UiS sine finalister er saksøker, UiA sine finalister er saksøkte
Per og Kari bor i hvert sitt enebolighus i Solheimveien, et idyllisk og stort boligstrøk i utkanten av byen Solheim. Området er preget av store, velholdte eiendommer med frodige hager, gamle trær og åpne plener. Her er det et tydelig preg av natur og trivsel, og mange av beboerne har bodd i området i flere tiår. Det er et etablert nabolag, med både eldre og yngre beboere, og hvor småbarnsfamilier og pensjonister lever side om side.
Pers og Karis eiendommer, henholdsvis gnr. 12 bnr. 4 (Pers eiendom) og gnr. 12 bnr. 5 (Karis eiendom), ligger side om side med felles grense i nord–sør-retning. Begge eiendommene er romslige, og husene deres er plassert slik at verandaene og hagene vender mot hverandre. Dette har ført til at de i praksis har full innsikt i hverandres uteområder, noe som til tider har vært kilde til uenighet.
I lang tid har Kari irritert seg over Pers manglende vedlikehold av hagen. Per har latt deler av tomten gro igjen med kratt, busker og ugress, noe Kari mener sprer seg til hennes tomt. Hun har gjentatte ganger tatt opp dette med Per og bedt ham rydde opp, men han har konsekvent avslått, og ment at hun ikke skal blande seg inn i hvordan han holder ved like sin eiendom.
Etter en lang vinter, hvor snøen hadde ligget tung over hagen og skjult det meste av rotet, bestemte Per seg plutselig for å rydde opp. Han leide inn et hagefirma for å få hjelp til oppryddingen. Firmaet kuttet ned to trær og busker etter Pers anvisninger, mens han selv fjernet gammelt hageavfall og ugress. Under arbeidet ble det imidlertid også felt et stort eiketre som sto tett ved eiendomsgrensen. Treet, et praktfullt og gammelt tre på omtrent 100 år, viste seg i ettertid å stå på Karis eiendom, selv om det grunnet rot og utydelige grenser var vanskelig å se dette klart.
Eiketreet hadde stor verdi for Kari. Ikke bare var det et markant og vakkert innslag i hagen, men det hadde også stor affeksjonsverdi for henne. Treet var plantet av hennes bestefar, som i sin tid bodde på eiendommen, og det hadde stått som et slags landemerke mellom de to eiendommene. Kari beskriver treet som en viktig del av hagens karakter, og det skapte en nesten skogslignende atmosfære som hun satte stor pris på. Hun ble derfor svært opprørt da hun oppdaget at treet var borte, og krevde straks erstatning fra Per for det tapte treet – både for økonomisk verdi og affeksjonsverdi.
Per på sin side hevder at han trodde treet sto på hans side av grensen, og at fellingen var et uhell. Han mente at grenseforholdene var uklare, og at det i rotet var vanskelig å vite nøyaktig hvor eiendomsgrensen gikk. Han legger til at han handlet i god tro, og at han faktisk hadde forsøkt å gjøre noe Kari lenge hadde ønsket – å rydde opp i hagen. Han mente hun burde være fornøyd med at området nå fremsto ryddig og pent på begge sider av tomtegrensen. Per hevder også at treet, som sto 2,5 meter fra hans eiendomsgrense og var 9 meter høyt, var til sjenanse for ham fordi det kastet skygge over deler av hagen hans. Han antyder at han derfor hadde rett til å fjerne det, selv om han hevder det ikke var tilsiktet i første omgang.
Kari var på ingen måte fornøyd. Hun opplevde dette som et alvorlig inngrep i hennes eiendomsrett, og krevde umiddelbart erstatning. Hun anser treet som uerstattelig, og følte at Per handlet uforsiktig og respektløst da han ikke først avklarte grensene. Etter hendelsen forverret naboforholdet seg ytterligere.
Da sommeren nærmet seg, anskaffet Kari en stor trampoline, som hun plasserte foran verandaen sin, da også plassert nær tomtegrensen til Per. Karis barn hadde ofte besøk, og trampolinen ble populær i nabolaget. Det var daglig aktivitet til langt på kveld fordi barna nå hadde flere måneder med sommerferie.
Per, som liker å sitte i fred på terrassen med et glass vin, opplevde dette som svært forstyrrende. Han mente at støyen overskred det en nabo med rimelighet må tåle – særlig rop, hyl og ballspill som pågikk til sent på kvelden. Han mente at dette også påvirket ham psykisk fordi han hadde behov for ro etter arbeid som er svært slitsomt og krevende. Per jobber på en fabrikk preget av mye bråk og er særlig sårbar for støy også etter jobb. Per har flere ganger bedt Kari om å flytte trampolinen til baksiden av huset, lenger bort fra hans terrasse, men hun har nektet. Han vurderer nå om han i stedet kan kreve erstatning.
Kari mener at Per visste godt hva han gikk til da han flyttet inn i et familievennlig område preget av lekende barn og liv på ettermiddag og kveld. Hun påpeker at det må være en viss tålegrense for slikt i et boligområde som Solheimveien, og at hun ikke vil innrette seg etter Pers ønsker bare fordi han vil ha det helt stille. Å ha trampolinen plassert foran hennes veranda gjør at hun lett kan passe på barna og se at alt går bra for seg ute i hagen.
Kari ble mer irritert på Per og forsøkte utover høsten å hindre ham i å bruke en gammel “vei” som går over hennes eiendom. Veien leder til en garasje som ligger på Pers eiendom, og har i alle år vært brukt som adkomstvei dit. Kari hevder nå at Per ikke lenger har rett til å bruke veien, og at det kun var en tidligere eier som hadde slik rett. Hun viser til at Per i dag har biloppstillingsplass på sin eiendom, på motsatt side av garasjen, og derfor ikke har behov for å kjøre over hennes tomt. I tillegg mener hun at bilkjøring over plenen hennes gjør skade.
Per, som trodde adkomst via veien fulgte med da han kjøpte eiendommen for noen år siden, viser til et gammelt tinglyst dokument fra 1954. Dokumentet skal gi veirett, men er delvis ødelagt og vanskelig å tolke. Den eneste teksten som er klart leselig er overskriften “veirett fra eiendom med gnr. 12 bnr. 5 til eiendom gnr. 12 bnr. 4”. Kari hevder at dette var en personlig servitutt knyttet til den tidligere eieren av Pers hus, og at den ikke lenger gjelder. Hun påstår at den kun ble innvilget fordi den tidligere eieren var en god venn av hennes bestefar, og at det ikke er noen automatisk videreføring til nye eiere.
Per mener på sin side at veiretten fortsatt gjelder, og at det er den eneste mulige adkomsten til garasjen hans. Bak eiendommen hans er det nemlig kupert terreng med berg og skog, og det er fysisk umulig å anlegge ny vei derfra. Han påpeker at han og tidligere eiere har brukt veien i årevis, og at han uansett har rett gjennom hevd.
En høstdag, kort tid etter en ny krangel om veien, skjedde en ulykke.
Per skulle kjøre bilen inn i garasjen via den omstridte veien. På dette tidspunktet lekte Karis åtte år gamle sønn sammen med en venn på trampolinen, som sto få meter fra kjørebanen. Da Per rygget, hadde han oversett gutten som plutselig hoppet ned fra trampolinen og løp bak bilen. Gutten ble truffet og pådro seg lettere skader, men hendelsen ble dramatisk. Kari sto på verandaen og var vitne til ulykken. Hun opplevde situasjonen som ekstremt skremmende, og ble senere diagnostisert med en psykisk lidelse som følge av hendelsen.
Kari utviklet etter dette en sterk og vedvarende angst for å forlate huset, fordi hun stadig fryktet at noe galt skulle skje igjen. Hun sa opp jobben sin og har siden vært sykmeldt. Den eneste gangen hun forlater huset er for å gå til ukentlige hypnosetimer, som hun mener er den eneste behandlingen som hjelper. Hun krever nå erstatning fra Per for sitt økonomiske tap, herunder tapt arbeidsinntekt og utgifter til hypnosebehandling.
Pers bil var lovlig forsikret i Lillevik Insurance. Selskapet utbetalte et forskudd på erstatning til Kari. Etter kort tid oppsto imidlertid store problemer i forsikringsmarkedet, og Lillevik Insurance ble satt under administrasjon. Det viste seg at selskapet hadde avsatt for små reserver til utestående erstatningskrav, og gikk til slutt konkurs før Karis krav var fullt ut oppgjort. Hun har derfor kun mottatt en mindre del av den erstatningen hun krever, og krever nå utbetalt resten. Subsidiært vurderer hun om hun kan rette det resterende kravet mot Per personlig.
Oversikt over parter, krav og motkrav
1. Parter
- Saksøker: Kari, eier av gnr. 12 bnr. 5.
- Saksøkt: Per, eier av gnr. 12 bnr. 4.
- Tredjepart: Lillevik Insurance (under konkursbehandling).
2. Krav fra Kari
- Erstatning for tap og affeksjonsverdi knyttet til fellingen av eiketreet.
- Erstatning for psykisk skade (sjokkskade) etter at hun var vitne til påkjørselen av sønnen.
- Erstatning for tapt arbeidsinntekt som følge av den psykiske lidelsen.
- Erstatning for utgifter til hypnosebehandling.
- Erstatning for resterende beløp etter at Lillevik Insurance gikk konkurs.
- Fastsettelse av at Per personlig hefter for restkravet.
- Fastsettelse av at Peder ikke har veirett over Karis eiendom.
3. Motkrav fra Per
- Erstatning eller kompensasjon for urimelig støy og ulempe fra trampolinen.
- Pålegg om at trampolinen fjernes eller flyttes til et annet sted på Karis eiendom.
- Frifinnelse for alle erstatningskrav fra Kari.
- Frifinnelse for personlig ansvar etter forsikringsselskapets konkurs.
- Fastsettelse av veirett over Karis eiendom.
4. Tilleggsspørsmål/øvrige tvister
1. Om Trafikkforsikringsforeningen er forpliktet til å dekke Karis restkrav.