JUR-202, Velferdsrett, eksamen vår 2022

(Karakter: B)

DEL I

Oppgave 1:

Spørsmålet er om kommunen burde innvilget økonomisk stønad til Juni.

Det fremgår av lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) § 18 at de som ikke kan “sørge for sitt livsopphold” gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

En naturlig språklig forståelse av “sørge for sitt livsopphold” tilsier at det gjelder alle som ikke klarer å skaffe nok inntekt til å dekke sitt livsopphold. Det fremgår av forarbeidene at det omfatter vanlige dagligdagse utgifter som klær, mat, tak over hodet, strøm, transport osv.

Holm mener det ikke dreier seg om utgifter til livsopphold.

Det første spørsmålet er derfor om utgifter til å skaffe seg ny TV, dekke verkstedregningen på bilen og kjøpe fotballdrakt til Jonas anses som “livsopphold”. Utgiftene vurderes hver for seg.

Det første spørsmålet er derfor om utgifter til å skaffe seg ny TV er “livsopphold”.

Formålet med sosialtjenesteloven er å bedre levekårene for vanskeligstilte og bidra til likeverd og likestilling, jf. sotjl § 1 (1) og (3). Videre har alle rett på en “tilfredsstillende levestandard” for seg selv og sin familie, herunder mat, klær og bolig, jf. ØSK art. 11.

Det er vanlig i dagens norske samfunn å ha en TV hjemme. For at Juni og guttene skal ha tilfredsstillende levestandard kan det derfor tenkes at de må ha en TV. Dette tilsier at utgifter til TV omfattes av “livsopphold”.

Videre fremgår det at guttene er mindre hjemme i helgene siden kompiser har en TV som virket. Det kan være stigmatiserende å ikke ha en TV som fungerer hjemme når man er tenåringsgutt. For å oppnå formålet med loven om å bidra til likeverd burde utgifter til TV omfattes av livsopphold.

Utgifter til ny TV omfattes av “livsopphold”, jf. § 18.

Videre er spørsmålet om utgifter til fotballdrakt til Jonas er “livsopphold”.

Fotballdrakt er “klær” og går i utgangspunktet under livsopphold. Holm mente fotballdrakt kunne kjøpes brukt. Formålet med sotjl er også å “forebygge sosiale problemer”, jf. § 1 (3). Det kan være stigmatiserende og nedverdigende for en gutt på 14 å ha brukt fotballdrakt på trening, særlig hvis de andre påpeker det. For å nå lovens formål om å forebygge fremtidige sosiale problemer og oppnå likeverd omfattes fotballdrakt av “livsopphold”, jf. § 18.

Det neste spørsmålet er om verkstedregning på bil omfattes av “livsopphold”.

Det er vanlig å ha bil i Norge, og familien bor 8 km øst for Lillevik, det er dermed stor avstander fra hjemmet deres til sentrum. Videre er Lillevik et lite sted med kun 3000 innbyggere. Dette kan tilsi at stedet muligens ikke har de beste bussforbindelsene. Det kan tenkes at de er avhengige av bil for å ha forsvarlig levestandard.

Likevel vet vi ikke noe om busstilbudet, og Juni hadde fått bilen for å kjøre barna når de var for små til å ta buss alene. De er i dag 12 og 14 år, og kan ta bussen. Familien kan derfor ha en tilfredsstillende levestandard i tråd med ØSK art. 11 selv om de ikke har bil.

Utgifter til verkstedregning på bilen omfattes ikke av “livsopphold”, jf. § 18.

Spørsmålet blir videre om Juni har krav på å få dekket utgiftene til ny tv og fotballdrakt

Ordlyden i “har krav på” i sotjl § 18 tilsier at den som ikke kan sørge for sitt livsopphold har rettskrav på økonomisk stønad fra NAV (den kommunale delen). Dette er i tråd med ØSK art. 9 hvor det fremgår at enhver har rett til “sosial trygghet, innbefattet sosialtrygd”.

I imidlertid tilsier en naturlig språklig forståelse av “gjennom arbeid” og “ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter”, jf. sotjl § 18 at økonomisk stønad er en subsidiær rettighet, slik at alle andre muligheter for selvforsørgelse må være prøvd før man har rettskrav på økonomisk stønad (sosialhjelp) fra NAV.

Videre er spørsmålet om Juni kunne sørge for disse utgiftene “gjennom arbeid”, jf. § 18.

Ordlyden tilsier at det gjelder arbeidsinntekt. Det fremgår at Juni jobber som renholder og tilkallingsvikar ved et gatekjøkken. Dette tilsier at hun har arbeidsinntekt, og derfor kan sørge for sitt livsopphold ved å be om flere vakter.

Likevel er det ikke gitt at hun vil få flere vakter, og om hun får det vil lønningen fra disse vaktene mest sannsynlig ikke komme før om en måned eller to. Vurderingen etter § 18 er en nåtids-vurdering, og her og nå har ikke Juni tilstrekkelig arbeidsinntekt for å sørge familiens livsopphold.

Videre kan man få supplerende økonomisk stønad dersom lønnsinntekten ikke er tilstrekkelig for å dekke livsoppholdet. Juni kan ikke sørge for sitt livsopphold “gjennom arbeid”, jf. § 18.

Spørsmålet er om hun kan sørge for sitt livsopphold ved å “gjøre gjeldende andre økonomiske rettigheter”, jf. § 18.

Ordlyden i “andre økonomiske rettigheter” tilsier at det gjelder alle muligheter for selvforsørgelse. Formålet med sosialtjenesteloven er å gjøre vedkommende selvhjulpen, jf. § 18 (2). Det fremgår av rundskriv R35 at NAV ikke kan avslå søknader med henvisning om å ta opp gjeld for å dekke utgifter. Å ta opp gjeld vil øke de økonomiske byrdene for fremtiden og hindre vedkommende i å være mer selvhjulpen.

Holm mente at hun kunne få hjelp av sine foreldre. Dette kan anses som å ta opp gjeld. Videre fikk Juni barn i 20 årene som nå er 12 og 14, hun er derfor i 30- årene. Foreldrene har ikke noe forsørgeransvar etter barneloven for Juni, å få hjelp fra dem er derfor ikke en “økonomisk rettighet” Juni har.

Holm mente Tobias var stor nok til å bidra til eget forbruk.

Det fremgår av sotjl § 18 (3) at ved vurdering av søknad om stønad til familier skal det ikke tas hensyn til barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferier. I tillegg har Juni forsørgeransvar for Tobias etter barneloven § 30. Det er derfor ikke av betydning for søknaden til Juni om Tobias kan ta seg en deltidsjobb.

Holm mente hun kunne selge bilen. Dette vil redusere utgiftene som medfølger den, og samtidig frigjøre kapital som kan dekke livsopphold. Som nevnt må man prøve alle andre muligheter for selvforsørgelse. Dette tilsier at Juni kan gjøre gjeldende andre økonomiske rettigheter ved å selge bilen.

Samtidig var den ikke av særlig verdi. Dette tilsier at det ikke er mye økonomiske rettigheter i den. Likevel har de ikke behov for bilen i hverdagen ettersom de kan ta bussen.

Juni kan gjøre gjeldende “andre økonomiske rettigheter” ved å selge bilen.

Det kan også tenkes at Juni har rett på andre økonomiske rettigheter i folketrygdloven, f. eks. kvalifiseringsstønd eller omsorgsstønad. Dette er “andre økonomiske rettigheter”.

Juni kan sørge for sitt livsopphold ved å selge bilen, og har ikke rett på økonomisk stønad etter § 18.

Likevel kan kommunen “i særlige tilfeller” yte økonomisk hjelp til personer som trenger det, selv om vilkårene i § 18 ikke er tilstede, for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon, jf. sotjl § 19.

Ordlyden i “kan” tilsier at det er opp til kommunens skjønn om de skal innvilge eller ikke, men de kan likevel ikke fatte vedtak som er åpenbart urimelig.

Ordlyden i “særlige tilfeller” tilsier at det er høy terskel. Det fremgår av forarbeidene at det gjelder personer som står i en så vanskelig livssituasjon at de står i fare for å ikke komme seg videre uten hjelp. Det fremgår også at loven skal sikre forsvarlig levestandard av nøktern kvalitet, dette er i tråd med ØSK art. 9 og 11.

Juni har hatt rusproblemer, en utagerende kjæreste som far til hennes barn. Hun har fått livet på rett spor, men har fått noen uventede regninger som hun ikke har råd til. Det kan tenkes at hun står i fare for å ikke komme seg videre uten hjelp. I tillegg har hun klart seg på egenhånd og med litt hjelp fra foreldrene i lang tid, det kan tenkes at hun også vil klare seg på egenhånd fremover om hun får hjelp denne ene gangen.

Juni er i et “særlig tilfelle” og står i fare for å ikke komme videre uten hjelp.

De kan også sette vilkår for stønaden i tråd med sotjl § 20, hvis disse har sammenheng med vedtaket, ikke er uforholdsmessig byrdefulle eller i strid med loven.

Konklusjonen er at kommunen bør innvilge økonomisk stønad til dekning av ny tv, bilverkstedregning og fotballdrakt, jf. § 19.

Oppgave 2:

Spørsmålet er om Jonni har krav på deltakelse i kvalifiseringsprogram.

Det fremgår av sotjl § 29 (2) at rett til kvalifiseringsprogram forutsetter at søkeren har “gjennomgått en arbeidsevnevurdering”, at tett og koordinert bistand gjennom deltakelse i programmet vurderes som “hensiktsmessig og nødvendig” for å styrke vedkommendes mulighet for deltakelse i arbeidslivet.

Det legges til grunn at Jonni er mellom 18 og 67 år, at han har “vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne” ettersom han kun har 30 % restarbeidsevne, og at han har “ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold”, ettersom han har mottatt økonomisk sosialhjelp, som er velferdssamfunnets siste økonomiske sikkerhetsnett. Vilkårene i § 29 (1) er derfor oppfylt. Det er også på det rene at Jonni har gjennomgått arbeidsevnevurdering” hos NAV, jf. § 20 (2). “

Spørsmålet er om tett og koordinert bistand gjennom deltakelse i kvalifiseringsprgram er “hensiktsmessig og nødvendig” for å styrke vedkommendes mulighet for deltakelse i arbeidslivet. Han vil da ha rettskrav på deltakelse i kvalifiseringsprogram, jf. “rett til” sotjl § 29 (2).

Ordlyden i “hensiktsmessig og nødvendig” tilsier at deltakelse må være egnet for bedre arbeidsevnen til Jonni, og at det ikke er andre midler som er effektive til å bedre den.

Jonni har hatt rusproblemer i lang tid, men er nå under LAR, bor i egen bolig og ønsker å stille opp for Juni og guttene. Han har ikke fullført grunnskolen og aldri vært i arbeid. Det kan derfor tenkes at han ikke vet hvordan man skal navigere jobbsøkerprosessen. Dette tilsier at han trenger mye hjelp for å komme tilbake i arbeidslivet og ha evne til å stå i arbeid. Dette taler for at deltakelse er hensiktsmessig og nødvendig.

Samtidig har Jonni også ADHD og alvorlig dysleksi og dyskalkuli, i tillegg til en ryggskade som gjør at han kun kan ta noen former for stillesittende jobber. Det er derfor svært få jobber han har mulighet til å ta. Dette tilsier at deltakelse i programmet ikke vil kunne bedre hans muligheter til å ta arbeid, noe som taler for at det ikke er hensiktsmessig og nødvendig med deltakelse.

Tett og koordinert bistand gjennom deltakelse i programmet er ikke egnet for å styrke Jonnis mulighet for deltakelse i arbeidslivet, deltakelse er derfor ikke “hensiktsmessig og nødvendig”, jf. § 29 (2).

Jonni har ikke krav på deltakelse i kvalifiseringsprogram, jf. sotjl § 29 (2).

Subsidiært forusatt at det er hensiktsmessig og nødvendig har Jonni rett på kvalififseringsprogram.

I midlertid fremgår det av sotjl § 29 (3) at kommunen ikke er forpliktet til å innvilge program dersom det “på grunn av forhold ved søkeren” vil være “uforholdsmessig byrdefullt å tilby et program”.

Ordlyden i “uforholdsmessig byrdefullt” tilsier at det er høy terskel, og at byrdene klart må overstige ulempene ved at Jonni deltar i programmet.

Videre tilsier ordlyden i “på grunn av forhold ved søkeren” at byrdene ved å la han delta må ha årsakssammenheng med forhold ved Jonni.

Jonni har restarbeidsevne på kun 30%, mens kvalifiseringsprogrammet går på fulltid, jf. sotjl § 30 (2). Det kan derfor tenkes at Jonni ikke vil ha evne til å nyttiggjøre seg programmet fullt ut, og at det derfor vil være veldig ressurskrevende å tilby programmet uten at det vil ha stor nytte.

Likevel skal programmet “tilpasses den enkeltes behov og forutsetninger”, jf. § 30 (1). Det skal derfor tilrettelegges slik at Jonni kan delta til tross for sine utfordringer.

Med tanke på den høye terskelen er det ikke “uforholdsmessig byrdefullt” å la Jonni delta på programmet.

Subsidiært har Jonni rett på deltakelse i kvalifiseringsprogram, jf. § 29.

Oppgave 3:

Spørsmålet er om Jonni har krav på kvalifiseringsstønad.

Det fremgår av sotjl § 35 (1) at en person har rett til kvalifiseringsstønad “for den tiden [vedkommende] deltar i kvalifiseringsprogram”.

Jonni har ikke rett på kvalifiseringsprogram, og skal derfor ikke delta i det, jf. forrige oppgave. Han har derfor ikke rett på kvalifiseringsstønad, jf. § 35 (1).

Subsidiært forutsatt at han har rett på kvalifiseringsprogram, tilsier ordlyden
i “for tiden” at man skal få kvalifiseringsstønad for den perioden vedkommende deltar i kvalifiseringsprogrammet. Ordlyden i “rett til” tilsier at vedkommende da har rettskrav på stønaden.

Subsidiært har Jonni rett på kvalifiseringsstønad for de dagene han deltar.

Oppgave 4:

Spørsmålet er om barnevernet skulle ha begrunnet henleggelsen skriftlig.

Det fremgår av § 6-1 (1) at “forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i denne loven”, og at avgjørelser som gjelder ytelser og tjenester etter denne loven “skal regnes som enkeltvedtak”, jf. § 6-1 (2).

Det er på det rene at en beslutning om å ikke foreta undersøkelse etter § 4-3 er en “avgjørelse som gjelder tjenester” etter barnevernloven. Beslutningen skal derfor regnes som “enkeltvedtak”.

Det fremgår av fvl. § 24 at “enkeltvedtak skal grunngis”. Dette tilsier at barnevernet må begrunne beslutningen om å henlegge saken uten undersøkelse, men at begrunnelsen ikke trenger å være skriftlig.

I midlertid fremgår det av bvl. § 4-2 (2) at dersom barnevernstjenesten henlegger meldingen “uten undersøkelse”, skal dette begrunnes skriftlig. Dette er en “særregel” i bvl. som gjelder, jf. bvl § 6-1 (1). Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger, jf. bvl § 4-2 (2).

Ordlyden i “uten undersøkelse” tilsier at dersom meldingen ikke følges opp med undersøkelser etter § 4-3 skal det skriftlig begrunnes. Ordlyden i “skal” tilsier at det ikke er opp til barnevernet å vurdere om de skal begrunne henleggelsen skriftlig, det skal gjøres.

Det er på det rene at Birte ikke foretok noen undersøkelser, ettersom hun hadde bare gode tanker om Juni som mor og omsorgsperson fra tiden de spilte i korps sammen.

Likevel fremgår det av bvl § 4-2 (2) 3. pkt at henleggelse av “åpenbart grunnløse meldinger” trenger ikke å begrunnes.

Ordlyden i “åpenbart” tilsier at det er en høy terskel, og at det ikke kan være noen tvil om at meldingen til barnevernet er grunnløs.

Spørsmålet er om meldingen om Juni og Jonni er “åpenbart grunnløs”.

Juni og Jonni har begge historie med rus, men har nå fått livet på rett kjør igjen, og hadde en hyggelig kveld med guttene i spillehallen. Dette tilsier at meldingen er grunnløs.

Likevel hadde Marte sett Jonni ruset for kort tid tiden, og hørt at han selger rusmidler til barn helt ned i 12 års alder. Selv om det ikke er bevis at ryktet er sant, vil det være grunn til bekymring for at Jonni omgås sine egne sønner på 12 og 14 år.

Med tanke på den høye terskelen er ikke meldingen “åpenbart” grunnløs, jf. bvl. § 4-2 (3). Unntaket kommer ikke til anvendelse.

Barnevernet skulle ha begrunnet henleggelsen skriftlig, jf. bvl § 4-2 (2).

Oppgave 5:

Spørsmålet er om barnevernet burde ha igangsatt en undersøkelsessak.

Det fremgår av bvl § 4-2 (1) at barnevernstjenesten skal gjennomgå meldinger og “vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3”.

Videre fremgår det av bvl § 4-3 at dersom det er “rimelig grunn til å anta” at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter bvl kap 4.
skal barnevernstjenesten snarest undersøke forholdet etter frister inntatt i § 6-9.

En naturlig språklig forståelse av “rimelig grunn til å anta” og “kan gi” tilsier at det ikke er høyt beviskrav for at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak. Det er tilstrekkelig at det er grunn til å tro at det foreligger forhold som muligens kan føre til tiltak.

Formålet med barnevernsloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. bvl § 1-1. Videre er formålet med hjelpetiltak etter bvl. kap 4 å bidra til positiv endring hos barnet eller familien, jf. § 4-4 (1) 2. pkt. Formålene tilsier dermed at dersom det er grunn til å tro at det foreligger forhold som kan skade barnets helse eller utvikling, skal det settes i gang undersøkelser etter § 4-3.

Spørsmålet er dermed om det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som har mulighet til å skade Jonas og Tobias sin helse og utvikling, jf. bvl § 4-3 jf §1-1 og § 4-4 (1) 2. pkt.

Jonni var under LAR-behandling, bodde i egen bolig og har tatt kontakt med å bedre sin økonomiske situasjon for å kunne være en større del i guttenes liv. Dette tilsier at Jonni til tross for sin historie med rusproblemer har kommet seg videre, og at det ikke er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan skade Jonas og Tobias sin helse eller utvikling.

Samtidig hadde Marte sett han svært ruset i parken bare en uke tidligere, og hun hadde hørt et rykte om at han solgte rus til barn helt ned til 12-års alder. Jonni deretter tilbringer tid med Jonas og Tobias som er på samme alder, tilsier at det foreligger forhold som kan skade deres helse og utvikling.

Likevel er det rimelig å anta at Jonni ønsker det beste for sine to sønner, og at han derfor opptrer forsvarlig når han er med dem, og holder dem unna rusmidler. Jonni har selv tatt kontakt med NAV og andre hjelpetjenester for å få livet på rett kjør, og det er naturlig å anta at han ønsker at guttene også skal få et bedre liv enn han selv har hatt. Dette kan trekke i retning av at det ikke foreligger forhold som kan skade guttenes helse og utvikling.

Samtidig skal det ved anvendelse av bvl kap 4. legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet, jf. § 4-1. Selv om undersøkelse ikke er et “tiltak”, fremgår det også av Grl. § 104 (2) at ved handlinger og avgjørelser “som berører barn”, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

En vurdering om man skal foreta undersøkelser etter barnevernsloven kan muligens ende med hjemmebesøk og samtaler med Jonas og Tobias etter bvl § 4-3 (4). En avgjørelse om barnevernstjenesten skal foreta undersøkelse er derfor en avgjørelse som vil berøre Jonas og Tobias. Da skal “barnets beste” være et grunnleggende hensyn, jf. Grl. § 104 (2) og lex superior.

Det vil være til barnas beste å få klarhet i om Jonni kan utgjøre en fare for deres helse og utvikling. Dette tilsier at barnevernstjenesten må foreta undersøkelse. I tillegg skal tjenester etter bvl. være “forsvarlige”, jf. bvl § 1-4. Dette innebærer at tjenestene må ha god faglig kvalitet og være i tråd med god praksis. Det kan ikke sies å være i tråd med god praksis å unnlate å undersøke en melding hvor en rusbruker som selger rus til barn ned i 12 års alder tilbringer tid med sine sønner på 12 og 14 år. Forsvarlighetskravet tilsier at barnevernstjenesten bør foreta undersøkelse.

Med tanke på det lave beviskravet i § 4-3 (1), at Marte har sett Jonni ruset i parken og hørt rykter om salg av rus til barn på alder med Jonas og Tobias, er det rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som har mulighet til å skade Jonas og Tobias sin helse og utvikling. Barnevernet skal derfor undersøke forholdet, jf. bvl § 4-3 (1)

I midlertid har enhver rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, jf. EMK art. 8 nr. 1 En undersøkelse om forholdene rundt guttenes familiesituasjon vil derfor være et inngrep i retten til respekt for privatlivet. Derfor må en slik undersøkelse også være “i samsvar med loven” og “nødvendig (…) for å beskytte helse”, jf. EMK art. 8 nr. 2.

En undersøkelse er i samsvar med bvl § 4-3. Spørsmålet er om undersøkelse er “nødvendig” for å “beskytte helse”, jf. emk. art. 8 nr. 2.

Ordlyden i “nødvendig” tilsier at formålet med tiltaket ikke kan oppnås med mindre inngripende midler. Dette er i tråd med mildeste inngreps prinsipp.

En undersøkelse er et av de mindre inngrepene barnevernet kan gjøre. Formålet er å undersøke om guttene lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, og dette kan ikke oppnås med mindre inngripende tiltak.

Undersøkelse er i samsvar med lov, jf. bvl. § 4-3, og “nødvendig for å beskytte helse”, jf. emk. art. 8 nr. 2.

Konklusjonen er at barnevernet burde ha igangsatt en undersøkelsessak.

Oppgave 6: (vurdert som svak av sensor)

Spørsmålet er om Marte har krav på en tilbakemelding fra barnevernet.

Det fremgår av bvl § 6-7a (1) at barnevernstjenesten “skal gi” den som har sendt melding til barnevernstjenesten jf, § 4-2, tilbakemelding.

Det er på det rene at Marte er “den som har sendt melding til barnevernstjenesten”. Ordlyden i “skal” tilsier dermed at barnevernstjenesten plikter å gi Marte en tilbakemelding, følgelig at hun har et rettskrav på tilbakemelding etter § 6-7a (1).

I midlertid fremgår det av bvl. § 6-7a (1) 3. pkt at tilbakemelding kan unnlates i tilfeller der meldingen er “åpenbart grunnløs”, eller der “andre særlige hensyn” taler mot å gi tilbakemelding.

Meldingen fra Marte til barnevernstjenesten var ikke “åpenbart grunnløs”, jf. tidligere oppgave.

Spørsmålet er om det foreligger “andre særlige hensyn” som taler mot å gi tilbakemelding, jf. bvl § 6-7 a (1) 3. pkt.

Ordlyden tilsier at det må være tungtveiende hensyn som vil tilsidesettes dersom tilbakemelding gis.

Lillevik er et lite sted med kun 3000 innbyggere. At Juni er en gammel klassevenninne av Marte, og at hun har spilt i korps med Birte, kan tyde på at Lillevik er et lite sted hvor alle kjenner alle. Det fremgår ikke hvilken rolle Marte har i samfunnet eller hvem hun omgås med til det vanlige, men at hun har hørt rykter om Jonni kan også tyde på at alle kjenner alle, og at de fleste vet en del om hverandre. Samtidig fremgår ikke dette av faktum og det skal ikke spekuleres i hvor mye sladring som pågår, men det kan likevel tenkes at de fleste vet om hverandre. Det kan derfor være sårbart for Juni, Jonni og guttene deres om Marte får opplysninger fra barnevernet om resultatet av meldingen hun sendte inn. Dette tilsier at det er særlige hensyn som taler mot å gi tilbakemelding, jf. § 6-7a (1) 3. pkt

Formålet med barnevernloven er å bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår, jf. bvl. § 1-1 2. pkt. Videre har alle rett på respekt for privatliv etter EMK. art. 8 nr. 2. Om Marte får opplysninger om resultatet av meldingen hun sendte inn, kan dette få negative konsekvenser for familien om opplysningene spres til andre folk i Lillevik. Om dette skjer, kan det hindre guttene i å møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Dette tilsier at det er særlige hensyn som taler mot å gi tilbakemelding, jf. § 6-7a (1) 3. pkt

Det foreligger “andre særlige hensyn” som taler mot å gi tilbakemelding til Marte, jf. bvl § 6-7a (1) 3. pkt.

Konklusjonen er at Marte har ikke krav på en tilbakemelding fra barnevernet.

DEL II

Innledning

Pasient og brukerrettighetsloven (pbrl.) er en rettighetslov som hjemler pasienters og brukeres rettigheter i møte med helse- og omsorgstjenesten, mens helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) hjemler hvilket ansvar helse- og omsorgstjenesten har overfor pasienter og brukere. Lovsettene korresponderer og utfyller hverandre i stor grad. Blant annet er formålet med pbrl. å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten, jf. hol § 1-1 (1). Samtidig er formålet med hol å sikre tjenestetilbudets kvalitet, jf. hol § 1-1 nr. 4, og sikre at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, jf. hol § 1-1 nr. 5.

Videre vil jeg redegjøre for innholdet i hol. § 3-2 nr. 6, § 3-6 og § 3-8, og korresponderende rettighetsbestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven.

Hoveddel

Hol § 3-6 og 3-8 og pbrl § 2-1a og 2-1d

Det fremgår av hol § 3-2 nr. 6 at en av tjenestene kommunen skal tilby er “andre helse- og omsorgstjenester”, herunder (a) helsetjenester i hjemmet, (b) personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, og (c) plass i institusjon, herunder sykehjem.

Dette er tjenester som kommunen plikter å tilby for å oppfylle sitt “sørge for” ansvar, etter hol § 3-1. Hol. § 3-2 gir dermed ingen rettskrav på disse tjenestene. Det er heller ikke en uttømmende liste av tjenester kommunen kan tilby, jf. ordlyden i “blant annet” i hol § 3-2 (1).

Videre fremgår det av hol § 3-8 at kommunen “skal ha” tilbud om personlig assistanse etter § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, i form av praktisk bistand og opplæring, organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Ordlyden i “skal ha” tilsier at kommunen plikter å ha tilbud om at personlig assistanse etter § 3-2 kan organiseres som BPA. Dette er imidlertid heller ikke en rettighetsbestemmelse.

I midlertid fremgår det av pbrl. § 2-1a (2) at pasienter og brukere har “rett på” “nødvendige helse- og omsorgstjenester” fra kommunen. Ordlyden i “nødvendig” tilsier at vedkommende har et reelt behov som gjør det nødvendig å motta helse- og omsorgstjenester. Det fremgår av forarbeidene at “nødvendig” innebærer at vedkommende må ha nytte av hjelpen.

Dersom noen har et behov som tilsier at det er “nødvendig” med helse- og omsorgstjenester fra kommunen, har de rettskrav på dette. De har likevel ikke rettskrav på en konkret tjeneste.

Videre fremgår det av forarbeidene at et rettskrav på “nødvendige” tjenester innebærer en rett på nødvendige tjenester av faglig forsvarlig kvalitet, herunder at tjenestene har tilstrekkelig kvalitet, omfang og gis til rett tid. Det fremgår av rettspraksis at forsvarlighetskravet har en nedre grense, en minstestandard, som kommunen ikke kan gå under av hensyn til økonomi, jf. Rt. 1990 s. 874 Fusa- dommen.

Forsvarlighetskravet innebærer at dersom en person har rett på en “nødvendig” helse- og omsorgstjeneste etter pbrl. § 2-1a, og en konkret tjeneste er den eneste tjenesten som er forsvarlig, har pasienten rettskrav på denne konkrete tjenesten.

“Andre helse- og omsorgstjenester”, som f. eks. brukerstyrt personlig assistanse, jf. hol § 3-2 nr. 6 B, kan noen derfor ha rettskrav på dersom dette er det eneste forsvarlige etter pbrl § 2-1a (2).

Det fremgår også av pbrl. § 2-1d at personer under 67 år med “langvarig og stor behov for personlig assistanse” etter hol § 3-2 (1) nr. 6 B har “rett” til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Ordlyden i “langvarig og stort behov for personlig assistanse” tilsier at rettigheten gjelder mennesker som ikke kommer til å klare seg på egenhånd på svært lang tid. Det fremgår av tredje ledd at med “langvarig” menes behov ut over 2 år. Videre fremgår det av fjerde ledd at med “stort behov” menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. De som oppfyller disse vilkårene har derfor rettskrav på å få tjenestetilbudet om personlig assistanse organisert som BPA, jf. “rett til” i pbrl. § 2-1d.

Likevel kan brukere med tjenestebehov på minst 25 timer per uke ha rett på å få tjenester organisert som BPA, med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen, jf. (3) 2. pkt. Dette kan tolkes slik at lovgiver anser det som under minstestandarden at de som har tjenestebehov på 32 timer per uke ikke skal ha dette organisert som BPA. Fra 25-35 timer tjenestebehov per uke kan man avslå at tjenstetilbudet skal være organisert som BPA av hensyn til økonomi, dette er derfor over minstestandarden.

Hol § 3-6 og pbrl § 2-8

Av hol § 3-6 fremgår det at kommunen “skal” tilby personer med “særlig tyngende omsorgsarbeid” nødvendig pårørendestøtte, blant annet i form av nr. 1 opplæring og veiledning, nr. 2 avlastningstiltak og nr. 3 omsorgsstønad.

Ordlyden i “skal” kan tilsi at kommunen plikter å tilby disse tjenestene. Det innebærer likevel ikke at personer med “særlig tyngende omsorgsarbeid” et rettskrav på pårørendestøtte. Ordlyden i “blant annet” tilsier at det er opp til kommunens skjønn å vurdere hvilket pårørendestøttende tiltak de vil innvilge i det enkelte tilfellet.

I midlertid fremgår det av pbrl. § 2-8 at de som har “særlig tyngende omsorgsarbeid” kan kreve at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden, og hva tiltakene skal bestå i.

Ordlyden i “særlig tyngende omsorgsarbeid” tilsier at det gjelder de som har omsorgsarbeid som klart overstiger det andre i tilsvarende situasjon har. Det fremgår av forarbeidene at det beror på omfanget av omsorgsarbeidet, hvor belastende det er og hvor lenge det er forventet å vare.

Bestemmelsen hjemler de med “særlig tyngende omsorgsarbeid” en rett på vedtak om tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene skal bestå i. Likevel hjemler den ikke en rett på et bestemt pårørendestøttende tiltak, den hjemler kun rett på “vedtak”.

Dersom de med “særlig tyngende omsorgsarbeid” skal ha rettskrav på et konkret pårørendestøttende tiltak som fremgår i hol. § 3-6, må dette konkrete tiltaket være det eneste forsvarlige etter pbrl. § 2-1a (2).

Av pbrl. § 3-1 (2) fremgår det at pasient og bruker har “rett til å medvirke” ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester”. Ordlyden i “rett” tilsier at pasient og bruker har rettskrav på å få medvirke i tjenestetilbudets gjennomføring.

I midlertid fremgår det av pbrl. § 3-2 2. pkt at ved utforming av tjenestetilbud etter hol. § 3-2 (1) nr. 6, hol § 3-6 og § 3-8 skal det legges “stor vekt på hva pasienten og brukeren mener”. Ordlyden tilsier at den enkeltes rett på brukermedvirkning er styrket ved utforming av tjenester etter disse bestemmelsene. Dette kan tilsi at til tross for at en tjeneste ikke er det eneste forsvarlige, og at pasienten og bruker derfor ikke har rettskrav på denne tjenesten, bør det likevel innvilges dersom det er denne tjenesten brukeren ønsker, i tråd med pbrl. § 3-1 (2) 2. pkt.

Avslutning

Formålet med pasient og brukerrettighetsloven er å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker, og helse- og omsorgstjenesten, samt ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd. Dette er rettigheter som er vernet i Grl § 102 (2). Det kan tenkes at det vil være enklere å skape et tilfredsstillende tillitsforhold dersom kommunen legger stor vekt på brukerens eget ønske ved utforming av tjenestetilbud. Tjenestene kommunen skal tilby etter hol § 3-2 (1) nr. 6, § 3-6 og § 3-8 er tjenester som har stor innvirkning på brukeres liv. For å nå formålet med loven om å skape tilfredsstillende tillitsforhold bør det derfor legges avgjørende vekt på hva brukeren selv ønsker i utforming av tjenestetilbudet, til tross for at vedkommende kanske ikke har rettskrav på akuratt det konkrete tjenestetilbudet. Dette vil også ivareta respekten for den enkelte brukers liv, integritet og menneskeverd, i tråd med Grl. § 102 (2).