I Grunnloven § 94 fra 1814 stod det: «En ny almindelig civil og criminal Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing.»
Gjør rede for lovgivningen sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet og frem til Grunnloven.
Gjør rede for lovgivning sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet og frem til Grunnloven
I Grunnloven § 94 fra 1814 stod det følgende: “En ny almindelig civil og criminal Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første eller, om dette ikke er muligt, paa adet ordentlige Storthing.”. Selv om dette ble grunnlovsfestet i 1814, så har ikke Norge en alminnelig sivil- og kriminallovbok i dag. For å forstå hvorfor dette likevel ble grunnlovsfestet, så må det redegjøres for lovgivningen sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet og frem til Grunnloven. Før det gjøres greie for besvarelsens videre struktur, så vil det først være hensiktsmessig å definere sentrale begreper. Det skal bemerkes at besvarelsens resonnementer vil være insipirert av “Speculum Legale – Rettsspegelen” av J.Ø. Sunde.
Det vil være vanskelig å gjøre rede for lovgivning sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet og frem til Grunnloven uten å først forklare hva som ligger i begrepet “rettskultur”. Begrepet favner vidt og har ikke et klart innhold. Kultur (cultura) kan man imidlertid si er menneskelig aktivitet i et samfunn satt sammen av en rekke konkrete faktorer av fysisk og mental art, og det menneske skaper sammen gjennom samspill mellom fysiske handlinger og innretninger i tillegg til ideer og forestillinger. Språk er en typisk form for kultur som skapes i et samfunn. Videre skal det bemerkes at kulturen ikke er noe statisk som brått kan endres i en vending; den er dynamsik og endres og modnes over tid. Med likhet som språk er rett en sentral del av rettskulturen, og med “rett” menes rett og gal handling og ikke-handling som en statsmakt e.l. setter sin legitimitet bak. Hvordan ekteskap skal inngås, arv skal fordeles, straff og hvordan avtalerettslige spørsmål skal behandles er alle et resultat av den rådende rettskulturen, og det er ved å vise hensyn til disse at man yter rettferdighet. På bakgrunn av dette kan man si at rettskultur er de forestillingene og forventningene et samfunn har til retten og som blir realisert i operasjons(liknende) praksiser.
Selv om begrepet “rettskultur” er søkt redegjort ovenfor, så er det fortsatt uklart og lite veiledende til å kunne gjøre rede for lovgivning sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet og frem til Grunnloven. Det vil derimot være enklere å gjøre rede for begrepets innhold ved å spalte og dele opp denne slik Sunde gjør dette i “Speculum Legale – Rettsspegelen”. Sunde deler begrepet i to strukturer: en institusjonell og en intellektuell. Den institusjonelle strukturen er de operasjonsliknende praksisene som realiserer de forestillingene og forventningene som samfunnet har til retten, herunder hvordan man løser konflikter og produserer normer. I den intellektuelle strukturen finner man derimot de forestillingene og forventningene til rette som blir operasjonalisert, herunder rettferdsideal, juridisk metode, profesjonalisering og internasjonalisering. Det er denne modellen det vil bli tatt utgangspunkt i når det nærmere skal gjøres rede for lovgivningen sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet og frem til Grunnloven. Her skal det imidlertid bemerkes at strukturene ikke er absolutte og avskilte, men at de har nær sammenheng og glir ofte over i hverandre. Endringer i den ene delstrukturen kan derfor være med å påvirke en annen delstruktur, og på den måten endre rettskutluren i sin helhet.
Det vil også være hensiktsmessig å gjøre rede for de rettshistoriske periodene slik Sunde gjør dette i “Speculum Legale – Rettsspegelen”. Sunde tredeler de rettshistoriske periodene i det han henholdsvis kaller for rettslig førorden, rettsorden og rettssystem. Den rettslige førorden strekker seg fra ca. år 1000 til 1260. Perioden preges av borgerkriger, fredsprosjekter og er sterkt kasuspreget, og er i tillegg pluralistisk, partikulær og desentralisert. Perioden begynner rundt år 1000 fordi det først er her man har sikre kilder fra datidens rett. Videre strekker perioden rettsorden seg fra år 1260 til 1590, og preges i stor grad av fredsprosjekter, kasus, kald jurisdiksjonskrig mellom konge og kirke, svartedauden og unionstid med Danmark. Perioden rettssystem strekker seg fra år 1590 til i dag, og er todelt i det man kaller “tidlig nytid”, som strekker seg fra år 1590 til 1814 i Norge, og “nytid” som strekker seg fra 1814 til i dag. Det er den tidlige nytiden som faller innenfor oppgavens rammer, og denne perioden er i stor grad preget av naturrett, reformasjon, trykkekunst, enevelde og revolusjoner. De forskjellige hendelsene i de forskjellige periodene har i stor grad invirkning på rettskulturen, og er dermed med på å skape og forme denne i det aktuelle samfunnet.
For den videre framstillingen vil det også være hensiktsmessig å redegjøre for “det rettslige havet” slik Sunde gjør dette i “Speculum Legale – Rettsspegelen”. På rettens overflatenivå finner man de spesielle rettsreglene, “de små fiskene”, som lover, forarbeider, rettspraksis, sedvane og til dels rimelighetsbetraktninger. Disse styres i stor grad av skiftende vær og vind, og endringer på rettens overflatenivå skjer derfor ofte og regelmessig. På rettens mellomnivå finner man imidlertid mer generelle prinsipper som at avtaler skal holdes (pacta sunt servanda) og først i tid best i rett (prior tempore potior jure), men også konstitusjonelle arrangementer som allmenn stemmerett, parlamentarisme og maktfordelingsprinsippet. Rettens mellomnivå styres i stor grad av havstrømmene, og endringer skjer derfor ikke like regelmessig der som på rettens overflatenivå. På rettens havbunn finner man imidlertid de fundamentale grunnideene som retten bygger på, “de store fiskene”, som ideen om individets autonomi, ideen om et fredelig samfunnseksistens og proporsjonalitetsprinsippet. Disse grunnideene er i stor grad selvforklarende, og endringer her skjer ytterst
sjeldent. Rettskulturen kan i stor grad sies å bestå av disse tre havnivåene, da endringer i disse også kan sies å representere endringer i rettskulturen.
Det er da søkt å gjøre rede for sentrale begreper for besvarelsens videre fremstilling, og den følgende tekst vil nå bli tredelt. I del 1 vil det redegjøres for lovgivningen sin framvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet til 1260, i del to vil det gjøres rede for dette fra år 1260 til 1590, og avslutningsvis i del tre vil det gjøres rede for dette fra år 1590 til 1814. Besvarelsen vil ha hovedfokuset rettet mot rettskulturens delstruktur om hvordan normer blir produsert i samfunnet, men det skal igjen bemerkes at overgangene mellom rettskulturens struktur er flytende og at det også vil være relevant å rette fokuset mot andre delstrukturer underveis.
Del 1 – Lovgivning sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet til år 1260
Den tyske sosiologen Luhmann påstår at det er domstolene som utgjør sentrum i rettssamfunnet. Med det mener han at domstolene er forpliktet til å løse de konflikter som den står overfor, lovgiver på sin side kan velge om han ønsker å gi lover som regulerer den aktuelle tvisten eller ikke. Domstolene innehar med det den rettskulturelle dynamikken som er avgjørende for et velfungerende samarbeid mellom samfunn og rett. Lovgivning blir ikke viktig før det er nødvendig å regulere større geografiske områder. Dette må forklares nærmere. På 1100-tallet var ikke Norge samlet som et riket, men var delt i flere landskapsregioner. I denne perioden var i utgangspunktet alt lov, dvs. at lovtekst var ikke noe mer lov enn det sedvane, utenlandsk rett eller rettspraksis var. Det var derfor ved konfltkløsning at normer ble skapt. På 1100-tallet så man imidlertid tendenser til lovgivning. Analogiene som ble til i dómene og tingene ble nedskrevet i forskjellige “regelbøker”, slik som Den eldre Gulatingsloven og Frostatingsloven. Ettersom normer skjedde via domstolene, så måtte også lover skapes her. Besses Lov er et eksempel på dette. “Besses Lov” er en lov om ekteskap som kirka ga ut i den tidlige middelalderen, og denne fikk legitimitet ved at kirka ble dømt til å gi lov, og deretter ble loven dømt til å være gjeldende rett. Det var derfor ikke noe lovgiver som ga ut loven. Lover og regler ble derfor skapt i det øvre sjiktet av “det rettslige havet”, da lover ikke var noe mer enn analogier, sedvaner osv. som ble skapt gjennom presedens.
Det kan så reises spørsmål hvordan lovgivning likevel begynte å utvikle seg som noe normskapende på 1100-tallet. Dette har flere svar. For det første er overgangen fra en muntlig til en skriftlig rettskultur sentral, ettersom man nå faktisk satte i gang å skrive ned hva som var rett. Dette er essensielt for fremveksten og utviklingen av lovgivning generelt, ettersom lover er skriftlige kilder. For det andre er starten på rettsstudiet i Bologna på 1100-tallet også en sentral faktor. I Bologna ble det undervist i både kanonisk og romersk rett. Med “kanonisk rett” menes kristelig rett, eksempelvis mosebøkene (mosaisk rett). Med “romersk rett” menes de rettslige ideene som ble praktisert i Det romerske riket. Rettsstudiet i Bologna viste at både Paven og keiseren i Det romerske riket hadde praktisert som lovgivere. Denne ideen ble derfor resepert fra Bologna til Norge på 1100-tallet. Med “resepsjon” menes at man tar med seg en rettslig ide e.l. fra en annen rettskultur og anvender den i sin egen, men riktignok med modifikasjoner for å tilpasse den gjeldende rettskulturen. Videre studerte man “Decretum Gratiani”, en “lovbok” for kanonisk rett og “Corpus Juris Civilis”, en “lovbok”
for romersk rett. Disse var verk med lover som var praktisert med hell tidligere, og på den måten ble også ideen om lovbøker også resepert til Norge på 1100-tallet.
Videre vil det være hensiktsmessig å redegjøre for de rettslige ideene som vokste fram i Bologna, for disse var i stor grad med å forme lovgivningen sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra 1100-tallet til år 1260. Den rettslige ideen som vokste fram, var tanken om “det rimelige” (æquitas). Æquitas stammer fra antikkens Hellas, og går ut på at man ikke ser på en handling isolert, men at man også vurderer intensjonen bak handlingen. Rett var ikke lenger noe man fant, men noe man vurderte seg fram til i lys av æquitas sine fire hovedelementer: fred, godhet, sannhet og rettferdighet. Dette gjorde at man studerte saksfakta nøye, som videre medførte at lovtekst ofte måtte vike for det som var konkret rimelig. Det var dette rettslige idealet som vokste fram i Bologna på 1100-tallet, og det var dette idealet man nå ville fremme i lovgivningen. Spørsmålet videre blir så hvordan dette påvirket lovgivningen sin fremvekst og utvikling i den norske rettshistorien, og det er dette som skal redegjøres for i det følgende.
Del 2 – Lovgivning sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra år 1260 til 1590
I 1260 var det ikke lenger utvilsomt at både kongen og kirken hadde lovgivende makt. I 1260 kom “Kongsspegelen” ut, mest sannsynlig som et resultat av de rettslige tankene som ble reseptert fra rettsstudiet i Bologna. Dette var imidlertid ikke en lov, men heller en “idébok” for hvordan de fremtidige konger skulle styre landet. “Kongsspegelen” er tredelt hvor den første delen omhandler handelsmenn, den andre delen kongens hoff og den tredje delen kongen selv. Det er den sistnevnte delen som er mest relevant. Her sies det at kongen har en rolle som fredsskaper- og bevarer (rex justum), og at han derfor må gi lover for å best ivareta denne rollen. Videre heter det i “Kongsspegelen” at kongen skulle gi lover i det som ble kalt “verdslig rett”, mens kirka skulle gi lover i “åndelig rett”. Kongen og kirka hadde med det jurisdiksjon innenfor hver av disse rettene. Spørsmålet er så hva som er forskjellen mellom disse. Den åndelige retten tar for seg de rettsområdene som berøres av det guddommelige. F.eks. følger det av De 10 bud at man ikke skal lyve, slik at avtalebrudd ble en del av den åndelige retten, fordi et kontraktsbrudd ble ansett som å lyve. Også regler om ekteskap falt inn under den åndelige retten, fordi ekteskap er en pakt hvor man sverger troskap til sin partner overfor Gud. Det kan synes at kirken hadde all jurisdiksjon ettersom det meste kan sies å være åndelig rett, men det var viktig for kirka å gi kongen noe jurisdiksjon ettersom han hadde noe de selv ikke hadde: militæret som kunne utøve makt. Kirken på sin side er en stabilitet, og sammen utfylte disse hverandre. Videre, i lys av “Kongsspegelen”, så kom kong Haakon IV Haakonssons nye lov ut i 1260, som i stor grad stadfestet kongens makt til å gi lover for å fremme sin oppgave som rex justum.
I 1274-76 ga imidlertid kong Magnus Lagarbøtar ut Lands- og byloven. Denne var suksessfull, og mellom år 1280 og 1319 ble det gitt ut 77 ekstra lovvedtak. I fortalen til Landsloven kommer det til uttrykk det som er nevnt ovenfor, at kongen hadde blitt dømt til å gi lover av kirka for å bevare fred i samfunnet. I sluttalen står det derimot at kongen hadde lovgivende makt uten kirkens påvirkningskraft. Dette medførte at kongen kunne gi “rettarbøter” der han så dette nødvendig. En “rettarbot” er en form for “lovgivning” i den forstand at man endrer ordlyden i en bestemmelse, enten med den hensikt å endre lovens realinnhold eller ikke, men da for å
forbedre ordlyden. Dette gjorde at kongen endret ordlyd hvor kirken hadde jurisdiksjon, som medførte at han i stor grad gjorde dette om til verdslig rett. Med det ga kongen seg selv mer makt, da jurisdiksjon var viktig for økonomien og for å fremme egne idealer. Kongen balanserte med det på en knivskarp egg når han redigerte lovenes ordlyd for å tilpasse samfunnsutviklingen, ettersom grensen for å endre ordlydens realinnhold og bare dens tekst er flytende. Det skal her bemerkes at kongen og kirka ble enige om hvem som skulle ha de forskjellige jurisdiksjonsområdene i 1273. Magnus Lagarbøtar ga imidlertid seg selv mer jurisdiksjon enn det som var avtalt i 1274, og i 1277 og 1280 hadde kongen og kirka møter seg imellom for å løse denne konflikten. Det var imidlertid kongen som kom styrket fra dette, og kirka gikk fra å være en offensiv myndighet til å bli en defensiv. Med dette menes at kirka ikke kjempet for å få mer jurisdiksjon etter 1280, men at de heller forsvarte den jurisdiksjonen de nå hadde.
Videre vil det være hensiktsmessig å gi konkrete eksempler fra Landslovens bestemmelser for å vise hvordan lovgivning sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie har utviklet seg fra år 1260 til 1814. Lovgivningen på denne tiden var sterkt preget av det nye rettferdsidealet æquitas. Dette må illustreres. I Den eldre Gulatingsloven X27 var det en regel som sa at den som firer en annen mann ned en fjellknaus og som slipper tauet slik at denne personen dør, skulle betale full mannebot. I Landsloven stod det derimot en tilsvarende regel i IV 14. Denne var imidlertid preget av æquitas, som innebar at man vurderte intensjonen bak hvorfor vedkommende isåfall slapp tauet. Var det i selvforsvar, var han uheldig og mistet grepet, eller var det med forsett? Dette kunne redusere erstatiningsbeløpet helt ned til 1/4. I Landsloven IV 18 kommer rettskilderegelen til uttrykk, som sier at lov må fravikes for det rimelige i straffe- og erstantingssaker, og at det bare er “tåpen” som følger lovens ordlyd. Denne ordlyden kan sikte til rettsstudiet i Bologna og den faktoren at Norge kan ha reseptert inspirasjon fra Martinus, elev av Irnerius, som fremmet det rimelige som rettferdsideal. Irnerius hadde imidlertid en annen elev som fremmet lære om en streng ordlydsforståelse, og det kan tenkes at det er denne eleven det siktes til når det henvises til “tåpen” i IV 18. Det skal likevel bemerkes at dette ikke er bevist, men heller en tanke i et rettskulturelt perspektiv. Videre skal også I4 nevnes, som var en regel som sa at det rimelige skulle brukes som rettskilde på lovtomme rom. Det kan videre sies at Landsloven var insipirert av rettsstudiet i Bolgna, ettersom Landsloven er 9-delt, noe også “Codex” som en del av “Corpus Juris Civilis” også er.
I lys av det ovenfor så synes det at lovgivningen i stor grad var preget av de hendelsene som skjedde i Sør- Europa rundt 1100- og 1200-tallet, og at lovgivningen nå syntes å forholde seg på både rettens overflate- og mellomnivå, da rimelighet på mange måter kan sies å være et generelt prinsipp som er viktig på et mer samfunnsmessig nivå. Det faller kanskje utenfor oppgaven, men det skal også nevnes at Landsloven var ett av fire lovgivningsprosjekt ute i Europa mellom 1260 og 1590. De andre var “Den danske jyske lov”, “Liber Augustalis” og “Las Siete Partidas”. Spørsmålet videre blir så hvordan lovgivningen sin fremvekst og utvikling artet seg fra år 1590 til 1814. Dette vil besvares nærmere i det følgende.
Del 3 – Lovgivning sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra år 1590 og frem til Grunnloven 1814
I år 1590 har det skjedd noe radikalt i Europa; kirka har blitt todelt etter reformasjonen som skjedde på midten av 1500-tallet. Med dette svikter i stor grad kirken, og kongen står dermed igjen som eneste lovgiver. Han overtar nå den jurisdiksjonen kirka hadde tidligere, og han opplever nå et stort press med vanskelige tvister som han ikke har vært borti tidligere. Dette medførte kaos i domstolene, og kongen kommer derfor med appellordningen i 1590 som gjør at alle saker må innom tinget før det kan appeleres videre til lagting osv. Her skal det bemerkes at appelordningen gjorde overgangen fra presedens til prejudikat mulig. Ved at man fikk en overordnet domstol, så ble underretten bundet av overretten og måtte på den måten dømme slik overretten gjorde dette. Dette er også med å forme lovgivningen, noe det vil bli gått noe nærmere inn på senere i besvarelsen. Appelordningen gjorde imidlertid ikke saken bedre for dommerne i første omgang. Dommerene hadde en utdatert lovbok som stod på norrønt, nemlig Lands- og Byloven fra 1274-76. Kongen oversetter derfor denne i 1604. Loven fra 1604 var imidlertid gammel og passet ikke helt samfunnet hvor denne retten ble praktisert, og i 1643 kom derfor en stor recess hvor det ble lagt til flere tilleggsloven for å imøtekomme den rettskulturen som nå var gjeldende i Norge. Her kom det bl.a. fram at lagmannens ord var bindende. Videre i 1687 kommer kong Kristian den Vs norske lov ut, som lenge var et europeiske forbildet pga. dens enkle innhold fram til den Prøysiske landeboka kom ut senere på 1700-tallet. NL av 1687 var imdlertid utdatert i det den kom ut, da den fjernet norsk middelalderrett med den danske istedenfor. Det ble derfor gitt over 4500 tilleggslover for å kompensere dette i tidsrommet mellom 1687 og 1814.
I 1730 ble det vedtatt forslag om å lage en sivillovbok for Norge, og senere også en kriminallovbok, men dette prosjektet ble imdilertid satt på is. Hvorfor dette skjedde er det ikke lett å si, men innføringen av et nytt rettferdsideal, juridisk metode og de norske tankene om disse kan gi svaret på dette. Æquitas ble erstattet som rettferdsideal på 1500-tallet med det forutberegnelige. Det forutberegnelige går ut på at borgerne i samfunnet har mulighet til å forutse sin egen rettsstilling, slik at avgjørelser ikke kommer som en urimelig overraskelse for disse. Dette rettferdsidealet må ses i lys av naturretten som var gjeldende på 1600- og 1700-tallet. Naturretten er en ide som stammer fra antikken som noe overmenneskelig, som så ble adaptert fra kirken som “Guds rett”, og som senere gjennom Grotius ble skilt vekk som noe evig og uforanderlig. Fra Hans Paus sitt verk “Naturens Ret” fra 1750 kan man definere naturrett som noe uforanderlig og evig som gjelder for alle mennesker uansett hvor og til alle tider. Med likhet som at tyngdekraften er en nødvendig naturlov for liv på Jorden, så er naturretten en juridisk lov som er nødvendig for at mennesket skal kunne leve i en fredelig sameksistens. I følge Ludvig Holberg er pacta sunt servanda en naturrettslig regel, fordi hvis ikke så vil ikke ideen om en fredelig sameksistens og det forutberegnelige fremmes i samfunnet. Naturrettstenkerne så at alminnelige generelle prinsipper og grunnideer fungerte i samspill. Dette innebar at dersom en avtaleinngåelsen var bindende etter kontraktsretten, så måtte et mislighold av avtalen kunne medføre til komponsasjon etter erstatningsretten, og bedrageri ved avtaleinngåelsen føre til sanksjoner etter strafferetten. Det man får er et rettslig systematisk “spindelvev” hvor retten henger sammen. Ser man dette i lys av det rettslige havet, så synes det at naturretten forholder seg på alle havnivåer, som er til forskjell fra æquitas hvor bare lov og rimelighetsbetraktninger var det lovgiver brukte når han ga lover. Forutberegneighet blir på bakgrunn av naturrettens universelle karakter rettens ideal i tidlig nytid og nytid.
Det nye rettsferdsidealet bringer med seg en ny juridisk metode som det også vil være hensiktsmessig å redegjøre for lovgivningen sin fremvekst og utvikling i norsk rettshistorie fra år 1590 til 1814. Med juridisk metode menes først og fremst teknikken som rettsanvenderen bruker for å komme fram til en løsning på en juridisk tvist. Det finnes flere slike teknikker som rettsanvenderen kan bruke, men felles for dem alle er at de tar sikte på å perfeksjonere rettsanvenderens sterkeste våpen: språket. Dersom man ser for seg rettsanvenderen som en smed, så er hammeren han bruker rettsregler, og sverdet han arbeider med samfunnet og enkeltindividene der. Armen han slår med representerer derimot språket, og det er ikke til å unngå at den smeden som har den beste slagteknikken, er den som smir det beste sverdet. Den deduktive metoden var denne nye juridiske metoden som naturretten vokste med seg. For å forstå denne må man man først forstå hva induksjon er. Med induksjon menes at man slutter fra en kasus til et begrep, f.eks. at nasking, tyveri og stjeling alle er kasuser for en uhjemlet handling hvor man tar noe fra en annen. Den deduktive metoden går derimot ut på å slutte fra begrep til kasus, og var en metode som René Descarte utviklet. Med likhet som en klokke som ikke fungerer, så må man inn i denne og finne kjernen til feilen før man kan reparere klokken. Eksempelvis, dersom en sak dreier seg om eierskap, så ser man hva slags vilkår som må være oppfylt for at eierskap skal foreligge. Foreligger de ikke, så foreligger heller ikke eierskap over den aktuelle gjenstanden. Grotius la til senere at man også må se om tolkningsresultatet etter en deduktiv tolkning stemmer med et aksiom, dvs. det formålet regelen er ment å fremme.
Denne ovennevnte metoden gjør at lovgivning i stor grad bare kan skje ved lov, fordi det er dette som realiserer idealet om det forutberegnelige. Dette ble sterkt praktisert i bl.a. Tyskland, men var derimot ikke tilfelle i Norge. Her hadde den naturrettslige metoden knapt fotfeste, noe som medførte at dommerne i det norske rettssytemet i stor grad praktiserte slik man tidligere hadde gjort, dvs. at man ofte fravek lovtekst. På den måten skapes ikke bare lovgivning gjennom lover, men også gjenom rettspraksis (prejudikat) som nevnt tidligere. Dette kommer enda mer til uttrykk etter 1814, men det vil falle utenfor oppgavens rammer å gjøre rede for dette. Det er imidlertid fra ideen om det forutberegnelige og den deduktive metoden at man ønsket en sivil- og kriminallovbok i Norge. På den måten ville man fremme rettferdsidealet om det forutberegnelige i samfunnet, med likhet som det ble gjort i Tyskland. Dette kan derfor sies å være tanken bak § 94 av Grunnloven fra 1814, og med det er det søkt å redegjøre for lovgivningen sin fremvekst og utvikling i norsk retthistorie fra 1100-tallet og frem til Grunnloven 1814.