JUR-102, Forvaltningsrett I, eksamen vår 2018

Spørsmål 1:

Det overordnede spørsmålet er om det var rettslige feil ved Lillevik kommunes behandling av klagesaken.

Formannskapet i Lillevik kommune er et forvaltningsorgan da det er et “organ for kommunen” , jf. § 1. Følgelig kommer forvaltningsloven til anvendelse.

I lovens kapittel III og IV fremkommer en del saksbehandlingsregler som må følges. Kapittel IV får bare anvendelse i saker som “gjelder enkeltvedtak” , jf. § 3.

Etter ordlyden “gjelder enkeltvedtak” vises det til at også beslutningsprosesser og behandlinger av saker som kan munne ut i et enketlvedtak også er omfattet av Kapittel IV.

Det første spørsmålet blir dermed om behandlingen av klagesaken var et “enkeltvedtak”.

Etter § 2 bokstav b), jf. § 2 bokstav a) fremkommer det at et “enkeltvedtak” er en “avgjørelse” som treffes “under utøving av offentlig myndighet” som er “bestemmende for rettigheter eller plikter” til “en eller flere bestemte personer”.

En naturlig språklig forståelse av “avgjørelse” tilsier at det må være tale om en beslutning, en realitetsavgjørelse. Det er ofte tale om et valg mellom flere handlinger. Det er følgelig tal e om en avgjørelse da kommunen avslår søknaden. Avslaget er også avgjørende for Peder sin rettsstilling og vilkåret “bestemmende for rettigheter eller plikter” anses oppfylt. Vedtaket retter seg også mot “en eller flere bestemte personer”.

Det kan problematiseres om avgjørelsen av klagesaken er “under utøving av offentlig myndighet”. Etter ordlyden dekkes all utøvelse av myndighet som har et offentlig rettslig preg. Det avgrenses mot interne avgjørelser og avgjørelser av privatrettslig karakter.

Det å gi lån er ikke typisk offentligrettslig myndighet, men noe som ofte private banker står for. Imidlertid fremkommer det av faktum at startlånet kommunen tilbyr er for folk som ikke klarer å finansiere bolig på markedsvilkår. Det vil si at kommunen tilbyr et lån som er lettere å få innvilget enn på privatrettslige vilkår og taler for at det er tale om “utøvelse av offentlig myndighet”.

Behandlingen av klagesaken er et enkeltvedtak og Kapittel IV kommer til anvendelse, samt Kapittel III om alminnelige saksbehandlingsregler. Det følger også av § 33 at Kapittel IV om saksbehandling gjelder for klagesaker.

Spørsmålet videre blir om Lillevik kommune har brutt noen saksbehandlingsregler ved behandlingen av klagesaken.

Peder sendte inn klagen 15. oktober og fikk ikke noe svar før 25. november. Etter § 11 a siste punktum fremkommer det at i saker som “gjelder enkeltvedtak” skal gir foreløpig svar dersom henvendelsen ikke kan besvares “i løpet av en måned etter at den er mottat”.

En naturlig språklig forståelse av “i løpet av en måned etter at den er mottat” tilsier at forvaltningsorganet må sende foreløpig svar dersom det går mer enn en måned fra forvaltningsorganet fikk klagen inn til seg. Det har følgelig gått mer enn en måneds tid og kommunen skulle gitt Peder Ås tilbakemelding på behandlingen av klagen tidligere, som et foreløpig svar

Etter § 33 skal også klageinstansen, her formannskapet, påse at saken er “så godt opplyst som mulig” før vedtak treffes, jf. § 17.

En naturlig språklig forståelse av “så godt opplyst som mulig” tilsier at kommunen må se alle mulige sider av saken før vedtak treffes. Vilkåret må imidlertid, etter praksis og teori, forstås ut ifra kommunens faktiske mulighet til å opplyse saken, sett i lys av hensynet til effektivitet mot hensynet til rettsikerhet. Kommunen har plikt til å undersøke saken slik at riktige avgjørelser treffes og relevante momenter må utredes under saksbehndlingen.

En vesentlig del av begrunnelsen på avslaget er rundkrivet med standardsatser som viste at Peder Ås kom i minus i budsjettet og siden Peder Ås ikke hadde kommet med ny informasjon om dette var det ikke nødvendig med ytterligere forklaring.

Ved avslaget på søknaden har ikke Peder fått vite noe om grunnlaget for avslaget, det fremgår av faktum at han selv mener han burde blitt informert om dette på et tidligere tidspunkt. Ettersom Peder tidligere ikke hadde fått informasjon om satsene som ble brukt i vurderingen har han heller ikke hatt noe grunnlag for å kunne uttale seg om dette da han sendte inn klage på vedtaket. Peder har ikke fått mulighet til å imøtegå kommunens vurderingsgrunnlag og dette taler sterkt for at saken ikke er godt nok opplyst.

Det fremgår også av § 17 at partene “bør” gjøres kjent med opplysninger av “vesentlig betydning” som det må forutsettes at parten har “grunnlag og interesse for å uttale seg om” og som parten ellers har rett til å gjøre seg kjent med etter §§ 18-19.

En naturlig språklig forståelse av “bør” tilsier at forvaltningen ikke “må” sende disse opplysningene. Det følger imidlertid av juridsk teori og praksis at det er en rettslig plikt for forvaltningen å opplyse om slike “vesentlige opplysninger” da dette kan føre til saksbehandlingsfeil og ugyldige vedtak.

Det må kunne legges til grunn at rundskrivet er av “vesentlig betydning” og at Peder burde blitt gjort kjent med dette før vedtaket i klagesaken slik at han kunne uttalt seg og imøtegått opplysningene. Kommunen bygger vedtaket på opplysninger som ikke er oppdaterte og dersom Peder hadde fått informasjon om rundskrivet tidligere ville han hatt grunnlag for å uttale seg og rette opp i opplysningene før vedtaket i klagesaken ble truffet.

At Peder ikke har fått opplysning om dette tidligere er imidlertid en feil som ble begått av økonomiavdelingens behandling av saken. Peder skulle blitt opplyst om dette ved første vedtak i saken og det kan tenktes at formannskapet har lagt til grunn at Peder har kjennskap til begrunnelsen for klagen når den ble behandlet i økonomiavdelingen.

Det fremgår også av faktum at inkassobyrået har glemt å slette betalingsanmerkningene som hadde oppstått eller at kommunen ikke har oppdaterte opplysninger. Dersom det er inkassobyrået som ikke har slettet er ikke dette en feil som kommunen kan bebreides for, men inkassobyrået. På den andre siden kan det være kommunen som ikke har oppdaterte opplysninger og det vil ikke være meget krevende for kommunen å gi Peder rett til å uttale seg. Også forvaltningens plikt til å påse at hensynet til parten er ivaretatt stiller seg sterkt og taler for at utredningsplikten er brutt.

Kommunen har brutt utrednings- og informasjonsplikten sin etter §§ 17 første og tredje ledd, 33 siste ledd.

Videre skal vedtak vise til de reglene som vedtaket bygger på, jf. § 25, og sette parten i stand til å forstå vedtaket. I brevet 25. november stod det ikke annet enn at klagenemden har opprettholdt avslaget, sammen med rundskrivet om det økonomiske beregningsgrunnlaget. Begrunnelsen viser ikke til reglene vedtaket bygger på. Vedtaket viser heller ikke til de faktiske forhold, eller henviser til tidligere saksfremlegg etter § 25 annet ledd. Begrunnelsen er ikke tilstrekkelig og dette er også et brudd på saksbehandlingsreglene

Videre anfører Peder at han synes det var underlig at økonomiavdelingen har vært så involvert i klagesaken. Spørsmålet blir således om Lena Vik var inhabil til å forberede saken for klageinstansen.

Etter fvl. § 6 oppstilles en rekke vilkår for inhabilitet. Imidlertid er det her tale om et kommunalt vedtak og det finnes særregler om inhabilitet i kommuneloven.

Etter kommuneloven § 40 (3) er “ansatte” som var med på å “treffe det påklagede vedtaket” inhabile ved klager etter “§ 28 annet ledd”.

Marte Kirkerud er leder av økonomiavdelingen og følgelig ansatt i kommunens tjeneste, hun var også med på å treffe det nå påklagede vedtaket. Det er formannsskapet som er oppnevnt som særskilt klagenemd for enkeltvedtaket som er truffet av “forvaltningsorgan opprettet i medhold av kommuner og fylkeskommuner” , jf. § 28 annet ledd. Det legges til grunn at klagen som behandles er en klage etter § 28 annet ledd i forvaltningsloven ettersom det er tale om et enkeltvedtak i kommunen og klageinstansen her er formannskapet. Kommuneloven § 40 (3) bokstav c) kommer dermed til anvendelse

Marte Kirkerud ville vært inhabil etter § 40 (3) bokstad c) i klagesaken fordu hun var med på å treffe det påklagede vedtaket. Det følger imidlertid av § 40 (3) bokstav c) annet ledd dersom en “overordnet ansatt” er inhabil i en sak, kan heller ikke “direkte underordnet” delta ved “tilretteleggelsen av saken for klageinstansen”.

Spørsmålet blir således om Lena Vik var inhabil til å forberede saken for klageinstansen.

Det er redegjort for at Marte er inhabil, spørsmålet blir dermed om Lena Vik er “direkte underordnet” og om hun deltok ved “tilretteleggelsen av saken for klageinstansen.

Det fremgår av faktum at Marte Kirkeud er leder av økonomiavdelingen. Lena Vik er juridisk ansvarlig i økonomiavdelingen og de to jobber dermed sammen i avdelingen. Det at Marte er “leder” tilsier at det er hun som har ansvaret for avdelingen totalt sett og dermed er overordnet de andre i økonomiavdelingen. Lena som juridisk ansvarlig har på sin side ansvar for et bestemt område i avdelingen og dette taler også for at hun er under Marte sin ledelse. Forholdene tilsier at Marte er sjef over Lena og at Lena dermed er underordnet Marte.

At Lena forberedte saken for klageinstansen oppfyller følgelig vilkåret om at hun deltok ved “tilretteleggelsen av saken for klageinstansen”.

Vilkårene for inhabilitet etter kommuneloven § 40 (3) bokstav c) siste ledd er oppfylt og Lena Vik var inhabil ved kommunens behandling av klagesaken. Dette er følgelig en saksbehandlingsfeil ved behandlingen av klagesaken

Konklusjonen blir at det var flere rettslige feil ved kommunens behandling av klagesaken. Saksbehandlingsregler som ble brutt følger av reglene i fvl. §§ 11a, 17, 25, 33, samt inhabilitet etter koml. § 40 (3) bokstav c).

 

Spørsmål 2:

Det overordnede spørsmålet er om formannskapets vedtak var gyldig.

Forvaltningsloven gjelder, jf. spørsmål 1.

Etter § 41 følger det at dersom reglene om “behandlingsmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven” ikke er overholdt i saker som “gjelder enkeltvedtak” så vil vedtaket likevel være gyldig dersom det er grunn til å regne med at “feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold”.

“Behandlingmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven” skal etter juridisk teori ikke tolkes helt etter sin ordlyd da saksbehandlingsregler som følger av andre særlover også er inkludert. Det vil si at inhabilitet etter kommuneloven § 40 (3) også kan vurderes etter denne gyldighetsregelen

Saken “gjelder enkeltvedtak” , jf. spørsmål 1.

Spørsmålet blir om de rettslige feilene ved behandlingen av klagesaken “kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold”. Med andre ord: er det sannsynlig at saksbehandlingsfeilene har virket inn på vedtaket, hvis ikke er vedtaket gyldig.

De ulike saksbehandlingsfeilene vurderes hver for seg, deretter foretas en helhetsvurdering.

Forvaltningen har ikke gitt Peder et foreløpig svar, jf. § 11 a. Imidlertid må det være sannsynlig at saksbehandlingsfeilen kan ha virket bestemmende på innholdet. Formålet med regelen i § 11 a er å holde partene oppdatert slik at man ikke skal vente i uvitenhet om hva som skjer. Det at Peder ikke har fått noe foreløpig svar kan ikke sies å ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Dersom det hadde vært eneste feil ville vedtaket likevel vært gyldig.

Kommunen har heller ikke utredet saken så godt som mulig, jf. spørsmål 1. At Peder ikke har fått imøtegått vurderingene til kommunen, spesielt angående rundtskrivet om det økonomiske beregningsgrunnlaget kunne utgjort en stor forskjell i vurderingen. Peder sitter på opplysninger som endrer han stilling som søker og det er følgelig sannsynlig at denne feilen ved behandlingen kan ha virket inn på vedtakets innhold.

Mangelfull begrunnelse er ifølge juridisk teori som regel ikke nok til at et vedtak blir ugydlig. Begrunnelsen kommer etter vedtak er truffet og dermed er det ikke sannsynlig at en slik feil kan ha “virket bestemmende på vedtakets innhold”. Den mangelfulle begrunnelsen kan dermed ikke anses å være en feil som med sannsynlighet har virket bestemmende på vedtakets innhold.

Den siste feilen kommunen har gjort er å la Lena Vik forberede saken, ettersom hun er inhabil etter kommuneloven, se spørsmål 1.

Marte Kirkerud avslo søknaden og det kan tenkes at hun som leder for økonomiavdelingen har påvirket Lena Vik når hun har forberedt saken. Lena kan også sies å stå i et avhengighetsforhold til sjefen sin og det kan tenkes at hun som ansatt ikke vil gå i mot Marte sine meninger da hun er underordnet henne. Dette kan ha påvirket hennes forberedelse av klagesaken til klageinstansen.

På den andre siden har hun bare tilrettelagt grunnlaget for avgjørelsen og det er formannskapet som har avgjort det hele. Som klageinstans er de pliktige til å overprøve saken selvstendig og selv om Lena har forberedt saken for dem kan det tenkes at det ikke har påvirket behandligen. Likevel kreves det bare at det er sannsynlig at feilen har virket bestemmende for innholdet, og ettersom hun har forberedt saken kan det tenkes at formannskapet også bygger avgjørelsen sin på Lena Vik sin fremstilling av saken. Det er dermed sannsynlig at inhabiliteten har virket bestemmende for vedtaket.

Etter en vurdering av de ulike saksbehandlingsfeilene vil inhabiliteten til Lena, samt den mangelfulle begrunnelsen være utslagsgivende. Det er grunn til å tro at disse feilene kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold og det kan dermed ikke sies at vedtaket likevel er gyldig etter gyldighetsregelen i § 41.

Videre må det vurderes om saksbehandlingsfeilene er nok til av vedtaket er gyldig etter ulovfestede regler om ugyldighet. Ved vurderingen skal det legges vekt på graden av innrettelse, om ugyldighet er til skade eller fordel for parten, hvor lang tid som har gått og om parten selv er å bebreide for feilen.

Peder har ikke fått innviglet lån og graden av innrettelse i dette tilfellet har ikke like stor betydning.

I dette tilfellet er ugyldighet til fordel for Peder. Dersom vedtaket anses ugyldig vil Peder gjerne få behandlet saken på nytt og kan imøtegå kommunens vurderinger og muligens få innviglet lån likevel. Dersom vedtaket er å anse som gyldig vil han ikke ha mulighet til å klage på vedtaket på nytt og må isåfall ta saken til domstolene

Det er også spørsmål om Peder selv er å bebreide for feilen. Han kunne selv bedt om innsyn i vedtaket for å ha grunnlag for å uttale seg. Han ba ikke om innsyn før 6 desember etter å ha gitt uttrykk for at det var vanskelig å forstå hvorfor avslaget ble opprettholdt. Peder vært i langvarig konflikt angående inkassobyråets betalingsanmerkninger og det kan tenke at Peder selv også burde opplyst om dette da hans søkte lån.

Imidlertid er forvaltningen pliktig til å ivareta henynet til parten og skal påse at opplysninger av “vesentlig betydning” blir meddelt parten til uttalelse. På den andre siden kan det tenkes av formannskapet har lagt til grunn av Peder er kjent med vurderingen i det første vedtaket og ettersom de ikke mottar nye opplysninger legger de til grunn at opplysningene fra økonomiavdelingens vurdering er korrekte. Imidlertid er dette feil fra forvaltningens side og ikke noe Peder kan bebreides for eller har hatt grunnlag til å rette opp eller uttale seg om.

Vedtakets karakter er også av stor betydning for Peder og dette tilsier at forvaltningen må påse at saksbehandlingen er forsvarlig og gir uttrykk for riktige avgjørelser. Når Peder ikke får innviglet søknaden vil han ikke kunne kjøpe sitt eget hjem og er fortsatt som 28 åring avhengig av sine foreldre. Peder får ikke god nok begrunnelse til å kunne forstå vedtaket og dette taler for ugyldighet

Etter en helhetsvurdering taler hensynet til Peder og hans mulighet til å ivareta sitt tarv sterkest. Det er stor sannsynslighet for at saksbehandlingsfeilene har virket bestemmende for vedtakets innhold og at vedtaket i klagesaken må anses ugyldig.

Konklusjonen blir at formannskapets vedtak er ugyldig.

 

Spørsmål 3:

Det overordnede spørsmålet er om Lise Olsen hadde krav på innsyn i alle saker om startlån fra de siste fem årene.

Etter forvaltningsloven har man rett til innsyn i sakens dokumenter dersom man er “part” i saken. Det er på det rene at Lise som journalist ikke er part i saken etter fvl. § 2 e) og et eventuelt krav om innsyn må vurderes etter offentleglova.

Offentleglova gjelder for “kommunane” , jf. § 2. Offentleglova kommer følgelig til anvendelse.

Etter § 3 har man som hovedregel rett til å kreve innsyn i “saksdokument”. Det er klart at sakene om startlån er et “saksdokument” etter § 4 annet ledd.

Innsynskravet er imidlertid begrenset etter § 28. Innsynskravet må gjelde “ei bestemt sak” eller “i rimeleg utstrekning saker av ein bestemt art”.

Lise Olsen ber om innsyn i alle sakene om søknader på startlån fra de siste fem årene, som totalt sett utgjør 30 saker.

Spørsmålet blir således om innsynskravet gjelder “i rimeleg utstrekning saker av ein bestemt art”. En naturlig språklig forståelse av “rimelig utstrekning” tilsier at innsynskravet ikke er ubegrenset slik at man kan be om innsyn i alle saksdokumenter i forvaltningen. Kravet begrenses slik at det er mulig for forvaltningen å sile ut informasjonen uten å bruke urimelige ressurser på dette.

I det foreliggende er det tale om saker av en bestemt art. Forvaltningen hevder at de ikke har kapasitet til å gi innsyn i alle disse sakene. Ettersom kravet gjelder saker av en bestemt art vil man kunne anta at forvaltningen kan kunne finne frem til disse sakene, uten at det trenger å være urimelig.

Innsynskravet anses oppfylt og etter hovedregelen i § 3 vil Lise Olsen kunne kreve innsyn i dokumentene.

Det følger imidlertid en del unntak fra hovedregelen om innsyn.

Spørsmålet blir om kommunen kan nekte innsyn med hjemmel i § 13 om taushetsbelagte opplysninger.

Forvaltningsloven gjelder, jf. spørsmål 1.

Etter fvl. § 13 plikter kommunen å hindre at andre gjøres kjent med opplysninger om “noens personlige forhold”.

Spørsmålet er om saksdokumentene inneholder opplysninger om “noens personlige forhold”.

“Noens personlige forhold” skal tolkes objektivt. Det er tale om opplynsinger som “folk flest” ønsker å holde for seg selv. Det følger flere eksempler i forarbeidene som normalt anses som “noens personlige forhold” , eksempelvis opplysninger om psykisk og fysisk helse og følelsesliv.

I det foreliggende er det tale om søknad på lån. Det må kunne antas at søknadene eller dokumenter i saksbehandlingen inneholder opplysninger om den enkelte søker sine økonomiske forhold. Vilkårene for å få lån er også lavere enn ved privatrettslige markedsvilkår som taler for at de som søker ofte mer vanskeligstilte enn dem som søker lån på vanlige markedsvilkår. Dårlig økonomi og økonomiske forhold ellers er noe folk flest ikke meddeler videre, spesielt ikke dersom man er vanskelig stilt. Det fremkommer blant annet at saksdokumentene i Peders søknad at han har betalingsanmerkninger osv, og det legges til grunn at opplysninger av økonomisk art inngår i søknadene.

Etter en helhetsvurdering konkluderes det med at søknadene inneholder opplysninger om “noens personlige forhold” og at disse opplysningene er underlagt taushetsplikt.

Etter ordlyden i offl. § 13 fremgår det at det bare er “opplysninger” som kan unntas. Det vil si at det bare er de taushetsbelagte opplysningene som kan unntas innsyn fra dokumentet, ikke hele dokumentet.

Spørsmålet videre blir dermed om kommunen kan unnta resten av saksdokumentene fra innsyn, jf. offl. § 12.

Kommunen mener at de ikke har kapasitet til å gi innsyn i alle de 30 sakene. Etter § 12 bokstav b) kan kommunen gjøre unntak fra resten av dokumentet dersom det vil være “urimelig arbeidskrevende” for organet å skille ut de taushetsbelagte opplysningene som kan unntas etter § 13.

En naturlig språklig forståelse av “urimelig arbeidskrevende” tilsier en høy terskel. Det at det er en ulempe for forvaltningen å sile ut informasjonen er ikke nok til at det er “urimelig”. Formålet med loven er også å tilrettelegge for “open og gjennomsiktig” offentlig forvaltning, noe som taler for at terskelen for å unntak i innsynsretten er snever. Det følger av forarbeidene at et eksempel på noe som er “urimelig arbeidskrevende” kan være dersom omfanget av dokumentene er stort og opplysningene er spredt utover dokumentene.

I det foreliggende er det tale om opplysninger som må siles ut fra 30 ulike søknader. Hvor mye taushetsbelagte opplysninger og hvor stort omfanget av sakene er fremkommer ikke av faktum. Likevel vil søknadene inneholde opplysninger om økonomiske forhold og kommunen må sladde opplysningene i slik grad at de beskytter partene i sakene. Å sile ut informasjon av 30 saker vil nok ta noe tid for organet, likevel er det ikke tale om hundrevis av saker og vi befinner oss her i et grenseområde.

Som det følger av forarbeidene er et eksempel når omfanget er stort og unntaksopplysningene er spredt. I dette tilfellet vil opplysningene være spredt ut over 30 ulike dokumenter, og omfanget at disse til sammen utgjør nok en del. Etter en helhetsvurdering konkluderes det med at det vil være “urimelig arbeidskrevende” for organet å skille ut de taushetsbelagte opplysningene.

Konklusjonen blir at Lise Olsen ikke hadde krav på innsyn i alle saker om startlån fra de siste fem årene.

 

Spørsmål 4:

Det overordnede spørsmålet er om kommunen skulle gitt innsyn i økonomidirektørens budsjettnotat.

Lise er ikke part i saken og et eventuelt krav om innsyn må vurderes etter offentleglova.

Offentleglova gjelder, jf. spørsmål 3.

Etter § 3 har man som hovedregel rett til å kreve innsyn i “saksdokument” i saker som gjelder “ei bestemt sak” , jf. § 28.

Innsynskravet gjelder et bestemt dokument og det legges til grunn at det er et “saksdokument, jf. § 4 annet ledd. Innsynskravet er oppfylt.

Det følger flere unntak fra hovedregelen og i det følgende er det spørsmål om notatet til økonomidirektøren er et “internt dokument” , jf. § 14.

Etter § 14 “kan” kommunen gjøre unntak fra dokument som er utarbeidet for deres egne “interne saksførebuing”.

En naturlig språklig forståelse tilsier at dokumenter om vurderinger, bemerkelser, råd osv i sakene og ellers andre organinterne dokumenter kan unntas fra innsyn. Ordlyden tilsier at dokumenter brukes innad i forvaltningen for å gi veiledning i saksbehandlignen kan unntas.

I det foreliggende er det tale om et notat som inneholder vurderinger av hvilken betydning avdelingens budsjettsituasjon burde få for sønader om startlån. Notatet inneholder altså vurderinger om hvordan søknadene bør løses i lys av kommunens budsjett og vil kunne være retningsgivende for kommunen når de skal avgjøre søknadene. Etter en vurdering er konklusjonen at notatet til økonomidirektøren er å anse som et dokument utarbeidet for kommunens “eiga interne saksørebuing”.

Etter ordlyden “kan” har ikke forvaltningen en rettslig plikt til å unnta slike dokumenter fra innsyn, til forskjell fra for eksempel taushetsbelagte opplysninger.

Etter § 11 “skal” kommunen, selv om det er hjemmel for å unnta innsyn, vurdere å gi “helt eller delvis innsyn”.

Spørsmålet blir således om kommunen likevel skal gi innsyn i økonomidirektørens budsjettnotat. I vurderingen skal det legges vekt på om “omsynet til offentleg innsyn veg tyngre enn behovet for unntak”.

Formålet med loven er å legge til rette for “open og gjennomsiktiv” forvaltning, slik at blant annet ytrings- og informasjonsfrihet, demokratisk deltakelse, rettssikkerheten og tilliten til forvaltningen styrkes. Formålet stiller sterkt i dette tilfellet og må veies opp mot hensynet til forvaltningen og å sikre dennes forsvarlige avgjørelsesprosesser.

For å sikre formålet, spesielt demokratisk deltakelse og tillit til forvaltningen kan det tenkes at kommunen burde gi innsyn i notatet slik at befolkningen får innsyn i hvordan kommunen vurderer sakene ut ifra deres økonomiske ståsted. Dersom befolkningen får vite grunnlaget for vurderingene er dette også med på å få dem til å forstå hvorfor kommunen avgjør sakene som de gjør og sikrer dermed tillit til deres avgjørelsesprosesser.

På den andre siden er det viktig at forvaltningen internt kan ivareta sine egne forsvarlige avgjørelsesprosesser og ivareta det offentliges interesser i saken. Disse hensynene taler også sterkt i denne sak da det er kommunens økonomiske vurderinger ut fra budsjettet som det kreves innsyn i. Slike interne avgjørelser er det av betydning for det offentlige å holde for seg selv, av hensyn til forsvarlig ivaretakelte av det offentliges interesser.

Notatet kan gjerne anses som en generell retningslinje for kommunens vurderinger, og etter § 14 bokstav b) er dette noe som ikke kan unntas innsyn. Imidlertid er det noe uklart om dette er generelle retningslinjer eller mer spesifikke vurderinger som likevel kan unntas.

Etter en helhetsvurdering legges det til grunn at behovet for offentlig innsyn veier tyngre enn behovet for unntak. Formålet med offentleglova etter § 1 taler i samme retning.

Konklusjonen blir at kommunen skulle gitt innsyn i økonomidirektørens budsjettnotat.