Peder Ås traff Laura Holm på dans i Lillevik samfunnshus etter en kort romanse tok forholdet slutt. Laura var blitt gravid og fødte sønnen Lars Holm. Lars hadde ikke kontakt med sin far.

 

 

Peder Ås giftet seg senere med Marte Kirkerud og de fikk datteren Martine Ås. Peder Ås eide og drev hjørnestensbedriften i Lillevik, Ås mekaniske verksted AS. Familien bodde i den praktfulle villaen «Fridlykka» med utsikt over hele Lillevik.

 

Peder Ås, som hadde vært storrøyker siden konfirmasjonsalderen fikk først kols og deretter lungekreft. Han begynte å tenke på hva som skulle skje med arven.  Lars Holm hadde utdannet seg til journalist, og var ansvarlig redaktør i Lilleviks-posten. Lars hadde gjentatte ganger skrevet kritiske artikler om dårlige arbeidsvilkår ved Ås mekaniske verksted. Dette likte Peder svært dårlig, og ønsket ikke at Lars skulle arve noe etter ham. Han ønsket å overføre aksjeposten sin i Ås Mekaniske verksted AS samt boligen villa Fridlykka til Martine.

 

Mai 2015 var Peder Ås blitt svært syk, legen hadde sagt til ham at han antakeligvis bare hadde uker igjen å leve.  Det ble inngått en kjøpekontrakt mellom Peder Ås og Marte Kirkerud som selger, og Martine som kjøper hvor hun overtok aksjeposten mot å betale vederlag på 30.000.000 kr. Martine var 18 år, og hadde ikke mulighet til å betale. Det ble derfor avtalt at kjøpesummen skulle gis som et rentefritt lån som Martine skulle betale når hun hadde kapasitet til det.

 

Videre ble Villa Fridlykka skjøtet over fra Peder og Marte, til Martine. Villaen hadde en markedsverdi på 12.000.000. Martine betalte 5.000.000 som ble finansiert med et banklån i Lillevik Sparebank.  Det ble tinglyst en livslang borett til Peder og Marte. Martine påtok seg i en skriftlig avtale å kjøre foreldrene på butikken en gang i uken. Når det gjaldt faste utgifter og vedlikehold var partene enige om å dele på dette.

 

Peder Ås hadde også en del verdifull kunst han ønsket at Lars ikke skulle få. Peder satt derfor et testament, hvor det fremkom at all kunst han etterlot seg skulle tilfelle Martine. Han inviterte ekteparet Tom og Trine Tastad på en bedre middag for at de skulle være testamentsvitner. Først skrev Peder under testamentet, like etterpå skrev Trine under.

 

Like før Tom skulle skrive under gikk Peder Ås bort til hjørneskapet for å finne frem sigarer til seg selv og gjestene, men før Tom rakk å skrive under snublet Peder på gulvet og brakk foten. Han ble kjørt til sykehus med ambulanse. Siden det stadig manglet en underskrift på testamentet fikk Peder en sykepleier til å skrive under testamentet etter at Peder hadde vedkjent seg sin underskrift.

 

Peder Ås kom hjem fra sykehus en uke senere og ble betydelig bedre i formen. 10. september 2015 døde imidlertid plutselig Peder.  Lars Holm leste om dødsfallet i avisen samme dag.

 

Lars Holm ventet spent på å bli kontaktet av Peders familie. Da han ikke hørte noe engasjerte han advokat Lur. Den 5. mars 2016 skrev Lur brev til Martine og Marte. I brevet het det bla annet. «… Det springende punkt i saksbehandlingen synes derfor å være spørsmålet om eventuelt gyldig testament i boet etter Peder Ås»

 

Partene møttes 20 mars. Martine og Marte mente at advokat Lurs protest på at testamentet var fremsatt for sent, hun hadde innrettet seg på at kunsten var hennes. Dessuten kunne ikke brev sendes til Marte og Martine med fristavbrytende virkning. Fristen var derfor nå under enhver omstendighet gått ut. Martine mente heller ikke var protestert på en klar nok måte i brevet til advokat Lur, og at det nå var for sent å rette opp i. Lars kunne derfor ikke høres med at testamentet var ugyldig. Lars på sin side mente at protesten måtte være innen fristen. Det avgjørende måtte være at Martine forsto at han mente testamentet var ugyldig, noe som etter Lars sin mening klart fremkom av brevet. Uansett mente Lars at han ikke kunne holdes ansvarlig for feil advokaten hans hadde begått.

 

Lars Holm mente også at overdragelsene av Villa Fridlykka og aksjeposten i Ås Mekaniske verksted var ugyldige, da de ikke hadde noen realitet for Peder før han gikk bort. Lars mente det var tale om dødsdisposisjoner, som måtte vært i testaments form. Marte og Martine Kirkerud på sin side mente at det var tale om gjensidig bebyrdende kontrakter, og at det derfor under enhver omstendighet ikke kunne være tale om en disposisjon som krevde testaments form. De viste til forpliktelsene Martine hadde i Villa Fridlykka, og at Martine mottok utbytte som eier av aksjene. Marte  og Martine viste også til at Peder hadde blitt riktig så frisk etter at han kom hjem fra sykehuset og bestred derfor at disposisjonene var gjort på dødsleie.

 

 

 

 

 

Spørsmål 1) er testamentet gyldig?

 

Spørsmål 2) Forutsatt at testamentet er gyldig: Er det protestert i rett tid?

 

Spørsmål 3) Forutsatt at testamentet er gyldig: Har advokat Lur protestert tilstrekkelig klart på at testamentet er ugyldig?

 

Spørsmål 4) Er overdragelsen av villa Fridlykka og aksjeposten i Ås mekaniske verksted AS gyldig?

Spørsmål 1: Er testamentet gyldig?

 

Det overordnede spørsmåler er om testamentet er gyldig.

 

Det fremgår av Lov 3 mars 1972 nr. 5 om arv m.m. (arvelova, heretter al.) § 48 at en person som har fylt «18 år» kan i testament fastsette hva han vil skal skje med sine etterlatenskaper.

 

Det er klart at Peder er over «18 år» og sådan kan opprette testament.

 

Peder har, gjennom advokat Lur, anført at det knyttes spørsmål ved et eventuelt gyldig testament i boet etter Peder.

 

Det fremgår av al. § 60 (1) at dersom «tvingande reglar i kapitla VIII» om hvordan testament «skal gjerast […] ikkje følgde», er disposisjonen ugyldig.

 

Videre må det ses hen til om reglene for testament etter «kapitla VIII» er fulgt.

 

Det følger av al. § 49 (1) at et testament «skal» gjøres «skriftlig med to vitner» som testator har «godtatt» og som er «til stades saman» og «veit at dokumentet skal vere testament», og testator skal «medan dei er til stades», «skrive under» dokumentet eller «vedkjenne seg underskrifta». Videre skal vitnene skrive navnene sine på dokumentet «medan testator er til stades» og etter «hans ønske».

 

Ordlyden av «skal» tilsier at vilkårene i bestemmelsen må være oppfylte for at testamentet skal få rettsvirkning.

 

Det er videre klart at testamentet er gjort «skriftlig med to vitner» som Peder har «godtatt». Videre fremgår det ikke annet av faktum enn å legge til grunn at både Trine Tastad og sykepleieren på sykehuset «veit at dokumentet skal vere testament».

 

Det springende punkt er hvorvidt vitnene har vært «til stades saman» og at Peder «medan dei er til stades», «skriver under» eller «vedkjenne seg underskrifta».

 

En naturlig språklig forståelse av «til stades saman» tilsier en faktisk samtidighet. Sett i henhold til formålet med bestemmelsen, skal man med hensynet til notoritet kunne bekrefte at begge vitnene så at testator skrev under, og at dette var hans frie vilje. Videre vil vitnene kunne bekrefte den annen vitnes tilstedeværelse.

 

Det fremgår av forarbeidene at det ikke kreves samtidighet når vitnene skal skrive under, men samtidighet hva gjelder testators signering eller vedkjennelse av sin tidligere signatur.

 

I foreliggende sak har Trine skrevet under som eneste vitne i første omgang, før sykepleieren skrev under på sykehuset uten Trines tilstedeværelse.

 

De har dermed ikke vært til «til stades saman», og Peder har følgelig ikke «medan dei er til stades» «sk[revet] under» eller «vedkjen[t] seg underskrifta».

 

Vitnene var ikke «til stades saman» og Peder har ikke «medan dei er til stades», «skr[evet] under» eller «vedkjen[t] seg underskrifta».

 

Formkravene i al. § 49 er «ikkje følgde» og vil være ugyldig etter al. § 60 (1).

 

Konklusjonen er at testamentet er ugyldig.

 

Spørsmål 2: Forutsatt at testamentet er gyldig: Er det protestert i rett tid?

 

Det overordnede spørsmålet er hvorvidt det er protestert i rett tid.

 

Martine anfører at protesten mot testamentet var fremsatt for sent, da hun hadde innrettet seg dette.

 

Det følger av al. § 70 (2) at «[m]otsegn» som går ut på om testamentet er «ugyldig», kan ikke gjøres gjeldende av en «arving etter loven», med mindre «ein av arvingane» har «varsla tingretten innan 6 månader» etter han «fekk kunnskap» om testamentet og om «testators død» og om «grunnlaget for påstanden [om] ugyldig[het]».

Retten til motsigelse av testamentets gyldighet er «likevel ved lag» om et slikt varsel er gitt til «kvar einskild» av de som har «føremon etter testamentet».

 

Det er på det rene at Lars er «arving etter loven», jf. al. § 1.

 

Videre er det også på det rene at Martine er den som har «føremon», altså fordel, av testamentet.

 

Peder døde den 10. september 2015, og Lars «fekk kunnskap» om «disposisjonen» og «[Peders] død» og «grunnlaget for påstanden om ugyldig[het]» innen 5. mars 2016. Lars sitter dermed med kunnskapen som skal til for å protestere.

 

Ettersom Lars, gjennom advokat Lur, har skrevet brevet med protesten innen «6 månader», er det protestert i rett tid.

 

Konklusjonen er at Lars har protestert i rett tid.

 

 

Spørsmål 3: Forutsatt at testamentet er gyldig: Har advokat Lur protestert tilstrekkelig klart på at testamentet er ugyldig?

 

Det overordnede spørsmålet er om advokat Lur har protestert tilstrekkelig klart på at testamentet er ugyldig.

 

Martine anfører at det ikke var protestert på en klar nok måte i brevet fra advokat Lur.

 

Det fremgår av al. § 70 (1) at «[m]otsegn som går ut på at ein testamentarisk disposisjon er ugyldig», kan ikke gjøres gjeldende av «ein arving etter loven», med mindre «ein av arvingane» gitt varsel innen «6 månader» til «kvar einskild» som har «føremon etter testamentet».

 

Det er på det rene at Lars er «ein arving etter loven», jf. al. § 1. Videre er det også klart at Martine har «føremon», herunder fordel, etter testamentet.

 

En naturlig språklig forståelse av «[m]otsegn» tilsier en protest eller motsigelse.

 

Protesten skal «gå ut på at ein testamentarisk disposisjon er ugyldig». En naturlig språklig forståelse av denne, tilsier at protesten, herunder brevet, må inneholde informasjon om at testamentet er ugyldig.

 

Spørsmålet er om det fremgår klart nok av brevet at Lars hevder at testamentet er ugyldig.

 

Det fremgår av brevet at «det springende punkt i saksbehandlingen synes derfor å være spørsmålet om eventuelt gyldig testament i boet etter Peder Ås».

 

Det fremgår ikke klart at advokat Lur mener at testamentet faktisk er ugyldig, men om at det reises spørsmål angående dens gyldighet. Spørsmålsstilling vil følgelig ikke være klart, sett i forhold til ordbruken «vi mener testamentet er ugyldig». Spørsmålsstillingen kan derfor fremstå som at advokat Lur skal undersøke nærmere testamentets gyldighet.

 

Det at Martine har innrettet seg at kunsten er hennes, vil ikke kunne få særlig vekt da dette vil være mer en psykisk innrettelse. Hadde det derimot vært snakk om en bil, kan det tenkes at dette ville stilt seg annerledes.

 

Lars hevder at Martine burde skjønne at de hevdet at testamentet var ugyldig. Når Martine mottar et slik brev burde det kanskje være en oppfordring til å sjekke om testamentet er ugyldig.

 

Derimot foreligger det ingen plikt til å gjennomføre noe slikt. Dessuten vil det at brevet er utformet av en advokat kunne gi Martine en forventning av at han vil undersøke nærmere gyldigheten til testamentet. Videre vil det at Lur har advokatbevilling stille krav om at han kan formulere seg på en tydelig måte, da det ofte i slike sammenhenger oppstår tvister med akkurat den begrunnelse av at dokumenter fremstår som vage.

 

En samlet vurdering med tyngende vekt på brevets vaghet, at den er utarbeidet av en advokat og at det ikke foreligger noen plikt for Marte å undersøke testamentets gyldighet, trekker i retning av at det ikke er protestert på testamentets gyldighet.

 

Det fremgår ikke klart nok av brevet at Lars hevder at testamentet er ugyldig.

 

Videre kan Lars sin anførsel om at advokats Lur sin feil angående brevet kan gå utover ham selv, kan ikke få medhold da Peder står til ansvar for hvordan han velger å protestere på testamentet. Følgelig bærer han risikoen for egne forutsetninger.

 

Ettersom det ikke er protestert i brevet av 5. mars 2016, vil 20. mars 2016 legges til grunn som datoen Lars protesterte. Dette vil dermed være utenfor klagefristen på «6 månader».

 

Konklusjonen er at Lars ikke har klaget tilstrekkelig klart på at testamentet er ugyldig.

 

Spørsmål 4: Er overdragelsen av villa Fridlykka og aksjeposten i Ås mekaniske verksted AS gyldig?

 

Det overordnede spørsmålet er hvorvidt villa Fridlykka og aksjeposten i Ås mekaniske verksted AS er gyldig.

 

Hovedregelen er at ektefellene kan råde fritt over det de eier i levende live, jf. el. § 31 (1).

 

Det følger derimot av al. § 35 at ei «gåve» som er «meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død», er «berre gyldig» dersom den faller innenfor den delen av formuen han kan rå over med «testament» etter «§§ 29 og 37». Det «same gjeld gåve» han har gitt på «dødsleiet».

 

Martine anfører at Peder hadde blitt riktig frisk etter at han kom hjem fra sykehuset og bestred derfor at disposisjonene var gitt på dødsleie.

 

Spørsmålet er om Peder var på «dødsleiet».

 

En naturlig språklig forståelse av «dødsleiet» tilsier at vedkommende befinner seg nærme døden.

 

Det fremgår av rettspraksis at vilkåret har en objektiv og en subjektiv side. Den objektive siden vil går ut på hva helsepersonell sier om helsetilstanden til vedkommende. Den subjektive vil derimot gå på hvordan vedkommende tar beskjeden angående sykdommen.

 

Mange vil distansere seg fra beskjeden man får, mens andre vil kunne ha en mer rasjonell tilnærming til denne.

 

Videre har Høyesterett i to dommer ansett tre måneder for å være på dødsleiet.

 

Peder fikk beskjed om at han antakeligvis bare hadde uker igjen å leve. Det at Peder velger å inngå kjøpekontrakter hva gjelder aksjeposter og Villaen, tyder på at han har vært av den oppfatningen av å være på dødsleiet. Dette støttes videre opp under hans dårlige forhold til Lars, som Peder ønsket ikke skulle arve noe.

 

Innleggelsen av Peder skjedde mai 2015, og han døde den 10. september 2015. Det er dermed gått ca. tre måneder fra da han fikk beskjeden til når han døde.

Peders handlemåter etter beskjeden på sykehuset tyder på også på at han anså seg selv på «dødsleiet» og handler ut fra dette. Videre vil den objektive siden også tale for at Peder var på «dødsleie».

 

En samlet vurdering med tyngende vekt på Peders subjektive oppfatning, og helsepersonellets objektive oppfatning av Peders helsetilstand, trekker i retning av at Peder var på «dødsleiet».

 

Peder var å anse på «dødsleiet».

 

Videre må det ses til om det er gitt en «gåve» på «dødsleiet».

 

Hva gjelder overdragelsene av Villa Fridlykka og aksjepostene i ÅMVAS, vil disse holdes atskilt i den videre drøftelsen.

 

En naturlig språklig forståelse av «gåve» tilsier en berikelse av en annen.

 

Det fremgår av rettspraksis at «gåve» skal forstås som en vederlagsfri formuesoverføring med hensikt til å berike en annen. Videre vil også gavesalg omfattes dersom gaven står i misforhold til vederlaget.

 

Det følger av bl.a. Gulliksen-dommen, hva gjaldt gavesalg til et barnebarn hvor bestefaren dør dagen etter, at det agjørende er hvorvidt berikelsen har fått en realitet. I den respektive dommen forelå det formelle, men overdragelsen hadde også fått en realitet for bestefaren og barnebarnet. Høyesterett kom til at det var tale om en livsdisposisjon, og ikke en dødsdisposisjon som krever testamentsform.

 

Høyesterett har i flere dommer lagt seg på en streng terskel for å anse en overdragelse som dødsdisposisjon selv om giver hadde døden for øyet. Det avgjørende har i dommene vært at overdragelsen har fått en realitet.

 

Det er på det rene at Martines vederlag på 5.000.000. kr. er i misforhold til Villaens markedsverdi på 12.000.000. kr., da dette tilsvarer under halv pris.

 

Overdragelsen av Fridlykka er et gavesalg. Fridlykka er å anse som «gåve»

 

Utgangspunktet er dermed at overdragelsen av Fridlykka må gjøres ved «testament», jf. § 53.

 

Videre må det ses hen til om overdragelsen av ÅMVAS er å anse som «gåve».

 

Martine inngikk en kjøpekontrakt med Peder og Marte om å kjøpe aksjene i ÅMVAS til 30.000.000. kr. Hun er på tidspunktet 18 år, og har naturligvis ikke slike midler til å betale en slik sum.

 

Overdragelsen kan med det første anses som en vederlagsfri formuesoverføring, noe som tyder på en vanlig gave. Derimot skal Marte betale ned disse uten renter, altså et rentefritt lån. Overdragelsen er dermed et gavesalg.

 

ÅMVAS er å anse som «gåve».

 

Ettersom ÅMVAS er å anse som «gåve» gitt på «dødsleiet», må også denne gjøres i testamentsform, jf. § 53.

 

Konklusjonen er at overdragelsen av Fridlykka og ÅMVAS er ugyldige.

 

Videre forutsettes det at Peder ikke lå på «dødsleiet».

 

Lars anfører at disposisjonen var en dødsdisposisjon da den ikke hadde hatt en realitet.

 

Som tidligere drøftet er overdragelsen av Fridlykka en «gåve».

 

Det springende punkt er hvorvidt dette gavesalget var «meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død».

 

Ordlyden er klar og tilsier at Peder må ha hatt døden for øyet når han inngikk gavesalget.

 

Peder overdro Villaen til Martine med det formål at Peder ikke skulle få ta arv av dette. Dette er imidlertid ikke synlig for Lars, men det var ikke ukjent at far og sønn hadde et dårlig forhold. Dette tyder dermed på at Peder hadde døden for øyet når han overdro Villaen til Martine.

 

Martine mener at forpliktelsene hun hadde i Fridlykka viser at overdragelsen hadde en realitet. Det er ikke uvanlig at man avtaler borett i huset i mot at barnet får en gunstig pris for dette. Det at Martine står for halve utgiftene til vedlikehold og faste utgifter, tilsier at overdragelsen har hatt en realitet for henne og foreldrene.

 

Det ville ikke vært rimelig at Martine skulle stå for alle utgiftene samt vedlikehold da hennes foreldre bor der, og sådan fremstår som «leieboere» (min kursivering). Dessuten har Martine påtatt seg å kjøre foreldrene til butikken én gang i uken. Dette tyder på at Peder og Marte har et behov for å ha Martine i nærheten, og sådan tale for at overdragelsen har hatt en realitet.

 

En samlet vurdering med tyngende vekt på den friheten man har til å råde over egne eiendeler, at Marte bidrar til felles utgifter og vedlikehold, at hun har forpliktet seg til å kjøre foreldrene på butikken én gang i uken og sådan fremstår som en ressurs for sine foreldre, trekker i retning av at overdragelsen har fått en realitet for både Martine og Peder.

 

Gavesalget var ikke «meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død».

 

Lars får dermed ikke medhold i anførselen om at overdragelsen av Villa Fridlykka var ugyldig.

 

Videre er overdragelsen av aksjepostene, som tidligere drøftet, å anse som «gåve».

 

Spørsmålet er om gavesalget av akjsepostene var «meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død».

 

Martine hevder at hun mottok utbytte som eier av askjene, noe som da trekker i retning av at overdragelsen har fått en realitet for Martine.

 

Derimot vil det ikke ha fått noen særlig realitet for Peder og Marte som ellers ville fått dette utbytte. Martine kan derfor betale ned kjøpet av aksjene med utbytte som hun får ut fra disse. Sånn sett har ikke overdragelsen fått noen realitet for Peder som i teorien da betaler ned på sitt eget lån. Videre er det også klart at Peder ikke ville at Lars skulle arve ham.

 

En samlet vurdering med tyngende vekt på at overdragelsen av akjsene ikke vil få en realitet for Peder da han selv kunne tatt ut utbytte som eier og i tillegg hatt de 30.000.000 kr., noe som tilsier at Martine betaler ned lånet med midler som han i teorien kunne hatt, trekker i retning av at overdragelsen var «meint å skulle oppfyllast etter givaren er død».

 

Gavesalget var «meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død».

 

Den subsidiære konklusjonen er at overdragelsen av Villa Fridlykka er gyldig, men overdragelsen av Ås Mekaniske verksted AS er ugyldig.