Peder Ås og Marte Kirkerud traff hverandre på fjelltur sommeren 1990. De ble glad i hverandre og de flyttet sammen et par måneder etter. Han hadde overtatt en eldre herskapsbolig i Lillevik til en verdi av kr. 4 millioner etter faren og moren sin noen år tidligere. Peder hadde tidligere vært gift og hadde en datter som het Trude fra dette ekteskapet. Trude var 7 år gammel da Peder og Marte ble samboere. Trude og Marte ble fort knyttet til hverandre.

Marte hadde spart opp betydelige midler på en BSU-konto i nesten 20 år før hun traff Peder. Nå stod det kr. 1 million på kontoen. Peder hadde slitt økonomisk i mange år fordi det var store utgifter til oppussing av boligen samtidig som inntektene fra firmaet hans hadde sunket. Han hadde overtatt foreldrenes begravelsesbyrå samtidig som han overtok boligen og omsetningen hadde sunket samtidig som befolkningen ble stadig yngre i Lillevik. Da Peder og Marte traff hverandre hadde Peder et lån på kr. 3 millioner med pant i boligen. De bestemte seg for å bruke BSU-kontoen i sin helhet til å nedbetale lånet. Begravelsesbyrået hadde på det tidspunktet en verdi på kr. 1 million.

Siden det var vanskelig å leve av begravelsesbyrået alene bestemte de seg for at Peder skulle skaffe seg en tilleggsjobb. Han var utdannet snekker og begynte våren 1992 å jobbe i tømrerfirmaet til en kamerat. Marte var samtidig blitt gravid og fødte en sønn, Hans, på julaften 1992. Hans led av en sjelden sykdom og ville ha behov for mye pleie livet ut. Marte tok seg av begravelsesbyrået og barna mens Peder jobbet som snekker. Det var lange dager på kontoret for Marte samtidig som Peder hadde mange oppdrag som snekker og hadde en god årslønn på kr. 400.000,-som var svært bra på den tiden.

I løpet av høsten 1995 bestemte de seg for å slutte medbegravelsesbyrået og heller starte med organisering av brylluper og utleie av bryllupslokaler. Det var hyggeligere og lettere arbeid enn å drive begravelsesbyrået og da kunne de leie ut hele underetasjen i herskapsboligen som stod tom. Boligen lå vakkert til med utsikt over fjorden og det var god plass i hagen til eventuelt også å arrangere bryllup utendørs. De solgte etter hvert hele begravelsesbyrået med kister og inventar for kr. 400.000,-. Hele kjøpesummen ble brukt til å bygge om herskapsboligen. Sommeren 1996 var selskapslokalet klart. Peder hadde arbeidet mye overtid og finansierte halvparten av etableringen av bryllupsbedriften med en ekstra bonusutbetaling på kr. 200.000,-året før. Den andre halvparten ble lånefinansiert gjennom et tilleggslån på boligen.

Peder og Marte giftet seg på St. Hans-aften 1997. På det tidspunktet var Trude blitt 14 år gammel og hadde det vanskelig på skolen. Hun skulket mange timer og etter hvert kom det frem at hun hadde blitt mobbet i en årrekke uten at skolen hadde reagert. Hverken Marte eller Peder visste noe om det. Hun hadde utviklet spiseforstyrrelser og i løpet av høsten 1997 var hun blitt kritisk undervektig. Peder ga tidlig beskjed til Marte at han ikke taklet sånne psykiske ting og Marte ble dermed nødt til å bruke mer og mer tid på passe på Trude.

Da de giftet seg hadde boligen økt i verdi til kr. 5 millioner mens det totalt var kr. 2.200.000,-i lån med pant i boligen. I 1999 arvet Peder 1 million fra en barnløs grandonkel. Arven ble i sin helhet ble brukt til å nedbetale gjeld.

Selv om økonomien bedret seg følte Marte seg mer og mer alene. Peder jobbet lange dager og var mindre og mindre hjemme. Marte ble etter hvert lei og bestemte seg i påsken år 2000 for at hun ville skille seg. Hun tok med seg begge barna og dro til sin mor og far i Oslo. Peder var fortvilet, men tenkte at det nok ordnet seg etter hvert. Imidlertid var Marte fast bestemt på at hun ville ut av ekteskapet og hadde nettopp signert og sendt separasjonssøknaden da hun fikk vite at Peder haddeomkommet i en tragisk trafikkulykke.

Utover selv eiendommen som hadde steget i verdi til kr. 6.000.000,-var det lite av verdi i boet. Bryllupsbedriften hadde en verdi på kr. 200.000,-. I tillegg hadde de en båt til en verdi av kr. 400.000,-og en bil som var verdt kr. 100.000,-. Gjelden var nå sunket til kr. 1.200.000,-.

På skifteoppgjøret oppstod det en rekke spørsmål.

Spørsmål 1: Har Marte rett til å sitte i uskifte?

Spørsmål 2: Har Marte en eierandel i boligen, og eventuelt hvor stor?

Spørsmål 3: Har Marte krav på vederlag for sin innsats forutsatt at Marte ikke har noen eierandel?

Spørsmål 4: Har Trude gjennom sin verge, rett til å kreve noe skjevdelt etter sin far, og i så fall hvor mye? (Eventuelle spørsmål omkring vergemål skal ikke problematiseres)

Spørsmål 5: Forutsatt at Marte ikke sitter i uskifte, har hun da rett til å arve noe etter Peder og i så fall hvor mye? Legg til grunn at Trude ikke gis rett til å skjevdele noe etter sin far og at Marte har en eierandel på 25 % i boligen, men ikke noe ansvar for lånet.

Spørsmål 6: Har Trude eller Hans forloddsrettigheter etter sin far?

Spørsmål 1:

Den overordnede problemstillingen er om Marte har rett til å sitte i uskifte etter Peder.

Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m (arvelova, heretter: al) kapittel 3 omhandler en ektefelles rett til uskifte. Hensynet bak reglene er at gjenlevende ektefelle skal ha mulighet til å fortsette det livet de to ektefellene tidligere levde i fellesskap, uten å møte større økonomiske byrder som følge av et skifte med førstavdødes arvinger.

Av lovens § 9 (1) fremgår det at «attlevande ektemake» har rett til å overta «felleseiga» uskift med førstavdødes «andre arvingar etter loven».

Ordlyden «attlevande ektemake» begrenser hvem som har rett til uskifte. Dette er en rettighet forbeholdt gjenlevende ektefelle.

Det ligger imidlertid en begrensning i al. § 8. Ektefellens rettigheter kan «ikkje gjerast gjeldande» dersom ektefellene var «separerte ved dom eller løyve».

Det fremgår av faktum at Marte både hadde flyttet ut med barna, og hadde signert og sendt separasjonssøknaden på det tidspunktet da Peder omkom i trafikkulykken. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for at Marte skal miste sine rettigheter etter arveloven. Det foreligger verken «dom eller løyve» på at partene er separert.

Det neste vilkåret som må være oppfylt for at en ektefelle skal ha rett til uskifte, er at det er tale om «felleseiga», jf. al. § 9 (1).

Peder og Marte har ikke inngått noe avtale om formuesordningen i løpet av ekteskapet, slik lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven, heretter: el.) § 42 gir dem muligheten til. Utgangspunktet, og lovens hovedregel, er dermed at alle midlene er felleseiemidler.

Vilkåret er oppfylt. Så langt har Marte rett til å sitte i uskifte.

Arvelova § 10 oppstiller derimot et sentralt unntak. Der det er tale om «særskilt livsarving» etter førstavdøde, begrenses ektefellens rett til å sitte i uskifte. Uskifte kan bare etableres overfor særkullsbarnet når «den særskilde livsarvingen samtykker».

«Særskilt livsarving» er en livsarving de to ektefellene ikke har felles, men som bare stammer fra den ene siden. Trude, Peders barn fra det tidligere ekteskapet, er Peders særkullsbarn.

Når livsarvingen er mindreårig, slik som Trude, må samtykke gis av vergen og Fylkesmannen, jf. al. § 10 (1) 2. pkt.

Av faktum fremgår det ikke noe om at det foreligger samtykke. Dermed legges det til grunn at dette ikke er tilfellet.

Ettersom Trude ikke har gitt sitt samtykke, er ikke vilkåret for å etablere uskifte med særskilte livsarvinger oppfylt, jf. al. § 10.

Konklusjonen på det overordnede spørsmålet er at Marte har rett til å sitte i uskifte overfor Hans, jf. al. § 9 (1), men ikke overfor Trude, jf. al. § 10.

 

Spørsmål 2:

Det overordnede spørsmålet er om Marte har en eierandel i boligen, og eventuelt hvor stor denne eierandelen er.

Peder hadde overtatt herskapsboligen av sine foreldre noen år før han og Marte møttes. Den var hans eneeie på dette tidspunktet.

Utgangspunktet er at et ekteskap ikke påvirker eiendomsforhold eller råderetten. Dette følger både av alminnelige formuerettslige prinsipper og el. § 31 (1).

Det kan likevel bli tale om å ha stiftet sameie i en gjenstand. Slike stiftelsesgrunnlag kan være avtale, direkte bidrag eller indirekte bidrag.

Det finnes en rekke høyesterettsdommer på området, og det har blant annet blitt uttalt at der eiendommen var den enes eneeie før ekteskapet skal det «atskillig til» for å ha opparbeidet seg en eierandel. Resultatet i den enkelte sak må vurderes konkret og avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering.

Det er et moment av betydning at da Peder og Marte møttes, slet Peder økonomisk. Han hadde 3 millioner i gjeld med pant i boligen, og store utgifter til oppussing av boligen. Villaen fremstår på den andre siden ikke å være belånt bortsett fra dette, slik at den anses å tilhøre Peder fullt ut da de møttes.

Det må foreligge et rettsstiftende moment for at sameie skal foreligge.

I den aktuelle sak kan det at Marte brukte sin million hun hadde spart på BSU tyde på at innskuddet var ment som et eierinnskudd i boligen.

På den andre siden ble det bare brukt til å betale ned gjeld med pant i boligen, og ikke nødvendigvis boligen i seg selv.

Det er likevel slik at så store innskudd ikke er normalt, med mindre man forventer å få noe igjen for det. Det er også slik at ektefeller/samboere står i en særstilling ettersom de er så sterkt følelsesmessig knyttet til hverandre. Dette kan medføre at slike avtaler ofte inngås innforstått, og likevel aksepteres.

Millionen fra Martes BSU-konto bør være å anse som et eierinnskudd i herskapshuset.

Ettersom herskapshuset på denne tiden var verd 4 millioner, kan det ikke være holdepunkter for å anta noe annet enn at hun skal ha opparbeidet seg en forholdsmessig eierandel. Dette tilsier at ved å bruke den millionen Marte hadde spart, har hun opparbeidet seg en fjerdedel av boligen.

I tillegg har Marte bidratt med store indirekte bidrag hjemme. Hun har passet små barn, arbeidet i begravelsesbyrået, og ytt mer enn hva som forventes av henne i ekteskapet. Peder har på denne måten fått muligheten til å arbeide mer.

Likevel har ikke paret klart å betale ned mer av lånet på denne tiden. Det meste av midlene må antas å ha gått til løpende utgifter og forbruk.

Selv om herskapshuset har karakter av å være et felles prosjekt som begge har investert både tid og penger i, er det dermed ikke tilstrekkelige holdepunkter til at Marte skal ha bidratt mer i ervervelsen enn at hun skal ha en sameieandel på 1/4.

Marte har gjort mer enn det som kreves av henne, og «atskillig til» er oppfylt. Marte er sameier med ¼.

 

Spørsmål 3:

Det overordnede spørsmålet er om Marte har krav på vederlag for sin innsats for Peder og familien før og under ekteskapet.

Oppgaven løses under forutsetning av at Marte ikke har noen eierandel i boligen.

Det er sikker rett at det skal mindre til for å bli tilkjent vederlag, enn å ha stiftet sameie i noen annens gjenstand.

For ektefeller følger rettsgrunnlaget av ekteskapsloven § 63 eller § 73. I begge tilfeller forutsetter det at det er tale om å øke verdien av «særeie», eller av andre gjenstander som holdes utenfor deling etter el. § 61 bokstav c eller b.

Ektefellene hadde ikke avtalt noe om formuesforholdet seg i mellom. Da er det lovens hovedregel som kommer til anvendelse.

Ingen av lovens vilkår er oppfylt. Ettersom midlene er felleseiemidler vil ikke Marte bli så urimelig dårlig stilt. Likevel har hun ytt en betydelig innsats, uten å få noe særlig tilbake, og det følger av alminnelige formuerettslige prinsipper at man ikke skal berikes på bekostning av andre.

Til tross for at det mellom samboere og ektefeller er et spesielt følelsesmessig og tett bånd, går det grenser for hvor mye man skal yte uten å få noe tilbake. Ofte fremstår ytelser som på et tidspunkt var rimelig og selvfølgelige, ikke lenger rettferdige når ekteskapet eller samlivet opphører. Dette er i seg selv ikke nok til å bli tilkjent vederlag. I særlige tilfeller kan det likevel bli tale om å tilkjenne vederlag på ulovfestet grunnlag for å rette opp i fordelingen.

Det følger av rettspraksis at to vilkår må foreligge. Det må være tale om en betydelig økonomisk fordel, og å tilkjenne vederlagskrav må anses rimelig. Mange av vurderingene i om det er stiftet sameie og om det foreligger en økonomisk fordel vil nok i noen grad være sammenfallende.

Hva som er en betydelig økonomisk fordel må vurderes konkret, men det følger av rettspraksis at både berikelse og besparelse er økonomiske fordeler. Det kreves ofte en innsats utenom det vanlige, ettersom det kreves at fordelen er betydelig. Det taler for en høy terskel.

Det første spørsmålet er dermed om Martes innsats har ført til en økonomisk fordel for Peder.

Det er klart at da partene var samboere og Peder i større grad slet økonomisk, brukte Marte hele sin BSU- konto på å betale ned Peders lån. Dette er helt klart en økonomisk fordel.

Det følger også av rettspraksis at ved innskudd av arv eller andre store innskudd i andres eneeie/særeie/nedbetaling av lån, så skal låneinnskuddet inflasjonsjusteres. Man har ikke rett på verdistigningen, men man har i noen tilfeller rett på beløpet man satte inn.

Dette er klart innenfor rimelighetens grenser, ettersom ikke hvem som helst bruker en million og alt man har til å betale andres lån.

Det følger også av faktum at Marte i hovedsak tok seg av både Trude og deres felles sønn Hans, i tillegg til at hun jobbet i og tok seg av begravelsesbyrået. Trude var under skolepliktig alder, og Hans var i tillegg et lite barn og ekstra pleietrengende. Det følger av rettspraksis at omsorg for barn under skolepliktig alder kan anses å muliggjøre halvparten av den andres inntekt. Når Marte i tillegg jobbet, er det klart at hun har ytt mer enn hva som forventes, til tross for at i ekteskapet gjelder det en grunntanke om at hver part skal yte etter evne.

Peder hadde på denne tiden en årslønn på 400 000, som er «svært bra» på denne tiden. Ettersom Marte har tatt på seg såpass ekstra arbeid i hjemmet i tillegg til å være utearbeidende, er dette også et element som bidrar til at hun har muliggjort at Peder arbeider ekstra, og sørget for at Peder har fått en betydelig økonomisk fordel – både i form av ekstra arbeidsinntekt, frigjøring av hans tid og en besparelse ettersom hun påtok seg arbeid noen andre ellers måtte ha utført.

Paret presterte dermed ikke å betale noe mer ned på gjelden enn hva som var gjort med Martes sparepenger frem til Peder arvet, men Peder klarte å spare opp 200 000 som de senere brukte på etableringen av bryllupsbedriften. Hennes innsats må regnes som sentral for at denne sparingen ble muliggjort.

Ettersom Høyesterett har påpekt at omsorg for barn under skolepliktig alder muliggjør halvparten av den utearbeidendes inntekt, må man regne med at Marte gjennom sin innsats har bidratt til at Peder får en økonomisk fordel på rundt 100 000 kroner. Det følger av rettspraksis at man gjerne ikke tilkjennes mer i vederlagskrav enn verdien av fordelen man har tilført.

Sett i sammenheng med at pengene ble brukt på bedriften som var deres felles prosjekt, anses det derimot ikke rimelig at Marte skal ha krav på vederlag for den muliggjorte inntekten. Hun har tross alt allerede fått en fordel av det. Rimelighetsbetraktninger tilsier dermed at hun ikke har rett på vederlag på dette grunnlaget.

Konklusjonen på det overordnede spørsmålet er at Marte har rett på vederlagskrav som følge av at hun brukte alle sparepengene sine på å betale ned Peders gjeld, og beriket ham på den måten.

 

Spørsmål 4:

Det overordnede spørsmålet er om Trude, gjennom sin verge, har rett til å kreve noe skjevdelt etter sin far. Dersom hun har rett, hvor mye kan kreves skjevdelt?

Det forutsettes også for løsningen av denne oppgaven at Peder er eneeier av herskapshuset. Rettsgrunnlaget fremgår av el. § 77.

Det følger av bestemmelsen at når formuen skal deles mellom lengstlevende og førstavdødes arvinger, «gjelder reglene i kapittel 12 […] tilsvarende».

Dette innebærer at også arvinger kan kreve skjevdeling etter el. § 59. Et mulig unntak fra dette er der uskifte er etablert, jf. el. § 77 (1) 2. pkt, men det legges til grunn at uskifte ikke er blitt etablert i den aktuelle sak.

Det følger av ekteskapsloven § 59 at «verdien av formue» som «klart kan føres tilbake» til midler en ektefelle «hadde da ekteskapet ble inngått» eller senere har «ervervet ved arv» kan kreves holdt utenfor delingen.

En naturlig språklig forståelse av «verdien av formue» tilsier at regelen bare dreier seg om økonomiske verdier, og ikke de faktiske gjenstandene. Det følger videre av forarbeidene at kravet er et nettokrav. I tillegg har det blitt lagt til grunn i rettspraksis og i juridisk teori at det bare er den beholdne verdien på egen rådighetsdel som kan kreves skjevdelt.

Vilkåret «kunne føres tilbake til» tyder på et krav om en sammenheng mellom gjenstandene. At gjenstandene er ombyttet er greit, men det følger av rettspraksis at midlene ikke må ha mistet sin karakter av skjevdelingsmidler underveis.

At verdiene «klart» skal kunne føres tilbake til hva ektefellen hadde ved inngåelsen av ekteskapet gir anvisning på at det ikke er særlig rom for tvil her. Det kreves altså mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og det er en ganske høy terskel. Dette underbygges også av formålet med regelen, som var å forhindre urimelige resultater ved at folk kunne skille seg til penger. Mye av det ektefellene sitter igjen med når samlivet avsluttes, regnes gjerne som resultatet av et tett fellesskap og samarbeid gjennom samlivet. Verdier som kan være skapt som følge av den andre ektefellens innsats, bør ikke kunne skjevdeles.

Ektefellen må ha hatt verdiene «da ekteskapet ble inngått». Dette illustrerer at det er tidspunktet for ekteskapets inngåelse som skal legges til grunn ved vurderingen av hvilke midler man eventuelt kan skjevdele.

I slike tilfeller som her, hvor samboerskapet har vart i ganske mange år før ekteskapet ble inngått, kan imidlertid hensynet bak loven tale for at ordlyden bør forstås utvidende til også å omfatte samlivet.

Lovgiver har på den andre siden ikke ønsket å gi særlige regler om og vern til samboere da ekteskapsloven ble gitt, fordi de ønsket å verne om den stabile samlivsformen et ekteskap innebar. Dette taler for at vilkåret bør forstås etter sin ordlyd. Det har også betydning at i klart urimelige tilfeller kan unntaksregelen i el. § 59 (2) gjøre seg gjeldende.

Begravelsesbyrået ble avviklet før ekteskapets inngåelse. Verdien på dette hadde også jevnt sunket. Marte hadde i tillegg arbeidet i firmaet, og bidratt til å holde det driftig.

Det fremgår av faktum at bryllupsbedriften var startet opp før ekteskapet. Denne ble derimot halvveis lånefinansiert og halvveis betalt med Peders oppsparte midler. Dette innebærer at på tidspunktet for ekteskapets inngåelse var nettoverdien av bedriften 0. Verdistigningen av denne må også anses å skylde ektefellenes felles innsats, og kan dermed ikke «klart føres tilbake til midler en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått».

De andre eiendelene antas å ha blitt ervervet etter ekteskapets inngåelse.

Det springende punktet er dermed om verdien av herskapsboligen på kan kreves skjevdelt.

Kan verdien av herskapsboligen kreves skjevdelt av Trude, jf. el. § 59 (1), jf. § 77 (1).

Da ekteskapet ble inngått var boligen verd 5 millioner, og det var fremdeles 2,2 millioner igjen av lånet med pant i boligen. Nettoverdien av de verdiene Peder hadde ved ekteskapets inngåelse er 2,8 millioner.

Disse verdiene har det ikke skjedd noe særlig med, annet enn at mer av gjelden er nedbetalt. Det er således på det rene at verdiene er i behold.

Det må således kunne sies å klart være en rød tråd mellom verdiene av boligen på tidspunktet da ekteskapet ble inngått, og verdiene som foreligger på skiftetidspunktet.

Vilkårene «klart føres tilbake til» midler en ektefelle hadde «da ekteskapet ble inngått» anses oppfylt, jf. el. § 59 (1).

I utgangspunktet kan Trude kreve skjevdelt nettoverdien av boligen, ettersom dette er noe som klart kan føres tilbake til tidspunktet for ekteskapsinngåelsen, jf. el. § 59 (1), jf. § 77 (1).

Ekteskapsloven § 59 (2) oppstiller derimot et unntak fra denne regelen. Der retten til å skjevdele midler etter første ledd vil føre til et «åpenbart urimelig resultat», kan den falle bort.

Ordlyden tyder på at det er en høy terskel. At skjevdeling gjennomføres skal være åpenbart eller klart urettferdig, og omtrent slik at utfallet ikke kan godtas. Høyesterett har slått fast at dette er en snever unntaksregel, som fungerer som sikkerhetsventil.

Spørsmålet er dermed om Trudes skjevdelingskrav vil føre til et «åpenbart urimelig resultat» for Marte, jf. el. § 59 (2).

I vurderingen skal det «særlig» legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.

Ordlyden forstås ikke uttømmende, og det må foretas en skjønnsmessig helhetlig vurdering hvor også andre forhold kan ha betydning.

Peder og Marte var bare gift i 3 år før Peder døde. Likevel hadde de levd sammen siden 1990. Dette må tillegges vekt. Høyesterett har derimot, i en dom fra 1999, uttalt at et ekteskap på 10 år verken regnes som langvarig eller kortvarig og ikke trekker i noen særlig retning. At deres samliv totalt varte ti år, er dermed alene ikke tilstrekkelig til at skjevdeling vil være «åpenbart urimelig» for Marte.

På den andre siden må det ilegges betydelig vekt den innsatsen Marte har gjort for familien opp gjennom årene, både ved å passe Trude og Hans og ved å arbeide ute, og ved å nedbetale en million kroner av Peders gjeld knyttet til boligen. Hennes innsats må anses å ha muliggjort store deler av hans inntekt.

Videre har de pusset opp huset sammen, bygget om, og tatt opp noe som fremstår som et felles lån for å få dette til. Boligen har steget i verdi i tiden fra samboerskapet ble innledet og til ekteskapet ble inngått. Det er nærliggende å anta at denne verdistigningen skyldes innsatsen til både Peder og Marte. Det taler for at det vil være urimelig om Peder skal få skjevdele.

Det har foregått en nedbetaling av lånene knyttet til huset med både Marte og Peders midler. Bortsett fra sparemidlene og arven Peder mottar fremstår det ikke som at partene har klart å betjene gjelden noe særlig. Men denne sammenblandingen av midler, innsats og felles låneopptak gjør at sammenhengen og skjevdelingsmidlenes identitet ikke er like selvfølgelig.

Ettersom det er tydelig at hvordan huset fremstår i dag, i stor grad skyldes ektefellenes felles innsats, og at Marte ved et eventuelt skjevdelingskrav omtrent ville blitt stående på bar bakke – til tross for at hun får vederlagskrav – må anses å nå opp til den høye terskelen «åpenbart urimelig».

Resultatet må bli at deler av skjevdelingskravet faller bort.

 

Spørsmål 5:

Har Marte rett til å arve noe etter Peder? I så fall hvor mye?

Oppgaven løses under forutsetning av at Trude ikke kan skjevdele noe etter sin far, og at Marte har opparbeidet seg en eierandel på 25 % i boligen, uten ansvar for lånet.

Som kort redegjort for i tidligere oppgave, er Martes rettigheter etter arveloven fremdeles i behold, jf. al. § 8.

Det følger av el. § 77 at skiftet etter en ektefelles død skal gjennomføres etter reglene i kapittel 12, før arven fordeles mellom førstavdødes arvinger etter loven, jf. al. kap. 1 og 2.

Peder og Marte hadde ikke avtalt noe om formuesordningen, og Trude kan som sagt ikke skjevdele noen midler etter faren sin. Ektefellenes midler er felleseie.

Det rettslige grunnlaget for delingen er ekteskapsloven § 58.

Ektefellenes «samlede formuer» skal deles likt «etter at det er gjort fradrag for gjeld». Før man gjennomfører delingen er det nødvendig å kartlegge hvem som eier hva, for å vite hvilke verdier som inngår i delingsgrunnlaget.

Tidspunktet som bestemmer hvilke verdier som skal legges til grunn ved vurderingen, er da «samlivet ble brutt», og Marte flyttet til foreldrene sine, jf. el. § 60 (1) bokstav a. Jeg legger til grunn at verdiene oppgitt i faktum er verdiene på skjæringstidspunktet.

Peder eier 75 % av huset. Dette tilsvarer 4,5 millioner kroner. I tillegg eier han halve bilen, båten og bryllupsbedriften. Dette innebærer 350 000 kroner på hans boslodd. Peder har alene ansvaret for gjelden på 1,2 millioner kroner.

Det følger av § 58 (2) at en ektefelle som «bare har formue som er felleseie» og «ikke skjevdeler etter el. § 59», «fullt ut» kan gjøre fradrag fra den gjelden han har. Disse vilkårene er oppfylt, og Peder kan dermed trekke fra de 1,2 millionene fra sitt boslodd.

Resultatet etter gjeldsavleggelsen er at verdiene på Peders rådighetsdel er 3,65 millioner kroner.

Marte har verken gjeld knyttet til eiendeler eller annen gjeld. Verdien av hennes formue er 1,85 millioner kroner.

Disse bosloddene deles i to, hvor en halvpart går til hver av ektefellene – i dette tilfellet til Peders dødsbo. Hver ektefelle mottar 2,75 millioner etter at likedelingen er gjennomført.

Selve arveoppgjøret gjennomføres etter arvelovens regler i kapittel 1 og 2.
Det følger av al. § 1 (2) at barna til arvelataren «arvar likt» dersom ikke annet følger av andre regler.

Bestemmelsens tredje ledd slår videre fast at der arvelateren etterlater seg «ektemake», gjelder reglene i kapittel 2 og 3.

Marte er fremdeles gift med Peder, og oppfyller vilkåret «ektemake».

Det følger av al. § 6 (1) at «ektemaken» har rett til fjerdeparten av arven der det er «livsarvinger» etter arvelateren. Minstearven skal tilsvare 4G ved dødsfallet.

Både Hans og Trude er Peders livsarvinger. Dermed er Martes arverett begrenset til en fjerdedel, i stedet for halvparten.

Formuen i faktum er imidlertid stor nok til at Marte kan arve en fjerdedel.

Konklusjonen på det overordnede spørsmålet er at Marte tar 675 000 kroner i arv etter Peder, jf. al. § 6 (1) 1. pkt.

 

Spørsmål 6:

Den rettslige problemstillingen er om Trude eller Hans har forloddsrettigheter etter sin far.

Det rettslige grunnlaget følger av al. § 36, som slår fast at «barn» av arvelateren som ikke har «fått oppforstringa si fullendt» da arvelater dør, har krav på en sum av boet «forlott» til å «sikre livsopphald og utdanning».

Det er likevel et vilkår at dette «er rimelig etter tilhøva», og loven oppstiller blant annet flere hensyn som skal vektlegges i vurderingen.

Hensynet bak bestemmelsen er å skulle beskytte en spesielt sårbar gruppe, nemlig barn som mister foreldre – og dermed støtten de bidrar med og kan være – i ung alder. Det har også vært hensikten at barn av arvelater skal stilles mest mulig likt i livet. Forloddsretten trumfer til og med ektefelles pliktdelsarv, jf. al. § 37 (2). Dette er gir en antydning om viktigheten av det, der man kommer til at slik forlodds uttakk er rimelig.

En naturlig språklig forståelse av «barn» taler for at det er avkom av arvelateren bestemmelsen retter seg mot. Man kan ikke lese noen aldersgrense ut av dette uttrykket alene, selv om barn også gjerne assosiseres med mindreårige.

Både Trude og Hans er Peders «barn».

Dersom man leser «barn» i sammenheng med resten av bestemmelsen, er det imidlertid mye som trekker i retning av at ikke alle barn skal kunne kreve arv forlodds. Det er nemlig også et vilkår at «oppfostringa» ikke er fullendt på dødstidspunktet. Dette er det naturlig å forstå som oppdragelsen, som vanligvis forstås som tiden frem til barnet er myndig og selvstendig. Dette taler for at det først og fremst er unge barn som etter al. § 36 (1) skal kunne kreve arv forlodds.

Trude er på dødstidspunktet 17 år gammel, og nærmer seg myndig da faren går bort.

Spørsmålet er således om det er «rimelig etter tilhøva» at Trude mottar arv forlodds.

Ordlyden tilsier at resultatet må være rettferdig, de konkrete forholdene tatt i betraktning.

Momentene som skal vurderes er blant annet størrelsen på arven for øvrig, om barnet har egen formue, om barnet er sikret oppfostring på annen måte, og hvilke utgifter arvelateren har hatt til oppforstring av de andre barna sine.

Trude tar en halvpart av 2,1 millioner i arv etter faren sin, dersom oppgjøret gjennomføres som over. Dette tilsier at hun blir relativt godt stilt. Hun nærmer seg også myndig, og vil ha større kapasitet til å kunne klare seg selv fremover.

Det er et moment at hun sliter, og vi ikke vet hva slags utsikter hun har til omsorg hos sin egentlige mor, ettersom hun har bodd sammen med Peder og Marte så lenge samlivet varte. Likevel antas det å være holdepunkter for å si at Marte vil fortsette å ta vare på Trude, ettersom hun tok med seg Peders datter da hun flyttet ut, og at de har et så tett bånd som påpekt i faktum.

På den andre siden er det i større og større grad vanlig at barn tar lengre utdanninger, noe som innebærer at den perioden som omfatter «oppfostringen» kanskje må anses å vare lenger enn til myndighetsalderen.

Det er likevel et avgjørende poeng at hun i realiteten ikke vil bli stilt så veldig forskjellig om hun får ta ut noe arv forlodds eller ei, etter at arven er falt. Hun og Hans kommer best ut av arveoppgjøret.

Konklusjonen er dermed at Trude, etter en skjønnsmessig vurdering, ikke kan ta ut noe forlodds etter Peder ettersom det ikke er «rimelig etter tilhøva», jf. al. § 36 (1) 1. pkt.

Spørsmålet er videre om Hans har krav på forlodds arv, fordi det er «rimelig etter tilhøva».

I motsetning til Trude, er Hans bare 8 år da faren går bort. Han har det meste av oppveksten sin foran seg. Det må legges til grunn at det allerede her foreligger et misforhold mellom beløpet Peder har brukt på

Trude opp gjennom barndommen hennes, og beløpet han har brukt på Hans i de 8 foregående årene.

Hans mottar derimot også over en million kroner i farsarv, hvilket taler for at han allerede er godt stilt. Skulle han hatt krav på forlodds uttak, ville dette enten ha redusert den øvrige arven hans, eller arven som tilfaller moren.

Det er derimot et moment at Hans har en sykdom som medfører økt pleiebehov og kanskje større vanskeligheter videre i livet, enn hva hans halvsøster Trude vil oppleve – til tross for spiseforstyrrelsen. Dette taler for at det er rimelig å tilkjenne Hans et forloddskrav.

Ettersom Hans fremdeles har så mange år igjen av oppveksten, og han vil ha så mange behov som kreves dekket jevnt og trutt opp gjennom oppveksten, vil det være «rimelig etter tilhøva» at Hans tilkjennes forloddsrettigheter etter sin far.

Hans har forloddsrettigheter etter al. § 36 (1).