Peder Ås var en kjent forretningsmann i Oslo som hadde et fint sommersted i skjærgården utenfor Lillesund på sørlandskysten. Han hadde slått seg stort opp i hotell- og restaurantbransjen. Peder hadde gjennom flere år konstatert at Lillesund manglet en førsteklasses restaurant, og bestemte seg for selv å starte en slik. Han fikk kjøpt en eiendom som han mente ville gi restauranten en ideell beliggenhet. Den lå litt utenfor bysenteret, på en høyde med flott utsikt ut mot havet. Eiendommen var et populært mål for romantiske kveldsturer for byens befolkning. Det var en del boliger i nærheten. Familiene som bodde der, og ikke minst barna, brukte området flittig.

Det var ikke vedtatt reguleringsplan for den aktuelle tomten. Men etter kommuneplanens arealdel lå den i et område som var pekt ut som et fremtidig utbyggingsområde for bedrifter som ville være interessert i å etablere seg i kommunen. Området var derfor avsatt til arealformålet «bebyggelse og anlegg» i planen med underformål «næringsbebyggelse», jfr. plan- og bygningsloven (pbl.) § 11-7 første ledd nr. 1. Det var imidlertid ikke gitt noen nærmere bestemmelser for området etter pbl. §§ 11-8, 11-9 eller 11-10.

Peder startet arbeidet med å planlegge restauranten. Han engasjerte en av Norges mest kjente arkitekter til å tegne den. Peder ba henne tegne noe «originalt» som ville skape oppmerksomhet og gjøre restauranten til et trekkplaster på hele Sørlandet. Et lokalt entreprenørfirma arbeidet samtidig med selve byggesaken etter reglene i plan- og bygningsloven kapittel 20 og følgende. Alle tekniske forhold og formaliteter som kreves etter loven og forskriftene for å få en søknad om et slikt tiltak behandlet, ble etter hvert avklart og i orden.

Da planene for restauranten var klare, ble det sendt ut nabovarsel om saken i samsvar med pbl. § 21-3. Dermed ble saken offentlig kjent. Det viste seg raskt at det var meget delte meninger om saken blant folk i Lillesund. Beboerne i det nærmeste boligområdet protesterte fordi de fryktet mye trafikk gjennom området og bråk fra restauranten, særlig i de lyse sommerkveldene når de ville sitte ute på terrassen og nyte kveldssol og stillhet. Men også blant folk flest var motstanden til dels sterk. Både selve restauranten og veien inn til den ville nærmest ødelegge området som turområde og utsiktspunkt for allmennheten. Og da tegningene av restauranten ble publisert i lokalavisen, var reaksjonene skarpe. Bygningen skulle være i betong og stein med store vinduer ut mot sjøen. Dette var ikke en arkitektur som passet for en restaurant på Sørlandet, mente mange.

På spørsmål fra pressen erklærte flere av kommunestyrets medlemmer at de ville gå imot søknaden om tillatelse når den kom til behandling i kommunestyret. Det så ut til at det ikke ville være flertall i kommunestyret for å gi tillatelse.

Peder ønsket å skaffe seg «goodwill» ved å støtte et sosialt prosjekt i kommunen, som kunne bidra til å snu stemningen i kommunestyret. Han fikk høre at en ungdomsklubb som arbeidet blant utsatt ungdom i byen, måtte gå på «sparebluss» på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Han tok kontakt med klubben, og de inngikk en avtale om økonomisk støtte fra Peder og samarbeid i 10 år framover, med mulighet for forlengelse. Samarbeidet gikk blant annet ut på at ungdommer med særlige behov skulle få anledning til å prøve seg som lærlinger i restaurantbransjen.

Under videre diskusjoner i de lokale partigruppene viste det seg at det fortsatt ikke var stemning for restauranten. Etter flere uformelle møter hvor saken ble diskutert, bestemte rådmannen seg for å fremme innstilling i saken til kommunestyret, med anbefaling om at søknaden ble innvilget, men med to vilkår. Det første var at arkitekturen måtte endres slik at den passet bedre til den sørlandsstilen som ellers var vanlig på stedet. Han mente det var hjemmel for dette i pbl. § 29-2. Dessuten måtte restauranten plasseres et annet sted på den forholdsvis store tomten enn helt på toppen, slik at den ikke i samme grad ødela området som turmål og utsiktspunkt for allmennheten. Rådmannen mente det var hjemmel for dette vilkåret i pbl. § 29-4 første ledd.

Under behandlingen av saken i kommunestyret trakk tilhengerne fram den betydningen restauranten ville få for kommunen ved at den ville tiltrekke seg turister og skape arbeidsplasser. Ulempene for naboene og allmennheten mente de ble minimale med de vilkårene som rådmannen hadde foreslått.

Mange brukte også avtalen som Peder hadde inngått med ungdomsklubben som et argument for at Peder burde få tillatelse. Kommunestyret innvilget søknaden, med de to vilkårene rådmannen hadde foreslått. Vedtaket ble påklaget av både Peder og naboene. Peder hevdet prinsipalt at det ikke var adgang til å stille vilkår siden tiltaket ikke var i strid med arealdelen til kommuneplanen. Han viste til bestemmelsen i pbl. § 11-6 tredje ledd. «Det er arealdelen som setter rammer for hva jeg kan bygge på eiendommen. Siden en restaurant er næringsvirksomhet, har jeg krav på å få tillatelse. Da er det ikke adgang til å sette vilkår», mente han.

Subsidiært mente han at vilkårene var uforholdsmessig tyngende og ulovlige av den grunn. Han ønsket å skape noe spektakulært. Uten panoramautsikten, og med en bygning i sørlandsstil, ble ikke dette den attraksjonen han hadde sett for seg. Da kunne det bli problemer med å få denne restauranten til å gå med overskudd, mente han. I alle fall måtte kommunen frafalle vilkåret om å flytte bygningen. Dette vilkåret er det uansett ikke hjemmel for, hevdet han.

Naboene på sin side mente for det første at tiltaket var et «større bygge- og anleggstiltak» og derfor ikke kunne tillates uten at det ble utarbeidet en reguleringsplan, jfr. § 12-1 tredje ledd. Konfliktene rundt prosjektet gjorde det nødvendig med den grundige prosessen som kreves for en reguleringsplan, mente de. Peder var uenig. Han viste for det første til at tiltaket ikke var i strid med arealdelen til kommuneplanen, og at reguleringsplan var unødvendig av den grunn. Subsidiært mente han at restauranten ikke kunne anses som et «større bygge- og anleggstiltak». Han fikk støtte av rådmannen. Kommunen ønsket ikke å forsinke prosjektet ved å kreve reguleringsplan.  Naboene mente også at kommunestyret hadde tatt utenforliggende hensyn ved å legge vekt på det sosiale prosjektet med ungdomsklubben. Dette ble tilbakevist av rådmannen.

Spørsmål 1.
Var det rettslig nødvendig å utarbeide reguleringsplan for restauranten?

Spørmål 2.
Hadde kommunen hjemmel til å sette vilkår om
a) sørlandsstil?
b) en annen plassering på eiendommen?

Spørsmål 3.
Var vilkårene uforholdsmessig tyngende?

Spørsmål 4.
Hadde kommunestyret tatt utenforliggende hensyn ved å legge vekt på det sosiale prosjektet med ungdomsklubben?

Spørsmål 1.
Var det rettslig nødvendig å utarbeide reguleringsplan for restauranten?

Det overordnede spørsmålet er om det var rettslig nødvendig å utarbeide en reguleringsplan for restauranten.

En reguleringsplan er den mest omfattende av planene som staten og kommunene kan utarbeide. Den tar sikte på mindre områder enn både regionalplaner og kommuneplaner med arealdel. Ved utarbeidelsen av en slik plan kreves det en omfattende prosess.

Peder anførte først og fremst at tiltaket hans ikke var i strid med arealdelen til kommuneplanen, og derfor var det ikke nødvendig med en reguleringsplan.

Det fremgår av faktum at området var avsatt til arealformålet «bebyggelge og anlegg» i planen med underformål «næringsbebyggelse», jf. plan- og bygningsloven (heretter pbl.) § 11-7 første ledd nr. 1.

Spørsmålet som reiser seg er dermed om Peders tiltak kan gå under arealdelen til kommuneplanen.

Det er ikke bestridt at Peders restaurant kan gå under arealformålet «bebyggelse og anlegg». Dette vilkåret anses innfridd.

Det er heller ikke problematisk at Peders restaurant er en næringsbebyggelse. Dette taler for at det ikke var rettslig nødvnedig å utarbeide en reguleringsplan for restauranten.

Likevel, med tanke på de omfattende endringer som et slikt tiltak vil medføre for nærmiljøet, taler dette for å kreve ytteligere planlegging. I den foreliggende sak dreier det seg om både inngrep i naturen, og inngrep i allmennhetens personlige goder. Dette stiller krav til planleggingen som må kreves. Dette taler for at det er rettslig nødvendig med en reguleringsplan.

Subsidiært anførte Peder at tiltaket ikke kunne anses som et «større bygge- og anleggstiltak».

Det fremgår av pbl. § 12-1 tredje ledd at reguleringsplan kreves for gjennomføring av «større bygge- og anleggstiltak» og andre tiltak som kan få «vesentlige virkninger» for miljøet og samfunnet.

Spørsmålet som reiser seg i denne sammenheng er derfor om Peders tiltak kan anses som et «større byggeog anleggstiltak» som kan medføre «vesentlige virkninger» for miljøet og samfunnet.

Ordlyden «større bygge- og anleggstiltak» peker på tiltak som er av en viss størrelse. Ordlyden er vag og relativ, hva som anses som et større tiltak i dag, kan være annerledes om ti år. Det faktum å utarbeide reguleringsplaner er en omfattende prosess, taler for at lovgiver har ment å avskåre fra mindre betydelige prosjekter.

Det fremgår av faktum at Peder ville plassere en restaurant på en høyde litt utenfor bysenteret. Det faktum at det isolert settt er tale om en restaurant er ikke en betingelse for at det dreier seg om et «større bygge- og anleggstiltak». Likevel, det faktum at Peder ville plassere den litt utenfor bysenteret, i et populært mål for romantiske turer, taler for at vilkåret ikke skal tolkes for strengt for å bevare omgivelsene i størst grad. Det fremkommer likevel av faktum at bygningen skulle være i betong og stein. En slik konstruksjon skiller seg meget ut fra omgivelsene og medfører et inngrep i naturen med tanke virksomheten og veien inn til restauranten. Samlet sett må dette anses å innfri vilkåret et «større bygge- og anleggstliltak».

Ordlyden «vesentlige virkninger» taler for et tiltak som kan medføre betydelige endringer i nærmiljøet. Ordet «vesentlig» peker på en høy terskel. Det sikter dermed til endringer av stor betydning. Dette underbygges ved formålet til reguleringsplaner, den tar sikte på at betydelige tiltak blir regulert på en slik måte at det går i tråd med resten av kommunens planer angående arealbruken.

Det er på det rene at restauranten vil medføre virkninger for miljøet og samfunnet. Slik det fremkommer av faktum vil restauranten nærmest avskære området fra fremtidig bruk som turområde. Selve virksomheten vil også innebære mer trafikk en et bolighus, som taler for at virkningene vil være «vesentlige». Selve oppstyret rundt prosjektet taler også for at restuaranten vil medføre vesentlige virkninger, og at det er nødvendig med en reguleringsplan. Slike inngrep i naturen krever en godt utarbeidet plan slik at tiltak ikke medfører mer negative ulemper enn nødvendig. Dette vilkåret anses også for å være innfridd.

Delkonklusjon: Peder kan ikke høres med at restauranten ikke var et «større bygge- og anleggstiltak», det kreves en reguleringsplan, jf. pbl. § 12-1 tredje ledd.


Spørmål 2.
Hadde kommunen hjemmel til å sette vilkår om
a) sørlandsstil?
b) en annen plassering på eiendommen?

Det overordnede spørsmålet er om kommunen hadde hjemmel til å sette vilkår om a) sørlandsstil, og b) en annen plassering på eiendommen.

Adgangen til å sette vilkår beror på om en tilltalelse er fullt ut lovbundet eller er underlagt forvaltningsskjønn slik at forvaltningen kan vurdere å stille vilkår til en søknad. Er forholdene slik at tillatelsen er lovbundet, er det ikke adgang for forvaltnignen å stille ytteligere vilkår – da har loven uttømmende regulert hvilke vilkår som kan stilles. Det følger av maktfordelingsprinsippet at noen bestemmelser overlater det til forvaltningen å ytteligere regulere adgang til å sette vilkår. Dette er begrunnet i at lovgiver ikke kan forutse alle vilkår som må settes, og de konkrete behovene på hvert sted.

Dersom det ikke er hjemmel til å sette vilkår, må vilkårene settes til side som ugyldige.

Peder hevdet prinsipalt at det ikke var adgang til å stille vilkår siden tiltaket ikke var i strid med arealdelen til kommuneplanen, jf. pbl. § 11-6 tredje ledd. Han fremhevet i den forbindelse at fordi restauranten var en næringsvirksomhet, hadde han krav på tilltatelse.

Det fremgår av denne bestemmelsen at «der det ikke gjelder eller er stilt krav om reguleringsplan, jf. 12-1 andre ledd, skal kommuneplanens arealdel følges ved avgjørelse av søkand om tillatelse eller ved foreståelsen av tiltak etter reglene i §§ 20-2 til 20-5».

Rådmannen på sin side mente kommunen hadde hjemmel til å sette vilkår etter pbl. §§ 29-2 og 29-4 første ledd.

For å avgjøre om hjemmelen er tilstrekkelig kan fjordlaksformelen anvendes, det fremgår av denne at hjemmelskravet skal nyanseres etter hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er. Jo mer inngripende en hjemmel er, desto mindre mulighet har forvaltningen til å sette vilkår, dette er begrunnet i rettssikkerhetshensyn.

Vilkåret om at arkitekturen skulle være i «sørlandsstil» ble hjemlet i § 29-2. Det er på det rene at adgangen til å sette vilkår er tillatt, etter ordlyden «kommunens skjønn». Det fremgår av denne bestemmelsen at tiltak skal utføres slik at det «etter kommunens skjønn» innehar «gode visuelle kvaliteter» i forhold til seg selv, og i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.

Spørsmålet er dermed om kommunens hjemmel til å sørge for at tiltak innehar «gode visuelle kvaliteter» gir tillatelse til å sette et vilkår om at arkitekturen til restauranten endres til en «sørlandsstil».

Ordlyden «gode visuelle kvaliteter» er vag og er svært relativt etter kommunens skjønn. Det faktum at ordet «visuelle» er presisert taler for at det er snakk om estetikk, og ikke andre kvaliteter til kvalitet.

Den aktuelle hjemmelen befinner seg på plan- og bygningslovens område, et område som skal bevare flere hensyn, det er derfor helt avgjørende at hjemmelskravene ikke stiller for strenge rammer for å sette vilkår. Dette taler for at kravet til hjemmelens klarhet ikke kan stilles for høyt.

Inngrepet som kommunen ønsker å iverksette er i forhold til bygningens visuelle utforming. Det er ikke et personlig inngrep, som taler for at kommunen har relativt friere tøyler.

Hjemmelen rammer ikke isolert sett på annen måte enn at den endrer byggets visuelle utforming. Likevel kan det argumenteres for at det vil ramme Peder ettersom bygget mister sin ekstraordinære utforming, og kan få konsekvenser for om restauranten har mulighet til å gå mot overskudd. Hensynene mot å tillate dette er ikke av særlig vekt.

Som nevnt dreier ikke denne hjemmelen seg om inngrep på det personlige plan, som også setter rammer for hvor tyngende det kan anses å være. Likevel kan det argumenteres for at vilkåret er tyngende fordi det kan virke inn på Peders mulighet til å drive «business». Hovedformålet med tiltaket hans var å skape noe «originalt» som ville skape oppmerksomhet, dersom han ikke kan skape oppmerksomhet rundt restauranten ender han opp med å tape penger, og kan uten tvil anses som tyngende.

Delkonklusjon: Kommunen hadde adgang til å sette vilkår om sørlandsstil. Det andre vilkåret hevdet kommunen det var hjemmel for å sette etter pbl. § 29-4 første ledd.

Det heter i denne bestemmelsen at byggverkets plassering skal godkjennes av kommunen.

Det er dermed på det rene at bygningens plassering er underlagt godkjenning fra kommunen.

Delkonklusjon: Kommunen hadde adgang til å sette vilkår om en annen plassering på eiendommen.


Spørsmål 3.
Var vilkårene uforholdsmessig tyngende?

Det overordnede spørsmålet er om vilkårene var uforholdsmessig tyngende.

For at forvaltningen skal ha adgang til å knytte vilkår til en tillatelse er det en forutsetning at vilkårene ikke er uttømmende regulert og at det er adgang etter loven å sette vilkår. Den ulovfestede vilkårslæren inneholder kravene til vilkår som er satt, etter denne læren er det en betingelse for vilkår som er satt at de er formålsmessige og ikke uforholdsmessig tyngende.

Det som ligger i at et vilkår ikke kan være i strid med formålet innebærer at vilkårene må ha et saklig og relevant innhold. Kravet om at vilkåret ikke må være uforholdsmessig tyngende innebærer en vurdering mellom mål og middel. I dette ligger det videre en vurdering av at vilkåret må være egnet (adekvat) til å fremme vilkåret, og nødvendig. Disse vurderingene må foretas konkret.

Det første vilkåret omhandlet som nevnt at restauranten måtte være bygget i sørlandsstil.

Hva gjelder kravet til formålsmessighet fremgår det av pbl. § 1-1 femte ledd annet punktum at hensynet til estetisk utforming av omgivelsene skal ivaretas. Det er dermed på det rene at estetikk er et legitimt hensyn i tråd med formålsbestemmelsen. På den ene siden er vilkår om hvilken stil et bygg skal ha såpass relativt at det blir ikke helt relevant i forhold til kravet om hensynet til «estetisk utforming», det taler for at vilkåret ikke er formålsmessig. På den andre siden var misnøye til den arkitektoniske stilen til bygningen blant en av hovedreaksjonene til allmenheten, som taler for at «stil» inngår i kjernen av kravet om estetisk utforming. Vilkåret i bestemmelsen favner også meget vidt, og er underlagt en del skjønnsmessige vurderinger, som taler for at vilkåret om «sørlandsstil» er formålsmessig.

Det neste kravet er at vilkåret ikke må være uforholdsmessig tyngende. På den ene siden var selve planen til Peder at restauranten skulle være en attraksjon, være original og skape oppmerksomhet. Et vilkår om at bygget skal være i tråd med sørlandsstilen kan antas å da være uforholdsmessig tyngende ettersom det blir vesentlig vanskeligere for Peder å oppnå disse målene. På den andre siden skal som sagt plan- og bygningsloven ivareta svært mange hensyn, slik at det ikke kan stilles for urealistiske krav til særbehandling fra hver enkelt søker. Kommunen må ha adgang til å sette til dels tyngende vilkår for å bevare omgivelsene. I tillegg fremtrer ikke kravet som uforholdsmessig ettersom selve virksomheten ikke er stanset, og det fortsatt er mulighet for å skille seg ut gjennom andre tiltak. Hensynet til flertallets ønsker, og den sektorovergripende rollen som plan-og bygningsloven har, må få størst vekt i denne sammenheng. Vilkåret er ikke uforholdsmessig tyngende.

Det andre vilkåret omhandlet at restauranten hadde en annen plassering.

På samme måte som drøftet tidligere, gjør vilkåret om «estetisk utforming av omgivelsene» seg gjeldende. På den ene siden er plassering helt klart innenfor kravet om estetikk, i den forstand at den kan påvirke helhetsinntrykket av omgivelser. Det taler for at vilkåret om formålsmessighet er innfridd.

Deretter må det drøftes om vilkåret er i strid med kravet om at vilkåret ikke må være uforholdsmessig tyngende.

Målet til kommunen var at restauranten ikke måtte ødelegge området bygningen skulle plasseres i, som turmål og utsiktspunkt for allmennheten. Det er på det rene at «middelet» om å flytte bygningen er i tråd med målet. Samtidig, må det legges vekt på at Peder ønsket panorama utsikt, og det kan ikke oppnås i samme grad med den nye plasseringen. Det taler for at vilkåret er uforholdsmessig. Det kan argumenteres for at vilkåret ikke i samme grad er «nødvendig» ettersom andre tiltak kan gjennomføres for å ikke ødelegge området som turmål. Det kan blant annet tilrettelegges for at allmennheten kan ferdes på restaurantets omrdåe, og at det konstrueres tiltak som egner seg som utsiktspunkt. Likevel, må det vektlegges tyngst at allmennheten benyttet området, og at naturens egenverdi spiller en stor rolle her. Vilkåret er ikke uforholdsmessig tyngende.

Konklusjon: Vilkårene var ikke uforholdsmessig tyngende.

Spørsmål 4.
Hadde kommunestyret tatt utenforliggende hensyn ved å legge vekt på det sosiale prosjektet med ungdomsklubben?

Det overordnede spørsmålet er om kommunestyret har tatt utenforliggende hensyn ved å legge vekt på det sosiale prosjektet med ungdomsklubben.

Utenforliggende hensyn inngår under myndighetsmisbrukslæren. Dette er en domstolsskapt lære som tar sikte på å unngå at forvaltningen tar hensyn som er utenforliggende, der avgjørelser er opp til forvaltningens skjønn. Denne ordningen fungerer som en slags sikkerhetsventil, og er svært viktig for å bevare hensynet til rettssikkerhet.

At det er et krav om at hensyn som vektlegges ikke må være utenforliggende, innebærer et krav om saklige og relevante hensyn. Hva som er utenforliggende beror på en konkret vurdering av hjemmelen.

Det må først drøftes hvorvidt det å legge vekt på det sosiale prosjektet med ungdomsklubben er et utenforliggende hensyn.

Det fremgår av lovens formålsbestemmelse (pbl. § 1-1) siste ledd annet punktum at hensynet til barn og unges oppvekstvilkår skal ivaretas ved kravene til det enkelte byggetiltak. Det kan vurderes hvorvidt det sosiale prosjektet til ungdomsklubben kan anses å falle inn under dette hensynet.

På den ene siden taler ordlyden «barn og unges oppvekstvilkår» i lys av loves anvendelsesområde for hensyn som konkret dreier seg om arealplanlegging og bygningers utforming. Det taler for at hensynet er utenforliggende ettersom det ikke kan antas å inngå i lovens formålsbestemmelse.

På den andre siden skal loven som nevnt omfatte en stor grad av hensyn, og det taler for at ordlyden i loven ikke kan tolkes for restriktivt. På bakgrunn av at hensynet ikke anses å være i strid med formålsbestemmelsen, taler det for at hensynet ikke er utenforliggende. Hvorvidt hensynet er utenforliggende må også vurderes i forhold til den konkrete avgjørelsen.

På den ene siden omhandler søknaden til Peder en forespørsel om å starte en restaurantvirksomhet, hensyn som tas i relasjon til om søknad skal innvilges bør derfor omhandle restaurantvirksomheten. De utsatte ungdommene i byen og deres klubb må isolert sett anses å være svært langt unna forholdene som dreier seg om restaurantvirksomheten. Dette taler for at hensynet er utenforliggende.

På den andre siden, fremgår det av faktum at samarbeidet Peder inngikk med klubben gikk blant annet ut på at undommer med særlige behov skulle få prøve seg som lærlinger i restaurantbransjen. Dette taler for at det eksisterer en viss tilknytning mellom restauranten og ungdomsklubben, som taler for at hensynet til dem ikke er utenforliggende.

Det er ikke i seg selv utenforliggende at noen som ønsker å få innvilget en søknad «gir tilbake» for å få søknaden innvilget. Dette er Løvenskiold-dommen et eksempel på, hvor en utbygger måtte betale for en sykkelvei for å få lov til å bygge ut et større prosjekt.

Forutsatt at vilkåret var utenforliggende, må det drøftes i hvilken utstrekning det har hatt innvirkning på vedtaket. At det er tatt utenforliggende hensyn er ikke tilstrekkelig for å begrunne ugyldighet, det må som nevnt ha hatt innflytelse på avgjørelsens innhold.

Det fremgår av faktum at det var kommunestyret som innvilget søknaden, og det dreier seg dermed om et kollegialt organ. Når det dreier seg om kollegiale organer er det relevant hvilken utstrekning hensynet har virket inn. Er det en mulighet for at hensynet kan ha påvirket avgjørelsens innhold, er det tilstrekkelig for å konstatere ugyldighet.

Det fremgår av faktum at «mange» brukte avtalen Peder hadde inngått som argument for at Peder burde få tilltatelse. Det er dermed ikke tvil om at dette hensynet kan ha påvirket avgjørelsens innhold.

Konklusjon: Forutsatt at det var tatt utenforliggende hensyn, ville vedtaket ha blitt ugyldig.