Forklar hvorfor forutberegnelighet er en sentral rettsstatsverdi og gjør rede for hvordan juridisk metode bidrar til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.
I denne oppgaven skal jeg svare på hvorfor forutberegnelighet er en sentral rettsstatsverdi, og etter dette skal jeg gjøre rede for hvordan juridisk metode bidrar til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen. Jeg skal legge mest fokus på det siste spørsmålet.
Før jeg går inn på besvarelsen av disse to spørsmålene, er det nærliggende å forklare kort hva som menes med forutberegnelighet, rettsstatsverdi, juridisk metode og rettsanvendelse.
Forutberegnelighet er en sentral verdi i den norske rettsstaten. Det som menes med begrepet er at man skal kunne forutberegne seg i sin rettsstilling. Forutberegnelighet er at man kan innrette seg i viss stilling og posisjon, og på en naturlig måte skjønne hva som kommer. Vilkårlighet er et viktig begrep inn under forutberegnelighet. Hvis noe er vilkårlig, så kan man vanskelig sette seg inn i for eksempel sin rettsstilling, og et hendelsesforløp eller hva som skjer vil være mer sporadisk. Borgeren kan da vanskelig innrette seg i hva som kommer.
En rettsstatsverdi er viktige verdier rettsstaten må ivareta for at rettsstaten skal være legitim og bli anerkjent. Det er verdier som må være i behold, sånn som for eksempel forutberegnelighet, vern mot vilkårlighet, rettssikkerhet osv. for at rettsstaten skal fungere.
Juridisk metode er det verktøyet rettsanvenderen bruker for å komme frem til et legitimt svar på et potensielt rettsspørsmål. Det er metoden for eksempel juristen bruker for å komme frem til en rettsregel. Det er retningslinjer som har blitt utviklet i rettspraksis som rettsanvenderen må ta i bruk. Juridisk metode er det overordnete begrepet rettsanvenderen må benytte seg av for å komme frem til en rettsregel. Det er imidlertid mange underliggende begreper og retningslinjer som går inn under juridisk metode som kan hjelpe rettsanvenderen til å komme frem til en god rettsregel.
Det som menes med rettsanvendelse er prosessen fra identifisering av et rettsspørsmål til fastleggelse av rettsregelen gjennom rettslig argumentasjon.
Videre skal det forklares hvorfor forutberegnelighet er en sentralrettsstatsverdi.
Forutberegnelighet er en viktig rettsstatsverdi rettsstaten er nødt til å ivareta. Forutberegnelighet er som definert at borgerne kan innrette seg i sin rettsstilling. Monsen fremstiller viktige verdier i boken sin. Han grovgrupperer verdiene i to; dette er autoritetsbetraktninger og rasjonalitetsbetraktninger. Forutberegnelighet går inn under rasjonalitetsbetraktninger som en av de viktigste verdiene rettsstaten er nødt til å ivareta. Dersom en rettsstat ikke ivaretar forutberegnelighet kan det føre til vilkårlig maktmisbruk, samt vilkårlig rettsanvendelse. For at en rettsstat skal anses som legitim må den være anerkjent av befolkningen. Hvis rettsstaten ikke ivaretar forutberegnelighet, vil borgerne ikke anerkjenne rettsstaten. Konsekvensen av dette er at dersom en rettsstat skal fungere må forutberegnelighetshensynet være ivaretatt.
Forutberegnelighet er en alminnelig rettslig verdi som rettsstaten er nødt til å ivareta. Det som menes med dette er at forutberegnelighetshensynet går inn under en rekke rettskilder, og det at man legitimerer for eksempel høyesterettspraksis som en legitim argumentkilde i rettsanvendelsesprosesen bidrar til å ivareta for eksempel forutberegnelighetshensynet. Prejudikatsvirkningen bidrar til at høyesterettsavgjørelser er bindende for andre rettsanvendere, og det fører til at like tilfeller blir behandlet likt. Dette fører til forutberegnelighet.
Forutberegnelighet går inn under rettssikkerhetsideologien. Rettssikkerhet går ut på at det borgerne skal være vernet mot vilkårlig maktmisbruk osv., og da blir forutberegnelighetshensynet særdeles viktig. Et godt eksempel på konsekvensen av at forutberegnelighetshensynet ikke blir ivaretatt var i føydalssamfunnene. På denne tiden var makten tillagt en person, og det var ikke regler og retningslinjer som ivaretok forutberegnelighetshensynet. Når makten blir tillagt en person og denne personen har absolutt makt, vil det føre til vanskeligheter for borgerne i å kunne forutse hva som vil skje. Altså vanskeligheter for borgerne å kunne forutse sin rettsstilling. Dette førte til opptøyer og uroligheter i samfunnet. Derfor er det nødvendig for rettsstaten å ivareta forutberegnelighetshensynet. Et godt eksempel på hvordan den norske rettsstaten fungerer for at forutberegnelighetshensynet skal være ivaretatt, er noe som kalles maktfordelingsprinsippet. Dette er et prinsipp som fordeler makten mellom ulike legitime myndighetsgrener. I den norske rettsstaten er makten fordelt mellom utøvende makt, lovgivende makt og dømmende makt. Dette fremgår av Grunnloven. Dette er et av mange eksempler.
Videre skal det gjøres rede for hvordan juridisk metode kan bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.
Jeg skal legge vesentlig fokus på tre viktige prinsipper som fremgår av den juridiske metoden, og hvordan disse tre prinsippene kan bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen. Disse tre prinsippene kalles rettskildeprinsippene, og kalles relevanseprinsipper, slutningsprinsipper og vektprinsipper.
Den juridiske metoden er som nevnt innledningsvis det verktøyet rettsanvenderen må bruke for å komme frem til et legitimt svar på rettsspørsmålet. Det er den metoden som må benyttes for å komme frem til den beste regelen. Et rettsspørsmål er et spørsmål som dreier seg om fastlegging av rettigheter og forpliktelser. I alminnelighet kan rettsspørsmål håndheves av statens tvangsmyndighet, og rettsspørsmålet må forankres i rettskilder. Rettsanvenderen er nødt til å benytte seg av juridisk metode ved besvarelsen av rettsspørsmålet for å komme frem til en rettsregel. En rettsregel er endeproduktet rettsanvenderen sitter igjen med etter en rettsanvendelsesprosess.
En rettsanvendelsesprosess er den prosessen som går inn under den juridiske metoden, for å komme frem til et legitimt svar. Rettsanvendelsesprosessen er som nevnt innledningsvis den prosessen fra identifisering av et rettsspørsmål til fastleggelse av rettsregelen gjennom en rettslig argumentasjon. Rettsanvendelsesprosessen inneholder to hovedsteg. Disse hovedstegene er identifisering av et primært rettsgrunnlag og fortolkning av det primære rettsgrunnlag.
Det primære rettsgrunnlaget er altså en rettsdannelse i form av en lovbestemmelse eller ulovfestet rett som inneholder de vilkårene som må være oppfylt for at den ønskede rettsvirkningen skal inntre. Dvs., at man er nødt til å påvise et primært rettsgrunnlag for at det fremsatte kravet skal få medhold. Fortolkning av det primære rettsgrunnlaget er den prosessen man tolker det primære rettsgrunnlaget som fungerer som et tolkningsobjekt, deretter brukes det argumenter utledet fra andre rettskilder i form av for eksempel lovforarbeider som kan brukes som tolkningsargumenter. Det er slik man kommer frem til rettsregelen.
Spørsmålet blir da, finnes det retningslinjer som kan utledes fra den juridiske metoden som gjelder for rettsanvendelsesprosessen? Inneholder den juridiske metoden verktøy en rettsanvenderen kan eller må benytte seg av ved besvarelsen av de to hovedstegene i rettsanvendelsesprosessen?
Identifisering og fortolkning av det primære rettsgrunnlaget er nødt til å forankring i rettskilder. Rettskilder er legitime argumentkilder rettsanvenderen kan benytte seg av i rettsanvendelsesprosessen. Det at man må ha forankring i rettskilder er en retningslinje som kan utledes fra den juridiske metoden. Grunnen til at rettsanvenderen er nødt til å ha forankring i rettskilder er fordi det overordnete siktemålet med rettsanvendelsesprosessen er å komme frem til den regelen med de beste rettskildemessige grunner for seg. Vi har retningslinjer som kan utledes fra den juridiske metoden for å kunne komme frem til den regelen med de beste rettskildemessige grunner for seg. Disse retningslinjene kalles relevanseprinsipper, slutningsprinsipper og vektprinsipper.
Jeg skal først svare på hvorfor relevanseprinsipper er viktig i den juridiske metoden for at forutberegnelighethensynet skal være ivaretatt i rettsanvendelsesprosessen.
Relevanseprinsipper er retningslinjer i den juridiske metoden som gir en veiledning for hvilke rettskilder som er legitime i rettsanvendelsen. Det er retningslinjer for hvilke argumentkilder som er legitime, og hvilke argumentkilder som ikke er legitime. Relevanseprinsipper gir en veiledning slik at rettsanvenderen vet hvilke argumentkilder man kan benytte seg av i rettsanvendelsen. Relevanseprinsippene gir retningslinjer for ulike verdier, og legitimeringsgrunnlaget til de ulike rettskildene. Relevanseprinsippene kan bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen på den måten av at man kommer frem til en regel med forankring i rettskilder som er å anses som legitime. Rettsanvendelsesprosessen inneholder to steg; identifisering og fortolking av det primære rettsgrunnlaget. Disse to stegene er betinget av rettslig argumentasjon, og rettslig argumentasjon må ha hjemmel i rettskilder. For at rettsanvendelsen skal være forutberegnelig er det nærliggende å se hen til hva som legitimerer de ulike rettskildene, og hvilke rettskilder som er anses som legitime rettskilde i rettsanvendelsesprosessen.
Legitimeringssystemet blir viktig her, det er et system som kan gi en veiledning for “kvalifiseringen” av rettskilder.
Legitimeringssystemet er et system som legitimerer rettskilder med en rekke verdier, samt fremmer legitimeringssystemet hvilke rettskilder som anses som legitime, til slutt rangerer legitimeringssystemet verdiene i et hierarkisk system slik at man kan avveie og sette verdier opp mot hverandre.
Det norske rettssystemet bygger på at Stortinget og Høyesterett har konstitusjonell myndighet til å fastsette rettens eksistens og innhold. Konsekvensen av at de har konstitusjonell myndighet til å gjøre dette, fører til at lovvedtak som er gjort av Stortinget i medhold av Grunnloven §§ 76 flg., og Høyesterettspraksis har autoritetsgrunnlag. Konstitusjonen, altså Grunnloven bygger også på demokrati og maktfordeling. Det fremgår av Grunnloven at Stortinget er en folkevalgt forsamling. Dette fører til at at lovvedtak nyter også stor demokratisk legitimitet.
Grunnen til at dette er viktig med tanke på hvordan den juridiske metoden bidrar til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen, er at legitimeringsgrunlaget til disse rettskildene; lovvedtak og høyesterettspraksis gir en god veiledning videre i rettsanvendelsen. Det jeg mener med dette er at siktemålet med rettsanvendelsesprosessen er å komme frem til den den regelen som har de beste rettskildemessige grunner for seg. Lovvedtak(lovtekster) og høyesterettspraksis er legitimert gjennom verdien autoritet. Dette kan utledes fra konstitusjonen. Argumenter utledet fra lovtekst og høyesterettspraksis er å anses som de rettskildene med de beste rettskildemessige grunner for seg. Det skal tungtveiende grunner til for å fravike slike argumenter utledet fra disse rettskildene. Dette er forutberegnelig fordi da vet borgerne at sannsynligheten er stor for at rettsanvenderen kommer frem til et resultat som er i tråd med lovvedtak eller høyesterettspraksis. Det er dermed lett for rettsanvenderen å kunne forutse sin rettsstilling. På denne måten bidrar relevanseprinsippet til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen. Et godt eksempel som fremviser at man må ha hjemmel i rettskilder med tungtveiende rettskildemessige grunner for seg for at det fremsatte kravet skal få medhold fremgår av Rt. 2012 s. 139. Høyesterett forkastet en løsning som var tatt til orde for i juridisk teori med en begrunnelse av at den “manglet rettskildemessig dekning”.
Lovvedtak nyter også stor demokratisk legitimitet. Grunnen til at lovvedtak altså lovbestemmelser nyter stor demokratisk legitimitet er fordi det kan utledes fra konstitusjonen. Måten dette kan bidra til å ivareta forutberegnelighetshensynet er på følgende måte: Stortinget som har lovgivningsmyndighet er en folkevalgt forsamling. Det er dermed vi, borgerne, som velger hvem som skal sitte i Stortinget. For å komme frem til et lovvedtak må man ha majoritet i Stortinget. På denne måten er det indirekte borgerne som vedtar lovvedtak. Det at lovteksten skal legges betydelig vekt på i rettsanvendelsesprosessen bidrar til at man ivaretar borgernes vilje, i form av at det er indirekte borgerne som har vedtatt lovbestemmelser. Dette bidrar til forutberegnelighet. Dersom lovbestemmelser skulle bli vedtatt av en person, eller en familie som sitter på toppen i samfunnet i generasjoner, ville ikke dette vært veldig forutberegnelig for borgerne.
Forutberegnelighet ligger dermed som en spesifikk rasjonell begrunnelse på hvorfor rettskildene lovtekst og høyesterettsavgjørelser skal tillegges vekt. Forutberegnelighet er imidlertid også en verdi som legitimerer andre rettskilder. Rettskilder med autoritetsgrunnlag og demokratisk legitimitet har ikke absolutt forrang. Det skal imidlertid tungtveiende grunner til for å fravike slike rettskilder. Men for å kunne fravike argumenter utledet fra slike rettskilder må dette gjøres med øvrige rettskilder. Slike øvrige rettskilder kan være andre myndigheters praksis, privates praksis, juridisk teori, alminnelige rettsoppfatninger, europarett, folkerett og fremmed rett. Disse øvrige rettskilder bygger på rasjonalitetsbetraktninger. Det er rasjonalitetsbetraktninger som legitimerer bruken av disse rettskildene i en rettsanvendelsesprosess. Forutberegnelighet er da særlig fremhevet på dette området. Andre verdier som går under rasjonalitetsbetraktninger er rettferdighetshensynet, likebehandlingshensynet, prosessøkonomiske hensyn, hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser, rasjonalitets- og rettferdighetsbetraktninger osv.
Det er prinsipielt viktig at rettsanvendelsesprosessen inneholder en rekke legitime rettskilder som kan ha betydning ved besvarelsen av et rettsspørsmål. Grunnen til at dette er viktig, rett og slett for å komme frem til den beste rettsregelen. Relevanseprinsippene legitimerer rettskilder, og lovtekst og høyesterettspraksis har de beste rettskildemessige grunner for seg. Det kan imidlertid være situasjoner argumenter utledet fra disse rettskildene som kan føre frem til urimelige resultater. Dette kan for eksempel være på grunn av samfunnsutvikling. Det at man har da en rekke andre rettskilder som er legitime argumentkilder i henhold til relevanseprinsippene er viktig i denne sammenheng. Dette er fordi dersom man skal fravike rettskilder som har de beste rettskildemessige grunner for seg, så må dette gjøres med andre legitime rettskilder, og ikke for eksempel på bakgrunn av dommerens skjønn. Et godt eksempel kan hentes fra Sterilitetsdom II. Saken handlet om en steril mann som hadde hatt seksuelt samkvem med en kvinne som hadde blitt gravid. Spørsmålet ble da om han måtte betale barnebidrag. Det fremgikk av lovteksten at han måtte betale barnebidrag, men Høyesterett kom frem til en annen løsning enn det som fremgikk av lovteksten. Dette var begrunnet sterkt i rimelighetsbetraktninger som er anses som en legitim argumentkilde, og etter det som kan anses som innsnevring av vilkår, kom Høyesterett frem til at det var et vilkår at man måtte være forplantingsdyktig. Det at man anerkjenner for eksempel reelle hensyn som en legitim argumentkilde fører til at man kan løse vriende rettsspørsmål på en legitim måte. Dersom man kommer frem til et svært urimelig resultat som følger av autoritative rettskilder – har man mulighet til å fravike dette med hjemmel i andre legitime argumentkilder. Slik kan også relevanseprinsippene hjelpe til å bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.
Videre skal jeg svare på hvordan slutningsprinsippene kan bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.
Slutningsprinsippene er retningslinjer for hvordan rettsanvenderen skal utlede rettsregelen fra rettskilden. Det er retningslinjer for hvordan man kan på en legitim måte utlede argumenter og innholdet fra rettskilder.
Men hvordan kan disse retningslinjene som kan utledes fra den juridiske metoden bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen?
Etter man har identifisering det primære rettsgrunnlaget, så er ikke dette nok for å komme frem til rettsregelen. Man må da gjennom en tolkningsprosess der det primære rettsgrunnlaget er tolkningsobjektet, mens argumenter utledet fra andre rettskilder fungerer som tolkningsobjekter.
Det er viktig å ha retningslinjer for hvordan man skal utlede argumenter fra rettskilder. Dersom rettsanvenderen helt sporadisk kunne trukket slutninger fra rettskilder med bakgrunn i skjønnsmessige vurderinger ville dette vært lite forutberegnelig. Jeg skal forklare hvordan slutningsprinsipper kan sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen gjennom slutningsfasen fra lovtekst. Grunnen til at jeg velger dette eksempelet er fordi Grunnloven autoriserer Stortinget som den primære regelprodusenten i rettsstaten. Konsekvensen dette har er at lovtekst skal være det primære rettsgrunnlaget dersom det foreligger en lovbestemmelse som kan gi svaret på det aktuelle rettsspørsmålet. Rettsanvenderen må også avklare om det finnes en lovbestemmele som kan anvendes i det aktuelle typetilfellet før han eller hun går over til andre rettskilder.
Forutberegnelighet er en viktig verdi i rettssystemet som rettsstaten må ivareta. Måten slutningsprinsipper kan hjelpe til å ivareta forutberegnelighet i rettsanvendelsen på er at det er visse regler rettsanvenderen står ovenfor i når han eller hun skal trekke slutning fra rettskilder. For eksempel en lovtekst skal i utgangspunktet forstås etter en vanlig språklig forståelse. En vanlig språklig forståelse er en forståelse slik som de fleste borgerne ville forstått loven. Dersom for eksempel en borger vil innrette seg i sin rettsstilling og ser hen til lovreglementet. Så er det slik denne borgeren forstår loven, rettsanvenderen også skal forstå loven. Siden utgangspunktet i henhold til slutningsprinsippene er at man skal ta utgangspunktet i en vanlig språklig forståelse så er dette forutberegnelig for borgerne. Da vet man at rettsanvenderen vil forstå loven slik man selv ville gjort. Et godt eksempel på at retten tar utgangspunkt i en språklig forståelse av lovbestemmelesn og legger vekt på dette kan man finne i Rt. 2008 s. 788. Saken handlet om at det var gjort vold mot en polititjenestehund. Lovbestemmelsen retten anvendte i dette tilfellet gjaldt “vold” mot en offentlige polititjenestemann. Etter en naturlig språklig forståelse av “vold” kom retten frem til at “vold” mot polititjenestehunder gikk også inn under dette.
Det finnes unntak av en vanlig språklig forståelse av ordlyden; dersom det foreligger språkendring, skal språket på vedtakelsestidspunktet tillegges vekt, et annet unntak er at fagterminologi avviker fra en språklig forståelse. Men jeg legger ikke betydelig vekt på dette siden en naturlig språklig forståelse av ordlyden var kun et eksempel på et slutningsprinsipp som bidrar til å sikre forutberegneligheten.
Et annet eksempel på hvorfor slutningsprinsippene er viktige for å ivareta forutberegnelighet i rettsanvendelsen er ved for eksempel slutning fra høyesterettspraksis. Hovedsiktemålet med slutning fra høyesterettspraksis er å finne ut om rettsoppfatningen fra høyesterettspraksis er å anses som obiter dictum eller ratio decidendi. Grunnen til at dette er viktig er fordi ratio decidendi er det som har vært avgjørende for domsresultatet, mens obiter dictum er det som ikke har vært avgjørende for domsresultatet. Det fremgår av tradisjonell rettskildelære at det er kun ratio decidendi som har prejudikatsvirkning, og her gir slutningsprinsippene viktige retningslinjer for hvorda man skal finne ut hvilke rettsoppfatning det er snakk om. Dersom det for eksempel er snakk om en obiter dictum-uttalelse er ikke rettsanvenderen bundet til å legge avgjørende vekt på dette, men dersom det er en ratio decidendi-uttalelse har denne rettsoppfatning prejudikatsvirkning. Slutningsprinsippene kan gi veiledning på hvordan man finner hvilken rettsoppfatning det er snakk om, det fremgår av slutningsprinsippene at man skal se på saksforholdet, gjengitte anførsler og rettskildematerialet for å finne ut om det er ratio decidendi eller obiter dictum. Slutningsprinsippene gir dermed veiledning for hvordan man skal trekke ut argumenter og innholdet fra f.eks. høyesterettspraksis på en legitim måte, sånt sett vil det føre til at man bidrar til å ivareta en forutberegnelig rettslig argumentasjon i en rettanvendelse.
Etter en rettsanvenderen har trukket ut argumenter og innholdet i henhold til slutningsprinsippene fra ulike legitime rettskilder, så går man over til neste prosess. Denne prosessen kalles vektprosessen. Jeg skal nå forklare hvordan vektprinsippene kan bidra med å ivareta og sikre forutberegneligheten i rettsanvendelsen. Jeg skal også legge vekt på legalitetsprinsippet i denne sammenhengen.
Vektprosessen er veldig viktig med tanke på hvilke regel rettsanvenderen kommer frem til. Vektprinsippene kommer inn som viktige retningslinjer som gir veiledning på hvordan man skal sette opp og avveie argumenter utledet fra flere rettskilder og hvordan man skal sette argumentene mot hverandre. Spørsmålet om hvilken regel som har de beste rettskildemessige grunner for seg kommer på spissen her. Vektprinsippene gir en presis veiledning ved hvordan man kommer frem til en slik regel.
Hvordan vektprinsippene kan bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen er at vektprinsippene gir retningslinjer for hvordan rettsanvenderen skal kunne for eksempel løse motstrid på en legitim måte. Det vil være tilfeller der argumenter fra ulike rettskilder trekker i ulike retninger. For eksempel kan et argument fra andre myndigheters praksis trekke i en annen retning enn argumentet utledet fra lovteksten. Hvilket argument skal rettsanvenderen da legge vekt på? Vektprinsippene hjelper rettsanvenderen i denne fasen.
Det fremgår tre viktige faser fra vektprinsippene. Den første fasen i vektprosessen i henhold til vektprinsippene er at man må se hen til hvilke verdier som ligger til grunn og legitimerer rettskilden. For eksempel så legitimerer autoritet, demokratisk legitimitet og for så vidt også forutberegnelighet og rettferdighetshensyn lovtekst som en legitim argumentkilde. Mens forutberegnelighetshensynet kan legitimere andre myndigheters praksis.
Den andre prosessen går ut på at rettsanvenderen må se hen til i hvilken grad rettskilden fremmer verdiene de legitimeres gjennom. Dette bidrar til å ivareta forutberegnelighet i rettsanvendelsen fordi dersom autoritative rettskilder som lovtekst eller høyresterettsavgjørelser ikke fremmer demokratisk legitimitet(lovtekst) eller forutberegnelighet, og disse blir lagt vekt på, så er det ikke særlig forutberegnelig for borgerne. Det kan være situasjoner der man står ovenfor en uklar lovtekst. En uklar lovtekst fremmer ikke forutberegnelighetshensynet. Eller så kan man stå ovenfor en situasjon der lovteksten ikke fremmer demokratisk legitimitet i stor grad. En rettsanvenderen kan komme frem til dette etter han eller hun har utledet innhold fra lovformål eller lovforarbeidene, så kan rettsanvenderen ha kommet frem til at lovteksten ikke fremmer demokratisk legitimitet i særlig stor grad. Denne prosessen er veldig viktig med tanke på å ivareta forutberegnelighetshensynet. Rettsanvendelsen er ikke en statisk anvendelse der rettskilder med autoritetsgrunnlag skal tillegges vekt på uten en nøye analyse i hvilken grad denne rettskilden fremmer verdiene de legitimeres gjennom.
Den siste prosessen i henhold til vektprinsippene er at man skal sette oppargumenter utledet fra ulike rettskilder opp mot hverandre. Det kan være situasjoner der argumenter utledet fra for eksempel lovtekst og lovforarbeidene trekker i samme retning. Da er det ikke nødvendig med særlig ytterligere argumentasjon. Men det kan være situasjoner der det foreligger en eventuell mostrid mellom argumenter utledet fra rettskilder. Da gir vektprinsippene en presis veiledning på hvordan man kan løse slik motstrid. For eksempel kan rettsanvenderen da se hen til legitimeringsgrunnlaget til rettskildene. Dersom det foreligger for eksempel motstrid mellom argumenter utledet fra lovtekst og andre myndigheters praksis. Da kan rettsanvenderen i denne sammenhengen se at autoritetsbetratninger og demokratisk legitimitet er verdier som legitimerer lovtekst som en argumentkilde. Rettsanvenderen vet at det skal tungtveidende rettskildemessige grunner til for å fravike lovtekst, og da skal det tungtveiende grunner til for at rettsanvenderen legger vekt på andre myndigheters praksis.
Vektprinsipper er viktige for å se argumenter utledet fra det primære rettsgrunnlaget som skal tillegges betydelig vekt, i sammenheng med argumenter utledet fra for eksempel andre rettskilder. På denne måten kan rettsanvenderen komme frem til den regelen som er best, og har de beste rettskildemessige grunner for seg. Dette bidrar til ivaretakelse av forutberegnelighet i rettsanvendelsen.
Som regel er det lovteksten som fungerer som det primære rettsgrunnlaget, og rettsanvenderen står da ovenfor en lovtolkningsproses. En lovtolkningsprosess er en prosess fra og med identifisering av rettsspørsmålet til fastleggelse av rettsregelen gjennom rettslig argumentasjon. Forutsetningen er at man har en lovbestemmelse som fungerer som det primære rettsgrunnlaget. Legalitetsprinsippet er et viktig tolkningsprinsipp i denne sammenheng. Legalitetsprinsippet kan utledes fra den juridiske metoden og er et viktig prinsipp for å ivareta en forutberegnelig rettsanvendelse. Legalitetsprinsippet går ut på at man er betinget med hjemmel i lov for at det fremsatte kravet skal få medhold. Det finnes to legalitetsprinsipp. Vi har det strafferettslige legalitetsprinsippet som har hjemmel i Grunnloven § 96. Videre så har vi det forvaltningsrettslige legaltietsprinsippet som hadde sin hjemmel i konstitusjonell sedvane, men nå er å finne i Grunnloven. Hvordan disse legalitetsprinsippene kan bidra til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen er at man er betinget med hjemmel i lov dersom det foreligger inngripen i borgernes rettsfære. Dette bidrar til å forhindre en vilkårlig maktmisbruk og en vilkårlig rettsanvendelse.
Vi har hatt situasjoner som utfordrer legalitetsprinsippet. Et eksempel er Sårstelldommen. Denne dommen handlet om en pasient som nektet stell og pleie av det kommunale sykehjemmet han var innlagt på. Sykehjemmet hadde ikke hjemmel i lov eller forskrift for slik tvangsutøvelse. Men Høyesterett kom likevel frem til at de hadde hjemmel for dette i ulovfestet rett. Mindretallet la større vekt på et tradisjonelt syn på det forvaltningsrettslige legalitetsprinsippet. Grunnen til at Høyesterett kom frem til en slik løsning kan begrunnet i klarhetskravet. Klarhetskravet er et viktig tolkningsprinsipp som går ut på at desto mer alvorlig inngripelsen er, desto sterkere hjemmel må man ha. Høyesterett kom frem til Sårstelldommen at inngripelsen til sykehjemmet ikke var særlig byrdefullt. Retten begrunnet dette i at det var til personens beste, fordi dersom sykepleierne ikke kunne stelle han og pleie han, så ville for eksempel avføringen hans gå inn i såra til pasienten. Dette kunne føre til konsekvenser.
Legalitetsprinsippet er derfor et veldig viktig prinsipp som kan utledes fra den juridiske metoden for å forsikre at det ikke foreligger vilkårlig maktmisbruk for eksempel. Det at man må ha klar hjemmel i lov for en inngripen i borgernes rettssfære, fører til at borgerne kan forutse om man kan bli straffet for en handling eller ikke. Et viktig prinsipp som går inn under legalitetsprinsippets område er at man kan ikke anvende ulovfestet rett som hjemmel for en inngripen inn i borgernes rettssfære. Telefonsjikanedommen illustrerer dette. Denne dommen handlet om et ektepar som ble ringt og trakassert av en mann gjennom telefonen. Høyesterett kom frem til at denne mannen ikke kunne bli straffet fordi de ikke hadde hjemmel for det. Retten uttalte at mannen burde blitt straffet og at handlingene hans var forkastelige, men for å straffe han måtte de anvendende en lov analogisk. Det å anvende en lov analogisk er ulovfestet rett, og dette kan man ikke gjøre på legalitetsprinsippets område. Denne dommen belyser virkningen legalitetsprinsippet har for å ivareta forutberegnelighet i rettsanvendelsen. Selv om mannen burde blitt straffet, så hadde ikke man ikke hjemmel for å straffe han, og det at man må ha hjemmel i lov er forutberegnelig for borgerne.
Avslutning:
Den juridiske metoden gir rettsanvenderen i form av Høyesterett kompetanse til å eventuelt supplere ulovfestet rett dersom man ikke kan hjemle det fremsatte kravet i positiv rett. Dette er imidlertid betinget av fravær av en bestemt type antiteseslutning og at man ikke er på legalitetsprinsippets område. Hvordan dette bidrar til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen er at siden positiv rett ikke kan regulere alle forhold, og at Høyresterett fungerer som tvisteløsere, er det forutberegnelig at de kan anvende ulovfestet rett til å komme frem til en rimelig og rettferdig løsning. Den nevnte Sterilitetsdom II belyser dette. Her er det imidlertid viktig å legge vekt på at man hadde en klar lovtekst som ga svar på det aktuelle spørsmålet. Rettskildeprinsippene som kan utledes fra den juridiske metode gir rettsanvenderen veiledning for hvordan man kan komme frem til den beste regelen. Høyesterett brukte disse rettskildeprinsippene i form av at de kom frem til en annen løsning enn det lovteksten klart ga uttrykk for. De la mer vekt på reelle hensyn, og kom frem til at mannen ikke måtte betale barnebidrag. Monsen er kritisk overfor denne rettskildebruken, han hevder også at Høyresterett i dag ikke ville fraviket en klar lovtekst slik som retten gjorde på denne tiden. Spørsmålet blir da om rettsanvenderens kompetanse til å supplere for eksempel ufullstendig rett gjennom for eksempel enkeltanalogi, induksjonsanalogi eller regeldanning kan føre til en mer vilkårlig rettsanvendelse. Det er imidlertid sagt at supplering av ufullstendig positiv rett må ha forankring i positiv rett, men det kan være vanskelig å forankre regeldanning i for eksempel positiv rett, og hvis man da kommer frem til et resultat som fraviker klar lovtekst slik retten gjorde i Sterilitetsdom II, vil det føre til en mer vilkårlig, skjønnsbetont rettsanvendelse enn en forutberegnelig rettsanvendelse? Dette er et vanskelig spørsmål. Men høyesterett viser at dersom man legger regeldanning til grunn for det fremsatte kravet, må det ikke være “en fremmed fugl”, det må ha en viss forankring i positiv rett. Sykejournal-dommen belyser dette. Denne saken handlet om en pasient som ville ha innsyn i sin sykejournal, men overlegen avslo dette kravet. Høyesterett kom frem til at pasienten kunne få innsyn i sin sykejournal. Retten viste til rettferdighetsbetraktninger, men hadde også klare analogibetraktninger i offentlighetsloven og forvaltningsloven som begrunnelse for resultatet.
Tidsnød