Gi en analyse i et rettskildeperspektiv av HR-2018-1782-A.
1 Innledning
1.0 Oppgavens omfang
Den følgende oppgaven skal dreie seg om å analysere vedlagt dom, HR-2018-1782-A i et rettskildeperspektiv. En slik analyse vil dreie seg om å identifisere og analysere Høyesteretts argumentasjon, i henhold til den juridiske metoden. Det er dette den følgende oppgaven vil inneholde. Avlsutningsvis vil dommen vurderes utifra viktige rettslige og metodiske perspektiver.
1.2 Sakens omfang
Denne dommen befinner seg på sivilrettslig område, og omhandler Tingsrett. Dommen er videre en anke over Lagmannsrettens dom. Tvisten i saken dreier seg om en overdragelse av en eiendom, mellom tidligere eier, Magnar Helland, og senere eier, Frank Stian Steinsland. For ordens skyld bør det bringes på det rene at Magnars far, Olai Helland overdro opprinnelig eiendommen “gnr. 78 bnr. 6”, i 1963, til Frank Stian Steinslands far, Jacob Helland. Ved overdragelsen ble det avtalt at jaktretten som følger med utmarken til eiendommen, ikke skal følge med avtalen. Ved overdragelsen, beholdt Magnar Helland litt av utmarken, samt hele innmarken, og jaktretten for denne. All utmark under gnr. 78 var opprinnelig i sameie mellom flere eiere. Det ble ved jordskifteretten besluttet at denne jaktretten skulle være felles for alle i dette sameiet. Uenighetene knytter seg til om en slik avtale som her ble gjort, var i strid med daværende Lov 14.desember 1951 nr. 7, Jaktloven § 13 andre ledd første ledd. Det videre spørsmålet er om avtalen er ugydlig eller ikke.
Høyesterett tar anken til følge, og kommer til slutt frem til at lovens forbud kan anvendes i denne sak. Videre konkuderer Høyesterett med at avtalen om jaktretten er ugydlig.
1.3 Sakens parter
Tvisten foreligger mellom Frank Stian Steinsland, som fikk overdratt eiendommen til seg, og motparten, Magnar Helland som overdro eiendommen til Steinsland.
Med det følgende vil Steinsland kunne omtales som “ankende part”, mens Helland vil kunne omtales som “ankemotpart”.
1.4 Rettslig spørsmål
I en sak som den foreliggende, vil det være et spørsmål som knytter seg til tvisten som har oppstått. Et slikt spørsmål, blir i denne sammenhengen betegnet som “det overordnede spørsmålet”. Dette er det spørsmålet Høyesterett skal besvare utifra en rettsregel som anvendes på faktum. En slik argumentasjonsprosess vil gjøres rede for i hoveddelen.
Det overordnede spørsmålet som Høyesterett står overfor i denne saken, formulerer førstevoterende i avsnitt 27. Spørsmålet i saken er om avtalen for så vidt gjaldt jaktrennet i sams utmark var i strid med § 13 andre ledd første punktum.
Videre reiser Høyesterett en annen rettslig problemstilling knyttet til om lovens forbud innebærer at avtalen er ugyldig mellom partene.
Det at Høyesterett her velger å dele de rettslige problemstillingene inn i to deler, hvor det andre spørsmålet er avhengig av å svare ja på det første, skaper ryddighet i fremstillingen, og er noe Høyesterett skal honoreres for.
1.5 Rettslig grunnlag
Ved løsningen av et rettslig spørsmål som Høyesterett her står overfor, må det foreligge et utgangspunkt for å besvare spørsmålet.
Et slikt utgangspunkt kaller vi gjerne for et rettslig grunnlag. Det rettslige grunnlaget betegnes gjerne som startsstedet for den rettslige argumentasjonen som rettsanvender skal foreta seg. Et rettslig grunnlag inneholder de vilkår som må være oppf Dette har med å gjøre at alle rettslige problemstillinger må ha sitt grunnlag i et krav. Et slikt krav må igjen ha en hjemmel, og denne hjemmelen betegner vi som “rettslig grunnlag”.
Når en rettslig part fremmer et krav, må det dermed kunne forankres i rettsgrunnlaget. Det følger av det alminnelige hjemmelskravet at alle rettslige krav må kunne forankres i en hjemmel. Det alminnelige hjemmelskravet oppstiller ikke noe ytterligere krav til hvordan type hjemmel dette er. For ordens skyld nevnes det her at på strafferettens og forvaltningsrettens område stilles det krav til hjemmel i lov, jf. legalitetspringsippet. Dette betegnes som det særlige hjemmelskravet. Dette blir ikke relevant for den foreliggende sak, og jeg vil derfor ikke gå nærmere inn på dette. Rettslig grunnlag kan dermed foreligge i form av ulovfestet rett basert på verdibaserte konsekvensbetraktninger, det kan være snakk om sedvanerett, det kan være lovtekst, eller tidligere praksis fra Høyesterett. Dette er ikke ment som en uttømmende liste av hva som kan utgjøre et rettslig grunnlag, men er ment som en eksimplifisiering av mulige rettslige grunnlag for et krav.
I den foreliggende sak er det rettslige grunnlaget å finne i Lov 14.desember 1951 nr. 7, Jaktloven. Dette er en opphevt lov, og er videre overført til dagens Lov 29.mai 1981 nr. 38. Rettsgrunnlaget er helt konkret jaktloven § 13 annet ledd første punktum. Dagens bestemmelse finnes i viltloven § 28 andre ledd.
1.6 Litt om avtaler
Fordi det i denne saken er snakk om en avtale mellom to parter, vil det være hensiktsmessig å trekke inn en redegjørelse for avtale som rettskilde.
Avtaler faller innunder det som i juridisk terminologi betegnes som “privates praksis”. Dette er en rettskilde som omhandler privates handlinger og rettsfærere.
I norsk rett har vi et prinsippet avtalefrihet. Dette gir i utgangspunktet rett til for alle parter til å avtale det de selv ønsker.
Utgangspunktet er dermed at disse to partene som det i denne saken er reist tvist mellom, har avtalefrihet. En forutsetning for at avtalen skal kunne legges til grunn e imidlertid at den ikke strider med norsk lov. Det er dette denne saken dreier seg om.
I lagmanssretten ble det gjort gjeldende at viltloven ikke ammer avtalen som er inngått i denne saken. Her kommer dermed avtalefriheten inn.
Dersom avtalen ikke strider med norsk lov, vil man kunne avtale hva man selv ønsker.
2 Hoveddel
2.0 Rettsanvendelsesprosessen
Rettsanvendelsesprosessen er den prosessen hvor en rettsanvender, som her er Høyesterett, tar utgangspunkt i rettslig grunnlag, og løser det rettslige spørsmålet i henhold til den juridiske metoden. Den juridiske metoden kan betegnes som et verktøy rettsanvender tar i bruk i en slik prosess. Den juridiske metoden er en essensiell del av rettssystemet, da den veileder rettsanvender i prosessen hvor det rettslige spørsmålet skal løses i henhold til de retningslinjer som rettsfellesskapet har utledet. Det kan sies på et enklere vis; den juridiske metoden er en metode utviklet av rettsfellesskapet, for hvordan rettslig argumentasjon skal foregå i henhold til de grunnprinsipper, hensyn og verdier som gjør seg gjeldende i retten. De tre viktigste hensynene i retten er hensynet til demokratisk legitimitet, forutberegnelighet og rettferdighet. Slike hensyn skal den juridiske metoden bidra til å ivareta gjennom rettsanvendlesesprosessen. Underveis i den følgende redegjørelsen vil jeg kaste lys over slike hensyn.
Vi kan dermed sammenfatte dette, til å forstå at juridisk metode skal sikre en rettanvendelse som er i overensstemmelse med rettssystemet ellers. Innenfor juridisk metode, har rettsfellesskapet utviklet retningslinjer vi kaller for “rettskildeprinsipper”. Disse prinsippene er de som veileder rettsanvenderen i den rettslige argumentasjonen. Dette vil jeg gå nærmere inn på i den videre fremstillingen.
Dette munner ut i et annet perspektiv. Rettsanvendelsesprosessen har som siktemål å komme frem til den løsningen som er best. Dette er kanskje noe vagt. Det jeg mener her er at rettsanvendelsesprosessen skal foregå på en slik måte at rettsanvender til slutt ender opp med den løsningen som har de beste rettskildemessige grunner for seg. Med rettskildemessige grunner menes de grunner som på best måte står i stil med den juridiske metoden og denne metodens retningslinjer.
I en slik prosess vi her står overfor, befinner vi oss på lovfestet område, jf. 1.5.
Da Høyesterett her står overfor en lovtekst, vil rettsanvendelsesprosessen videre, munne ut i en lovtolkningsprosess. Dette er fordi det i denne saken tas utgangspunkt i lovtekst. Vi avgrenser her mot rettsanvendelse på ulovfestet område. I en lovtolkningsprosess tar Høyesterett utgangspunkt i lovteksten, og benytter seg av andre rettskilder som bidrag til tolkningen av denne lovteksten. I den følgende redegjørelsen vil disse rettskildene identifiseres.
2.1 Høyesteretts argumentasjon
2.1.1 Rettskildene
Rettskilder, eller argumentasjonsressurser som de i noen lærebøker omtales som, er kilder til argumenter. Slike rettskilder brukes av rettsanvender som et hjelpemiddel for å komme frem til rettsregelen som skal besvare rettsspørsmålet. Gjennom rettskildeprinsippene får vi svar på hvilke rettskilder som er relevante i rettslig argumentasjon. Denne relevansen begrunnes med å se på de ulike rettskildenes legitimeringsgrunnlag. Med legitimeringsgrunnlag menes rettskildenes forankring. – hvorfor de er anerkjente som rettskilder – hvilke verdier og grunnhensyn de bygger på. Videre gir også rettskildeprinsippene veiledning knyttet til hvordan det skal trekkes sltuning fra rettskildene, og til slutt hvordan de ulike argumentene fra rettskildene skal avveies mot hverandre. I det følgende vil rettskildene som er brukt i denne dommen gjøres rede for, og analyseres utifra rettskildeprinsippene.
2.1.1.1 Lovtekst
Den rettskilden med størst demokratisk legitimitet er lovteksten. En lovtekst er en autoritiativ vedtatt tekst, som er gitt av vårt folkevalgte organ, Stortinget. Dette følger av Grunnlovens § 49 og er et legitimeringsgrunnlag i seg selv. Fordi lovtekstene er gitt av det folkevalgte organ vil denne lovteksten kunne sies å være et uttrykk for folkets vilje. Relevansen i lovteksten kan begrunnes utifra dette. Fordi lovteksten er gitt av det folkevalgte organet, kan vi også si at denne rettskilden ivaretar rettferdighetshensynet. Den lovteksten som er vedtatt er en legitim rettskilde. Når det skal trekkes slutninger fra en lovtekst, vil utgangspunktet være å tolke den utifra en alminnelig språklig forståelse. Unntakene fra dette er dersom lovteksten inneholder fagterminologiske uttrykk, eller dersom den uttrykker en bestemt ordlyd tilknyttet en tidsperiode. Likevel vil utgangspuntket som regel være å ta utgangspunkt i ordlyden. Det at lovteksten er vedtatt og har demokratisk foranrking, gir anledning for rettsanvender til å fintolke ord og uttrykk i lovteksten dersom det er nødvendig. Fordi lovteksten har den legitimiteten den har, vil den derfor ha stor rettskildemessig vekt i en rettsanvendelsesprosess. Det skal tungtveiende rettskildemessige grunner til for å tolke seg bort fra en lovbestemmelse. Lovtekst som rettskilde ivaretar hensynet til forutberegnelighet, gjennom at lovteksten er tilgjengelig for alle. Dette medfører at alle som rammes av lovteksten, også har mulighet til å finne den og sette seg inn i hva de rammes av. Videre ivaretar lovteksten som rettskilde, også hensynet til demokratisk legitimitet. Dette var jeg inne på tidligere.
Lovteksten står svært høyt i lovpyramiden. Med Grunnloven øverst, kommer alminnelig lovtekst som nummer to. Utgangspunktet for rettsanvendelsesprosessen bør derfor være lovteksten. Når det skal tas utgangspunkt i lovteksten, må denne først tolkes utifra ordlyden. I denne dommen har førstevoterende, i henhold til god juridisk metode, sett hen til ordlyden i § 35. Ordlyden gir et vitkig tolkningbidrag i rettsanvendelsesprosessen. Førstevoterende uttaler i avsnitt 35 at ordlyden er klar, og finner dermed ingen grunnlag for å fravike den. Dette er et tungtveiende rettskildemessig argument i seg selv. Det å ta utgangspunkt i ordlyden, viser lovgiverlojalitet. Dette argumentet peker i retning av at forbudet gjelder vår sak.
En ordlydslojal argumentasjonsprosess er anerkjent av det juridiske fagfellesskapet. Når førstevoterende her tar utgangspunkt i ordlyden, viser dette at vedkommende tar lovgiverviljen i betraktning. Dette fremmer også forutberegenelighetshensynet, og er også forenelig med det viktige rettslige prinsippet om maktfordeling. En slik ordlydsfortolkning er derfor i god forening med prinsippene som føgler av den juridiske metoden.
I henhold til det andre spørsmålet som Høyesterett reiser, tolker også førstevoterende lovteksten. Her uttaler vedkommende at jaktloven 1951 § 13 må tolkes slik at en avtale som er inngått er i strid med bestemmelsen.
I henhold til god juridisk metode velger Høyesterett også her å ta lovgivers hensikt i betraktning, ved å legge vekt på ordlyden.
2.1.1.2 Forarbeider
Forarbeider er navnet på en av de rettskildene som vektlegges mest i en rettsanvendelsesprosess. Hensikten med at Høyesterett tar i bruk denne rettskilden i rettslig argumentasjon, er at den ofte gir en bredere forståelse på hvordan lovteksten skal forstås, og hva som omfattes av loven.
Det følger av alminnelig norsk lovgiverteknikk å angi korte og vage lovtekster, som skal omfavne et bredt saksområde. Hensikten med at norsk lovgiver vedtar lover som er korte, konsise og svært lite konkrete, er at de skal omfatte mange tilfeller og skape et effektivt rettssystem. Det ligger et viktig poeng i dette effektivitetshensynet, for dersom alle lovtekster skulle vært svært utfyllende og langdradde, ville lovverket vært uutholdelig stort, og allmennheten ville derfor fort ha mistet oversikten over det. Det ligger et viktig forutberegnelighetshensyn i dette.
Forarbeidene har dermed en viktig rolle i for hvordan lovteksten skal forstås. Gjennom forarbeidene kan lovgiver komme med uttalelser og forklaringer knyttet til hvordan lovene bør forstås. På denne måten blir behovet for lange lovtekster mindre, og forarbeidene fungerer dermed fint som en rettskilde. Forarbeidenes legitimeringsgrunnlag finner vi i deres foranrking. Forarbeidene er gitt av de som gir lovene, noe som har en stor verdi i seg selv. Vi sier gjerne at forarbeidene har avledet demokratisk legitimitet. Det at forarbeidene er skrevet av sakkyndige personer, som kjenner til loven og lovens virkeområde, skaper en legitimitet knyttet til forarbeidene. Dette begrunner forarbeidenes relevans. Det må riktignok også nevnes at disse forarbeidene ikke er vedtatt på lik linje med lovteksten selv. Det vil i praksis si at forarbeidene ikke er vedtatte tekster, hvor hvert ord som står der er like gjennomtenkt som selve lovteskten er. Når det skal trekkes ut slutninger fra forarbeidene, som skal anvendes i rettsanvendelsen, må derfor disse forarbeidsuttalelsene forstås utifra en naturlig språklig forståelse av dem. Det er her ikke rom for å fintolke ordene og gå i dybden på hva lovgiver har ment med disse ordene, slik det er for lovtekstens slutning, jf. 2.1.1.1
I den vedlagte dommen, er forarbeider trukket inn som en viktig rettskilde.
På grunnlag av forarbeidenes relevans, vil den naturlig nok være relevant også i denne dommen. Slik vi har vært inne på er rettslig grunnlag daværende “jaktloven”, nåværende “viltloven”. Ordlyden uttales å være klar, noe som helt klart har en stor verdi i seg selv. Likevel velger førstevoterende, i henhold til god juridisk metode, å trekke inn uttalelser fra forarbeidene i sin argumentasjon. Dette gir en bredere forståelse av hva loven faktisk omhandler, og hva lovgiver uttrykkelig har ment med denne lovteksten. Vi betegner dette som “det subjektive lovformål”.
I dommens avsnitt 28 uttales det at loven fra 1951 (jaktloven), var en videreføring av en tidligere lov fra 1899. Førstevoterende viser til forarbeidene fra 1899-loven, som har vært utgangspunktet til den jaktloven av 1951, og videre også dagens viltlov av 1981. Her er det uttalt fra “Den parliamentariske Landbrugskommisjon” et behov for regler som kan bidra til at jaktrettenkan besktyttes og bevares som inntektskilde for grunneierne. Dette er en uttalelse som klart peker i retning av at jaktretten burde være hos den som eier eiendommen. Det ble i den følgende uttalelsen drøftet dette grundigere, noe som viser at dette har vært et omstridt tema i eldre lovgivning.
I avsnitt 29 uttales det også at denne kommisjonen foreslo at en utskilling av jaktretten fra eiendomsretten, skulle være tillatt for en periode på 25 år, men at det ble vedtatt en periode på 10 år ved behandlingen på Stortinget. En slik nedjustering på 15 år, viser tydelig at lovutvalget som vedtok denne loven så det hensiktmessig å begrense denne adgangen til å utskille jaktretten fra eiendommen.
Et uttrykk om en slik nedjustering, peker i retning av at man ønsket å verne om grunneieren mer og mer. I det videre lovarbeidet ble det riktignok uttalt at adgangen til å skille jaktretten fra grunnen, burde falle bort. Den nye loven, vedtatt i 1981, som idag er den gjeldende viltlov, begrenser denne adgangen til 10 år.
Noe som kan svekke forarbeidenes vekt i en rettsanvendelsesprosess, er loven og forarbeidenes alder. I Høyesteretts argumentasjon her, har førstevoterende vist til relativt gamle lovbestemmelser og forarbeider. Dette kan i utgangspunktet svekke vekten av den. På den annen side er det imidlertid 1981-loven som fortsatt gjelder, og det er ikke kommet noen ny lov i senere tid. Dette kan i og for seg tale for at det ikke har skjedd noen særlig rettsutvikling på dette området, og det er dermed grunn til å ta utgangspunkt i at de foreliggende opplysninger er et utslag for hva som er gjeldende rett. Det er dette det dermed tas utgangspunkt i.
I tilknytning til spørsmålet om forbudets betydning for avtalens gyldighet, viser Høyesterett til at Den Parliamentariske Lanbrugskommision i Dok.nr 8 (1989) side 86 uttalte at et slik brudd på lovens forbud, måtte gjøre avtalen ugyldig.
Dette viser at forarbeidene også tillegges vekt i besvarelsen av det andre spørsmålet
2.1.1.3 Rettspraksis
En annen tungtveiende rettskilde som trekkes inn i Høyesteretts argumentasjon, er praksis fra Høyesterett. Ved å legge vekt på tidligere avgjørleser fra Høyesterett, fremmes forutberegnelighetshensynet. Høyesterett er vår øverste domstol, og har en rettsskapende og rettsavklarende rolle i norsk rett. Dette betyr at når Høyesterett dømmer i saker, vil disse få betydning i senere rettsanvendelse på liknende område. I slike tidligere avgjørelser, vil det være de domspremissene som Høyesterett har lagt til grunn for sin begrunnelse som skal tillegges vekt. Slike uttalelser kalles “ratio decidendi”-uttalelser, og er betegnet som avgjørende for domsresultatet. Det avgrenses her mot såkalte “slengbermerkninger”, som er uttalelser Høyesterett har kommet med, men som ikke er avgjørende for domsresultatet. En forutsetning for at Høyesterettspraksis skal kunne benyttes som rettskilde, er at den tidligere dommen omhandler et sakstilfelle som er lignende vårt eget.
Fordi Høyesterett er vår øverste domstol, vil avgjørelser fra denne domstolen anses som legitime. De kan dermed sies å ha avledet legitimitet. Det følger imidlertid av Grunnlovens § 88 at Høyesterett dømmer i siste instans. Dette er riktignok også begrunnelsen for at avgjørelser fra Høyesterett er å regne som relevante. Når det kommer til å trekke slutninger fra Høyesterettspraksis, vil det ikke være anledning for å fintolke disse avgjørelsene. De er ikke autoritative vedtatte tekster, og skal dermed kun forstås utifra en naturlig språklig forståelse av dem. Med henhold til maktfordelingsprinsippet, er det viktig at det skilles mellom autoritative vedtatte tekster av lovgiver, og uttalelser fra Høyesterett gjennom rettspraksis. Høyesterett er ingen lovgiver, men har rollen som tvisteløser.
I denne dommen er rettspraksis benyttet som rettskilde.
Det er riktignok benyttet rettspraksis i drøftelsen av spørsmålet knyttet til om bruddet på lovens forbud medfører ugyldighet mellom partene. Av en uttalelse fra Rt.1993 s.312 kan det forstås slik at spørsmålet om en avtale med lovstridig innhold er til virkning eller ikke for partene, må avgjøres ved tolkning av den enkelte lov og videre en konkret vurdering. Dette gir Høyesterett et vurderingsanvisning til hvordan dette skal vurderes. Denne uttalelsen gir ikke særlig mye til argumentasjonen, utover at det veileder Høyesterett i tolkningen av spørsmålet
Videre er det i avsnitt 38 trukket inn en Høyesterettsavgjørelse fra 1926 som gjelder en avtale som ble inngått før den første jaktloven trådde i kraft.
Her valgte Høyesterett å avnende forbudet, selv om loven ikke trådde i kraft. Høyesterett fant i denne dommen avtalen ugyldig. Det at førstevoterende her trekker inn en dom som omhandler et såpass lignende tilfelle som det er snakk om i vår sak, gir dommen stor betydning. Dette peker klart i retning av at avtalen som innebærer et lovbrudd, vil være ugydlig.
2.1.1.4 Reelle hensyn
I noen tilfeller vil det ikke alltid være de autoritative rettskildene (lovtekst, Høyesterettspraksis, forarbeider), som vil gi de beste rettskildemessige grunnene for en løsning. I noen tilfeller vil det derfor bli aktuelt å trekke inn rasjonalitetsbetraktninger i rettsanvendelsen. Med rasjonalitetsbetraktninger menes skjønnsmessige vurderinger, som trekker inn hensyn som gjør seg gjeldende.
Slike rettskilder kalles gjerne for reelle hensyn, eller verdibaserte konsekvensbetraktninger. Legitimiteten til slike rettskilder finner vi i slike rasjonalitetsbetraktninger. Dette handler om at rettsanvendelsesprosessen får et mer pragmatisk preg, og tillegges noe mer fleksibilitet. Et eksempel på en tidligere Høyesterettsavgjørelse hvor slike rettskilder gjorde seg gjeldende for domsresultatet, er dommen om sinnsykes ankerett. I denne dommen ble en sinnssyk kvinne tilkjent ankerett, selv om vergen hennes motsatte seg dette. Retten begrunnet dette behovet med forankring i reelle hensyn. Hensyn som blant annet rettssikkerhet, likebehandling og hensynet til den svake part gjorde seg gjeldende i denne dommen. Retten fant det dermed nødvendig å gi kvinnen ankerett, med grunnlag i ulovfestet rett. Denne dommen symboliserer hvordan rasjonalitetsbetraktninger kan komme inn som et viktig ledd i rettsanvendelsen og gi de beste rettskildemessige grunnene for et domsresultat.
Det må riktignok nevnes at det det følger av alminnelig rettoppfatning at det skal tungtveiende rettskildemessige grunner til for å fravike et prejudikat fra Høyesterett, eller å tolke seg bort fra en klar lovtekst. Dette taler for at reelle hensyn i utgangspunktet skal tillegges begrenset vekt. Når det er sagt, er dommen om sinnssykes ankerett et godt eksempel på at Høyesterett finner tilstrekkelige rettskildemessig grunnlag i slike hensyn som gjorde seg gjeldende i dommen. Dette viser hvilken vekt reelle hensyn i noen tilfeller kan få, dersom retten finner grunnlag for dette. Det å legge reelle hensyn til grunn i en rettsanvendelsesprosess styrker forutberegneligheten og rettferdigheten.
I dommens avsnitt 33 peker Høyesterett på reelle hensyn som får betydning i denne saken. Hensyn knyttet til løsninger som ligger i saken selv gjør seg her gjeldende. Det uttales at det var tale om en overføring på ubestemt tid. Dette oppfatter førstevoterende som at det var snakk om en periode på lenger enn ti år. Utifra dette velger dermed førstevoterende å forstå situsjonen slik at avtalen som ble inngått var i strid med den daværende loven. Videre vises det i avsnitt 34 til at lovforbudet har vært gjeldende under tidspunktet for avtaleinngåelsen, og helt frem til i dag. Det at Høyesterett uttrykkelig nevner dette, viser at de mener dette bør ha betydning for forståelsen av lovbruddet.
I Høyesteretts 2.spørsmål , om forbudet innebærer at avtalen er ugyldig, er reelle hensyn også trukket inn som rettskilde. Dette omhandler de utfordringer tilknyttet håndhevelsen av et slikt forbud, jf. avsnitt 39. Fordi forbudet er vanskelig å håndheve uten at det får virkning for begge partene, finner Høyesterett det dermed nødvendig at bruddet med lovbestemmelsen, medfører at avtalen gjøres ugydlig.
Her viser også Høyesterett til at dersom forbudet ikke skulle medføre ugyldighet i avtaleforholdet, ville det ikke vært noe poeng å ha dette forbudet heller. Dette viser at Høyesterett ser konsekvensene av et slikt utfall og tillegger dette betydning i argumentasjonen.
2.2 Tolkningsresultatet
Høyesterett kommer i det endelige frem til at forbudet i jaktlovens § 13, omfattes av forbudet. Videre kommer Høyesterett også frem til at avtalen som er inngått om jaktretten, ikke er bindende for Steinsland, jf. avsnitt 41.
Etter mitt syn tolker Høyesterett her loven bokstavelig. Vi ender da opp med en naturlig språklig forståelse av ordlyden, som kalles bokstavelig tolkning. Selv uttrykker førstevoterende at ordlyden er klar, og at det ikke er grunnlag for å fravike denne.
Det at Høyesterett her kommer frem til en ordlydslojal fortolkning av bestemmelsen, er svært forenelig med forutberegnelighetshensynet. Dette er fordi Høyesterett velger å forholde seg til det de mener er en klar ordlyd, og ikke tolke seg bort fra den.
I sin anførsel for Høyesterett, mener ankemotpart Magnar Helland at det bør foretas en innskrenkende fortolkning av bestemmelsen. Dette ville riktignok ikke vært forenelig med ordlyden. Ikke ville det vært særlig forutberegneligsfremmende heller.
Fordi Høyesterett her mener det ikke er tiltrekkelig grunnlag til å fravike denne ordlyden, velger de derimot heller ikke å gjøre det. Dette er svært god juridisk metode av Høyesterett. Dersom Magnar Hellands anførsel om at det skal foretar en innskrenkende fortolkning, skulle ført frem, måtte det vært rettskildemessig grunnlag for dette. Det mener Høyesterett at det ikke er her, jf. avsnitt 35.
Det tolkningsresultatet Høyesterett kommer frem til her, er et bilde på en ordlydslojal fortolkning, som fremmer grunnleggende hensyn i retten.
Et slikt tolkningsresultat er forenelig med den demokratiske legitimiteten, gjennom at lovteksten og lovgiverviljen ivaretas. Den er forutberegenelighetsfremmende da dette er den oppfatningen man får av lovteksten utifra en naturlig språklig forståelse. Samtidig er den også rettferdighetsfremmende, fordi en slik fortolkning forholder seg til den lovteksten som alle saker skal behandles etter.
3 Avslutning
3.0 Vurdering av Høyesteretts argumentasjon
Utifra de rettskildene og argumentene som Høyesterett legger til grunn for sin argumentasjon, ser jeg all grunn til å vurdere sakens utfall som fornuftig.
Høyesterett har begrunnet resultatet med tilstrekkelige argumenter, utledet fra legitime rettskilder. I henhold til rettskildeprinsippene og den juridiske metode, har Høyesterett funnet tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag for sitt domsresultat.
En skal i utgangspunktet være svært forsiktig med å kristere Høyesterett for sin redegjørelse, men noe jeg bemerket meg var rekkefølgen på agumentene.
Høyesterett kunne med fordel ha redegjort for ordlydsfortolkningen, før de gikk inn på forarbeidene. Dette mener jeg er en mer naturlig rekkefølge å legge det opp etter. Når det er sagt, vil jeg på ingen måte påstå at dette har noe å si for argumentasjonen ellers. Dette vil jeg bemerke meg.
Høyesterett har i denne dommen, tatt gjennomgående tatt rettslige hensyn i betraktning gjennom hele argumentasjonen. Dette begrunner jeg gjerne ved å peke på deres valg av tungtveiende rettskilder. Dette har ført frem til et tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag for det domsresultat de har kommet frem til.
Jeg har dermed ingen videre bemerkerkninger knyttet til Høyesteretts rettskildebruk.
3.1 Dommens rekkevidde
Avslutningsvis vil jeg kort si noe om dommens rekkevidde.
Høyesterett har i denne dommen vært rettsavklarende, og dermed avklart et rettslig spørsmål, med et tungtveiende rettskildemessig grunnlag som forankring.
Dette gir grunn til å tro at dommen vil ha prejudikatsverdi i senere saker som omhandler den samme sak. Det at dommen er avsagt enstemmig vil også ha betydning her. En enstemmig dom, vil i motsetning til dissensdommer, tillegges vekt ved senere lignende avgjørelser. Med henhold til dette, vil jeg og vise til førstevoterendes uttalelse i avsnitt 42. Her sier førstevoterende uttrykkelig at avgjørelsen ikke har budt på tvil. Det at Høyesterett her er enige i domsutfallet, tyder på at dette er noe Høyesterett står for, og vil være et uttrykk for gjeldende rett.