Forklar hvorfor forutberegnelighet er en sentral rettsstatsverdi og gjør rede for hvordan juridisk metode bidrar til å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.

1.Innledning

I denne oppgaven skal jeg først ta for meg de sentrale begrepene, for å sette dem i sammenheng med rettsanvendelsen og rettens rolle litt mer generelt. Således vil jeg fokusere på hvordan metode utgjør et rammeverk som både kan bidra til å sikre og svekke forutberegnelighet, før jeg avslutningsvis går litt mer konkret inn på rettsanvendelsesprosessen og eksempler herfra.

1.1 Definisjoner

Juridisk metode er retningslinjene og prinsippene som styrer hvordan man skal anvende retten for å komme frem til løsning på rettsspørsmål. Hensikten med juridisk metode er at jurister skal kunne komme frem til lik løsning på samme rettsspørsmål, selv om rettsanvendelsen som regel involverer skjønn.

Rettsanvendelsen er selve prosessen fra primært rettsgrunnlag og til man har fastlagt hva som er den gjeldende rettsregel i det aktuelle tilfellet. Rettsanvendelsen foregår i tråd med rettskildeprinsippene som følger av juridisk metode. Disse prinsippene gir rettsanvendelsen en form for ytre forankring, selv om det er den enkelte rettsanvender som i ethvert tilfelle foretar vurderinger og avveininger.

En rettsstatsverdi er en grunnleggende verdi som staten er nødt til å bygge på og ivareta, for å kvalifisere til betegnelsen rettsstat. Det kreves nemlig mer av en rettsstat enn bare å ha et rettssystem som håndheves gjennom myndighetenes autoritet. Eksempler på andre sentrale rettsstatsverdier enn forutberegnelighet er blant annet ytringsfrihet, demokrati og likhet for loven.

  1. Rettens tilsiktede rolle

Norge er en rettsstat, jf. Grunnloven § 2 andre punktum. For at moderne samfunn skal fungere slik de gjør, er det behov for reguleringer. Dette skjer i form av legislative vedtak, både i form av forbud og påbud, som kan gi borgerne rettigheter eller plikter. Vi er for eksempel pliktige til å betale skatt og fylle ut skattemeldingen årlig, men dette gjør at vi til gjengjeld kan nyte godt av gratis utdanning og offentlig helsevesen. Det er svært hensiktsmessig at rettssystemet fungerer godt, for da kan retten virke både atferdsregulerende, konfliktdempende og ellers skape orden.

For at disse reglene skal fungere, og kunne regulere samfunnet slik de er ment å gjøre, er retten avhengig av aksept og anerkjennelse blant borgerne. Retten er nødt til å etterleves for å virkelig kunne utfylle sin funksjon. Staten har myndighet til å gjøre inngrep overfor borgere og tvinge frem lydighet, men dette vil ikke fremstå særlig rettferdig eller demokratisk i lengden.

I alle rettsstater er målet at borgerne skal vernes mot vilkårlig maktmisbruk fra staten og at de skal få sikret grunnleggende rettigheter. Her står forutberegnelighet svært sentralt.

2.1 Forutberegnelighet

Forutberegnelighet er en av de mest sentrale rettsstatsverdiene og legitimeringsgrunnlagene som Monsen peker på i sin bok. Forutberegnelighet forankres i rasjonalitet, og i betraktningen om at det kan bidra til å sikre rettens funksjon og anerkjennelse.

Forutberegnelighet i rettsanvendelsen er veldig nødvendig og helt grunnleggende for borgernes tillit til staten, og kan betraktes som eksempel på et alminnelig rettslig hensyn. En klar og tydelig rett gir borgere en mulighet til å forutse sin egen rettsstilling, og dermed planlegge sine liv og handlinger deretter. At myndighetene griper inn etter at man har kjørt på rødt lys, vil ikke virke veldig urimelig, fordi man i forkant er klar over at dette er ulovlig. Situasjonen er derimot helt annerledes dersom et vedtak kommer som en negativ overraskelse, og føles urettferdig.

Forutberegnelighet står såpass sentralt innenfor hele rettssystemet i Norge at det er en verdi som videre, i stor grad, bidrar til å legitimere bruken av andre rettskilder i rettsanvendelsesprosessen. Dette bygger på tanken om å unngå vilkårlighet ved anvendelsen av retten, og å komme frem til gode løsninger.

  1. Juridisk metode

Juridisk metode er, som tidligere nevnt, rammeverket hvor hvordan retten anvendes. Norsk juridisk metode er utviklet av Høyesterett, basert på dommer og praksis. Disse rammene for rettsanvendelse har man i form av etablerte prinsipper og verdier som man søker at retten skal ivareta og sikre.

Hensyn som søkes ivaretatt gjennom den juridiske metoden vi har i dag er blant annet rettsstatsverdiene, herunder forutberegnelighet og likebehandling, andre grunnleggende rettigheter, hensynet til rettsenhet og respekt for autoritære institusjoner og demokratiet.

Rettskildeprinsippene kan grovt deles i tre: relevansprinsipper, som skiller mellom argumentkilder som er relevante og legitime for bruk i rettslig argumentasjon; slutningsprinsipper, som gir retningslinjer for hvordan og hva man kan trekke ut av disse argumentkildene; og vektprinsipper, som setter rammer for hvordan man skal vekte de ulike argumentene man har funnet frem til, alt etter hvor godt de ivaretar viktige verdier.

3.1 Relevansprinsippene og legitimitet

Relevansprinsippene bidrar til å skille mellom kilder som legitimt kan anvendes innenfor rettslig argumentasjon, og kilder som gir illegitime argumenter. Monsen oppstiller en liste på tolv rettskilder som det juridiske miljøet stort sett er enige om. Disse er lov, herunder både Grunnlov, ordinær lov og forskrift, lovforarbeider, lovformål og regelformål, høyesterettspraksis, andre myndigheters praksis, privates praksis, reelle hensyn, alminnelig rettsoppfatning, alminnelig rettsoppfatning i juridisk teori, europarett (som Monsen bruker som samlebetegnelse på EØS-rett og EMK), folkerett og fremmed rett.

Ikke alle argumentkildene er relevante ved løsningen av alle typer rettsspørsmål. Dette avhenger av hvilke verdier som ivaretas, og hvilke krav det bl.a. er til særskilt hjemmel eller alminnelig hjemmel. Sentrale legitimeringsgrunner kan være at de bidrar til rettsenhet, likebehandling, en rettferdig løsning, eller at de følger samfunnsutviklingen, og gjør at avgjørelsen sånn sett vil aksepteres.

3.2 Slutningsprinsippene.

Slutningsprinsippene innenfor juridisk metode gir retningslinjer for hva man kan slutte ut fra hver enkelt argumentkilde som viser seg å være relevant for løsningen av det konkrete rettsspørsmålet man tar for seg.

Det er vanlig å dele rettskilder opp i to hovedgrupper – skriftlige rettskilder og ikke -skriftlige rettskilder. Slutningsprinsippene, eller tolkningsprinsippene, angår hovedsaklig de skriftlige rettskildene. Dette henger sammen med at for ikke-skriftlige rettskilder sammenfaller identifiseringsprosessen og tolkningsprosessen i større grad. Skriftlige rettskilder er lov, lovforarbeider, lovformål (der dette eksplisitt fremgår) høyesterettspraksis, folkerett og fremmed rett.

Skriftlige rettskilder er statiske størrelser. Dette innebærer at rettskildens meningsinnhold ikke endres, med mindre det faktiske innholdet endres. Det er først og fremst disse som bidrar til å ivareta forutberegnelighet i rettsanvendelsen. De fleste av rettskildene jeg listet opp sist i forgående avsnitt, kan sies å bygge på autoritetsbetraktninger, eller i det minste avledet autoritets- og demokratisk forankring (slik tilfellet er for forarbeider). Folkerett og fremmed rett har ikke autoritetsvirkning innad i norsk rett, med mindre rettskilden er innarbeidet eller det er snakk om folkerettslig sedvanerett.

Når det skal trekkes slutninger fra skriftlige rettskilder, så skal man tolke objektivt. Dette vil si at man tolker ut ifra hvordan det er naturlig at man forstår språket i rettskilden. Det er kun lovtekster som er nøye gjennomgått og autoritativt vedtatt, jf. Grl. § 76. Lovtekst er dermed den eneste rettskilden juridisk metode legger til grunn at skal fintolkes, for å best mulig komme frem til hva lovgiver har ønsket å få frem med den gitte bestemmelsen. Unntakene man skal ta høyde for, er at språkforståelsen man legger til grunn er den på vedtakelsestidspunktet, og at fagbegreper skal forstås slik de gjøres innenfor gitt fagområde. Dette er kanskje en selvfølge, men jeg ser det hensiktsmessig å påpeke at der det finnes legaldefinisjoner, så skal disse legges til grunn. Et eksempel på dette fremgår av lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) § 1 tredje ledd, som definerer en forbruker som “en fysisk person som ikke hovedsaklig handler som ledd i næringsvirksomhet”. I et slikt tilfelle er det dette man skal forholde seg til.

Ved at argumentene man kan slutte fra skriftlige kilder skal forstås objektivt, vil forutberegnelighetshensynet i større grad være vernet, enn dersom noe annet skulle være alternativet. For at borgere skal forutse sin rettsstilling holder det nemlig ikke bare at rettskildene er alment tilgjengelige, de må tross alt også være mulige å forstå for folk som ikke har utdannelse innenfor feltet. Ved å legge til grunn en naturlig språklig forståelse og enkle og klare formuleringer, ivaretas altså hensynet til forutberegnelighet i størst mulig grad på et komplisert felt.

For andre rettskilder skal det kun sluttes argumenter derfra, dersom de gir klare bidrag til løsningen. I tillegg skal argumentene bære preg av å ivareta viktige hensyn, jf. relevansprinsippene og herunder også forutberegnelighet, og være saklige, rettferdige, rimelige og rasjonelle.

3.3 Vektprinsippene.

Vektprinsippene gir retningslinjer for hvordan de rettslige argumentene ilegges vekt avhenger av hvordan argumentet man har sluttet, ivaretar hensynene som bidrar til å legitimere argumentkilden man hentet det fra i utgangspunktet.

Autoritative kilder, som lov og høyesterettspraksis, har i utgangspunktet automatisk høyest vekt. Dette er rettskilder som har konstitusjonell forankring, og hele statssystemet vårt bygger på Grunnloven. Ved å gi autoritetsbetraktninger størst vekt, bidrar man til forutberegnelighet og man utviser respekt for demokratiet og autoritetene. Lovtekst skal i utgangspunktet tolkes bokstavelig eller presiserende, og avgjørelser fra Høyesterett skal legges til grunn, med mindre andre tungtveiende grunner eller bristende forutsetninger taler for det.

Ved å vektlegge argumenter som springer ut fra rasjonalitet, så bidrar man til at viktige verdier i samfunnet ivaretas også innenfor retten. Argumenter fra disse kildene vil bidra til en god og rettferdig løsning hvis de gis vekt, og det står gjerne også i stil med hva borgerne forventer av retten.

Forskjellen er derimot at autoritative rettskilder skal tas i betraktning uansett, mens rettskilder legitimert av rasjonalitetsbetraktninger, herunder hensynet til forutberegnelighet, kun kan vektlegges der gode grunner taler for det. Rettskildene kan vektes dersom de er saklige, rettferdige, rimelige og rasjonelle, og bidrar til å ivareta rettsanvendelsesprosessens overordnede siktemål – nemlig å komme frem til den løsningen som er god.

Ved at man har et sett prinsipper man må forholde seg til, som majoriteten i det juridiske fellesskap er enige om, så vil argumentkildene man bruker og løsningen man kommer til, kunne aksepteres som legitim og rettferdig blant flere, dersom den juridiske metoden er fulgt. Fordi metoden bygger på disse viktige prinsippene, og at kildene som brukes i stor grad legitimeres av forutberegnelighet, så ivaretas også forutberegnelighet ved selve rettsanvendelsen. Likevel er den norske juridiske metode i stor grad nokså pragmatisk, og tillater at skjønn anvendes for å oppnå gode løsninger. Dette er i tråd med vår rettskultur.

  1. Rettsanvendelsen

I rettsanvendelsen starter man som sagt med et primært rettsgrunnlag. Dette er det som gir vilkår og rettsvirkning for det rettslige kravet man arbeider med. Primært rettsgrunnlag kan være både lovfestet og ulovfestet. Det norske rettssystemet er mer komplekst enn at alt står klart og tydelig i lovteksten. Litt mer om ulovfestet rett kommer i neste punkt. Relevansprinsippene, og herunder legalitetsprinsippet, avgjør hvilke rettskilder man kan anvende som primært rettsgrunnlag. Rettsgrunnlaget må deretter alltid fortolkes, før argumentene vektes mot hverandre for å komme til løsningen som har det beste rettskildemessige grunnlaget. Høyesterett har selv uttalt at autoritative kilder ikke alltid er tilstrekkelige, og at argumentkilder som bygger på rasjonalitetsbetraktninger, herunder f.eks reelle hensyn og hensynet til forutberegnelighet, også skal ilegges vekt, fordi de bidrar til å ivareta de sentrale verdiene retten bygger på.

4.1 Tolkningsresultater

Rettsregelen man kommer frem til betegnes ofte som det endelige tolkningsresultatet, og er sluttproduktet i rettsanvendelsesprosessen. Det finnes ulike tolkningsresultater, og disse kommer jeg fort til å redegjøre for under. Dersom Høyesterett har tolket en lovtekst eller et vilkår, er dette også en rettsoppfatning som skal legges til grunn av andre rettsanvendere i ettertid. Dette bidrar til forutberegnelighet og rettsenhet, ved at jurister kommer til lignende løsninger.

Bokstavelig tolkning er å legge til grunn akkurat hva som står i loven. Lovteksten er klar, og meningsinnholdet er tydelig. Bokstavelig tolkning ivaretar i aller høyeste grad hensynet til forutberegnelighet.

Presiserende tolkning er resultatet der lovteksten kan ha vage, fler- eller utvetydige ord eller uttrykk. Det er behov for å klarlegge hva som menes. På legalitetsprinsippets område gjør det seg gjeldende et “relativt klarhetskrav”. Dette bygger på at jo mer byrdefullt eller tyngende et inngrep er, jo tydeligere må hjemmelen være. I Rt. 2012 s. 387, hvor en stefar hadde hatt seksuell omgang med sin stedatter på 18,5 år, la flertallet til grunn at 18-årsgrensen som var oppstilt i tilknytning til “noen annen person under 18 år” i lovteksten, skulle gjelde for alle oppstilte alternativ. Mindretallet pekte på at dette ikke fremstod klart nok, og at domfellelse ikke kunne rettferdiggjøres av at lovgiverviljen og lovhistorikk tilsa at dette var ønsket resultat.

Da dommen falt virket nok dette lite forutberegnelig for mannen som ble straffet for forholdet, men det

Utvidende tolkning er når ordlyden tolkes til å ha videre rekkevidde enn den naturlige språklige forståelsen skulle tilsi. En slik tolkning trenger i utgangspunktet forankring i andre rettskilder. Høyesterett foretok utvidende tolkning av begrepet “skip” i Passbåtdommen, da en mann ble dømt for å ha kjørt “skip” i alkoholpåvirket tilstand “under tjeneste”, selv om han kjørte en liten passbåt. Her bygde Høyesterett resultatet på samfunnsutvikling og sjøfartslovens formål, som var trafikksikkerhet til sjøs.

Analogi sees ofte i sammenheng med utvidende tolkning, fordi man anvender en lovregel på et faktum som i utgangspunktet ikke faller innenfor lovregelens virkeområde. Analogi er derimot ikke et tolkningsresultat, men ulike metoder for å anvende ulovfestet rett. Monsen skiller i sin bok mellom enkeltanalogi og induksjonsanalogi.

Innskrenkende tolkning er tolkningsresultatet i de tilfellene hvor rettsregelen gis snevrere rekkevidde enn man skulle anta, ut fra den naturlige språklige forståelsen. Dette kan gjerne være i favør av siktede part, og det vil være adgang for det i visse tilfeller, selv på legalitetsprinsippets område. Man bygger likevel ikke lenger argumentasjonen på lovgiverviljen og autoritetsbetraktninger, så et slikt tolkningsresultat må forankres i andre rettskilder.

Antitetisk lovtolkning er en form for motsetningsslutning. Ved at loven forholder seg taus til gitt faktum, kan man slutte at det må innebære et annet resultat. Forutsetningene er at loven er utømmende, og at det ikke er alt for komplekst.

Både ved utvidende tolkning og analogi kan det bli problematisk i forhold til forutberegneligheten. Man legger ikke innholdet i de autoritative kildene til grunn slik det egentlig var gitt for å være, og ulovfestede løsninger er vanskeligere å forutse. Likevel kommer jeg til at de legitimeres av at juridisk metode følges, og vurderingene er gjort med forankring i ytre forhold, og ikke bare etter den enkelte rettsanvenderens skjønn. Som det fremgår av avsnittet om presiserende tolkning, så kan også dette være problematisk i visse tilfeller med hensyn til forutberegnelighet. Likevel bygger hele lovsamlingen på denne metoden – lovtekstene skal være så korte og konsise som mulig, mens premissene for anvendelse og tolkning gjerne kommer til uttrykk i forarbeidene.

4.1.1 Et eksempel på rettsanvendelse i henhold til forutberegnelighet

Strafferetten er eksempel på et rettsområde hvor det ikke holder med alminnelig hjemmel for kravet. Innenfor legalitetsprinsippets område vil det kun være tilstrekkelig å anvende argumentkilder som gir det primære rettsgrunnlaget hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 96. Dette gjør at borgerne kan stole på at de ikke straffes, med mindre de faktisk også har begått en ulovlig handling.

Dersom en handlig er moralsk forkastelig, og kanskje i grenseland for å burde være straffbar, ivaretas likevel forutberegneligheten her ved at man ikke går over grensen for sin kompetanse. Et klart eksempel på dette er telefonsjikanedommen. Her var spørsmålet om hvorvidt en person kunne straffes for å over et lengre tidsrom ha ringt et ektepar gjentatte ganger på deres hjemmetelefon og plaget dem med pusting, osv. Det var ikke tilstrekkelig klar lovhjemmel for å straffe for slik sjikanering, for vilkårene “alminnelig ro og orden” eller “nattero” ble ikke ansett oppfylt av Høyesterett. Atferden ble omtalt som “forkastelig”, men var ikke av den grunn straffbar.

Dette er eksempel på at Høyesterett respekterer sine grenser i forhold til lovgiver, og ivaretar forutberegnelighetshensynet på denne måten.

4.2 Om ulovfestet rett

I moderne komplekse samfunn er det, som påpekt tidligere, behov for reguleringer. I Norge er det Stortinget som har rollen som lovgivende myndighet, jf. Grunnloven § 75 første ledd bokstav a). Deres kapasitet til å gi lover som skal regulere alle sider ved samfunnet er likevel svært begrenset – både som følge av raske utviklinger og impulser, kompliserte fagområder, og kompleksitet i samfunnet. Det finnes som regel alltid lovtomme områder.

I samsvar med maktfordelingsprinsippet, er Høyesterett gitt rollen å skulle dømme i siste instans, jf. Grunnloven § 88 første ledd første punktum, og er pliktig til å komme til en avgjørelse selv om det ikke finnes lovgivning som regulerer et gitt rettsspørsmål. På bakgrunn av dette, legger man til grunn at Høyesterett også har kompetanse til å kunne drive med både rettsavklaring, der gjeldende rettsregel er noe uklar, eller rettsutvikling. Dette kan gjøres i form av lovtolkning, eller gjennom etablering av ulovfestet rett ved enkeltanalogi, induksjonsanalogi eller regeldanning uten forankring i analogi. Dette går jeg ikke nærmere inn på.

Rettsoppfatningene Høyesterett gir uttrykk for i avgjørelsene som tas, blir tilnærmet bindende for andre rettsanvendere og har stor rettskildemessig vekt. Dette bidrar til sammenheng i rettssystemet og forutberegnelighet. Høyesterett følger selv juridisk metode når de anvender rett, og ser gjerne mot tilgrensende lovgivning og de andre relevante rettskildene som kan gi bidrag, når de slår fast hvordan gjeldende rett er.

4.2.1. Realitetsforskjeller

Imidlertidig er det slik at rettsoppfatninger som kommer til uttrykk fra Høyesterett, har umiddelbar virkning for senere avgjørelser. Dette er ulikt fra prosessen for lover, hvor det gjerne går år før lovteksten er ferdig utarbeidet, og enda en stund før loven trer i kraft.

For høyesterettsuttalelser er det derimot nok at rettsoppfatningen utgjør en del av dommens ratio decidendi, for at den får umiddelbar prejudikatsvirkning. Dette var tilfellet når Røstad-dommen og Skjelsvik-dommen ble avsagt. Begge tvistene dreide seg om inflasjonsjusteringer, etter lov 31. mai 1918 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven, heretter: avtl.) § 36. Den første dommen ble avsagt med dissens. Da Skjelsvikdommen skulle behandles senere samme dag, var Røstaddommen kommet til som prejudikat, og mindretallets argumenter fra foregående dom måtte vike.

Dette illustrerer klart og tydelig at ulovfestet rett ikke alltid ivaretar forutberegnelighetshensynet like tydelig, fordi omfanget og rekkevidden av reglene i større grad er mer fleksible, enn rekkevidden av lovregler.

Et annet aspekt er derimot at rettsreglene som oftest autoriseres av Høyesterett stort sett er avveiningsregler, heller enn anvendelsesregler. Slike regler er i større grad tilpasningsdyktige til samfunnsutvikling og rettsutvikling mer generelt, og de åpner for en konkret vurdering av hele rettskildebildet i hver situasjon som måtte oppstå. Dette tilsier at man skal kunne komme frem til gode løsninger basert på høyesterettspraksis, som også vil kunne regnes som forutberegnelige, fordi den vil stå i stil med hva borgerne forventer av retten som følge av samfunnsutvikling. Det er jo ikke nødvendigvis slik at selv om lovteksten er klar, så vil løsningen den peker mot være den beste slik samfunnsrealiteten og alminnelig rettsoppfatning er i dag.

Dette illustreres godt av blant annet Sterilitetsdom II fra 1921. Her var rettsspørsmålet om en mann som ikke var forplantningsdyktig, likevel kunne idømmes plikt til å betale barnebidrag til barnets mor. Lovteksten var klar, og det var tilstrekkelig at man hadde hatt seksuell omgang med barnemoren innenfor et tidsrom som muliggjorde at han kunne ha vært faren. Vilkåret var oppfylt. Lovens forarbeider tilsa et tydelig skille på faktisk farskap og plikt til å betale barnebidrag, og lovformålet var vern om barnets interesser. Likevel innfortolket Høyesterett et ekstra vilkår om forplantningsdyktighet, basert på at resultatet som tydelig fremgikk av de autoritative rettskildene virket svært urimelig og stred mot “reale hensyn”. Mannen ble frikjent for bidragsplikt, på bekostning av situasjonen til barnet og barnets mor.

Selv om dette helt tydelig stred mot en svært klar lovtekst, så legitimeres resultatet likevel av juridisk metode. Det er rom for å ikke vektlegge autoritative kilder maksimalt, der argumentene disse kildene gir ikke ivaretar grunnleggende hensyn. Løsningen flertallet i Høyesterett kom til i Sterilitetsdom II, var den løsningen de mente hadde de beste rettskildemessige grunnene for seg, og at denne var i tråd med samfunnsutviklingen som hadde foregått siden lovvedtakelsestidspunktet. Altså fravek ikke Høyesterett retningslinjene i juridisk metode, selv om de fravek den løsningen som virket tilsynelatende klar ut fra lovteksten. Ved at Høyesterett også her bygget på de alment aksepterte rettskildeprinsippene, hvor vektprinsippene ble spesielt utslagsgivende for resultatet, så handlet de forutberegnelig likevel, selv om resultatet ble et eksempel på rettsutvikling.