Bilverkstedet Tastad AS hadde i mange år pleid å ta inn lærlinger fra den lokale videregående skolen – Lillevik videregående skole. Skolen hadde en egen mekanikerlinje, og hadde også en spesialisert utdanning for å bli bilmekaniker. Høsten 2014 hadde Tastad AS begynt å bli lei av ordningen med lærlinger. I løpet av de siste årene opplevde verkstedet stadig oftere at lærlingene hadde problemer med å møte opp til avtalt tid, de hadde ofte private ærender i arbeidstiden og hadde vanskelig for å innrette seg etter arbeidsreglementet. Tastad AS erfarte også stadig oftere at lærlingene ikke hadde de faglige kunnskapene og ferdighetene som trengtes for å være mekanikerlærling i et moderne bilverksted. Yrket som bilmekaniker var i løpet av de siste årene blitt stadig mer teknisk og spesialisert, og når Tastad As fra og med 2013 hadde fått status som merkeverksted for Audi var det blitt enda vanskeligere å bruke unge og uerfarne lærlinger.

Fylkeskommunen, som drev Lillevik videregående skole, ville gjerne at Tastad AS skulle fortsette å ta inn lærlinger. Fylkeskommunen kunne ikke tvinge verkstedet til å ta inn lærlinger, men ba innstendig om at praksisen kunne fortsette fordi det ikke var så mange andre verksteder i området

som kunne ta inn lærlinger. Etter en forhandlingsrunde, der fylkeskommunen truet med at Tastad AS ville miste alle fremtidige kontrakter med fylkeskommunen, gikk verkstedet med på å videreføre lærlingeordningen. Men Tastad AS ville bare gå med på dette dersom fylkeskommunen instruerte skolen om å gjøre en grundig sjekk av om den enkelte eleven var egnet til å jobbe på et verksted, og spesielt om elevene hadde de personlige og faglige kvalitetene som var nødvendige for å jobbe på et merkeverksted. Fylkeskommunen sendte derfor et skriv til skolen hvor det ble presisert at skolen måtte sjekke grundig opp de personene som skulle anbefales som lærlinger hos Tastad AS. Fylkeskommunen presiserte imidlertid overfor Tastad AS at det var verkstedet som hadde siste ord med tanke på hvem som kunne bli lærling hos dem.

Høsten 2015 begynte 17 år gamle Peder Ås som lærling hos Tastad AS. Peder hadde gjort unna de to første årene på mekanikerlinjen, og skulle nå ta til på perioden som lærling. Peder var en pliktoppfyllende og godt likt ungdom, han hadde gode praktiske ferdigheter og fikk gode anbefalinger fra Lillevik videregående skole. Skolen hadde imidlertid ikke opplyst om at Peder ved to anledninger hadde blitt tatt for å naske i butikker. Dette hadde skjedd første gang da han var 14 år gammel, da hadde han stjålet en IPAD på en elektronikkbutikk. Den andre gangen, da han var 15 år gammel, hadde han blitt tatt for å stjele en dyr jakke i en motebutikk. Begge gangene hadde Peder møtt i konfliktrådet og hadde måttet betale erstatning til butikkeierne. Skolen var kjent med begge forholdene, men mente at Peder tross alt hadde gjort opp for seg og at det ikke var skolens oppgave å legge hindringer i veien for en ungdom som hadde skjerpet seg og fått livet sitt inn på rett vei. Dessuten mente skolen at verkstedet selv kunne finne ut av dette hvis de var interesserte, enten ved å intervjue Peder eller ved å spørre skolen direkte.

Da Peder Ås startet som lærling hos Tastad AS, måtte han skrive under på en kontrakt med overskriften «Lærlingkontrakt». Kontrakten var kort, men det stod blant annet at Peder måtte innordne seg etter arbeidsreglementet hos Tastad AS, at hans overordnete til enhver tid skulle bestemme hvilke oppgaver Peder skulle utføre og at han til enhver tid måtte bære arbeidsklær med verkstedets logo samt et lite merke hvor det stod «lærling». I kontrakten stod det også at han ville få 100 kroner i timen for arbeidet. Helt til sist stod det i kontrakten at Peder Ås var å regne som lærling, og at han ikke var arbeidstaker.

I mai 2016 satte Martine Holm inn sin to år gamle Audi til service hos Tastad AS. Martine Holm var kjent som byens store musikkhåp. Hun hadde i 2014 slått gjennom som det nye stjerneskuddet på festivalen By:Larm, og hun hadde etter den tid blitt mye omtalt i pressen og på sosiale medier. Hun var blitt nasjonalt kjent, og i løpet av 2015 hadde hun sluppet fire sanger som alle hadde solgt meget godt på det norske markedet.

Peder Ås var med på servicen av bilen. Etter at servicen var unnagjort, var det fast praksis at Peder fikk ansvaret for å parkere bilen og for å gjøre bilen klar for kunden. Da Peder skulle sette bilen på plass, fikk han øye på en bærbar PC som lå plassert under noe tøy i baksetet. Peder så

nå sitt snitt til å stikke av med PC-en. Han smuglet PC-en ut av bilen mens de andre ikke så det, la den i sekken sin og tok den med hjem etter arbeidstid. Samme kveld solgte han PC-en for 6.000 kroner til en bekjent.

Da Martine Holm dagen etter kom for å hente bilen, ble hun svært ulykkelig da det gikk opp for henne at PC-en var stjålet. På PC-en lå nemlig de eneste versjonene av hennes fem nye sanger. Hun hadde brukt lang tid på å lage sangene, og hun hadde ikke lagret sangene noe annet sted enn på denne PC-en. Hun hadde ikke sett behov for å ta noen back-up fordi hun aldri tok med seg PC-en ut, hun hadde den aldri koblet opp mot internett og hun brukte den bare til å lage musikk på. Grunnen til at hun hadde med seg PC-en akkurat denne dagen var at hun etter planen skulle ha den med på en flytur til Oslo der hun skulle presentere sangene for plateselskapet Sony Norge AS. Hun hadde ved en ren forglemmelse lagt igjen PC-en i bilen, og hun kunne heller ikke reise tilbake å hente den fordi hun da ville ha mistet flyavgangen.

Etter en kort undersøkelse fant man ut at det var Peder Ås som hadde stjålet PC-en. Man forsøkte å finne ut av hvor PC-en var blitt av, men det viste seg å være umulig å finne den fordi den allerede var blitt videresolgt flere ganger.

Martine Holm krevde nå erstatning. Hun krevde 10.000 kroner i erstatning for kjøp av ny PC. Dessuten krevde hun 250.000 kroner i erstatning i tapt inntekt fordi hun ikke lenger ville kunne gi ut de sangene som hun hadde planlagt å gi ut høsten 2015. Hun forsøkte først å kreve erstatning fra Peder Ås, men han kunne ikke betale. Martine krevde da erstatning fra Tastad AS som hun mente at var ansvarlig som arbeidsgiver for Peder Ås. Tastad AS bestred ethvert ansvar. De anførte for det første at de ikke var arbeidsgiver for Peder Ås ettersom han bare var en lærling. For det andre hevdet de at verkstedet ikke kunne bli erstatningsansvarlig for en handling som ikke hadde noe med arbeidsoppgavene til Peder å gjøre. Subsidiært hevdet de at Martine selv hadde medvirket til skaden, slik at det uansett ikke kunne bli aktuelt å tilkjenne full erstatning.

Også plateselskapet Sony AS krevde erstatning fra Tastad AS. Sony AS var Martines faste plateselskap, det var de som hadde gitt ut musikken hennes tidligere og det var dette selskapet som etter planen skulle gi ut de sangene som var lagret på PC-en hennes. Etter planen skulle sangene gis ut høsten 2016, noe som var kontraktsfestet i en egen avtale mellom Martine og Sony. I henhold til avtalen skulle Martine gjøre ferdig sangene før sommerferien 2016, og sangene skulle deretter ferdigstilles og gis ut av Sony AS i løpet av høsten. Som følge av at sangene nå ikke kunne gis ut høsten 2016, ville Sony AS sannsynligvis få et inntektstap på 100.000 kroner. Tapet var usikkert, men estimert på bakgrunn av hva lignende artister hadde solgt og basert på hva Martine hadde solgt av sine tidligere utgitte sanger.

Sony krevde 100.000 kroner i erstatning fra Tastad AS. Tastad AS benektet ethvert ansvar. Tastad AS hadde ingen innvendinger til utmålingen av tapet, men de hevdet at man ikke kunne ha erstatningsrettslig vern for så avledete skadefølger som det her var snakk om.

Spørsmål 1.
Er Tastad AS erstatningsansvarlig overfor Martine Holm?

Spørsmål 2.
Er Tastad AS erstatningsansvarlig overfor Sony AS?

 

 

Spørsmål 1.
Er Tastad AS erstatningsansvarlig overfor Martine Holm?

Den overordnede problemstillingen er om Tastad AS er erstatningsansvarlig overfor Martine Holms tap på 260.000 ,- som følge av tap av PC og tapt inntekt.

For å bli erstatningsansvarlig etter norsk rett må tre grunnvilkår være oppfylt. Det må foreligge en skade, et ansvarsgrunnlag og en årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget.

En skade blir gjerne omtalt som en negativ effekt på skadelidtes hånd. Det er på det rene at Martines økonomiske tap er en erstatningsrelevant skade, jf. forutsetningsvis skl. § 4-1. Skadevilkåret er dermed oppfylt.

Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag. Martine hevdet at Tastad AS er erstatningsansvarlig ettersom de er arbeidsgivere for Peder Ås.

Spørsmålet blir dermed om Tastad AS er erstatningsansvarlig overfor Martines tap som følge av Peders handling, jf. skl. § 2-1 nr.1.

Det følger av ordlyden i skl. § 2-1 nr. 1 første punktum at arbeidsgiver svarer for skade som «voldes forsettlig» under «arbeidstakers» «utføring av arbeid» for arbeidsgiver, idet hensyn tas til om de «krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten» er tilsidesatt.

Ordlyden «forsettlig» tilsier en rettstridig handlig som bevisst er foretatt, hvor skadevolder er klar over de konsekvensene som kan følge. Det er på det rene at det foreligger en forsettlig handling hvor Peder stjal Martines PC. Videre er det på det rene at tyveriet skjedde under «utføringen av arbeid», hvor Peder tok PCen under parkeringen og klargjøringen av bilen i sin arbeidstid.

Tastad anfører først at de ikke er arbeidsgiver for Peder ettersom han bare var en læring. Det følger av skl. § 2-1 nr. 2 at «arbeidsgiver» er en «enhver annen som i .. ervervirksomhet har noen i sin tjeneste». Spørmålet blir følgelig om Tastad AS er Peders «arbeidsgiver».

En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at noen er i en arbeidsgivers «tjeneste» hvor de utfører arbeid eller andre ytelser for arbeidsgiveren. Peder hjalp verkstedet med servicetjenester, hvor han under arbeidet sitt til enhver tid bar arbeidsklær med verkstedets logo. For publikum ville Peder fremstå som en vanlig ansatt, hvor han bar verkstedets logo og gikk i like klær som de andre ansatte. Dette trekker i retning av at Peder var i Tastad AS ́s tjeneste.

På den andre siden kommer det klart frem av kontrakten at Peder var å regne som en læring, og ikke en arbeidstaker. Kontrakten han skrev under var i tillegg kalt «Lærlingskontrakt». Dette trekker i retning av at Peder ikke var i verkstedets tjeneste, og at Tastad AS ikke var hans arbeidsgiver.

På tross av at han var ansatt under en «Lærlingkontrakt» fikk Peder 100,- i timelønn. Læringsarbeid eller praksisplasser via videregående gir vanligvis ikke betaling. Dette trekker derfor i retning av at Peder var i Tastad AS ́ tjeneste.

Det følger av rettspraksis at det er de reelle forholdene som foreligger som er de avgjørende, og ikke de formelle. Verkstedet bestemmer selv hvilke oppgaver Peder skulle utføre, som viser at verkstedet har stor instruksjonsmyndighet overfor Peder. De reelle forholdene vil vektlegges tyngst, samt at Peder får betalt for sitt arbeid og fremstår som en ansatt for publikum. Peder vil derfor regnes som en arbeidstaker etter skl. § 2-1 nr. 3. Det legges videre til grunn at Peder er i Tastad AS ́ «tjeneste».

Tastad AS oppfyller dermed vilkåret «arbeidsgiver», jf. skl. § 2-1 nr.2.

Det skal videre tas hensyn til de krav skadelidte med «rimelighet kan stille til virksomheten» er tilsidesatt i vurderingen av om en arbeidsgiver kan holdes ansvarlig for en forsettlig handling. Vurderingen beror på en rimelighetsvurdering, hvor terskelen for hvilke krav som anses som rimelige vil variere avhengig av hvilke livsområde man befinner seg på.

I denne sak er det snakk om hvilke krav en kunde kan stille til et bilverktsted. En kunde skal med rimelighet kunne forvente at bilen som leveres inn på sercive blir reparert slik at den oppfyller kravene til motorvogner. Det er videre rimelig å forvente at gjenstander som blir liggende i bilen ikke blir tatt ut av bilen dersom det ikke er nødvendig. Tastad AS fikk i 2013 status som merkeverksted for Audi, noe som skjerper kravene til hva man kan forvente av verkstedet. Statusen tilsier at det er et profesjonelt verksted som skal gjøre sitt for å få kundene fornøyd.

Det er dermed klart at de kravene Marte med rimelighet kunne stille til Tastad AS er tilsidesatt, jf. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum.

Tastad AS kan i utgangspunktet holdes ansvarlig for Peders forsettlige handlig, jf. skl. § 2-1 nr. 1 første punktum.

Verkstedet anfører imidlertid at de ikke kan være erstatningsansvarlige for en handling som ikke hadde noe med arbeidsoppgavene til Peder å gjøre. Det følger av skl. § 2-1 nr. 1 annet punktum at en arbeidsgiver ikke blir ansvarlig for skade som skyldes at arbeidstakeren «går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten… og karakteren av arbeidet».

Spørsmålet blir følgelig om Peder har gått utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten og karakteren av arbeidet da han stjal Martines PC, jf. skl. § 2-1 nr. 1 annet punktum.

Ordlyden taler igjen for at det må foretas en rimelighetsvurdering basert på hva som kan forventes at en arbeidstaker gjør under utførelse av arbeidsoppgavene sine for virsomheten.

I Læregutt-dommen ble arbeidsgiver fritatt for ansvar, hvor det ble ansett at det ikke var tilstrekkelig nærhet mellom den skadevoldende handlingen og læreguttens arbeidsoppgaver. En læregutt som arbeidet på et verksted tok en kundes bil og kjørte ut på veien utenfor bilverkstedet. På kjøreturen ble to fotgjengere drept. Arbeidsgiveren ble ikke ansvarlig for erstatning til de pårørende, hvor kjøreturen til læregutten gitt utenfor det man med rimelighet kunne regne med etter arten av arbeidsoppgavene hans.

Det viser av forarbeidene at hvor en arbeidstaker har handlet forsettlig har han gjennomgående opptrådt slik at arbeidsgiveren ikke kan holdes ansvarlig. Det følger derimot av rettsprasis at det ikke er sjeldent at arbeidsgiver faktisk blir ansvarlig for forsettlige handlinger, jf. forutsetningsvis DnB-dommen og Hjemmehjelp- dommen.

Det har ikke blitt oppstilt et generelt vurderingstema gjennom rettspraksis. Flere momenter går igjen i de dommene som har vært tatt opp i Høyesterett, og ved å se på vurderingsmomenter derfra i samspill med juridisk teori er det nærliggende å spørre hvem av skadelidte eller arbeidsgiver som er nærmest til å bære de økonomiske konsekvensene av den forsettlige handlingen.

Spørsmålet blir dermed videre om hvem av Tastad AS eller Martine Holm som er nærmest til å bære konsekvensene som følge av Peder Ås ́ forsettlige handling.

Det er tre momenter som går igjen i rettspraksis. For det første må det foreligge en tilstrekkelig grad av nærhet mellom den skadevoldende handling og Peders arbeidsoppgaver.

Nærhetsmomentet ble funnet oppfylt i DnB-dommen. En bankansatt hadde drevet underslag over lang tid fra banken, og beløpet hadde vokst seg opp til millionbeløp. DnB ble ansvarlig på grunnlag av arbeidsgiveransvaret, hvor de opprinnelige arbeidsoppgavene til den ansatte var nært nok knyttet opp mot den skadevoldende handling. Høyesterett anså det som rimelig å regne med at den ansatte kunne komme til å underslå penger da han var plassert i en slik stilling.

Det var vanlig praksis at Peder fikk ansvaret for å parkere bilen og gjøre bilen klar for kunden etter servicen var unnagjort. Peder fikk nøklene til Martines bil, og dermed adgang til bilens innside med alt dens innhold. Det er vanlig at et verksted ser over bilen og klargjør den helt før tilbakelevering til kunden, for å kunne opprettholde et godt rykte angående god service.

Det er naturlig å regne med at den ansatte, her Peder, vil flytte rundt på innholdet og eventuelt fjerne unødvendige ting, papir, flasker, annet søppel, i bilen for å gjøre bilen mest mulig presentabel for kunden. Den skadevoldende handling, hvor Peder tok en gjenstand ut av bilen, vil dermed ligge svært nærme de vanlige arbeidsoppgavene. Det bør derfor anses som rimelig å regne med at Peder kan benytte seg av sjansen til å forsyne seg av kundens eiendeler.

Graden av nærhet mellom den skadevoldende handling og de vanlige arbeidsoppgavene er stor, som trekker i retning av at Tastad AS er nærmest til å bære konsekvensene av Peders forsettlige handling.

Vider følger det av rettspraksis at den av skadelidte og arbeidsgiver som har størst mulighet til å kontrollere skadevolder, er den som er nærmest til å bære konsekvensene av handlingen.

I Rengjøringsbyrå-dommen ble arbeidsgiveren frikjent for ansvar. Noen rengjøringshjelper som arbeidet i Adelsteens lokaler stjal varer fra lokalene. Høyesterett la til grunn at det var Adeelsten, den skadelidte, som var nærmest til å utføre kontroll med de aktuelle rengjøringshjelpene, ettersom det var i Adelsteens lokaler det ble rengjort. Det var også fastslått i kontrakt at det var Adelsteen som skulle drive kontroll.

I en annen dom, Hjemmehjelp-dommen, ble en kommune ansett som erstatningsansvarlig for det tap den skadelidte hadde fått ved at hjemmehjelpen stjal penger av henne. Kommunen ble sett på som den som var nærmest til å drive kontroll av hjemmehjelpen, selv om den skadelidte i praksis var nærmest ettersom det var i hennes hjem arbeidet (og den skadevoldende handlingen) fant sted. Høyesterett la vekt på at den skadelidte var av høy alder, bevegelseshemmet og preget av alderen, hvor det da ble naturlig at det var kommunen som skulle bli ansvarlig.

Peder arbeidet i Tastad AS ́ lokaler, under tilsyn av de andre ansatte og ledelsen. Det er klart at Martine som leverte bilen inn for service, og som dermed ikke hadde noe annen tilknytning til Peder enn at det tilfeldigvis var han som var i serviceteamet, ikke er den nærmeste til å drive kontroll. Verkstedet er naturlig den nærmeste til å drive kontroll av sine egne ansatte. Dette trekker i retning av at Martine ikke var den nærmeste til å drive kontroll.

Videre kunne Tastad AS tatt en grundigere bakgrunnssjekk av Peder. Verkstedet hadde bare bedt fylkeskommunen om en grundig sjekk angående de faglige og personlige kvalitetene som viste at Peder var egnet til å arbeide på et verksted. Peder var både egnet faglig og personlig til å jobbe i den forstand at han var godt likt og pliktoppfyllende. Verkstedet kunne uttrykkelig bedt om annen informasjon enn bare

informasjon som omhandlet arbeidet. Dette trekker videre for at verkstedet var nærmest til å drive kontroll av Peder.

Det ble også presisert under møtet til fylkeskommunen og verkstedet at det var versktedet som hadde siste ord i hvem som skulle bli lærling hos dem. Dette trekker også i retning av at Verkstedet er nærmest til å drive kontroll.

Det legges til grunn at Tastad AS burde hatt bedre kontroll på Peder, som trekker i retning av at verkstedet er nærmest til å bære de økonomiske konsekvensene.

Dersom det foreligger en kontrakt mellom skadelidte og skadevolder vil den være av relevans i vurderingen. Martine leverte bilen sin til service, en tjeneste hun betaler for. Det kan sies at det foreligger en stilltiende kontrakt mellom Marte og Tastad AS om at de skal reparere bilen hennes å levere den tilbake reparert og med det samme innholdet som hun leverte den inn med. Dette trekker videre i retning at Tastad bør bære konsekvensene.

Hvor det foreligger både nærhet mellom den skadevoldene handling og Peders arbeidsoppgaver, samt at Tastad AS er den nærmeste til å drive kontroll av Peder og Marte betaler for en tjeneste utført av verkstedet er det rimelig at Tastad AS bør være de økonomiske konsekvensene. Pulveriseringshensynet gjør seg gjeldende her, hvor verkstedet kan avskrive utgiftene som driftsutgifter. Videre vil prevensjonshensynet tillegges vekt, ettersom Tastad AS hadde siste ord med tanke på hvem som kunne bli lærling hos dem. Verkstedet kunne dermed ha forhindret at skaden skjedde.

Det legges til grunn at Peder ikke har gått utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten og karakteren av arbeidet da han stjal Martines PC, jf. skl. § 2-1 nr. 1 annet punktum.

Konklusjonen er at Tastad AS er erstatningsansvarlig overfor Martines tap som følge av Peders handling, jf. skl. § 2-1 nr.1.

Videre må det foreligge en årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden. Det følger av P- Pilledom II at den skadevoldende handling må ha vært en nødvendig betingelse for skaden. Det er klart at Peders handling var en nødvendig betingelse for Martes tap på kr. 260.000.

Det foreligger en skade, et ansvarsgrunnlag og en årsakssammenheng. De tre kumulative grunnvilkårene for erstatning er dermed oppfylt.

Konklusjonen er at AS er erstatningsansvarlig overfor Martine Holms tap på 260.000 ,- som følge av tap av PC og tapt inntekt.

Tastad AS hevdet derimot at Martine selv hadde medvirket til skaden, og at det dermed ikke kunne tilkjennes full erstatning.

Det følger av skl. § 5-1 nr. 1 at dersom den skadelidte har «medvirket» til skaden ved «egen skyld», kan erstatningen settes ned eller falle bort, så vidt det er «rimelig når en tar hensyn til atferden, dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers».

Spørsmålet blir følgelig om Martine selv har medvirket til skaden som gjør at erstatningen kan settes ned eller falle bort, jf. skl. § 5-1 nr. 1

Det følger av ordlyden «medvirket» at det ligger til grunn et årsakskrav. Martine må ha vært en nødvendig betingelse for at skaden inntraff, jf. P-pilledomm II. Det er på det rene at Martine har medvirket til skaden ved å ligge igjen PCen sin i bilen da hun leverte den inn på verksted. Vilkåret er oppfylt.

Spørsmålet blir videre om Martine har medvirket til skaden med egen «skyld».

Lovregelen skiller ikke mellom de ulike gradene av skyld. Det er på det rene at Martine ikke har handlet forsettlig, spørsmålet blir derfor om hun har handlet uaktsomt. Om en handling er uaktsomt vil bero på om det er et avvik fra forsvarlig handlemåte. Det vil vurderes gjennom ved aktsomhetsvurdering slik den er fremstilt og utarbeidet gjennom rettspraksis. Momenter i vurderingen vil være risikoens størrelse, tilknytning, og handlingsalternativer.

Martine kunne tatt med seg PCen hjem fra verkstedet, for å så ta den med seg tilbake da hun hentet bilen. Det er klart at hun har en tilknytning til skaden.

Spørsmålet blir følgelig om Martine burde reagert på den risikoen da hun la igjen PCen i bilen.

Risikoens størrelse beror på to forhold, hvor stor sannsynligheten er for at det kan skje en skade og hvor stor skaden som kan inntreffe er.

Sannsynligheten for at en skade kan skje når man leverer en bil inn på et verksted kan ofte være stor. Det er mange verktøy i bruk til en hver ting, og gjerne harde verktøy som kan skade utsiden av bilen. På et verksted vil fremmede personer få tillgang til innsiden av bilen, og sannsynligheten for at noen kan komme til å ta med seg gjenstander er høy. Bilens eier vil ikke være i stand til å kontrollere de ulike personene som driver service på bilen, hvor vaktlister vil spille inn på hvem av de ansatte som er på jobb i det øyeblikket. Dette trekker i retning for at Martine burde ha reagert på risikoen.

På den andre siden leverte Martine inn bilen på et av Audis merkeverksted. Dette viser at verkstedet har et godt rykte på seg, og at de ansatte mest sannsynlig er opptatt av å opprettholde dette ryktet og yte god

service. Forventningene til verkstedet er derfor høyere, og som kunde burde man forvente at verkstedet levde opp til sitt gode rykte. Dette trekker ikke i retning av at Martine burde reagert på risikoen.

Det er videre klart at skadeomfanget ved å levere inn en bil med personlige gjenstander i kan bli stort. Under en serice er det ofte flere mekanikere som arbeidet på bilen, hvor de går rundt med oljete tøy og bærer på verktøysbelter. Tingene som ligger i bilen er derfor utsatt for å bli skubbet borti av skarpe verktøy, eller en mekaniker som prøver å komme seg til på bilens vanskelige steder. Det er derfor naturlig at man sørger for at bilen er tom for personlige gjenstander. Dette trekker for at Martine burde ha reagert på risikoen.

Hvor det er både høy sannsynlighet for at skade kan inntreffe, og at skaden som kan skje er stor, vil Martines handlemåte anses som et avvik fra forsvarlig handlemåte.

Martine hadde ikke tatt back-up av sangene sine på en annen PC, eller lagret de på en minnepinn. Hvor arbeidet ens består av bruk av PC er det normalt å ha et ekstra lagringssted i tilfelle PCen krasjer eller får et virus som gjør at filene blir slettet. Det er forventet av folk som hovedsakelig arbeidet på PC å ha en ekstra lagringsplass, slik at arbeidet ikke går tapt. Dette trekker i retning av at Martine burde ha reagert på risikoen.

Martine var videre klar over at hun hadde glemt PCen på verkstedet da hun ankom flyplassen, men hun hadde ikke tid til å reise tilbake å hente den for da ville hun mistet flyavgangen. Hun kunne derimot tatt kontakt med verkstedet og forklart situasjonen, og dermed fått en av de ansatte der til å ta ut PCen fra bilen og lagt den på et trygt sted. Dette trekker videre for at Marte burde reagert på risikoen. Dette viser at det forelå flere praktisk mulige handlingsalternativ

Hvor risikoen for at ting kan bli skadet eller forsvinne når man leverer en bil inn til et verksted er høy, og det foreligger flere praktisk mulige handlingsalternativ vil det legges til grunn at Martine har handlet uaktsomt.

Det legges til grunn at Martine har medvirket til skaden med egen skyld, jf. skl. § 5-1 nr. 1.

Videre må det foretas en rimelighetsvurdering om erstatningen kan settes ned eller falle bort, så vidt det er «rimelig når en tar hensyn til atferden, dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers, jf. skl. § 5-1 nr. 1 .

En naturlig språklog forståelse av «kan» tilsier at det skal fortas en skjønnsmessig rimelighetsvurdering om erstatningen skal avkortes eller falle bort. Det følger av ordlyden «atferd» at man kan legge begge partes atferd til grunn. Martine har medvirket ved simpel uaktsomhet, mens Tastads AS ́ansatt har handlet forsettlig. Det er derfor klart at det er Peders atferd som må bli tyngst vektlagt i rimelighetsvurderingen. Videre vil igjen pulveriserings- og prevensjonshensynene spille en stor rolle.

Det vil ikke være rimelig at erstatningen avkortes som følge av Martines medvirkning.

Prinsippet om full erstatning ligges til grunn, og konklusjonen på den overordnende problemstillingen er at Tastad AS er erstatningsansvarlige for Martine Holms tap på 260.000 ,- som følge av tap av PC og tapt inntekt.

 

Spørsmål 2.
Er Tastad AS erstatningsansvarlig overfor Sony AS?

Den overordnede problemstillingen er om Tastad AS er erstatningsansvarlig overfor Sony AS inntektstap på 100.000,- som følge av at sangene ikke ble gitt ut høsten 2016.

For at Tastad AS kan bli erstatningsansvarlig må tre kumulative grunnvilkår være oppfylt. Det må foreligge en skade, et ansvarsgrunnlag og en årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget.

Det er på det rene at det foreligger en skade, hvor Sony AS har hatt et inntektstap på 100.000,- , jf. forutsetningsvis skl. § 4-1. Skadevilkåret anses oppfylt.

Det er på det rene at det foreligger et ansvargrunnlag etter arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1 nr. 1, jf. oppg. 1.

Videre må det foreligge en årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget. Årsakskravet består av to sider, en faktisk og en rettslig.

For at det skal foreligge en faktisk årsakssammenheng må Peders handlinger ha vært en nødvendig betingelse for Sony AS ́ tap, jf. P-pilledom II. Det er klart at Peders tyveri av PCen førte til Sony AS ́ inntektstap, ettersom sangene plateselskapet var avhengige av forsvant med PCen. Det er på det rene at det foreligger en faktisk årsakssammenheng.

Videre må handlingen ha vært en vesentlig del av årsaksbildet. Det er klart at Peders handling var en vesentlig årsak til Sony AS ́ tap, ettersom de nye sangene var lagret på PCen.

Skaden må også fremstått som påregnelig for Peder.

Martine Holm var kjent som byens store musikkhåp. Det forutsettes at arbeiderne på Tastad AS var kjent med artisten, ettersom hun hadde blitt omtalt mye i pressen og på sosiale medier. Det burde dermed være påregnelig for Peder at tyveriet hans ville få videre konsekvenser, hvor han stjal PCen hennes. Musikere i dagens musikkbransje er relativt avhengige av digitale musikkverktøy, og følgene av tyveriet vil derfor anses å ha vært påregnelig.

Det følger derimot av rettspraksis at det ikke er nok at skaden er påregnelig. Skaden må også ha vært nærliggende til den skadevoldende handling. Tastad AS hevdet at man ikke kunne ha erstatninsrettlig vern for så avledete skadefølger som det her var snakk om.

Hvor det er snakk om tredjemannstap må tredjemann ha en konkret og nærliggende interesse opp mot den skadevoldende handling.

Spørsmålet blir følgelig om Sony AS hadde en konkret og nærliggende interesse til den skadevoldende handling.

I Kabeldommen ble det tilkjent tredjemannserstatning. Et skip hadde seilt nedover en elv, kastet i en nødhandling anker, som førte til at strømkabelen inn til verftet ble kuttet. Verftet hadde en konkret og nærliggende interesse til kabelen, hvor de var avhengige av kabelen for å fortsette driften. Kabelen førte direkte til verftet. Skaden som fulgte av kabelkuttet ble ansett som påregnelig og nærliggende av Høyesterett, hvor skipet hadde seilt forbi flere varselskilt som viste at det la en strømkabel. Verftet ble tilgjent erstatning av skipsrederiet.

Nærhetskravet ble derimot ikke ansett som oppfylt i Flymanøverdommen. Et fly fra Forsvaret hadde under en flymanøver kommet til å kutte en høyspentledning som førte strøm til bl.a. et ørretklekkeri. Ørretklekkeriet led driftsbrudd som følge av strømkuttet, og krevde dermed det økonomiske tapet sitt dekket av Forsvaret. Høyesterett anså påregnelighetskravet som oppfylt, men ikke nærhetskravet. Høyesterett uttalte videre at det ville være feil at Forsvaret skulle betale erstatning for et tap ørretklekkeriet fint kunne verget seg ved kjøp av et strømaggregat.

Flymanøversaken har overføringsverdi til vår sak i den forstand at Sony AS kunne verget seg mot tapet ved å sørge for at Martine Holm lagret sangene sine direkte opp til en database i deres platestudio. På denne måten ville sangene vært lagret på andre steder, og Sony AS ville ikke gjort seg avhengig av Martines PC for inntekt.

En lignende problemstilling ble tatt opp i nøkkelmann/skiltmaker/Messel-dommen. Et aksjeselskap krevde sitt økonomiske tap dekket av et forskringsbyrå. Det økonomiske tapet kom som følge av at en nøkkelmann i selskapet, den eneste ansatte, ble skadet i en trafikkulykke som førte til at han ikke kunne arbeide på samme måte. Høyesterett la til grunn at det ville være urimelig dersom forsikringsselskapet skulle bli straffet for hvordan aksjeselskapet hadde lagt opp driften sin – ved å gjøre seg avhengig av en enkelt person.

Dette har igjen overføringsverdi til vår sak, hvor det vil være urimelig at Tastad AS skal bli erstatningsansvarlige som følge av hvordan Sony AS har lagt opp driften sin. Sony AS er også nærmest til å forsikre seg mot slike uhell, ved eksempelvis tegne en nøkkelmannforsikring som vil forhindre høye tap.

Det legges til grunn at Sony interesse ikke er konkret og nærliggende til den skadevoldende handling.

Vilkåret om årsakssammenheng er ikke oppfylt. Tastad AS anførsel blir tatt til følge.

Konklusjonen på den overordnede problemstillingen er at Tastad AS ikke er erstatningsansvarlig overfor Sony AS inntektstap på 100.000,- som følge av at sangene ikke ble gitt ut høsten 2016.