Peder Ås spilte fotball med sin 12 år gamle sønn Per Ås på et stort fellesareal i et villaområde utenfor Storevik sentrum. Fellesarealet bestod av en gressplen med en del bord og benker, en stor sandkasse og noen lekeapparater for de minste barna. Arealet var et populært tilholdssted både for store og små som bodde i det aktuelle området.

Peder beregnet feil da han skulle sparke ballen over til sønnen sin, og ballen fløy over et gjerde inn i hagen til nærmeste nabo, Kari og Lars Holm. Gjerdet var 1,5 meter høyt, og langs gjerdet stod det flere skilt med forbud mot å klatre på det. Peder som visste at Kari og Lars var på ferie, lot likevel sønnen stå på ryggen sin, slik at han klarte å komme seg over gjerdet. Dette var den eneste måten å få tak i ballen på, fordi eiendommen var helt inngjerdet, med en stor låst smijernsport ved innkjørselen til huset.

Da Per hadde kommet seg inn i hagen til ekteparet Holm, så han at ballen lå nede i det tomme svømmebassenget i hagen. Ivrig etter å spille videre, løp han i raskeste laget i retning av ballen. Dermed stumpet Per i den flislagte bassengkanten, fikk overbalanse, og falt hodestups ned i det 2 meter dype bassenget. I møtet med betonggulvet i bassenget, fikk han store hodeskader, og ble liggende bevisstløs.

Peder hørte et skrik fra sønnen, før det ble helt stille. Han ble naturlig nok bekymret, hentet en stige fra sin egen eiendom i nærheten, og kom seg inn i hagen til Kari og Lars. Ved synet av den tilsynelatende livløse sønnen i en blodpøl fikk han fullstendig panikk. Peder klarte å ringe etter ambulanse med en forklaring på hvor han befant seg, men gikk så inn i en sjokkliknende tilstand hvor han ble sittende helt apatisk i bunnen av bassenget.

Per ble påført hjerneskade som følge av fallet, og han krevde erstatning for lidt og fremtidig utgifts- og inntektstap av Kari og Lars fordi de ikke hadde sikret bassenget bedre. Kari og Lars avviste erstatningskravet, og forklarte at bassenget ikke var sikret fordi det så godt som aldri var små barn på eiendommen. En eier av en eiendom kunne dessuten ikke ha ansvaret for mennesker som uten tillatelse tok seg inn på eiendommen, anførte ekteparet, og særlig ikke når det var angitt at klatring på gjerdet ikke var tillatt. Riktignok hadde det skjedd flere ganger tidligere at ungdommer hadde hentet baller og liknende ved å klatre over gjerdet, men det hadde aldri vært skadetilfeller. Kari og Lars fremhevet spesielt at det var søkt av Per å kreve erstatning når skaden var et direkte resultat av at både Peder og Per selv hadde opptrådt uforsvarlig. Hvis det likevel skulle foreligge erstatningsansvar, måtte Per og Peders eget bidrag til skaden uansett medføre at Pers erstatning ble avkortet betydelig.

Peder krevde på sin side kompensasjon av Kari og Lars for den sjokkskaden han hadde blitt påført gjennom den dramatiske hendelen, i form av erstatning for lidt og fremtidig inntektstap. På grunn av en dyp depresjon som følge av ulykken, hadde han vært helt ute av stand til å arbeide i tiden etterpå. Også dette erstatningskravet ble avvist av ekteparet, med henvisning til Peders egen uaktsomhet, og med angivelse av at også denne erstatningen i tilfelle måtte avkortes på grunn av Peders eget bidrag til skaden.

Drøft og ta stilling til om Kari og Lars er erstatningsansvarlig overfor Per og Peder. Ta også stilling til hvor mye erstatningssummen eventuelt skal avkortes. (Det skal ikke utmåles noen konkret erstatningssum.)

Oppgaven reiser to problemstillinger som vil bli behandlet hver for seg.

Den overordnede problemstillingen er om Kari og Lars er erstatningsansvarlig for Per sin hjerneskade som følge av fallet i bassenget.

Utgangspunktet er at tapet blir der det rammer. Det følger imidlertid av samstemt og langvarig rettspraksis at påstått skadevolder kan holdes erstatningsansvarlig dersom tre kumulative vilkår er oppfylt. Det må foreligge en erstatningsrettslig relevant skade, et ansvarsgrunnlag hos påstått skadevolder og en årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen eller unnlatelsen og skaden.

For at skaden skal være erstatningsrettslig vernet må skaden ha rammet en vernet interesse og medført et økonomisk tap. At skaden må ha medført et økonomisk tap følger forutsetningsvis av skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr. 26 (heretter skl.) § 3-1. Det er ikke bestridt at Per har lidt et økonomisk tap som følge av hjerneskaden. Per har fått en personskade, noe som klart er en vernet interesse da det generelt ikke er tillatt å påføre noen en personskade. Følgelig foreligger det en erstatningsrettslig relevant skade.

Videre må det vurderes om det foreligger et ansvarsgrunnlag hos påstått skadevolder.

Per krevde erstatning av Kari og Lars fordi de ikke hadde sikret bassenget bedre. Det er dermed mest nærliggende å vurdere om Kari og Lars er ansvarlig på culpagrunnlag.

Culpaansvaret er ikke lovfestet, men følger av samstemt og langvarig rettspraksis. Ansvarsgrunnlaget innebærer ansvar på grunnlag av skyld hvor påstått skadevolder kan bli holdt ansvarlig dersom han har opptrådt uaktsomt. Vurderingstemaet er om påstått skadevolder kunne og burde ha handlet annerledes.

Spørsmålet er om Kari og Lars burde ha reagert på risikoen for skade som det tomme bassenget representerte.

Etter rettspraksis må tre vilkår være oppfylt for at man skal kunne bli holdt ansvarlig på skyldgrunnlag. Påstått skadevolder må ha tilstrekkelig tilknytning til risikokilden, det må foreligge handlingsalternativer og en kvalifisert risiko.

Tilknytningskriteriet er oppfylt da det er Kari og Lars som eier bassenget Peder falt ned i.

For at påstått skadevolder skal kunne holdes ansvarlig må det foreligge handlingsalternativer som ville ha redusert eller elminiert risikoen for skade. Det følger av rettspraksis at disse handlingsalternativene også må være praktisk gjennomførbare og effektive.

I dette tilfellet kunne Kari og Lars ha sikret bassenget bedre ved å for eksempel sette opp et gjerde rundt bassenget. Dette handlingsalternativet ville ha redusert risikoen for skade og er praktisk gjennomførbart. Det kreves ikke mye å gjøre dette, og det må derfor være innen rimelighetens grenser. Følgelig foreligger det handlingsalternativer.

Videre må det foreligge en kvalifisert risiko. Dette er en vurdering av skadeevnen hvor det må ses hen til risikograden og den eventuelle skadens art og omfang.

Det første som vurderes er risikograden. Dette er en vurdering av hvor stor sannsynligheten er for at skade oppstår, sett fra skadevolders sted på det kritiske tidspunkt. Vurderingen er objektiv og baseres på generelle og konkrete risikobetraktninger, jf. bl.a. Trampett-dommen. I Trampett-dommen ble en gutt skadet i en elevledet gymtime som følge av at han tok salto på en trampett. Høyeserett foretok først en generell vurdering av risikoen ved bruken av trampett, og deretter en konkret vurdering hensyntatt situasjonen.

Generelt sett vil det være en viss sannsynlighet for skade å ha et usikret, tomt basseng som er 2 meter dypt i en hage. Når bassenget ikke er sikret med gjerde kan uoppmerksomme personer som befinner seg der gå rett ut i bassenget. Dette trekker i retning av at sannsynligheten for skade er stor, slik at Kari og Lars burde ha reagert på risikoen det tomme bassenget representerte.

På den annen side hadde ikke Kari og Lars sikret bassenget da det ikke var barn på området. Det er generelt en mindre sannsynlighet for at skade vil oppstå dersom det bare er voksne personer som oppholder seg i området rundt det tomme bassenget. Barn er etter alminnelig erfaring klart mer uoppmerksomme på slike faremomenter som det tomme bassenget representerer. Når det ikke er barn på området taler dette for at sannsynligheten for skade ikke er så stor, slik at Kari og Lars ikke burde ha reagert på risikoen det tomme bassenget representerte.

Det må imidlertid være av betydning at hagen til Kari og Lars var nærmeste nabo til fellesarealet i villaområdet. Det følger av faktum at dette arealet hadde apparater for de mindre barna, og var et tilholdssted for store og små som bodde i det aktuelle området. Når det er mange barn og unge som oppholder seg i området rundt, øker sannsynligheten for at barn og unge vil ta seg inn i hagen. Dette øker sannsynligheten for skade og taler for at Kari og Lars burde ha reagert på risikoen det tomme bassenget representerte.

På den annen side var eiendommen sikret med et gjerde på 1,5 meter, og den eneste måten å komme seg inn til hagen på var å klatre over dette gjerdet. Dette medfører at sannsynligheten for at uvedkommende, herunder barn og unge, tar seg inn i hagen. Dette gjør at sannsynligheten for skade blir noe mindre, noe som taler for at Kari og Lars ikke burde ha reagert på risikoen det tomme bassenget representerte.

Samlet er sannsynligheten for skade middels. Det legges særlig vekt på at det tomme bassenget ligger i en privat hage og ikke på et alminnelig beferdet område, samt at hagen er sikret med det høye gjerdet. Likevel øker risikoen noe da hagen er nærmeste nabo til et fellesareal som mange i ulike aldersgrupper benytter.

Videre må det ses hen til den eventuelle skadens art og omfang. Det å falle ned i et tomt basseng kan medføre personskade, og risikoens art taler derfor i retning av at skadeevnen er stor slik at Kari og Lars burde ha reagert på risikoen for skade som det tomme bassenget representerte.

Når det gjelder skadens omfang er det av betydning at bassenget er 2 meter dypt og at bunnen av bassenget er av betong. Ved å falle ned 2 meter på et betonggulv kan det oppstå alvorlig personskade. Skadens omfang taler derfor i retning av at Kari og Lars burde ha reagert på risikoen for skade som det tomme bassenget representerte.

Det må foretas en samlet vurdering av skadeevnen. I dette tilfellet er det en middels stor sannsynlighet for at skade vil oppstå, noe som taler for at skadeevnen ikke er så stor. På den annen side kan den eventuelle skadens art og omfang være alvorlig, noe som taler i retning av at skadeevnen er stor. Samlet konkluderes det med at skadeevnen er stor i dette tilfellet, særlig tatt i betraktning de alvorlige skadene som kan oppstå. Følgelig taler skadeevnen samlet i retning av at Kari og Lars burde ha reagert på risikoen som det tomme bassenget representerte.

Det følger av rettspraksis at risikoen for skade må være synbar for påstått skadevolder for å kunne holdes ansvarlig for skaden som har oppstått.

På den ene siden hadde ekteparet sikret hagen sin svært godt for å hindre at uvedkommende tok seg inn på eiendommen. Videre hadde de satt opp flere skilt langs gjerdet med forbud mot å klatre på det. Dette taler mot at risikoen var synbar for Kari og Lars.

På den annen side har ikke skiltene langs gjerdet en direkte forbindelse med skaderisikoen. Saken kunne stilt seg annerledes dersom Per hadde fått en skade som følge av at han falt ned fra gjerdet. Skiltene advarer dermed ikke mot risikoen som befinner seg på andre siden av gjerdet.

Videre hadde det skjedd flere ganger at ungdom hadde hentet baller og lignende ved å klatre over gjerdet. Selv om slik skade ikke hadde oppstått tidligere, må det være synbart for ekteparet at det tomme bassenget representerer en risiko ved å ikke være sikret når uvedkommende tar seg inn på eiendommen. Følgelig taler dette for at risikoen er synbar for Kari og Lars.

Det konkluderes med at risikoen for skade som bassenget representerte er synbar for Kari og Lars. Dette trekker i retning av at de burde ha reagert på den risikoen som det tomme bassenget representerte.

Hvor synbar risikoen er for påstått skadevolder må imidlertid ses i sammenheng med hvilke forventninger påstått skadevolder kan ha til den aktuelle skadelidtegruppen. I Trampett-dommen ble det bl.a. lagt vekt på at elevene på det aktuelle alderstrinnet normalt var tiltrukket av fart og spenning, noe som ga en sterkere oppfordring til å reagere på skaderisikoen.

På den ene siden burde Lars og Kari forvente at man opptrår aktsomt når man ser at det er et tomt basseng i hagen. Det er alminnelig kjent at man kan ta overbalanse og falle ned i et slikt basseng dersom man ikke er forsiktig. Man bør generelt sett kunne forvente at ingen løper mot et stup som er to meter rett ned. Dette taler for at det ikke burde være nødvendig å sikre det tomme bassenget bedre, da man vil kunne forvente at de rundt seg opptrer forsiktig under disse forhold. Dette taler for at Kari og Lars ikke burde ha reagert på den risikoen som bassenget representerte.

På den annen side kan man ikke stille for strenge krav til skadelidtegruppen. Det er her tale om barn, og som tidligere nevnt er det velkjent at barn er mindre oppmerksom på faremomenter. Det må likevel kunne regnes med at barn på 12 år viser en viss aktsomhet rundt slike stup. Samtidig er det ikke gitt at de vil reagere på slike faremomenter på samme måte som en voksen person. Dette taler for at Kari og Lars burde ha reagert på den risikoen som bassenget representerte.

Det må foretas en samlet helhetsvurdering av om påståtte skadevolder burde ha reagert på risikoen for skade og valgt handlingsalternativet. I dette tilfellet hadde ekteparet ikke barn på eiendommen, samt sikret hagen godt. Det må imidlertid være av stor betydning at skadeevnen er stor, og at hagen er nærmeste nabo til et fellesareale hvor barn ferdes. Videre er det av betydning at ekteparet var kjent med at ungdom pleide å ta seg inn på eiendommen. Handlingsalternativet er ikke særlig krevende og vil eliminere eller redusere risikoen for skade.

Konklusjonen blir etter dette at Kari og Lars burde ha reagert på risikoen for skade som det tomme bassenget representerte. Kari og Lars har dermed opptrådt uaktsomt når de ikke hadde sikret bassenget bedre, og er følgelig ansvarlig på grunnlag av culpa.

Det foreligger ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden. Det neste som må vurderes er om det foreligger årsakssammenheng mellom unnlatelsen av å sikre bassenget bedre og hjerneskaden som Per ble påført.

Kravet om årsakssammenheng følger av samstemt og langvarig rettspraksis. Norsk rett tar utgangspunkt i betingelseslæren. Dette ble i P-pilledom II formulert som at årsakskravet normalt er oppfylt dersom skaden ikke ville ha oppstått om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Unnlatelsen eller handlingen er da en nødvendig betingelse for skadens inntreden. Dommen handlet om en dame som fikk hjernetrombose som følge av bruk av P-piller.

I dette tilfellet ville skaden ikke ha oppstått om bassenget var bedre sikret. Videre er unnlatelsen så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. P-pilledom II. Følgelig er vilkåret om årsakssammenheng oppfylt.

Oppgaven reiser ikke spørsmål om rettslig avgrensning.

De tre kumulative vilkårene for å pålegge erstatningsansvar er oppfylt. Følgelig er Kari og Lars i utgangspunktet erstatningsansvarlig overfor Per.

Utmålingen av erstatning skjer etter skl. § 3-1. Oppgaven reiser ikke spørsmål om utmåling av erstatning.

Kari og Lars hevdet at Per og Peders eget bidrag til skaden måtte medføre at Pers erstatning ble avkortet betydelig. Anførselen reiser spørsmål om skadelidtes medvirkning til skaden.

Rettslig grunnlag er skl. § 5-1. Det følger av bestemmelsens første ledd at erstatningen «kan» settes ned eller avkortes dersom skadelidte har «medvirket» ved «egen skyld». Med «medvirket» menes også at skadelidte «har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade».

Etter bestemmelsens tredje ledd gjelder bestemmelsen tilsvarende ved «medvirkning av andre personer» som skadelidte «svarer for». Ordlyden tilsier at det er av betydning om personer skadelidte kan identifiseres med, har medvirket til skaden. Dette reiser spørsmål om en eventuell medvirkning fra Peder kan medføre avkortning i Pers erstatning. Det er imidlertid ikke grunnlag i norsk rett for å identifisere foreldre med barn, slik at man kan si at barn «svarer for» sine foreldres handlinger, jf. Dam-dommen. Det vil derfor i det følgende kun ses hen til Pers eventuelle «egen skyld».

Det første spørsmålet blir om Per har «medvirket» til skaden.

Ordlyden «medvirket» forstås dit hen at skadelidte, ved å opptrå aktsomt, ville ha avverget skaden som har oppstått. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at «medvirket» stiller krav om faktisk årsakssammenheng mellom skadelidtes opptreden og skaden som oppsto, slik det er utarbeidet i rettspraksis. Betingelseslæren og uvesentlighetslæren er derfor det som må vurderes.

Dersom Per ikke hadde løpt mot bassenget for å hente ballen ville han sannsynligvis ikke ha tatt overbalanse og falt ut i bassenget. Det at Per løp for å hente ballen er dermed en nødvendig betingelse for at han falt ut i bassenget og dermed pådro seg hjerneskaden. Videre må dette anses å være så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Per har «medvirket» til skaden.

Det neste spørsmålet er om Per har utvist «egen skyld» ved å løpe mot bassenget for å hente ballen.

Ordlyden «egen skyld» forstås dithen at skadelidte har opptrådt uaktsomt. Det følger av bestemmelsens forarbeider at «egen skyld» er en henvisning til culpavurderingen slik den er utarbeidet i rettspraksis og teori. Om culpadrøftelsen vises det til drøftelsen over.

Spørsmålet er om Per burde ha reagert på risikoen løpingen medførte.

Det at skadelidte skal kunne ha utvist «egen skyld» forutsetter at det foreligger selvskyldevne. Etter skl. § 5-1 første ledd siste pkt. har barn under 10 år ikke slik selvskyldevne. Per er imidlertid 12 år, og er dermed over denne grensen. Det faktum at han er så nær alder uten selvskyldevne er imidlertid en formildende omstendighet som det vil bli tatt hensyn til.

Per har tilstrekkelig tilknytning til risikoen da det er han selv som løp mot bassenget.

Handlingsalternativet er i dette tilfellet at Peder kunne latt være å løpe mot bassenget for å hente ballen. Handlingsalternativet er praktisk gjennomførbart og vil redusere eller eliminere risikoen for skade. Følgelig foreligger det et praktisk og effektivt handlingsalternativ.

Videre må det vurderes om det foreligger en kvalifisert risiko. For risikoens art og omfang vises det til drøftelsen over.

Hva risikograden angår må denne ses fra skadelidtes perspektiv. Vurderingstemaet er hvor stor sannsynligheten for skade var, sett fra skadelidtes ståsted på det kritiske tidspunkt.

Det er alminnelig kjent at sannsynligheten for skade er større når man løper enn når man går. Spesielt i et slikt tilfelle som dette hvor man løper mot et tomt basseng. Sannsynligheten for å ta overbalanse er stor, og faremomentene er mange. Følgelig er sannsynligheten for skade stor.

Samlet taler skadeevnen for at Per burde ha reagert på risikoen løpingen medførte.

Det følger imidlertid av rettspraksis at denne risikoen må ha vært synbar for skadelidte. I Alpinbakkedommen ble en dame som sto på ski i et alpinanlegg ansett som medansvarlig for skaden da hun var klar over at det var flatt lys og at risikoen for skade økte når hun fikk tårer i øynene. Den økte risikoen for skade ble da ansett som synbar for skadelidte.

I dette tilfellet ser Per at ballen ligger på bunnen av et tomt basseng, og løper likevel mot den. At man kan ta overbalanse må på den ene siden ha vært synlig for Per.

På den annen side må det ses hen til hvilken aldersgruppe Per inngår i. Per er bare 12 år, og det er alminnelig kjent at man får en bedre forståelse av hvilken risiko man utsetter seg for etter hvert som man blir eldre. 12 år er svært nær grensen som lovgiver har satt på 10 år, noe som taler for at risikoen i dette tilfellet ikke var synbar for skadelidte.

Det må likevel være av betydning at Per faktisk er over denne grensen. I en alder av 12 år må man kunne ha en viss forståelse for at man ikke skal løpe mot et basseng med 2 meters dybde. På bakgrunn av dette konkluderes det med at risikoen for skade var synbar for skadelidte.

Det må foretas en samlet helhetsvurdering. I det foreliggende tilfellet kreves det ikke mye fra Per sin side å la være å løpe mot det tomme bassenget for å hente ballen. Videre er skadeevnen stor. Det er av betydning at skadelidte bare er 12 år, men det må kunne forventes at et barn i denne alderen opptrår aktsomt når det er tale om en så stor fallhøyde. På bakgrunn av dette konkluderes det med at Per burde ha reagert på risikoen for skade som løpingen medførte.

Per har utvist «egen skyld» ved å løpe mot bassenget for å hente ballen.

Når vilkårene er oppfylt følger det av skl. § 5-1 (1) at erstatningen «kan» settes ned eller falle bort, dersom det er «rimelig» hensyntatt flere momenter bestemmelsen oppstiller. Ordlyden «kan» tilsier at det er opp til rettens skjønn å vurdere om avkortning skal skje i det konkrete tilfellet.

Spørsmålet er om det er «rimelig» at erstatningen til Per settes ned eller faller bort, hensyntatt momentene bestemmelsen oppstiller.

Det følger av bestemmelsen at det skal tas hensyn til skadelidtes atferd og «dens betydning for at skaden skjedde». Dette forstås som en vurdering av skadelidtes skyldgrad sett i et årsaksperspektiv. I Bilbelte-dommen fikk en passasjer alvorlige skader etter bilulykke. I dommen var skadelidte mer enn lite å laste etter bal. § 7, men fikk likevel full erstatning da skadevolder hadde utvist grov skyld.

I dette tilfellet har begge parter utvist uaktsomhet. Etter rettspraksis kan dette medføre en avkortning på ca. 50% da det gjerne er rimelig å fordele erstatningen mellom partene. Dette taler for at det er «rimelig» at Per sin erstatning settes ned.

Videre skal det tas hensyn til «omfanget av skaden». Dette forstås som en vurdering av størrelsen på den skaden som har oppstått. I Bilbelte-dommen la Høyesterett vekt på at skadelidte, som var 17 1/2 år, i ung alder hadde blitt påført store skader.

I dette tilfellet har Per i en alder av 12 år blitt påført en hjerneskade. Dette er en omfattende skade i svært ung alder. På bakgrunn av rettspraksis taler dette i retning av at det ikke er «rimelig» at Per sin erstatning settes ned eller faller bort.

Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av det aktuelle tilfellet. Skadelidte er svært ung og alvorlig skadet, noe som taler for en liten avkortning. På den annen side har begge parter utvist uaktsomhet, noe som taler for en noe større avkortning.

Det konkluderes med at Per sin erstatning settes ned med 1/5. Kari og Lars kan derfor ikke høres med at erstatningen skal setted ned betydelig.

Oppgaven reiser ikke spørsmål om lemping av ansvaret etter skl. § 5-2.

Den neste overordnede problemstillingen er om Kari og Lars er erstatningsansvarlig overfor sjokkskaden til Peder som følge av den dramatiske hendelsen.

Det foreligger en erstatningsrettslig relevant skade og ansvarsgrunnlag på skadevoldersiden, jf. drøftelsen over.

Videre må det foreligge årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende unnlatelsen og skaden som har oppstått.

Det er nærliggende å si at Peder ikke ville ha fått sjokkskader med etterfølgende dyp depresjon dersom Per ikke hadde falt ned i bassenget. Følgelig er Per sin skade en nødvendig betingelse for skaden Peder er påført.

En rettslig avgrensning av dette følger av uvesentlighetslæren. Dette ble i P-pilledom II formulert som et krav om at den ansvarsbetingende hendelsen eller unnlatelsen må ha vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Dette er en form for rettslig avgrensning av ansvaret. Det kan imidlertid utledes av rettspraksis at det skal mye til for at en skadevoldende unnlatelse eller hendelse ikke anses å være tilstrekkelig.

I det foreliggende tilfellet er det ikke noe som tilsier at det er noen andre årsaker som har spilt inn. Følgelig er skaden til Peder som oppsto som følge av ekteparets uaktsomhet så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.

En annen form for rettslig avgrensning av ansvaret er adekvanslæren. Denne «læren» er utarbeidet i rettspraksis og innebærer at skadevolder ikke blir ansvarlig for skade eller tap som er for upåregnelig, fjern eller avledet. Det må foretas en helhetsvurdering hvor flere momenter inngår i vurderingen.

Spørsmålet er om Peders dype depresjon som følge av sjokkskadene etter Per sin skade er for upåregnelig, fjern og avledet.

Det er i dette tilfellet tale om et tredjepartstap. Høyesterett har i flere dommer uttalt at det som et utgangspunkt skal mye til for at en tredjepart skal kunne kreve erstatning. Når det gjelder sjokkskader har Høyesterett lagt seg på en streng linje. Det er i flere dommer vurdert om mødres sjokkskader som følge av skade på barn er for avledet skade.

Høyesterett syns å vektlegge i stor grad hvordan man har blitt meddelt den sjokkerende hendelsen på. I to dommer, herunder Sola -dommen, har Høyesterett konkludert med at tredjepart ikke har krav på erstatning som følge av sjokkskade. Høyesterett la her blant annet vekt på at mødrene ikke selv var vitne til hendelsesforløpet, samt at beskjeden om barnas død ble formidlet på en skånsom måte.

I Bersagel-dommen hadde en uvedkommende startet bilen uten eierens samtykke. I bilen satt eierens 15 år gamle sønn. Bilen trillet ut i vannet som følge av hendelsen, og sønnen druknet. Moren var ikke vitne til selve hendelsesforløpet, men kom ut like etter og så at bilen var i vannet.

I Hauketo-dommen fikk hustruen til en mann som ble skadet, erstatning. Mannen hadde stått og snakket med henne ytterst på perrongkanten og deretter blitt truffet av en lykt fra førervognen. Hun hadde like etter tatt hånd om sin mann som var svært skadet. Høyesterett la vekt på at hendelsesforløpet var egnet til å sjokkere.

Med grunnlag i denne rettspraksis må det foretas en vurdering av om sjokkskadene til Peder i dette tilfellet må anses å være for upåregnelig, fjern og avledet.

Hvor påregnelig det er for skadevolder at skaden ville inntre har blitt tillagt stor vekt i rettsprakis. At en skade er upåregnelig tilsier at den er uventet og overraskende.

Generelt sett er det ikke upåregnelig for skadevolder at foreldre kan bli sjokkskadet som følge av alvorlig personskade på barn. Barn er noe av det kjæreste man har, og påregneligheten trekker derfor i retning av at skaden til Peder ikke er for fjern og avledet.

I likhet med Bersagel-dommen var ikke Peder vitne til selve ulykken, men kom til like etter. Synet av det livløse barnet i en blodpøl er en hendelse som er egnet til å sjokkere, noe som ble vektlagt i stor grad i Hauketo-dommen. Dette taler for at skaden til Peder ikke er for fjern og avledet.

På den annen side var det tale om dødsfall i de fire dommene som er redegjort for. I dette tilfellet har Per fått en omfattende skade, men han er likevel fortsatt i live. Dette trekker i retning av at skaden til Peder er for fjern og avledet.

Graden av skyld fra skadevolders side kan være med å forklare forskjellen på hvorfor det ble gitt erstatning i Bersagel-dommen og ikke i Sola-dommen. I førstnevnte dom hadde skadevolder utvist grov skyld, mens i sistnevnte var det utvist uaktsomhet. I dette tilfellet har Kari og Lars utvist uaktsomhet, og ikke grov skyld. Dette taler for at erstatningskravet ikke kan trekke så langt at skaden til Peder er vernet. Dette taler for at skaden til Peder er for fjern og avledet.

Det må foretas en samlet helhetsvurdering. På den ene siden er det påregnelig for skadevolder at foreldre kan bli sjokkskadet som følge av alvorlig skade på barnet. Videre er den dramatiske hendelsen klart egnet til å sjokkere. På den annen side er det ikke tale om dødsfall og det er heller ikke utvist grov skyld fra skadevolder. På grunnlag av den strenge linjen som er ført i rettspraksis, konkluderes det med at Peders dype depresjon som følge av sjokkskadene etter Per sin skade, er for upåregnelig, fjern og avledet.

Konklusjonen blir at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng.

Kari og Lars er ikke ansvarlig for sjokkskadene Peder pådro seg som følge av den dramatiske hendelsen.

Subsidiært, forutsatt at Kari og Lars er ansvarlig for sjokkskadene til Peder, tas det stilling til de øvrige anførsler.

Kari og Lars hevdet at erstatningen måtte avkortes som følge av Peders eget bidrag til skaden.

Det rettslige grunnlaget er skl. § 5-1. Det følger av bestemmelsens første ledd at dersom «erstatningssøkeren» har «medvirket» til skaden ved «egen skyld» kan erstatningen settes ned eller falle bort dersom det er «rimelig» hensyntatt flere momenter.

Ordlyden «erstatningssøkeren» viser til at det ikke bare er skadelidtes egen erstatning som kan settes ned eller falle bort etter bestemmelsen. Bestemmelsen utvider kretsen til de som har lidt tap som følge av skaden. I dette tilfellet er Peder «erstatningssøkeren».

Spørsmålet er først om Peder har «medvirket» til skaden.

Dersom Peder ikke hadde hjulpet Per over gjerdet, ville ikke skaden ha oppstått. Følgelig er Peder sin handlemåte en nødvendig betingelse for den skaden som har oppstått. Videre er den så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Peder har «medvirket» til skaden.

Spørsmålet er videre om Peder har medvirket til skaden ved «egen skyld» ved å hjelpe Per over gjerdet.

Det må foretas en culpavurdering, jf. tidligere drøftelse.

I det foreliggende tilfellet har ikke Peder en tilknytning til bassenget som førte til skaden. Det må imidlertid vurderes om han har opptrådt uaktsomt ved å hjelpe Per over gjerdet.

I dette tilfellet kunne Peder ha latt være å hjelpe Per over gjerdet. Dette handlingsalternativet er både praktisk gjennomførbart og ville ha redusert eller elminiert risikoen for skade.

Spørsmålet er om Peder burde ha latt være å hjelpe Per over gjerdet.

For vurderingen av skadeevnen vises det til tidligere drøftelse. Denne er stor.

Det må etter rettspraksis vurderes om skadeevnen er synbar.

Det kan legges til grunn at Peder ikke var kjent med de faremomentene som befant seg på andre siden av gjerdet. Skadeevnen kan derfor vanskelig sies å være synbar for Peder, noe som taler for at Peder ikke hadde oppfordring til å handle annerledes.

På den annen side kan det faktum at Peder ikke visste hva som befant seg på andre siden av gjerdet være en oppfordring til å la være å hjelpe Per over gjerdet. Peder har slikt sett utsatt Per for den risikoen som forelå ved bassenget.

Selv om handlemåten gjerne er kritikkverdig, hensyntatt Peder sin alder, kan det ikke være tilstrekkelig til å konkludere med at Peder burde ha latt være å hjelpe Per over gjerdet for å minske risikoen for skade. Dette vil være for fjernt i forhold til den unnlatelsen som medførte at skade på Peder faktisk oppsto.

Det konkluderes med at Peder ikke har medvirket ved «egen skyld» når han hjalp Per over gjerdet.

Atter subsidiært, forutsatt at Peder har medvirket til skaden ved «egen skyld», vurderes det hvor mye erstatningen eventuelt skulle ha blitt avkortet med.

Det følger av skl. § 5-1 (1) at erstatningen «kan» falle bort dersom det er «rimelig» hensyntatt flere momenter som bestemmelsen oppstiller. Det vises til tidligere drøftelse.

Spørsmålet er om det er «rimelig» at erstatningen settes ned eller faller bort som følge av Peders medvirkning.

Momentet «atferden, og dens betydning for at skaden skjedde» viser til skyldgrad og årsaksperspektiv. I dette tilfellet er det tale om uaktsomhet fra både Peder og ekteparet, noe som taler for en avkortning på 50%.

Når det gjelder «omfanget av skaden» er det tale om en dyp depresjon. Dette er en psykisk alvorlig skade, noe som isolert sett taler for lav avkortning.

Det må foretas en samlet helhetsvurdering av hva som er rimelig i det konkrete tilfellet. Begge parter har utvist uaktsomhet, og selv om skaden er stor tilsier en vurdering av hvem som er nærmest til å bære risikoen at tapet avkortes med 50%.

Konklusjonen blir at det er «rimelig» at erstatningen settes ned med 50%.