Marte Kirkerud er over gjennomsnittet interessert i trening. Det er landeveissykling som hun sverger til. Etter flere år med mange timer daglig på sykkelsetet, har hun begynt å delta i både nasjonale og internasjonale sykkelstevner. Dette har hun hatt stor suksess med. Hennes erfaring er at sykkelen har veldig mye å si for hennes prestasjoner som landeveisrytter. Hun ønsker derfor å gå til anskaffelse av en god sykkel som kan bringe henne enda høyere opp på resultatlistene i stevnene som hun skal delta på i fremtiden. Hun synes imidlertid at de beste syklene er veldig dyre dersom de skal kjøpes nye.
Marte blir derfor fornøyd når hun 20. mars 2018 kommer over en annonse på finn.no hvor en mann ved navn Peder Ås vil selge sin landeveissykkel av merket Scott Foil RC10 til kr 60.000,-. Dette er ca. kr 20.000,- under nypris, og er innenfor det Marte vil kunne klare å betale. Hun tar kontakt med Peder, og etter en lang samtale om sykkelen og landeveissyklingens gleder og utfordringer, blir de enige om at Peder kan frakte sykkelen til henne 31. mai 2018. Peder vil nemlig gjerne bruke sykkelen i borgertoget som skal arrangeres i Kristiansand 17. mai hvor han skal sykle gjennom Kristiansands gater sammen med andre medlemmer av Kristiansands Cykleklubb (KCK). Etter 17. mai trenger han noe tid til å få gjennomført en full service på sykkelen før den overleveres til Marte. Marte går med på dette. Det viktigste for henne er at hun kan bruke sykkelen i et sykkelløp i Nord-Jylland som hun har planer om delta på 2. juni 2018. Betalingsfrist blir ikke nevnt.
Noen dager etter at Marte og Peder inngår avtalen om kjøp av sykkelen, mottar Marte en e-post fra Skatteetaten om at skattemeldingen hennes er tilgjengelig på Skatteetatens nettsider. Da hun går inn på meldingen, ser hun at hun har fått kr 50.000,- i restskatt som forfaller til betaling 31. mai 2018.
Når slutten av mai nærmer seg, innser Marte at hun ikke vil klare å betale både restskatt og sykkel på samme dag. Hun føler derfor at hun må prioritere betaling av restskatten. Hun har imidlertid veldig lyst til å bruke sykkelen på det planlagte sykkelløpet, og bestemmer seg for å betale sykkelen et par uker etter levering. Hun forventer å få inn penger som følge av overtidsarbeid på jobben innen den tid, slik at hun dermed vil få nok penger på konto til å betale for sykkelen.
Den 31. mai kommer Peder som avtalt til Marte med sykkelen. De har en lang samtale om sitt felles favorittema. Når Peder finner ut at han må skynde seg av gårde, kommer han på at han må forsikre seg om at Marte har betalt for sykkelen. Marte tar frem mobilen, legger inn betalingen i nettbanken med forfall 31. mai og trykker betal. Når Peder like etterpå kjører hjemover, tar Marte frem mobilen igjen og stopper betalingsordren. Hun legger inn betalingen på nytt med forfall 15. juni 2018. Marte har dårlig samvittighet for at hun har utnyttet muligheten til å stoppe betalingen før banken gjennomfører transaksjonen og at hun lurer Peder, men hun rettferdiggjør handlingen sin med at det bare er en liten forsinkelse på 14 dager som umulig kan spille så mye rolle for Peder. De fikk dessuten en så god tone at hun tenker at han ikke kommer til å reagere på dette. Imidlertid viser det seg at hun ikke får utbetalt overtidsgodtgjørelsen som planlagt på grunn av kommunikasjonssvikt i økonomiavdelingen. Marte har dermed bare så vidt nok midler til livsopphold og løpende utgifter og hun bestemmer seg derfor for å vente med betalingen til Peder til økonomien hennes har bedret seg.
Peder oppdager først 1. august 2018 at han ikke har fått betalt for sykkelen. Han sender en e-post til Marte hvor han krever at hun betaler umiddelbart og opplyser henne om at hun skylder ham forsinkelsesrente fra 31. mai 2018 og at han også krever rentes rente på forsinkelsesrenten. Marte svarer samme dag med en beklagelse. Hun lover at hun skal betale med én gang hun har nok penger på konto. Hun avviser imidlertid Peders krav om forsinkelsesrente og rentes rente. Ifølge henne kan Peder ikke kreve forsinkelsesrente fra 31. mai 2018 fordi de ikke hadde avtalt noen uttrykkelig forfallsdato for betalingen, og Peder sendte jo først betalingskrav den 1. august 2018. Hun mener rentes rente uansett er utelukket.
Spørsmål 1: Kan Peder kreve forsinkelsesrente, og i tilfelle fra hvilken dato, og kan han kreve rentes rente?
Forutsett at svaret er at Peder har krav på forsinkelsesrente fra 31. mai 2018.
Peder er en mann med mye penger, og glemmer stadig vekk at Marte ikke har betalt for sykkelen. Med ujevne mellomrom kommer han imidlertid på dette, men han nøyer han seg med å sende en og annen sint e-post til Marte hvor han purrer på betalingen. Hans synes det er lurt å sende purringer, fordi han tenker at han må passe seg for at kravet ikke blir foreldet. Til slutt får Peder nok og innser at det må sterkere lut til enn purringer og sinte e-poster for å få Marte til å betale. Derfor sender han 1. juli 2021 en krass e-post til Marte hvor han vedlegger et utkast til en forliksklage som han truer med å sende til forliksrådet dersom Marte ikke betaler umiddelbart. Marte blir nervøs for hva som da kan skje, og tar kontakt med sin venninne Ulla Grå, som har en bachelorgrad i rettsvitenskap. Hun kan berolige Marte med at kravet er foreldet slik at hennes betalingsansvar er bortfalt. Marte videreformidler til Peder at fordi det har gått tre år siden sykkelen ble levert, så er kravet foreldet. Peder avviser at kravet er foreldet og viser til at Marte tar feil når hun tror at det er 31. mai 2018 som er utgangspunktet for foreldelsesfristen.
Spørsmål 2: Er Peders krav på betaling av kr 60.000,- for sykkelen (hovedstolen) foreldet 1. juli 2021?
Spørsmål 3: Er Peders krav på betaling av forsinkelsesrente fra 31. mai 2018 foreldet 1. juli 2021?
Forutsett at kravet ikke er foreldet.
Peder synes ikke noe om at Marte unndrar seg betaling, men han vegrer seg for å gå til rettslige skritt ved å sende inn forliksklagen. Samtidig er han blitt skremt av diskusjonen om foreldelse og ønsker å sikre seg bedre mot at kravet blir foreldet med det første. Den 15. juli 2021 sender han derfor et dokument med overskriften «Omsetningsgjeldsbrev» til Marte med følgende ordlyd:
«Jeg, Marte Kirkerud, erkjenner å skylde Peder Ås kr 60.000,- med tillegg av allerede påløpt forsinkelsesrente og fremtidig forsinkelsesrente frem til betaling skjer».
Marte mottar dokumentet med skylderklæringen 19. juli 2021, undertegner det og postlegger det samme dag.
Dagen etter blir Marte oppsøkt av Ulla Grå. Hun er flau over at hun tok feil av foreldelsesreglene, og ønsker å gjøre det godt igjen overfor Marte. Marte blir nysgjerrig på hva venninnen vil foreslå. Ulla forteller at faren har tenkt å legge ned snekkerbedriften sin, si opp leieavtalen for boligen og flytte til Torrevieja i Spania for å tilbringe pensjonisttilværelsen sin der. I den forbindelse trenger han kapital for å investere i et hus i Torrevieja, og Ulla har fått i oppdrag å sørge for at han får betalt for alle oppdrag, både fra de kunder som er i mislighold og de som skylder ham penger uten at kravet er forfalt ennå. Ullas far er utålmodig fordi han trenger penger raskt, og innser at dette ikke nødvendigvis innebærer at han får inn alle pengene han har krav på. Én av kundene til Ullas far er Peder Ås. Ulla opplyser at Peder er en glemsom betaler og at faren gjentatte ganger har erfart at regninger som sendes til ham blir betalt lenge etter forfall. Den siste forfalte regningen som Peder ikke har betalt, lyder på kr 20.000,-. Ulla tilbyr Marte å overta kravet mot Peder mot å betale ¼ av fakturaens pålydende. Marte tenker at det er en god idé fordi hun da kan motregne med kr 20.000,- i kravet som Peder har mot henne. De undertegner en avtale om overdragelse av kravet mot Peder.
Postforsendelsen med skylderklæringen fra Marte blir håndtert av Hans Tastad som er sommervikar hos Post Sør. Hans er fornøyd med jobben, særlig fordi han har funnet en måte å spe på inntektene ved å underslå post av verdi. Så lenge han ikke gjør det for ofte, regner han med å ikke bli oppdaget. Da han åpner brevet fra Marte for å se om det er noe han kan tjene penger på, innser han at han har «skutt gullfuglen». Han tilføyer for hånd følgende setning «Solgt 22. juli 2021 fra Peder Ås til ihendehaveren av dette dokumentet». Han undertegner med Peders navn. Samme dag tar han med seg dokumentet til byens inkassobyrå, Inkasso AS, og selger det til dem. Inkasso AS sender umiddelbart et brev til Marte med opplysninger om at hun nå skal betale pengekravet til dem og med beskjed om konsekvensene av at hun ikke betaler.
Da Marte 26. juli 2021 finner brevet fra Inkasso AS i postkassen sin, tar hun umiddelbart kontakt med både selskapet og Peder Ås og opplyser dem om at hun har et krav mot Peder som hun vil motregne med. Peder Ås hevder at det er han som er rett kreditor etter skylderklæringen og som har krav på penger fra Marte. Noen har jo stjålet skylderklæringen fra ham, og de som kjøpte dette av tyven kan umulig få rett til pengene på bekostning av ham. Inkasso AS ble jo blitt lurt av Hans i forbindelse med salget, og overdragelsesavtalen mellom Hans og selskapet må derfor være ugyldig. Peder synes at Marte gjerne må motregne overfor ham, men restbeløpet for sykkelen må hun betale til ham. Inkasso AS hevder at de gjennom kjøpet av skylderklæringen fra Hans har overtatt kreditorposisjonen fra Peder og avviser at Marte kan motregne. De mener at de ikke trenger å finne seg i en slik motregning med et krav som det er Peder, ikke Inkasso AS, som er debitor for – et krav de attpåtil ikke visste om da de kjøpte skylderklæringen fra Hans. De kunne heller ikke vite at Hans hadde stjålet skylderklæringen.
Spørsmål 4: Er det Peder eller Inkasso AS som er kreditor etter skylderklæringen?
Spørsmål 5: Kan Marte motregne overfor Inkasso AS?
(Karakter: A)
Spørsmål 1:
Overordnet problemstilling er om Peder kan kreve forsinkelsesrenter, og i så fall fra hvilken dato, dernest om han kan kreve rentes renter på forsinkelsesrentene.
Rettsgrunnlaget følger av forsinkelsesrenteloven (heretter rentel.) § 1 som sier at loven gjelder for “pengekrav på formuerettens område” dersom ikke annet er avtalt eller følger av lov.
Det er klart at saken gjelder et pengekrav og at dette er på formuerettens område, i og med at det gjelder kjøp og salg mellom to private parter.
Etter rentel. § 2 (1) 1. pkt kan fordringshaveren, i vår sak Peder, kreve forsinkelsesrenter når kravet “ikke innfris ved forfall”.
Ordlyden taler for at det må være fastsatt en bestemt forfallsdato, som skyldneren ikke har betalt innen.
I foreliggende sak har ikke partene avtalt noe forfallsdato. Dette taler i utgangspunktet for at det ikke kan kreves forsinkelsesrenter, fordi det ikke kan sies at pengekravet “ikke innfris ved forfall” når det aldri forfaller.
Likevel følger det av gjeldsbrevlova (heretter gbl.) § 5, som etter blant annet Sirkusteltdommen (Rt. 1957 s. 778), Factoring Finans (Rt. 1992 s. 504), og lovens forarbeider får analogisk anvendelse også på fordringer som ikke knytter seg til gjeldsbrev, at dersom ikke noe er “fastsett”, så er skyldneren pliktig å betale “straks” fordringshaveren sier i fra. Dette tilsier at kreditor ensidig kan fastsette forfallsdato.
Dette taler for at kravet forfaller den dagen Peder ber om betaling, nemlig når han overleverer sykkelen 31. mai. Ettersom Marte ikke betaler “straks” Peder gir beskjed, har hun oversittet betalingsfristen. Kravet er ikke innfridd ved forfall.
Peder kan kreve forsinkelsesrenter etter rentel. § 2 (1) 1. pkt.
Videre er spørsmålet når renten løper fra. Etter § 2 (1) 2. pkt løper renten fra “forfallsdag” når denne er “fastsatt i forveien” og ellers fra 30 dager etter fordringshaveren sender “skriftlig påkrav” med “oppfordring om å betale”.
Ordlyden taler for at forfallsdato må være en konkret dato som er fastsatt forut for forfallet.
I lovens forarbeider fremkommer det at “fastsatt i forveien er forfallsdagen” der man “av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret”.
I dommen Rt. 1995 s. 1549 uttaler Høyesterett med henvisning til lovens forarbeider, at vilkåret er innfridd der det er “gjort klart på hvilken dato oppgjøret skal skje”.
I realiteten medfører dette at debitor og kreditor skal ha de samme forutsetninger for å kunne peke på en oppgjørsdato. Etter dette synes det ikke å være avgjørende at en bestemt dato er avtalt på forhånd, men det skal ut i fra grunnlaget for kravet kunne utledes at kravet skal gjøres opp på eller innen en fiksert dato.
Etter juridisk teori er ikke en tilsendt faktura tilstrekkelig, og heller ikke periodiske forfallsdatoer – som hvert kvartal – synes å oppfylle vilkåret.
I vår sak er ikke forfallsdato fastsatt i forveien, og dermed må renten begynne å løpe 30 dager etter “skriftlig påkrav” med oppfordring om å betale er sendt til skyldneren.
Peder sender et slikt skriftlig påkrav den 1. august 2018, som betyr at forsinkelsesrenten løper fra 1. september 2018.
Delkonklusjonen er at Peder kan kreve forsinkelsesrenter fra 1. september.
Den videre problemstillingen er hvorvidt Peder kan kreve rentes renter på forsinkelsesrentene.
Det har tidligere vært en oppfatning om at renteplikt bare foreligger dersom det følger av et særskilt grunnlag, men i Rt. 2002 s. 71 skriver førstevoterende at “det nok i dag er en allmenn oppfatning (…) at rådighet over penger og annen likviditet har en pris, og at det derfor i økende grad både kreves renter av pengefordringer, og erkjennes at renter må betales”. Dette tilsier at det ikke lenger synes å gjelde et krav om særskilt hjemmel, som for eksempel lov eller avtale, for å kreve renter, herunder rentes renter, men at reelle hensyn og andre økonomiske betraktninger også kan hjemle tilkjennelse av renter. Et slikt syn er bekreftet i senere dommer, blant annet Rt. 2010 s. 816 og Rt. 2014 s. 501 (Tomtefeste).
Slike reelle hensyn og økonomiske betraktninger kan være at rentes renter er prisen på påløpte men ubetalte renter. Normalt gjelder renter per år, som betyr at rentes renter ikke får betydning før utestående renter har stått over ett år uten å bli betalt. I slike tilfeller kan og bør rentes renter betales som kompensasjon for det rentetapet kreditor påføres ved å ikke kunne disponere over egne midler. Dette trekker i retning av at Peder skal kunne kreve rentes renter.
På den annen side vil det i tilfelle tilsiktet kreditt ikke virke rimelig å tilkjenne rentes renter på annet grunnlag enn avtale, dersom avtalen er taus om rentes renter skal betales. Dette taler for at det ikke er grunnlag for å tilkjenne Peder krav på rentes renter.
I tillegg er det klart uttalt i høyesterettspraksis at det normalt ikke er grunnlag for å kreve rentes renter på forsinkelsesrenter.
Dette begrunnes blant annet med slike forretningsøkonomiske hensyn som at forsinkelsesrenter i seg selv skal kompensere for det rentetapet kreditor er påført som følge av at debitor disponerer hans midler lenger enn avtalt, og gjenopprette den økonomiske situasjonen mellom kreditor og debitor. Videre skal forsinkelsesrenter kompensere for de rentekostnadene kreditor kan ha blitt påført som følge av å måtte tilegne seg likviditet fra andre steder enn egne midler. I tillegg har forsinkelsesrenter den funksjon å oppfordre skyldneren til å betale fortest mulig etter forfall, og i så tilfelle vil sjeldent rentes renter manifestere seg som en realitet. Dersom det hadde det, skal likevel forsinkelsesrenten være justert slik at den er tilstrekkelig reparerende.
Delkonklusjonen er at Peder ikke kan kreve rentes renter.
Konklusjonen er at Peder kan kreve forsinkelsesrenter fra 1. september, men han kan ikke kreve rentes renter.
Spørsmål 2:
Den overordnede problemstillingen er om Peders krav på 60.000kr er foreldet 1. juli 2021.
Peder anfører at Marte tar feil når hun tror 31. mai 2018 er fristens utgangspunkt. Det springende punkt er når fristen begynner å løpe.
Foreldelsesloven (heretter fl.) kommer til anvendelse ettersom det gjelder en “fordring på penger” jfr. fl. § 1 (1).
Den alminnelige foreldelsesfristen er på 3 år jfr. § 2, og dersom kravet er foreldet medfører dette at kreditor ikke lenger har rett til oppfyllelse jfr. § 24.
Fristens utgangspunkt er regulert i fl. § 3 hvor det heter at foreldelsesfristen regnes fra “den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse” jfr. 1. ledd.
Peder hadde tidligst rett til å kreve oppfyllelse 31. mai, ettersom det er denne datoen han først ber om betaling i samsvar med gbl. § 5, og overleverer sin motytelse. Dette taler for at kravet foreldes 3 år etter 31. mai 2018.
Videre følger det av faktum at Peder sender mailer jevnlig til Marte med oppfordring om å betale, for å forsikre seg om at kravet ikke foreldes. I seg selv er ikke dette et tiltak som avbryter foreldelsesfristens løp, men slike tiltak finnes, og er regulert i foreldelsesloven §§ 14 til 19. Dersom foreldelsen er avbrutt i samsvar med en av paragrafene her, innebærer det at ny frist begynner å løpe enten etter § 20 eller § 21.
Foreldelse avbrytes når skyldneren, her Marte, “uttrykkelig eller ved sin handlemåte” “erkjenner forpliktelsen” overfor fordringshaveren, jfr. fl. § 14. Bestemmelsen eksemplifiserer at dette kan skje ved løfte om betaling, ved å betale renter, eller ved annen konkludent atferd. Eksemplene er ikke uttømmende.
Den 1. august 2018 sender Peder en mail til Marte om at hun må betale, hvorpå Marte “lover” at hun skal betale med én gang hun har nok penger på konto. Dette er et rent løfte om betaling i samsvar med § 14, og er en erkjennelse som avbryter fristen. Dette medfører at en ny foreldelsesfrist begynner å løpe fra denne erkjennelsen jfr. fl. § 20, som tilsier at kravet ikke foreldes før 1. august 2021.
Konklusjonen er at Peders krav ikke er foreldet den 1. juli 2021.
Spørsmål 3:
Overordnet problemstilling er om Peders krav på forsinkelsesrenter fra 31. mai 2018 er foreldet 1. juli 2021.
Foreldelsesloven kommer til anvendelse for “fordring på penger” eller “andre ytelser”. Renter er en fordring på penger.
I utgangspunktet begynner fristen å løpe fra den dagen fordringshaveren “tidligst har rett til å kreve” oppfyllelse. Det forutsettes at Peder har rett til å kreve forsinkelsesrenter fra 31. mai. Dette tilsier at kravet foreldes 31. mai 2021 i medhold av fl. § 3 (1) jfr. § 2.
Det følger av § 24 nr. 2 at foreldelse av en fordring “omfatter også rente”. En antitetisk tolkning av dette tilsier at dersom hovedkravet ikke er foreldet, er heller ikke kravet på renter av hovedfordringen foreldet. Dette taler for at krav på betaling av forsinkelsesrenter ikke foreldes før 1. august 2021, samtidig som hovedkravet foreldes.
På den annen side fremgår det av faktum at Marte erkjenner sin forpliktelse til å betale hovedstolen, men bestrider at hun er pliktig å betale forsinkelsesrenter. Dette innebærer at Martes erkjennelse ikke gjelder for forsinkelsesrentene, kun for hovedforpliktelsen. Dette tilsies at den avbrytelse av foreldelsesfristen som følger av erkjennelsen, bare gjelder for den delen av kravet som gjelder hovedfordringen, og ikke for kravet på forsinkelsesrenter. Dette taler for at foreldelsesfristen ikke er avbrutt i samsvar med fl. § 14, og at fristens utgangspunkt derfor er 31. mai hva angår forsinkelsesrenter.
Videre kan foreldelse avbrytes etter § 15 når fordringshaveren “tar rettslig skritt” mot skyldneren for å få avgjørelse. Det forutsettes at slike rettslige skritt tas før foreldelsesfristens utløp.
Peder sender mail 1. juli 2021 med et utkast til en forliksklage, som han truer med å sende inn. Dette kan ikke anses som at Peder har iverksatt rettslig skritt mot skyldneren. Dette taler også for at fristen ikke er avbrutt.
Ettersom foreldelsesfristen ikke er avbrutt i medhold av fl. §§ 14 til 19, er fristens utgangspunkt 31. mai 2018. Foreldelsesfristen er på 3 år. Tilleggsfrister er ikke aktuelt, og heller ikke forlenget frist. Kravet på forsinkelsesrenter foreldes 31. mai 2021.
Konklusjonen er at Peders krav på forsinkelsesrenter er foreldet.
Spørsmål 4:
Overordnet problemstilling er hvem som er rette kreditor av gjeldsbrevets pålydende.
Det følger ingen legaldefinisjon av hva et gjeldsbrev er i gjeldsbrevlova (heretter gbl.) men av lovens forarbeider følger det at et gjeldsbrev er et “skriftlig” “i det ytre selvstendig” løfte om å betale “penger”. Det er klart at skyldnererklæringen Marte underskriver er et gjeldsbrev.
Videre er det klart at det er tale om et omsetningsgjeldsbrev etter gbl. § 11 (2) nr. 4, og at reglene i kapittel 2 kommer til anvendelse. Reglene i kapittel 1 regnes som alminnelige bestemmelser, og gjelder både for enkle- og omsetningsgjeldsbrev.
Det følger av sikker rett at kreditor kan overdra gjeldsbrevet fritt, og at slik overdragelse normalt ikke krever samtykke fra debitor. Overdragelse av gjeldsbrev omtales ofte som en cesjonsavtale.
Ved overdragelse av gjeldsbrev omtales gjerne og i den videre drøftelsen selgeren (Hans) som cedent, kjøperen (Inkasso AS) som cesjonar, og debitor (Marte) som debitor cessus. Situasjonen beskrevet i faktum er et klassisk eksempel på en hjemmelsmannskonflikt, hvor Peder opptrer som hjemmelsmann. Konflikten kjennetegnes ved at cedenten ikke er rette innehaver av gjeldsbrevet. Tilfellet reguleres i gbl. § 14 jfr. § 13.
For omsetningsgjeldsbrev ekstingverer, det vil si fjerner eller utslukker, godtroende cesjonar langt på vei de innsigelser som rettes mot ham. Dette begrunnes ut i fra forretningsøkonomiske hensyn. Det foreligger et antatt behov for verdipapirer og gjeldsbrev som er lett omsettelige, hvori kjøperen skal slippe å foreta seg inngående undersøkelser av gjeldsbrevets eksistens og omfang, eller debitors betalingsevne eller -vilje. Omsetningsgjeldsbrev innebærer en særlig beskyttelse av godtroende kjøper, og dårligere vern av debitor. Ved enkle gjeldsbrev er det ment at cesjon ikke medfører verken bedre eller dårligere rettigheter for cesjonaren enn det cedenten hadde, jfr. gbl. § 25.
Det følger av gbl. § 14 at dersom “legitimasjonshaveren” avhender et omsetningsgjeldsbrev, og mottakeren får det “i hende”, hindrer det ikke rettsvinning at han (legitimasjonshaveren) vantar sin rett til å råde over brevet, med mindre mottakeren “veit dette” eller “ikkje er so aktsam som han bør vera etter tilhøvet”.
Bestemmelsen oppstiller i hovedsak fire vilkår for at cesjonaren skal ekstingvere debitors innsigelser: gjeldsbrevet må avhendes, selgeren må være legitimert, kjøperen må få gjeldsbrevet “i hende”, og til slutt må mottakeren være i god tro jfr. ordlyden “utan når mottakaren veit dette eller ikkje er so aktsam som han bør vera etter tilhøvet”.
Det er på det rene at avhendelsen skjer som ledd i en overdragelse, og at kjøperen får gjeldsbrevet “i hende”.
Spørsmålet er om Hans er legitimert til å råde over brevet, deretter om Inkasso AS er i god tro.
Peder anfører at han er rett kreditor etter skyldnererklæringen. Inkasso AS mener de har overtatt kreditorposisjonen fra Peder da de kjøpte skyldnererklæringen.
Etter gbl. § 13 er den som har et omsetningsgjeldsbrev “i hende” legitimert til å råde over det, gitt at det er et “ihendehavergjeldsbrev”.
I det Hans Tastad tilfører påskriften om at Peder Ås har solgt gjeldsbrevet til “ihendehaveren av dette dokumentet” medfører det at gjeldsbrevet blir et ihendehavergjeldsbrev etter gbl. § 11 (2) nr. 1. i og med at det fra da av “lyder på ihendehavaren” og ikke sier hvem gjelden skal betales til. Dette taler for at Hans er legitimert til å råde over brevet etter § 13.
Det springende punkt er om Inkasso AS er i god tro når de kjøper gjeldsbrevet av Hans.
Det legges til grunn at Inkasso AS ikke “veit” at Hans vantar sin rett til å råde over brevet etter ordlyden i § 14. Spørsmålet er om Inkasso AS “er so aktsam som han bør vera etter tilhøvet”.
Ordlyden legger opp til en aktsomhetsvurdering, men legger listen relativt lavt i og med at man kun behøver å være så aktsom som det konkrete tilfellet tilsier.
I foreliggende sak er det få holdepunkter i faktum som taler for eller mot at Inkasso AS har opptrådt mer eller mindre aktsomt.
Et argument i retning av at de ikke har vært så aktsomme som forholdene tilsier, er at Hans har påført tillegget om at Peder har solgt gjeldsbrevet, for hånd. Det legges til grunn at det opprinnelige dokumentet enten er skrevet på datamaskin og så printet ut, eller i alle fall skrevet for hånd med en helt annen håndskrift enn Hans sin. Det at denne “salgskvittering” er påført for hånd bør vekke en viss mistanke hos Inkasso AS. I det minste burde påskriften oppfordre Inkasso AS til å foreta enkle undersøkelser i om salget stemmer eller er rettmessig.
Likevel er det ikke utenkelig at en situasjon kan oppstå der Peder har behov for likviditet raskt, og av den grunn selger gjeldsbrevet i hast, og finner det enklere å tilføye informasjon om salget for hånd, fremfor å redigere det opprinnelige dokumentet, og kreve ny signatur av Marte, før han kan selge det. Dette taler for at Inkasso AS har forholdt seg så aktsomme som de burde.
I tillegg synes brevet å være signert av Peder. Selv om signaturen er forfalsket, er det ikke holdepunkter for å si at Inkasso AS i det hele tatt kunne vite at signaturen var falsk. Dette taler for at Inkasso AS har vært tilstrekkelig aktsomme etter forholdene.
Inkasso AS er i god tro, og vinner kreditorposisjonen til tross for at Hans vantok sin rett til å råde over gjeldsbrevet.
Delkonklusjonen er at vilkårene i § 14 er oppfylt, og Inkasso AS ekstingverer Martes innsigelser.
Konklusjonen er at Inkasso AS rettmessig har overtatt kreditorposten.
Spørsmål 5:
Overordnet problemstilling er om Marte kan kreve tvungen motregning av sitt krav overfor Peder med Inkasso AS sitt krav på Marte.
Reglene for tvungen motregning følger av ulovfestet rett. Det er i utgangspunktet tre inngangsvilkår som alle må være oppfylt for at tvungen motregning skal kunne kreves. I tillegg er det alminnelig antatt å gjelde et prosessuelt vilkår om at motregning må erklæres i og med at motregning ikke skjer automatisk. Dette er klart innfridd, ved Martes motregningsekrlæring overfor Peder. Marte er derfor den med et motkrav, mens Inkasso AS har hovedkravet.
Dersom Peder fortsatt var rette innehaver av gjeldsbrevet, ville det for øvrig ikke vært tale om tvungen motregning, i det Peder gjerne synes Marte må motregne overfor ham. Det forutsettes likevel jfr. drøftelsen i oppgave 4 at Inkasso AS har overdratt kreditorposten, og ettersom de motsetter seg at Marte kan motregne, må det vurderes ut i fra vilkårene for tvungen motregning.
Det første vilkåret gjelder komputabilitet, som går ut på at kravene må være kvalitativt like krav. I vår sak gjelder begge kravene penger, og vilkåret er følgelig oppfylt.
Det neste vilkåret omhandler oppgjørsmodenhet, herunder at motkravet må være forfalt og at hovedkravet er i frigjøringstiden. Motkravet gjelder en regning på 20.000kr som har forfalt, og ettersom hovedkravet ikke har en fastsatt forfallsdato, legges det til grunn at Marte har rett til å betale det når som helst i medhold av gbl. § 5, og at det dermed er i frigjøringstiden. Vilkåret om oppgjørsmodenhet er innfridd.
Det siste vilkåret er gjensidighet, som går ut på at partene i hovedkravet må være de samme som i motkravet. Ettersom Marte overdrar kravet mot Peder på 20.000 av Ulla, er Marte og Peder part i motkravet, mens det er Marte og Inkasso AS som er part i hovedkravet. Dette tilsier at vilkåret om gjensidighet ikke er oppfylt.
Vilkårene for motregning er ikke oppfylt.
Likevel følger det et unntak fra gjensidighetsvilkåret av gbl. § 18 (1) for omsetningsgjeldsbrev for krav som ikke er konnekse, og av § 18 (2) for krav som er konnekse.
Det er i denne omgang hensiktsmessig å vurdere hvorvidt kravene er konnekse, det vil si springer ut i fra samme rettsforhold. Dette er i seg selv ikke et vilkår for motregning, men er et moment som kan utvide motregningsretten.
Det er klart at hovedkrav og motkrav ikke springer ut fra samme rettsforhold i foreliggende sak. Hovedkravet gjelder vederlag for et kjøp av en sykkel, mens motkravet er en regning hvis bakgrunn er ukjent. Kravene er ikke konnekse.
Bestemmelsen i gbl. § 18 (1) kommer følgelig til anvendelse. Av dene fremgår det at “skyldneren” ikke kan gjøre gjeldende motregning med mindre “mottakaren visste” at skyldneren hadde et krav som kunde “nyttast til motrekning” “og” “måtte skjøna” at skyldneren kom til å lide tap om en avhending skulle avskjære den retten.
Ordlyden legger opp til en høy terskel, jfr. “visste” og “måtte skjøna”.
Det synes klart at Inkasso AS verken visste eller måtte skjønne at Marte hadde et motkrav på Peder som ville medføre et tap om hun ikke fikk benyttet seg av, da de kjøpte gjeldsbrevet av Hans.
Konklusjonen er at Marte ikke kan kreve motregning overfor Inkasso AS.