Brødrene Peder og Lars Ås er eneste eiere (deltakere) av selskapet Gravekompanjongene ANS (GANS) som driver med grunnarbeid i form av graving, planering og drenering av tomter som skal bebygges. Selskapet ble stiftet i 1995, og har siden den gang hatt nok av oppdrag og god økonomi. Det er bare Peder og Lars som er ansatte i selskapet og utfører alt arbeidet.
I mars 2001 bestemmer Peder og Lars seg for å investere i en ny beltegraver. Valget faller på en Caterpillar 326FL. Maskinen koster 2 millioner kroner, og det er mer enn GANS har mulighet til å betale med egne midler. Selskapet har en del oppdrag som de ennå ikke har fått betalt for, så de regner med at de trenger et kortsiktig lån for å kunne anskaffe beltegraveren. Brødrene kommer på at svigerinnen deres, Marte Kirkerud, nettopp har vunnet førstepremien i Lotto, og tar kontakt med henne for å høre om de kan låne kr 2 000 000 av henne i tre måneder for å kjøpe anleggsmaskinen. Marte har ingen umiddelbare planer for bruk av pengene, så hun sier at selskapet kan låne pengene av henne. Hun understreker at hun anser dette for å være en investering for henne, så GANS må være forberedt på å ha lånet i minst ett år slik at hun i alle fall får noen renteinntekter på investeringen sin. Lars gir uttrykk for at selskapet bare hadde tenkt seg et kortsiktig lån, men går med på at de, som et tegn på takknemlighet for at Marte hjelper dem ut av en vanskelig situasjon, kan beholde lånet i ett år på de rentebetingelsene Marte antyder i telefonsamtalen. Lars kontakter GANS sin regnskapsfører og ber henne lage et dokument som forplikter selskapet. Lars mottar og videresender følgende dokument i undertegnet stand til Marte:
Lillevik 1. mars 2001
Gravekompanjongene ANS erkjenner med dette å skylde Marte Kirkerud eller ordre kr 2 000 000. Beløpet forrentes med 7 % rente pr. år. Beløpet skal tilbakebetales 1. mars 2002. Ved forsinket betaling skal det betales 8 % forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
For Gravekompanjongene ANS
…………….. ……………………… Peder Ås Lars Ås
GANS kjøper beltegraveren for pengene de får utbetalt fra Marte.
I slutten av juni 2001 arrangeres der et slektstreff for familien Ås i den idylliske Lillevika like utenfor Lillevik sentrum. Brødrene og Marte kommer i snakk, og Marte gir uttrykk for at hun gjerne skulle hatt en båt slik at hun kunne utnyttet alle mulighetene sjøen kan tilby. Brødrene tilbyr henne å kjøpe båten de eier i fellesskap for kr 500 000. Marte blir veldig interessert, men hun sier at hun har en del utgifter den nærmeste tiden som gjør at hun neppe kan betale for båten før til høsten. «Du kan overta båten umiddelbart», sier Lars, «og siden du så velvillig har lånt vårt selskap penger, så kan du vente med å betale til båtsesongen er over». Peder sier seg enig i dette, og de tre tar hverandre i hendende som bekreftelse på at båten nå har skiftet eier.
I oktober henvender Lars seg til Marte og sier at han og Peder vil sette en strek over kravet på betaling av båten mot at GANS sitt lån reduseres med kr 500 000. Marte avviser at det er grunnlag for en slik motregning. Hun ønsker å gjøre opp for båten med penger hun har satt inn på sparekontoen sin i løpet av sommeren.
Spørsmål 1:
Kan Lars og Peder kreve at deler av lånet gjøres opp med motregning i kravet de har mot Marte på betaling av båten?
Forutsett at motregning gjennomføres.
I løpet av vinteren 2001/2002 går det dårlig med GANS. Selskapet får ikke nye oppdrag på grunn av nedgang i byggeaktiviteten i Lillevik og omegn. Flere av de som selskapet har hatt oppdrag for, har dessuten problemer med å betale for oppdragene. Dette innebærer at GANS får problemer med å betale egne kreditorer. Brødrene mener imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før markedet tar seg opp igjen, og bestemmer seg derfor for å fortsette driften i selskapet i påvente av bedre tider. GANS betaler ikke lånet på kr 1 500 000 pluss påløpte renter som de skylder Marte når lånet forfaller til betaling 1. mars. Marte sender en e-post til selskapet 15. april 2002 med krav om betaling av beløpet med påløpte kredittrenter og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. mars til betaling skjer. Brødrene erkjenner at de ikke kan betale kravet på en stund, og at de må betale forsinkelsesrente på beløpet. De mener imidlertid at Marte ikke har krav på slik forsinkelsesrente som hun krever. For det første peker de på at Marte først krevde betaling ved e- posten 15. april, og at hun derfor i alle fall ikke kan kreve forsinkelsesrente før dette tidspunktet. For det andre viser de til avtalens bestemmelse om forsinkelsesrente på 8 %, som er lavere enn lovens forsinkelsesrente. Marte fastholder tidspunkt for når renten begynner å løpe og avviser at avtalen om 8 % rente kan gjøres gjeldende mot henne som ikke-profesjonell fordi forsinkelsesrenteloven ikke kan fravikes til hennes ugunst.
Spørsmål 2:
Kan Marte kreve lovens forsinkelsesrente fra 1. mars 2002? Begge innsigelsene til GANS skal vurderes (Ugyldighet er ikke anført)
Det går etter hvert bedre med virksomheten til Peder og Lars, og høsten 2002 betaler GANS pengene selskapet skylder Marte.
Årene går. I juni 2012 får Marte hjerneslag og må flytte på sykehjem for å motta nødvendig pleie. Familien ordner med et flyttebyrå som skal sørge for at eiendelene som Marte skal ha med seg fra hjemmet sitt blir overflyttet til sykehjemmet. Hans Tastad har sommerjobb i flyttebyrået. Han er med på flyttejobben som Martes familie har bestilt. I forbindelse med flyttingen av Martes gamle skrivebord, åpner en av skuffene seg og gjeldsbrevet som Peder og Lars har undertegnet på, faller på gulvet. Hans bretter det sammen, putter det i lommen sin og tar det med seg hjem etter endt arbeidsdag. Samme dag skriver han på et A4-ark følgende:
Jeg selger mitt krav mot Gravekompanjongene ANS, nedtegnet i dokument datert 1. mars 2002, til Hans Tastad.
Lillevik 29. juni 2012 ………………………. Marte Kirkerud
Hans undertegner arket med Martes navn. Dagen etter tar han med seg arket og gjeldsbrevet, viser det til en bekjent av seg, Svein Vidar Indel, og selger gjeldsbrevet til ham. Etter sommerferien tar Svein Vidar med seg gjeldsbrevet, oppsøker GANS sine forretningslokaler, og krever GANS for pengene selskapet skylder iht. gjeldsbrevet.
Lars og Peder anfører at GANS allerede har betalt lånet gjennom motregning og betaling, og at kravet uansett er foreldet. Svein Vidar tar ikke dette så tungt. Uansett om kravet skulle være gjort opp eller foreldet, så kan selskapet umulig gjøre dette gjeldende mot ham. Han har jo kjøpt gjeldsbrevet i den tro at han kan kreve pengene fra GANS, og han har, umiddelbart etter at han fikk mulighet til det, krevd pengene av selskapet. Han godtar imidlertid å frafalle alle eventuelle krav på renter, og krever bare hovedstolen på kr 2 000 000.
Spørsmål 3:
Kan Svein Vidar Indel kreve kr 2 000 000 fra GANS? Begge innsigelsene til GANS skal vurderes.
I siste halvdel av 2013 beslutter Lars og Peder at de vil utvide virksomheten sin, og starter jakten på nye lokaler. De finner ingen eiendommer av interesse i Lillevik, men i nabokommunen Storevik kommer de over en nyutviklet eiendom som de kjøper. Eiendommen består av et nytt kontorbygg i to etasjer, et kombinert lagerlokale og garderobeanlegg og en stor garasje med plass til alle de tre anleggsmaskinene som GANS bruker i sin virksomhet. Eiendommen er på tre mål, og bygningene har et brutto gulvareal på 1.000 m2. Av disse utgjør garasjen 300 m2. Den eneste ulempen med eiendommen er at det ikke er innlagt vann i garasjedelen, noe som vanskeliggjør renhold av anleggsmaskinene. Brødrene ser for seg at dette er noe som kan ordnes etter hvert når de ser hvor stort behov de har for vann og avløp i garasjebygget.
Selskapet tar eiendommen i bruk 1. januar 2014.
GANS mottar 2. februar 2014 et varsel fra Storevik kommune om at selskapet er ansvarlig for betaling av vann – og avløpsavgift på kr. 20 000 pr. år til kommunen som forfaller til betaling forskuddsvis 1. januar. Avgiften ilegges i medhold av vass- og avløpsanleggslova av 2012. Avgiften beregnes etter lokale forskrifter for Storevik kommune gitt med hjemmel i lovens § 5. Loven og forskriften er vedlagt brevet, og kommunen forklarer avgiftens størrelse ved en kort henvisning til disse vedleggene.
Det fremgår av forskriften at avgiften kan beregnes på forskjellige måter, blant annet som en stipulering ut fra “brutto gulvareal”. Det fremgår at det blir gjort en del fradrag ved beregningen av “brutto gulvareal”, blant annet regner ikke kommunen med garasjer uten vanntilknytning (“tørre garasjer») med i avgiftsgrunnlaget for næringseiendommer. For boligeiendommer blir det ikke gitt et slikt fradrag. Avgiften pr. m2 brutto gulvareal er oppgitt til kr 20 pr. år.
Brødrene registrerer at de slipper billigere unna enn de hadde gjort da de drev virksomheten sin i Lillevik, og betaler umiddelbart kr. 20 000 til kommunen for 2014. De betaler også for 2015 1. januar 2015 og for 2016 1. januar 2016.
I romjulen 2016 sender kommunen regning for vann – og avløsavgiften for 2017. Regningen er på kr. 14 000. Med regningen følger et skriv fra kommunen hvor de beklager at de ved en feil har fakturert GANS som om eiendommen var en boligeiendom. De har dermed ikke fakturert i henhold til forskriften fordi de har inkludert garasjeanlegget uten vanntilknytning i avgiftsgrunnlaget. Fra nå av skal det riktige fakturabeløpet være kr 14 000.
Brødrene åpner regningen da de er tilbake på jobb første uken i januar. De blir oppgitte over at de har betalt kr 18 000 for mye avgift for årene 2014-2016. Den 16. februar 2017 sender de krav på tilbakebetaling til kommunen. Kommunen avviser at de er pliktig å betale tilbake pengene. Kommunen hevder at det ikke vil være rimelig at kommunen, som har brukt pengene på å dekke innbyggernes grunnleggende velferdsgoder, skulle måtte betale tilbake penger til et firma som driver god butikk og som ikke selv hadde tatt seg bryet med å sjekke grunnlaget for regningene som er sendt hvert år. Uansett er kravet om tilbakebetaling av kr 6 000 for 2014 foreldet, hevder kommunen. Brødrene fastholdt kravet.
Spørsmål 4:
Kan GANS kreve tilbakebetaling av hele eller deler av kravet? Begge innsigelsene til kommunen skal vurderes.
Spørsmål 1:
Det rettslige spørsmålet er om Lars og Peder Ås kan kreve at deler av lånet gjøres opp med motregning i kravet de har mot Marte Kirkerud på betaling av båten.
Partene i saken er Lars og Peder Ås og deres selskap Gravekompanjongene ANS (heretter “GANS”), og Marte Kirkerud.
Vilkårene for tvungen motregning har blitt fastsatt gjennom Høyesterett sin praksis, og gjennom logiske slutninger fra oppgjørsregler. Det første vilkåret er det materielle, som går ut på at motregningserklæring må være sendt. De andre vilkårene er at det må foreligge kompatibilitet, gjensidighet og oppgjørsmodenhet. I tillegg må det ikke foreligge noen lovbestemmelser eller avtaler som innskrenker retten til motregning.
Motregningserklæring er sendt av Lars og Peder Ås oktober 2001. Det første vilkåret er dermed oppfylt. Motkravet er derfor kravet Lars og Peder Ås har mot Kirkerud for båten på kr 500.000. Hovedkravet er Kirkerud sitt krav mot GRANS for lånet på kr 2.000.000.
Videre må det vurderes om kravene er kompatible. Med dette menes at det ikke må foreligge en kvalitativ forskjell mellom dem.
Kravene grunner seg på forskjellige ytelser, men begge skal gjøres opp i penger. Kravene er kvalitativ like og dermed kompatible. Det andre vilkåret er oppfylt.
Det neste som vurderes er om gjensidighetsvilkåret er oppfylt. Dette innebærer at kravene må bestå mellom de samme rettssubjekter, jf. NorGames-saken avsnitt 32.
Hovedkravet består mellom GANS og Kirkerud, mens motkravet består mellom Lars og Peder Ås, og Kirkerud. Dermed opptrer Lars og Peder Ås som tjenesteytere i hovedkravet, men som privatpersoner i motkravet. Det kan dermed tenkes at kravene består mellom forskjellige rettssubjekter.
GANS er et ansvarlig selskap hvor deltakerne har et ubegrenset personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser, jf. Lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og komandittselskaper (selskapsloven, heretter sel.) § 1-2 første ledd bokstav b. Dette tilsier at Lars og Peder Ås kan identifiseres med selskapet sitt.
I tillegg var det kun Lars Ås og Peder Ås som var ansatte i selskapet og utførte alt arbeidet. Noe som kan tilsi at de bør identifiseres med selskapet.
Det er imidlertid på det rene at GANS i utgangspunktet er et eget rettssubjekt, og Lars Ås og Peder Ås er også egne rettssubjekter. Hadde det vært tale om enkeltpersonforetak ville dette utspilt seg annerledes. Det foreligger imidlertid ikke det i denne saken, og det legges til grunn at Lars og Peder Ås ikke kan identifiseres med selskapet sitt.
Gjensidighetsvilkåret er ikke oppfylt. Lars og Peder kan ikke kreve tvungen motregning. Ettersom det ikke har forekommet en cesjon her vil ingen av reglene om utvidelse av gjensidighetsvilkåret kunne anvendes.
Konklusjonen på det rettslige spørsmålet er at Lars og Peder Ås ikke kan kreve at deler av lånet gjøres opp med motregning i kravet de har mot Marte Kirkerud på betaling av båten.
Det subsidiære rettslige spørmålet er om Lars og Peder Ås kan kreve at deler av lånet gjøres opp med motregning i kravet de har mot Marte Kirkerud på betaling av båten.
Det forutsettes at gjensidighetsvilkåret er oppfylt.
Det neste som vurderes er om oppgjørsmodenhetsvilkåret er oppfylt. Dette innebærer at hovedkravet, altså Kirkerud sitt krav mot GANS, må være i frigjøringstiden. I tillegg må motkravet, altså kravet Lars og Peder Ås har mot Kirkerud være forfalt. Det vurderes først om motkravet er forfalt, dernest om hovedkravet er i frigjøringstiden.
Det var enighet mellom partene om at Kirkerud skulle betale motkravet når båtsesongen var over. Ettersom motregningserklæringen er sendt i oktober kan det tenkes at motkravet er forfalt.
Båtsesongen kan imidlertid strekke seg ganske langt utover høsten om det er fint vær. Dermed er ikke forfall fastsatt klart. Det kan være at båtsesongen vil strekke seg ut i oktober også. Men ettersom begge parter har eller har hatt båt bør de vite når båtsesongen pleier å være over. Det legges til grunn at dette vil være rundt slutten av august, starten av september. Motkravet var dermed forfalt når motregningserklæringen ble fremsatt. Denne delen av oppgjørsmodenhetsvilkåret er oppfylt.
Hovedkravet forfaller til betaling 1. mars 2002. Det kan dermed tenkes at GANS kan betale kravet når de vil frem til dette tidspunkt, jf. Lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gjeldsbrevloven, heretter gbl.) § 5 første ledd første punktum. Gjeldsbrevlovens kapittel 1 kan anvendes analogisk på alle pengekrav, jf. NUT 1935:1 side 13.
Det er imidlertid enighet mellom partene om at GANS ikke kan betale kravet før det har gått minst ett år. Dette er ikke skrevet eksplisitt i avtalen, men ettersom begge parter har blitt enige om dette anses det å foreligge et løfte om at betaling ikke skal skje før 1. mars 2002. Det er ikke krav om at avtale må være skriftlig for å være bindende, jf. NL 5-1-2. Det anses avtalt at GANS ikke kan betale før 1. mars 2002. Frigjøringstiden har ikke kommet. Dette delen av oppgjørsmodenhetsvilkåret er ikke oppfylt.
Kravet om oppgjørsmodenhet er ikke oppfylt. Tvungen motregning kan ikke kreves av GANS.
Marte Kirkerud ønsker å gjøre opp for båten med penger hun har satt inn på sparekontoen sin i løpet av sommeren. Hadde det vært grunnlag for tvungen motregning her, ville ikke dette ført frem da oppgjørshensynet veier tyngre enn kontanthensynet.
Det foreligger ingen lovbestemmelser eller avtale om begrenser retten til motregning. Dette har imidlertid ingen betydning her, da de alminnelige vilkårene for motregning ikke er oppfylt.
Konklusjonen på det subsidiære rettslige spørsmålet er Lars og Peder Ås ikke kan kreve at deler av lånet gjøres opp med motregning i kravet de har mot Marte Kirkerud på betaling av båten.
Spørsmål 2:
Det rettslige spørsmålet er om Marte Kirkerud kan kreve lovens forsinkelsesrente fra 1. mars 2002 fra GANS.
Partene i saken er Marte Kirkerud som er kreditor/fordringshaver, og GANS som er debitor/skyldneren.
Lov 17. mars 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling mm. (forsinkelsesrenteloven, heretter rentel.) gjelder for “pengekrav” på “formuerettens område”, jf. § 1.
Et gjeldsbrev er et “pengekrav”. Kravet består mellom to private rettssubjekter og er dermed på “formuerettens område”.
Brødrene Ås anfører for det første at Kirkerud først krevde betaling ved e-posten 15. april, og at hun derfor ikke kan kreve forsinkelsesrente fra før dette tidspunkt. Kirkerud fastholder imidlertid tidspunktet for når forsinkelsesrenter begynner å løpe. Tidspunktet for når forsinkelsesrenten begynner å løpe må dermed vurderes.
Det fremgår av rentel. § 2 første ledd første punktum at fordringshaveren, altså Kirkerud, “kan kreve” forsinkelsesrente når krav ikke “innfris ved forfall”. Kirkerud har krevd forsinkelsesrenter, og kravet er ikke innfridd ved forfall. Dette er det enighet om mellom partene.
Av rentel. § 2 første ledd annet punktum fremgår det at renten løper fra “forfallsdag” der denne er “fastsatt i forveien”.
En naturlig ordlydsforståelse av “fastsatt i forveien” tilsier at forfallsdato må være avtalt mellom partene på forhånd. I Rt. 1995 s. 1449 på side 1553 legger Høyesterett til grunn at det med “fastsatt i forveien” menes at man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Dette fremgår også av NOU 1974:54 side 79. Det fremgår av avtalen at kr 2.000.000 skal tilbakebetales 1. mars 2002. Forfall anses dersom som “fastsatt i forveien”. Renten begynner å løpe fra denne dag, og dermed tas ikke brødenes anførsel til følge.
Forsinkelsesrenten løper fra 1. mars 2002, jf. Rentel. § 2 første ledd annet punktum.
GANS anfører videre at avtalens bestemmelse om forsinkelsesrente på 8 % er lavere enn lovens forsinkelsesrente og mener at Kirkerud dermed ikke kan kreve mer enn dette. Kirkerud anfører imidlertid at avtalen på 8% rente ikke kan gjøres gjeldende mot henne som ikke-profesjonell fordi forsinkelsesrenteloven ikke kan fravikes til hennes ugunst. Dette må vurderes i det følgende.
Det fremgår av rentel. § 1 at loven gjelder “så vidt annet ikke følger av avtale”. I denne saken er det avtalt en lavere forsinkelsesrente enn den som følger av loven. Det kan dermed tenkes at det er denne prosenten som må benyttes.
Er skyldneren skyldner i egenskap av å være forbruker kan ikke reglene i blant annet rentel. § 2 fravikes ved avtale til skade for skyldneren, jf. Rentel. § 4 bokstav c. GANS er skyldneren i denne saken og er ikke forbruker. Kirkerud er forbruker da hun ikke hovedsakelig opptrer som ledd i næringsvirksomhet, jf. forbrukertjenesteloven § 1 tredje ledd. Hun er imidlertid ikke skyldner, men fordringshaver. Loven kan dermed fravikes til hennes ugunst.
Anførselen til Marte Kirkerud kan ikke tas til følge. Avtalen mellom partene gjelder, og dermed kan det kun kreves 8 % forsinkelsesrente fra 1. mars 2002.
Konklusjonen på det rettslige spørsmålet er Marte Kirkerud kan kreve 8 % forsinkelsesrente, som avtalt, fra 1. mars 2002 fra GANS.
Spørsmål 3:
Det rettslige spørsmålet er om Svein Vidar Indel kan kreve kr 2.000.000 fra GANS i august 2012.
Partene i saken er Svein Vidar Indel som er cesjonar og dermed ny kreditor, og GANS som er debitor cessus.
Det er tale om et gjeldsbrev da det er et skritlig, i det ytre selvstendig, løfte om å betale penger, jf. NUT 1935:1 side 13. Det er et omsetningsgjeldsbrev i form at et ordregjeldsbrev, jf. Gbl. § 11 nr. 2. Kapitlene 1 og 2 kommer til anvendelse.
GANS anfører for det første at kravet allerede er betalt gjennom motregning og betaling. Svein Vidar Indel mener imidlertid at dette umulig kan gjøres gjeldende mot han fordi han kjøpte gjeldsbrevet i god tro. Dette vurderes i det følgende.
Etter gbl. § 15 kan ikke GANS gjøre innsigelsen om at kravet er betalt gjeldende dersom vilkårene er oppfylt. Disse vilkårene er at “legitimasjonshavaren” “avhender” gjeldsbrevet, og at mottakeren får det “i hende” og ikke “kjenner det omstendet som ho blir bygd på” eller “bør ha mistanke om det”. I tillegg foreligger det et ulovfestet alminnelig vilkår om at cesjonsavtalen, altså avtalen mellom Hans Tastad og Svein Vidar Indel, er gyldig.
Med “avhender” menes at gjeldsbrevet må være omsatt som ledd i avhendelse. Gjeldsbrevet er solgt, og dermed er vilkåret oppfylt. Det legges til grunn at Svein Vidar Indel har gjeldsbrevet “i hende” da Tastad hadde tatt det med seg til han når han solgte det. Det er heller ingen holdepunkter for at cesjonsavtalen mellom Tastad og Indel er ugyldig, det ulovfestede vilkåret er dermed oppfylt.
Spørsmålet videre er om Hans Tastad, cedenten, er “legitimasjonshavaren”. Dette reguleres av gbl. § 13. Vilkårene for dette ved et ordregjeldsbrev er at han hadde det “i hende”, og at Tastad er den som etter en “samanhangande rekkje” av “skriftlege utsegner” om avhendelser til navngitt mann, syntes å være rette innehaver av gjeldsbrevet.
Tastad hadde gjeldsbrevet “i hende” da han tok det fra Kirkerud sin bolig. Det første vilkåret er oppfylt.
En naturlig ordlydsforståelse av “samanhangande rekkje” tilsier at det ikke må være noen brudd i avhendelsene. Ordlyden av “skriftlege utsegner” tilsier at muntlige uttalelser ikke holder, og at avhendelsene må være dokumentert. Det er ikke krav om at det er dokumentert på selve gjeldsbrevet, jf. juridisk teori.
Marte Kirkerud er den opprinnelige kreditoren av gjeldsbrevet. Hans Tastad har på et A4-ark skrevet at hun har overdratt gjeldsbrevet til han, og forfalsket hennes underskrift. Avhendelsene er sammenhengende da det ikke er noen brudd. Selv om det kan virke uetisk, er det ikke et krav i loven om at underskriften må være ekte. Vilkårene om at det etter en sammenhengende rekke av skriftlige utsagn om avhendelser til navngitt mann, er oppfylt. Hans Tastad syntes derfor å være rette innehaver av gjeldsbrevet.
Tastad er “legitimasjonshavaren”, jf. gbl. § 15, jf. gbl. § 13.
Det er på det rene at Svein Vidar Indel ikke kjente til at kravet var betalt. Det må imidlertid vurderes om han “bør ha [hatt] mistanke om det”, jf. gbl. § 15 tredje ledd.
En naturlig ordlydsforståelse av “bør” tilsier hva som kan forventes av en alminnelig cesjonar.
På den ene siden hadde det gått betydelig tid siden gjeldsbrevet ble stiftet til det ble overdratt til Tastad. I tillegg var det kun skrevet at det var overdratt på et annet papir enn selve gjeldsbrevet. Til tross for at dette er helt lovlig kunne det gitt Indel en indikasjon på at omstendighetene burde vært undersøkt nærmere. Dette taler for at han burde ha hatt mistanke om at kravet var betalt.
På den andre siden var det ingen dokumentasjon for at kravet var blitt nedbetalt som Indel hadde tilgang til. GANS kunne krevd å få gjeldsbrevet tilbake, eller i det minste skrevet på det at det var betalt i medhold av gbl. § 21. Det er heller ingen holdepunkter for at Tastad visste at gjeldsbrevet var betalt. Det kan dermed virke urimelig om man skulle forvente dette av Indel. Av disse grunner burde han ikke ha hatt mistanke om at kravet var betalt, jf. gbl. § 15 tredje ledd. Svein Vidar Indel var i god tro. Dette vilkåret er oppfylt.
Alle vilkårene i gbl. § 15 er oppfylt. Svein Vidar Indel ekstingverer dermed GANS sin innsigelse om at gjeldsbrevet er betalt. Indel kan i utgangspunktet kreve kr GANS anfører videre at kravet uansett er foreldet. Indel mener at GANS ikke kan gjøre dette gjeldende mot han. Dette vurderes i det følgende.
Lov 18.mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven, heretter fl.) gjelder for “fordring på penger” når annet ikke er lovbestemt, jf. fl. § 1 første ledd. Annet ikke lovbestemt, og et gjeldsbrev er en “fordring på penger”. Loven kommer til anvendelse.
Det første som må vurderes er når fristen begynner å løpe.
Etter fl. § 3 nr. 1 begynner fristen å løpe “den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse”. Forfall er fastsatt til 1. mars
2002, fordringshaveren kan kreve oppfyllelse fra denne datoen. Foreldelsesfristen begynner dermed å løpe 1. mars 2002.
Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år, jf. fl. § 2. Denne fristen løp ut 1. mars 2005, jf. fl. § 29. Det er imidlertid tale om et gjeldsbrev, jf. redegjørelsen ovenfor. Gjeldsbrev har en særskilt foreldelsesfrist på “10 år”, jf. fl. § 5 nr. 1. Dette gjelder ikke renter, men ettersom Indel ikke krever rentene, er dette uproblematisk.
10 år fra friststart den 1. mars 2002 er 1. mars 2012. Foreldelsesfristen løp dermed ut 1. mars 2012. Kravet var foreldet allerede før cesjonen den 29. juni 2012. Fordringshaveren mister dermed sin rett til oppfyllelse, jf. fl. § 24 nr.1.
Indel anfører at han umiddelbart etter at han fikk mulighet til det, krevde pengene av selskapet. Det må derfor vurderes om det er grunnlag for tilleggsfrist etter fl. § 10 nr. 1.
Det fremgår av fl. § 10 nr. 1 at dersom fordringshaveren, altså Indel, ikke har gjort kravet gjeldende fordi han manglet “nødvendig kunnskap” om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren “fikk eller burde skaffet” slik kunnskap.
En naturlig ordlydsforståelse av “nødvendig kunnskap” tilsier kunnskap som må foreligge for at kravet kan gjøres gjeldende. Høyesterett har lagt til grunn at dette må være “så vidt sikre opplysninger”, jf. blant annet HR-2019-2034-A.
Svein Vidar Indel fikk sikre opplysninger om GANS allerede 29. juni 2012 da all informasjon om skyldneren og fordringen står i gjeldsbrevet. Tilleggsfristen begynner å løpe fra dette tidspunktet, jf. fl. § 10 nr. 1. Kravet foreldes 29. juni 2013.
Konklusjonen på det rettslige spørsmålet er at Svein Vidar Indel kan kreve kr 2.000.000 fra GANS i august 2012.
Spørsmål 4:
Det rettslige spørsmålet er om GANS kan kreve tilbakebetaling av hele eller deler av kravet på kr 18.000 fra Storevik kommune den 16. februar 2017.
Partene i saken er GANS og Storevik kommune.
Det foreligger ikke avtale som gir GANS rett til tilbakebetaling. Tvisten må dermed avklares på ulovfestet grunnlag. Læren som regulerer tilbakebetaling av feilaktig utbetalt beløp som følge av villfarelse om kravets eksistens eller omfang er læren om condictio indebiti, jf. Rt. 2010 s. 816 avsnitt 60. Dette kjerneområdet er utvidet i senere tid til å omfatte tilfeller hvor det ikke foreligger villfarelse, jf. blant annet Fearnley & Eger saken. Dette er imidlertid ikke problematisk her da det foreligger en villfarelse om omfanget av kravet. Vi befinner oss dermed i kjerneområdet til læren om condictio indebiti.
Det foreligger ingen “hovedregel” ved tilbakebetaling som ved tilleggsbetaling. Krav om tilbakebetaling må vurderes konkret og under hensyn til rimelighet i en avveining mellom korreksjonshensynet og oppgjørshensynet, jf. Birgodommen. Korreksjonshensynet går ut på at rett skal være rett, er det betalt feil skal dette korrigeres. Oppgjørshensynet går derimot ut på at gjort er gjort, og at det uriktige oppgjøret skal være endelig, jf. HR-2021-2532-A avsnitt 60.
Momenter i vurderingen av hvilket hensyn som skal veie tyngst er blant annet partenes subjektive forhold, eventuelt objektive feil, profesjonalitet, om det er tatt eller ikke tatt forbehold, beløpets størrelse og tidsaspektet.
Med partenes subjektive forhold menes om det er en av partene som kan bebreides for feilbetalingene.
På den ene siden kunne GANS lett ha regnet ut hvor mye de skulle betale i vann- og avløpsavgift. De hadde tilgang til på forskriften og loven, og det kan ikke anses som et veldig vanskelig regnestykke. I tillegg er GANS et profesjonelt selskap så det forventes at de har kontroll over sin egen økonomi. De har også en regnskapsfører som tilsier at de burde kontrollere at det de betaler er korrekt.
På den andre siden skyldes feilbetalingene en feil i Storevik kommune sin utregning da de fakturerte GANS som om eiendommen var en
boligeiendom. Det at Storevik kommune selv har utarbeidet forskriften tilsier at de bør ha full kontroll på utregningen etter den. At det da likevel har skjedd en slik feil, tilsier at de er nærmest til å bære konsekvensene. Det vil være rimelig av GANS å forvente at fakturaene de mottar fra Storevik kommune er korrekte på dette grunnlag. I tillegg bør Storevik kommune ha kontroll på hvilke eiendommer som benyttes som boliger og hvilke som ikke er det.
Profesjonalistetshensynet har også selvstendig betydning ved at det er rimeligere å la den sterkeste parten ta støyten for feilbetalingene. I denne saken er det tale om to profesjonelle parter, men Storevik kommune anses å være den sterkeste da de har utarbeidet forskriften og er et offentlig organ. Dermed anses det mest rimelig at Storevik kommune tar konsekvensene av feilbetalingene.
Partenes subjektive forhold, herunder profesjonalitet, taler for tilbakebetaling. Dette veier imidlertid ikke veldig tungt da man også bør kunne forvente at GANS hadde undersøkt om de betalte riktig.
Det er ikke tatt noen forbehold i denne saken. Det kan tenkes at GANS burde ha tatt et slikt forbehold. Dette veier imidlertid ikke veldig tungt da man bør kunne regne med at fakturaer man mottar fra kommunen er korrekte. Dette taler mot tilbakebetaling.
Videre må tidsaspektet vurderes. Dette er ofte utslagsgivende. Det er vanlig å dele dette momentet i to. Den første tiden er fra feil utbetalingene skjedde til krav om tilbakebetaling ble fremsatt. Det andre er fra feilen oppdages til krav om tilbakebetaling fremsettes.
Fra første betaling skjedde 2. februar 2014, til krav fremsettes den 16. februar 2017, har det gått 3 år og 14 dager. I Birgodommen ble 19 måneder godtatt, noe som tilsier at også lange tidsperioder kan være greit. 3 år og 14 dager er imidlertid et veldig langt tidsrom, hvor den andre parten kan ha innrettet seg betydelig. Dette anfører også kommunen. Det er kun tale om kr 18.000, som det må legges til grunn at en kommune har tilgjengelig. Innrettelseshensynet veier derfor ikke like tungt som det ellers ville ha gjort ved et slikt langt tidsrom, men det taler uansett mot tilbakebetaling.
Det kan i tillegg tenkes at Storevik kommune kunne undersøkt fakturaene nærmere før det hadde gått så lang tid, men dette kan også forventes av GANS. De fikk ny faktura hvert år som de kunne undersøkt.
GANS fikk kunnskap om feilen den første uken i januar, men kunne ha visst det allerede i romjulen 2016. De fremsetter ikke krav om tilbakebetaling før 16. februar 2017. Det går dermed nesten to måneder fra de kunne fått kunnskap til de fremsetter krav. Fra de faktisk fikk kunnskap til de fremsetter krav, går det over en måned. Lojalitetshensyn tilsier at tilbakebetalingkrav bør fremsettes så fort som mulig, jf. Rt. 2001 s. 1580. Dette taler mot tilbakebetaling.
Tidsaspektet, herunder innrettelseshensynet, taler mot tilbakebetaling.
Begge parter anses i denne saken å kunne bære tapet av kr 18.000. Dette er verken et stort beløp for et velgående firma som GANS, eller en kommune. Beløpets størrelse har dermed ingen utslagsgivende betydning.
Etter en konkret rimelighetsvurdering legges det betydelig vekt på tidsaspektet, og at begge parter er profesjonelle og kapable til å bære tapet på kr 18.000. Oppgjørshensynet veier dermed tyngst og tilbakebetaling kan ikke kreves.
Konklusjonen på det rettslige spørsmålet er at GANS ikke kan kreve tilbakebetaling av hele eller deler av kravet på kr 18.000 fra Storevik kommune den 16. februar 2017.