Sommeren 2017 arrangerer den nynazistiske gruppen Fjordfolk en demonstrasjon i Stavanger sentrum med mellom 50 og 100 deltagere. De som deltar i demonstrasjonen går i uniformslignende klær, og de roper nazistslagord eller nasjonalistiske slagord som «Norge for nordmenn». Lederen for Fjordfolk, Peder Ås, holder en appell på et improvisert podium av bruskasser. I tillegg til de som deltar i demonstrasjonen, er det flere forbipasserende som stopper og hører på appellen. Tilsammen er det en menneskemengde på mellom 200 og 300 personer som lytter til Peders appell. En journalist fra Stavanger Aftenblad er også tilstede.

I appellen sin kommer Peder med flere sterke angrep mot muslimer og med sterke utsagn om den trussel som han mener innvandring fra muslimske land utgjør mot norsk kultur og norske verdier. Han komme blant annet med følgende utsagn:

Det er tid for å reise seg og forsvare vår norske kultur, vårt norske levesett og den nordiske rase med alle midler. Hver dag strømmer en stor skare muslimske krek inn i vårt vakre land, og blir gitt opphold her av de snillistiske og naive politikerne fra de etablerte partiene. Disse muslimene kommer hit for å legge vårt frie og stolte folk inn under det muslimske Sharia-åket. De er nesten som parasitter og skadedyr å regne, der de strømmer inn på NAV for å ta for seg av de hardt tilkjempede velferdsordningene våre. Mange av dem kommer for å ta for seg av de vakre kvinnene våre. Jeg sier: nok er nok, dette finner vi oss ikke i lengre! Reis deg til motstand, stolte norske mann og kvinne!

Denne delen av appellen blir også gjengitt i Stavanger Aftenblads reportasje om demonstrasjonen. Reportasjen inneholder også et intervju med en representant for en innvandrerorganisasjon, som omtaler Peders utsagn som fordomsfulle og uten rot i virkeligheten. Aftenbladet tar også inn en kommentarartikkel fra en av avisens journalister, som drøfter hvilke utviklingstrekk i tiden som gir grobunn for den typen holdninger som Peder gav uttrykk for i sin appell.

Etter demonstrasjonen blir Peder anmeldt til politiet. Det blir etterhvert reist straffesak mot Peder for hatefulle ytringer i følge straffeloven § 185. Det blir også reist straffesak mot Stavanger Aftenblad for å ha formidlet ytringene til et stort publikum. Påtalemyndigheten varsler at de vil be om en straff av fengsel i en måned for Peder og en bot på 50 000 kroner for avisen.

Peder hevder at han bare har benyttet sin rett til ytringsfrihet etter Grunnloven og EMK, og ikke kan straffes for ytringene. Aftenbladet hevder at de har opptrådt i overenstemmelse med sitt journalistiske samfunnsoppdrag, og ikke kan straffes for å ha sitert det Peder sa.

Oppgave 1: Drøft om det vil være i strid med henholdsvis Grunnloven eller EMK om Peder Ås blir straffet med fengsel i en måned for ytringene han kom med under demonstrasjonen.

Oppgave 2: Drøft om det vil være i strid med henholdsvis Grunnloven eller EMK om Stavanger Aftenblad blir straffet med en bot på 50 000 kroner for å ha videreformidlet Peder Ås’ ytringer.

Hovedforhandling blir berammet til 12. oktober. Før hovedforhandling i tingretten begynner, blir Peder involvert i en voldshendelse i Stavanger sentrum. Det er en regnfull lørdagskveld i midten av september at han og noen av kameratene hans fra Fjordfolk-gruppen i lett beruset tilstand treffer på en gruppe mørkhudede menn like vel Breiavannet, på strekningen mellom Stavanger domkirke og vannet. Den ene av mennene gjenkjenner Peder fra demonstrasjonen, og roper til ham at han er en «jævla rasist». Peder og kameratene hans lar seg provosere, og går til angrep på de andre mennene. Peder går rett på mannen som slengte med leppen, og leverer først flere knyttneveslag i mannens ansikt. Den andre mannen går i bakken, og Peder sparker ham flere ganger i mageregionen. Den andre mannen får både flere kutt i ansiktet og smerter i mageregionen av angrepet fra Peder. Peder trekker seg så litt tilbake, og like etter kommer politiet og bryter opp situasjonen. Peder blir pågrepet av politiet. Dagen etter framstilles han for en dommer.

Påtalemyndigheten ber om at Peder skal varetektsfengsles. Påtalemyndigheten varsler at han vil bli tiltalt for kroppsskade, jf. straffeloven § 273, som har en strafferamme på fengsel i 6 år. Påtalemyndigheten opplyser at bevissituasjonen er så avklart at denne tiltalen kan behandles sammen med tiltalen for hatefulle ytringer i hovedforhandlingen berammet til den 12. oktober. De varsler at de sannsynligvis vil be om en samlet fengselsstraff på mellom 8 og 10 måneder for de to forholdene Peder er beskyldt for. Påtalemyndigheten krever at Peder skal varetektsfengsles frem til hovedforhandlingen, og viser til faren for at han vil fortsete med å gjøre straffbare handlinger. Påtalemyndigheten viser til at Peder først kom med hatefulle ytringer om innvandrere, for så å utøve vold mot en med innvandrerbakgrunn. I følge påtalemyndigheten fremstår han som en person ute av kontroll.

Peder nekter under fengslingsmøtet ikke for at han har gjort seg skyldig i kroppsskade. Han motsetter seg imidlertid varetektsfengsling. Han blir likevel varetektsfengslet frem til hovedforhandling. Både tingretten og ankedomstolene sier seg enig i de argumentene påtalemyndigheten har bært frem, og finner at varetektsfengsling både er i samsvar med reglene i straffeprosessloven og de overordnede rettsnormene som følger av Grunnloven og EMK.

Etter hovedforhandlingen blir så Peder dømt til en samlet fengselsstraff på 9 måneder, og blir sittende i fengsel til straffen er ferdigsonet.

Peder klager til EMD innen de frister som gjelder. Han hevder at varetektsfengslingen i tiden frem til hovedforhandling var i strid med EMK artikkel 5. Han mener at den ene voldshendelsen ikke gav grunnlag for å si at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger, og uansett så var ikke varetektsfengsling i samsvar med de andre vilkårene som følger av EMK artikkel 5. Den norske stat tar til motmæle, og hevder at EMK artikkel 5 ikke er krenket.

Oppgave 3: Var fengslingen av Peder Ås frem til hovedforhandlingen i strid med EMK artikkel 5? OBS! Legg til grunn at fengsling var i samsvar med nasjonal lov.

Oppgave 1:

Den overordnede problemstillingen er om det vil være i strid med Grunnloven eller EMK om Peder Ås blir straffet med fengsel i en måned for ytringene han kom med under demonstrasjonen i Stavanger sentrum.

Retten til ytringsfrihet er hjemlet i Grl. § 100 og EMK art. 10. Ettersom EMK er en relevant rettskilde ved tolkningen av Grunnloven, anses det hensiktsmessig å behandle saken etter EMK art. 10 før den vurderes etter Grl. § 100.

Det følger av EMK art. 10.1. første pkt. at «everyone» har rett til «freedom of expression». Det er klart at Peder Ås som fysisk person omfattes av begrepet «everyone». En naturlig språklig forståelse av «freedom of expression» tilsier at en har rett til å si hva man vil om hva som helst. Det følger imidlertid av EMDs praksis at ordlyden ikke skal forstås slik. Av hensyn til demokratiet vil visse ytringer ikke nyte vern av bestemmelsen. Dette er bl.a. hatefulle og rasistiske ytringer. Det er med andre ord snakk om en frihet med begrensninger, hvilket også fremgår av art. 10.2. Politiske ytringer er i ytringsfrihetens kjerneområde, og det skal dermed mye til for at slike ytringer ikke vernes. Retten til å ytre politiske meninger forsterkes også av EMK art. 11 om retten til å danne politiske partier

Det første spørsmålet er følgelig om Peders ytringer omfattes av vernet i EMK art. 10. Han sier bl.a. at «hver dag strømmer en stor skare muslimske krek inn i vårt vakre land» og «de er nesten som parasitter og skadedyr» å regne. Dette er tydelige hatefulle og rasistiske ytringer mot muslimer. Videre sier Peder at «dette finner vi oss ikke i lengre» og «reis deg til motstand». Nøyaktig hva dette innebærer er imidlertid uvisst. Selv om det kan tyde på fysisk motstand, skal man være forsiktige med å forutsette og vektlegge ytringer som ikke eksplisitt har blitt sagt. Selv om det kan argumenteres for at disse ytringer ikke burde nyte noe vern av ytringsfriheten, følger det av EMDs rettspraksis at også ytringer som sjokkerer og irriterer omfattes av bestemmelsen. Hensynet bak ytringsfriheten er jo nemlig selvutfoldelse og det å bidra til debatter av allmenn interesse. Ytringene i denne saken kan ikke anses alvorlige nok til å falle utenfor vernet i art. 10.

Selv om Peder har fått ytret sine meninger uten å bli forstyrret, er det klart at etterfølgende straff (med den allmennpreventive effekt det innebærer) også er et inngrep i ytringsfriheten. Forutsatt at Peder får straffen på én måned fengselstid, foreligger det dermed klart et inngrep i hans rett til ytringsfrihet.

Neste spørsmål er om statens inngrep i Peders rett til ytringsfrihet er konvensjonsmessig. Etter EMK art. 10.2. kan staten foreta slike inngrep der det er «prescribed by law», «necessary in a democratic society», samt oppfyller et av de opplistede formålene, jf. «in the interest of».

Lovskravet er klart oppfylt, da inngrepet skjer med hjemmel i straffeloven § 185. Videre vil inngrepet gjøres i interesse av å sikre «the reputation and rights of others», da det gir et tydelig signal om at hatefulle og rasistiske ytringer om muslimer ikke aksepteres i dagens samfunn.

Det problematiske i denne saken er hvorvidt inngrepet kan sies å være «necessary in a democratic society». En naturlig språklig forståelse av ordlyden tyder på at inngrepet må gjøres i saker hvor det er nødvendig av hensyn til en viss samfunnsinteresse. I Handyside-dommen presiserte EMD at kravet til nødvendighet ligger et sted mellom ytterpunktene «uomgjengelig» og «ønskelig» eller «nyttig». Mer nøyaktig følger det av Olssondommen at det at inngrepet må være nødvendig, innebærer at det foreligger «a pressing social need». Av samme dom fremgår også kravet om at inngrepet må være «proportionate to the legitimate aim pursued». Videre følger det av Z mot Finland at begrunnelsen for inngrepet må være «relevant and sufficient». Det som må vurderes er dermed forholdsmessigheten mellom den samfunnsinteressen som tilsier at det skal gripes inn overfor slike ytringer, veid opp mot inngrepets styrke overfor Peder.

Hvorvidt det foreligger «a pressing social need» for å straffe Peder etter ytringene han kom med i Stavanger sentrum, knytter seg til selve behovet for inngrepet. Selv om samfunnet skal være åpent for ulike meninger, er det klart at det anses mer enn «ønskelig» eller «nyttig» å verne andre (da særlig muslimer selv) mot slike hatefulle og rasistiske ytringer. Det foreligger dermed et presserende behov for staten å gripe inn i slike tilfeller.

Det må så vurderes om inngrepet var «proportionate to the legitimate aim pursued». Dette knytter seg til selve proporsjonaliteten mellom ytringen og straffen. Når det kommer til forholdsmessigheten av et inngrep vil EMD gi staten en viss skjønnsmargin- «a margin of appreciation», jf. bl.a. Lillo Stenberg og Sæther mot Norge. At staten har en viss skjønnsmargin innebærer at EMD ikke vil foreta en inngående overprøving av den nasjonale statens vurdering i saken. EMD vil særlig være tilbakeholden hva gjelder forholdsmessigheten av straff. Dette fordi det hovedsakelig ikke foreligger noen europeisk konsensus i straffeutmålinger på ulike forbrytelser. EMD anser dermed den nasjonale staten som best egnet til å gi passende straff. EMD kan imidlertid overprøve saken om straffen fremstår som åpenbart urimelig eller vilkårlig. Ettersom det ikke kan sies å være tilfellet i denne saken, legges det til grunn at straffen er forholdsmessig sett opp mot formålet å beskytte andres omdømme og rettigheter.

Delkonklusjonen er at det ikke var i strid med EMK å straffe Peder Ås med fengsel i en måned for ytringene han kom med under demonstrasjonen i Stavanger sentrum.

Neste spørsmål er om det samme var i strid med Grunnloven.

Etter Grl. § 100 første ledd «skal det vere» ytringsfrihet. Spørsmålet er om ytringene anses vernet av bestemmelsen.

Også etter Grl. § 100 er ytringsfriheten en begrenset frihet, og verner med andre ord ikke enkelte tilfeller av rasistiske og hatefulle ytringer. Men Høyesterett har historisk tillatt mer alvorlige tilfeller av slike ytringer enn hva EMD har. Dette ser man et eksempel av i Boot Boys-dommen hvor en gruppe nynazister holdt en appell på torget i Askim, hvor de kom med flere hatefulle og rasistiske ytringer. Høyesterett konstaterte krenkelse av Grl. § 100, bl.a. fordi de vektla fraværet av oppfordring til vold. Dette viser hvor sterkt vern politiske ytringer har i nasjonal rett. Utviklingen har imidlertid gått i retning av en strengere håndhevelse slik som i EMD. Dette ser man et tegn til i Vigrid-dommen, hvor de rasistiske ytringene ikke ble vernet av Grl. § 100. Det er også grunn til å anta at dersom Boot Boys-saken hadde stått for retten i dag, ville nynazistene blitt straffet. Her ser man et tegn til rettens dynamiske karakter, samt betydningen av EMDs praksis. Etter dette er det klart at ettersom ytringene i denne saken ble ansett vernet av EMK art. 10, regnes de også som vernet av Grl. § 100.

Det foreligger klart et inngrep i Peders rett til ytringsfrihet, jf. drøftelsen av dette under EMK art. 10.

Spørsmålet er om inngrepet er lovlig etter Grl. § 100 tredje ledd, som omhandler politiske ytringer. Det fremgår av bestemmelsen at det bare kan settes «klårt definerte grenser» for retten til ytringsfrihet, der «særleg tungtvegande omsyn» gjør det forsvarlig holdt opp imot «grunngjevingane for ytringsfridommen». Sett opp imot ordlyden i annet ledd er det tydelig at politiske ytringer er i kjernen av ytringsfriheten, og dermed nyter et særlig sterkt vern. Selv om ordlyden er noe annerledes utformet enn i EMK, ser man også her at det stilles krav til lov, et legitimt formål og forholdsmessighet.

Lovskravet bestrides ikke, og det legges dermed til grunn at straffeloven § 185 oppfyller vilkåret om «klårt definerte grenser».

Det at inngrepet må anses forsvarlig holdt opp imot «grunngjevingane for ytringsfridommen», innebærer at det må gjøres for et legitimt formål. Høyesterett har her sett til ordlyden i EMK art. 10, samt EMDs praksis. Det vises dermed til drøftelsen av formålsmessigheten under EMK art. 10, og konstateres at inngrepet var forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Spørsmålet er om «særleg tungtvegande omsyn» gjør det forsvarlig å gjøre inngrep i Peders rett til ytringsfrihet. Ordlyden tilsier en høy terskel før slike inngrep anses lovlige. Videre gir den anvisning på en forholdsmessighetsvurdering, hvor det må vurderes om inngrepets styrke overfor Peder er uforholdsmessig sett opp imot det samfunnsmessige behovet for å straffe slike ytringer. Herunder vil det være av relevans hvorvidt formålet kunne nås med lempeligere midler.

Peder risikerer som sagt én måned i fengsel som følge av appellen han holdt i Stavanger sentrum. På den ene siden er det viktig å verne folk mot slike sterke utsagn, særlig når de ytres offentlig i byens sentrum hvor mange mennesker oppholder seg uten noen interesse av å høre disse hatefulle ytringene. Demonstrantene hadde i tillegg på seg uniformslignende klær (som er en alvorlig ytring i seg selv) og ropte nazistiske og nasjonalistiske slagord. Beskyttelsen av menneskerettighetene ble særlig viktig etter andre verdenskrig. Dette tilsier at inngrep som hindrer folk i å spre samme tankegang og rasehat som under krigen, må være et «særleg tungtvegande omsyn». Å sette Peder i fengsel for dette vil både få ham av gaten og dermed hindre ham i å holde flere appeller, samt det vil innebære en preventiv effekt ved at andre blir avskrekket fra å gjøre det samme.

På den andre siden må straffen ses opp imot alvorligheten av ytringene Peder kom med. Selv om han kommer med sterke angrep mot muslimer og utsagn om den trussel han mener innvandringen utgjør, er det en svært inngripende reaksjon med én måned fengselsstraff. Dette kunne stilt seg annerledes om Peder ga uttrykk for at han eller de andre demonstrantene ville ty til vold, eller på annen måte lagte opprør i byen. Det Peder har gjort er å komme med sine politiske meninger. En mer passende straff ville vært å fått en bot, i tillegg til at politiet kunne trådt inn og sendt dem vekk fra sentrum. Selv om folk flest vil være uenige med ytringene og fortjener å fri skjermet fra dem, anses fengselsstraff i én måned som et uforholdsmessig inngrep sett opp imot alvorligheten av ytringene Peder kom med

Konklusjonen er at det vil være i strid med Grunnloven å straffe Peder Ås med fengsel i én måned for ytringene han kom med under demonstrasjonen i Stavanger Sentrum. Det samme vil ikke være i strid med EMK.

Oppgave 2:

Den overordnede problemstillingen er om det vil være i strid med Grunnloven eller EMK om Stavanger Aftenblad blir straffet med en bot på 50 000kr for å ha videreformidlet Peder Ås’ ytringer.

Det rettslige grunnlaget for ytringsfriheten er Grl. § 100 og EMK art. 10. Bestemmelsene vil i denne oppgaven vurderes samlet.

Det følger av EMK art. 10.1. første pkt. at «everyone» har rett til «freedom of expression» og Grl. § 100 første ledd at ytringsfrihet «skal det vere». Karakteren av rettigheten tilsier at også juridiske personer som Stavanger Aftenblad omfattes av bestemmelsene. Videre følger det av EMK art. 10.1. annet pkt. og Grl. § 100 annet ledd at «freedom of expression» også innebærer retten til å «impart» og «meddele» informasjon. Stavanger Aftenblads meddeler Peders ytringer ved å gjengi appellen i en reportasje om demostrasjonen. Avisen omfattes dermed av EMK art. 10 og Grl. § 100.

Forutsatt at Stavanger Aftenblad får en bot på 50 000kr, forligger det klart et inngrep i deres rett til ytringsfrihet.

Spørsmålet er om inngrepet er konvensjonsmessig etter EMK art. 10.2. og/eller lovlig etter Grl. § 100 tredje ledd. Som sagt i forrige oppgave innebærer dette et krav til lov, et legitimt formål, samt forholdsmessighet mellom handling og straff.

Lovskravet er oppfylt da også Aftenbladets straff er hjemlet i straffeloven § 185. Videre vil det være legitimt å gjøre inngrep av hensyn til å verne andres omdømme og rettigheter.

Spørsmålet er hvorvidt bøtleggingen av Stavanger Aftenblad kan sies å være begrunnet i «særleg tungtvegande omsyn» og om det var «necessary in a democratic society», jf. Grl. § 100 (3) og EMK art. 10.2. For redegjørelsen av ordlyden vises det til forrige oppgave.

På den ene siden bidrar Aftenbladet med å spre ytringene til langt flere personer enn de 200-300 som befant seg i Stavanger sentrum under Peders appell. Dette kan medføre å plante rasistiske tanker i hodet på et ubestemt antall personer av dem som leser avisen. Videre fremgår det av intervjuet med en representant for en innvandrerorganisasjon at Peders utsagn fremstår som uten rot i virkeligheten. Sannhetsgrunnsetningen innebærer at ytringer som ikke er sanne, lett vil anses uforholdsmessige og dermed ikke like sterkt vernet. Dette må tas i betraktning, ettersom det er klart at ikke alle muslimer kommer til landet for å innføre Sharialoven, som Peder sier.

På den andre siden inneholder reportasjen også intervjuet med representanten for innvandrerorganisasjonen, samt en kommentarartikkel som drøfter hvilke utviklingstrekk som gir grobunn for den typen holdninger som Peder gav uttrykk for i sin appell. Dette balanserer opp «negativitetet» og gjør det hele til en saklig og informativ reportasje. Det er jo ikke til å legge skjul på at enkelte har de samme tankene og meningene som Peder. Det å synliggjøre dette i avisen mens man samtidig viser til saklige kommentarer som trekker i andre retning, gir heller grobunn for en saklig debatt i et demokratisk samfunn. En befinner seg da i kjernen av hva ytringsfriheten skal verne. Som Aftenbladet påstår, er det jo deres journalistiske samfunnsoppdrag nettopp å informere og skape debatter av interesse. Det kan også vektlegges at EMD tidligere har frifunnet journalister for videreføring av rasistiske og hatefulle ytringer, selv om personen som kom med ytringene ble straffet.

Etter en helhetlig vurdering legges det avgjørende vekt på at reportasjen fremstår som balansert og saklig, og at det dermed vil være uforholdsmessig både etter EMK og Grunnloven å tilkjenne Stavanger Aftenblad en bot på 50 000 kroner.

Konklusjonen er at det vil være i strid med Grunnloven og EMK om Stavanger Aftenblad blir straffet med en bot på 50 000 kroner for å ha videreformidlet Peder Ås’ ytringer.

Oppgave 3:

Den overordnede problemstillingen er om fengslingen av Peder Ås frem til hovedforhandlingen er i strid med EMK art. 5.

Det følger av EMK art. 5.1. at «everyone» har rett til «liberty and security of person». Peder omfattes selvsagt av begrepet «everyone», slik at bestemmelsen kommer til anvendelse. En naturlig språklig forståelse av «liberty and security of person» tyder på at alle har rett til å være frie og sikre uten å leve i frykt for at staten skal pågripe dem. Formålet med bestemmelsen er nettopp å hindre vilkårlig frihetsberøvelse, jf. James, Wells and Lee. Her er innesperring og fengsling i bestemmelsens kjerneområde. Etter Engel-kriteriene er det inngrepets art, varighet, virkning og gjennomføringsmåte som bestemmer hvorvidt en person er frihetsberøvet. Peder er klart frihetsberøvet ettersom han varetektsfengsles frem til hovedforhandlingen. Følgelig foreligger det et inngrep i Peders rett til «liberty and security of person».

Spørsmålet er om varetektsfengslingen av Peder var konvensjonsmessig etter EMK art. 5.1. c. Etter denne bestemmelsen kan Peder frihetsberøves dersom det er «lawful», i samsvar med «a procedure prescribed by law», dersom formålet er å fremstille han «before the competent legal authority» og dersom det foreligger «reasonable suspicion» for at han har gjort en «offence». Det legges til grunn at fengslingen var i samsvar med både det prosessuelle og materielle lovskravet som følger av nasjonal rett. Videre er det klart at Peder skal fremstilles for en kompetent domstol. Ettersom bevissituasjonen er avklart og Peder har tilstått seg skyldig i kroppsskade, foreligger det også tilstrekkelig objektiv mistanke om at Peder har begått et lovbrudd som anses alvorlig nok til frihetsberøvelse, jf. «offence».

En naturlig språklig forståelse av art. 5.1. tyder på at vilkårene for pågripelse og frihetsberøvelse er like. Det følger imidlertid av omfattende EMD-praksis, bl.a. Toth, at det må stilles strengere krav ved fortsatt varetektsfengsling. Dette er klart ut i fra hvor inngripende det er for en person å bli varetektsfengslet. Kravene er også ekstra strenge ettersom det i dette stadiget ikke er fastslått hvorvidt personen i det hele tatt er skyldig i handlingen, da han ikke enda har blitt stilt for en domstol. EMD gjør det også tydelig gjennom James, Wells and Lee at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering i art. 5, selv om dette ikke fremgår av ordlyden. Det følger av EMD-praksisen at en person kan varetektsfengsles hvor det foreligge gjentakelsesfare, fluktfare eller fare for bevisforspillelse. Jo lenger vedkommende sitter varetektsfengslet, jo større fare må det være for et av disse alternativene, jf. forholdsmessighetskravet.

Peder varetektsfengsles fra midten av september til hovedforhandlingen 12. oktober, dvs. 3-4 uker. Påtalemyndighetene begrunner varetektsfengslingen i faren for at han vil fortsette å gjøre straffbare handlinger. Spørsmålet er om det foreligger tilstrekkelig og konkret mistanke om at det i Peders situasjon foreligger gjentakelsesfare, slik at varetektsfengsling i 3-4 uker anses konvensjonsmessig.

På den ene siden stilles Peder til for retten for to ulike kriminelle handlinger på forhåndsvis kort tid. Han lar seg fort provosere, og det er han som går til angrep på mannen med innvandrerbakgrunn. Når mannen ligger nede, fortsetter Peder å sparke og slå ham. Dette tyder på at Peder er «ute av kontroll» og at det følgelig foreligger gjentakelsesfare.

På den andre siden fremgår det ikke av faktum at Peder har gjort seg skyldig i straffbare forhold av lignende karakter før. Selv om han har holdt appeller som gjør det tydelig at han har fordommer mot utlendinger, trenger det ikke bety at han kommer til å gjøre dem vondt. I tillegg kan det spille en viss relevans at mannen med innvandrerbakgrunn var den som startet bråket, selv om dette selvsagt ikke er en unnskyldning for Peder. Å sitte varetektsfengslet i nærmest én måned må anses svært inngripende for Peder. Det kan ikke sies å foreligge tilstrekkelig mistanke for gjentakelsesfare til å forsvare å varetektsfengsle ham i 3-4 uker. Videre vil varetektsfengslingen varighet på nesten én måned sett opp mot straffens varighet på 9 måneder, tilsi at inngrepet er uforholdsmessig.

Etter en helhetlig vurdering legger det avgjørende vekt på den lange varigheten av varetektsfengslingen sett opp imot mangelen på konkret mistanke om at Peder vil begå lignende straffbare forhold i fremtiden. Varetektsfengslingen vil dermed være i strid med EMK art. 5.1.c.

Subsidiært vil det vurderes om varetektsfengslingen var i samsvar med de andre vilkårene som følger av EMK art. 5

Det følger av EMK art. 5.3. at enhver som er frihetsberøvet i samsvar med art. 5.1.c skal stilles for en dommer «promptly». En naturlig språklig forståelse av «promptly» tilsier et strengt krav til hurtighet. Bakgrunnen for det strenge kravet er behovet for effektivitet på dette stadiet av saken, hvor uskyldspresumsjonen gjør seg sterkt gjeldende. Praksis fra EMD viser at fristen vil bli ansett brutt etter omtrent 4 dager. I denne saken ble Peder stilt for en dommer allerede dagen etter pågripelse. Vilkåret er dermed klart oppfylt.

Videre har Peder etter samme bestemmelse rett til hovedforhandling «within reasonable time». Hva som regnes som «reasonable time» vil naturligvis avhenge av bl.a. sakens viktighet og alvorlighet, partens forhold og myndighetenes handlemåte. I denne saken stilles Peder for hovedforhandling i første instans allerede måneden etter pågripelsen. Selv om bevissituasjonen er avklart på et tidligere stadium, må også dette vilkåret anses oppfylt.

Følgelig er varetektsfengslingen i samsvar med de vilkår som følger av EMK art. 5.3. Likevel vil det at det ikke fremstår som sannsynlig nok at Peder vil gjenta disse handlingene, gjøre at varetektsfengslingen anses uforholdsmessig og i strid med art. 5.1.c.

Konklusjonen er at fengslingen av Peder Ås frem til hovedforhandlingen er i strid med EMK art. 5.