TEORIOPPGAVE
I 1950, to år etter FNs verdenserklæring om menneskerettighetene («Universal Declaration of Human Rights»), vedtok en rekke (vest-)europeiske stater den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Da EMK i 1999 ble inkorporert gjennom menneskerettighetsloven ble denne et supplement til en svært fragmentarisk og, sett med moderne øyne, ufullstendig menneskerettighetskatalog i Grunnloven. I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 gjennomgikk Grunnlovens rettighetskatalog en omfattende revisjon og modernisering. Kapittel E ble omstrukturert, og en rekke nye rettighetsbestemmelser innført.
Har EMK dermed utspilt sin rolle som ledd i vernet om menneskerettighetene i norsk rett, eller bidrar den fortsatt til et sterkere vern? Foreta en rettsvitenskapelig analyse av EMKs betydning (eller manglende sådan) for menneskerettighetsvernet i Norge i dag.
PRAKTIKUM
Lars Holm er i 50-årene, middels høy og i god fysisk form. Han bor alene i en liten leilighet som han leier i 1. etasje litt utenfor sentrum av Lillevik. Han lider av kronisk psykose og har blitt tvangsinnlagt til psykiatrisk behandling flere ganger tidligere.
Hans pårørende er bekymret: Han har forårsaket skader der han bor og han krangler med naboene, som han mener spionerer på ham døgnet rundt. Han kommer til å miste leiligheten i slutten av juni, blant annet fordi utleieren har mottatt klager fra naboene.
I slutten av april slår overlegen ved Lillevik Distriktspsykiatriske Senter (DPS) fast at han må tvinges inn til legeundersøkelse.
Marte Kirkerud, en saksbehandler fra Lillevik Distriktspsykiatriske Senter, står nå utenfor døra til Lars sammen med en kollega ettersom det har vist seg umulig å få ham i tale per telefon. De har prøvd å snakke ham ut av leiligheten og få ham med frivillig til legen. Nå svarer han ikke lenger hverken på mobil eller ved døra, og de innser at forsøket var forgjeves. De ringer politiet og ber om hjelp. Politiet nekter å hjelpe til. De viser til den anstrengte budsjettsituasjonen og påpeker at de må prioritere oppdrag der det er fare for liv og helse. Siden Lars Holm ikke har brukt vold tidligere mener de at dette ikke er tilfelle i denne saken. De anbefaler at Marte og kollegaen ringer en låsesmed slik at de kan ta seg inn i leiligheten og ta med seg Lars Holm til undersøkelse. Marte og kollegaen er svært ukomfortable med en slik løsning, siden Lars Holm virket aggressiv og paranoid i samtalen med dem, og naboene tidligere har meldt om hissige verbale utbrudd. De drar derfor tilbake uten å ha fått undersøkt Lars Holm.
De pårørende er bekymret for at situasjonen skal bli verre for hver dag som går, og ringer helsetjenesten flere ganger i uken. Marte, som ansvarlig saksbehandler ved det distriktspsykiatriske senteret, oppsøker Lars Holm en rekke ganger de neste ukene, og forsøker å overtale ham til å følge med til undersøkelse frivillig. Hun har også hatt flere samtaler med politiet der hun har bedt om bistand. Hun har forsøkt å forklare at Lars Holm nå har vært ubehandlet for lenge, og at det er grunn til å tro at tilstanden hans stadig forverrer seg, men politiet holder fast ved at de ikke kan prioritere slik bistand.
Det er mandag morgen. Marte, som sist var ved Lars Holms bopel for fire dager siden, har nettopp blitt oppringt av familien. Han har plaget naboene mye i løpet av helgen og de er redde for at han snart «klikker» helt. Marte Kirkerud tar opp saken med noen gode kolleger fra en annen avdeling i løpet av en kaffepause: De fra DPS-akutt-teamet er ikke tilgjengelige, og noe må gjøres – helst med en gang. Hun vil at Holms tilstand sjekkes så fort som mulig. Det går ikke an å la ham gå lenger uten behandling, både av hensyn til ham selv og omgivelsene. Hun forklarer at hun har et påtrengende behov for å få Lars ut av leiligheten og føre ham til legeundersøkelse, men at hun er redd for å dra alene – selv om Lars Holm aldri har vært voldelig har han hatt noen voldsomme verbale utbrudd i det siste, og hun er urolig for hvordan han vil reagere på at noen tar seg inn i leiligheten hans mot hans vilje. To kolleger, som begge er fysisk godt trente, Hans Tastad og Peder Ås, stiller opp på sparket. De pleier ellers ikke drive med oppsøkende virksomhet, men de ser jo at det haster å få avklart situasjonen og har forståelse for at Marte ikke vil gå alene. De drar noen minutter senere. Marte har ikke hatt tid til å få godkjent operasjonen av sjefen, men det kan vel gjøres i etterkant.
Når Marte Kirkerud, Hans Tastad og Peder Ås kommer frem til Lars Holms leilighet ringer de på. Denne gangen svarer faktisk Lars Holm, med døra åpnet på gløtt og et unnvikende blikk. Når Marte forklarer at de er her for en tvungen legeundersøkelse, ser han mistenkelig på dem. Han sier at han ikke vil snakke med dem, og nekter å slippe dem inn. Han lukker døra og låser den. De får likevel snakket med ham gjennom døra, nok til at de får vurdert at grunnlaget for å bruke tvang er til stede. Dette får de også formidlet til ham, men han nekter fortsatt å bli med. Teamet hører lyder fra leiligheten. Lars høres veldig urolig ut. Marte ringer straks politiet og ber om hjelp med døren. Politiet sier nok en gang at de ikke vil komme, men gir henne nummeret til en låsesmed. Mens Marte er på telefonen med låsesmeden, oppdager Martes kolleger Lars Holm med en stor sekk på ryggen, som klatrer ut av vinduet og løper bort fra leiligheten. Hun legger på og ringer i stedet politiet i all hast. Denne gangen sier politiet at de skal komme, og Marte holder kontakt med politiets operasjonssentral per telefon.
Imens bestemmer Hans Tastad og Peder Ås seg for å følge etter Lars for å ikke miste ham av syne. Lars Holm er både redd og rasende: hans verste mareritt har gått i oppfyllelse: Han blir fulgt av ukjente menn og han har hørt politiet er på vei. Alle er mot ham. De vil ta ham og sperre ham inne i en underjordisk celle for alltid. Natt og dag vil de holde ham fastlåst i sengen med belte og de vil prøve å få ham til å røpe alle sine hemmeligheter. Han må finne en utvei. Men gaten og veien er trafikkert, og nå er han blokkert ved veikrysset og trafikklyset står på grønt. Han snur seg og går til angrep mot de to mennene som hadde klart å ta ham igjen. Marte er litt lengre unna med mobiltelefon i hendene og forteller politiet hvor de er. Han sparker Hans Tastad hardt i magen, Peder Ås får et hardt slag i hodet. De er rystet, men gjør et nytt forsøk på å nøytralisere Lars Holm. Til slutt klarer de å få kontroll på ham med hjelp av noen tilfeldige forbipasserende. Noen minutter senere ankommer politiet, som hadde blitt forsinket på grunn av biltrafikken, og de får pasienten innlagt på sykehuset.
Hans Tastad og Peder Ås (den ene med hjernerystelse, og begge to med flere blåmerker og skrubbsår på kroppen) mener at politiet ikke har gjort jobben sin. Dette hadde ikke skjedd dersom staten hadde vært mer proaktiv og bistått Marte tidligere. DPS mente også at situasjonen ville vært unngått om Marte hadde fått hjelp av politiet til å få med seg Lars til legen allerede ved første eller andre forsøk. Tastad og Ås saksøker politiet for ikke å ha vernet dem mot en krenkelse av deres rett til privatliv, jf. Grl. § 102 og EMK art. 8. Etter et rundskriv fra 2012 som setter rammene for samarbeidet mellom politiet og helsetjenesten, og hvis hovedformål er å klargjøre ansvars og oppgavefordeling samt rammer for samarbeid mellom helsetjenesten og politiet i forhold til psykisk syke, er det helsetjenesten som skal vurdere om hjelp fra politiet er nødvendig.
Politiet mener på sin side at det er de som skal vurdere om det er nødvendig med hjelp i en konkret situasjon – og det er det de har gjort hele tiden, siden de stilte flere spørsmål til helsevesenet hver gang disse tok kontakt med dem, og vurderte fortløpende om det var nødvendig å bistå eller ikke. Dessuten utfører politiet tusenvis av oppdrag med bistand hvert år og alvorlige oppdrag må prioriteres. Det var uansett ingenting som tydet på at det forelå akutt fare for liv og helse i denne saken.
Ta stilling til om de to helsetjenestemennenes menneskerettigheter er krenket, og om staten i tilfelle kan holdes ansvarlig.
[Obs: Det forventes ikke at kandidaten setter seg inn i politiloven, politiinstruksen eller psykisk helsevernloven.]
Teorioppgave
EMKs betydning for menneskerettighetsvernet i Norge i dag
- Innledning
Flere av de grunnleggende menneskerettigheter ble nedfelt i Grunnloven allerede i 1814. Behovet for regulering av statsmakten og styrkning av individers grunnleggende rettigheter ble særlig aktualisert etter andre verdenskrig og dens grusomheter. Dette førte blant annet til at flere vest-europeiske land vedtok den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i 1950. I 1999 ble (EMK) inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettighetsloven. 200 år etter at Grunnloven ble vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, gjennomgikk rettighetskatalogen en omfattende revisjon, hvor kapittel E ble omstrukturert, og nye menneskerettigheter ble innført. Grunnlovsrevisjonen i 2014 reiser særlig spørsmål om EMKs betydning i norsk rett i dag. I den videre fremstillingen, vil det foretas en rettsvitenskaplig analyse av EMKs betydning for menneskerettighetsvernet i Norge i dag.
I forkant av den videre fremstillingen, vil det være hensiktsmessig å avklare innholdet i begrepet menneskerettigheter.
Begrepet menneskerettigheter favner svært vidt, og det er dermed vanskelig å gi en presis definisjon og sette rammer for begrepet. En mulig definisjon kan være grunnleggende rettigheter enhver har i kraft av å være et menneske. Dersom det tas utgangspunkt i Jørgen Aalls kategorisering av menneskerettighetene, kan de deles inn i fire generasjoner.
Første generasjon omfatter sivile rettigheter, slik som torturforbudet og ytringsfriheten. I andre generasjon hviler politiske rettigheter, som stemmeretten og forsamlingsfriheten. Tredje generasjon omfatter velferdsrettigheter, mens fjerde omfatter kollektive rettigheter.
Mens noen menneskerettigheter er absolutte og ufravikelige, er andre fravikelige på nærmere bestemte vilkår.
Menneskerettigheter er dynamiske, og oppfatningen om hva som utgjør en menneskerettighet vil endres over tid i takt med øvrige endringer i samfunnet.
- Hoveddel
2.1 EMKs betydning som rettskilde ved grunnlovstolkning
Det er i Grunnloven § 92 nedfelt at “statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt (…) i for Norge bindende traktater.” Dette gir utrykk for EMKs betydning ved grunnlovstolkning, da menneskerettighetene også skal sikres slik de er nedfelt i EMK, og ikke bare i Grunnloven.
Selv om Grunnlovens rettighetskatalog gjennomgikk en omfattende revisjon i 2014, er den ikke helt lik den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og omfatter dermed ikke alle rettigheter nedfelt i denne. Eksempelvis fremgår det av EMK art. 12 at menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg og til å stifte familie. En slik bestemmelse finnes ikke nedfelt i Grunnloven. I slike tilfeller ser vi at EMK kan ha en supplerende virkning i områder hvor Grunnloven mangler regulering av enkelte rettigheter. Dermed vil denne rettigheten også ha internrettslig virkning, da norske myndigheter skal “sikre” rettighetene slik de er nedfelt i EMK.
Det finnes også tilfeller hvor EMKs manglende betydning for menneskerettighetene i norsk rett blir fremhevet. Illustrerende for dette vil være en sammenligning av Grunnlovens § 105 og EMKs tilleggsprotokoll 1 art.1. Begge bestemmelser gjelder regulering av eiendomsretten, men Grunnlovens § 105 gir et bedre vern ved ekspropriasjon. Av grunnlovsbestemmelsen fremkommer det utrykkelig et krav på full erstatning, noe som ikke følger av tilleggsprotokollen.
2.1.1 EMKs rolle ved innfortolkning av inngrepsvilkår i Grunnloven
I EMKs bestemmelser følger det utrykkelig hvilke vilkår som må være innfridd ved inngrep i menneskerettigheter som ikke er absolutte. Disse vilkårene er lovkrav, krav om formålsmessighet, og et krav om forholdsmessighet. Selv om det finnes fragmenter av dette i enkelte grunnlovsbestemmelser, er det ikke alltid like klart hvilke vilkår et eventuelt inngrep i menneskerettigheter nedfelt i grunnloven vil bero på.
I Acta-dommen (Rt. 2014 s. 1105) kom Høyesterett til at de samme vilkår for inngrep i privatliv etter EMK art. 8 måtte innfortolkes ved inngrep etter Grl. § 102. Det ble i denne dommen presisert at inngrepet må “ivareta et legitimt formål” og være “forholdsmessig”.
Videre kan EMKs rolle ved inngrep i grunnlovsbestemmelser illustreres gjennom en sammenligning av EMK art. 5 og Grunnlovens § 94. Begge bestemmelser gir et vern mot vilkårlig frihetsberøvelse, men er ikke utformet likt. Mens grunnlovsbestemmelsen eksplisitt fremsetter et krav om forholdsmessighet, oppstiller EMK art. 5.1 en utømmende liste for lovlig frihetsberøvelse. Selv om bestemmelsene er ulike i formulering, vil en frihetsberøvelse som faller utenfor EMK art. 5.1s uttømmende liste fort bli ansett som både “unødvendig” og “uforholdsmessig” etter Grunnloven § 94.
2.2 Betydning av EMDs praksis ved grunnlovstolkning
Betydningen av EMDs praksis ved grunnlovstolkning fremkommer klart i forslaget til endringer i Grunnloven fremsatt i dokument 16. Av denne følger det at menneskerettigheter nedfelt i Grunnloven må i fremtiden tolkes i lys
av internasjonale menneskerettighetskonvensjonene og praksis tilknyttet disse.
Likevel er ikke overføringsverdien fra EMD ubegrenset, og dette har Høyesterett presisert. EMDs praksis vil være særlig relevant ved parallelle bestemmelser, men vil ha en mer begrenset overføringsverdi ved tolkning av øvrige grunnlovsbestemmelser. Illustrerende for EMDs betynding ved tolkning av parallelle grunnlovsbestemmelser på den ene siden, og de øvrige grunnlovsbestemmelser på den andre er Maria-dommen (Rt. 2015 s. 93). Her kom Høyesterett frem til at Grunnlovens § 102 skulle tolkes i samsvar med EMDs praksis, men at dette ikke skulle medføre en prejudikatsvirkning ved tolkning av bestemmelser som ikke er parallelle.
Selv om overføringsveriden vil variere fra bestemmelse til bestemmelse, er det viktig å presisere at EMD fortsatt spiller en svært viktig rolle ved tolkning av grunnlovsbestemmelser.
2.3 EMKs og EMDs virkning ved opprettholdelse og utvikling av Grunnloven
Selv etter grunnlovsrevisjonen i 2014, vil EMK spille en sentral rolle ved opprettholdelse og utvikling av menneskerettighetene i Grunnloven. Som presisert innledningsvis er menneskerettighetene dynamiske, og vil endres over tid. I utgangspunktet var menneskerettighetene ansett å ha en “statlig karakter”, ettersom de regulerer forholdet mellom statsmaktene og individer. Likevel har globalisering ført til at også utviklinger utenfor landegrensene kan påvirke oppfatningen av hva som er å anse som en menneskerettighet.
Selv om revisjonen i 2014 var svært omfattende, og rettighetskatalogen gjennomgikk en stor endring, er det ikke på noe vis garantert at nye endringer ikke vil oppstå i fremtiden. Dersom det skulle oppstå ny grunnlovsrevisjon i fremtiden, vil EMK utvilsomt være en relevant kilde å se til, ettersom den ga stor inspirasjon for revisjonen i 2014. Dersom Stortinget i fremtiden mot formodning skulle komme til å innskrenke noen rettigheter, vil EMK kunne stå i veien. Dermed vil EMK være særlig viktig også ved opprettholdelse av de rettigheter som allerede er nedfelt.
Da EMD vil kunne tjene til tolkning av grunnlovsbestemmelser, er det klart at en utvikling i EMDs rettsoppfatning også vil påvirke og utvikle grunnlovstolkningen. Likevel er det her viktig å ha i mente at prejudikatsvirkningen av EMDs fremtidige praksis være noe begrenset, som Høyesterett presiserte i Maria-dommen (Rt. 2015 s. 93).
Praktikumsoppgave
Den overordnede problemstilling er om Tastad og Ås’ menneskerettigheter er krenket, og om staten i tilfelle kan holdes ansvarlig.
Tastad og Ås saksøker politiet for ikke å ha vernet dem mot en krenkelse av deres rett til privatliv, jf. Grl. § 102 og EMK art. 8
Det fremkommer av Grl. § 102 første ledd første punktum at enhver har rett til respekt for sitt “privatliv”. EMK art. 8 første ledd er en parallellbestemmelse og gjelder tilsvarende, og det blir dermed en samlet vurdering.
Spørsmålet er således om Tastads og Ås’ rett til respekt for sitt privatliv er krenket.
Etter en naturlig språklig forståelse vil privatliv være omfattende, og kan også omfatte fysisk og psykisk integritet,
Begrepet “privatliv” favner vidt, og det finnes ikke en klar definisjon på det, jf. Plenumsdommen i Rt. 2012 s. 2039. Det følger imidlertid av EMDs praksis at begrepet privatliv også omfatter fysisk og psykisk integritet.
Da Hans Tastad og Peder Ås løp mot Lars Holm, ble førstnevnte sparket hardt i magen, mens sistnevnte fikk et hardt slag i hodet. Som resultat av dette, fikk en av dem hjernerystelse, mens begge fikk blåmerker og skrubbsår.
Da begrepet “privatliv” også omfatter fysisk integritet, må det anses at Tastads og Ås’ menneskerettigheter jf. Grl. § 102 første ledd første punktum og EMK art. 8 første ledd er krenket.
Spørsmålet videre er om staten kan holdes ansvarlig for krenkelsen.
Det følger av Grl. § 92 at statens myndigheter skal “sikre” menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven og i for Norge bindende traktater. Videre følger det av EMK art. 1 at avtalepartene innenfor sitt jurisdiksjonsområde skal “sikre” menneskerettighetene slik de er nedfelt i konvensjonen.
Begge bestemmelsene gir uttrykk for statens positive sikreplikt. Dette innebærer en plikt til å motvirke at rettigheten krenkes av andre. Dette kan gjøres gjennom lovgivning, effektiv håndhevelse av loven og ved å reagere på risiko.
I foreliggende tilfelle er det politiet som er saksøkt. Staten hefter objektivt for handlinger begått av dens tjenestemenn, jf. Olsson-dommen.
Tastad og Ås anfører at politiet ikke har gjort jobben sin og at dette ikke
hadde skjedd dersom staten hadde vært mer proaktiv og bistått Marte tidligere.
Spørsmålet er dermed om staten har brutt sin sikreplikt ved å ikke reagere på risikoen Lars Holm utgjorde.
EMD har gjennom rettspraksis klargjort hvilke momenter som er relevante ved vurderingen om staten har brutt sin sikreplikt ved å ikke reagere på risiko. Av Osman-dommen følger det at risikoen og statens handlemåte i forhold til risikoen må vurderes.
Det fremkommer i Osman-dommen at det kreves at de som handlet på statens vegne kjente eller burde kjenne til at det forelå en risiko som var “real and immediate” på tidspunktet når de eventuelt skulle handlet annerledes. Ved statens handlemåte følger det av dommen at relevante vurderingsmomenter vil være hva staten gjorde, hvilke handlingsalternativer som forelå på tidspunktet og om disse var innenfor statens myndighet. Handlingsalternativene må i tillegg med rimelighet kunne forventes av staten, for å hindre at krenkelsen medførte krenkelse av menneskerettigheter.
Først vurderes det om risikoen var “real and immediate” på tidspunktet når Marte kontaktet politiet.
En ordlydsforståelse tilsier at det må være tale om en risiko som er aktuell og overhengende.
Politiet anfører at Lars Holm ikke har benyttet vold tidligere. Lars Holm hadde i stedet kommet med hissige verbale utbrudd flere ganger. Verbale utbrudd vil i seg selv ikke kunne anses å utgjøre en risiko som er aktuell og overhengende. Dette taler dermed mot at risikoen var “real and immediate”.
Marte informerte imidlertid om at Lars Holm virket aggressiv og paranoid. I tillegg var det flere klager fra naboene om plager fra Holms side, og de var redd for at han snart skulle “klikke helt”. Marte ringte politiet flere ganger, og forklarte at det var grunn til å tro at Lars Holm sin tilstand stadig ville forverre seg. Dette er momenter som samlet sett vil sterkt tale for at risikoen var “real and immediate”. Avgjørende vekt må også tillegges det faktum at Marte som sakkyndig fra DPS kommer med en vurdering om at Lars virket aggressiv og at tilstanden hans stadig vil forverre seg.
Risikoen var dermed “real and immediate”.
Spørsmålet er så om staten v/ politiet kjente eller burde kjenne til risikoen.
Det at politiet ikke hadde informasjon om at Lars hadde benyttet vold tidligere vil tale mot at politet kjente eller burde kjenne til risikoen. Selv om de hadde mottatt klager fra naboene om Lars atferd fra før av, var dette knyttet til verbale utbrudd, noe som ikke kan anses å utgjøre en “real and immediate” risiko.
Dette må imidlertid nyanseres med det at politiet ble kontaktet av sakkyndige fra DPS, og at de ble informert om at Lars sin tilstand stadig forverret seg.
Etter rundskrivet fra 2012 som setter rammene for samarbeidet mellom politiet og helsetjenesten, er det helsetjenesten som skal vurdere om hjelp fra politiet er nødvendig. Når politet da gjentatte ganger blir informert av Marte om at Lars Holm utgjør en risiko for seg selv og omgivelsene, er det nærliggende å anta at de kjente til at risikoen var “real and immediate”.
I tillegg må det legges stor vekt på at det ikke nødvendigvis stilles et krav om at politiet faktisk kjente til at risikoen var “real and immediate”, men at det er tilstrekkelig at de burde ha kjent til det. Med drøftelsen ovenfor tatt i betraktning, kan det legges til grunn at staten v/politiet burde ha kjent til at risikoen var “real and immediate.
Spørsmålet videre er om staten burde ha iverksatt tiltak for å hindre at risikoen medførte krenkelse, sett i lys av at risikoen var “real and immediate”.
Da Marte ringte politiet for å be om bistand, unnlot politiet å komme. Det forelå et klart og gjennomførbart handlingsalternativ, da politiet kunne kommet
hver gang Marte hadde ringt, og hjulpet henne håndtere situasjonen med Lars Holm. Det er på det rene at dette handlingsalternatviet ville avverget risikoen, da Lars Holm gjennom legeundersøkelse ville fått den hjelpen han trenger for at tilstanden hans ikke skal eskalere.
Det at det forelå en anstrengt budsjettsituasjon og at politiet som følge av dette måtte prioritere oppdrag der det var fare for liv og helse, taler mot dette var et handlingsalternativ som med rimelighet kan forventes av staten.
Likevel kan ikke den anstrengte budsjettsituasjonen være avgjørende for hvorvidt handlingsalternativet med rimelighet kan forventes av staten, særlig fordi risikoen for krenkelse var “real and immediate”. I tillegg er handlingsalternativet innenfor politibetjentes hverdagslige arbeidsoppgaver, som igjen taler for at det med rimelighet kunne forventes gjennomført av dem.
Det avgjørende må uansett være graden av oppfordring, da Marte ringte gjentatte ganger. Dersom dette hadde vært et engangstilfelle hvor politiet måtte prioritere situasjoner hvor det var fare for liv og helse, ville det være vanskeligere med rimelighet å forvente reaksjon fra dem. De ble imidlertid ringt flere ganger av Marte, og reagerte først når situasjonen var ute av kontroll.
Det forelå dermed et gjennomførbart handlingsalternativ som ville avverget risikoen for krenkelse, og handlingsalternativet kunne med rimelighet forventes gjennomført av staten.
Delkonklusjonen er at staten v/politimennen har forsømt sin sikreplikt, og at
de burde ha handlet annerledes sett i lys av at risikoen var «real and immediate».
Konklusjonen er at Tastad og Ås’ menneskerettigheter er krenket, og at staten kan holdes ansvarlig.