JUR-109 Rettshistorie eksamen 2021

Oppgave 1:

Innledning:

Trolldomsprosessene viser til en mørk periode i norsk rettshistorie. Som jeg blant annet skriver om i oppgaven 2, påvirket kristendommen det norske rettssystemet i stor grad. I tiden etter reformasjonen vokste det frem en uro i samfunnet, ettersom reformasjonen medførte store religiøse omveltninger. Kirken ble delt opp i en katolsk og en protestantisk del, noe som medførte en todeling av Gud. Dette rokket ved verdensbilde til mange kristne, og det oppstod en desperat søken etter stabilitet i tilværelsen. I den sammenheng gikk kongsmakten og kirken hardt ut i arbeidet mot umoral. Dette medførte et økt fokus på «trolldom», hvor kongsmakten forsøkte å få bukt med den mellomalderske overtroen. Dette skulle vise seg å være paradoksalt, ettersom å rettslig straffe dem som tror på slikt, økte forfølgelsen at dem som drev med «trolldom». Som nevnt ovenfor førte dette til en mørk periode i norsk rettshistorie, og dannet dermed grunnlaget for hundreåret for trolldomsprosesser.

Hoveddel:

Perioden før trolldomsprosessene var preget av et ønske om fredelig konfliktløsningen. Den rettslige førordenen, det vil si perioden før innføringen av Kong Håkon IV Håkonssons nye fredslov av 1260, var hevnretten en sentral konfliktløsningsmodell. Kirken og kongen jobbet sammen om et felles fredsprosjekt. En av de viktigste konfliktløsningsordningene som ble innført i denne perioden var tinget. Tinget ble den dominerende konfliktløsningsordningen etter innføringen av Mangus Lagabøters lands- og bylov av 1274-76, og ble en stor bidragsyter mot fredelig konfliktløsning. En viktig forutsetning for at fredelig konfliktløsning skal fungere i et samfunn er at retten er konstruert slik at saker kan bli løst. I denne sammenheng skulle det oppstå vanskelig situasjoner på tinget. Er kan det være hensiktsmessig med et eksempel. Hvis vi ser for oss at en person stevner en annen for drap. Forutsatt at det ikke finnes vitner på drapet, ender saken opp som ord mot ord. I dagens samfunn ville ikke dette vært noe problem, ettersom drapstiltalte ville blitt frifunnet av retten. Den middelalderske retten fungerte ikke på den måten, og saken ville blitt stående uløst. En slik løsningen ville ikke vært tilfredsstillende under middelalderen, og retten som fredelig konfliktløser ville dermed mistet autoritet, ettersom den ikke fungerte som forutsatt. Løsningen på dette ble innføringen av gudsdom i retten. Gudsdom innebærer at man overlater avgjørelser av en sak til Gud. Dette må forklares nærmere. Gudsdom foregikk enten som tvekamp eller gjennom noe som kaltes jernbyrd. Tvekamp innebar kamp til døden mellom to parter, mens jernbyrd innebar guddommelige prøvelser som for eksempel å dyppe hendene i kokende vann. Hvis man vant tvekampen, eller ikke ble skadet av å dyppe hendene i kokende vann, var man uskyldig ettersom dette var et tegn på at Gud ikke ville deg urett – basert på en tanke om at Gud aldri ville dømt en uskyldig person. En slik fremgangsmåte å løse vanskelig saker i retten var lenge velsignet av kirken. Dette var basert på en tanke om at det var bedre at en sak endte voldelig med to personer involvert, enn at et helt samfunn blir dratt inn i en voldelig konflikt. Slik sett kan man paradoksalt nok se at innføringen av gudsdom bidro til kirken og kongens fredsprosjekt, ettersom det fungerte som et middel for å hindre større konflikter gjennom bruk av selvtekt.

Reformasjonen førte som sagt til en moralsk uro. I tiden etter reformasjonen økte bruken av gudsdom og tortur i sammenheng med trolldomsprosessene. I denne perioden var det blant annet viktig for retten å kjempe mot mened. Hvis noen ble anklaget for å bedrive trolldom, kan man jo spørre seg hvorfor det ikke var tilstrekkelig at de som ble anklaget sverget ed på det? Det kommer av at hvis man drev med trolldom hadde man inngått en pakt med djevelen, noe som vil si at man ikke var til å stole på. Og ettersom trolldomssaker ofte var påstått gjort i det skjulte, var det sjeldent det fantes vitner på at det hadde skjedd. Retten trengte dermed en måte å bevise bruken av trolldom på, og det var her indisiebeviset kom inn. Indisiebeviset innebar at hvis noen ble mistenkt for trolldom, måtte det fremvises indisia på uskyld eller skyld. En måte å løse dette på var ved bruk av gudsdom, da spesielt det man kalte for vannprøven. Gudsdom fungerte her som en måte retten unngikk å bruke tortur. Det interessante i denne sammenheng er ikke nødvendigvis bruken av gudsdom i seg selv, men overgangen til bruken av tortur for å fremkalle en tilståelse. Bruken av tortur hadde både et praktisk og et religiøst formål. Tiltalte kunne ved å tilstå bli frelst, samtidig som saken ble opplyst. Et eksempel her er saken mot Marit Tomasdatter i Finnmark i 1634, hvor Marit ble anklaget av en annen kvinne som under tortur hadde sagt at Marit drev med trolldom. Marit ble dømt til å ta vannprøven, og hun, som de fleste andre, sank ikke til bunns. På bakgrunn av bevis fremkalt ved vannprøven og tortur av den andre kvinnen, ble Marit Tomasdatter dømt til brenning på bål. Etter domfellelsen ble Marit torturert helt til hun til slutt tilstod at hun drev med trolldom. Selv om hun ikke hadde drevet med trolldom, oppnådde hun frelse ved å tilstå. Slik sett lå det en human tanke bak torturen, ettersom ved å presse ut en tilståelse av Marit Tomasdatter, fikk hun frelse og dermed slapp pinelse i helvete.

Utover 1600-1700-tallet vokste det frem en skepsis mot bruk av tortur i retten. Man skjønte etter hvert at tilståelser fremkalt ved tortur hadde liten bevismessig verdi, ettersom menneskene som ble torturert kunne tilstå hva som helst bare for å slippe torturen. Således begynte man etter hvert å underkjenne tilståelser fremkalt ved bruk av tortur som bevis i retten. Det ble blant annet med innføringen av Kristian Vs norske lov av 1687 innført et forbudt mot å anvende bevis i retten anskaffet under tortur. Juristen Christian Hedegaard mente blant annet at dommeren, istedenfor å bruke tortur, måtte stille lure spørsmål for å komme til bunns i saken. Hedegaard uttalte blant annet at det er bedre at 10 skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt, noe som må sies at er en grunnleggende tanke i dagens rettssystem. Det er her interessant å se hen til hvordan man begynte å være skeptisk til bruk av tortur i trolldomssakene, til at denne skepsisen bredte seg utover til resten av rettssystemet. Det skulle vise seg at ved å se tilbake på hvordan trolldomsprosessene, og hvordan disse ble løst, var det mulig å se vesentlige mangler ved det rettssystemet som eksisterte. Selv flere år etter man hadde sluttet å dømme noen for bruk av trolldom, var trolldomsprosessene avgjørende for at en beveget seg bort fra bruk av tortur i retten.

Den siste kjente dødsdommen i en trolldomssak skjedde i 1695 (Sunde, 2019, s. 193). Trolldomssprosessene skulle vise seg å bli viktige for hvordan bevislæren i straffeprosessen utviklet seg. Det var forsåvidt ikke er spørsmål om trolldom fantes, men heller spørsmål rundt hva slags krav til bevis som skulle kreves. Slike tanker vokste gradvis frem mot slutten av 1600-tallet, og man så allerede rundt midten av 1600-tallet at trolldomssaker ble avvist av retten som følge for dårlige bevis, eller at de bevisene som var lagt frem var fremkalt ved bruk av gudsdom eller tortur. Det var særlig lagmannen Schønnebøl i Finnmark som stod bak slike avvisninger. Som følge av innføringen av et domstolshierarki ved blant annet Instansbrevet av 1590, medførte avvisningene til blant annet lagmannen Schønnebøl at underretten tok til seg disse signalene og dømte deretter. Denne signaleffekten dryppet også på påtalemakten, ettersom det ble stilt krav til god bevisdekning for påtale. Som nevnt overfor, var det etter Kristian Vs norske lov forbud å bruke tortur i forbindelse med domfellelse, noe som kan ses som et resultat av den skepsisen til tortur som bevismiddel som vokste frem ved avvisningen av slike saker i rettspraksis. Innføringen av Kristian Vs norske lov førte også med seg en annen nyvinning; dersom tiltalte fravek en tilståelse gjort utenfor retten, hadde ikke den tilståelse noen rettslig verdi. Dette var et veldig viktig steg for rettssikkerheten, ettersom dette i praksis medførte at alle tilståelser fremkalt under trussel eller tortur utenfor retten ikke hadde noen rettslig verdi.

Et eksempel kan her vært nyttig for å vise hvilke følger regelen fikk i praksis. I en sak fra slutten av 1700-tallet var en mann tiltalt for seksuell omgang med datteren sin. Tiltalte skal ha tilstått under forhør, men etter at retten ble satt nektet tiltalte for at noen seksuell omgang hadde skjedd. Som følge av regelen nevnt ovenfor, hadde ikke dommeren noe annet valg enn å fravike tilståelsen gitt under forhør, ettersom det ikke kunne bevises godt nok at denne tilståelsen var ekte. Her skinner den daværende skepsisen til utenomrettslige tilståelser gjennom, og viser således hvordan reglen om tilståelser kan ha bidratt til økt rettssikkerhet. Det skal sies at tilståelsesregelen ble tolket annerledes på slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet, bort fra den strenge tolkningen som tilså at tilståelsen må komme frem i retten, og heller tolke regelen slik at den ga uttrykk for at tilståelsen må være frivillig.

Avslutning:

Avslutningsvis kan det sies at reformasjonen og den moralske panikken den medførte var en medvirkende faktor til det økte søkelyset på trolldom. Den moralske panikken medførte at retten sitt formål var å bekjempe kriminalitet, ettersom kriminalitet blant annet ble sett på som noe som forstyrret den moralske balansen ytterligere. Selv om trolldomsprosessene er et mørkt kapittel i norsk rettshistorie, var det helt klart en bidragsyter mot å fjerne bruken av tortur og gudsdom. Trolldomsprosessene bidro også til å utvikle hvordan retten så på og brukte bevis. Denne utviklingen skulle vise seg å være særlig viktig for rettssikkerheten på 1600 og 1700-tallet.

Oppgave 2:

Innledningsvis kan det være hensiktsmessig å redegjøre for begrepet «rettskultur», ettersom en forståelse av begrepet er sentralt for å forstå hvordan internasjonalisering har påvirket norsk rett. Retten er dynamisk, noe som medfører at dens innhold er i konstant forandring. Forandringen drives av både indre og ytre aspekter. I faget rettshistorie vises det hyppig til begrepet «rettskultur» for å forklare hva retten består av og hvordan de forskjellige delene av retten henger sammen. Av den grunn vil det være hensiktsmessig å innledningsvis redegjøre for dette begrepet. Begrepet «rettskultur» består av ordet «kultur». En kultur omhandler menneskers aktivitet i et samfunn, og det er gjerne samfunnets felles virksomhet, som språk, mat, verdier, eller normer, som er å regne som kultur. Slik sett kan man si at begrepet «rettskultur» forstås som de felles forventninger og forestillinger borgerne har til retten. Disse forventningene er med på å forme blant annet normproduksjon, rettspraksis og hvordan de praktiserende rettssubjektene operer innenfor retten. En slik definisjon er på lang vei inspirert av Jørn Øyrehagen Sunde sine betraktninger rundt begrepet «rettskultur» i boken «Speculum Legale». For å få en bedre forståelse av begrepet «rettskultur», kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i en oppdeling av rettskultur inn i en institusjonell og intellektuell struktur. Den institusjonelle strukturen omhandler de praksiser eller verktøy retten har som operasjonaliserer de forventningene og forestillingene som nevnt ovenfor. Disse verktøyene er blant annet konfliktløsning og normproduksjon. Den intellektuelle strukturen omhandler forventningene og forestillingene man har til retten. Hovedelementer her er juridisk metode, rettferdsideal, profesjonalisering og internasjonalisering. Følgelig er det den institusjonelle strukturen som sørger for at de forventninger og forestillinger borgerne har til retten blir operasjonalisert.

De rettskulturelle hovedelementene, konfliktløsning, rettferdsideal og internasjonalisering m.fl., er ikke adskilt med vanntette skott. Elementene står snarere i et gjensidighetsforhold. Dette må utdypes. Den institusjonelle strukturen setter opp et rammeverk for de forestillingene og forventningen som er å finne i den intellektuelle strukturen, på lik linje som den intellektuelle strukturen er med på å sette rammeverket for hvordan den institusjonelle strukturen operasjonaliserer retten. Således vil endring i en av hovedelementene muligens utløse endringer flere andre elementer. Innføringen av Magnus Lagabøters Landslov i år 1274 fungerer her godt som eksempel. Den medførte en endring fra presedens til lovgivning som normproduksjon. Ringvirkningene her var at den juridiske metoden endret seg fra analogi til differensiering, og at prinsippet om det rimelige erstattet likevektprinsippet som rettferdsideal.

Rettslige hav

Videre kan det være formålstjenlig med en kort redegjørelse for «det juridiske hav», som er en illustrasjon Sunde bruker for å beskrive hvordan endringer i rettskulturen materialiserer seg. Det juridiske hav er en beskrivelse av retten som lagdelt. Sunde mener at retten kan deles inn i et overflatenivå, et mellomnivå og et bunnivå (Sunde, 2019, s. 27). På overlatenivået finner man rettskildene. I likhet med havstrømmene forandrer rettskildene seg til stadighet. Mer omfattende endringer skjer i rettens mellomnivå. Det er her tale om rettslige prinsipper som at avtaler skal holdes og at forurenseren betaler. Endringer i mellomnivået tar lang tid, og beveger seg sakte, på lik linje som de store havstrømmene. På bunnivået finner man det rettslige fundamentet. Hensynet til forutberegnelighet og likhet for retten befinner seg på dette nivået, sammen med grunnleggende rettigheter et rettssubjekt kan gjøre gjeldende. Endringer på dette nivå forekommer sjeldent, men når det skjer får endringene store følger for hele rettssystemet. Slik sett ser man at retten er delt opp i flere lag, hvor endringer skjer lettere og hyppigere desto nærmere overflaten man er. Begrepene, da hovedsakelig «rettskultur», vil være sentrale for den videre besvarelsen, og ved å redegjøre for «rettskultur» og «det juridiske hav» fastsettes det dermed et slags rammeverk.

Resepsjon

Det kan være hensiktsmessig å redegjøre for begrepet «resepsjon». Resepsjon innebærer innførelse av fremmed lære. Det vil si den ytre påvirkningen fra utenlandsk rett, som norsk rett tar inn over seg. Det er ikke gitt at rettssubjektene er klar over at fremmed rett blir resipert, ettersom slike prosesser skjer ubevisst og hyppig. Resepsjon henger gjerne sammen med internasjonalisering, ettersom det gjerne er gjennom transport av andre kulturer gjennom blant annet reise at rett blir resipert. Et eksempel på dette er romerretten, som har blitt resipert i norsk rett gjennom århundrer.

Eirik Holmøyvik, professor ved Universitetet i Bergen, legger til grunn at det foreligger fire forutsetninger for rettslig resepsjon. For det første, må det foreligge kunnskap om den fremmede retten som skal bli resipert. For det andre, må det være et incentiv til å ta denne retten inn over seg. For det tredje, må det være rom for at regelen kan implementeres nasjonalt. Den fjerde forutsetningen er at den nasjonale retten må kunne motta den fremmede retten. Dersom alle forutsetningene er til stede, mener Holmøyvik at graden av resepsjon vil bero på diverse kulturelle og juridiske faktorer, som han omtaler som «det rettskulturelle filter». Dette medfører at dersom rettskulturen er sterk, jo trangere vil det rettskulturelle filteret være, og desto mindre fremmed rett vil bli resipert inn i rettskulturen. I forutsetningene Holmøyvik oppstiller ser en her en klar sammenheng mellom profesjonalisering i retten og internasjonalisering. Resipering av fremmed rett fordrer dermed en profesjonalisert nasjonal rett.

Oppgaven vil videre gå kronologisk gjennom internasjonaliseringens historie i norsk rett. Jeg vil følgelig ta for meg gjennom hvilke kanaler den norske retten har blitt internasjonalisert, samtidig som jeg vil dykke dypere ned i hvilke følger internasjonaliseringen fikk. Det er interessant å se hen til hvordan resepsjon av andre rettskulturer skjedde, men etter undertegnedes syn er det mest interessant, og særlig sentralt, å undersøke hvilke praktiske følger dette fikk for retten. Oppgaven tar utgangspunkt i de rettskulturelle epokene lagt til grunn av Sunde, og vil således starte med perioden rettslig førorden.

Rettslig førorden

Den rettslige førordenen varte frem til år 1260, ved innføringen av Kong Håkon IV Håkonssons nye fredslov. I den rettslige førordenen ble norsk rett påvirket gjennom flere kanaler. En av hovedinspirasjonskildene for norsk rett, og der mest rett ble resipert fra, var kanonisk rett. De første møtene norsk rett har med kanoniske rett skjedde gjennom resepsjon fra engelsk/irsk rett. Kristendommen hadde kommet mye lenger i England enn i Norge rundt år 1000. Dette førte til at de første geistlige i Norge var menn som hadde reist fra England til Norge. Det var gjennom de geistlige at den norske retten først ble påvirket av kanonisk rett. Et eksempel på dette er forbudet mot å gifte seg med nær familie. Med stor sannsynlighet ble dette forbudet introdusert til Norge gjennom de engelske geistlige i Olav den Hellige sin tid. Forbudet hadde trolig blitt introdusert til den engelske retten gjennom den kanoniske retten rundt 1000-årsskifte. Det overnevnte er en enkelt regel, men norsk rett resiperte også måten engelskmennene ordnet lovbøkene sine. I England begynte de med å samle kirkeretten i enkelte adskilte lovbøker. Dette bidro til system i en rettsorden med fravær av system. Her ser man et viktig poeng, som vil komme tydeligere frem desto nærmere nåtiden vi kommer. Internasjonalisering av retten er avhengig av et delvis globalisert samfunn. På en tid hvor skriftspråk var fraværende i Norge, var resepsjon av internasjonal rett avhengig av at mennesker spredde retten gjennom fysisk reise.

Videre finnes det eksempler i danningsverket Kongsspegelen på at norsk rett ble påvirket av irsk rett. Verket ble gitt ut på 1250-tallet, og fungerte som en lærebok for konger og adelsmenn. Det ble blant annet vist til kongeriket Themar, som var en øy utenfor Irland. At irsk rett ble resipert i norsk rett fremstår som ingen overraskelse, ettersom den irske retten holdt et høyt juridisk nivå i den tidlige middelalderen.

Kanonisk rett ble også resipert i norsk rett gjennom blant annet «Corpus juris canonici» og «Decretium Gratiani». Corpus juris canonici var et samleverk av kanonisk rett, hvorav Decretium Gratiani var en del av samleverket. Decretium Gratiani var med på å utvikle differensieringstieknikken, og metoden ble resipert i norsk rett gjennom Erkebispedømmet i Nidaros og det kanoniske verket «Decretium Gratiani» (Sunde, 2019, s. 144). «Decretium Gratiani» var et katolsk juridisk verk brukt til undervisning, og var skrevet at Gratian. Følgene dette verket fikk for norsk rett, hvor differensieringsteknikken er veldig sentral, vil jeg komme tilbake til under perioden rettsorden, som tar over for den rettslige førorden. For Gratian var problemet at den kanoniske retten over lang tid hadde vokst seg stor og uhåndterlig. Det var ikke gjort noe helhjertet forsøk på å samordne retten, noe som resulterte i at flere rettsregler led av motstrid. Poenget med det overnevnte er at Decretium Gratiani, og samlingsverket Corpus juris canonici skulle få stor innvirkning på den norske retten i sammenheng med kristningen av landet. Det var særlig i løpet av 1100-tallet at den kanoniske retten skulle på innpass i de norske lovbøkene. Grunnlaget for dette var at kanonisk rett hadde en stor autoritet som følge av sin nærhet til Gud, men også grunnet kirken som administrasjon. Det var her tale om en organisasjon som på den tiden var ledende i verden, noe som kirken fikk stor påvirkningskraft i et relativt uordnet samfunn som Norge var under den rettslige førorden. Kanonisk rett skulle spille en stor rolle for norsk rettsutvikling helt frem til reformasjonen, og Danmark-Norges brudd med den katolske kirken på 1530-tallet. Den kanoniske retten mistet her sin plass i det norske rettssystemet.

Ved siden av den kanoniske retten ble det resipert mye romersk rett. «Digesta» var en av de viktigste romerske verkene, og utgjorde den viktigste delen av verket «Corpus juris civilis». Digeste var gitt ut 50o år e.kr., og var et samlingsverk av de største romerske juridiske tekstene. Verket var et stort studieobjekt for Europa, og regnes av mange som selve grunnlaget for den europeiske rettsvitenskapen. Digesta var med på å påvirke norsk rett fra og med 1200-tallet, gjennom blant annet studiene i Bologna, noe jeg vil komme tilbake til senere. For å oppsummere internasjonaliseringen i den rettslige førordenen, kan en si at kanonisk rett sammenhold med romersk rett fungerte som hovedinspirasjonskilde for rettsutviklingen i den rettslige førordenen, hvorav den kanoniske retten resipert fra engelsk rett bidro til økt system i de norske lovbøkene.

Rettsorden:

Sunde regner perioden fra og med Kong Håkon IV Håkonssons nye fredslov av 1260 til år 1590 og innføringen av domstolshierarkiet gjennom Instansbrevet. Som nevnt innledningsvis tar oppgaven utgangspunkt i en kronologisk gjennomgang, og av den grunn kan det være hensiktsmessig å starte med innføringen av Kong Magnus Lagabøters Lands- og Bylov (heretter MLLB) av 1274-76. I denne sammenheng må det presiseres at inndelingen av retten i perioder fastsatt ved årstall er flytende, og ettersom innføringen av MLLB skjedde knappe 15 år etter at perioden «rettsorden» skal ha startet, vil deler av internasjonaliseringen som har påvirket loven gjøre seg gjeldende i perioden «rettslig førorden». Det er tydelig ved innføringen av MLLB at loven er påvirket av utenlandsk rett. Den norske kongen hadde det som blir kalt for «skjønnsomme menn» ved sin side. Disse mennene studerte romersk rett i utlandet, og vi vet at noen av dem har vært involvert i rettsstudiene i Bologna. Rettsstudiene i Bologna foretok en revitalisering av den romerske retten. De «skjønnsomme mennene» var kongens mest betrodde menn. Disse var både lagmenn og lovkonsipister, sistnevnte vil si at de var delaktige i å forberede lover. Gjennom kongen sine «skjønnsomme menn» ble den norske lovgivningen påvirket av de tankene som utviklet seg i Bologna, noe som klart kommer frem blant annet i Magnus Lagabøters Lands- og Bylov av 1274-76. De skjønnsomme mennene sine studier i Bologna var med på å drive en overgang fra rettslig førorden til en rettsorden. Dette ble blant annet gjort gjennom differensieringsteknikken innpass i norsk rett gjennom MLLB. Som nevnt innledningsvis, vil det i denne sammenheng være relevant å gå inn på hva differensieringsteknikken gikk ut på, og hvilke følger resepsjonen av denne teknikken fikk for norsk rett.

For å forstå hva rettslig differensiering er vil det innledningsvis være hensiktsmessig å redegjøre for utgangspunktet og tilstanden før differensiering fikk fotfeste som juridisk metode. Under den rettslige førordenen var samfunnet svært ulikt det man så under rettsordenen, altså fra år 1260-1590. Lovgivningsproduksjonen var laber, og de fleste normene ble produsert på tinget som følge av utstrakt bruk av saksfaktaanalogi og presedens. Grunnlaget for dette springer ut fra likevektprinsippet som det regjerende rettferdsidealet på den tiden. Likevektprinsippet handlet om at man ønsket å behandle saker ut fra et ønske om å gjenopprette en ubalanse. Dette medførte at man ikke se hen til forskjeller i den individuelle saken, men heller baserte avgjørelsen på at like utfall skulle bli dømt likt.

Differensieringsteknikken kan sies å være en videreutvikling av den kasuistiske saksfaktaanalogien. Metoden kom til Norge gjennom Erkebispedømmet i Nidaros og det kanoniske verket «Decretium Gratiani» (Sunde, 2019, s. 144). Gratian utviklet rettslig distinksjon, med andre ord teknikken differensiering. Som nevnt ovenfor, mente Gratian at den kanoniske retten var uhåndterlig. Gratian endte opp med å løse dette ved bruk av differensiering. Her vil et eksempel være nyttig. I den kanoniske retten fantes det regler som både forbydde og tillot geistlige, det vil si personer som tilhørte kirken, å aktivt delta i krig. Gratian mente at en og samme handling ikke både kunne være tillat og forbudt samtidig. Han løste denne rettslige tvisten ved å differensiere mellom forsvarskrig og angrepskrig. Forsvarskrig var en type krig geistlige kunne delta i, mens angrepskrig var forbudt. Således differensierte Gratian mellom to typer krig, og løste en tilsynelatende motstrid mellom to rettsregler i den kanoniske retten.

Differensiering går ut på å se en sak fra flere sider. Blikket rettes ut over sakens faktum, og ser blant annet på de subjektive elementene. Det innebærer at man blant annet kan se på intensjon, hva slags skade som har skjedd og en eventuell skyldgrad. Gjennom at internasjonalisering gjorde rettslig differensiering sitt inntog i norsk rett mulig, sikret man skadevolder sine interesser i større grad enn tidligere. Likevektprinsippet favoriserte hensynet til skadelidte i skadevolders disfavør. Gratian tilhørte «Skoalistikken», som var en systemskapende retning som jobbet for å skape harmoni og bygge bro mellom troen og fornuften. Differensieringstanken kan sies å være knyttet til den kristne moraltanken om synd. Mennesker synder ikke gjennom handlingen, men snarere intensjonen bak handlingen. Med stor sannsynlighet var dette en grunntanke for den differensieringen Gratian utviklet i «Decretium Gratiani». Dette verket fungerte som nevnt tidligere som en viktig inspirasjonskilde for norsk rett. I Norge førte dette til at man skulle se opp fra de objektive faktaene, og blant annet begynne å vurdere intensjonen bak handlingene.

I denne sammenheng kan det være hensiktsmessig å vise til et eksempel. Eksempelet gir et innblikk i hvilke følger resepsjonen av utenlandsk rett kan få for rettskulturen. Som nevnt gjorde rettslig differensiering som juridisk metode sitt inntog i norsk rett ved Magnus Lagabøters Lands- og Bylov av 1274-1276. I Den eldre Gulatingsloven var straffen for tyveri helt uten noen form for differensiering. Det medførte at man ikke så på intensjonen bak tyveriet. I Lands- og Byloven av 1274-76 var derimot den rettslige reguleringen av tyveri underlagt en utstrakt bruk av differensiering. Følgelig skulle man se hen til intensjonen bak tyveriet, og straffet skulle fastsettes deretter. Den rettslige differensieringen gjenspeiler seg i IX-1, som legger til grunn at dersom en mann gjennom tyveri berger livet, skal han ikke straffes. Tyveri er ikke alltid tyveri, og en skiller her mellom tyveri gjort i vinnings hensikt, og tyveri gjort for å overleve. Her ser vi likhetstrekk til dagens straffelovgivning, hvor man differensierer mellom forsett/uaktsomhet og nødrett/nødverge. Teknikken om rettslig differensiering finner en for første gang i verket «Kongsspegelen». Verken ble skrevet som et danningsverk for fremtidige konger og adelsmenn, og deler av boken fungerer som en lærebok i rettslig differensiering. Således var det gjennom Kongsspegelen og Magnus Lagabøters Lands- og Bylov av 1274-76 at rettslig differensiering ble innført i Norge.

Differensiering handler således om å rette blikket ut over de objektive fakta, og vurdere de subjektive siden ved en sak. Som man ser i eksempelet ovenfor, medførte innføringen en stor utvikling i norsk rett. For oppgaven sin del er det et viktig poeng at innføringen ble muliggjort grunnet resepsjon av utenlandsk rett. Innføringen av differensieringsteknikken må ses i sammenheng med prinsippet om det rimelig. Rimelighetsprinsippet handlet om at dommeren begynte å vurdere saker ut fra hva som etter hans skjønn var rimelig i den gitte sak. Dette strider mot likevektstanken, hvor dommeren ikke skulle se hen til de subjektive sidene ved en sak, men forholde seg til det objektive. Som nevnt ovenfor, medførte dette at man begynte å se på blant annet intensjonen bak en handling. Det rimelige som rettferdsideal gjorde sitt inntog i norsk rett gjennom blant annet danningsverket Kongsspegelen. Det kan trekkes historiske linjer fra det rimelige som rettferdsideal helt tilbake til den greske antikken. Allerede 400 år før Kristus anså Aristoteles rimelighet som en rettskilde. Prinsippet har utviklet seg siden den tid, og har en fremtredende rolle i dagens rettssystem.

Rimelighetsprinsippet innvirket både på den materielle og prosessuelle delen av MLLB. Innvirkningen av den materielle delen medførte at gjeldende rett ble at dommeren måtte studere saksfakta nøye, slik at han kunne dømme riktig. Dersom ordlyden var for streng eller for mild, stod ikke loven i veien for at dommeren kunne lempe eller dømme strengere enn ordlyden, alt ettersom hva som førte til best mulig resultat (Sunde, 2019, s. 151). Dersom en kom over et område som ikke var regulert i lov, skulle dommeren fylle dette lovtomme området med sin avgjørelse. Rimelighetsprinsippet medførte at prosessretten i Landsloven oprerte med en form for fri bevisvurdering. Med dette menes at retten kunne overse prosessuelle feil dersom rettferdighet og rimelighet talte for at slike feil skulle overses. Det fremso urimelig at en skyldig mann skulle gå fri grunnet formaliteter. Dette viser hvor sentralt rimelighet i avgjørelse var etter innføringen av Landsloven.

Ved at differensiering fikk fotfeste som juridisk metode, og det rimelige ble innført som rettferdsideal, utgjorde det et stort steg i retning av bedre rettssikkerhet for rettssubjektene i høymiddelalderen. Dette kan også ses i sammenheng med de følgene dette fikk for de rettslige aktørene. Differensiering medføre større krav til juridisk kompetanse. Retten ble mer profesjonalisert, noe som førte til økt rettssikkerhet.

De skjønnsomme mennene fungerer godt som eksempel for hvordan internasjonalisering av retten foregikk i middelalderen. For at den norske rettskulturen skulle ta til seg utenlandsk rett var det to mulige kanaler det kunne skje gjennom. Den ene, var som nevnt under den rettslige førorden, at utenlandsk rett ble spredt til Norge gjennom reisende som kom til landet. Den andre måten var gjennom at nordmenn reiste til utlandet og tok med seg utenlandsk rett hjem. Det var dette de skjønnsomme mennene gjorde, og denne aktiviteten tok seg opp utover 1200-tallet. Det finnes eksempler på kirkesamfunn i middelalderen som brukte mesteparten av pengene de samlet inn til å betale for at en person skulle dra til utlandet på «studietur». Det var særlig kanonisk og romersk rett på som ble resipert i denne perioden. Resepsjon av utenlandsk rett stoppet brått opp ved Svartedauden sitt inntog. I denne sammenheng ser man hvor viktig reise og globalisering er for resepsjon av fremmed rett. Uten reise var det ikke mulig å se hen til andre rettskulturer. Etter at Svartedauden slapp taket, tok reisevirksomheten og resepsjonen av andre rettskulturer seg opp igjen. Utover på 1500-tallet begynte man i norsk rett å se hen til den tyske retten.

At man i Norge så hen til tysk rett var en naturlig følge av at man helst vil resipere fra de mest utviklede rettskulturene, og den tyske retten var særlig godt utviklet på 1500-tallet. Den tyske retten hadde en infrastruktur som muliggjorde en tidlig og god utvikling av retten. Allerede på 1300-tallet fantes det mange universiteter i det tysk-romerske riket. Dette la grunnlaget for at tysk rett kunne utvikles internt. Den tyske retten sin infrastruktur muliggjorde også den totale resepsjonen av romersk rett i år 1495. Romersk rett ble her fullt resipert som en del av den tyske retten. Dette er særlig interessant for Norge sin del. Det er gjerne snakk om to måter den tyske retten ble resipert i norsk rett. Den ene er gjennom Hanseatene i Bergen, og den andre er gjennom Danmark sin resepsjon av tysk rett. Hanseatene var tyske handelsmenn som med base i Bergen. Hanseatene hadde jurisdiksjon over sine egne områder. Tysk rett ble dermed anvendt i Bergen, og det var dermed naturlig at dette endte opp med å påvirke den norske retten. Dette materialiserte seg i at diverse tyske sedvaneregler fikk innpass i den norske retten, derav blant annet regler på formueretten sitt område. En kan dermed si at Bergen fungerte som en slags inngangsport for tysk rett. Det er likevel rimelig å legge til grunn at majoriteten av tysk rett som ble resipert i norsk rett kom gjennom Danmark og dansk-norsk rett. Danmark sin geografiske plassering gjorde det naturlig å hente inspirasjon fra tysk rett. Tyskland fungerte som studieland for danske jurister. Ettersom Norge var en del av Danmark, og en stor andel danske tjenestemenn jobbet i Norge, hadde den tyske retten en enkel vei inn i norsk rett. Et eksempel her er Danmark sin høyesterett fungerte som høyesterett for Norge også. Det vil si at saker som skjedde i Norge, og som ble tatt til høyesterett, ble avgjort av en dansk rett sterkt påvirket av tysk rett. Det interessante i denne sammenheng er å hente opp igjen det som ble nevnt tidligere med at tysk rett resiperte den romerske retten i år 1495. Dette medfører at resepsjonen av tysk rett i stor grad også er en resepsjon av romersk rett. En kan dermed se at romersk rett, selv mange år etter Romerrikets fall, fortsatt påvirket norsk rett i aller høyeste grad.

Rettssystem:

Perioden som Sunde omtaler som «rettssystem» strekker seg fra år 1590 og innføringen av domstolshierarkiet gjennom Instansbrevet, til vedtakelsen av EØS-avtalen i 1994. Perioden er gjerne preget av økt grad av internasjonalisering, ettersom samfunnet gradvis ble mer globalisert. Som nevnt tidligere er globalisering og internasjonalt samfunn en forutsetning for resepsjon av fremmed rett. Resepsjon av tysk rett var sentralt utover 1600-tallet også. Det må likevel sies at det var en annen type tysk rett som ble resipert. Som nevnt ovenfor, var det hovedsakelig tyske sedvanerettslige regler som ble resipert i norsk rett på 1500-tallet. Utover på 1600-tallet skjedde det her et skifte, hvor tysk rett begynte å få innpass i norsk lovgivning og rettsvitenskap. Det kan sies at Norge her lå litt etter Danmark ved resepsjon gjennom lovgivning, ettersom den danske retten hadde resipert tysk rett på den måten helt siden 1500-tallet. Dette kan man blant annet se ved at både Kristian IVs recess og Kristian Vs norske lov er preget av tysk rett. Igjen er det viktig å presisere at grunnlaget for at store mengder tysk rett ble resipert i dansk-norsk rett var den høye kvaliteten retten utgjorde. Det skulle vise seg at denne kvaliteten ikke alltid kom til å være der, men det kommer jeg tilbake til senere.

Som nevnt ovenfor, ble tysk rett på 1600 og 1700-tallet resipert gjennom lovgivning. Dette skulle få store følger for hvordan lovgivningen utviklet seg på 1600 og 1700-tallet. I perioden etter innføringen av Kristian Vs norske lov av 1687, ble til sammen gitt rundt 4500 tilleggslover i perioden mellom Kristian Vs lov og vedtakelsen av Grunnloven i 1814. Disse tilleggslovene er et godt eksempel på hvordan tysk rett ble resipert gjennom lovgivning. Tilleggslovene gjorde det mulig å stadig oppdatere den retten i tak med nye impulser fra tysk rett. Det medførte at man fikk hentet store deler prosessuell og materiell rett fra den ryske retten. Resepsjonen av tysk rett er spesielt viktig i forbindelse med innføringen av naturretten i det norske rettssystemet. På lik linje med redegjørelsen av differensiering i den rettsordenen, vil det her være hensiktsmessig å ta for seg de rettslige følgene resepsjonen av naturretten fikk for den norske rettskulturen.

Reformasjonen førte til store religiøse og kulturelle omveltninger på starten av 1500-taller, noe som brakte med seg moralsk panikk. Samfunnet søkte etter stabilitet, og rettet dermed blikket mot antikken og naturretten. Den naturrettslige ideen kan spores tilbake til Aristoteles, hvor den senere ble videreført i romerretten. Naturretten ble ført videre til middelalderen av blant annet filosofene Thomas Aquinas og Augustin. Her ser man igjen hvordan romerretten har fortsatt påvirker samfunnet i lang tid etterpå. Det var da blant annet gjennom det tysk-romerske riket sin resepsjon av romerretten at naturrettstanken fikk sitt innpass i europeisk rettskultur. Naturrettstanken handler om at det finnes et skille mellom rett og galt som alle mennesker kan identifisere. Dette kan omformuleres til at det finnes en allmenngyldig lov med sentrale rettigheter som gjelder for alle mennesker i kraft av det å være et menneske. Dette var tanker som lett fikk fotfeste i tiden etter reformasjonen grunnet menneskets søken etter stabilitet i tilværelsen. Relevant for Norge sin del, var det i all hovedsak tysk rett som hentet opp naturrettstanken gjennom deres resepsjon av romersk rett. Naturrettstanken fikk videre innpass i den norske retten via Danmark, som grunnet sin geografiske plassering som nevnt var knyttet til den tyske retten.

Naturretten var også tilknyttet Gud, og dermed en integrert del i det kristne synet på verden. Det kom av at naturretten, som nevnt ovenfor, handler om skillet mellom rett og galt. Dette var tanker mennesket var født med, men mennesket hadde ikke mulighet til å skille godt nok mellom dem, og det er her Gud kommer inn. Etter den kristne lære var det Gud som ga mennesket naturretten, og således var naturretten en guddommelig rett tett knyttet til kristendommen. Slik sett kan det argumenteres for at naturretten ble resipert som en del av resepsjon fra den kanoniske retten, men ettersom den kanoniske retten ble fjernet fra dansk-norsk rett på midten av 1500-tallet, spilte nok kanonisk rett en mer perifer rolle i forbindelse med resepsjon av naturrettstankene. I antikken var ikke naturretten knyttet til Gud, og etter reformasjonen falt tanken om harmoni mellom naturretten og guddommelig rett fra hverandre som følge av at kirken ble splittet i en protestantisk og en katolsk del. Løsningen ble å frigjøre naturretten fra religion, noe som skapte grunnlaget for den rasjonalistiske naturretten som kom til å prege europeisk og norsk rettsutvikling. Hugo Grotius var avgjørende for å frigjøre naturretten fra religion. Gjennom hans verk «De jure belli ac pacis», som regnes som innledning for den rasjonalistiske naturretten (Sunde, 2019, s. 234), stilte han seg kritisk til naturrettens tilknytning til Gud. Ludvig Holberg bygde på Grotius sine tanker når han definerte naturretten som «grunnvollen for menneskelig samkvem». En kan dermed stille spørsmål rundt hva naturretten egentlig er, hvis den ikke er knyttet opp til Gud? Etter den rasjonalistiske retningen var naturretten tett knyttet til fornuften og en fornuftig ordning av verden. Gjennom fornuft og bruk av fornuften kunne man oppnå en fredelig eksistens. At det er menneskets fornuft som ordner samfunnet er det som gjør naturretten på 1600-tallet og utover rasjonalistisk, i motsetning til den teokratiske naturretten på middelalderen. Resepsjon av slike tanker inn i den norske retten fikk store følger. Retten begynte å bevege seg mer og mer bort fra kristendommen. I tråd med den rasjonalistiske naturretten ble retten basert mer og mer på menneskets egen fornuft.

Hva som regnes som rett og galt gikk dermed fra å være bestemt av Gud, til å bero på menneskets egen fornuft. For rettssystemet sin del medførte dette en iver etter å sette retten i system. Dette medførte at rettsteoretikere utledet diverse ufravikelige rettslige prinsipper. Prinsippet om at avtaler skal holdes, og at forurenseren skal betale er resultat av en naturrettslig tankegang. Ved at avtaler skal holdes ble lagt til grunn som et ufravikelig prinsipp, ser man ut fra dette at den systematiske naturrettstanken skinner gjennom. Prinsippet førte til at erstatningsretten måtte innrettes slik at en kunne kreve erstatning for avtalebrudd, og det ble innført straff for bedrageri. Dette er et eksempel på hvordan retten ble satt i system. De systembaserte tankene naturretten førte med seg er et tydelig tegn på hvilke følger internasjonalisering fikk for den norske retten. Retten endret seg i veldig, og dette fikk store følger blant annet for hvordan normproduksjonen foregikk. Forutberegnelighet som rettferdsideal trådde frem som følge av den naturrettslige tanken om å systematisere retten. Dette medførte blant annet at helhetlige lovbøker vokste frem som idealet for normproduksjon. Forutberegnelighet er en sentral rettsverdi som bidrar til rettssikkerhet ved at man skal kunne forutse sin rettsstilling. En forutberegnelig rett fungerer som en motsats mot en vilkårlig rett. Er retten vilkårlig, vil man vanskelig kunne forutse sin egen rettsstilling, og retten vil ramme sporadisk. Forutberegnelighet som rettferdsideal i vokste frem i perioden fra 1600-tallet og utover, men hovedsakelig fra 1700-tallet, i takt med at naturrett fikk grobunn i norsk rett.

Gjennom resepsjon av tysk rett fikk den deduktive metoden sitt innpass i norsk rett. Innledningsvis kan det sies at den deduktive metode vokste frem på 1700- tallet som et resultat av den systembaserte tankeretningen naturretten brakte med seg til norsk rett. Innføringen av den deduktive metode, sammenhold med forutberegnelighet som rettferdsideal, er en av de viktigste rettssikkerhetsmomentene som utviklet seg med fremveksten av et rettssystem. I samsvar med innføringen av Kristian Vs norske lov av 1687 vokste det frem en lovpoitivisme i Norge. Det innebar at loven skulle regulere alle mulig sakstilfeller, noe som skulle ivareta hensynet til forutberegnelighet. Dommeren skulle ikke ilegge loven noe av sin egen vurdering, og skulle opptre slik Montesquieu ønsket – en nullitet. Tidligere lovtolkning var preget av en kasuistisk tilnærming ved bruk av differensiering, men denne metoden passet ikke inn med lovpositivismen, ettersom differensiering som metode fordrer aktiv bruk av rimelighet. Ettersom dommeren skulle være en nullitet, og loven skulle regulerer alle mulige sakstilfeller, vokste det frem et behov for en ny juridisk metode som passet med den nye lovgiveroptimismen. Dette er grunnlaget for den deduktive metoden sin plass i rettssystemet.

Den deduktive metoden handler om å knytte et indusert begrep opp mot kasus. Deduksjon fordrer dermed bruk av induksjon på et kasus for å skape et begrep. Her kan det være hensiktsmessig med et eksempel. Sunde viser til det klassiske eksempelet med begrepet «firbent kreatur» som han har hentet fra den romerske juristen Gaius. Når han skulle vurdere hva som lå i begrepet «firbent kreatur» knyttet han kasus opp mote begrepet ved å trekke frem diverse dyr som kunne være en «firbent kreatur». Det ble trukket frem blant annet ku, hund, katt og gris. Ved å løse rettslige spørsmål ved bruk av induksjon alene kan man, i situasjoner som denne, risikere at dyr som sau og hest faller utenfor definisjonen «firbent kreatur». Av den grunn måtte man dedusere for at den juridiske argumentasjonen skal bli mest mulig treffsikker. Ved å dedusere begrepet «firbent» kreatur, satt man vilkår ved begrepet, slik at dyr med fire bein er å regne som «firbent kreatur». Ved å sette vilkår bak begrepet, kan man identifisere hva i kasus som er å regne som «firbent kreatur». Som vi ser her, handler deduksjon om å knytte begrep opp mot kasus, noe som gir en mye mer treffsikker og effektiv metode. Rene Descartes var skaperen bak den deduktive metoden. Han var utdannet optiker, noe som kan ha hatt betydning i hans utvikling av metoden. Som optiker, var han vandt med å søke etter kjernen av et problem. Når en klokke skulle repareres måtte klokken deles opp i flere deler, hvor hver av delene måtte undersøkes til han fant kjernen til problemet. En ser her likheter med den deduktive metoden. Descartes hevdet at man ved brukt av induksjon alene kunne overse elementer, noe eksempelet ovenfor viser.

Et annet eksempel på den deduktive metoden er to dommer fra henholdsvis 1744 og 1777, hvorav begge handler om slåsskamp. Årstallene er her sentrale for eksempelet. I 1744-dommen var det en person som hadde slått, sparket og lugget en annen. Dommeren i denne saken dømte tiltalte for hver gjerning isolert. Det vil si at tiltalte ble dømt for å slå, sparke og lugge, og straffen for disse gjerningene akkumulert til en stor straff på 18 riksdaler. Saksfakta i 1777- dommen var veldig likt 1744-dommen, men i denne saken vurderte dommeren kasus opp mot vilkåret «slosskamp». Det resulterte i at tiltalte ble dømt til å betale 9 riksdaler, halvparten av tiltalte i 1744-dommen, selv om de hadde gjort akkurat det samme. En kan spørre seg hvordan to tilsvarende like saker kunne bli dømt så forskjellig med bare 30 års mellomrom. Svaret kan søkes i Eksamensforordringen og den deduktive metoden. Dommeren i 1744-dommen var av den gamle skolen, og hadde ikke rukket å bli påvirket av Eksamensforordringen som kom 8 år før. Dommeren i 1777-dommen derimot hadde avlagt juridisk embetseksamen i henhold til Eksamensforordringen, og gjennom utdanningen sitt blitt eksponert for naturretten og den deduktive metoden. Det er nok ikke slik at dommeren i 1744-dommen ikke maktet å dedusere fra begrep til kasus – han hadde bare ikke lært det.

Man kan her se at resepsjon av den deduktive metoden og forutberegnelighet som rettferdsideal fikk store konsekvenser for det norske rettssystemet. Det medførte store endringer i hvordan lovene ble bygd opp og hvordan man tolket dem. Bruken av deduksjon som juridisk metode fordret også økte kunnskaper fra de juridiske aktørene. En kan dermed legge til grunn

at internasjonaliseringen av den norske retten på 1600 og 1700-tallet førte til en total omveltning av hele rettskulturen. Alle hovedelementene i rettens intellektuelle struktur ble endret, noe som igjen førte til store endringer i den institusjonelle strukturen synlig spesielt ved normdanningen gjennom lovgivning.

Naturretten ble innført i Norge gjennom blant annet Ludvig Holberg sin lærebok i naturrett: «Moralske Kierne, eller Introduction til Naturens- og Folke-Rettens Kundskab» (Sunde, 2019, s. 242). Boken påvirket norsk rettsvitenskap i stor grad, men dens påvirkning ble muliggjort som følge av Eksamensforordringen. Den gjorde et mulig for Holberg sin bok på å spre den naturrettslige tankegangen til et stadig større antall studenter. Det skulle vise seg at Holberg sin bok var en helt sentral aktør når det kommer til profesjonaliseringen av retten på 1700-tallet. Boken skapte et felles læringsgrunnlag for det juridiske miljøet, slik at den naturrettslige tankegangen kunne tas opp og rettens intellektuelle struktur kunne bli endret.

Som nevnt tidligere skulle ikke den tyske retten alltid være velutviklet. Utover 1700-tallet, i perioden etter juristen Christian Wolff, var tysk rett preget av lite innovasjon. Ettersom den dansk-norske retten så hen til de mest utviklede rettskulturene for inspirasjon, rettet man her blikket vestover mot blant annet Frankrike. Her skulle det vise seg at Charles Montesquieu sine tanker skulle bli viktig for den norske retten. Montesquieu gikk i bresjen for det som kan kalles en partikulær naturrett. Den rasjonalistiske naturretten var regnet for å være generell og allmenngyldig, men Montesquieu mente at naturretten måtte tilpasset etter geografiske, demografiske og kulturelle forhold. Med det mente han at som følge av at naturretten bestod av generelle allmenngyldige prinsipper, var det så lang avstand mellom det generelle og de lokale rettsreglene som ble utledet av dem, at naturretten og de generelle prinsippene måtte tilpasses det lokale samfunnet. En slik tilpasning av naturretten ligger i kjernen av den partikulære naturretten. Ved at den dansk-norske retten så hen til Frankrike og Montesquieu, fikk man resipert disse tankene inn i norsk rett. Dette medførte at sedvane ble en vektig rettskilde, ettersom sedvane er forankret i den lokale retten. Dette var i tråd med den partikulære naturretten. Jurister som Anders Høyer og Kofod Ancher var tilhengere av sedvane som rettskilde.

Avslutningsvis kan det sies at i de senere årene, gjerne årene etter andre verdenskrig, har man igjen sett bort fra tysk rett som inspirasjonsgrunnlag. Samfunnet var nå veldig globalisert, noe som gjenspeiler seg i måten rett ble resipert på. Norge var sterkt knyttet til USA, og av den grunn begynte man blant annet å se hen til den angloamerikanske retten og generell kontinental rett for inspirasjon. Et eksempel på dette, og hvordan rette blir resipert i et globalt samfunn, er utformingen Tvistemålsloven vet tusenårsskiftet. Her så man hen til blant annet dansk, nederlandsk, engelsk og amerikansk rett ved utformingen av loven.

At dansk-norsk rett begynte å rette blikket sitt mot fransk rett rokker likevel ikke med det grunnleggende poenget ved besvarelsen. Norsk rett har i all hovedsak blitt påvirket av tysk rett siden 1500-tallet. I denne sammenheng er det veldig viktig å presisere at denne resepsjonen har skjedd gjennom dansk rett har blitt påvirket av tysk rett, hvorav tysk rett igjen tufter på grunnleggende romersk og kanonisk rett. Det kan hende at vi ser et skifte tilbake til tysk rett fremover.

Stadig flere nordmenn studere tysk rett, og tysk rett spiller en sentral rolle i det europeiske samarbeidet. EF-retten, som er viktig for Norge gjennom for eksempel EØS-avtalen, er blant annet tuftet på kontinental rett, som i større grad er påvirket av tysk rett enn av angloamerikansk rett. Av den grunn kan det kanskje bli et skifte mot resepsjon fra tysk rett igjen.

Litteraturliste:

• Sunde, J. Ø. (2020). Speculum legale – rettspegelen. (1. utg.). Bergen: Fagbokforlaget