Peder Ås og Marte Kirkerud traff hverandre på Halloween-party på Universitetet i Storevik høsten 1993. Peder var på dette tidspunktet sammen med Trine Hastad. Sammen hadde de sønnen Tom Hastad. Peder ble imidlertid så fasinert av Marte at han umiddelbart gikk fra Trine. Trine på sin side tok med seg Tom og flyttet til Bergen selv om Peder protesterte høylytt på dette.
Sommeren 1995 giftet Peder og Marte seg. Da ekteskapet ble inngått eide Peder en leilighet i Storevik som han hadde bodd i gjennom studietiden. Denne leiligheten var finansiert av lån fra Peders foreldre som Peder ikke hadde betalt. Nettoverdien av leiligheten var derfor 0 når Peder og Marte giftet seg.
Våren 1996 fikk Peder og Marte en datter, som de kalte Camilla. De flyttet til Lillevik hvor de kjøpte hus i Solveien 4 for 1.600.000. Huset ble finansiert av et lån på 1.500.000 i Lillevik sparebank som Peder og Marte opptok i fellesskap. De resterende 100.000 betalte Peder. Peder beholdt leiligheten i Storevik og leide den ut til studenter ved Handelshøyskolen i Storevik.
Under ekteskapet var Peder i full jobb i Storevik Consulting mens Marte jobbet deltid som sykepleier. De fire første årene jobbet hun 15 % ved Lillevik gamlehjem, før hun fra 2000 arbeidet 50 % ved Storevik sykehus. I 2008 fikk Peder og Marte to fosterbarn. Marte sa opp stillingen på sykehuset og ble lønnet som fostermor av Lillevik kommune. Dette genererte en beskjeden inntekt som i all hovedsak gikk til husholdningsutgifter. Peder hadde hovedsakelig ansvar for å forsørge familien og styre økonomien, mens Marte hadde ansvar for husarbeidet og barna.
Peder solgte leiligheten i Storevik i 2004 med et overskudd på 900.000 kr. Disse pengene brukte Peder på aksjespekulering med aksjer fra en konto i Storevik Sparebank. Senere opprettet Peder konto i Lillevik Sparebank, og hos den lokale filialen i Dbb Lillevik. I forbindelse med aksjehandlingen flyttet Peder betydelige pengebeløp mellom kontoene i Lillevik og tilbake til kontoen i Storevik. Fra denne kontoen gikk det også ut betydelige pengebeløp. Disse ble brukt til løpende kostnader for familien.
I april 2005 kjøpte Peder og Marte en Audi for 350.000 kr. Denne ble finansiert ved at Peder betalte 350.000 direkte fra kontoen i Storevik Sparebank. Peder og Marte tok så opp et felles lån på 212.000 kr med sikkerhet i boligen i Solveien 4. Peder overførte disse 212.000 til sin konto i Storevik Sparebank, slik at han reelt sett betalte omlag 40 % av bilens kjøpesum med egne midler.
I mai 2006 kjøpte familien en fritidsbåt av merket Nimbus for 1.370.000. Samtidig med dette refinansierte Peder og Marte boliglånet og lånte ytterligere 892.000. Transaksjonen ble gjennomført på samme måte som ved bilkjøpet. Peder overførte 1.370.000 fra kontoen i Lillevik Sparebank. Like etterpå overførte han 892.000 som partene hadde lånt til sin konto. Peder betalte således omlag 35% av båtens verdi med egne midler.
Sommeren 2008 kjøpte familien enda en bil, denne gangen en Kia for 118 303 kr. Denne ble finansiert ved at Peder overførte 79.000 fra sin aksjekonto i Lillevik Sparebank, dvs. 66% av verdien. Resten ble finansiert av felles lån samt midler som Marte hadde arvet etter sin tante.
Samtidig som Peder og Marte kjøpte den siste bilen opprettet Peder eget selskap, Lur Invest Ltd. Han avsluttet de tre bankkontoene og overførte midlene og aksjene til Lur Invest. Peder fortsatte handelen med aksjer i det nye selskapet.
Fra 2014 ble Peder sykelig sjalu. Han var overbevist om at Marte hadde en affære med naboen i Solveien 8, Lars Holm. Dette tok han ofte opp med Marte. Sommeren 2015 skjelte Peder ut Lars når han kom syklende forbi med sine to barn. Peder mistrivdes i jobben og han begynte å drikke i ukedagene. Lille julaften 2016 tok forholdet slutt. Idet Marte pyntet juletreet benyttet Peder anledningen til å smugtitte på Martes mobiltelefon. Han oppdaget da til sin forskrekkelse at Marte hadde installert sjekke-appen Hinder. Peder ble rasende. Han skjelte ut Marte og ba henne komme seg ut før det smalt. Marte som på sin side var lei av Peders raseriutbrudd og tiltagende alkoholmisbruk, pakket koffertene sine og tok med seg barna til sin mor.
Marte krevde at verdiene etter ekteskapet skulle deles likt. Peder på sin side hevdet at det var grunnlag for å holde verdier utenfor delingen.
Når det gjaldt huset i Solveien 4 hadde Peder betalt 100.000 av egen lomme. Videre hadde han hatt en bsu-konto med 43.170 kr på som hadde gått til å betale lånet. Dette utgjorde nå 6,24 % av boligens verdi, og Peder mente disse verdiene kunne skjevdeles.
Videre mente Peder at 35% av båtens verdi kunne skjevdeles, samt 40 % av Audien og 66 % av kiaen, ettersom han hadde betalt dette fra penger han hadde tjent på aksjehandel.
Når det gjaldt verdiene i selskapet Lur invest som beløp seg til 1.720.000 kr mente Peder at dette var hans selskap og at det ikke kunne være grunnlag for at Marte skulle få noe av verdiene.
Marte fastholdt likedeling. Hun mente for det første at Peder ikke hadde tatt med seg verdier inn i ekteskapet. Videre mente hun at eventuelle skjevdelingsmidler var byttet om så mange ganger at de ikke kunne føres tilbake til de opprinnelige skjevdelingsmidlene. Hun viste blant annet til kontoutskrifter hvor det fremkom at det hadde gått flere tusen transaksjoner mellom Peders ulike kontoer på til sammen flere millioner kroner.
Videre anførte Marte at Peder til dels hadde tapt penger på aksjespekuleringen og at man derfor ikke kunne se bort ifra at skjevdelingsmidlene var forsvunnet i aksjetap. Hun hadde også snakket med sin venninne Linda som i voksen alder hadde begynt å studere rettsvitenskap på Handelshøyskolen ved UiA. Linda hadde fortalt Marte at det var tvilsomt om det i det hele tatt gikk an å skjevdele avkastning av aksjer.
Under enhver omstendighet mente Marte at det ville være svært urimelig om Peder skulle få medhold i et eventuelt skjevdelingskrav. Hun viste til at de hadde vært gift i over 20 år, dessuten hadde de barn og fosterbarn. Marte anførte at hun hadde bidratt til fellesskapet ved å ta vare på barna og gjøre husarbeid. Dette hadde muliggjort at Peder kunne tjene penger som Peder brukte til å berike seg selv. Hun viste også til at hun hadde dårlig økonomi, mens Peder tjente gode penger i konsulentbransjen. Fosterbarna nærmet seg dessuten myndig alder og da ville Marte kunne bli stående uten inntekt.
For det tilfelle at Peder likevel kunne holde verdier utenfor delingen var Marte enig i Peders utregning på størrelsen av skjevdelingskravet (tallene oppgitt i prosent i faktum. Det er ikke nødvendig å regne på verdier).
Spørsmål 1: Kan Peder kreve verdier unntatt fra delingen etter ekteskapsloven § 59, og hvilke verdier kan i så fall holdes utenfor? Legg til grunn at verdien ikke har endret seg utifra det som opplyses i faktum.
I januar 2017 kom Marte tilbake i Solveien 4 slik at barna skulle slippe å flytte. Peder uttalte til Marte at han ikke orket å høre på alt maset om deling og flyttet til i Storevik. Det ble til at de ikke diskuterte oppgjøret flere ganger.
Den 4. mai 2017 ble Marte og Peder enige om å ta ut separasjon. Samme kveld, like etter at Peder hadde postlagt søknaden om separasjon til fylkesmannen omkom han i en tragisk bilulykke.
En kald novemberdag 2017 fikk Marte brev fra Peders sønn Tom Hastad. Tom krevde arv etter sin far Peder. Tom mente at Marte ikke kunne arve etter Peder. Slik måtte det bli siden både Peder og Marte hadde signert separasjonspapirene jf. arvelova § 8. Dersom Marte hadde arverett kunne hun umulig ha rett til å sitte i uskiftet bo.
Marte som i og for seg var enig i at fosterbarna ikke hadde arverett, ble opprørt over brevet. Tom hadde alltid unngått Peder. Peder hadde på sin side gjort iherdige forsøk på å få samvær med Tom uten at dette hadde lykkes. Den eneste responsen Peder hadde fått var da Trine og Tom i fellesskap hadde sendt Peder et svært ugjestmildt brev hvor de hadde bedt han holde seg unna. Peder hadde vist innholdet i brevet til en barndomsvenn som var politiadvokat i Storevik. Han mente brevet inneholdt straffbare trusler og hadde oppfordret Peder til å anmelde forholdet. Etter dette hadde Peder blitt sint og gjentatte ganger uttalt at Tom og Trine ikke skulle arve en krone etter ham. Marte mente derfor at hun og Camilla skulle ha hele arven. Under enhver omstendighet mente Marte at hun hadde rett til å sitte i uskiftet bo.
Spørsmål 2: Har Tom arverett etter Peder?
Spørsmål 3: Har Marte arverett etter Peder?
Spørsmål 4: Under forutsetning av at Tom og Marte har arverett, kan Marte kreve å sitte i uskiftet bo?
.
Spørsmål 1:
Den overordnede problemstilling i denne tvisten er om Peder Ås kan kreve verdier skjevdelt. Det underordnede spørsmål er, hvilke verdier som kan holdes utenfor deling dersom Peder kan kreve skjevdeling.
Ekteskapslovens (Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap, heretter: el.) klare hovedregel er at dersom ikke annen avtale foreligger skal felleseie mellom ektefellene “deles likt” jfr. el. § 58, jfr. el. § 56.
Marte krever fullstendig likedeling, mens Peder på sin side hevdet at det var grunnlag for å holde verdier utenfor deling.
Skjevdelingsreglen i el. § 59 er et unntak fra hovedregelen og åpner for at verdier kan skjevdeles dersom de “klart kan føres tilbake” til verdier en ektefelle hadde ved ekteskapetsinngåelse jfr. første ledd. Hvis vilkåret er oppfylt vil hjemmelen få rettsvirkning dersom resultatet ikke fører til et “åpenbart urimelig resultat” jfr. annet ledd.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden “klart” tilsier at det her ikke er mye rom for tvilstilfeller. Sett i sin helhet, “klart kan føres tilbake til”, må ordlyden tolkes slik at det må være en utvetydig økonomisk identitet mellom midlene ved ekteskapets inngåelse og de midler som kreves skjevdelt ved skjæringstidspunktet. Et slikt tolkningsgrunnlag finner man også i forarbeidene.
Peder anfører at han må kunne skjevdele sin egenandel investert i parets felles bolig tilsvardende 6,24 % av boligens verdi.
Spørsålet blir da om Peder kan kreve disse veridene skjevdelt?
Det fremkommer av faktum at huset i Solveien 4 var kjøpt 1 år etter inngått ekteskap. Det fremkommer ikke av faktum hvor Peders egenandel på totalt kr. 143 170 kommer fra. Verdiene kan ikke “klart” førest tilbake til verdier han hadde før inngåelsen av ekteksapet. Slik må kjøpet ansees å være gjort i fellesskap og Martes krav om likedeling tas til følge. Peder kan ikke kreve skjevdeling for verdier tilsvardende 6, 24% av boligens verdi.
Anførselen tas ikke til følge.
Videre krever Peder sin andel av verdiene i de to bilenene, en Audi kjøpt i 2005 og en Kia kjøpt i 2008, og av en Nimbus båt kjøpt i 2006 skjevdelt da de var betalt med midler han hadde tjent på sin aksjehandel.
Mosetningsvis anfører Marte at Peder ikke hadde med seg verdier inn i ekteskapet og derfor ikke kan kreve skjevdeling.
Det fremkommer av faktum at Peder solgte sin leilighet i Storevik med et overskudd på kr. 900 000 og at disse midlene danner grunnlaget for hans aksksjevirksomhet. Selv om Peder eide leiligheten ved ekteskapsinngåelsen var nettoverdien 0 kr da den var finansiert gjennom et ubetalt lån fra foreldrene.
Spørsmålet blir så i første omgang om aksjeverdiene i det hele kan kreves skjevdelt.
Det fremkommer av forarbeidene at det er nettoverdi ved ekteskapsinngåelsen som skal legges til grunn for skjevdeling. Nettoverdi var kr 0 da Peder og Marte inngikk ekteskap i 1995. Dette taler for Martes anførsel.
På den annen side bestrides det ikke at leiligheten i Storevik var Peders ene-eie og var ervervet før ekteskapet. At nettoverdien ikke var betydelig har ikke noe å si for eierforholdet. Det fremkommer heller ikke noe fra faktum som tilsier at Marte har bidratt til å øke veriden av leiligheten eller at det foreligger andre tungtveiede rettstiftende momenter som taler for at hun skal ha medeie i den da de bare bodde der 1 år sammen etter å bli gift. En alminnelig forståelse av “overskudd” tilsier noe utover den opprinnelige nettoverdien ved kjøp. Da leiligheten tilhørste Peder råder han fritt over den jf. el. § 31 (1) og kan såfremt også selge den uten Martes samtykke da det ikke var parets “felles bolig” jfr. el. § 32 ved salgstidspunktet. Leiligheten blir så å anse som en kapitalplassering og selv om den ikke er av netto verdi ved ekteskapets inngåelse, vil økt verdi på grunn av markedspris også tilfalle eieren av kapitalplasseringen. “Avkastningen” blir således også Peders jfr. el. § 49 (1) 2.pkt.
De opprinnelige midlene til akjsehandelen kan “klart føres tilbake til” verdier Peder tok med seg inn i ekteskapet (leiligheten), slik vil overskuddet på 900 000kr, de opprinnelige aksjeverdiene, i utgangspunktet kunne skjevdeles.
Dernest blir spørsmålet om Peder kan kreve skjevdeling for sin andel i bilene og båten.
Marte anfører at deler av skjevdelingsmidlene var gått tapt gjennom Peders omfattende aksjespekulasjon. Hun hevder videre at eventuelle skjevdelingsmidler var ombyttet så mange ganger at de ikke kunne føres tilbake til de opprinnelige skjevdelingsmidelene.
Det er på det rene at Peder drev omfattende aksjehandel over lengre tid og med flytting av store beløp mellom flere kontoer.
Det er allerede fastslått at de opprinnelige askjemidlene kunne skjevdeles. Hovedregelen for ektefeller er at hver ektefelle råder fritt over egne midler og verider jfr. el. § 31 (1). Dessuten følger det av alminnelige formurettslige prinsipper og relger at ombytting at Peder kan drive aksjehandel med egne midler. Dette taler for at Peder kan kreve skjevdeling.
Marte viser så til kontoutskrifter hvor det har gått flere tusen transaksjoner mellom ektemannens ulike kontoer på flere millioner. Det fremkommer videre av fakta at de felles lån ekteparet hadde tatt opp gikk inn på Peders ulike kontoer da det var han som administerte familiens økonomi. Videre hadde ekteparet vært gift i over 20 år. Det er naturlig for ektepar og ha en sammenblandet økonomi, spesielt i et så langt ekteskap. Momentene nevnt ovenfor taler for at familieøkonomien og akjsehandelen ble sammenblandet. Dette tydeliggjøres også med at Marte hadde bidratt med egne arvemidler ved ervervet av den ene bilen og at flere lån var tatt opp som felleslån. Dette taler mot Peders anførsel.
I en dom i tilsvarnde sak kom Høyesterett til at mannen ikke kunne tilkjennes skjevdeling da det etter hans betydelige akjsehandel ikke lenger var “klar” økonomisk identitet mellom midlene som krevdes skjevdelt og midlene ved inngåelse av ekteskap. Dessuten har senere dommer stadfestet at det i tvilstilfeller ikke skal tilkjennes skjevdelingskrav. Formålet med “klart føres tilbake til” i hjemmelen er nettopp å luke ut slike tvilstilfeller.
I denne tvistens foreliggende er det naturlig å legge seg på samme linje som Høyesterett da Peders aksjevirksomhet over 12 år har ført til at midler er gått tapt, vunnet tilbake, reinvestert og blandet med felles lån og familiens økonomi og det slikt sett resise tvil om de opprinnelige midlene er inntakt ved skjæringstidspunktet. Peders verdier i de to bilene og i båten kan ikke “klart førest tilbake til” hans opprinnelige skjevdelingsmidler og således ikke kreves skjevdelt.
Peders anførsel tas ikke til følge.
Peder anfører så at verdiene i selskapet Lur Invest Ltd. skal skjevdeles.
I utgangspunktet er næringsvirksomhet i en særstilling i delingsoppgjør mellom ektefeller. Det er som regel særeie og holdes utenfor deling. Dette taler for skjevdeling av seslskapet.
I faktum fremkommer det at selskapet er dannet med midler fra de forskjellige kontoene som har vært gjenstand for innskudd fra felles lån, familens utgifter og Peders aksjevirksomhet. På bakgrunn av dørftelesn over kan selskapet ikke kreves skjevdelt. Ytterligere momenter som taler mot skjevdeling er at Peder og Marte kunne opprettet ektepakt jfr. el. § 42 hvis selskapet skulle holdes utenfor deling.
Konklusjonen er at Peder ikke kan kreve skjevdeling av noen verdier.
Subsidiært kan det drøftes om det ville ført til et “åpenbart urimelig resultat” jfr, el. § 59 (2) dersom Peder kunne kreve skjevdeling.
En naturlig språklig forståelse av “åpenbart urimelig” tilsier at det må foreligge betydelig skjevhet i formuesforholdet etter skjevdeling. Forarbeidene peker på at ektefellenes økonomiske stilling etter skjevdelling skal legges til grunn i den konkrete rimelighetsvurderingen. Andre momenter som går inn i vurderingsgrunnlaget er ektefellenes innsats for familien og ekteskapets varighet jfr. § 59 (2) 1.pkt.
Marte anfører at hennes innsats med å ta vare på barna og husarbeid hadde gitt Peder mulighet til å berike seg selv.
Ekteparet har 1 fellesbarn og 2 fosterbarn. Det er på det rene at Marte tok seg av det meste av barnepasset. I tillegg jobbet hun deltid frem til de fikk fosterbarn og bidro med å dekke forbruksutgifter. Husmordommen fra 1975 åpnet for at bidrag i hjemmet også skulle tillegges vekt i totalvurderingen av “verdien” av ektefellers innsats i hjemmet. El. § 38 om ektefellers gjensidige underholdsplikt åpner også for at partene selv kan avtale en ordning hvor den ene bidrar med arbeid i hjemmet og den andre gjennom tilskudd av penger. Videre er fosterbarn ofte en ekstra belastning. Alle disse momentene taler for at Marte vil bli “åpnebart urimelig” stilt.
Videre har paret vært gift i over 20 år. Rettspraksis har tidligere ved dom lagt seg på en linje hvor 10 års ekteskap ikke skulle tillegges vekt fra eller til. I så måte må varigheten på Marte og Peders ekteskap være et annet moment som taler for at hun blir “åpenbart urimelig” stilt da midlene har blitt såpass sammenblandet.
På den annen side er fosterbarna “lønnet” arbeid og det kommer frem av faktum at dette er Martes inntektsgrunnlag. Således må hun ikke tilkjennes formye skjønn i vurderingen av hennes ekstra innsats i hennes virkshomhet i hjemmet.
Hun på sin side anfører at hun vil stå uten inntekt da fosterbarna snart flytter ut og at dette må vektlegges i rimelighetsvurderingen.
Når det gjelder Martes økonomiske stilling vil hun etter el. § 58 ha krav på sin andel i både biler, hus og båt som tilsammen utgjør betydelige verdier. At hun mister inntekter da fosterbarna flytter ut skal tas med i vurderingen, men er ikke et avgjørende moment da hun visste dette ved inngåelsen av et slikt forhold. Dessuten har hun tid til å finne seg en jobb før de flytter ut.
Det følger av rettspraksis at reglen i el. § 59 (2) er en snever unntaksregel som skal anvedndes strengt. Videre taler ordlyden “åpenbart” for at det må være en helt tydelig og påfallende skjevhet i formuesforholdet etter deling. Konsekvensen av hva som er et “åpenbart urimelig resultat” vil bero på hva som kan kreves skjevdelt opp mot hva som står igjen som deling. Legger man til grunn for den subsidære drøftingen av Peder kunne kreve alle sine anførsler skjevdelt vil det være “åpenbart urimlig” ovenfor Marte.
Spørsmål 2:
Hovedproblemstillingen er om Toms særkullsbarn har arverett etter Peder.
Tom krever arv etter sin far jfr. skifteloven (Lov 21 Feb. 1930 om skifte) § 60.
Den klare hovedregel for legalarv er at nærmeste slektsarving er arving etter arvelater.
Tom er Peders barn og dermed “livsarving til arvelataren” jf. arveloven (Lov 3 mars. 1972 nr. 5 om arv m.m, heretter: al.) § 1 (1). En livsarvings krav på arv fremgår av al. § 1 og al. § 29.
Det fremkommer av faktum at Tom har sendt straffbare trusler i et brev til Peder.
Al. § 34 blir således rettsgrunnlaget da hjemmelen åpner for at arvelater kan ta arveretten fra arvingen dersom han har gjort seg skyldig i “brotsverk” mot arvelataren. Det må “fastsejes[s] i testament” jf. al. § 34 (1).
Det er på det rene at Peder hadde uttalt at Tom ikke skulle arve ham. På bakgrunn av dette anfører Marte at hun og deres fellesbarn Camilla har krav på hele arven.
Til tross for det ubehagelige brevet satt ikke Peder opp et “testament” som fratok Tom arv. Dermed er ikke vilkårene i al. § 34 oppfylt og hjemmelen får ikke rettsvirkning.
Tom har rett på arv jf. al. § 1.
Camilla og Marte kan derfor ikke kreve hele arven til seg, men får sin del av arven etter Peder jfr. al. §§ 1 og 29 for Camilla og jfr. §§ 1 (3) og 6 (1) for Marte dersom de fortsatt var å anse som gift ved dødstidspunktet.
Konklusjonen er at Tom har rett på arv etter Peder.
Det kan her legges til at dersom Peder hatte tatt truslene videre og anmeldt forholdet og Tom ble dømt ville han miste arveretten etter al. § 73.
Spørmsål 3:
Hovedspørsmålet er om Marte har arverett etter Peder.
Hovedregel etter al. kapittel 6 § 6 er at ektemake uansett har rett på minstearv etter avdøde ektefelle.
Det er på det rene at Marte og Peder skulle separeres. Tom anfører at Marte ikke kan arve Peder da de hadde signert separasjonspapirer.
Rettsgrunnlaget blir således al. § 8 som ugyldiggjør rettene etter § 6 dersom ektefellene var separert ved “dom eller løyve”.
En naturlig ordlydsforsåelse av “dom eller løyve” fordrer en streng tolkning hvor det må foreligge et endelig skriftelig bevis utstedt fra dommer eller fylkesmann om at ekteskapet var over og speperasjon tatt ut.
Det fremgår av faktum at Peder hadde sent de signerte seperasjonspapirene i posten før hans død. Det var følgelig enighet om å utta seperasjon fra begge sider. De anså seg heller ikke som å leve i samliv lenger da det er på det rene at de ikke bodde sammen de siste 6 måneder før de signerte seperasjonspapirene. Dette taler for at seperasjonspapirene må anees som gjeldene selv om de ikke på dødstidspunket var nådd fylkesmannen.
Striden står mellom Tom og Marte. Det fremgår av el. § 77 at el. kapittel 12 gjøres gjeldene for arveoppgjør mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger. Herunder også skjæringstidspunkt for samlivsbrudd.
I el. § 60 (1) bokstav a står det at det som skal deles (kan kreves i arveformue i denne tvisten) er den formuen ektefellene hadde “da samlivet ble brutt dersom dette skjedde først”. Det er på det rene at samlivsbruddet hadde funnet sted før dødsfallet til Peder. Det er bred praksis i Høyesterett for å legge det reelle tidspunktet for samlivsbrudd til grunne i skifteoppgjør. Det er også på det rene at rettspraksis anser dette å være når en av partene flytter ut. Dette taler mot at Marte skal har krav på arv.
Tolkningen av ordlyden i al. § 8 åpner likevel ikke for slike rimelighetsvurderinger. Her på hjemmelen tolkes på ordet og da det ikke foreligger en “dom eller løyve” er ikke speperasjonen å anse som gjeldene i forhold til arveloven.
Konklusjonen er at Marte har rett på arv etter al. § 6 (1).
Spørsmål 4:
Den overordnede problemstilling her er om Marte kan kreve å sitte i uskiftet bo.
Rettsgrunnlaget i denne tvisten er al. kapittel 3 om ektefellers rett til uskifte. Det er på det rene at ektefellene ikke hadde særeieavtaler i ekteskapet og hadde felleseie etter reglene i el. kapittel 12.
Al. § 9 (1) sier at Marte har rett til å ta over felleseiet uskift med Tom og Camilla.
Tom anfører at dersom Marte har arverett har hun ikke rett til å sitte i uskiftet bo.
I al. § 26 (1) 2.pkt fremkommer det at Marte har rett på arv til og med hvis hun kan sitte i uskiftet bo.
Toms anførsel tas ikke til følge.
Det er på det rene at både Tom er Peders særkullsbarn.
Det fremgår av al. § 10 at avdødes ektemake bare har rett til å sitte i uskiftet bo når den “særskilte livsarvignen samtykker”.
Spørsmålet blir da om Toms arverett jfr. al. § 10 hindrer Marte å sitte i uskifte jfr. al. § 9.
Utgangspunktet er for vurderinger rundt legalarv er at gjenlevendes ektefelles interesser skal sikres. De skal i den grad det er mulig få anledning til å opprettholde sin tidligere livsstandard. Dette taler for Martes rett til uskfite.
Likevel fremgår det av lovverket og forarbeidene til al. § 10 at særkullsbarn er i en særlig situasjon og har rett til skfite umiddelbart da et uskfitebo vil kunne få store konsekvenser for deres arvelodd ved et senere skifte.
Krav om skfite kan fremsettes og må etterkommes selv om gjenlevende ektefelle krever sin rett til uskfite jfr. al. § 9(1).Det foreligger ikke et samtykke fra Tom’s side som tillater Marte å sitte i uskifte med ham. Derfor vil han kunne kreve skifte umiddelbart etter al. § 10 1pkt.
Marte kan ikke sitte i uskifte med Tom.
Spørsmålet er dernest om Marte kan kreve å sitte i uskfite ovenfor Camilla, hennes og Peders felles livsarving.
Ovenfor felles livsarvinger vil retten til uskfite etter al. § 9 (1) gjøre seg gjeldene. Det er heller ikke særlig grunnlag for Camilla å kreve skifte da hun vil ha krav på arv når uskifteboet skal skiftes uansett.
I følge al. § 12 mister ikke gjenlevende ektemake “retten til uskfite i forhold til andre arvinger” dersom “ein eller fleire arvingar (Tom)” kan kreve arv.
Marte kan således sitte i uskfite med Camilla.
Konklusjonen er at Marte kan sitte i delvis uskfite. Hun må skifte med Tom straks jfr. al. § 10, men kan sitte i uskifte ovnefor deres felles livsarving jfr. al. §§ 9 (1) og 12.