Minner om at en A-besvarelse også kan inneholde feil.

Finn møtte i 1987 Trude, alenemor med sin to år gamle datter Lena. Året etter flyttet Finn inn i leiligheten Trude leide av Boligbygg AS, men meldte ikke flyttingen til Folkeregisteret. Etter at de fikk en sønn i 1990 ville Finn at de skulle gifte seg, men Trude var skeptisk, da Finn var svak for gambling og hadde dårlig økonomistyring. Etter å ha snakket med venninnen og juristen Bente, krevde Trude derfor at de skulle opprette ektepakt med fullt særeie. Dessuten ønsket hun å sitte i uskifte med Finns formue om han døde først, men at Lena skulle kunne kreve sin arv straks om Trude døde først. Finn mislikte forslaget, men gikk med på det. Etter bryllupet fikk de Bente til å hjelpe dem å opprette ektepakten. Finn og Trude underskrev, og Bente undertegnet som vitne. Da hun sa at det trengtes nok et vitne, fikk de Trudes bror Trygve, som bodde i nærheten, til å komme bort. Han undertegnet som vitne, før Bente fikk en dyr årgangsvin som takk for hjelpen, og skyndte seg hjem. Ektepakten ble ikke tinglyst, av samme grunn som Finn ikke hadde meldt flytting til Folkeregisteret: De mottok begge betydelige ytelser fra Folketrygden, som de fryktet de ville miste dersom trygdemyndighetene fikk vite at de bodde sammen. De satset på at trygdemyndighetene heller ikke ville finne ut at de nå var gift. I 2006 fikk leietakerne i Boligbygg AS tilbud fra selskapet om å kjøpe leiegården de bodde i. Det skulle skje ved at de stiftet et borettslag som skulle overta leiegårdene. Leietakerne skulle bli andelseiere i borettslaget mot et innskudd på kr. 250 000 hver, i tillegg til å betale andelen som fikk pålydende kr. 5 000. Det var en alminnelig oppfatning at dette var et kjempetilbud, selv om borettslaget måtte kreve noe mer i husleie enn Boligbygg AS hadde gjort. Som borettslagsleilighet ville leiligheten være verdt kr. 800 000. Trude bestemte seg for å bli med, etter å ha diskutert tilbudet med Finn, som var svært entusiastisk. Både Trude og Finn deltok på møtet der borettslaget ble formelt stiftet. Da det var Trude som hadde leiekontrakten med Boligbygg AS, tegnet hun andelen, og hun ble innført i borettslagets protokoll over eiere av innskuddene. Andelene i borettslaget ble deretter registrert i grunnboken (tinglyst). Andelen betalte Trude av sine oppsparte midler, mens innskuddet på kr. 250 000 ble betalt ved et lån som hun tok opp. Da det nå var lån å betjene, i tillegg til økt husleie og vanlige utgifter til mat, klær, fornøyelser med mer, forlangte Trude at Finn overførte mesteparten av sin utbetalte månedlige uførepensjon til hennes konto, der hun også satte inn sine inntekter. Finn hadde ikke noe i mot ordningen. Noen ganger unnlot han riktignok å overføre fullt så mye som Trude ønsket, og et par ganger overførte han ikke noe i det hele tatt, men brukte i stedet pengene selv. Da måtte Trude låne penger av venner og naboer for å overholde betalingsfrister, noe hun fant ydmykende. Kandidat 3801 JUR111 1 Arve- og familierett Page 3 av 13 Finn hadde likevel god samvittighet, da hans uførepensjon gjennomgående var noe høyere enn hennes inntekter. Trude hadde opprettet kredittkjøpskonto i møbelkjeden EIKA da hun kjøpte nytt spisestuemøblement for kr. 30 000 i en EIKA-butikk. Hun betalte kr. 2500 kontant, og skulle betale resten i tilsvarende rater over 11 måneder. Da hun ikke klarte å betale det første avdraget da det forfalt fordi Finn ikke hadde overført penger denne måneden, krevde EIKA at Finn betalte. EIKA viste til at kjøpet også kom Finn til gode. Dessuten måtte anskaffelsen anses som hensiktsmessig for å fylle en viktig del av familiers dagligliv, som begge ektefellene måtte ha ansvar for. Finn avviste kravet, og viste til at det var ikke han som var innvilget kreditt hos EIKA. Møbelkjeden kunne takke seg selv dersom de ikke sjekket sine kunders kredittverdighet godt nok. Det kunne ikke spille noen rolle at også han brukte møblene, eller at det var vanlig for folk flest å ha et spisestuemøblement.

Spørsmål 1: Er Finn ansvarlig for gjelden overfor EIKA?

Da Trude døde sommeren 2015, krevde Lena skifte av dødsboet. Hun hevdet i den sammenhengen at Trudes formue var hennes særeie. Finn godtok at Lena hadde krav på arveoppgjør, men hevdet at ektefellene hadde felleseie. Han påstod at ektepakten ikke kunne gjelde, og anførte for det første at ektepakten ikke var tinglyst. Subsidiært mente han at ektefellene ikke gyldig kunne avtale at bare Trude skulle ha rett til uskifte. Atter subsidiært mente han at Trygve overhodet ikke kunne være vitne. Han viste til arveloven § 61 første ledd, som måtte gjelde for ektepakter som ga rett til uskifte etter en ektefelles død. Til slutt anførte han at Trygve ikke hadde vært til stede da ekteparet skrev under.

Spørsmål 2: Gjelder ektepakten?

Gjelden var nedbetalt, og borettslagsleiligheten var nå verdt kr. 2 400 000. Lena hevdet at den tilhørte Trude fullt ut. Det var hun som hadde vært leieboer hos Boligbygg AS, som hadde vært ”inngangsbilletten” til at leieboerne ble andelseiere i borettslaget. Det var Trude som hadde tatt opp lån til å betale innskuddet, og det var hun som hadde betalt andelen. Trude hadde også tegnet andelen, hun var eier av den ifølge protokollen, og andelen var registrert i grunnboken i hennes navn. Videre var både leiligheten og gjelden oppført i hennes selvangivelse. Selv om det skulle være forholdet til trygdemyndighetene som var bakgrunnen for dette, hadde Finn tatt en risiko ved å gå med på ordningen, som han nå måtte ta konsekvensen av. Trude hadde dessuten tatt det meste av husarbeidet samt tilsynet med og oppdragelsen av barna under hele samlivet. Finn mente at han var medeier i borettslagsleiligheten. Han viste til at til tross for ektepakten og bakgrunnen for den, hadde ekteparet under mesteparten av samlivet hatt et utstrakt økonomisk fellesskap. At bare Trude stod oppført som eier i diverse dokumenter, gjenspeilte ikke ektefellenes syn på eierforholdet. Ektefellene hadde ikke lagt vekt på disse formalitetene seg i mellom. Bakgrunnen for at Trude fremstod som eier i papirer og registeringer, kunne ikke ses som en oppfølging av ektepakten fra deres side, men skyldtes frykt for reaksjoner fra myndighetenes side. Finn viste også til at han hadde opptrådt som medeier i borettslaget, da det var han, og ikke Trude, som deltok på generalforsamlinger. Han mente videre at borettslaget hadde akseptert ham som medeier, da laget aldri hadde krevd skriftlig fullmakt fra Trude når han deltok i avstemninger. Videre hadde han langt på vei fungert som vaktmester for borettslaget, vanligvis uten å få betaling. Hans innsats her måtte kompensere for at Trude hadde tatt en større del av arbeidet innendørs.

Spørsmål 3: Var borettslagsleiligheten i sameie mellom Finn og Trude?

To år før Trude døde, hadde Finn vunnet kr. 300.000 på travbanen. Han hadde ikke fortalt det til henne, fordi han ønsket å vinne mer penger for å kjøpe en dyr fritidsbåt som de lenge hadde drømt om. Han fortsatte derfor å satse pengene på ulike pengespill. Da Trude gikk bort, hadde han imidlertid spilt bort hele gevinsten. Under forutsetning av at ektepakten ikke gjaldt, mente Lena at hun hadde krav på vederlag for at Finn hadde spilt vekk gevinsten, da det måtte anses utilbørlig. Finn avviste at det var grunnlag for kravet.

Spørsmål 4: Kan Lena kreve vederlag for at spillegevinsten gikk tapt?

Spørsmål 1.

Rettsgrunnlaget følger av lov om ekteskap 4. juli 1991 nr. 47 (heretter kalt ekteskapsloven eller el.) kapittel åtte som omhandler ektefellers ansvar for gjeld. Etter hovedregelen el. § 40 hefter enhver ektefelle i utgangspunktet for egen gjeld, med mindre det er «særskilt hjemmel» for å kunne holde også den andre ansvarlig. Slik «særskilt hjemmel» er enten en uttrykkelig avtale mellom ektefellene eller beskrevet i unntaksregelen el. § 41. Det fremgår ikke av faktum at slik avtale er inngått. Dermed må det undersøkes om Finn kan stilles solidarisk ansvarlig over for EIKA etter el. § 41. Det følger av ordlyden i el. § 41 første ledd første punktum at ektefeller kan inngå «vanlige avtaler» om det «daglige hushold». Disse kumulative vilkårene må være oppfylt for at lovbestemmelsen kommer til anvendelse. Finns anførsel om at han uansett ikke kan holdes ansvarlig for kreditten fordi det ikke var han som innvilget den er ikke riktig uten videre drøftelse. Det er beskrevet i forarbeidene til el. § 41 at vurderingen om kjøpet er en «vanlig avtale» skal sees i forhold til ektefellenes økonomiske stilling og velstand. Faktum tilsier at både Trude og Finn lever på folketrygd. Det antas at to slike lønninger er akkurat tilstrekkelig til å finansiere matvarer og klær. Slik at et kjøp av et møblement til 30 000 kroner er et svært kostbart kjøp som overgår deres velstand. Dessuten fremgår det av faktum at første avbetaling ikke ble betalt. Det tyder også på at kjøpet er for dyrt for deres økonomi. Følgelig er avtalen ikke å anse som «vanlig» for ekteparet Trude og Finn. Etter faktum er dessuten kjøpet kjøpt på kreditt. Ordlyden «om» det daglige hushold betyr at kjøpet må direkte angå husholdningen. Etter NOU 1987: 30 s. 111 er det beskrevet at Mastercard faller utenfor ordlyden da tjenesteyter ikke er den samme som kredittyter. På lik linje inngår omfattes nedbetalingsordninger eller varekjøp på kreditt. Ved kredittordninger er vanligvis kredittyter en tredjepart, en bank, og ikke tjenesteyter, altså EIKA i dette tilfellet. Således faller selve ervervelsesmåten av møblementet også utenfor vilkåret «vanlig avtale». Subsidiært drøftes det videre etter EIKAs anførsel om at Finn måtte være ansvarlig likevel da møblementet inngikk i ektefellenes daglige liv. Lovbestemmelsens ordlyd «daglige» hushold er ment å avgrense mot varige forbruksgoder – slik som et spisestuemøblement. Følgelig faller ikke kjøpet i seg selv innenfor bestemmelsen og anførselen tas ikke til følge. At kjøpet kommer Finn til gode kan ikke være en forutsetning for solidarisk medansvar overfor kjøp den andre ektefellen foretar seg. Ingen av de kumulative vilkårene som er oppstilt i el. § 41 er oppfylt og bestemmelsen kommer dermed ikke til anvendelse. Konklusjonen er at Finn ikke er ansvarlig for gjelden overfor EIKA

 

 

Spørsmål 2.
Det rettslige grunnlaget følger av el. kapittel 11 som omhandler ektepakter mellom ektefeller. For det første anfører Finn at ektepakten ikke kan gjelde fordi den ikke er tinglyst. Følgene av dette må være at han og Trude hadde felleseie. Rettsgrunnlaget er gitt i el. § 55 hvor tinglysing av ektepakter er regulert. Etter ordlyden i første ledd står det at ektepakten må tinglyses for å få rettsvern overfor kreditorer. Altså er tinglysing av ektepakter kun nødvendig dersom ektefellene vil sikre seg mot kreditorpågang. Det er ikke tilfelle i den aktuelle spørsmålet. Følgelig tas ikke Finns anførsel til følge og Lena har rett i at ektefellene har særeie. Videre påstår Finn at ektepaktens bestemmelse om at bare Trude skulle ha rett til uskifte med hans særeie ikke var gyldig. Rettsgrunnlaget for denne påstanden følger av el. § 43. Bestemmelsens ordlyd i siste ledd tilsier at avtaler om rett til uskifte med særeie som beskrevet i første ledd, også kan begrenses til å gjelde «dersom en bestemt ektefelle dør først». Følgelig er Finns anførsel ikke riktig og ektefellenes bestemmelse er gyldig. Til slutt hevder Finn at ektepaktsvitne Trygve ikke var et gyldig vitne og viser til lov om arv 3. mars 1972 nr. 5 (heretter kalt arveloven eller al.) § 61. Han mente denne lovbestemmelsen måtte komme til anvendelse da retten til uskifte blir gjeldene først etter en ektefelles død. Det fremgår av ordlyden i al. § 61 at bestemmelsen gjelder for testamenter. Det er en vesentlig forskjell mellom testament og ektepakt – at det ikke stilles krav til ektepaktsvitners habilitet. Dessuten ville det stått beskrevet i el. kapittel 11 som regulerer formkrav til ektepakter dersom det var krav til ektepaktvitners habilitet. Det kan henvises til el. § 54 siste ledd som tilsier at ektepakten er gyldig dersom formkravene som er beskrevet i den paragrafen er fulgt. Der er det ikke stilt krav til vitners habilitet. Dermed er ikke Finn riktig i sin hevd. Likevel mener Finn at ektepakten ikke er gyldig grunnet formfeil. Han viser til at Trygve ikke var til stede da ekteparet skrev under ektepakten. Rettsgrunnalget fremgår av el. § 54 som regulerer formkravene ved opprettelse av ektepakt. Etter ordlyden i annet punktum fremgår det at ektefellene i nærvær av vitnene må «underskrive» ektepakten eller «vedkjenne seg sin underskrift». Faktum tilsier at ektefellene skrev under i nærvær at Bente. Da de oppdaget at det var krav til to vitner ringte de til Trudes bror Trygve som kom kort tid etter. Videre står det at han underskrev før det andre vitne Bente gikk hjem. Altså er det nærliggende å anta at ektefellene vedkjente seg sin underskrift i nærvær av begge vitnene da Trygve kom over og underskrev selv. Heller ikke denne anførselen til Finn fører frem. Konklusjonen er at ektepakten gjelder.

 

Spørsmål 3.

Rettsgrunnlaget følger av el. § 31 annet ledd som tilsier at eiendeler som er ervervet av begge ektefeller er i sameie mellom dem. Etter rettspraksis er det blitt formulert to kumulative vilkår for at bestemmelsen skal komme til anvendelse og sameie er etablert. Eiendelen må være et felles prosjekt og begge ektefeller må ha medvirket til ervervelsen. . Det går klart frem av faktum at leiligheten var ektefellenes felles bolig. Den var opprinnelig Trudes før Finn flyttet inn sammen med henne. Følgelig er eiendelen, leiligheten, et felles prosjekt som angår begge. Det ene vilkåret er oppfylt.

Deretter må det drøftes for om begge ektefeller har medvirket til ervervelsen av leiligheten. Det utdypet gjennom rettspraksis at de formelle eierforholdene kun er en indikasjon og at det er de relle eierforholdene som er avgjørende for vurderingen. Lena anfører at Trude måtte eie fullt ut fordi hun var grunnen til at kjøpet av boligen var mulig. Dessuten står hun oppført i grunnboken som registert eier av leiligheten og lånet som finansierte leiligheten er tatt opp i hennes navn. Leiligheten er således oppført i hennes selvangivelse, i tillegg til låneopptakene. Følgelig er Trude den formelle eier av leiligheten. På sin side anfører Finn at utad overfor resten av borettslaget opptrådte som en eier og ble ansatt som en eier. Dette begrunnes med at det var han og ikke Trude som gikk på generalforsamlingene. I disse anledningene hadde han også fritt fått deltatt på avstemminger uten å måtte fremlegge skriftlig samtykke fra Trude. Dette kan ha grunnlag i at ved overdragelsen av leiligheten var både Finn og Trude tilstede, hvilket fremstår som at kjøpet var i regi av begge ektefeller. Av faktum påpekes det også at Trude ble oppført som eier fordi hun fra før var oppført som leietakeren. Således kan det se ut som en ren beleilighet at kun Trude ble oppført som eier og ikke begge ektefellene. Dessuten påpeker Finn at dette også ble gjort da de fryktet myndighetenes reaksjon i forhold til utbetalingene av trygd. Dette trekker videre i retningen av boligen er et felles prosjekt som er i sameie. Videre må de reelle forholdene drøftes. Finn anførte at i tross for at Trude stod som formell lånopptaker hadde de et økonomisk felleskap. Innad i ekteskapet hadde de ikke lagt vekt på formalitetene. Det fremgår av faktum at da Trude tok opp lånet skulle Finn overføre mesteparten av det månedtlige trygdebeløpet til hennes egen inntektskonto. Disse pengene skulle videre gå til nedbetaling av lånet. Finn sa seg enig i denne ordningen. Likevel overførte han ikke fullt så mye som han skulle alltid, og noen ganger overførte han ikke i det hele tatt. Det at ektefellene i utgangspunktet skulle nedbetale gjelden sammen tilsvarer at begge ektefellers var medansvarlig for lånet innad selv om kun Trude hadde tatt opp lånet, og var ansvarlig utad. På den annen side kan det vurders hvor mye hver ektefelle egentlig betalte da Finns overføringer til Trude var noe sporadiske. Trude måtte derfor låne penger av naboer og bekjente for å betjene lånet. Det trenger ikke bety at uteblivelsene av Finns overføringer var et mønster som ofte gjentok seg. Det er beskrevet at Finns trygdebeløp var større en Trudes, slik at de gangene det skjedde var antakelig ikke hennes inntekter alene tilstrekkelige. Dette underbygger Finns påstand om at ektefellene hadde et økonomisk felleskap til tross for formalitetene. Dette felleskapet var altså viktig for at låneopptaket kunne finansieres i det hele tatt. Følgelig er det nærliggende å tilskrive begge ektefeller direkte bidrag for ervervelse av leiligheten ved nedbetalingen av lånet.

Lena anfører videre at Trude tok seg av mesteparten av husarbeidet og stell av barna. Etter el. § 31 tredje ledd er dette et moment som skal tas med i vurderingen av hver ektefelles innsats. Slik går Trudes innsats i hjemmet i hennes favør for indirekte bidrag som har medvirket til ervervelse av leiligheten. Finn hevder at tilsvarende Trudes husarbeid har han påtatt seg arbeidsoppgaver som vaktmester i borettslaget vederlagsfritt. Dette støtter opp om at Finn har opptrådt som en medeier i borettslagsleiligheten. Denne arbeidsinnsatsen er antakelig en del av oppgavene som kreves av eierne i et borettslag. Dermed er det ikke gitt at Finn hadde utført slikt arbeid om han ikke anså seg selv som en medeier. Dessuten kan dette gi uttrykk for hvilket arbeidsforhold ektefellene har hatt seg i mellom. Trude stelte hus og unger, mens Finn utførte det praktiske arbeidet utendørs. Dette viser til et tradisjonelt arbeidsmønster, som må vektes like tungt. Følgelig tilskrives Finn indirekte bidrag til ervervelse av hjemmet i form av vaktmesterarbeid. Vilkåret om at begge ektefeller har «medvirket til ervervelse» anses som oppfylt. Likevel må formuesordningen mellom ektefellene trekkes frem. Det fremgår av ektepakten at de hadde avtalt fullstendig særeie som tilsier at alt de eier og senere erverver er deres særeie. Hvilket betyr at eierforholdet får direkte betydning for hvert boslodd ved skilsmisse eller, som i dette tilfellet, død. Således er det uttrykt i Rt. 1980 s. 1403 at dersom ektefellene har særeie kreves det «adskillig» mer innsats for å etablere sameie. Det ble også påpekt at felles bolig står i særstilling i denne vurderingen, slik krav til innsats ikke kan ha altfor høy terskel. I den nevnte dommen var spørsmålet om hustruen hadde opparbeidet seg medeiendomsrett ved indirekte bidrag, som husarbeid, i tillegg til beskjedne bidrag til nedbetaling av lånet. Høyesterett mente dette var tilstrekkelig til opparbeidelse av sameie. I denne aktuelle tvist har Finn bidratt med direkte bidrag i form av pengeinnskudd til nedbetaling av lån. I tillegg har han opptrådt som en medeier utad overfor borettslaget ved deltakelse i forsamlinger og avstemminger, og arbeidsinnsats på utearialet. Dette må anses som tilstrekkelig for sameierett i borettslagsleiligheten tross ektefellenes særeieordning. Vilkårene er oppfylt og el. § 31 annet ledd kommer til anvendelse. Konklusjonen er at borettslagsleiligheten er i sameie mellom Finn og Trude.

 

 

Spørsmål 4.

Rettsgrunnlaget er gitt i el. § 63 annet ledd som tilsier at vederlag kan kreves dersom felleseiemidler er blitt «vesentlig» svekket på en «utilbørlig» måte av en ektefelle. Vilkåret om at felleseiemidlene må ha blitt «vesentlig» svekket vil si at verdien av felleseie totalt sett har klart tapt seg. Det tyder på at det må være et beløp av en viss størrelse. Av faktum dreier det seg om en veddeløpsgevinst på 300 000 kroner som er spilt bort igjen. Ektefellene hadde lav økonomi og det antas at borettslagsleiligheten er den eneste betydelige formuen mellom ektefellene. Et beløp på 300 000 kroner er dermed et beløp av en slik størrelse som, tatt i betraktning deres økonomiske stilling, utgjør en reell forskjell. Følgelig er vilkåret om at felleseiemidlene er blitt «vesentlig» svekket oppfylt. Ordlyden «utilbørlig» tilsier en høy terskel. Det er et strengere krav enn eksempelvis «mislig» atferd, hvor ektefellen kan ha opptrådt urettferdig. Det må således mye til før en ektefelles atferd skal anses som utilbørlig. Trude visste forut for ekteskapet at Finn hadde et spilleproblem slik at hun måtte vært inneforstått med hvilke konsekvenser det kunne ha. Likevel er det å spille bort 300 000 kroner et betydelig beløp, og det anses som mer enn urettferdig at disse midlene ikke kom familien til gode. Vilkåret om «utilbørlig» atferd er således oppfylt. Begge vilkårene er oppfylt og el. § 63 kommer til anvendelse. Konklusjonen er at Lena kan kreve vederlag for at spillegevinsten gikk tapt.