JUR-115, Juridisk metode 2, eksamen vår 2023

(Karakter: B)

DOMSANALYSE AV HR-2022-2253-A

Antall ord: (3750)

1. Innledning

1.1 Oppgavens omfang

Den følgende oppgaven vil dreie seg om en analyse av dommen HR-2022-2253-A i et rettskildeperspektiv. En slik analyse vil innebære å identifisere og analysere Høyesteretts argumentasjon i tråd med den juridiske metode; herunder rettskildebruk og anvendelse av rettskildeprinsippene. Avslutningsvis vil dommen vurderes ut ifra rettslige og metodiske prinsipper.

1.2 Saken somfang

Dommen befinner seg på skatte- og avgiftsrettens område. I 2012 bygget Lienveien 11 AS om hotellrom på Highland Hotel på Geilo til leiligheter med sikte om å selge disse. Highland Lodge AS leide alle rommene helt til de ble solgt. Arbeidet ble gjort av Lienveien 11med innleid arbeidskraft. Lienveien 11 trakk fra inngående merverdiavgift på ombyggings- og oppussingskostnadene i avgiftsoppgjøret for utleievirksomheten, men beregnet ikke uttaksmerverdiavgift på verdien av arbeidet på oppussing og ombygging av rom. 28. oktober 2016 gjorde Skattekontoret et vedtak om etterberegning av inngående merverdiavgift, i tillegg til uttaksmerverdiavgift på verdien av arbeidet Lienveien 11 hadde utført. 13. februar 2020 ble etterberegningene stadfestet av Skatteklagenemda i vedtak.

Tvisten foreligger mellom staten ved Skatteetaten og Lienveien 11 AS.

Lienveien 11 tok ut søksmål om ugyldighet i vedtaket. Dommen fra tingretten, anket Lienveien 11 til lagmannsretten, der begge parter igjen anket til Høyesterett. Den foreliggende dom er dermed en videreført anke fra lagmannsretten. Dommen er avsagt av Høyesterett i avdeling. Det er en dissensdom (4-1) hvor dommer Høgetveit Berg (førstvoterende) representerer flertallet, og dommer Falch (annenvoterende) mindretallet. Flertallet kom frem til at Skatteetaten ble frifunnet.

1.3 Rettslig spørsmål

I en sak som den foreliggende, vil det reises rettslige spørsmål om tvisten som har oppstått. Det primære rettslige spørsmålet blir ofte presentert som «det overordnete spørsmålet», og dette blir presentert i dommens avsnitt 24. Spørsmålet er om Lienveien 11 skal beregne uttaksmerverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 3-26 for oppussings- og ombyggingsarbeidet som var gjort ved hjelp av innleid arbeidskraft. For å besvare det overordnete spørsmålet, må rettsanvenderen gjennomføre en rettsanvendelsesprosess i tråd med juridisk metode, jf. pkt. 2.

Det springende punktet i saken er om lovbestemmelsen gir grunnlag for uttaksmerverdiavgift ved oppussings- og ombyggingsarbeid gjort ved hjelp av innleid arbeidskraft. I dommen kommer ikke tolkningsspørsmålet eksplisitt frem, men implisitt kan siste punktum i avsnitt 25 forstås som det. Tolkningsspørsmålet blir dermed om § 3-26 bare gjelder arbeid av egne ansatte, eller om den også omfatter arbeid utført av innleid arbeidskraft.

1.4 Rettslig grunnlag

For å kunne besvare rettslige spørsmål, må det foreligge et rettslig grunnlag. I den foreliggende sak er det rettslige grunnlaget å finne i Lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven, heretter omtalt som mval).

Det rettslige grunnlaget er «startpunktet» og utgangspunktet for fastlegging av rettsregel i rettsanvendelsesprosessen. Rettsregelen omtales som «sluttproduktet» av rettsanvendelsesprosessen. Et rettsspørsmål er rettet mot en ønsket rettsvirkning, og for å oppfylle denne virkningen, fremstilles det ulike krav. Disse kravene identifiserer rettsanvenderen gjennom rettskilder som angir vilkår for rettsvirkningen.

Det følger av det alminnelige hjemmelskravet i norsk rett at rettskrav må ha i hjemmel i rettslig grunnlag. I norsk rett foreligger det også særlige hjemmelskrav. Enkelte krav er underlagt legalitetsprinsippets område; den ønskede rettsvirkningen må ha hjemmel i lov. Dette gjelder på strafferettens og forvaltningsrettens område. I den foreliggende sak befinner vi oss på skatte- og avgiftsrettens område. Dette er et rettsområde som omhandler forvaltningsrett. Det fremkommer av Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov § 113 at «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.». Et slikt hjemmelskrav skal sikre mot vilkårlig myndighetsutøvelse av Skatteetaten.

1.5 Problemutvikling

Det foretas en problemutvikling i dommens avsnitt 25. Førstvoterende legger først til grunn det uproblematiske i saken, i henhold til god juridisk metode. Det fremkommer at partene er enige om at utleieren av arbeidskraften ikke hadde risiko for oppussingen og ombyggingen, og at arten av arbeidet som er gjort av den innleide arbeidskraften, faller under virkeområdet til § 3-26. Til slutt redegjør førstvoterende for det problematiske i saken, altså tolkningsspørsmålet, jf. pkt. 1.3. Det er dette som vil bli vurdert videre i hoveddelen.

2. Hoveddel

2.1 Rettsanvendelsesprosessen

For å kunne besvare de rettslige spørsmålene, må rettsanvenderen, her Høyesterett, forta en rettsanvendelsesprosess. Rettsanvendelsesprosessen er en betegnelse på den argumentasjonsprosessen der rettsanvenderen besvarer rettslig spørsmål med utgangspunkt i rettslig grunnlag, i henhold til den juridiske metoden. Den juridiske metoden er utviklet av rettsfellesskapet og er en essensiell del av det norske rettssystemet. Metoden kan anses som verktøy for rettsanvenderen som gir retningslinjer og veiledning til hvordan løse det rettslige spørsmålet en står overfor. Rettsanvendelsesprosessen består av to hovedsteg; identifisering og fortolkning av primært rettsgrunnlag. Metodens hensikt er å ivareta og fremme rettsstatens viktigste grunnverdier, hensyn og prinsipper. De tre viktigste verdiene i rettsstaten er demokratisk legitimitet, forutberegnelighet og rettferdighet.

For å ivareta disse verdiene, har rettsfellesskapet derfor utviklet tre rettskildeprinsipper som rettsanvenderen skal følge; relevans-, slutning-, og vektprinsippet. Rettsanvendelsesprosessen styres av disse prinsippene, som gir retningslinjer for hvilke rettsregler rettsanvenderen skal benytte seg av ved motstrid. Prosessen har dermed som siktemål å komme frem til den løsningen som har de beste rettskildemessige grunnene for seg.

I den foreliggende sak, befinner vi oss på legalitetsprinsippets område, og dermed lovfestet område, jf. pkt. 1.4. Rettsanvenderen må benytte seg av lov som primært rettsgrunnlag og rettsanvendelsesprosessen vil munne ut i en lovtolkningsprosess. Høyesterett er i denne saken i henhold til god juridisk metode, og tar utgangspunkt i lovteksten, og benytter seg av andre rettskilder som tolkningsbidrag og støtteargument for tolkningen av lovteksten.

Videre i hoveddelen vil disse rettskildene identifiseres i samsvar med rettskildeprinsippene og metodelære.

2.2 Førstvoterendes argumentasjon

2.2.1 Ordlydstolkning

Førstvoterende ser hen til tolkningsspørsmålet i avsnitt 25, jf. pkt. 1.3, og trekker deretter umiddelbart en slutning om at ordlyden i mval. § 3-26 ikke skiller på forholdet mellom arbeid utført av «egne ansatte» og «innleid arbeidskraft». Førstvoterende tar utgangspunkt i lovteksten som primært rettsgrunnlag.

Rettskilden med størst demokratisk legitimitet og autoritet, er lovtekst. Lovtekst er en autorativ vedtatt tekst gitt av Stortinget. Dette følger av Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (heretter omtalt som Grunnlov(en)). Det fremkommer av § 49 at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.», noe som kan anses som et uttrykk for folkets vilje. Ved at lovteksten er gitt av det folkevalgte organet, fremmes grunnleggende hensyn i norsk rett. Relevansen til lovtekst som rettskilde kan begrunnes i dette.

På bakgrunn av legitimeringsgrunnlaget til lovtekst vil den ha stor rettskildemessig vekt i rettsanvendelsesprosessen. I lovpyramiden er lovtekst rangert svært høyt. Grunnloven er rangert som øverste rettskilde, deretter lovtekst. Rettsanvenderen burde derfor alltid, dersom det er mulig, ta utgangspunkt i den alminnelige språklige forståelsen av en lovbestemmelse. Det vil si at lovtekst burde anvendes som primært rettsgrunnlag i rettsanvendelsesprosessen, slik den gjør i den foreliggende sak.

Når det trekkes slutninger fra lovtekst, skal den som utgangspunkt tolkes ut ifra en alminnelig språklig forståelse. Grunnet at lovteksten er en autorativ vedtatt tekst og har demokratisk forankring, kan rettsanvenderen fintolke ord og uttrykk i lovteksten for å komme frem til den mest presise alminnelige ordlydsforståelsen. Førstvoterende tolker lovbestemmelsen ut ifra en alminnelig ordlydsforståelse, og er dermed ordlydslojal. Ved en lovtolkningsprosess, som vi står overfor her, vil dette være primærvalget. Førstvoterende foretar en bokstavelig tolkning av lovbestemmelsen. Det er ikke behov for en fintolkning, og førstvoterende ser på ordlyden slik den er, og tolker seg ikke bort fra den. Slutning trekkes på bakgrunn av dette og dermed dekker lovbestemmelsen det foreliggende forholdet. Dette fremmer forutberegnelighetshensynet fordi det er slik lovteksten vil bli forstått av folk flest. I tillegg er loven tilgjengelig for alle. Enhver borger kan forutse sin rettsstilling både nå og i fremtiden, og opplyses om lover og regler som gjelder i rettssamfunnet. Dette fremmer også forutberegnelighetshensynet.

Mval. § 3-26 svarer til mval. 1969 § 10 fjerde ledd, jf. Ot.prp.nr.76 (2008-2009) side 56. Her ser førstvoterende hen til den gamle lovbestemmelsen og tolker denne basert på en alminnelig ordlydsforståelse. Førstvoterende trekker en slutning om at det heller ikke her foreligger et skille mellom arbeid utført av «egne ansatte» og «innleid arbeidskraft». Ved at førstvoterende ser hen til ordlyden i den gamle lovbestemmelsen og sammenligner denne med den nåværende, tas rettsutviklingen i betraktning. Det foretas en vurdering av om det foreligger en rettsutvikling, noe det ikke gjør da det trekkes lik slutning. Førstvoterende legger lovgiverviljen til grunn, i henhold til god juridisk metode. Dette fremmer forutberegnelighets- og rettferdighetshensynet i den norske rettsstaten.

2.2.2 Forarbeider

I henhold til god juridisk metode, ser førstvoterende ulike forarbeider i sammenheng for å underbygge sitt tolkningsresultat, i tillegg til å klargjøre vilkårene som gjør seg gjeldende.

Forarbeider er dokumenter med utredninger og overveielser utarbeidet i en lovforberedende prosess. Som rettskilde er forarbeider som regel det som vektlegges mest i rettsanvendelsesprosessen etter lovtekst. Forarbeider er ikke en autorativ vedtatt tekst, men nyter likevel avledet demokratisk legitimitet og autoritet fordi en ofte finner utdypende uttalelser og forklaringer for lovteksten i forarbeidene. I tillegg er forarbeider ofte skrevet av sakkyndige personer med spesiell fagkompetanse innen rettsområdet, noe som styrker rettskildens legitimitet. Relevansen til forarbeider kan begrunnes ut ifra dette.

Det følger av alminnelig norsk lovgiverteknikk å vedta korte og konsise lovtekster. Hensikten med dette er at den skal omfatte mange sakstilfeller. I tillegg ligger det et viktig effektivitetshensyn til grunn. Dette begrunnes av forutberegnelighetshensynet. Ved lange og omfattende lovbestemmelser vil det være vanskelig for borgerne å ha oversikt over loven og innrette seg etter rettssamfunnet. Det er nettopp derfor forarbeider er en viktig rettskilde.

Der det trekkes slutning fra forarbeider skal det, på lik linje med lovteksten, tolkes ut ifra en alminnelig språklig forståelse. Det er viktig å legge til grunn at det ikke er rom for fintolkning slik en kan med lovtekst. Grunnen til dette er at hvert ord i forarbeidene ikke er like gjennomtenkt slik det er i lovteksten. Forarbeider utdyper ofte hvordan lovbestemmelsen skal forstås og hva som er de viktigste momentene, og har dermed en spesiell vekt der lovteksten er vag og uklar.

I dommens avsnitt 27 ser førstvoterende hen til forarbeidene til den tidligere lovbestemmelsen som omfatter arbeid gjort av næringsdrivende «selv og hans ansatte», og benytter dette som tolkningsbidrag. Videre i avsnitt 29 oppfatter førstvoterende forarbeidene som deskriptivt og trekker en slutning om at det kun omfatter virksomhetens arbeid. Ved at førstvoterende ser hen til disse forarbeidene, men legger vekt på at de er gamle og vilkåret ikke er like omfattende som i dag, viser at en tilpasser seg dagens rettssamfunn. Dette er svært forutberegnelig i den forstand at det ses med et kritisk øye i lys av rettsutviklingen. Implisitt forteller det at disse forarbeidene ikke kan vektlegges like mye.

Førstvoterende foretar i avsnitt 30 en tolkning av forarbeidende til en senere endring i mval. 1969 § 10 fjerde ledd som Lienveien 11 har vist til. I dette forarbeidet fremkommer det at «Bestemmelsens virkeområde er begrenset til det byggherren selv eller dennes ansatte rent faktisk utfører av tjenester i forbindelse med slike bygge- og anleggsarbeider». Førstvoterende legger til grunn at det gir isolert støtte til en innskrenkende tolkning, jf. (31).

Videre i avsnitt 32 viser førstvoterende også her til at ordlyden ikke er annet enn deskriptiv. Forarbeidende gir heller ikke en forklaring på hvorfor virkeområdet skulle vært avgrenset til «byggherren selv eller dennes ansatte». I tillegg legges det vekt på at presisjonen av ordlyden vil overdrives og dermed fintolkes ved en presiserende tolkning. Dette er ikke i henhold til god juridisk metode. Til slutt i avsnitt 32 legger førstvoterende til grunn at om det var meningen at egne ansatte skulle være et selvstendig vilkår, burde det vært nærmere drøftet og forklart i forarbeidende. Ved at førstvoterende er ordlydslojal, fremmes forutberegnelighets- og rettferdighetshensynet. I avsnitt 33 underbygger førstvoterende dette argumentet. I tillegg kan en tenke seg at språkbruken i de eldre forarbeidene er videreført til de nyere. Om vilkåret er av vesentlig betydning ville det vært nærliggende å tenke at dette ville blitt tatt inn i lovteksten. Dette forsterker legitimiteten til førstvoterendes bokstavelige tolkningsresultat.

2.2.3 Rettspraksis

Dommens avsnitt 34 kan ses på som en forlengelse av ordlydstolkningen i forarbeidene. Førstvoterende legger til grunn at begrepet «ansatte», som blir nevnt som et vilkår i begge forarbeidende, under alle omstendigheter må tolkes. Det finnes ikke noe allment rettslig «ansatt»-begrep, og innholdet vil derfor kunne være ulikt på ulike rettsområder. Førstvoterende anvender høyesterettspraksis som støtteargument for sitt syn.

Praksis fra Høyesterett er uten tvil en legitim rettskilde. Det fremgår av Grunnloven § 88 at «Høyesterett dømmer i siste instans.». Høyesterett har dermed myndighet til å fastsette rettens innhold, og har en rettsavklarende og rettsskapende rolle. Høyesteretts rettsoppfatninger blir ofte omtalt som et prejudikat og er tilnærmet bindende for andre rettsanvendere når de skal vurdere senere, liknende saker. Dette underbygger rettspraksis’ relevans. Forutberegnelighetshensynet fremmes ved at rettsanvenderen legger vekt på tidligere høyesterettsavgjørelser. Rettsspørsmål som skal besvares vil med stor sannsynlighet bli avgjort på samme måte fordi prejudikatet ofte brukes som tolkningsbidrag eller støtteargument i rettsanvendelsesprosessen.

Der det trekkes slutning fra høyesterettsavgjørelser skal ordlyden tolkes ut ifra en alminnelig språklig forståelse, men ikke fintolkes i likhet med forarbeider. I tillegg er det avgjørende for å ta i bruk rettspraksis som rettskilde, at den tidligere dommen omhandler samme sakstilfellet som det foreliggende.

I HR-2017-334-A kom Høyesterett fram til at «ansatte» i Lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 9-5 nr. 8 også omfattet folk som ikke var ansatt i virksomheten i arbeidsrettslig forstand. Dette blir brukt som et støtteargument om at når begrepet ikke blir brukt i lovteksten, men kun i forarbeidende, gir dette rom for ulike tolkninger. Ved at «ansatte» med stort tolkningsrom fremkommer som et vilkår i forarbeidende, viser dette et behov for rettsavklaring. Der slike vage begreper blir klargjort, fremmes dermed forutberegnelighetshensynet. Førstvoterende ser likevel ikke behovet for å avklare hva «ansatte» konkret innebærer i den foreliggende sak, fordi ordlyden i forarbeidende og lovbestemmelsen samsvarer. Derimot viser førstvoterende at forståelse av vilkåret er skjønnsbetont.

2.2.4 Øvrige rettskilder

I dommens avsnitt 35 velger førstvoterende å ikke gå nærmere inn på forvaltningspraksis fordi en mener den hverken «er omfattende, klar eller konsekvent». Vi befinner oss på legalitetsprinsippets område i den foreliggende sak, og siden forvaltningspraksis blir nevnt, ser jeg det hensiktsmessig å trekke rettskilden frem. Forvaltningspraksis er en uklar rettskilde, slik også førstvoterende nevner, og er ikke nødvendigvis alltid en relevant rettskildefaktor. Dette begrunnes med forvaltningspraksis manglende demokratisk legitimitet og autoritet. Vekten til forvaltningspraksis vil bero på hvor langvarig og fast praksisen er, i tillegg til at den må treffende for det aktuelle sakstilfellet. Praksisen må også gi uttrykk for en forsvarlig lovtolkning, og det er nettopp derfor førstvoterende fraviker å anvende det. Førstvoterende får likevel frem argumentene sine godt med forankring i andre rettskilder. Likevel er det god juridisk metode av førstvoterende å nevne forvaltningspraksis da dette tydeliggjør at vi befinner oss på legalitetsprinsippets område og at det dermed tas rettssikkerhetsbetraktninger.

Videre i avsnitt 35 legger førstvoterende til grunn at det ikke foreligger noe samstemt oppfatning i juridisk teori om det aktuelle tolkningsspørsmålet. For å anvende juridisk teori som rettskilde, kreves det at teorien er aktuell for saktilfellet, noe førstvoterende ikke finner. Vekten begrunnes også i om det foreligger en alminnelig og langvarig rettsoppfatning. Juridisk teori er som regel utarbeidet av fagkyndige personer med særskilt kompetanse innen område en skriver om. Relevansen til rettskilden begrunnes i dette. Ved at førstvoterende likevel nevner juridisk teori, viser det at rettskilden er tatt i betraktning. Dette gir uttrykk for at argumentasjonen er legitim i den forstand at flere rettskilder er tatt i betraktning, selv om de ikke kan anvendes. Dette fremmer de grunnleggende hensynene i retten.

2.2.5 Formålsbetraktninger

I avsnitt 36 foretar førstvoterende en formålsbetraktning og benytter seg av dette som støtteargument for sitt tolkningsresultat. Førstvoterende legger til at dette ikke er avgjørende for ens syn, og det kan dermed anses som «obiter dictum». Dette er uttalelser som ikke er avgjørende for domsresultatet. Ved senere rettsanvendelse der dommen blir brukt som rettskilde, er det ikke disse uttalelsene som skal tillegges vekt, men «ratio decidendi»-uttalelser. Dette er på den andre siden uttalelser som er avgjørende for domsresultatet.

Førstvoterende trekker en slutning om at det ikke skal være skille mellom å få arbeidet utført av en annen part og å utføre arbeidet selv. Det skal uansett svares avgift av byggherrens forbruk av byggearbeid. Formålet med uttaksmerverdiavgift kommer frem i nyere forarbeid; det skal sikres like vilkår for næringsdrivende ved avgiftsfastsetting på alt innenlands forbruk. Formålsbetraktninger kan anses som en form for konsekvensbetraktninger. Førstvoterende er i henhold til god juridisk metode, da formålet gir bidrag til løsningen lovtolkningsprosessen og dermed realisert. Dette underbygger førstvoterendes argument mot innskrenkende tolkning. Like tilfeller skal behandles likt, og ved at førstvoterende tar konsekvensbetraktninger, fremmes rettferdighetshensynet.

2.2.6 Reelle hensyn

Videre i dommens avsnitt 37 ser førstvoterende lovbestemmelsen i en helhetlig kontekst, noe som fremmer forutberegnelighetshensynet. Hva en virksomhet driver med, kreves en bredere vurdering fordi det kan omfatte annet arbeid enn kun det de ansatte utfører. Førstvoterende tar deretter for seg rimelighetsbetraktninger.

Rimelighetsbetraktninger er en form for reelle hensyn. Det er ikke alltid de rettskildene med demokratisk legitimitet og autoritet som har de beste rettskildemessige grunnene for seg, og reelle hensyn kan da være avgjørende for løsningen av det aktuelle rettsspørsmålet. Det kan skilles mellom alminnelige rettslige hensyn, saksspesifikke hensyn og rimelighets- og rettferdighetshensyn. I denne saken er det rimelighets- og rettferdighetshensyn som tas i betraktning. Reelle hensyn skal ivareta de alminnelig rettslige verdiene i rettssamfunnet. Rettsanvenderen skal søke den løsningen på rettsspørsmålet som er den beste og mest konkrete for typetilfellet. I tillegg skal løsningen vurderes i lys av hva som er mest rettferdig, rasjonelt og rimelig. Relevansen til reelle hensyn kan dermed begrunnes i slike betraktninger.

I avsnitt 38 tas det hensyn til konkurransevridning. Uten uttaksmerverdiavgift kan enkelte bedrifter få konkurransefortrinn, noe som svekker den frie konkurransen. Når førstvoterende trekker slutning basert på rimelighetsbetraktninger, vurderer han hvilken konsekvens dette har for løsningen på rettsspørsmålet. Det trekkes en slutning basert på skjønnsmessige betraktninger om at uttaksmerverdiavgift er nødvendig for at løsningen skal bli mest rettferdig og rimelig. Ved å trekke en slik slutning, fremmes de alminnelige rettslige verdiene i samfunnet.

2.2.7 Tolkningsresultat og rettsregel

Det fremkommer klart av dommen at førstvoterende har utført en bokstavelig tolkning. I tillegg nevnes det i dommens avsnitt 39 at «Ordlyden i meirverdiavgiftslova § 3-26 er klar».

Førstvoterende finner ikke behov for en fintolkning. En ser på ordlyden slik den er og tolker seg ikke bort fra den, jf. pkt. 2.2.1. Dette fremmer forutberegnelighetshensynet i stor grad. Videre i avsnitt 39 oppsummerer førstvoterende sin argumentasjon om at det ikke kan foretas en innskrenkende tolkning, og legger lovgiverviljen til grunn. Forarbeidene gir ikke tilstrekkelig veiledning på hvorfor vilkåret ikke har plass i lovteksten, noe førstvoterende tillegger stor vekt.

I avsnitt 40 fremkommer rettsregelen. «Innleigd arbeidskraft [er] i utgangspunktet (…) likestilt med arbeidskrafta til eigne tilsette etter meirverdiavgiftslova § 3-26.». Førstvoterende trekker en slutning om at vedtaket dermed er gyldig.

2.3 Annenvoterendes argumentasjon

2.3.1 Avgrensning

I avsnitt 52 legger annenvoterende frem sitt tolkningsresultat; «anken må forkastast.»

Videre i avsnitt 53 sier annenvoterende seg enig med førstvoterende om at forholdet faller inn under ordlyden i mval. § 3-26. Derimot mener annenvoterende, i motsetning til førstvoterende, at det er mer treffende å foreta en innskrenkende tolkning. Ved en innskrenkende tolkning blir rekkevidden av ordlyden i lovbestemmelsen snevrere enn en alminnelig språklig forståelse skulle tilsi. Dette kan svekke Stortingets autoritet og kan føre til at loven ikke blir lik for alle. For å støtte opp sitt tolkningsresultat, benytter annenvoterende seg av andre rettskilder; forarbeider og reelle hensyn.

I avsnitt 54 viser annenvoterende til førstvoterendes redegjørelse av forarbeidene. Det fremgår en avgrensning av virkeområdet til de relevante byggetjenestene som byggherren «selv eller ved egne ansatte» utfører. Annenvoterende belyser at dette fremkommer i både eldre og nyere forarbeid, og trekker en slutning om at dette punktet er entydig. Sammenligningen av disse forarbeidende har stor vekt. Rettsutviklingen er tatt i betraktning noe som fremmer forutberegnelighetshensynet. I tillegg mener annenvoterende at det blir gitt en forklaring på hvorfor avgrensingen er slik i det nye forarbeidet, jf. (55). Ved innleid arbeidskraft er merverdiavgift oppgjort ved fakturering fra tjenesteyteren. I avsnitt 56 trekker annenvoterende en slutning om at merverdiavgift på innkjøpte tjenester derfor må anses som oppgjort. Det vil være uriktig å kreve merverdiavgift på arbeidet som utføres da det allerede er betalt avgift på den innleide arbeidskraften. Denne slutningen underbygger annenvoterendes innskrenkende tolkning. Ordlyden i lovbestemmelsen er valgt med omhu av lovgiver. Lovgiverviljen legges til grunn noe som fremmer forutberegnelighets- og rettferdighetshensynet

2.3.2 Reelle hensyn

I avsnitt 57 sier annenvoterende seg til dels enig med førstvoterendes vurdering av lovformålet. Annenvoterende mener derimot ikke at avgrensningen i forarbeidene strider mot formålet, men heller at det er godt samsvar. Videre foretas det en formålsbetraktning.

Videre i avsnitt 58 ser annenvoterende hen til lovregelen. Tjenesten virksomheten «tar i bruk», jf. mval. § 3-26, er tjenesten som den innleide virksomheten har ytt. Det er ikke foretatt egen produksjon av byggetjenester, og tilfellet i den foreliggende sak faller dermed ikke inn under lovregelen. Annenvoterende trekker en slutning om at Lienveien 11 betaler avgift på de avgiftspliktige tjenestene som forbrukes. Grunnet dette, oppstår ikke konkurransevridning, jf. (59).

Det er rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger som legges til grunn for denne slutningen. Videre vurderes det om det oppstår konkurransevridning. I avsnitt 59 legges det til grunn at byggherrer som leier arbeidskraft, ikke kan vurderes likt med byggherrer som kjøper mer fullverdige entreprisetjenester. Det ville vært urettferdig og urimelig om konkurransen skulle vris i retning av de mindre tjenestene, som omfatter innleid arbeidskraft, da innkjøper selv tar et valg om hva en ser seg mest tjent med og bærer risikoen for det.

For å underbygge betraktningene som kommer frem i avsnitt 59, viser annenvoterende til et eksempel i avsnitt 60. Kjøper av innleid arbeidskraft har mangelansvar i motsetning til en som kjøper mer fullverdige entreprisetjenester. Skulle lovbestemmelsen omfatte innleid arbeidskraft, ville det vært i motstrid med rimelighets- og rettferdighetshensynet. Annenvoterende trekker en slutning om at konkurransevridning ikke oppstår.

Videre i avsnitt 61, anfører annenvoterende at det heller ikke vil oppstå konkurransevridning i favør av byggherrer som leier inn arbeidskraft overfor byggherrer som bruker egne ansatte. Som det fremkommer i avsnitt 56, må merverdiavgift på innkjøpte tjenester anses som oppgjort. Ved at mval. § 3-26 kun omfatter «byggherren selv eller dennes ansatte», blir begge byggherrer blir likt økonomisk belastet. Konkurransevridning oppstår ikke og en oppnår likebehandling mellom byggherrene. Dette underbygger de tidligere rimelighets- og rettferdighetsbetraktningene.

2.3.3 Tolkningsresultat og rettsregel

I avsnitt 62 fremkommer rettsregelen; «det [er] ikkje grunnlag for å belaste Lienveien 11 med uttaksmerverdiavgift på dei tenestene den innleigde arbeidskrafta har utført».

Det fremkommer klart av dommen at annenvoterende har utført en innskrenkende tolkning, jf. (53). For å foreta en innskrenkende tolkning, kreves det forankring i andre tungtveiende rettskilder. Dette kreves også for reelle hensyn som får stor plass i tolkningen. Argumentasjonen til annenvoterende bærer ikke preg av forankring og kan dermed ikke vektlegges mye.

3. Avslutning

3.1 Vurdering av Høyesteretts argumentasjon

Først- og annenvoterende har vektlagt rettskildene ulikt i dommen. Førstvoterende vektlegger ordlyden i lovbestemmelsen svært tungt ved sin bokstavelige tolkning, mens annenvoterende foretar en innskrenkende tolkning og fraviker dermed ordlyden til en viss grad.

Med hensyn til at vi befinner oss på legalitetsprinsippets område, er førstvoterendes argumentasjon mer forenelig med rettsstatens grunnverdier. Herunder forutberegnelighetshensynet, fordi det er slik loven vil bli forstått av folk flest. Førstvoterende tar også i bruk en rekke rettskilder. Annenvoterende på den andre siden vektlegger reelle hensyn i stor grad i sin argumentasjon, uten å ha tydelig forankring i andre tungtveiende rettskilder. Dette vil kunne svekke Stortingets autoritet og svekke rettsstatens verdi om likebehandling.

Etter mitt syn er førstvoterendes argumentasjon i best tråd med den juridiske metoden, og dermed er deres resultat mer legitimt.

3.2 Dommens rekkevidde

I henhold til god juridisk metode har Høyesterett utledet argumentasjon fra en rekke tungtveiende rettskilder, noe som gir vekt ved senere rettsanvendelse. Likevel er dommen avsagt i dissens (4-1). Prejudikatsverdien ville vært større dersom den var avsagt enstemmig. Dissens gir uttrykk for ulike rettsoppfatninger, og det kan derfor være utfordrende å vurdere hva som skal vektlegges i fremtidige avgjørelser innen lignende saksområde.

4.0 Litteratur

Monsen, E. (2012). Innføring i juridisk metode og oppgaveteknikk. (1. utg.) Cappelen Damm AS

Mæhle, S. S. & Aarli, R. (2022). Fra lov til rett (3.utg.). Gyldendal Norsk Forlag.

Det er også tatt inspirasjon fra eget tidligere arbeid: 16. januar 2023, 23. januar 2023, 25. januar 2023 og 30. januar 2023