Martine Kirkebakke og Peder Storåsen traff hverandre på vorspiel før det tradisjonelle nyttårsballet til Justitius da de studerte rettsvitenskap ved UiA. Deres medstudent Lars Holm hadde tatt med kunnskapsspillet Prejudikat. De fleste syntes det var i overkant nørd, men Martine falt pladask for Peder som syntes ha stålkontroll på enhver dom fra Høyesterett. Da de andre dro på nyttårsball, ble Martine og Peder sittende å spille Prejudikat hele kvelden, og lo av klassikere som moppedommen og gulvlukedommen.
Martine og Peder flyttet til Bergen for å fullføre master i rettsvitenskap. Mens de studere, giftet de seg. I den forbindelse inngikk de en ektepakt med fullstendig særeie der det bl.a. sto «alt partene eier og senere erverver skal være unntatt fra deling».
Martine fikk seg først traineestilling i et stort advokatfirma, og senere stilling som saksbehandler i Jussformidlingen mot slutten av studietiden. Om lag samtidig som de giftet seg, fant Martine ut at hun egentlig ikke trivdes med å praktisere juss. Peder syntes dette var fint. Han hadde en drøm om å jobbe mye. De ble derfor enige om at Peder skulle ha ansvar for å skaffe penger til familien mens Martine skulle ta seg av hus og hjem, samt ta hovedansvaret for eventuelle fremtidige barn. Peder jobbet først som advokatfullmektig, før han startet egen advokatvirksomhet. Peder spesialiserte seg i selskapsrettslige spørsmål og tok i bruk innovative løsninger med kunstig intelligens. Dette førte til at Peder kunne fakturere langt mer enn vanlig, og kom raskt opp i høy lønn. Peder og Martine kjøpte seg villa på Kalfaret og hytte i Hardanger. De kjøpte også to dyre biler, en båt, og en vannscooter.
Martine var hjemme og passet på huset. Det krevde ikke så mye innsats. Martine hadde mye fritid. De fikk heller ikke noen barn, men arbeidsdelingen fungerte. Martine pleide å ha middagen klar når Peder kom hjem, hun holdt oversikt over privatøkonomien, og pakket både til seg selv og Peder når der reiste på ferie. Martine sørget også for at Peder alltid hadde nystrøkne skjorter og press i buksene.
Martine og Peders forhold ble etter hvert kjøligere. Peder snakket bare om hvor mye penger han tjente, og alle de store klientene han hadde hanket inn. Martine på sin side hadde fattet interesse for litteratur og ville heller diskutere aktuelle norske forfattere som Sunniva Lye Axelsen og Lars Petter Sveen. Etter en tid forsto de begge at det ikke var grunnlag for å fortsette samlivet.
Peder mente at alt måtte tilfalle ham. Han viste til at de hadde fullstendig særeie. Han hadde jobbet som bare det mens Martine ikke hadde tjent en krone til felleskapet. Martine protesterte. De hadde hatt en avtale om Peder skulle tjene penger, mens hun tok seg av det andre. Til dette sa Peder at en ikke kunne opptjene seg eiendomsrett med å lese sære bøker og slite ut sofaen. Under enhver omstendighet kunne det ikke være slik at Martine skulle anses som medeier i alt. De siste årene hadde Peder tjent godt over to millioner i året. Martines innsats kunne ikke verdsettes tilsvarende høyt. Martine mente at dersom ikke hun skulle anses å eie 50% av alt måtte hun uansett eie 50% av huset.
Bil måtte hun ha for å ordne alt det praktiske, gjøre innkjøp også videre, så den bilen Martine hadde brukt måtte anses å være hennes i medhold av underholdsplikten hvis ikke det skulle være slik at hun hadde ervervet halvparten av bilene.
Når Peder hørte dette kom han til å tenke på andre eiendeler som han ville holde utenfor delingen. Han var svært opptatt av vin, fortrinnsvis kostbar og eksklusiv vin fra klassiske områder. Han hadde alltid drømt om å bygge opp en stor vinsamling, men Peder var alt for utålmodig til å spare på vinen og drakk somregel mer enn han klarte å samle. Peder hadde imidlertid klart å spare på noen flasker med dessertvinen Sauternes fra produsenten Château d’Yquem på 1990 og begynnelsen av 2000-tallet. Verdien av disse flaskene måtte også holdes utenom delingen mente Peder. Verdien på flaskene var om lag 30.000kr. Når Martine sa at dette måtte inngå i delingen, svarte Peder at dette var hans hobby. Martine hadde ingen interesse for vin. Dessuten hadde hun diabetes og det var alt for mye sukker i Sauternes til at Martine kunne drikke den.
Martine hadde de siste årene spilt lotto hver lørdag. Peder hadde ofte sagt at dette var noe tull. Fredag 4.2.22 sendte Martine og Peder inn sparasjonspapirene til Statsforvalteren i Vestland ved å legge søknaden i postkassen. Lørdag 5.2.22 vant Martine 4.000.000. Martine mente hun hadde ervervet lottokupongen og at den gevinsten av denne ikke var gjenstand for deling. Det måtte ha betydning at gevinsten kom etter at de hadde postlagt separasjonssøknaden mente Marte. Peder på sin side viste til at lottokupongen var betalt med penger han hadde tjent og utgangspunktet måtte derfor være at det var hans gevinst. Om lottokupongen var i sameie mente han at gevinsten måtte likedeles.
Spørsmål 1: Ta stilling til hvordan verdiene skal fordeles
Spørsmål 2: Greit kort ut om skjevdeling
(Karakter: A)
Oppgave 1:
Det overordnede spørsmålet er hvordan verdiene skal fordeles.
Det rettslige utgangspunktet følger av el. § 58 første ledd som viser til at ektefellenes samlede formuer skal likedeles etter fradrag fra gjeld. Dette regulerer hvordan formuen skal fordeles dersom ektefellen har felleseie.
Imidlertid står ektefeller fritt til å endre formuesordningen gjennom en ektepakt etter reglene i ekteskapsloven kap. 9.
Det følger av el. § 42 første ledd at ektefeller kan ved “ektepakt” regulere at ” det de eier” eller “senere erverver” kan holdes utenfor deling. Videre gir andre ledd adgang til å regulere nærmere om særeie skal gjelde den den ektefellen eller være tidsbegrenset.
I den foreliggende sak har Martine og Peder ved inngåelse av ekteskap avtalt en “ektepakt med fullstendig særeie” etter el. § 42 første ledd.
Ordlyden av “fullstendig særeie” tilsier at særeie skal gjelde for begge ektefellen. Begge ektefellene kan i lys av ektepakten de har inngått holde midler utenfor deling i samsvar med den eierandelen de har i formuesgodet. Det foreligger ingen holdepunkter i faktum for å anta at ektefellene har ment at ektepakten skal være tidsbegrenset eller tilfalle den ene. Det legges dermed til grunn at særeie gjelder begge.
Ektepakten gir dermed adgang for at ektefeller kan avskjære utgangpunktet om likedeling, slik at midler som er ervervet selvstendig kan holdes utenfor deling.
I den foreliggende sak anfører Peder at alt skal tilfalle ham ettersom de har særeie.
Motsetningsvis anfører Martine at hun uansett skal eie 50 % av huset.
Således blir vurderingsmomentet om begge ektefellene har en sameieandel i huset.
Det følger av el. § 31 andre ledd at eiendeler som erverves sammen blir “sameie mellom dem”
Videre føler det av el. § 31 tredje ledd i vurderingen om hvem som har ervervet et formuesgodet til “felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet”
Hva som skal til for å opparbeide seg en sameieandel beror på en konkret helhetsvurdering ut fra vurderingsmomentene gitt i el. § 31, samt formuesrettslige ervevsprinispper.
Det følger av faktum at ektefellene kjøpte en villa på Kalfaret under ekteskapet.
Videre hadde ektefellene er arbeidsfordeling hvor Martine var hjemmeværende, mens Peder var forsørgende med inntektsgivende arbeid. I henhold til disse opplysningene har Peder stått for det økonomiske kjøpet av boligen. Han har dermed stått for det direkte bidraget til anskaffelsen. Dette taler for at det er hans eneeie, og Marte ikke besitter en eierandel i boligen.
Imidlertid må det i henhold til el. § 31 tredje ledd vurderes om Martine sitt bidrag har vært medvirkende til anskaffelse av felles bolig til felles personlig bruk.
Ordlyden av “felles bolig” tilsier at det er snakk om primærboligen til paret, sekundærboliger som fritidsboliger faller dermed utenfor bestemmelsen sitt virkeområde. Det er på det rene at boligen er deres felles bolig. Ut fra ordlyden tilsier det kravet til årsakssammenheng er mindre når det er snakk om felles bolig.
Peder anfører at man ikke kan opparbeide seg medeierskap ved å være hjemmeværende
I henhold til Husmorsdommen skal arbeid i hjemmet likestilles med inntektsgivende arbeid. Dommen viser at arbeid i hjemmet er tilstrekkelig for å oppnå en medeierrett. I lys av dette har Marte gjennom sitt arbeid i hjemmet kvalifisert henne til å oppnå en mediendomsrett . I den foreliggende dommen hadde imidlertid paret felles barn, noe som gjorde at kvinnen sin innsats var avgjørende for at mannen kunne legge opp penger.
I den foreliggende sak fikk aldri Martine og Peder felles barn. Martine har dermed ikke påtatt seg et vesentlig ansvar overfor oppdragelse eller oppfølging da det aldri var barn i bildet. Rettspraksis viser til at terskelen for å oppnå en eierandel kun ved alminnelig husarbeid er noe høyere.
Det følger av faktum at Peder hadde en høy inntekt som følge av hans advokatvirksomhet. Dette taler for at han hadde midler til å anskaffe boligen på egenhånd. Dette taler mot at Martine sin innsats har vært nødvendig for ervervelsen av boligen.
Imidlertid viser faktum at Marte hadde middagen klar når Peder kom hjem fra jobb og han alltid hadde strøkne klær. Videre påtok hun seg ansvar for at parets privatøkonmi. Sett i sammenheng med at Peder hadde en stor inntekt og anskaffet en rekke eiendeler under ekteskapet, kan det anses at Marte påtok seg en relativt stor arbeidsmengde med å holde styr på økonomien og organisere fellesferier. Dette taler for at Marte indirekte har bidratt å bevare den boligen gjennom husarbeid. I henhold til øvre resonnementet kan det kan legges vekt på at Martine utelukkende har vært en støttespiller for Peder, og muliggjort at han kunne prestere på arbeid gjennom å tilrettelegge at alt var organisert for han. I lys av Peder sin travle livsstil er det tenkelig at han måtte ha avsatt betydelige midler til renseri og middagsbesøk, dersom Marte ikke hadde bistått med dette.
Videre følger det av faktum at partene var enig om arbeidsfordelingen.
Dette kan tale for at det foreligger en stilltiende avtale mellom partene. Ettersom ektefeller har et nært personlig og økonomisk forhold kan det foreligge avtale uten at den er formalisert. Dette kan utarte seg ved enighet mellom partene eller konkludent atferd.
I det konkrete tilfellet har var partene enige om arbeidsfordelingen. Peder mente at ordningen var fin ettersom han ønsket å jobb mye. Hensikten bak fordlingen var at Martine skulle ta ansvar for eventuelle fremtdige barn. Ut fra denne informasjonen kan Marte har fått en berettiget forventing om at hun skulle være medeier i boligen. Da det var felles enighet om arbeidsfordelingen. På en annen side kan det hevdes at det forelå et vilkår om at ektefellene skulle ha barn for at Marte skulle få en sameieandel.
Etter en samlet vurdering har Marte bidratt tilstrekkelig for å opparbeide seg en eierandel i boligen. Da det foreligger bidrag fra Marte sin side, samt en stilltiende avtale om medeierrett. I henhold til sameieloven skal partenes andel fordeles likt, dersom det ikke foreligger andre holdepunkter.
Delkonklusjonen er at boligen fordeles likt mellom ektefellen.
Således blir spørsmålet hvordan øvrige eiendeler skal fordeles.
Det følger av faktum at paret kjøpte to dyre biler, en båt og en vannscooter. I henhold til el. § 31 skal det ved vurderingen vurderes om eiendelen tjener til “felles personlig bruk” og avgjøre hvorvidt arbeid i hjemmet har medvirkende for anskaffelsen.
Ettersom Peder hadde inntektsgivende arbeid taler det for at han har ervervet formuesgodene på egenhånd, i henhold til. el. § 31 første ledd som viser til at ektefeller råder over eiendeler de selvstendig har anskaffet. Det taler for at de ovennevnte eiendelene er hans eneie.
Det følger av rettspraksis at det oppstilles en større årsakssammenheng når formuesgodene ikke følger av “felles bolig” eller innefor “vanlig innbo”.
Martine anfører at underholdsplikten gir hun adgang til å beholde bilen.
Det følger av el. § 38 at ektefeller har en felles forsørgelsesplikt under ekteskapet for å ivareta felles behov, samt utgifter tilknyttet felles barn eller det daglige husholdet.
Ordlyden av “under ekteskapet” avgrense denne plikten til å gjelde når ekteskapet opphører.
Imidlertid kan underholdsplikten bli forlenget etter. el § 79. Bestemmelsen viser til at dersom “en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan den andre ektefellen pålegges å betale bidrag”
Denne retten er å forstå som en snever unntaksbstemmelse. I den foreliggende sak har ikke Marte hatt omsorg for felles barn. Begge parter har vært tilfreds med arbeidsfordelingen i ekteskapet. I lys av at begge har parter har juridisk bakgrunn er det tenkelig at de var klar over virkningen med å inngå særeie.
Imidlertid oppstilles el. § 67 særregler om felles bolig og innbo. Bestemmelsen gir adgang til å påberope seg en verdien av en formuesgodet som i utgangspunktet ikke er i eierskap mellom partene. For å påberope seg denne rette må det foreligge “særlige grunner”.
Ordlyden av særlige grunner tilsier at det ektefellen må være sterkt kvalifiserte grunner for å kreve retten.
Faktum viser til at Marte anfører at hun har et behov for bilen ettersom hun må foreta innkjøp. I lys av terskelen er det ikke holdepunkter som tyder på at det foreligger særskilte grunner.
Anken til Martine fører ikke frem.
Delkonklusjonen er at Marte ikke har krav på halvparten av bilen eller el. § 79 eller el. § 67.
Videre anfører Peder at han har rett til å holde verdien av en vinflaskene utenfor deling.
Det følger av faktum at partene har fullstendig særeie. Videre følger det av faktum at Peder har anskaffet dette selv. Dette gir Peder adgang til å holde utenfor verdien, da han ikke er pålagt likedeling etter el. § 58 første ledd.
Subsidiært følger det av el. § 61 a “at eiendeler som utelukkende tjener til ektefellens personlig bruk kan holdes utenfor deling forbeholdt at det ikke fører til et åpenbart urimelig resultat”.
Ordlyden av ektefellens personlige bruk tilsier at eiendelen kun blir benyttet av vedkommende. Det foreligger ikke felles bruk.
Videre tilsier den naturlige språklige forståelsen av “åpenbart urimelig resultat” at det vil foreligge en stor skjevfordeling mellom partene som fører til at den ene ektefellen havner i en svak økonomisk stilling.
I den foreliggende saken vises det til at Peder var svært vininteressert og anså dette som sin hobby. Dette taler for at vinen han krever å holde utenfor tjener til hans “personlige bruk”. Den følger av faktum at han ønsket å bygge opp en vinsamling, og det kan dermed anses som viktig for han at vinen skal inngå i samlingen hans.
Videre følger det av faktum at Martine var diabetiker, og at Martine ikke kunne drikke den foreliggende vinen. Videre hadde hun verken interesse for vin. Dette taler for at det ikke vil være urimelig overfor Martine da hun ikke har investert tid eller penger i anskaffelsen. Verdien av vinen utgjør nærmere 30.000kr. Dette kan anses som et nokså stort beløp, likevel foreligger det ikke holdepunkter for at det vil vøre åpenbart urimelig i lys av terskelen.
Således blir spørsmålet om lottogevinsten kan holdes utenfor etter, el. § 42.
Det følger av faktum at Martine vant 4.000.000 kr i lotto dagen etter separasjonspapirene ble sendt.
Peder anfører at gevinsten må likedeles.
Det følger av el. § 60 “Det som skal deles, er den formuen hver ektefelle hadde”. Videre legger bokstav a til grunn at dette gjelder “da separasjonen eller skilsmissen kom inn til retten…”
Ordlyden av “formuen hver ektefelle hadde” tilsier at det er det er formuen på det gitte tidspunktet som skal legges til grunn.
Martine anfører at trekningen fant sted etter at ektefelle var skilt.
I den foreliggende sak ble seperasjonspapirene sendt dagen før. I henhold til alminnelig postgang vil ikke brevet ha kommet frem på lørdagen, da trekningen fant sted. Der følger av forarbeidene at “kom inn” skal tolkes som da begjæringen ble journalført. Paret er i den forstand enda gift.
I henhold til at paret hadde særeie tilsier det at Marte kan holde gevinsten utenfor deling. Imidlertid hevder Peder at det er hans gevinst ettersom han har avlagt husholdningspenger til henne.
Det at pengene stammet fra Peder kan tyde på at det er snakk om sameiemilder.
Imidlertid følger det av rettspraksis at penger som en ektefelle avlegger på konto blir dens eneeie. Marte kan dermed holdet beløpet utenfor. Det er i tråd med ektepakten som foreligger.
Delkonklusjonen er at Marte har krav på lottogevinsten.
Etter en samlet vurdering skal verdien i henhold til el. § 60 skal verdien fastesettes på skjæringstidspunktet. I lys av samieandelen skal ektefellen få sin rettsmessige andel som særeie.
Konklusjonen er at Peder har krav på halve huset, samt to biler, vannscooteren og vinen. Marte vil få beholde halve verdien av huset og lottogevinsten.
Oppgave 2:
Skjevdeling er retten en ektefelle har til å kunne holde verdier utenfor deling ved oppløsing av ekteskapet, etter el. § 59. Retten kan også påberopes av livsarvinger ved bortgang, jf. al. § 77.
Utgangspunktet er at ektefellene sin samlede formue skal likedeles, jf. § 58. Imidlertid er reglene om skjevdeling etter § 59 en unntaksbestemmelse.
Formålet med bestemmelsen kan sees i sammenheng med råderetten over eiendeler etter, el. § 31 første ledd som viser til at inngåelse av ekteskap ikke medfører noen endringer i råderetten over eiendeler som er ervervet selvstendig. Dette understreker prinsippet om at ektefellene er to selvstendig økonomiske individ. Lovgiver har med bestemmelsen om skjevdeling ønsket å sikre en likedeling mellom ektefeller, hvor utgangspunkt er at man må ha bidratt til ervervelsen eller opparbeidet seg en sameieandel for at man skal kunne kreve verdien av formuesgodet. Hvis det ikke foreligger felles ervervelse kan den ene ektefellen kreve at verdien holdes utenfor.
Bestemmelsen har som formål å forhindre at folk skiller seg til rikdom.
Det følger av el. § 59 første ledd:
“Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen”
For å påberope seg retten til skjevdeling oppstilles det to hovedvilkår. Det første er at ektefellen må har hatt midlene ved inngåelse eller opparbeidet det senere i ekteskapet. Videre må midlene “klart kunne føres tilbake” til ektefellen. Dette medfører at skjevdelingsmidlene må beholde sin økonomiske identitet for at kravet om skjevdeling skal gjøres gjeldene. Hvis arven eller gaven er forbrukt til feirer eller forbruksvarer, vil ikke kravet føre frem. Imidlertid dersom arven er brukt for å investere i en fritidsbolig, kan nettoverdien skjevdeles.
Ordlyden av “verdien av formue” vil si at det er verdien av gjenstanden som kan holdes utenfor, ikke selv gjenstanden. Dette må gjøres i henhold til reglene om naturalutlegg.
Kravet om “klart kan føres tilbake” tilsier at det må være mer enn en alminnelig sannsynlighetsovervekt. Videre anfører ordet “klart” at det et strengt beviskrav. Den som fremsetter kravet om skjevdeling, bærer bevisbyrden.
Videre oppstilles det er krav i el. § 59 andre ledd om at retten til å skjevdele kan bortfalle dersom det fører til et “åpenbart urimelig resultat”.
Ordlyden av åpenbart urimelig resultat tilsier at den den ektefellen vil bli satt i en særdeles svak økonomisk situasjon som følge av skjevdeling. En naturlig språklig forståelse av “åpenbart” tilsier at det er snakk om en snever unntaksbestemmelse.
I den konkrete vurderingen er det hensiktmessig å legge til grunn at i mange tilfeller vil separasjon medføre en svakere økonomisk stilling enn ved ekteskap.
Avslutningsvis anfører el. § 59 at vurderingen vil bero på ekteskapets varighet, samt ektefellen sin innsats for familien.
Dette vil bero på en helhetlig vurdering. Høyesterett har lagt til grunn at et ekteskap på 10 år verken er langt eller kort. I en annen dom ble et 15 års langt ekteskap lagt til grunn for å anses som langt. Videre kan kravet bortfalle dersom ektefellen har lagt ned en særdeles stor arbeidsmengde i hjemmet og ved omsorg av barn.