Peder Kjås og Marte Snirklerud traff hverandre på en av de populære samlingene til Lillevik Improteater og kulturkrams i 1995. De falt pladask for hverandre og giftet seg i Lillevik Kirke i august 1996. I tidsrommet 1997-2003 fikk de tre barn sammen. Peder Kjås var gründer og drev Royal Golden Pizza Palace AS i Lillevik, samt Lillevik Bygg & Anlegg AS. Marte Snirklerud hadde cand.mag (tilsvarer omtrent bachelorgrad) i sosiologi og jobbet i Storevik kommune. Omtrent samtidig som hun traff Peder startet hun med hovedfagsstudier (tilsvarer omtrent mastergrad) i sosiologi som hun tok på deltid mens hun jobbet i kommunen. Etter at hun var ferdig med hovedfaget begynte hun i 2005 i en stilling hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Vik hvor hun jobbet med oppvekst og folkehelse. Marte tok hovedansvaret for barna, ettersom Peder stadig måtte på jobb på kveldstid på Royal Golden Pizza Palace. Han klaget kontinuerlig på at det var umulig å få tak i gode servitører.
Da Marte og Peder traff hverandre eide de hver sine boliger i Lillevik som begge var verdt om lag to millioner kroner. De ble enige om å selge disse for å flytte sammen. Peders leilighet ble solgt for to millioner og han kjøpte tomten «Granlunden» på ca 4 mål med et eldre hus på i juli 1996. Det var bare Peders navn som sto på kjøpekontrakten, og Peder gikk alene og tok opp lån i Mellomvik Sparebank
Marte og Peder gikk straks i gang med å rive huset som sto på Granlunden og begynte å bygge et nytt hus de skulle bo i. Marte var engasjert i planleggingen og jobbet tett med arkitektkontoret Sludd-hetta i Storevik om å tegne en unik villa i Vik-regionen til ekteparet. Peder engasjerte Lillevik Bygg & Anlegg til å oppføre eneboligen, og de fakturerte paret på vanlig måte. Peder arbeidet også noe selv på prosjektet på kveldstid. Peder solgte deler av aksjene sine i Royal Golden Pizza Palace, som hadde fått status som et av de beste spisestedene i Vik-regionen, for 500.000 kr. Disse pengen brukte han til å betale løpende utgifter for oppføring av huset. Samtidig fikk Marte solgt sin leilighet i Lillevik for to millioner kroner. Om lag halvannen million gikk inn i bygningen av det nye huset. De siste 500.000 gikk til løpende utgifter i familien.
Marte hadde arvet et landsted på Småvik-holmen. Forut for ekteskapsinngåelse ble partene enige om at dette skulle være Martes særeie. Peder pleide ofte å fikse litt på hytten om sommeren. Han beiset terrassen og malte ved behov. Han tok også ekstra ansvar for plenklipping og stell av blomstene. I tillegg var det alltid Peder som satt båten ut på sjøen om våren, tok den opp om høsten og satt den i stand til neste sesong.
Peder og Martes samliv ble stadig mer konfliktfylt. Det toppet seg julaften 2020. Paret hadde alltid pleid å gi hverandre overdådige julegaver, men Peder, som var lei av Marte, nøyde seg med å gi henne CD-platen Both Sides Now av Joni Mitchell (inspirert av en julefilm med Hugh Grant han hadde sett en gang). Marte syntes ikke dette var noe morsomt og sa at nå var det nok. Hun sendte separasjonsbegjæring til Statsforvalteren i Vik 1. januar 2021.
Peder og Marte ble ikke enige om hvordan verdiene skulle deles. Peder mente at han måtte kunne skjevdele verdier i Granlunden ettersom han mente han eide tomten selv. I tillegg hadde han brukt mer penger totalt sett enn Marte. Videre mente Peder at det måtte vektlegges at han hadde arbeidet på huset på kveldstid og at det var hans firma som hadde stått for oppføringen. Marte på sin side viste til at hun hadde tatt hovedansvaret i hjemmet, mens han hadde jobbet ekstra, og at hun hadde bidratt med nesten like mye midler. Når leiligheten hennes var solgt, gjensto det ikke så mye utgifter med å bygge huset og derfor hadde mye av hennes midler gått inn i dagligdagse utgifter istedenfor. Marte mente dette måtte være uten betydning med hensyn til spørsmål om eierskap siden det hadde vært et felles prosjekt. For det tilfelle at vilkårene for skjevdeling var til stede mente Marte at skjevdeling ville være urimelig.
Peder ønsket å overta Granlunden. Han viste til at han var blitt svært glad i eiendommen og at det ikke fantes liknende hus i området. Den arkitekttegnede boligen hadde mange rom og lå skjermet til og hadde praktutsikt ut over sjøen og Lillevik-gapet med omkringliggende skjærgård. Marte ønsket på sin side ikke å ta over eneboligen, men mente den burde selges på markedet. Hun viste til at det var vanskelig å verdsette villaen. Paret hadde innhentet verdivurderinger fra tre ulike eiendomsmeglere som hadde verdsatt Granlunden til hhv ti millioner, elleve millioner, og tolv millioner kroner.
Peder mente også at han måtte ha krav på vederlag for sin innsats på Martes hytte. Han hadde slitt seg ut hver sommer på alskens vedlikehold, mens Marte hadde kost seg på terrassen. Marte mente det ikke kunne være noe grunnlag for dette. Peder viste til at Marte aldri hadde vedlikeholdt hytten noe særlig før de traff hverandre, og at markedsverdien ville blitt redusert om han ikke holdt den i stand.
Spørsmål 1:
Kan Peder skjevdele?
Spørsmål 2:
Har Peder rett på naturalutlegg etter ekteskapsloven §§ 66 eller 67? Kommer du til at Peder har rett på utlegg etter § 66, skal § 67 drøftes subsidiært.
Spørsmål 3:
Har Peder rett på vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73?
Spørsmål 1:
Spørsmålet er om Peder kan skjevdele verdier i boligen.
Peder og Marte er ektefeller og det rettslige utgangspunktet er dermed lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (heretter ekteskapsloven eller el.), jf. ekteskapsloven § 1.
El. § 58 legger frem hovedregelen for deling ved skilsmisse. Bestemmelsen sier at ektefellenes samlede formuer skal som utgangspunkt deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld.
Det legges til grunn at ektefellene har formuesordningen felleseie etter § 58, da faktum ikke gir holdepunkt for annet.
El. § 59 første ledd viser til et unntak fra hovedregelen. Bestemmelsen sier at verdien av formue som “klart kan føres tilbake til” midler som en ektefelle hadde da “ekteskapet ble inngått” eller “senere har ervervet ved arv” eller ved “gave fra andre enn ektefellen” kan kreves holdt utenfor delingen.
E naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier en streng terskel, jf “klart”. Det medfører at midler som er blitt sammenblandet med andre midler, slik at det ikke er på det rene hvor midlene kommer fra, ikke oppfyller kravet. Ettersom midlene som senere erverves, er betinget ved opphav fra gave eller arv, viser det til at midler som for eksempel lønn, ikke kan skjevdeles.
Det er på det rene at midler i boligen ikke er “senere ervervet ved arv” eller ved “gave fra andre enn ektefellen”.
Spørsmålet er dermed om verdier i boligen “klart kan føres tilbake til” midler som Peder hadde “da ekteskapet ble inngått”.
Da Peder inngikk ekteskapet eide han en bolig til 2 millioner kroner. Denne ble solgt for å kjøpe tomten “Granlunden”. Tomten inneholdt en bolig som ble revet. Verdien på 2 millioner ble lagt inn i bygging av ny bolig. Verdien på 2 millioner kroner kan “klart føres tilbake til” midler som Peder hadde “da ekteskapet ble inngått”. Peder kan dermed skjevdele verdien på 2 000 000 kr.
Peder eide aksjer i Royal Golden Pizza Palace (heretter Pizza Palace), som han solgte for 500.000 kr. Pengene ble brukt til å betale løpende utgifter
for oppføring av huset. Det fremgår ikke tydelig i faktum om Peder eide aksjene før eller etter ekteskapet. Videre fremgår det av faktum at Pizza Palace økte i popularitet under ekteskapet. Det er dermed naturlig å anta at aksjene økte i verdi under ekteskapet. Det foreligger derfor usikkerhet rundt hvilke verdien som kan føres tilbake til, og hvilke som er grunnet økende popularitet under ekteskapet. Verdiene fra aksjene kan dermed ikke “klart føres tilbake til” midler som Peder hadde “da ekteskapet ble inngått”. Peder kan ikke skjevdele verdien på 500. 000 kr.
Boligen har økt betydelig i verdi. Ettersom det ikke fremgår hvorfor, legges det til grunn at det skyldes alminnelig inflasjon. For den videre vurderingen konstateres det at boligens nåverdi er 10 000 000 kr.
Marte solgte hennes egen boligen som hun hadde før ekteskapet. 1 500 000 millioner av disse ble lagt inn til boligbyggingen. Selv om oppgaven spør om hvilke midler Peder kan skjevdele i boligen, legges det til grunn at Marte har midler på 1 500 000 kr som trolig oppfyller vilkårene til § 59 første ledd. Dette er ettersom det er av betydning for å beregne skjevdelingskrav som skyldes alminnelig inflasjon.
Boligen består dermed av 2 000 000 kr som skyldes Peder, 500 000 kr som er lagt til grunn ikke kan skjevdeles, og 1 500 000 kr som skyldes Marte. Det er verdier på 4 000 000 kr lagt inn i huset. De resterende 6 millionene
skyldes alminnelig inflasjon.
2 000 000 kr av 4 000 000 tilsvarer en brøk på 1/2. Peder kan altså koble 1/2 av verdien som skyldes alminnelig inflasjon til egne midler. En verdi på 1/2 av 6 000 000 kr (3 000 000 kr) kan skjevdeles, da disse “klart kan føres tilbake til” midler som Peder hadde da “ekteskapet ble inngått”.
Det legges dermed til grunn at Peder kan skjevdele en verdi på 5 000 000 kr etter ekteskapsloven § 59 første ledd.
El. § 59 andre ledd oppstiller et unntak fra første ledd. Bestemmelsen sier at dersom retten til å utta midler etter første ledd fører til et “åpenbart urimelig resultat”, kan den helt eller delvis falle bort.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier en høy terskel, jf. “urimelig”. Videre taler åpning for at retten delvis kan falle bort mot en høy terskel. Ordlydstolkningen støttes av forarbeidene og rettspraksis, der det fremgår at andre ledd er en snever unntaksregel.
Spørsmålet er om Peders rett til skjevdeling vil føre til en “åpenbart urimelig resultat” for Marte.
Det fremgår av § 59 andre ledd andre punktum at ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien er særlige vurderingsmomenter.
Peder og Marte giftet seg i 1996, og sendte begjæring om separasjon i 2021. Ekteskapet varte i 25 år. Høyesterett har lagt til grunn at et ekteskap på 8-10 år er av kort varighet. 25 år er vesentlig mye lengre enn 10 år. Midler og arbeidsfordeling går mer over i hverandre, ved et lang ekteskap. Det taler for at skjevdeling vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Marte hadde hovedansvaret for tre barn. Videre hadde hun inntektsgivende arbeid. Det fremgår ikke av faktum i hvilken omfang dette arbeidet var av. Det legges dermed til grunn at arbeidet var av normalt omfang. Marte har dermed utført en betydelig innsats, som er å karakterisere som mer enn hva det er å forvente av henne. Martes innsats for familien taler for at skjevdeling vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Peder jobbet sene kvelder på Pizza Palace. Familien var ikke dårlig økonomisk stillt, og det er dermed naturlig å anta at det ikke var behov for at Peder jobbet overtid. Videre fremgår det av faktum at grunnen for de sene kveldene var at Peder hadde det vanskelig med å finne “gode servitører”. Ettersom vurderingsmomentet i andre ledd andre punktum er “ektefellenes innsats for familien”, og ikke “ektefellenes innsats”, beregnes ikke de sene kveldenes som ekstra innsats. Det legges dermed til grunn at Peders innsats var av normal karakter. Det taler for at skjevdeling vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Peder anfører at ettersom hans navn sto på kjøpekontrakten, og han alene tok opp lån i Mellomvik Sparebank, er han eier av boligen. Videre anfører han at det skal være av betydning for skjevdelingen. Rettspraksis viser at formelle forhold ikke er avgjørende. Det kan diskuteres at Marte har opparbeidet seg medeiendomsrett gjennom ekteskapet. Eierforholdet skal ikke være av betydning når verdier skjevdeles. Videre kjøpte Peder tomten av huset, og huset ble revet. Midler til å bygge opp nytt hus ble brukt av begge. Det kan dermed diskuteres at Peder eier tomten uten å eie huset. Rettspraksis har lagt til grunn at eierforholdet på tomten, ikke nødvendigvis er av betydning for eierforholdet på boligen. Disse forhold gjør at Peders anførsel avvises som lite relevant ved helhetsvurderingen av skjevdeling.
Det fremgår av forarbeidene at ved vurderingen av urimelighet skal det legges vekt på resultatet av skjevdelingen. Herunder spesielt den økonomiske stillingen til parten det skjevdeles mot.
Peder skjevdeler verdier på 5 000 000 millioner. I seg selv er dette et veldig betydlig beløp som vil tale for urimelighet. Likevel er huset på en verdi av
10 millioner. I tillegg er det andre verdier som kan gå inn i delingen. Det taler for at Martes økonomiske stilling ikke vil medføre åpenbart urimelighet.
Oppgaven ber ikke om å vurdere hvilke midler Marte kan skjevdele. Likevel er det lagt til grunn at Marte kan skjevdele en verdi på 1 500 000 kr. Da Peder får skjevdele verdier som skyldes alminnelig inflasjon etter brøk, tilsvarer det at Marte også skal kunne kreve slik skjevdeling. Videre har Marte en hytte som er særeie, som hun kan holde utenfor delingen. Martes verdier er av betydlig verdi, og taler for at Marte sin økonomiske stilling tåler at Peder skjevdeler midler av huset.
Ved en helhetlig vurdering legges det vekt på at Marte har andre midler hun eventuelt kan skjevdele eller som ikke skal likedeles. Marte sin økonomiske stilling vil fortsatt være god etter delingen. Ettersom terskelen i andre ledd er høy, legges det til grunn at vilkåret ikke er oppfylt.
Peders rett til skjevdeling vil ikke føre til et “åpenbart urimelig resultat” for Marte.
Peder kan skjevdele en verdi på 5 000 000 kr fra boligen.
Spørsmål 2:
Spørsmålet er om Peder har rett på naturalutlegg på boligen etter ekteskapsloven § 66.
Peder og Marte er ektefeller og det rettslige utgangspunktet er dermed lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (heretter ekteskapsloven eller el.), jf. ekteskapsloven § 1.
El. § 66 sier at når ektefellene skal “dele formuen etter kapittel 12”, har hver av dem rett til å beholde eiendeler eller rettigheter som han eller hun “fullt ut eller for det vesentlige eier”.
En naturlig språklig ordlydstolkning tilsier at Peder kan ha rett på naturalutlegg, uavhengig av om boligen er sameie. Det avgjørende er om eierandelen til Peder er vesentlig større en Marte sin. Høyesterett har lagt til grunn at for å anse som eier, må man ha en eierandel på va 75-80 %.
Ettersom partene har formuesordningen felleseie, skal de “dele formuen etter kapittel 12”. Vilkåret er oppfylt.
Spørsmålet er dermed om Peder er å anse som “fullt ut eller for det vesentlige eier” av boligen.
For å være full ut eier av boligen, må boligen være Peders eneeie. Det må ikke ha oppstått sameie etter El. § 31.
El. § 31 legger frem hovedregelen om ektefellers råderett. Bestemmelsen stiller videre opp vilkår for sameie. Eiendelen må ha vært “ervervet av begge ektefellene”, jf andre ledd første punktum, og tjent til ektefellenes “felles personlige bruk”, jf. tredje ledd første punktum.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det skal ligge en felles innsats bak ervervelsen, og at eiendelen brukes i fellesskap.
Spørsmålet er om boligen har tjent til ektefellenes “felles personlige bruk”.
Bestemmelsen gir eksempler på typiske eiendeler som oppfyller kravet, herunder felles bolig og vanlig innbo. Det viser til at det kreves mindre for at felles bolig og vanlig innbo oppfyller kravet om “felles personlige bruk”, sammenliknet med andre eiendeler som for eksempel en fritidsbolig.
Det fremgår tydelig av faktum at boligen er brukt av hele familien, herunder ektefellene og tre barn. Det legges dermed til grunn at boligen har tjent til ektefellenes “felles personlige bruk”. Vilkåret er oppfylt.
Spørsmålet er videre om boligen er “ervervet av begge ektefellene”
Tomten ble kjøpt etter ekteskapet ble inngått. Deretter ble boligen bygget på tomten, ved midler begge tidligere hadde hatt før ekteskapet. Det taler for at boligen er “ervervet av begge ektefellene”.
Peders navn sto på kjøpekontrakten og lånet for huset. Videre engasjerte Peder byggefirmaet. Det konstateres at Peder har vært en del av ervervelsen av huset.
Det fremgår av faktum at Marte var “engasjert i planleggingen” av av huset. Hun arbeidet tett med arkitektfirmaet for å tegne en “unik villa”. Ettersom Marte har vært med i planleggingsprosessen, og hjulpet med å gi villaen et særpreg, kan man legge til grunn at Marte har vært en del av ervervelsen.
Boligen er “ervervet av begge ektefellene”. Vilkåret er oppfylt.
Det legges dermed til grunn at det er opprettes sameie i boligen. Peder er ikke å anse fullt ut som eier av boligen.
Det kan likevel diskuteres om Peder er å anse som “vesentlig eier” av boligen.
For den videre vurderingen legges det til grunn at verdien på boligen er 10 000 000 kr.
Peders navn står på kjøpekontrakten og lånet som finansierer boligkjøpet. De formelle forhold taler for at Peder er “vesentlig eier” av boligen. Likevel har Høyesterett lagt til grunn at de formelle forhold ikke er avgjørende.
Peder har brukt 2 000 000 kr av egne penger for å bygge huset. Det tilsier at Peder eier verdier for 20 % av boligen.
Marte brukte selv 1 500 000 kr av egne penger for å bygge huset. Det tilsier at Marte eier verdier for 15 % av boligen.
Videre brukte Peder 500 000 kr på å betale løpende utgifter for oppføring av huset, fra egne akjsepenger. Det kan tale for at Peder eier verdi på 5 % av boligen. På den andre siden brukte Marte 500 000 kr på løpende utgifter til familien, fra egen lomme. Etter ekteskapsloven § 38 er ektefellene sammen ansvarlige for familiens underhold. Likevel kan ektefeller innad avtale en annen utgiftsfordeling. Utgiftsfordelingen til ektefellene kan forstås slik at Marte betaler løpende utgifter til familiens underhold, og dermed muliggjør at Peder kan betale løpende utgifter for oppføring av huset. Peder kan da ikke anses som eier av disse verdiene som han har lagt inn i huset.
Peder anfører at det skal vektlegges at han arbeidet på huset på kveldstid. Marte passet på deres 3 barn. Peders arbeid på kvelden vil ikke kunne vært mulig uten Marte sin innsats med barnepass. Det kan dermed legges til grunn at hun muliggjorde arbeidet til Peder, jf. Rt. 1975 s.220 og el. § 31 tredje ledd. Peders anførsel vil dermed ikke være av stor betydning for eierforholdet. Det er diskutert og lagt til grunn i oppgaven 1 at Martes innsats til familien var av betydelig verdi og Peders innsats av normal verdi. Arbeidsinnsatsen tilsier ikke noen spesiell eierandel i boligen.
Boligen har økt betraktelig i verdi siden den ble bygget. Vi har lagt til grunn at Peder eier 20 % av boligen, og Marte 15 %. Det kan dermed diskuteres om partene skal tilkjennegis en eierandel etter verdiøkning fra alminnelig inflasjon. Ettersom eierandelene er nesten like store, og ekteskapet av lang varighet, vil en slik eierandel ikke videre diskuteres, da det ikke vil utgjøre en særlig forskjell.
Det legges dermed til grunn at Peder ikke er å anse som den “vesentlig eier ” av boligen.
Peder har ikke rett på naturalutlegg etter ekteskapsloven § 66.
Eierforholdet ved boligen tilsier at Peder ikke har rett på naturalutlegg. Likevel stiller el. § 67 opp en særregel, uten hensyn til tidligere eierforhold.
Spørsmålet er om Peder har rett på naturalutlegg etter ekteskapsloven § 67.
Ekteskapsloven § 67 er en unntaksbestemmelse til § 66. Bestemmelsen første ledd bokstav a sier at når “særlige grunner” taler for det kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å overta “fast eiendom” som “utelukkende eller hovedsaklig har tjent til felles bolig”.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier en høy terskel, jf. “særlige”. Videre er det en unntaksbestemmelse, som gir inntrykk av at terskelen skal være høy for å kunne påberope seg retten bestemmelsen gir.
Det er på det rene at boligen er “fast eiendom” som “utelukkende eller hovedsaklig har tjent til felles bolig”.
Spørsmålet er dermed om det foreligger “særlige grunner” som taler for at Peder har rett på naturalutlegg.
Bestemmelsen andre ledd sier at det ved vurderingen skal legges vekt på ektefellenes og barnas behov.
Rettspraksis har vist at særlige grunner kan foreligge dersom ektefellen som krever naturalutlegg hovedsaklig skal forsørge barna etter ekteskapet.
Det er ikke holdepunkter i faktum som tilsier at Peder hovedsaklig skal forsørge barna. Det legges dermed til grunn at ektefellene vil ha delt forsørgelsesrett, da dette er norm. Det taler for at Peder ikke har rett på naturalutlegg.
Barna vil kunne ha behov for å bo i et miljø de er vant med, og dermed i huset de er oppvokst i. Dermed vil det kunne være et argument for at en av foreldrene skal overta huset. Ettersom Peder er den eneste av ektefellene som ønsker å overta huset, taler barnas behov for at han har rett på naturalutlegg.
Ekteparet fikk barna i perioden 1997-2003. Skilsmissebegjæringen kom i 2021. Det yngste barnet er da 18 år. Selv om det er vanlig å bo hjemmet lenger enn 18 år, er barnet å anse som av voksen alder. Behov for stabilitet i nærmiljøet er ikke lenger like trengende. Videre er det ikke mange år til barnet ønsker å flytte hjemme, for å foreksempel studere.
Det legges til grunn at barnas behov ikke er en “særlig grunn” som taler for at Peder har rett på naturalutlegg.
Det skal dermed vurderes om ektefellenes behov tilsier at det foreligger “særlige grunner”.
Peder begrunner ønske om å overta boligen, med at han har tilknytning til boligen, samt dens praktiske beliggenhet. Videre sier han at det ikke finnes liknende hus i området. Man kan dermed hevde at han har behov for den spesifikke boligen. Likevel er behovet av subjektiv karakter. Det kan
dermed ikke anses som en “særlig grunn” etter § 67, ettersom terskelen er høy.
Videre er det verdt å trekke frem at det var usikkerhet rundt verdien av boligen. Dette gjør at dersom Peder overtar boligen, ved å kjøpe Marte ut, vil Marte kunne sitte igjen med lavere verdier, enn dersom boligen blir solgt. Dersom boligen blir taksert til 10 millioner, og Peder for eksempel betaler Marte halvparten av boligens verdi. Vil Marte sitte igjen med 1 million mindre enn dersom boligen blir solgt for 12 millioner. Ettersom det er tale om betydelige verdier, taler det for at boligen skal selges, av hensyn til Marte.
Det foreligger ikke “særlige grunner” som taler for at Peder kan kreve naturalutlegg etter § 67.
Peder kan ikke kreve naturalutlegg etter ekteskapsloven § 67.
Spørsmål 3:
Spørsmålet er om Peder har rett på vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73.
Peder og Marte er ektefeller og det rettslige utgangspunktet er dermed lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (heretter ekteskapsloven eller el.), jf. ekteskapsloven § 1.
Ekteskapsloven § 73 sier at dersom en ektefelle “gjennom bidrag til familiens underhold”, ved “arbeid” eller “på annen måte” i “vesentlig grad” har medvirket til å “øke midler som er den andre ektefelles særeie”, kan han eller hun tilkjennes vederlag.
En naturlig språklig forståelse av bestemmelsen tilsier en høy terskel for å tilkjennes vederlag, jf. “vesentlig”. Ektefellens arbeid må ha betydelig økt midlene til den andres særeie.
I dom HR-2003-553-A ble den ene ektefellen tilkjent vederlag, da h*n gjennom årene hadde uført “betydelige oppussingsarbeider” og “betjente alene renter og avdrag på lånet”. Dommen viser til at oppussingen må være av betydelig omfang over flere år, i tillegg til det bør være andre momenter som taler for vederlagskrav. Dommen støtter ordlydstolkningen om høy terskel.
Peder har bidratt økonomisk til familien. Videre har han arbeidet på deres felles bolig på kveldstid og arbeidet på hytten. Det legges dermed til grunn at vilkårene “gjennom bidrag til familiens underhold”, ved “arbeid” eller “på annen måte” er oppfylt.
Spørsmålet er dermed om Peders arbeid har i “vesentlig grad” medvirket til å “øke midler som er den andre ektefelles særeie”.
Det er på det rene at hytten er Martes særeie.
Peder hevder at han har slitt seg ut hver sommer ved å vedlikeholde hytten, mens Marte har kost seg på terrassen. Marte bestrider ikke dette. Det taler for at Peders arbeid var av “vesentlig grad”.
Selv om ektefeller har et nært knyttet forhold, er det ikke normalt å kreve at den ene ektefellen skal arbeide hele sommeren, samtidig som den andre slapper av. Dette særlig da det er ektefellen som slapper av sin eiendom det arbeides på. Da Peders arbeid ikke er forventet eller “normalt”, taler det for at Peders arbeid var av “vesentlig grad”.
Det fremgår ikke av faktum om hytten har økt i verdi. Peder hevder at markedsverdien til hytten ville blitt redusert dersom arbeidet ikke ble utført. Det er dermed naturlig å legge til grunn at hytten ikke har økt i verdi. Det taler for at Peders arbeid ikke har medvirket til å “øke midler som er den andre ektefelles særeie”.
Arbeidet karakteriseres som vedlikeholdsarbeid, og ikke oppussing. Oppussing av hytten kunne medvirket til en vesentlig verdiøkning. Det taler for at Peders arbeid ikke i “vesentlig grad” har medvirket til å “øke midler som er den andre ektefelles særeie”.
Det er av betydning å trekke frem at partene var enige om at hytten skulle være Martes særeie. Peder var altså klar over at Marte eide hytten, og burde da også tenkt seg til at arbeid på hytten ville komme Marte til gode. Dersom Peder ønsket vederlag for arbeid i hytten, burde han ha laget avtale med Marte om dette. Det taler for at vederlagskravet ikke skal tilkjennegis.
Videre fremgår det ikke av faktum at Marte ønsket eller spurte Peder om han kunne fikse ting på hytten. Det kan dermed hevdes at Peders arbeid var på hans eget initiativ etter behov for sysselsettelse. Ønsket Peder å slappe av slik som Marte gjorde, kunne han ha gjort det. Det taler for at vederlagskravet ikke skal tilkjennegis.
Peder var den eneste av paret som satt ut og inn båten, og gjorde den klar for sesongen. Likevel er det ikke normalt å selge en hytte med båt. Båt og hytten er to separate eiendeler, og dette skal dermed ikke være av betydning for vurderingen.
Etter en helhetsvurdering legges det vekt på at terskelen til ordlyden er høy. Peder har opprettholdt verdien av hytten, og ikke nødvendigvis økt verdien av den. Videre foreligger det ikke forhold som tilsier at arbeidet måtte gjøres. Det legges til grunn at Peder ikke i “vesentlig grad” har medvirket til å “øke midler som er den andre ektefelles særeie”.
Peder har ikke rett på vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73.