Peder Kjås og Marte Snirklerud traff hverandre på en av de populære samlingene til Lillevik Improteater og kulturkrams i 1995. De falt pladask for hverandre og giftet seg i Lillevik Kirke i august 1996. I tidsrommet 1997-2003 fikk de tre barn sammen. Peder Kjås var gründer og drev Royal Golden Pizza Palace AS i Lillevik, samt Lillevik Bygg & Anlegg AS. Marte Snirklerud hadde cand.mag (tilsvarer omtrent bachelorgrad) i sosiologi og jobbet i Storevik kommune. Omtrent samtidig som hun traff Peder startet hun med hovedfagsstudier (tilsvarer omtrent mastergrad) i sosiologi som hun tok på deltid mens hun jobbet i kommunen. Etter at hun var ferdig med hovedfaget begynte hun i 2005 i en stilling hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Vik hvor hun jobbet med oppvekst og folkehelse. Marte tok hovedansvaret for barna, ettersom Peder stadig måtte på jobb på kveldstid på Royal Golden Pizza Palace. Han klaget kontinuerlig på at det var umulig å få tak i gode servitører.
Da Marte og Peder traff hverandre eide de hver sine boliger i Lillevik som begge var verdt om lag to millioner kroner. De ble enige om å selge disse for å flytte sammen. Peders leilighet ble solgt for to millioner og han kjøpte tomten «Granlunden» på ca 4 mål med et eldre hus på i juli 1996. Det var bare Peders navn som sto på kjøpekontrakten, og Peder gikk alene og tok opp lån i Mellomvik Sparebank
Marte og Peder gikk straks i gang med å rive huset som sto på Granlunden og begynte å bygge et nytt hus de skulle bo i. Marte var engasjert i planleggingen og jobbet tett med arkitektkontoret Sludd-hetta i Storevik om å tegne en unik villa i Vik-regionen til ekteparet. Peder engasjerte Lillevik Bygg & Anlegg til å oppføre eneboligen, og de fakturerte paret på vanlig måte. Peder arbeidet også noe selv på prosjektet på kveldstid. Peder solgte deler av aksjene sine i Royal Golden Pizza Palace, som hadde fått status som et av de beste spisestedene i Vik-regionen, for 500.000 kr. Disse pengen brukte han til å betale løpende utgifter for oppføring av huset. Samtidig fikk Marte solgt sin leilighet i Lillevik for to millioner kroner. Om lag halvannen million gikk inn i bygningen av det nye huset. De siste 500.000 gikk til løpende utgifter i familien.
Marte hadde arvet et landsted på Småvik-holmen. Forut for ekteskapsinngåelse ble partene enige om at dette skulle være Martes særeie. Peder pleide ofte å fikse litt på hytten om sommeren. Han beiset terrassen og malte ved behov. Han tok også ekstra ansvar for plenklipping og stell av blomstene. I tillegg var det alltid Peder som satt båten ut på sjøen om våren, tok den opp om høsten og satt den i stand til neste sesong.
Peder og Martes samliv ble stadig mer konfliktfylt. Det toppet seg julaften 2020. Paret hadde alltid pleid å gi hverandre overdådige julegaver, men Peder, som var lei av Marte, nøyde seg med å gi henne CD-platen Both Sides Now av Joni Mitchell (inspirert av en julefilm med Hugh Grant han hadde sett en gang). Marte syntes ikke dette var noe morsomt og sa at nå var det nok. Hun sendte separasjonsbegjæring til Statsforvalteren i Vik 1. januar 2021.
Peder og Marte ble ikke enige om hvordan verdiene skulle deles. Peder mente at han måtte kunne skjevdele verdier i Granlunden ettersom han mente han eide tomten selv. I tillegg hadde han brukt mer penger totalt sett enn Marte. Videre mente Peder at det måtte vektlegges at han hadde arbeidet på huset på kveldstid og at det var hans firma som hadde stått for oppføringen. Marte på sin side viste til at hun hadde tatt hovedansvaret i hjemmet, mens han hadde jobbet ekstra, og at hun hadde bidratt med nesten like mye midler. Når leiligheten hennes var solgt, gjensto det ikke så mye utgifter med å bygge huset og derfor hadde mye av hennes midler gått inn i dagligdagse utgifter istedenfor. Marte mente dette måtte være uten betydning med hensyn til spørsmål om eierskap siden det hadde vært et felles prosjekt. For det tilfelle at vilkårene for skjevdeling var til stede mente Marte at skjevdeling ville være urimelig.
Peder ønsket å overta Granlunden. Han viste til at han var blitt svært glad i eiendommen og at det ikke fantes liknende hus i området. Den arkitekttegnede boligen hadde mange rom og lå skjermet til og hadde praktutsikt ut over sjøen og Lillevik-gapet med omkringliggende skjærgård. Marte ønsket på sin side ikke å ta over eneboligen, men mente den burde selges på markedet. Hun viste til at det var vanskelig å verdsette villaen. Paret hadde innhentet verdivurderinger fra tre ulike eiendomsmeglere som hadde verdsatt Granlunden til hhv ti millioner, elleve millioner, og tolv millioner kroner.
Peder mente også at han måtte ha krav på vederlag for sin innsats på Martes hytte. Han hadde slitt seg ut hver sommer på alskens vedlikehold, mens Marte hadde kost seg på terrassen. Marte mente det ikke kunne være noe grunnlag for dette. Peder viste til at Marte aldri hadde vedlikeholdt hytten noe særlig før de traff hverandre, og at markedsverdien ville blitt redusert om han ikke holdt den i stand.
Spørsmål 1: Kan Peder skjevdele?
Spørsmål 2: Har Peder rett på naturalutlegg etter ekteskapsloven §§ 66 eller 67? Kommer du til at Peder har rett på utlegg etter § 66, skal § 67 drøftes subsidiært.
Spørsmål 3: Har Peder rett på vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73?
Spørsmål 1:
Det overordnede spørsmålet er om Peder kan skjevdele.
Lov 4. juli.1991 nr. 47 om ekteskap (heretter: ekteskapsloven eller el.) kommer til anvendelse i følgene tre oppgaver fordi partene er ektefeller.
Hovedregelen er at ektefellers felleseie skal deles likt ved en deling jf. el. § 58 første ledd.
Ekteskapsloven § 59 første ledd åpner for et unntak fra likedelingsregelen i el. § 58. Verdien av formue som “klart kan føres tilbake” til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har “ervervet ved arv”, eller ved “gave fra andre enn ektefellen”, kan kreves holdt utenfor delingen.
En ordlydstolkning av el. § 59 første ledd vil tilsi at det er nettoverdien som kan skjevdeles. At det er verdien av en formue tilsier at det kun er verdien av en eiendel som kan skjevdeles. Eiendeler kan altså ikke skjevdeles ut fra el. § 59. “Midler som en ektefelle hadde” viser til at en ektefelle kun kan kreve sine egne midler skjevdelt. “Klart kan føres tilbake til” gir utrykk for et høy terskel. Ordlyden gir utrykk for at det skal mer til enn en sannsynlighetsovervekt for at klarhetskravet skal være oppfylt. Videre gir ordlyden utrykk for at midler som en ektefelle har mottat etter inngåelsen av ekteskapet som kan føres tilbake til arv eller gave fra andre enn ektefellen, også kan holdes utenfor delingen.
I Ot.prp.nr.28 (1990–1991) side 121 er det uttalt at vilkåret “klart kan føres tilbake til” krever mer enn en alminnelig bevisovervekt. Dette er også fulgt opp i rettspraksis jf. Rt-2015-710.
Peder krever verdier i Granlunden skjevdelt. Peder har ikke fått verdier i Granlunden i arv eller i gave fra andre enn ektefellen. Det er da avgjørende at verdier i Granlunden “klart kan føres tilbake til” midler Peder hadde før ekteskapet.
Spørsmålet blir om Peder har verdier i Granlunden som “klart kan føres tilbake til” midler han hadde før inngåelse av ekteskapet.
Det er på det rene at Peder eide en bolig til en verdi av 2 milllioner kroner før inngåelsen av ekteskapet. Han finansierte delvis tomten “Granlunden” med penger fra salget av boligen.
Granlunden ble kjøpt av Peder en måned før inngåelsen av ekteskapet. At Peder kjøpte tomten før inngåelsen av ekteskapet trekker i retningen av at Peder har verdier i Granlunden som “klart kan føres tilbake til” midler han hadde før inngåelse av ekteskapet.
I tillegg tok Peder opp et lån alene før inngåelsen av ekteskapet. Det fremkommer av rettspraksis at man normalt anses som eier i det man alene tar opp lån til. Det var også kun Peders navn som sto på kjøpekontrakten. Det formelle taler for at Peder kjøpte huset alene og før inngåelsen av ekteskapet. Dette trekker i retningen av at Peder har verdier i Granlunden som “klart kan føres tilbake til” midler han hadde før inngåelse av ekteskapet.
Dersom det fremdeles er lån igjen etter Peders lån skal dette trekkes fra hans skjevdelingsmidler jf. el. § 58 tredje ledd bokstav b.
Det er på det rene at Peder kan skjevdele nettoverdien av tomten.
Peder solgte aksjer for 500 000 kroner, og anvende disse i byggeprosjektet. Salget av aksjene skjedde etter inngåelsen av ekteskapet. Likevel er det klart at han eide aksjene ved inngåelsen av ekteskapet. Det har skjedd en ombytting. Ekteskapsloven § 59 første ledd åpner for at ombytting av midler fra før ekteskapet kan skjevdeles. Disse 500 000 kronene som ble brukt til byggeprosjektet er midler som “klart kan føres tilbake til” midler som Peder hadde før inngåelsen av ekteskapet, og de kan derfor skjevdeles.
Peder anfører at hans arbeid på huset, og at det var hans firma som hadde stått for oppføringen måtte vektlegges. Dette vil ikke tilføre vekt da arbeid på huset ikke er en verdi som kan måles i kroner. Firmaet fakturerte ektefellene som normalt. De ble dermed ansett som vanlige kunder. I tillegg er Peders anførsel knyttet til en periode etter inngåelsen av ekteskapet. Peders anførsel fører derfor ikke frem i skjevdelingskravet om Granlunden.
Han anfører også at han har lagt inn mer penger enn Marte totalt sett i boligen. Dette argumentet kan ikke føre frem da el. § 59 ikke åpner for at slike momenter skal tas til betrakting. Peder kan ikke kreve hele boligen skjevdelt kun fordi han har brukt mer penger på den.
Det har skjedd en betydelig verdiøkning av boligen. En ektefelle kan kreve noe av verdiøkningen skjevdelt. Det skal da regnes ut den del av verdistigningen som kan tilbakeføres til den forholdsmessige verdi av tomten da den ble inkorporert jf. HR-2004-143-A i domsspremiss 20. Peder kan kreve den verdistigningen som kan tilbakeføres til hans skjevdelingskrav skjevdelt.
Det er klart at Peder har midler i Granlunden som “klart kan føres tilbake til” midler han hadde før inngåelse av ekteskapet. Nettoverdien av tomten og aksjepengene kan skjevdeles jf. el. § 59 første ledd. I tillegg kan han kreve den verdistigningen som kan tilbakeføres til hans skjevdelingskrav skjevdelt
jf. HR-2004-143-A i domsspremiss 20 jf. el. § 59.
Marte anfører at et skjevdelingskrav vil være urimelig. Det fremkommer av el. § 59 andre ledd at retten til å utta midler etter første ledd kan helt eller delvis falle bort dersom skjevdelingskravet vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”. Det skal i en slik vurdering legges vekt på en ektefelles innsats for familien og ekteskapets varlighet.
Spørsmålet blir da om skjevdelingskravet vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
En ordlydstolkning vil tilsi en høy terskel for at skjevdelingskrav skal falle bort. El. § 59 første ledd er en unntaksregel, noe som tilsier høy terskel. El. § 59 andre ledd er et unntak fra unntaket, noe som tilsier en enda høyere terskel enn første ledd. Ordlyden gir utrykk for at det skal tungtveiende argumenter til for at andre ledd skal få anvendelse.
I forarbeidene er det uttalt at dette er en snever unntaksregel. Det er også uttalt at det i vurderingen skal vurderes om en ektefelle vil bli urimelig dårlig økonomisk stilt, og om en ektefelle har særeiemidler som holdes utenfor delingen.
Ekteskapet varte i 25 år. I Rt. 1999 s. 177 ble det lagt til grunn at et ektskap på 10 år ble ansett som relativt kortvarig. Marte og Peders ekteskap varte i 25 år. Dette er betydelig lengre enn 10 år. Grunnet dette må ekteskapets varlighet bli vektlagt i vurderingen. Ekteskapets varighet trekker i retningen av at skjevdelingskravet vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Marte har også gjort en stor innsats for familien gjennom ekteskapet da Peder har jobbet mye overtid. Dette trekker i retningen av
at skjevdelingskravet vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Verdien av boligen er satt til over 10 millioner kr. Peders skjevdelingskrav blir på om lag 2 500 000 uten verdien av verdiøkningen. Det er trolig en stor del av verdien av boligen som skal likedeles etter at Peder har tatt ut sitt skjevdelingskrav jf el § 58. Marte vil få verdier av boligen gjennom likedelingsregelen. Skjevdelingskravet er trolig lite i forhold til hele boligens verdi. Dette trekker i retningen av at skjevdelingskravet ikke vil føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
I tillegg er det anført i forarbeidene at det skal vurderes om en ektefelle blir urimelig dårlig stilt økonomisk. Marte hadde jobb på skjæringstidspunktet, og hun vil få sitt boslodd. Det er ikke holdepunkter for å tilsi at et skjevdelingskrav ville stilt henne i en særskilt dårlig økonomisk stilling. Dette trekker i retningen av at skjevdelingskrav vil ikke føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Marte har i tillegg hytten som sitt særeie som hun vil kunne holde utenfor delingen. Dette trekker i retningen av at skjevdelingskrav vil ikke føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Marte anfører at hennes hovedansvar i hjemmet talte for urimelighet. Martes arbeid i hjemmet startet etter at boligen var bygget, og det er derfor ingen sammengeng mellom skjevdelingskravet av tomten og hennes arbeid. Videre anfører hun at hun ikke fikk muligheten til å legge inn like mye midler som Peder. Dersom Marte hadde ønsket på tomtekjøpstidspunktet å eie halve tomten, kunne hun tatt opp et lån istedenfor Peder. Hun hadde en leilighet som kunne tjene som sikkerhet for lånet. Martes anførsler kan ikke bli vesentlig vektlagt i rimelighetsvurderingen.
Argumentajsonsrekken viser ikke til tilstrekkelige tungveiende argumetner for at vilkåret om “åpenbart urimelig resultat” skal være oppfylt.
Skjevdelingskravet vil ikke føre til et “åpenbart urimelig resultat”.
Videre drev Peder Royal Golden Pizza Palace AS og Lillevik Bygg og Anlegg AS. Slik det fremgår av faktum hadde Peder dette da han møtte Marte.
Spørsmålet blir da om Peders Royal Golden Pizza Palace AS og Lillevik Bygg og Anlegg AS er verdier som “klart kan føres tilbake til” midler han hadde før ekteskapet.
Bedriftene sto ved inngåelsen av ekteskapet, og står fremdeles på skjæringstidspunktet. Det er derfor på det rene at Royal Golden Pizza Palace AS og Lillevik Bygg og Anlegg AS er verdier som “klart kan føres tilbake til” midler han hadde før ekteskapet.
Det er ikke holdepunkter for å tilsi at skjevdelingskravet av Royal Golden Pizza Palace AS og Lillevik Bygg og Anlegg AS vil føre til et “åpenbart urimelig resultat” jf. el. § 59 andre ledd.
Peder kan da skjevdele nettoverdien av tomten Granlunden, aksjeverdiene på 500 000 kr, hans forholdsmessige del av verdiøkningen, og
bedriftene Royal Golden Pizza Palace AS og Lillevik Bygg og Anlegg AS.
Konklusjonen er at Peder kan skjevdele.
Spørsmål 2:
Det overordnede spørsmålet er om Peder har rett på naturalutlegg etter ekteskapsloven §§ 66 eller 67.
Hovedregelen er at ektefellenes samlede formue skal deles likt mellom dem jf. el. § 58 første ledd.
Ekteskapsloven § 66 åpner likevel for at en ektefelle kan beholde egne eiendeler. En ektefelle kan da beholde eiendeler som han eller hun fullt ut, eler for det vesentlige eier.
En ordlydstolkning av el. § 66 vil tilsi at en ektefelle kan overta en eiendel dersom ektefellen eier betydelig mer av tingen enn den andre ektefellen.
I rettspraksis er det fastslått at en ektefelle må eie over 75% av eiendelen for å kunne kreve den utlagt til seg.
Spørsmålet blir da om Peder eier mer enn 75% av Granlunden.
Med et utgangspunkt om at boligen er verdt 10 milllioner kroner må Peder eie 7,5 millioner kroner av boligen for at han skal bli ansett som “vesentlige eier”.
Det følger av el. § 31 at ektefellene eier det de eide ved inngåelsen av ekteskapet og senere ervervet.
Som nevnt i oppgave 1 eier Peder 2 millioner kroner fra sin forrige bolig, samt det kan tok opp i lån. I tillegg solgte Peder sine aksjer for 500 000 kr. Disse pengene ble brukt til å betale utgifter som byggingen medførte. Dette taler for at Peder eier rundt 2 500 000 kr av boligen. Marte bidro med 1 500 000 kr i byggingen av boligen.
Det fremkommer ikke av faktum hvordan boligen har økt så betydelig i verdi. Derfor antas det at verdiøkningen skyldes alminnelig inflasjon. I henhold til rettspraksis skal alminnelig inflasjon deles mellom ektefellene forholdsmessig.
Partene har lagt inn en felles innsats der begge har bidratt omtrent like mye på ulike måter. Dette taler ellers for en lik eierandel jf el. 31 jf. lov 18. juni. 1965 nr. 6 om sameige § 2.
Det er ikke holdepunkter for å tilsi at Peder eier mer enn 75% av Granlunden. Peder har derfor ikke rett på naturalutlegg etter el. § 66.
Spørsmålet blir derfor videre om Peder har rett på naturalutlegg etter ekteskapsloven § 67.
Det følger av el. § 67 at dersom “særlige grunner” taler for det kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å overta fast eiendom som utelukkende eller hovedsaklig har tjent som felles bolig.
En ordlydstolkning av el. § 67 vil tilsi at det må gjøres en interesseavveining mellom ektefellene. Det kreves at en ektefelle har sterkere argumenterer for å få overta enn den andre. Det følger også av ordlyden at eiendommen må ha være ansett som ektefellenes “felles bolig”. En ordlydstolkning av “felles bolig” vil tilsi at det er begge ektefellenes faste tilholdssted.
Det er på det rene at boligen har tjent til felles bolig. Det er derfor avgjørende at “særlige grunner” taler for at Peder kan overta boligen.
Spørsmålet er om “særlige grunner” taler for at Peder kan overta boligen.
Peder har en stor interesse av å overta boligen. Han har fått en spesiell tilknytning til den. Boligen er spesielt anpasset til ektefellene, og er unikt designet. Det vil være vanskelig å erstatte en slik bolig. Marte på en annen side har ikke interesse av å overta boligen. Dette taler for at det er “særlige grunner” som taler for at Peder kan overta boligen.
På en annen side er barna voksne på skjæringstidspunktet, at Peder alene skal bo i dette store huset taler mot at det er “særlige grunner” som taler for at Peder kan overta boligen.
Marte ønsker at boligen selges. Det ønsket er ikke nærmere begrunnet, så det antas at det er fordi hun ønsker salgsverdien av boligen. Dersom Peder får boligen utlagt etter el. § 67 skal han betale den verdien av huset han ikke har krav på i lodd til Marte jf. el § 70. Marte vil få sin andel av verdiene i huset dersom Peder får boligen utlagt. Det kan da argumenteres for at boligen er verdt 12 millioner som en eiendomsmegler anfører.
Interesseavveiningen vil trekke i retningen av at det er “særlige grunner” som taler for at Peder kan overta boligen.
Konklusjonen er at Peder har rett på naturalutlegg etter ekteskapsloven § 67.
Spørsmål 3:
Det overordnede spørsmålet er om Peder har rett på vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73.
Hovedregelen er at en ektefelle som har særeie kan holde hele verdien av særeiemiddelet utenfor delingen jf. el. § 42.
Det fremkommer av el. § 73 at en ektefelle kan tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen dersom han eller hun har gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i “vesentlig grad” medvirket til å øke midler som er den andres ektefellens særeie.
En ordlydstolkning av dette vil tilsi at det er ektefellen som krever skjevdeling som må være være årsaken til en verdistigning i den andre ektefellens særeie.
“[I] vesentlig grad medvirket” tyder på at ektefellen må ha gitt en større innsats enn ektefellen som har særeie. I tillegg tyder det på at ektefellens innsats er over det normale for ektefeller.
I Rt. 1990 s. 1226 er det uttalt at en slik vurdering beror på et rimelighetsskjønn fra rettens side.
Peder krever å få et vederlag for sin innsats på Martes hytte. Det er på det rene at landstedet er Martes særeie jf. el. § 42. Vilkåret om at det må omhandle et middel som er den andre ektefellens særeie er derfor oppfylt.
Peder har “arbeidet” på Martes hytte. Det er da avgjørende om arbeidet hans “i vesentlig grad” har medvirket til å øke verdien av hytten.
Spørsmålet blir da om Peder i “vesentlig grad” har medvirket til å “øke” verdien av Martes hytte.
Peders arbeid med hytten er å anse som nødvendig arbeid for å ivareta en hytte. Uten beising, maling og plenklipping ville hytten trolig forfalt etter hvert. Slikt arbeid er ikke noe som i seg selv øker verdien av en hytte. Likevel er det anført at Marte ikke hadde vedlikeholdt hytten noe særlig før de traff hverandre. Det er kun Peder som har gjennomført dette arbeidet. Dette tyder på at uten Peders arbeids å hadde hytten trolig forfalt, og sunket i verdi. Dette trekker i retningen av at Peder i “vesentlig grad” har medvirket til å øke verdien av Martes hytte.
På en annen side er det normalt at ektefeller gjør slikt arbeid til tross for at det er den andre ektefellens særeie. Det er altså unormalt at en ektefelle nekter å gjennomføre vedlikehold av den andre ektefellens hytte som er særeie. Dette arbeidet er altså anse som det normale for ektefeller. Det er ikke vanlig å få tilkjent vederlag for vanlig vedlikehold som er innenfor det normale.
Peder anfører også at det alltid var han som satt ut båten og tok den opp. Båten er ikke Martes særeie, og denne anførslen fører derfor ikke frem.
I tillegg er det ikke holdepunkter for å tilsi at Peders arbeid har økt verdien av hytten. Peder har i “vesentlig grad” stått for det meste av arbeidet, men dette arbeidet har ikke ført til en verdiøkning. Selv om Peder anfører at hytten trolig ville synke i verdi dersom han ikke hadde gjennomført vedlikeholdet, kan ikke dette ha betydelig vekt da dette ikke er realiteten.
Ettersom det ikke foreligger en verdiøkning som Peder kan ha medvirket til har han ikke i “vesentlig grad” medvirket til å “øke” verdien av Martes hytte. Vilkårene for vederlagskrav etter el. § 73 er derfor ikke oppfylt.
Konklusjonen er at Peder har ikke rett på vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73.