JUR 117-1, Tings- og immaterialrett, eksamen vår 2022

DEL 1: Praktikum – Beregnet tidsbruk, ca. 4 timer

Oppgave 1:

Det overordnede rettsspørsmålet er om servitutten som ble stiftet ved forbehold om veirett var en reell eller en personlig servitutt.

Lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom, heretter omtalt som servituttloven eller servl., vil normalt komme til anvendelse. Det presiseres likevel i servl. § 1 (2) at loven er deklaratorisk og vil vike for det som følger av “avtale eller særlege rettshøve”, med mindre noe annet er sagt i loven. Kjøpsavtalen mellom Torleif og Jørgen blir derfor å regne som rettsgrunnlaget.

Servitutter kan være av forskjellige karakterer. En reell servitutt ligger til en fast eiendom og kan ikke avhendes uten eiendommen, eller deler av denne, jf. servl. § 9 (2) første punktum. En personlig servitutt ligger til en person, og kan i teorien avhendes til hvem som helst, under visse vilkår, jf. servl. § 9 (1). Det må derfor avgjøres om avtalen stifter en rett knyttet kun til Torleif, eller om retten tilhører selve eiendommen, ‘Vidsyn’.

Det følger av alminnelig avtalerettslige tolkningsprinsipper at en avtale skal tolkes subjektivt utfra partenes felles forståelse. I foreliggende tvist foreligger ingen felles forståelse blant partene, og avtalen må derfor tolkes objektivt. I tolkingen skal tilstanden ved avtalens inngåelse legges til grunn.

Det følges av ordlyden til avtalen at det var snakk om nødvendig adkomst. Da avtalen ble utarbeidet, fantes ingen kommunal vei, og for å kunne ta seg til ‘Vidsyn’ var det nødvendig å ta seg over ‘Blesten’. Dette fremstår ikke som særlig uklart. Det som skaper usikkerhet er hvordan ordet ‘undertegnede’ skal tolkes. Skal det forstås som eieren av ‘Vidsyn’ eller som Torleif Ås personlig.

Tolker en kun ordlyden i seg selv vil den vise ganske klart til Torleif Ås, som var den som undertegnet. Noe som må kunne trekke i retning av at det er snakk om en personlig servitutt. Likevel referer også Torleif til seg selv som ‘selger’, som muligens kan trekke i retning en forståelse at det Torleif som eier av ‘Vidsyn’ som skal ha veiretten og ikke han personlig.

Det har i rettspraksis, blant annet, Rt. 1965 s. 140, blitt tolket at selger må anses brukt i betydningen av eier, se side 142. Dommen kom derimot frem til til at det var en personlig servitutt og ikke en reell, men la tung vekt på hva slags rett servituttene ga. I tilfellet i forutnevnte dom var det snakk om en forkjøpsrett. I den foreliggende tvisten er derimot servitutten knyttet til adgang til selve tomten, og slik sett klart knyttet opp mot den, og ikke Torleif personlig.

Det må ha vært klart for både Torleif og Jørgen at eiendommen en gang ville måtte bytte eier, enten via salg eller arv. At personen som skulle overta eiendommen, ikke skulle ha en veirett for å komme seg til tomten virker verken logisk eller rimelig. Som nevnt fantes det ikke på denne tiden noen kommunal vei på det daværende tidspunktet. Slik sett virker det ikke veldig rimelig å forstå servitutten om nødvendig adkomst som en personlig servitutt. Den skulle utbedre et mangel ved ‘Vidsyn’, og må derfor kunne sies å ligge til eiendommen.

Det var en reell servitutt som ble stiftet ved forbehold om veirett.

Oppgave 2:

Det overordende spørsmålet er om veiretten falt bort som følge av at den kommunale veien ble anlagt.

Det følger av forrige oppgave at servituttloven er deklaratorisk og viker for avtale eller andre særlige rettsforhold. Avtalen mellom Torleif og Jørgen må dermed fungere som rettsgrunnlag for tvisten.

Det følger av avtalen at forbeholdet om veiretten gjaldt ‘nødvendig adkomst’. Etter at det ble opparbeidet en ny kommunal vei med innkjøring inn til ‘Vidsyn’, fra motsatt side. Spørsmålet blir dermed om den reelle servitutten som skulle sikre veirett til ‘Vidsyn’, kun gjaldt så lenge den var nødvendig.

Av drøftelsen i forrige oppgave vises det til at avtalen ble inngått fordi den var en nødvendighet, noe som også fremkommer av avtaleteksten. En ren ordlydstolkning av avtaleketensten ‘nødvendig adkomst’ vil kunne bli forstått som den bortfaller når adkomsten over tomten ikke lenger er nødvendig.

Av faktum fremkommer det at til tross for opparbeidelsen av den kommunale veien fortsatte Torleif å bruke den gamle veien over ‘Blesten’. Derimot var denne bruken av gamleveien kun sporadisk og av Torleif ble veien sett på og brukt som en snarvei. At veien har byttet karakter fra en vei som Torleif var avhengig av for nødvendig adkomst til en vei han bruker som snarvei, vil trekke forholdsvis tungt i retning av at veien ikke lenger er å anse som nødvendig.

I Rt. 1958 s. 758 kom Høyesterett til at en veirett for to eiere som gikk over noen parseller ikke var falt vekk som følge av at det var anlagt en ny riksvei som gjorde at den gamle veien ikke lenger var nødvendig. Avtalen som lå til grunn for de to eierne var tydeligere og mer nøyaktig enn avtalen mellom Torleif og Jørgen, og det var der snakk om fri adkomst og ikke nødvendig adkomst. Dommen har slik sett ikke all verdens av overføringsverdi til den foreliggende tvisten, men viser at en eldre veirett ikke bare faller vekk automatisk som følge av at en ny mulighet oppstår. Dette kan trekke i retning av at veiretten ikke har falt vekk.

Det må derimot legges betydelig vekt på bruken av ordet ‘nødvendig’ i avtalen. Bortfall av servituttter er, med unntak av omskiping og avskiping, jf. servl. §§ 5 og 6 og misbruk av servitutten jf. servl. § 17 ikke spesifikt omtalt i loven. Å se hen til noen av dommene rundt strøksservituttene kan dermed være av interesse.

Negative servitutter i form av strøksservitutter har vært oppe i Høyesterett en rekke ganger, den siste dommen det velger å vises til her, er Naturbetong 1 dommen, jf. Rt. 2008 s. 362. Det blir blant annet uttalt i dommen at servitutter som fører til meningsløs ikke-bruk eller utilsiktede følger, kan falle vekk, da sett i sammenheng med reguleringsbestemmelsene. Det sies også at servitutter har lettere for å falle vekk når tiden har løpt fra de. Overføringsverdien fra dommen til det foreliggende tilfellet er ikke stor, men den belyser noen momenter det kan være av interesse å vektlegge.

Det er klart at bruken av veiretten her kan føre til at området ikke blir så godt utnyttet som det kan bli. Behovet for den ikke er det samme som når den oppstod, som følge av den nye kommuneveien, og tiden har kanskje slik sett løpt litt fra veiretten. At servitutten er knyttet til nødvendighet kan tolkes som at en rett til snarvei over ‘Blesten’ ikke var meningen, da det en snarvei ikke er en nødvendighet. Å opprettholde veiretten over ‘Blesten’ når det ikke er nødvendig kan slik sett bli sett på som en utilsiktet følge. Alt dette taler for at veiretten må sies å ha falt vekk da den nye kommunalt veien ble anlagt.

Når en ser på alle momentene, for og imot, blir det stående at retten til vei var en nødvendighet, men en som ikke lenger eksisterer i lys av den nye kommuneveien. Både tolkning av avtalen og tingsrettslige momenter som best utnyttelse av grunn taler for dette. Veiretten blir så å forstå som bortfalt, når den ikke lenger var nødvendig.

Veiretten falt vekk da den nye kommunale veien ble anlagt.

Oppgave 3:

Det overordnede rettsspørsmålet er om veiretten falt vekk da Johannes overtok eiendommen. For drøftelsen legges det legges til grunn at veiretten ikke falt vekk som følge av at den nye kommunale veien ble anlagt.

Det rettslige grunnlaget er lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysning § 20 (1) som hjemler at når et dokument er tinglyst vil rettsvernet det gir uttrykk for gå foran eldre rettserverv som ikke er registrert.

Det er klart av faktum at skjøtet det i skjøtet til Jørgen ikke stod noe om veiretten, kun at det viste til kjøpekontrakten. Skjøtet ble tinglyst i 1982. Når Johannes i 1993 da tinglyste sitt skjøte, vil det i teorien gå foran veiretten, som ikke er registrert, kun henvist til. Det er derimot et unntak i tingl. § 21 (1) som legger til grunn at et eldre rettserverv vil uansett gå foran et yngre, hvis det yngre rettservervet ble stiftet ved “rettshandel” og da den nye ervererens rett ble registret “kjente eller burde kjennne den eldre rett”.

Det forekommer lite tvilsomt at begge det eldre rettservervet ble stiftet ved rettshandel, da den ble stiftet gjennom salget fra Torleif til Jørgen. Det avgjørende blir dermed å avklare om Johannes da han kjøpte eiendommen “kjente eller burde kjenne den eldre rett”.

Det foreligger særlig lite i faktum som skal tilsi at Johannes kjente til at det eksisterte en veirett over ‘Blesten’. Det avgjørende blir derfor å finne ut om Johannes “burde” ha kjent til denne retten.

Det er kjent at Torleif i noen år etter at den nye kommunale veien ble opparbeidet i 1987 brukte den gamle veien over ‘Blesten’. Det må imidlertid anses som sannsynlig at denne bruken stoppet da grinden i gjerdet ble gjenspikret, som skjedde en gang før 1993. Slik at når Johannes overtok eiendommen var det lenge siden stien hadde vært brukt av Torleif, som kan tale for at Johannes ikke burde kjent til retten.

I motsatt retning trekker det at stien i flere år etter fremdeles var fullt synlig flere steder. Stien karakteriseres som nærmest en gangsti, og det burde ha virket betenkelig for Johannes at den gikk opp til denne grinden i gjerdet. Mot dette kan det argumenteres for at grinden var spikret igjen. Muligens burde den noe synlige stien gitt et incentiv til å undersøke videre, men siden, den var spikret igjen, kan ikke det vektlegges i noe særlig grad.

Videre er det et moment at Johannes er broren til Jørgen. Jørgen bodde på eiendommen i 11 år, og det var kun en gang etter 1987, når Jørgen allerede hadde bodd på eiendommen i 5 år at grinden ble spikret igjen. Det virker tvilsomt at Johannes ikke kan ha vært på besøk i løpet av denne perioden. Stien må på denne tiden ha vært mye mer opparbeidet, den ble jo også av og til brukt traktor på, så å ikke legge merke til den, virker lite sannsynlig. Den høyst sannsynlige bevisstheten hos Johannes om at det må ha vært en rett der før, burde være en sterk oppfordring til å undersøke videre.

Det ble vist i det tinglyste dokumentet fra 1982 til kjøpskontrakten, men nevnes ikke at det der finnes en veirett. Det har gått 11 år fra det ene skjøtet til det neste, som må kunne regnes som en betydelig tid, hvor både Torleif og Jørgen har kunnet tinglyse veiretten. Når kjøpskontrakten videre ble funnet blant Torleifs gamle papirer først etter hans død, er det ikke sikkert søket etter de ville gitt resultat.

Alt tatt i betraktning, kan det fremstå som Jørgen, under tvil, verken “kjente eller burde kjenne” til veiretten.

Veiretten falt vekk når Jørgen kjøpte eiendommen og tinglyste skjøtet.

Oppgave 4:

Det overordende rettsspørsmålet er om bruken Johannes har gjort av eiendommen har ført til at veiretten har falt bort.

Det legges til grunn at veiretten ikke har falt vekk som følge av tidligere hendelser.

Det rettslige grunnlaget er lov 9. desember 1966 nr. 1 om hevd heretter hevdsloven eller hevdsl. § 9 (1), som hjemler retten til mothevd.

For at en hevdspretendent skal kunne foreta mothevd må de samme vilkårene som vanlig hevd være oppfylt, hevdsl. § 11, jf. §§ 2 – 6.

Det vil først sees på om Johannes har hatt tingen, herunder eiendom, jf. hevdsl. § 1 (2), som “sin eigen 20 år i samanheng.

Det er klart at veiretten det her er snakk om går over ‘Blesten’, som det kommer frem av faktum er inngjerdet, noe som er tilstrekkelig for at en skal regnes å ha noe som sitt eget, jf. Rt. 2000 s. 604. Fra Johannes overtok tomten i 1993 til Marte gjør han oppmerksom om avtalen i 2020 har det gått 27 år. Det ligger også i vilkåret et krav om eksklusivitet, som må sies å kunne være oppfylt etter att grinden ble igjennspikret. Det er dermed klart at Johannes har hatt eiendommen som “sin eigen” i full hevdstid.

For det første kan ikke Johannes som hevdspretendent visst at han at det lå en servitutt på eiendommen, jf. hevdsl. § 4. Det er i forarbeidene og rettspraksis lagt til grunn at det må være snakk om god tro. Videre i hevdsl. § 4 (1) annet punktum at god tro ikke foreligger når hevdspretendenten ikke har “vore så aktsam som han burde etter tilhøva”. Det må derfor avklares om Johannes hav vært i aktsom god tro.

Det legges til grunn at det ikke vil være snakk om noe overtakelse av påbegynt hevdstid fra Jørgen til Johannes. Jørgen var selv med på å opprette avtalen, som det er lagt til grunn er gyldig, og kan slik ikke være i god tro. En kunne argumentert for at han har fått en oppfatning om at retten har falt vekk på grunn av passivitet fra Torleif sin side når blant annet grinden ble spikret igjen. Av tidsnød vil det ikke bli diskutert.

Det foreligger ingen opplysninger i faktum som klart skal tilsi at Johannes har vært i ond tro. Det avgjørende blir derfor å se om Johannes har vært så aktsom som han burde.

Hvor aktsom en person burde være vil variere fra tilfelle til tilfelle. Det fremkommer av den overnevnte Høyesterettsdommen at å gå god for at gjerde står i grenselinjen er aktsom god tro. Det fremkommer ikke av faktum at Johannes sjekket tinglysningene på eiendommen, men hadde han gjort det ville det kun vist til en kjøpskontrakt som det ut fra faktum var blant Torleifs gamle papirer. Selv om Johannes muligens burde undersøkt tinglysningspapirene, kan han ikke straffes i noe større grad for dette, spesielt når det ikke ville gitt ett svar på om det hvilte noen heftelser på eiendommen.

Muligens burde det vært ett incentiv for Johannes til å undersøke videre når det var en port i gjerdet, og muligens kunne han se restene av en sti noen steder, selv om stien på det tidspunket han overtok eiendommen blir omtalt som gjengrodd. Det må derimot tale for Johannes sin del at grinden var spikret igjen og stien må ha fremstått som kun brukt av hans bror, da det virker lite sannsynlig at Torleif i eldre alder har klatret over den igjenspikrede grinden.

Videre kom aldri Torleif med noen protester når Johannes oppførte ett drivhus over den gjengrodde stien. Det kan derimot skyldes det anstrengte forholdet dem imellom, men allerede før Johannes tok over som eier, var forholdet mellom Torleif og Jørgen anstrengt, og det vil ikke virke rimelig å laste Johannes for at Torleif forholdt seg passiv. Det må dermed kunne sies at Johannes har vært i god tro i full hevdstid.

Det er virker forholdsvis klart at Johannes ikke har hatt noen rett over veiretten hevdsl. § 5, som vil kunne komme påvirke drøftelsen.

Det legges til grunn at hevdsvilkårene jf. hevdsl. §§ 2-6 er oppfylt og at Johannes dermed har mothevdet veiretten, jf. hevdsl. § 9, over ‘Blesten’.

Veiretten har falt bort som følge av den bruk Johannes har gjort av eiendommen.

Oppgave 5:

Det overorndede rettsspørsmålet er om veiretten falt vekk da Torleif døde. Det legges til grunn at veiretten ikke har falt vekk som følge av tidligere oppgaver.

Rettsgrunnlaget er lov 29. november 1968 um særlege råderettar over frammand eigedom, heretter servl. § 9.

Av tidsnød vises det særlig til oppgave 1. og drøftelsen rundt om servitutten er å forstå som en personlig servitutt eller en reell servitutt.

Det er ingen opplysninger i faktum som skal tilsi at servitutten er å regne som en strengt personlig jf. servl. § 9 (3), også kalt personlig personlig servitutt. Det foreligger heller ingen nye momenter som vil føre til at karrakteren av servitutten forandres.

Veiretten er da som følger av tidligere drøftelse, å regne som en reell servitutt. Den skulle utbedre en mangel ved eiendommen ‘Vidsyn’, nemlig adkomst til den. Når serviutten på den måten ligger til selve eiendommen og ikke Torleif personlig, vil den ikke falle vekk som en følge av hans død.

Veiretten falt ikke vekk da Torleif døde.

Oppgave 6:  

Det overordnede rettsspørsmålet er om veiretten kan brukes av folk fra en utskilt tomt fra ‘Vidsyn’. Vil veiretten i såfall gi rett til kjøreadkomst. Det legges til grunn at serviutten ligger til ‘Vidsyn’ som eiendom, og at den ikke har falt vekk.

Så lenge stiftelsesgrunnalget ikke regulerer om eieren av ‘Vidsyn’ kan avgi veirett, må den deklaratoriske bakgrunnsretten være det rettslige grunnlaget. Dermed er lov 29. november 1968 um særlege råderettar over frammand eigedom, heretter servl. § 9 (2).

Paragraf 9 (2) gjør gjeldende at en rett som ligger til en fast eiendom ikke kan “avhendast utan saman med eigedomen eller ein høveleg del av han”. Det er klart at Marte her tenker å “avhende” en del av eiendommen slik at det kan settes opp en ny feriebolig. Slik sett er det vanskelig å se at dette viklåret ikke er oppfylt.

Videre er det avgjørende å drøfte om denne fradelingen av parsell og veirett vil føre til “urimelig eller uturvande” skade eller ulempe for den tjenende eiendommen, her ‘Blesten’, jf. § 2 (1) Dette følger også av § 9 (1) “ikkje fører til annan auke i tyngsla enn det elles var høve til”.

Bruken av veiretten for flere enn kun Marte kan vanskelig sies å påføre eiendommen noe skade. Heller ikke kan det sies at økningen fra en bebodd eiendom med veirett til to, ikke er av en slik størrelse at det er nært å snakke om “urimelig”. Høyesterett har ved flere anledninger gått god for at opp til ti og enda litt fler, ikke er rettsstridig. Diskusjonen vil derfor fokusere på om det vil bli snakk om en “uturvande (…) ulempe”.

En allmenspråkllig ordlydstolkning av “uturvande” vil si noe som kan være unngått. Det har ofte blitt sett i sammenheng med nabolovens § 2, hvor “uturvande” i forarbeider og rettspraksis har hatt tre tolkninger. Som noe gjort i sjikane hensikt, noe gjort uten god grunn eller noe gjort uten å ta godt nok hensyn. Det er klart at det her ikke er snakk om noe gjort i sjikanehensikt. Heller ikke tolkningen av hensyn virker passende. Det blir derfor mer nærliggende å tolke om fradelingen av veiretten har en god grunn for seg.

Det er klart at veien ikke lenger er en nødvendighet, som skyldes den nye fylkesveien. Dette kan tale for at fradelingen av veirett ikke har noen god grunn for seg. Av faktum kan det ikke sees noen argumenter fra Marte som godgjør at det er en nødvendighet.

I vurderingen bør det som uttalt i blant annet Rt. 2015 s. 120 tas hensyn til at bruksretten må tilpasses samfunnsutviklingen og gis en dynamisk fortolkning. Det er klart at å utparselere tomter for å selge eller borteleie den er blitt mer vanlig nå til dags. For mange bønder er dette blitt en viktig sideinntekt. Og det er lagt til grunn at det er ønskelig at allmenheten har mulighet til å være i utmark og friluft med mulighet til rekreasjon. Det støttes også opp av tingsrettslige grunnhensyn om best mulig utnyttelse av grunn.

Det virker svært langtrukket å si at ferdselen en ekstra bolig ville føre med seg, ikke er av en slik karrakter at det kan sies å være en uturvande ulempe. Selv om det i faktum ikke fremkommer noe argumentasjon for at denne tomten har behov for adkomst over ‘Blesten’, vil det bli en for snever tolkningen av lovteksten å si at Marte ikke kan avhende veiretten sin i et så lite omfang.

Det legges derfor til grunn at veiretten kan brukes av folk fra en utskilt tomt fra “Vidsyn”.

Videre må det avklares om denne veiretten er å forstå som en adgang til kjøreadkomst eller kun en gangrett.

For å avgjøre dette må stiftelsesgrunnlaget tolkes, for om det gir uttrykk for en veirett eller en gangrett.

Selve avtalen er snever i sin beskrivelse av veiretten. Den blir beskrevet som ‘rett til nødvendig adkomst’. Av faktum for en vite at veien nærmest var å renge som en gangsi, men at transport av tyngre ting ble det brukt traktor. Stien har nå ikke vært i bruk på 27 år, det står blant annet et drivhus på stien, og der den ikke er gjengrodd er den dyrket. Å nå begynne å tilrettelegge for en vei vil oppfattes som å gjøre retten om til noe annet. Utnyttelsen av grunnen og økonomiske hensyn taler også for bruken som foregår der nå er ønskelig. Spesielt når en ser hen til at det er opparbeidet innkjøring til ‘Vidsyn’ fra den kommunale veien.

Det er mulig for Johannes og Marte å omskipe veiretten til et annet område, jf. §§ 5 og 6. Eventuelt avskipe hele veiretten. Det vil ikke bli diskutert noe rundt dette, men sett i lys av at det er adgang fra den kommunale veien vil det måtte være å regne som en like god løsning å få den bedre tilrettelagt for bil, enn å opparbeide en vei gjennom ‘Blesten’.

Det legges til grunn at veiretten ikke gir kjøreadkomst.

Veiretten kan brukes av andre folk fra en utskilt tomt fra ‘Vidsyn’, men den gir ikke rett til kjøreadkomst, kun gangsti.

DEL 2:

Grei ut om originalitetskravet i åndsverkslovens § 2 annet ledd.

Åndsverksloven er en av lovene som regulerer de immateriale rettene. Originalitetskravet i åndsverksloven § 2 annet ledd, er ett av de viktigste og mest omfattende vilkårene i åndsverksloven.

En naturlig språklig forståelse av “original” tislier noe som ikke har eksistert før, en nyskapning. Av høyesterettspraksis er det kommet til uttrykk at kravet ikke skal forstås som et krav til kvalitet, slik sett er det svært mye som kan innbefattes av vilkåret. Det er en kjent ting at ingen ting nytt kan oppstå i ett vakum. Det er på den måten umulig at noe er hundre prosent originalt, det har hentet inspirasjon fra noe. Noe av det som er avgjørende for å oppfylle originalitetskravet er at produktet kan ha hentet inspirasjon fra andre, men at det må være noe annet i tillegg, et preg av “individuell skapende åndsinnsats”.

Det kan her vises til noen rettseksempler. Først velges det å vise til Rt. 2007 s. 1329 som omhandlet en forestilling i Kjosfossen rundt Huldra. Dommen var en dissens 4 – 1 om at originalitetskravet ikke var oppfylt. Flertallet la vekt på at forestillingen ikke innholdt elementer som ga den tilstrekkelig grad av originalitet, verken dans eller kostyme. Forestillingen bygde på en kjent figur og alt var satt sammen av kjente elementer, som det ville vært nærliggende for enhver danser å komme frem, skulle de danset som Huldra. Den ene dissenserene dommeren mente derimot at det var tilstrekkelig av originalitet. Og ga dermed uttrykk for at noe originalt kan være satte sammen av kjente og kjære elementer.

Det er et vanlig ordtak at en ikke skal finne opp hjulet på nytt, og det kan ligge visdom i dette. Derimot har man i norsk rett et godt eksempel på at stolen ble oppfunnet på nytt. I Rt. 2912 s. 1062 var Tripp Trapp stolen oppe til behandling. Selv om en stol i og for seg er noe de fleste har kjennskap til inneholdt Tripp Trapp stolen helt spesielle originale designelementer, den har ett helt eget særpreg, spesielt den ‘nyskapende enkeltelementer’. Det forelå her en original sammensetning av kjente enkeltelementer og det var slik sett en nyskapning. man fant her igjen den individuelle skapende åndsinnsatsen i stolen utforming.

Videre vises det til Rt. 1962 s. 964, Wegners sybord-dommen. Høyesterett kom her til at selv om Sands-sybord, lå svært tett opp til Wegners, ble det ikke sett på som en kopi. Spesielt vekt ble lagt på Wegners ‘kunstneriske utforming og forfinethet’. Noe som også ble vektlagt i Il Tempo Gigante-dommen. Det fremsto som svært vrient å ikke ende opp med et liknende sybord, når formålene var det samme, et bord med flapper og en kurv. Begrensningene dette setter for utformingen gjør at Sands kunne legge seg svært tett inntill uten å bli dømt. Dette gjenspeiler spesielt det at en kan få enerett for ett åndsverk, men ikke en idé.

Utformingen av en idé, er det en kan få enerett til, om en oppfyller originalitetskravet. Slik sett er det nødvendig å finne igjen en del av skaperen i åndsverket, det er dette som ligger i “individuell skapende åndsinnsats”.

Vernet åndsverksloven gir som følge av at et åndsverk oppfyller kravet om å være et “uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats” er en enerett til å utnytte det kommersielt. Det skal virke som et incentiv til å skape, slik at man som følge av innsatsen som legges ned, kan høste fruktene av det.