Del 1
Anslått tidsbruk ca 3 timer.
I 2022 søkte mer enn 35.000 personer asyl i Norge. Dette var omtrent ti ganger så mange som man forventet før året startet. En viktig årsak til det høye tallet var flyktningstrømmen fra det krigsherjede Ukraina.
I april 2022 inngikk Lillevik asylmottak AS avtale med Utlendingsdirektoratet (UDI) om drift av et asylmottak i Lillevik kommune. Etter avtalen skal Lillevik asylmottak AS drive asylmottak på vegne av staten og med betaling fra UDI. Avtalen ble inngått etter anbud og på ordinære vilkår. Asylmottaket tok i løpet av 2022 imot nesten 700 personer. Omtrent 30 % av disse er enslige menn. Resten er familier.
Lillevik asylmottak AS er et ordinært mottak der asylsøkere bor mens søknadene om oppholdstillatelse blir behandlet. Mottaket er etablert i en tidligere kontorbygning, som ligger i et av Lillevik kommunes mer attraktive boligstrøk. I august 2022 fikk asylmottaket bruksendringstillatelse fra Lillevik kommune, slik at eiendommen nå kan brukes som asylmottak.
Lillevik asylmottak AS leier selve eiendommen av Peder Ås. Etter UDIs mening er det gunstig med en sentral beliggenhet. Grunnen til dette er spesielt den korte avstanden til forskjellige offentlige tjenester som for eksempel skole og helse.
I april 2023 gikk Marte Kirkerud, Hans Tastad og Ole Vold, som alle hadde eiendommer som grenset til mottaket, til sak mot Lillevik asylmottak AS. Kirkerud, Tastad og Vold (heretter kalt naboene) mente det ikke var lov å plassere et asylmottak så nær private boliger. De viste blant annet til at de var oppriktig redde for at noe kunne skje dem selv eller barna deres, siden flere av asylsøkerne var traumatisert av fryktelige krigsopplevelser. Naboene viste også til at taksten på eiendommene deres var falt med mer enn 20 % etter at asylmottaket ble etablert. Naboene mente dessuten at UDI heller burde inngått avtale med noen andre. Naboene kjente til at det var flere som hadde søkt om å få drive asylmottak i Lillevik kommune, blant annet hotelleier Tor Olsen. Olsen eide et hotell som lå inne i Lillevikskogen. Hadde Olsen fått kontrakten, ville ingen naboer blitt påført slike ulemper, mente naboene.
Til dette svarte Lillevik asylmottak AS at det lå grundige overveielser bak UDIs beslutning om å gi mottaket kontrakten. Det ble blant annet vist til at barna i mottaket har rett til skolegang etter norsk lov, og at mottaket derfor må ligge i rimelig avstand fra en skole. Mottaket viste videre til at Norge, på linje med andre land, må ta ansvar for den flyktningkrisen hele Europa nå står overfor. Det ble også vist til en politirapport fra nabokommunen, Storvik kommune. I denne rapporten gikk det fram at det ikke kunne påvises mer kriminalitet i nabolaget rundt et lignende asylmottak, enn det som ellers var vanlig i Storvik kommune.
Spørsmål: Er asylmottaket i strid med naboloven?
Del 2
Del 2. Anslått tidsbruk ca 1 time
Forklar hvordan man kan hevde en veirett over en annens eiendom.
Del 3
Del 3. Anslått tidsbruk 1 time
Gjør rede for de ulike måtene varemerkevern kan oppstå.
Det overordnede spørsmålet er hvorvidt asylmottaket er i strid med naboloven.
Det følger av Lov om rettshøve mellom grannar av 16. juni 1961 § 1 at bestemmelsene i loven bare gjelder så langt “anna ikke fylgjer av avtale eller serlege rettshøve”.
Det er på det rene at det ikke foreligger avtale mellom Marte, Hans og Ole, og Lillevik asylmottak AS. En må derfor se hen til bakgrunnsretten for å avgjøre rettsspørsmålet.
Det følger av nabol. § 2 første ledd at “ingen” må ha, gjøre eller sette i verk “noko” som “urimeleg eller uturvande” er til “skade eller ulempe på granneeigedom”.
I foreliggende sak er det på det rene at Lillevik asylmottak AS leier selve eiendommen av Peder Ås. Selv om Peder Ås er å anse som eier, fremgår det av juridisk teori at naborettslige tvister også kan rette seg mot en leietaker som handler nabostridig. I lys av at Lillevik asylmottak AS handler på vegne av staten, er det staten som er å anse som “ingen” i loven- altså tiltakshaver. Oppføring og drift av asylmottaket er det aktuelle tiltaket, og er å anse som “noko” i ordlyden. Videre er det klart at Marte, Hans og Ole er å anse som “granneeigedom” til Lillevik asylmottak AS, da hver av deres eiendommer grenser til mottaket.
Spørsmålet er om asylmottaket er å anse som en “skade” på naboeiendommene.
En naturlig språklig forståelse av “skade” tilsier at noe blir ødelagt, eller mister sin funksjon. Av forarbeidene fremgår det at ordlyden primært omfatter fysiske skader, hvor det gjerne kan påvises økonomiske konsekvenser. Også personskader, både fysiske og psykiske, omfattes.
I dette tilfellet anfører naboene at taksten på deres eiendommer var falt med mer enn 20% etter at asylmottaket ble etablert. I henhold til at taksten sier noe om verdien på den enkelte eiendom, taler dette for at naboene vil være heftet av økonomiske belastninger ved et eventuelt salg av sine eiendommer. En nedgang i eiendommenes verdi må såldes anses som en økonomisk konsekvens, og det legges til grunn at asylmottaket er til “skade”.
Videre drøftes om asylmottaket er å anse som en “ulempe” for naboeiendommene.
En naturlig språklig forståelse av “ulempe” tilsier at det er tale om uønskede, ubehagelige eller negative forhold på eiendommen. Av § 2 første ledd første punktum fremgår det at ulempe også omfatter det som må “reknast for farleg”. Av lovens forarbeider presiseres det at ordlyden i tillegg favner om estetiske heftelser, samt tap av utsikt.
I foreliggende sak anfører naboene at de var oppriktig redde for at noe kunne skje dem selv eller barna deres, siden flere av asylsøkerne var traumatisert av fryktelige krigsopplevelser.
Spørsmålet er om disse forhold er å anse som “farleg” i lovens forstand.
Det fremgår av Rt. 2007 s. 464 at farebegrepet må forstås slik at den bruker et objektivt farebegrep, det må altså foreligge en reell fare. Dommen understreker videre at “det er ikke nok at en person rent subjektivt opplever noe som farlig, hvis det ikke er et tilstrekkelig faktisk grunnlag for frykt”. Ved vurderingen må en bygge på anerkjente kilder på det aktuelle området, og den risikoen som foreligger må også overstige et visst nivå.
I foreliggende sak fremgår det kun at naboene er redde, uten at det bemerkes noen ytterligere grunn for dette enn det som allerede er nevnt. Da naboene hverken bygger sin oppfatning på statistikk eller øvrig fakta, taler dette for at
de kun rent subjektiv opplever asylmottaket som farlig. I lys av at politirapporten fra nabokommunen fremlegger de faktiske tilstander, må denne anses som en anerkjent kilde- og underbygger ytterligere at det ikke foreligger en objektiv fare av asylmottaket.
På bakgrunn av dette kan ikke asylmottaket anses som “farleg” i lovens forstand. Spørsmålet er dermed om det foreligger andre forhold som medfører ulempe på naboeiendommene.
Det fremgår at asylmottaket tok imot nesten 700 personer i løpet av 2022. Dette er en markant økning i mennesker, og det kan argumenteres at særlig naboeiendommene vil påvirkes som følge av dette. En naturlig følge av økningen er mer støy, samt mer aktivitet i området rundt asylmottaket og naboeiendommene. Det følger av Rt. 1983 s. 329 at det er de samlede ulemper av alminnelig karakter som skal tas i betraktning ved fastlegging av tålegrensen. I lys av dommen, samt de nevnte ulemper, kan det derfor legges til grunn at asylmottaket er å anse som en ulempe for naboeiendommene.
Det er således på det rene at asylmottaket både kan anses som en “skade” og “ulempe” i lovens forstand. Spørsmålet er således om skaden og ulempen er å anse som “urimeleg eller uturvande”.
En naturlig språklig forståelse av “uturvande” tilsier at det er tale om tiltak som er gjort med et unødvendig, ufornuftig eller sjikanerende formål. Av § 2 andre ledd presiseres det at i avgjørelsen av om noe er “uturvande”, skal det legges vekt på hva som er “teknisk og økonomisk mogeleg” å gjøre for å hindre eller avgrense skaden eller ulempen.
I dette tilfellet anfører naboene at UDI burde inngått avtale med noen andre når det gjaldt oppføringen av asylmottaket. Naboene kjente til at det var flere som hadde søkt om å få drive asylmottak i Lillevik kommune, blant annet hotelleier Tor Olsen. Olsens hotell lå i den såkalte Lillevikskogen, og ingen naboer ville dermed bli påført ulemper.
På en side kan det argumenteres at det var “teknisk mogeleg” å avgrense ulempene, i lys av at Olsen selv ønsket å drive asylmottaket- samt hadde ressursene til dette i form av et hotell. Disse ressursene ville også gjort det “økonomisk mogeleg” å avgrensa ulempene, da UDI ikke hadde trengt å bruke et stort beløp på oppføring av nytt bygg i Lillevikskogen.
På den annen side anfører asylmottaket at det lå grundige overveielser bak UDIs beslutning om å gi mottaket kontrakten. Det pekes her på at barna i mottaket har rett til skolegang etter norsk lov, og at mottaket dermed må ligge i en rimelig avstand fra en skole. Det kan vanskelig argumenteres at slike holdepunkter er å anse som ufornuftige eller sjikanerende. Det må anses helt legitim å ønske at et asylmottak har sentral beliggenhet, når 70% av asylmottakerne i Lillevik i 2022 var familier. På bakgrunn av dette legges det til grunn at asylmottaket ikke kan anses som en “uturvande” ulempe.
Spørsmålet er således om skadene og ulempene som følge av asylmottaket kan anses som “urimeleg”.
En naturlig språklig forståelse av “urimeleg” i naborettslig sammenheng, tilsier at ordlyden favner om de forhold som overstiger den såkalte tålegrensen. I jurdisk teori er det lagt til grunn at naboer må tåle visse skader og ulemper fra hverandre, og at grensen for hva som er nabostridig dermed må vurderes i den konkrete saken. Det sentrale vil således være en interesseavvening mellom partene.
Av § 2 tredje ledd oppstilles det imidlertid momenter som en skal ta utgangspunkt i ved urimelighetsvurderingen. Det fremgår her at en skal legge vekt på hva som er “venteleg etter tilhøva på staden”, samt om tiltaket er verre enn det som følger av “vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader”.
En naturlig språklig forståelse av “venteleg etter tilhøva på staden” tilsier at det som kan forventes på det aktuelle stedet, vanskelig er å anse som urimelig. Det er altså en høyere terskel enn noe som er å anse som påregnelig. I Rt. 2006 s. 486 presiseres også dette. Det fremgår her at “er ulempen ventelig, må man over en svært høy tålegrense før den kan bli ansett som urimelig”. Videre fremgår det av blant annet Rt. 1973 s. 1193 at vurderingen av ventelighets-kriteriet må skje ut fra en objektiv bedømmelse av situasjonen på den tid vedkommende huseier “etablerte seg i området”. Vurderingen må således ta utgangspunkt i hva som var å forvente på etableringstidspunktet.
Det fremgår ikke uttrykkelig av faktum når Marte, Hans og Ole etablerte seg i området. Likevel må det være klart at de etablerte seg før oppføringen av asylmottaket ble gjort i august 2022.
Før asylmottaket var et faktum, var eiendommen tidligere benyttet som en kontorbygning, som lå i et av Lilleviks mer attraktive boligstrøk. I henhold til dette, kan det vanskelig argumenteres at naboene måtte forvente at kontorbygget ble omgjort til asylmottak.
Videre er det på det rene at asylmottaket i Lillevik tok imot om lag 700 personer i løpet av 2022. I vurderingen av om dette var å anse som “venteleg” er det naturlig å nevne at mer enn 35.000 søkte asyl til Norge i 2022, og at dette var ti ganger så mange som man forventet før året startet. Selv om denne statistikken refererer seg til landsbasis, må det være naturlig å kunne legge til grunn at den har overføringverdi til forholdene for hvert enkelt asylmottak. Dette betyr således at også asylmottaket i Lillevik mottok flere flyktninger enn forventet i 2022. Om det var forventet med et asylmottak i utgangspunktet, kan en argumentere at innbyggerne i Lillevik uansett ikke kunne forvente et så stort omfang av flyktninger.
På den annen side anfører mottaket at Norge, på linje med andre land, må ta ansvar for den flyktningkrisen hele Europa nå står ovenfor. I en rekke saker har Høyesterett vektlagt at det en naturlig utvikling av samfunnet fører med seg, må anses som “venteleg” i lovens forstand. Uten å trekke faktum for langt, må det kunne legges til grunn at den pågående flyktningkrisen i Europa har vært en kjent sak i mange år. Det er ikke uvanlig at det opprettes flyktningsmottak som følge av dette, og det kan derfor argumenteres at naboene i Lillevik også må kunne forvente at det vil ramme dem. Med tungtveiende vekt på samfunnets utvikling legges det derfor til grunn at oppføringen av asylmottaket må anses som “venteleg”.
Spørsmålet er dermed om tiltaket er “verre” enn det som pleier å følge av “vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader”.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det her er tale om en sedvanlighetsvurdering. Av forarbeidene uttrykkes det før øvrig at det ikke vil være slaget av ulempe som er avgjørende, men omfanget av den. Det betyr at ulempen i seg selv ikke trenger å anses som sedvanlig, men ulempens konsekvenser kan ikke overstige den sedvanlige tålegrensen på tilsvarende steder.
I dette tilfellet fremgår det som nevnt at naboene var oppriktig redde for kriminalitet som følge av oppføringen av asylmottaket. Det fremgår imidlertid at en politirapport fra nabokommunen Storevik, at det ikke kunne påvises mer kriminalitet i nabolaget rundt et lignende asylmottak enn det som ellers var vanlig i Storevik kommune. I lys av at Storevik selv har asylmottak, må det være klart at kommunen anses å falle under vilkåret “slike stader”.
I henhold til at det ikke har forekommet kriminalitet i Lillevik, kan det således ikke anses å være “verre” ulemper der, enn i Storevik. Dette taler for at asylmottaket er å anse som “vanlege bruks- eller dirftsmåter på slike stader”.
Etter en helhetvsvurdering er det klart at oppføring av asylmottaket er å anse som en “skade” og “ulempe” i lovens forstand. Likevel kan ikke tiltaket anses som “uturvande”, og jeg har kommet frem til, under tvil, at tiltaket heller ikke kan anses som “urimeleg”. Tålegrensen i nabol. § 2 er således ikke overskredet.
Konklusjon; Asylmottaket er ikke i strid med naboloven.
Del 2
1.0 Innledende betraktninger
Reglene om hevd regulerer de tilfeller hvor man erverver en rett- selv om man i utgangspunktet ikke var å anse som den rettmessige eier. For å skape et oversiktlig bilde er det verdt å merke seg at hevd oppstiller fire hovedvilkår som omhandler rådighetsutøvelsen, god tro, at en ikke kan ha en rett fra før, og at samtlige vilkår må være oppfylt i full hevdstid.
I henhold til Lov om hevd av 1. september 1966 § 1 fremgår det at det kan vinnes hevd på eiendomsrett eller bruksrett til ting. Av andre ledd presiseres det at med ting menes “fast eigedom”
I lys av at oppgaven spør om hevdet veirett, avgrenser jeg fremstillingen til å kun ta for seg bruksrett og motehevd. Det er likevel verdt å bemerke at mange av vilkårene er sammenfallende når det gjelder bruksrett og eiendomsrett.
1.1 Rådighetsutøvelsen
Av hevdsl. § 7 fremgår det at den som bruker eller har tingen “som om han var bruksrettshavar”, hevder bruksrett. I andre punktum presiseres det at bestemmelsen også gjelder for særlige bruksretter, som for eksempel veirett.
En naturlig språklig forståelse av “som om han var bruksrettshavar” tilsier at pretendenten må benytte tingen som om han har rett til det. Hva som ligger i dette vil naturligvis avhenge av hva slags bruksrett det er tale om, og vurderingen skal ta utgangspunkt i hva som er vanlig bruk av en tilsvarende rett.
Ved veirett kan det helt konkret være at hevderen går eller kjører over eiendommen. Det essensielle er uansett at hevderen benytter retten av en slik art og omfang at han sender et signal til den rette eier om at han har en rett- slik at den rette eier får en oppfordring til å reagere. Sammenfatningvis kan en si at å hevde en bruksrett krever faktisk eller juridisk rådighet fra pretendenten.
Kravet til eksklusivitet er ikke ved bruksrett like strengt som ved eiendomsrett. Hvor strenge krav en skal stille, vil variere ut ifra hva slags bruk det er tale om. Som hovedregel må det likevel aksepteres at den rette eier benytter seg av retten noen ganger, uten at dette asvkårer pretendenten fra å hevde.
1.2 Hevdstiden
I hevdsl. § 7 andre ledd fremgår det at §§ 2-6 gjelder tilsvarende. Hevdstiden som er regulert i § 2 må imidlertid sees i lys av § 8, hvor det fremgår at for rett over fremmed eiendom til bruk som “ikkje viser seg av ei fast tilstelling”, er hevdstiden 50 år.
En naturlig spårklig forståelse av “fast tilstelling” taler for at det er tale om en innreting som er synlig og varig. Det har vært uenighet blant juridiske forfattere om hva som skal til for at vilkåret er oppfylt. Falkanger har tatt til orde for at spor etter egen ferdsel ikke er å anse som en fast tilstelling. Det kan ut fra hans betraktninger utledes et krav om at bruken må være noe mer enn synlig.
Det mest praktiske ved veiretter, er gjerne at de ikke viser seg av en fast tilstelling. Her kan det naturligvis være unntakstilfeller- hvor for eksempel pretendenten har asfaltert eller gjort annet synlig og varig bruk av veien.
Et viktig moment å legge merke til når det er tale om veiretter, er unntaksbestemmelsen i § 8 første ledd andre punktum. Det fremgår her at hevdstiden på 50 år ikke gjelder “rett til naudsynt veg” eller “opplagsplass”.
En naturlig språklig forståelse av “naudsynt veg” tilsier at veien er helt essensiell for at hevderen kommer seg fra et sted til et annet. Dette vil typisk være tilfellet når den aktuelle veien er eneste mulige adkomst til egen eiendom. I Rt. 1915 s. 217 tok Høyesterett til orde for at en snarvei ikke omfavnes av vilkåret. Slike snarveier vil således måtte følge hevdstiden på 50 år.
I vurderingen av om vedkommende har hevdet en veirett eller ikke, og bruken ikke viser seg av en fast tilstelling, er det derfor sentralt å vurdere om veien er å anse som nødvendig.
Dersom en kommer frem til at veiretten viser seg av en fast tilstelling, eller er å anse som en nødvendig vei, vil det være hevstiden på 20 år i hevdsl. § 2 som kommer til anvendelse. Av forarbeidene fremgår det at hevdstiden starter når hevdspretendenten begynner å bruke tingen i god tro, se punkt 1.4.
1.3 Kontinuitet i bruken
Av hevdsl. § 2 første ledd fremgår det at krav for hevd er at pretendenten må ha tingen “som sin eigen 20 år i samanheng”.
Vilkåret om “som sin eigen” erstattes av vilkåret om “som om han var bruksrettshavar” som er redegjort for i punkt 1.1 Det sentrale i bestemmelsen er imidlertid at hevderen må ha benyttet tingen 20 år “i samanheng”.
En naturlig språklig forståelse av “i samanheng” tilsier at det er krav
om kontinuitet i bruken. I vurderingen må en derfor avgjøre hvor intensiv bruk som er vanlig ved tilsvarende ting. Hvis det for eksempel er tale om veirett til en sommerhytte, kan det ikke forventes at veiretten benyttes jevnlig hele året.
I juridisk teori er det tatt til orde for at også legitime og vanlige opphold ikke kan anses å bryte hevdstiden. En huskeregel i denne sammenheng er at jo lengre bruken har vart, jo lengre opphold må godkjennes. Og motseningsvis; dersom bruken kun har vart en kort periode, kan et opphold på flere år vanskelig godkjennes.
Et eksempel på legitime opphold fra rettspraksis er blant annet Rt. 1960 s. 810. Høyesterett uttalte her at selve evakueringen under krigen ikke medførte avbrudd i hevdstiden, fordi vedkommende var avskåret fra å ivareta sine interesser.
Et mer praktisk eksempel kan være at Peder Ås benytter en vei hver sommer i 15 år, men så forekommer det opphold på 2 år fordi Peder på denne tiden var i USA på utdanningsreise. Selv om det her foreligger et opphold i hevdstiden, må det anses som legitimt og vanlig. Hevdstiden avbrytes således ikke.
1.4 Kravet til aktsom god tro
Av hevdsl. § 4 fremgår det at den som “veit at han ikkje eig tingen, hevdar ikkje”. Det samme gjelder den som ikke vet det, fordi han “ikkje har vore så aktsam som han burde etter tilhøva”.
Bestemmelsen oppstiller vilkår om at pretendenten ikke bare må være i god tro, men også i aktsom god tro. En naturlig språklig forståelse av “aktsam” tilsier at hevderen gjør det han kan, i lys av sin kunnskap, for å ikke handle rettsstridig. Av forarbeidene fremgår det at vurderingen må gjøres ut ifra hva man kan forvente av en fornuftig, alminnelig person. Dersom vedkommende hevder har særlig sakkyndighet, kan aktsomhetsvurderingen være strengere, jf. heriblandt. Rt. 1908 s. 492
I aktsomhetsvurderingen kan en rekke momenter ha betydning. I Rt. 1962 s. 162 ble det blant annet lagt vekt på de fysiske forhold. Høyesterett uttalte her at “hensett til størrelse og plassering kan den som kommer den vanlige vei til Mylla neppe unngå å bli oppmerksom på demingen”. Dette betyr at dersom de fysiske forhold gir en indikasjon til hevderen om at han ikke er rettmessig eier, kan dette tale for at han ikke er tilstrekkelig aktsom.
Et praktisk tilfelle kan være at grunneieren har satt opp et skilt foran veien, og skrevet “privat vei”, eller “kjøring forbudt”. Ved slike omstendigheter kan pretendenten vanskelig vinne frem med at han var i god tro.
Andre momenter av interesse kan være hva pretendenten har gjort for å avklare de rettmessige eierforhold. I Rt. 1972 s. 643 la Høyestesrett vekt på at hevderene i saken hadde opptrådt “hederlig og redelig”, og de kunne således ikke bebreides for å ikke ha sjekket grunnboken. Heller ikke i Rt. 1967 s. 203 ble ikke hevderen bebreidet for dette, fordi selv om hun hadde foretatt undersøkelser i grunnboken, ville hun således ikke der ha funnet opplysninger om eierforholdet. Motsetningsvis kan er derfor si at manglende undersøkelser som ville ført til klarhet i eiendomsforholdet, kan tale i hevderens disfavør.
En pretendent må således være i aktsom god tro for å hevde en veirett over en annen manns eiendom. Dersom det foreligger fysiske forhold, eller andre omstendigheter- kan dette tale for at hevderen ikke er i god tro. Dette gjelder især dersom pretendenten ikke foretar undersøkelser. I praksis vil nok det enkleste være å forhøre seg med eier av eiendommen om hva slags retter som foreligger.
1.5 Kort om §§ 3 og 5
Dersom de nevnte vilkår i hevdsl. § 7, § 2 og § 4 er oppfylt- er veiretten i utgangspunktet hevdet.
Det er imidlertid verdt å bemerke seg § 3, hvor det fremgår at dersom to eller flere etter hverandre “i samanheng” og overgangen mellom de er “lovleg”, er hevd fullført når hevdstiden i § 2 er ute. Forutsetningen for at bestemmelsen kommer til anvendelse er at hevderene må ha brukt tingen i sammenheng- noe som tilsier et krav til kontinutet mellom hevderne.
Videre oppstilles det krav om at overgangen mellom hevderne må være “lovleg”. Det mest praktiske her vil gjerne være arv, hvor for eksempel en far dør, og sønnen overtar sommerhytten med den tilhørende veiretten.
Bestemmelsen er også betinget av at alle vilkår i loven er oppfylt for begge hevderne. For å ta eksemplet ovenfor innebærer dette at også faren må ha brukt veien “som om han var bruksrettshavar”, jf. § 7, “i samanheng”, jf. § 2, samt at han har vært i god tro, jf. § 4. Dersom dette er tilfellet kan hevdstiden slås sammen. Det vil si at faren kan ha oppfylt samtlige vilkår fra f. eks 2000 til 2010. Når faren dør, kan sønnen overta- og hevdstiden er fullført i 2020.
Videre fremstilles det en begrensing til å hevde i hevdsl. § 5. Det fremgår her at den som har tingen til “forvaring, leige, lån eller pant” ikke kan hevde. Av andre punktum presiseres det; “det same gjeld den so, har ein annan rett til å sitja med tingen”.
Bestemmelsen innebærer altså at en ikke kan hevde rett til det man allerede har en form for rett til å uansett benytte. Peder Ås kan for eksempel gi klar beskjed til Marte om at “du kan gjerne bruke veien, men da må bruken opphøre når jeg ønsker det”. I et slikt tilfelle har Marte og Peder avtalt at hun kan benytte veien- og hun kan ikke senere hevde den. Tilfellet setter for øvrig grenser for hvorvidt Marte kan anses å være i god tro- noe hun vanskelig kan anses å være her.
I § 5 har Høyesterett også tatt til orde for at tålt bruk kan drøftes under ordlyden om “annan rett”. Tålt bruk foreligger når grunneieren lar noen benytte seg av en rett, fordi grunneieren ønsker å være velvillig. Tålt bruk avskårer dermed en pretendent fra å hevde, fordi hensynet bak regelen sier at ingen skal straffes for å vært snill eller velvillig. Hvorvidt det foreligger tålt bruk eller ikke må bero på en vurdering i det enkelte tilfellet. Likevel kan noen momenter gi veileding;
Dersom pretendenten har brukt en veirett i god tro om at han rett til det, samt bekostet denne veiretten med asfaltering o.l uten at den rette eier har grepet inn- vil dette tale mot tålt bruk. Her burde den rette eier grepet inn, og “tatt” pretendenten ut fra sin gode tro.
Et eksempel på tålt bruk fra Høyesterett er Rt. 1960 s. 469. Saken dreide seg om en rekke småbåteiere som påsto at de på grunnlag av alders tids bruk hadde rett til å ha sine båter liggende fortøyet i Farriselven. Båteierne fikk ikke medhold, da Høyesterett kun anså bruken som tålt fra grunneierens side i den
utstrekning han fant det forenlig med bedriftens tarv til enhver tid.
Sammenfatningsvis kan en altså bli avskåret fra å hevde en veirett over annen manns eiendom, dersom vilkårene i § 3 eller § 5 ikke er oppfylt.
1.6 Kort om mothevd
I det forgående er det forklart hvordan en kan hevde en veirett over annen manns eiendom, i medhold av § 7.
Avslutningsvis skal det kort nevnes at en også kan hevde en slik rett ved mothevd, og mange av de samme vilkårene gjør seg gjeldene her.
Det er imidertid § 9 som regulerer mothevd, og det fremgår her at i den grad tingen er brukt “i strid med ein særleg rett”, faller den retten bort. En naturlig spårklig forståelse av “i strid med” tilsier at mothevderen må ha benyttet seg av retten på en slik måte at han avskårer den rette eier i å utøve sin rett.
Et typisk eksempel her er at Peder har en veirett på Martes eiendom. Dersom Marte setter opp et gjerde i enden av veien, fordi hun ikke ønsker at hennes barn skal løpe ut i trafikken- kan det være tale om mothevd.
Det følger imidlertid av § 11 at §§ 2-6 vil gjelde tilsvarende. Jeg viser her til tidligere drøftelser om hva de ulike vilkårene innebærer.
Det kan likevel være interessant å merke seg uenigheten angående hevdstid som en kan se i juridisk teori. Det har vært uenighet om hvorvidt en skal innfortolke § 8 ved mothevd, eller om det er § 2 som skal legges til grunn i alle tilfeller. Forarbeidene tar imidertid til orde for at det er hevdstiden på 20 år i § 2 som skal gjelde. Et slikt syn kan sies å støtte av en alminnelig språklig forståelse også- da det er §§ 2-6 som nevnes uttrykkelig i § 11.
1.7 Oppsummering
En kan altså hevde veirett over annen manns eiendom på primært to måter; brukshevd og mothevd. Vilkårene skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre, med unntak av enkelte vurderinger i rådighetsutøvelsen.
Sentralt er uansett bruken av retten, hevdstiden, hvorvidt man har en rett fra før, og pretendentens gode tro.
Del 3
1.0 Innledende betraktninger
For å besvare spørsmålet om hvordan varemerkevern kan oppstå, er det hensiktsmessig å gi en kort redegjørelse for hva et varemerke er. Dette vil dermed gjøres innledningsvis. Oppgaven vil hovedsaklig drøfte lovens § 3 om hvordan varemerkevern oppstår, med hovedfokus på innarbeidelse. Avslutningsvis vil det gis en kort forklaring på hva varemerkevernet egentlig beskytter- slik at en får et helhetelig bilde av loven.
Det følger av Lov om beskyttelse av varemerker 12. juni 2020 § 2 at et varemerke kan bestå av alle slags tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres. Loven oppstiller ulike eksempler, herunder ordforbindelser, slagord, navn, figurer og farger m.m. Av bestemmelsens andre ledd presiseres det at det ikke kan oppnås varemerkerett til tegn som utelukkende består av en form eller en annen egenskap som følger av varens art, er nødvendig for å oppnå et teknisk resultat, eller tilfører varen en betydelig verdi.
For at et varemerke skal få vern, må det naturligvis anses som et varemerke etter § 2.
1.1 Hvordan kan varemerkevern oppstå?
I vml. § 3 oppnås det to sentrale måter for hvordan vern etter loven kan oppnås. Allerede her er det verdt å merke seg at hensynet bak loven er å motvirke illojal konkurranse, og det er derfor det oppstilles to alternative muligheter.
I bestemmelsens første fremgår det at varemerkerett kan oppnås for hele riket ved registrering i varemerkeregisteret etter bestemmelsene i kapittel 2. Av lovens andre ledd fremgår det at varemerkerett også kan oppnås ved internasjonal registrering etter bestemmelsene i kapittel 10. Jeg legger ikke særlig vekt på registrering i denne oppgaven, men det er verdt å nevne at formkravene for søknad om registering fremgår av lovens § 12.
Videre fremgår det av vml. § 3 tredje ledd at varemerkerett kan oppnås uten registrering når “merket er innarbeidet”. Et varemerke anses som innarbeidet når og så lenge det i “omsetningskretsen” her i riket for slike varer eller tjenester det gjelder, er “godt kjent” som noens “særlige kjennetegn”. Videre presiserer loven at eneretten bare gjelder for det området det foreligger innarbeidelse.
1.1.1 Vilkåret om “omsetningskretsen”
En naturlig språklig forståelse av “omsetningskretsen” tilsier at produktet må være godt kjent i kundekretsen- eller andre som distribuerer og forhandler med innehaveren.
I Rt. 2005 s. 1601 avsnitt 55, tok førstvoterende stilling til hvem som var å anse som omsetningskrets. Spørsmålet i saken var om varemerket GULE SIDER oppfylte kravet til distinktivitet- og Høyestrett måtte ta stilling til om varemerket var å anse som innarbeidet i henhold til vml. § 3.
Førstvoterende uttalte her at de personer som kan inngå i omsetningskretsen vanligvis inndeles i to hovedgrupper; De som normalt kan tenkes å kjøpe vedkommende produkt, og de som handler med produktet. I mange tilfeller vil det således være tale om de næringsdrivende som de potensielle annonsører, samt kunder av produktet.
Det sentrale er altså at det må være de som betaler for tjenesten/produktet som utgjør omsetningkretsen.
1.1.2 Vilkåret om “særlige kjennetegn”
En naturlig språklig forståelse av “særlige kjennetegn” tilsier at det aktuelle navnet, fargen eller figuren (m.m) må gi assosiasjoner til nettopp den bedriftens produkter eller tjenester. Dette synet støttes av Ot.prp. nr. 98 (2008-2009) side 42, hvor det fremgår at det i uttrykket “særlig kjennetegn” ligger et krav om at merket må ha et særpreg som kjennetegn for de varer eller tjenester det gjelder.
Videre uttrykker juridisk teori at et særlig kjennetegn er noe som har evne til å tiltrekke seg en viss oppmerksomhet, og være av en slik art at det er egnet til å feste seg i erindringen til dem som møter merket i handelen, jf. Lassen og Stenvik.
I lys av dette kan det argumenteres at det skal mye til for at det deskriptivt merke kan anses som tilstrekkelig innarbeidet. Dette skyldes at spørsmålet ikke bare er om varemerke er kjent eller ikke, men også om det er oppnådd slik distinktivitet at det kan være særmerke for noens varer eller tjenester, jf. Rt. 2005 s. 1602 avsnitt 48.
Et eksempel på nettopp dette finner man i HR-2017-2356-A. En legemiddelprodusent hadde gjort gjeldende at en bestemt nyanse av lilla var innarbeidet som varemerke for et legemiddel. Høyesterett la til grunn at farger kan innarbeides som varemerke, såfremt de er godt kjent som noens særlige kjennetegn. I saken kom imidlertid førstvoterende frem til at lillafargen ikke oppfylte vilkåret om “særlig kjennetegn”.
Det ble blant annet lagt vekt på at det ikke var noe uvanlig ved bruk av lilla som farger for ulike medikamenter. Høyesterett henviste til tidligere rettspraksis, Rt. 2005 s. 1601 som sa “det skal altså meget til for at et deskriptivt merke kan bli tilstrekkelig innarbeidet som varemerke til å kunne registreres”.
Førstvoterende bemerket også “På samme måte som for vareutstyr, må man når det gjelder farger ta hensyn til at gjennomsnittsforbrukeren som regel ikke er vant til å oppfatte tegnet som et individualiseringsmiddel- som en angivelse av varens kommersielle opprinnelse- men heller vil anta at fargevalget er estetisk betinget”.
En kan på bakgrunn av dette legge til grunn at det skal noe til før noe kan anses som et “særlig kjennetegn” i lovens forstand. Det sentrale er at de som møter verket knytter det opp mot varen eller tjenesten- noe som vil være langt vanskeligere dersom det er tale om deskriptive momenter som fremstilt i vml. § 14.
1.1.3 Vilkåret om “godt kjent”
En naturlig språklig forståelse av “godt kjent” tilsier at noe er veletablert eller velkjent i omsetningskretsen. Vilkåret må naturligvis ses i lys av redegjørelsene i punkt 1.1.2, men det kan likevel understrekes noen ytterligere momenter knyttet til vilkåret.
I Ot.prp.nr.59 (1994-1995) side 93 er det uttalt at vilkåret om “godt kjent” er oppfylt når merket må være kjent som varekjennetegn av en så stor andel av omsetningskretsen at det har fått en påtakelig “goodwill-verdi” for innehaveren.
I vurderingen av om varemerke er godt kjent kan det også legges vekt på andre momenter, heriblandt varemerkets markedsandel, intensiteten i markedsføring, varigheten av markedsføringen, størrelsen av investeringer o.l, jf. Rt. 2005 s. 1601.
Vilkåret om “særlig kjennetegn” og “godt kjent” må i stor grad sees i sammenheng, men ved drøftelsen av vilkårene ser en tydelig hensynet bak regelen om innarbeidelse; Dersom et merke har så påtakelig goodwill-verdi at andre etterligninger kan tjene penger på en avsmittet popularitet, ville dette vært svært uheldig for innehaveren. Loven beskytter dermed disse tilfellene, og motvirker således illojal konkurranse.
1.2 Avsluttende ord om varemerkerettens innhold
Dersom en oppnår vern enten ved registrering eller innarbeidelse, har man enerett til varemerke. Hva denne eneretten innebærer fremgår av vml. § 4, hvor det sentrale er at ingen kan bruke tegn som er identisk med, eller ligner varemerket i så stor grad at det er risiko for forveksling, uten samtykke fra innehaveren. Jeg går ikke nærmere inn på hva som ligger i disse vilkårene grunnet avgrensingen i oppgaven og mangel på tid.