Del 1

Anslått tidsbruk ca 3 timer.

I 2022 søkte mer enn 35.000 personer asyl i Norge. Dette var omtrent ti ganger så mange som man forventet før året startet. En viktig årsak til det høye tallet var flyktningstrømmen fra det krigsherjede Ukraina.

I april 2022 inngikk Lillevik asylmottak AS avtale med Utlendingsdirektoratet (UDI) om drift av et asylmottak i Lillevik kommune. Etter avtalen skal Lillevik asylmottak AS drive asylmottak på vegne av staten og med betaling fra UDI. Avtalen ble inngått etter anbud og på ordinære vilkår. Asylmottaket tok i løpet av 2022 imot nesten 700 personer. Omtrent 30 % av disse er enslige menn. Resten er familier.

Lillevik asylmottak AS er et ordinært mottak der asylsøkere bor mens søknadene om oppholdstillatelse blir behandlet. Mottaket er etablert i en tidligere kontorbygning, som ligger i et av Lillevik kommunes mer attraktive boligstrøk. I august 2022 fikk asylmottaket bruksendringstillatelse fra Lillevik kommune, slik at eiendommen nå kan brukes som asylmottak.

Lillevik asylmottak AS leier selve eiendommen av Peder Ås. Etter UDIs mening er det gunstig med en sentral beliggenhet. Grunnen til dette er spesielt den korte avstanden til forskjellige offentlige tjenester som for eksempel skole og helse.

I april 2023 gikk Marte Kirkerud, Hans Tastad og Ole Vold, som alle hadde eiendommer som grenset til mottaket, til sak mot Lillevik asylmottak AS. Kirkerud, Tastad og Vold (heretter kalt naboene) mente det ikke var lov å plassere et asylmottak så nær private boliger. De viste blant annet til at de var oppriktig redde for at noe kunne skje dem selv eller barna deres, siden flere av asylsøkerne var traumatisert av fryktelige krigsopplevelser. Naboene viste også til at taksten på eiendommene deres var falt med mer enn 20 % etter at asylmottaket ble etablert. Naboene mente dessuten at UDI heller burde inngått avtale med noen andre. Naboene kjente til at det var flere som hadde søkt om å få drive asylmottak i Lillevik kommune, blant annet hotelleier Tor Olsen. Olsen eide et hotell som lå inne i Lillevikskogen. Hadde Olsen fått kontrakten, ville ingen naboer blitt påført slike ulemper, mente naboene.

Til dette svarte Lillevik asylmottak AS at det lå grundige overveielser bak UDIs beslutning om å gi mottaket kontrakten. Det ble blant annet vist til at barna i mottaket har rett til skolegang etter norsk lov, og at mottaket derfor må ligge i rimelig avstand fra en skole. Mottaket viste videre til at Norge, på linje med andre land, må ta ansvar for den flyktningkrisen hele Europa nå står overfor. Det ble også vist til en politirapport fra nabokommunen, Storvik kommune. I denne rapporten gikk det fram at det ikke kunne påvises mer kriminalitet i nabolaget rundt et lignende asylmottak, enn det som ellers var vanlig i Storvik kommune.

Spørsmål: Er asylmottaket i strid med naboloven?

 

Del 2

Del 2. Anslått tidsbruk ca 1 time

Forklar hvordan man kan hevde en veirett over en annens eiendom.

 

Del 3

Del 3. Anslått tidsbruk 1 time
Gjør rede for de ulike måtene varemerkevern kan oppstå.

 

Del 1

Det overordnede spørsmålet er om asylmottaket er i strid med naboloven.

Da det er tale om en tvist mellom naboer, vil Lov av 16.juni 1961 nr.15 om rettshøve mellom grannar (heretter grannelova eller gl.) være utgangspunktet for besvarelsen.

Det følger av gl. § 1 at lovens bestemmelser er fravikelige dersom annet følger av avtale eller “serlege rettshøve”. ‘

Det er på det rene at det ikke foreligger noen avtale mellom naboene som regulerer det aktuelle spørsmålet, og grannelova § 2 vil således fungere som rettsgrunnlag.

Grannelova § 2 bestemmer at “ingen” må ha, gjøre eller sette i verk “noko” som “urimeleg eller uturvande” er til “skade eller ulempe” på “granneeiendom”.

Utgangspunktet er at “ingen”, herunder Lillevik asylmottak AS, må ha, gjøre eller sette verk “noko”, herunder asylmottaket som urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe på “granneeiendom”.

Det er på det rene at det i foreliggende sak er tale om “granneeiendom” da det følger av juridisk teori at granneeiendom skal omfatte enhver eiendom som påvirkes av et tiltak. Marte Kirkerud, Hans Tastad og Ole Vold (heretter kalt naboene), sine eiendommer er således å anse som “granneeiendom”.

Spørsmålet videre er om asylmottaket er til “skade” for naboenes eiendommer jf. gl. § 2 første ledd.

Ordlyden i “skade” trekker i retning av fysiske forhold en kan ta og kjenne på. Det fremgår videre av juridisk teori at økonomisk tap, samt personskade omfattes av ordlyden.

Naboene har i foreliggende sak anført at taksten på deres eiendommer har falt med mer enn 20% på deres eiendommer etter asylmottakets anleggelse.

På den andre siden er det på rene at et asylmottak ikke kommer med et godt omdømme. Asylmottak er gjerne assosiert med kriminalitet og fattigdom. Slike faktorer kan trekke ned verdien på en eiendom ved at selve strøket blir mindre attraktivt.

Da naboene videre har fullført takst som uttrykker tapet klart, er dette noe som bør tillegges vekt. En takst er representativt for hvilken verdi et hus kan legges ut for. Ettersom det er tale om mer enn 20 % verdifall, er det en betydelig sum penger som går tapt ved et eventuelt salg.

Det er på det rene at verdifallet er å anse som en skade ved økonomisk tap.

Videre anfører naboene at de er redde for at noe kan skje dem eller deres barn som følge av nærheten til asylmottaket. Avgjørende er om dette er å anse som en psykisk skade.

I Rt.1994 s.681 vurderte Høyesterett om erstatning kunne gis til eier som påberopte seg psykisk skade som følge av ulempene fra etableringen av en søppelfyllingsplass. Eieren fikk ikke medhold da Høyesterett ikke kunne påvise en årsakssammenheng mellom ulempene og de psykiske skader. Det er imidlertid lagt til grunn etter denne saken at også psykisk skade anses som skade i gl. § 2.

Frykt kan på mange måter veie tungt på en person, og kan virke handlingslammende. Dette kan trekke i retning av at frykten er å anse som en psykisk skade.

På den andre siden er psykisk skade gjerne mer omfattende enn frykt, slik som depresjon og angst. Det kan videre vurderes om frykten er begrunnet da dette vil være avgjørende for om frykten er å anse som en psykisk skade.

For at frykten skal anses som begrunnet bør det ha skjedd noe som har dannet den aktuelle frykten. Det har det ikke i foreliggende sak.

Det har ytterligere ikke vært noen økning i kriminalitet i det aktuelle strøket, og politirapporten fra nabokommunen viste at det ikke kunne påvises en økning i kriminalitet i nabolaget rundt deres asylmottak.

Det er på det rene at frykten til naboene ikke hindrer dem i å fortsette deres hverdag. Frykten virker således ikke handlingslammende, og er ingen faktisk hindring for naboene i deres liv.

Det kan derfor være tenkelig at det er tale om fremmedfrykt heller enn en reell frykt.

Frykten for at noe skal skje naboene og deres barn er ikke å anse som en psykisk skade.

Da frykten ikke er å anse som en skade, er spørsmålet videre om den kan anses som en ulempe jf. gl. § 2 første ledd.

Ordlyden i “ulempe” tilsier at ethvert uønsket og negativt forhold omfattes av ordlyden. Det følger ytterligere av forarbeidene at ordlyden er ment til å omfatte alt som er “til meins” for en nabo. Dette vil si at både fysiske og psykiske påvirkninger omfattes, dersom de er til plage eller hinder for naboen.

Det er på det rene at frykten til naboene er et negativt og uønsket forhold som er “til meins” for dem. Frykt er imidlertid et forhold som skyldes egne forutsetninger, tanker og i dette tilfellet fordommer. Da dette ikke er forhold som fremstår begrunnet er de ikke å anse som en ulempe.

Frykten er ikke en “ulempe” jf. gl. § 2.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at noe er å anse som en skade. Ved formuleringen “er til” stilles det et krav til årsakssammenheng mellom tiltaket og skaden.

Det er klart at asylmottaket er årsaken til naboenes verditap, og det foreligger således årsakssammenheng.

Det er videre ikke tilstrekkelig at det foreligger en skade, den må videre være “urimeleg eller uturvande” jf. gl. § 2 første ledd.

Spørsmålet er om verditapet er “uturvande” jf. gl. § 2.

Ordlyden i “uturvande”, eller unødvendig, tilsier tiltak uten noe fornuftig formål. Videre følger det av forarbeidene at tiltak med sjikane-formål omfattes.

Det er på det rene at asylmottaket har et fornuftig formål da det skal fungere som bosted for flyktninger, samt bidra til deres integrering i det norske samfunn.

Videre er ikke asylmottaket plassert i boligområdet for å sjikanere naboene.

Et tiltak kan imidlertid være unødvendig selv om det har et fornuftig formål ved at det ved enkle midler kunne vært hindret eller avgrenset. Dette kan utledes av vurderingsmomentene i gl. § 2 andre ledd.

Det fremgår av gl. § 2 andre ledd at det ved vurderingen av “uturvande” skal legges vekt på hva som er “teknisk og økonomisk mogeleg” å gjøre for å hindre eller avgrense skaden eller ulempen.

Ordlyden i “teknisk” tilsier at det skal ses hen til hvilken praktiske effekt
et skadereduserende tiltak vil ha, og hvilken praktisk utfordring det vil være å utføre det.

Ordlyden i “økonomisk” markerer en grense for hvor mye som kan forlanges at en tiltakshaver skal benytte av økonomiske midler for å hindre eller avgrense en skade eller ulempe. Det fremgår av forarbeidene at det skal vurderes ut fra en objektiv norm, hvor den enkeltes tiltakshaverens økonomi ikke er avgjørende.

Vurderingstemaet er hvilke tekniske og økonomiske tiltak det med rimelighet kan forlanges av en tiltakshaver.

Naboene anfører at dersom UDI hadde inngått en avtale om asylmottak hos Tor Olsen i stedet for Peder Ås, ville ingen naboer blitt påført ulemper.

Tor Olsens hotell lå plassert inne i Lillevikskogen. At naboene anfører at ingen naboer ville blitt påført ulemper her trekker i retning av at hotellet er plassert noe avsidesliggende uten nærliggende naboer.

For frykten ville dette kunne hatt en praktisk effekt da lengre avstand til asylmottaket kan lette på frykten. Imidlertid er det vanskelig å forutsi om dette ville hatt en faktisk effekt i forhold til verditapet ettersom det fremdeles ville vært et asylmottak i nærheten.

Det ble i Rt.1971 s.378 Søndre Fjellstad lagt til grunn at luktplagen fra et grisehus ikke var “uturvande” ettersom ulempen ville vedvare uavhengig av plassering.

I foreliggende sak vil det uansett være et asylmottak i nabolaget som kan føre til verditap. En omplassering av asylmottaket kan føre til en avgrensning av dette, men kan ikke hindre det totalt. Dette vil således trekke i retning av asylmottaket ikke er å anse som “uturvande”.

Videre ville en slik plassering kunne føre til vanskelige forhold for asylsøkerne. Asylsøkere kommer gjerne fra fattigdom, og er avhengig av velferdsstatens utbetalinger for å overleve i Norge. De har ikke råd til mye på disse utbetalingene, og nærhet til by, offentlige tjenester som skole og helse, er derfor essensielt.

En flytting vil derfor være svært urimelig å forlange av kommunen da dette en flytting vil stride mot selve formålet med plasseringen.

En flytting av asylmottaket vil videre føre til urimelige kostnader for kommunen. Flyttingen vil kreve en omlegging av både hotellet samt dens nåværende plassering på nytt, hvilket vil virke svært urimelig objektivt sett. Det er allerede blitt benyttet betydelige midler for å anlegge et asylmottak, og en flytting kan således ikke med rimelighet forlanges av kommunen.

Videre er det begrensede muligheter til å kunne forutsi hvilken praktiske effekt en slik flytting faktisk vil ha.

Dette ble lagt avgjørende vekt på i Rt.1972 s.142. Det var i dette tilfellet tale om å installere et rensesystem for å avgrense røykproblemet ved Jernverket. Da en ikke kunne forutsi den praktiske effekten et slikt tiltak ville ha, var ikke mangelen på et renseanlegg avgjørende i vurderingen av “uturvande” vurderingen.

Da det ikke foreligger noen tiltak som vil virke rimelig å forlange for å avgrense eller hindre det økonomiske tapet, er skaden ikke å anse som “uturvande” jf. gl. § 2.

Spørsmålet videre er således om det økonomiske tapet er å anse som “urimeleg”.

En naturlig språklig forståelse av “urimeleg” tilsier at vinningen på den ene siden står i misforhold til tapet på den andre siden. Ordlyden tilsier at partene skal stå i et rimelig forhold til hverandre og fastsetter således en tålegrense for hva som er rimelig å tåle i et naboforhold. Tålegrensen må fastsettes relativt høyt da utgangspunktet er at eier har fri rådighet på egen eiendom så langt som mulig med visse offentligrettslige og privatrettslige begrensninger.

Urimelighetsvurderingen gjøres ut fra en konkret helhetsvurdering med en interesseavveining av partenes interesser.

Det fremgår av gl. § 2 tredje ledd at det ved urimelighetsvurderingen skal legges vekt på om det er “venteleg etter tilhøva på staden” og om det er “verre en det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader”.

Først tas det stilling til om anleggelsen av asylmottaket er “venteleg etter tilhøva på staden” jf. gl. § 2 tredje ledd.

En naturlig språklig forståelse av “venteleg” tilsier at et tiltak er forventet. Det fremgår av juridisk teori at “venteleg” skal tolkes strengere enn påregnelig, der det er tilstrekkelig for påregnelig at noe kan skje. For at vilkåret om ventelig skal være innfridd, må det være forventet at noe vil skje ut fra forholdene på stedet en velger å bosette seg. Vurderingstemaet er hva som er ventelig i strøket jf. Rt.1965 s.933 s.934.

Vurderingen av ventelighetskriteriet tar utgangspunkt i en objektiv bedømmelse av situasjonen på etableringstidspunktet jf. Rt.1973 s.1193 Bodø på s.1201.

Nøyaktig etableringstidspunkt for naboene fremgår ikke av faktum, men det legges til grunn at naboene etablerte seg før asylmottaket fikk bruksendringstillatelsen i august 2022.

Asylmottaket er plassert i et attraktivt boligstrøk som er svært sentralt. Tidligere har det ikke vært noe asylmottak i kommunen som kan trekke i retning av at en slik utvikling ikke var ventelig for det aktuelle strøket.

På den andre siden var det før etableringen av asylmottaket i Lillevik kommune, allerede etablert et lignende asylmottak i nabokommunen Storevik. Dette trekker i retning av at en slik endring var ventelig.

Da det videre er tale om et sentral boligstrøk, er dette en naturlig plassering for et slikt tiltak ettersom nærhet til skole, helse og lignende er viktig for et asylmottak. Dette kan trekke i retning av at det var ventelig i strøket.

Det fremgår av Rt.1996 s.232 at den alminnelige samfunnsutviklingen skal tillegges vesentlig vekt ved ventelighetsvurderingen, se s. 237. Det var i foreliggende sak tale om anleggelsen av en motorvei, men dette får likevel overføringsverdi til foreliggende sak da det i begge tilfeller er tale om offentlige tiltak, som øker med samfunnsutviklingen.

I dagens samfunn der antallet flyktninger stadig øker, særlig sett i lys av krigen i Ukraina som førte til en økt flyktningsstrøm, åpnes det i Norge for flere flyktninger. Dette har vært en økende trend helt siden begynnelsen av 2000- tallet, og er således å anse som en naturlig utvikling i tråd med samfunnsutviklingen.

Samlet trekker disse forhold i retning av at asylmottaket var ventelig.

Anleggelsen av asylmottaket var “venteleg etter tilhøva på staden” jf. gl. § 2 tredje ledd.

Videre er spørsmålet om anleggelsen av asylmottaket er “verre en det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader” jf. gl. § 2 tredje ledd.

Ordlyden i trekker i retning av bruks- og driftsmåter som ikke er usedvanlig for lignende områder. Strøkets helhetlige karakter er her avgjørende.

Det aktuelle strøket er et attraktivt boligområde plassert sentralt i en mindre kommune. I 2023 har flertallet av kommuner i Norge noen form for asylmottak, integreringssenter eller lignende for å hjelpe det økende antallet av flyktninger og innvandrere som strømmer til Norge. Anleggelsen av asylmottaket er således ikke å anse som verre enn hva som er vanlig for slike strøk.

På den andre siden anlegges gjerne asylmottak i mindre attraktive områder i flere byer, hvilket kan trekke i retning av at det er verre enn hva som en vanlig for slike strøk. Imidlertid kan ikke dette tillegges nevneverdig betydning da det ikke foreligger klare holdepunkter for et slikt argument.

Samlet er ikke anleggelsen av asylmottaket å anse som “verre en det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader” jf. gl. § 2 tredje ledd.

Skaden ved øknomisk tap er således ikke å anse som urimelig jf. gl. § 2.

Av gl. § 2 fjerde ledd fremgår det imidlertid et unntak for tredje ledd. Selv om noe er “venteleg eller vanleg” kan det fremdeles være urimelig dersom det fører til “ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar”.

For at regelen skal komme til anvendelse må det være tale om en vesentlig forverring i bruksforholdene, og denne forverringen må ramme en avgrenset krets av personer.

Høyesterett uttalte i Rt.2002 s.1080 at bestemmelsen er en snever unntaksregel hvor man må over en svært høy tålegrense før den kan bli ansett som urimelig.

Bestemmelsen vil således ikke komme til anvendelse i foreliggende sak da det ikke er tale om en vesentlig forverring i bruksforholdene for naboene.

Forutsatt at skaden og ulempen var å anse som urimelig etter gl. § 2, kunne naboene krevd erstatning for deres økonomiske tap etter gl. § 9.

Anleggelsen av asylmottaket er ikke å anse som nabostridig etter gl. § 2.

 

Del 2

1.0 Innledende bemerkninger

Utgangspunktet i norsk rett er at en grunneier har fri rådighet over egen eiendom så langt det følger med visse offentligrettslige og privatrettslige begrensninger. Slik rådighet omfatter både faktisk og rettslig rådighet. Denne rådigheten kan imidlertid begrenses av ulike bruksretter som eksempelvis veirett. Veirett over annens eiendom kan oppnås på flere ulike måter, der en avtalebasert servitutt vil være den vanligste formen. Har man derimot ikke en avtalt veirett, kan en slik veirett oppnås gjennom hevd.

Hevd reguleres i Lov av 6.april 2001 nr.12 om hevd (heretter hevdslova eller hevdsl.). Det fremgår av hevdslova § 1 at det kan vinnes hevd på “eiendomsrett eller bruksrett til ting”. Det fremgår av hevdsl. § 1 at “ting” omfatter “fast eigedom”.

For å hevde en rett er det ulike typer hevd, men felles for dem alle, er hvilke kumulative vilkår som må foreligge for at hevd skal være fullført. Hevdspretendenten (den som hevder en rett) må utøve tilstrekkelig rådighet, i aktsom god tro, i full hevdstid uten å ha en annen rett fra før.

2.0 De ulike måter å hevde en veirett

Det finnes i hovedsak fire typer for hevd; eiendomshevd, brukshevd, mothevd og frihevd. Eiendomshevd gjelder hevd av en eksklusiv rett til fast eiendom gjerne ved grensehevd, og reguleres av hevdsl. § 2. Eiendomshevd skal imidlertid ikke vurderes da det skal tas stilling til hevd av veirett som ikke faller inn under denne formen for hevd. I det følgende skal det gjøres rede for brukshevd, mothevd og frihevd som er de ulike måtene er kan hevde en bruksrett som veirett.

2.1 Brukshevd

Brukshevd reguleres av § 7 i hevdslova. Bestemmelsen uttrykker at den som bruker eller har “tingen” “som om han var bruksrettshavar”, hevder bruksrett. Det følger videre av andre punktum at dette også gjelder for særlige bruksretter som “vegrett og anna”.

2.1.1 Rådighetsutøvelse

For å hevde en veirett må hevdspretendenden må bruke veiretten som om “som om han var bruksrettshavar”. I dette stilles det et krav til en viss rådighetsutøvelse hos hevdspretendenten. Hevdspretendenten må utøve en bruk som virker naturlig for den aktuelle rett som hevdes. Avgjørende er om han utøver en rådighet som tilsvarer den rådighet som ville blitt utvist dersom han hadde en tilsvarende rett.

Videre følger det av hevdsl. § 7 annet ledd at bestemmelsene i hevdsl. §§ 2 til 6 gjelder tilsvarende. For at bruksrett skal hevdes må således de øvrige vilkårene for hevd i §§ 2 til 6 være innfridd.

2.1.2 Hevdstiden

Det fremgår av § 2 at den som har en ting “som sin eigen” i 20 år “i samanheng” hevder eiendomsrett. Bestemmelsen regulerer eiendomshevd i hovedsak, men også hevdstid for bruksrett. Hevdstiden på 20 år i hevdsl. § 2 gjelder imidlertid kun der bruken viser seg av en “fast tilstelling” jf. hevdsl. § 8.

Etter hevdsl. § 8 er hevdstiden 50 år der bruken ikke viser seg av en “fast tilstelling”. Det følger videre av annet punktum at hevdstiden på 50 år ikke vil gjelde dersom det er tale om en “naudsynt veg” eller “opplagsplass”.

Ordlyden i “fast tilstelling” vil trekke i retning av en synlig og varig innretning på fast eiendom. hensynet bak regelen er at bruken skal vise seg for rettmessig eier og gi denne mulighet til å gripe inn. Det er i omstridt innen juridisk teori hvor terskelen for hva som er å anse som en “fast tilstelling” skal settes, men Falkanger har tatt til orde for at spor som viser ferdsel ikke er tilstrekkelig for å innfri vilkåret. Det må være tale om en tydelig nok bruk til å varsle grunneier.

Ordlyden i “naudsynt veg” tilsier en vei som en nødvendig for å oppnå adkomst. Hva som er å anse som en nødvendig vei er imidlertid svært omdiskutert både i rettspraksis og juridisk teori. Høyesterett kom i Rt.1951 s.217 til at en snarvei ikke var å anse som en “naudsynt veg” ettersom det forelå annen adkomstvei til hovedveien. Lagmannsretten la til grunn i RG-2012-897 at det var tilstrekkelig at en vei var den mest “hensiktsmessige og sentrale” veien. Høyesterettspraksis har som hovedregel størst rettskildemessig grunnlag, men da dommen til lagmannsretten er betraktelig nyere, må dette ilegges betydelig vekt.

Opplagsplass er en plass for oppbevaring av for eksempel tømmer, og er ikke relevant i denne sammenheng da det er tale om veirett.

Dersom veiretten viser seg av en fast tilstelling eller det er tale om en nødvendig vei vil således hevdstiden være 20 år etter hevdsl. § 2.

2.1.3 Krav om eksklusivitet og kontinuitet i § 2.

Hevdslova § 2 oppstiller to ytterligere vilkår; hevdspretendenten må ha tingen “som sin eigen”, og “i samanheng”. Ved eiendomshevd oppstilles det her et krav til eksklusiv og kontinuerlig bruk. Ved brukshevd erstattes imidlertid “som sin eigen” med “som om han var bruksrettshavar”. Det stilles dermed ikke et like strengt krav til rådighetsutøvelsen for brukshevd som for eiendomshevd.

Kravet til kontinuerlig bruk gjelder likevel for både eiendomshevd og brukshevd. For at kravet om kontinuitet skal anses oppfylt for hevd av veirett må bruken måles opp mot hva som er naturlig bruk for en veirett. Det er den bruken av den bestemte veiretten som er avgjørende. Er det tale om en veirett som benyttes hver dag, kan lengre opphold tillates. Er det tale om en veirett som kun benyttes på en viss tid av året, tillates færre opphold.

Det fremgår ytterligere av forarbeidene at dersom oppholdet av bruken har en legitim grunn, skal dette legges vekt på. Dette viser seg blant annet i Rt.1969 s.810 der det var spørsmål om evakueringen av Finnmark under 2.verdenskrig kunne lede til brudd i hevdstiden. Høyesterett fant her en legitim grunn til oppholdet, og hevdstiden ble således ikke avbrutt som følge av dette.

2.1.4 Sammenlegging av hevdstid i § 3

Dersom det er tale om flere hevdspretendenter av en veirett, kan hevdstiden deres legges sammen dersom vilkårene i hevdsl. § 3 er innfridd. For at hevdstiden skal legges sammen må hevdspretendentene ha tingen “etter kvarandre i samanheng” med en lovlig overgang mellom dem. Dette kan få særlig praktisk betydning der en hevdspretendent har benyttet seg av en veirett i den tro at han har en tilsvarende rett, og forteller om denne til neste eier av eiendommen som fortsetter å utøve en tilsvarende bruk.

2.1.5 Krav til aktsom god tro i § 4.

Videre stilles det krav til at hevdspretendenten må være i aktsom god tro
i hevdsl. § 4. Kravet om aktsom god tro gjelder gjennom hele hevdstiden, og hevdstiden stanser dersom hevdspretendenten ikke lenger er i aktsom god tro.

Det fremgår av første punktum at “Den som veit han ikkje eig tingen, hevdar ikkje”. Dette er et krav om god tro hos hevdspretendenten. Det følger av forarbeidene at god tro presumeres. Videre følger det av andre punktum at “den som ikkje veit” at han ikke eier tingen fordi “han ikkje har vore så aktsam som han burde etter tilhøva”, heller ikke hevder. I dette stilles det et krav til aktsom god tro hos hevdspretendenten, der det tas utgangspunkt i hva den alminnelig fornuftige erverver bør vite.

Ved aktsomhetsvurderingen kan det likevel stilles et skjerpet aktsomhetskrav til personer med særlig kunnskap eller kyndighet på et bestemt område. Dette ble blant annet gjort i Rt. 1908 s.492 der en Skogfogd måtte anses å ha kunnskap om at rydning på almenningen sin eiendom ikke skulle skje på bakgrunn av sin kyndighet.

Utgangspunktet er at det ikke forventes at den aktsomme erverver setter seg inn i mer enn det som fremgår av grunnboka. Det er imidlertid ikke et ubetinget krav at en må sette seg inn i grunnbokas innhold. En kvinne ble i Rt.1967 s.203 ikke bebreidet for manglende undersøkelser i grunnboken da en slik undersøkelse ikke ville føre til klarhet i eierforholdet. Om det foreligger “særlege omstende som gir (…) grunn til å ha mistanke (…)”, er det imidlertid forventet at en skal foreta seg ytterligere undersøkelser ettersom slike forhold kan avskjære at hevderen opptrer med aktsomhet. Dersom fysiske forhold på en eiendom tilsier at en ikke har en rett, vil man ikke være i aktsom god tro jf. blant annet Rt.1962 s.162.

2.1.6 Annen rett etter § 5

For å hevde en veirrett kan ikke hevdspretendenten allerede ha en annen rett til det aktuelle området. Dette fremgår av hevdsl. § 5 der det heter at “den som har tingen til forvaring, leige, lån eller pant” eller “har ein annan rett til å sitja med tingen” ikke kan hevde. En annen rett kan her være en servitutt, annen form for avtale eller tålt bruk. Det fremgår av juridisk teori at tålt bruk innfortolkes i “ein annan rett”. Tålt bruk er der rettmessig eier har sett bruken, men tålt den av velvillighet.

2.2 Mothevd

Veirett kan også hevdes ved mothevd. Mothevd reguleres av hevdsl. § 9 der en rett faller bort “i den mon tingen er bruka i strid med ein særleg rett”. Det dreier seg her om motbruk i strid med en særlig rett, fra enten en utenforstående, ved aksessorisk mothevd, eller grunneier, ved selvstendig mothevd”.

2.2.1 Rådighetsutøvelse

Ved mothevd skal “bruka” tolkes i vid forstand, og omfatte både aktiv rådighetsutøvelse og tiltak som hindrer tredjemannsbruk jf. hevdsl. § 9. Rettslig rådighetsutøvelse er her ikke tilstrekkelig da det foreligge faktisk bruk. Bruk som er i strid med en veirett vil for eksempel kunne foreligge der mothevderen plasserer et drivhus over en veirett som hindrer videre bruk.

Det fremgår av hevdsl. § 11 at de øvrige vilkårene for hevd i §§ 2 til 6 må være innfridd også ved mothevd etter § 9. Kravene etter § 2 stiller seg imidlertid noe ulikt ved mothevd enn ved brukshevd etter § 7.

Ved mothevd er det ikke et krav om eksklusiv rådighet. At opprinnelig bruksrettshaver klarer å benytte seg av retten sin til tross for motbruken avskjærer således ikke hevd. Mothevder må likevel utøve rådighet over retten som om han var rettmessig eier av den jf. “som sin eigen” i § 2. Kravet til kontinuitet stiller seg likt som ved eiendomshevd der motbruken må foreligge i full hevdstid 20 år “i samanheng”.

2.2.2 Hevdstiden

I hevdsl. § 9 jf. § 11 henvises det til § 2. Ifølge Falkanger skal det ved denne henvisningen innfortolkes en henvisning til § 8 om 50 år hevdstid der bruken ikke viser seg av en “fast tilstelling” eller “naudsynt veg”. Det er i det juridiske felleskap uenighet om dette, der flertallet av juridiske teoretikere har lagt til grunn at en slik henvisning ikke skal innfortolkes. Dette underbygges ytterligere at forarbeidene der det uttrykkes at hevdstiden ved mothevd skal være 20 år. Da en slik tolkning av loven har de beste rettskildemessige grunnene for seg, legger jeg en slik forståelse til grunn. Hevdstiden for mothevd vil således være på 20 år uavhengig av § 8.

Avslutningsvis kan hevd vinnes også ved frihevd etter § 10. Ved frihevd må rettshaveren “let (veiretten) liggja unytta” i full hevdstid. Loven stiller opp to alternativ for frihevd. Veiretten kan falle bort ved “eigedomshevd”,
altså aksessorisk frihevd der det er en utenforstående som hevder veiretten, eller “når eigaren har site med tingen i hevdstid”, eller selvstendig frihevd. Ved frihevd stilles det ytterligere ikke noe krav om motbruk jf. hevdsl. § 10 annet punktum.

Det fremgår av hevdsl. § 11 at de øvrige vilkårene for hevd i §§ 2 til 6 må være innfridd også ved frihevd etter § 10. Også her er kravene til rådighetsutøvelsen noe ulikt fra brukshevd og mothevd.

2.3.1 Rådighetsutøvelse

Avgjørende for at en veirett skal falle bort ved frihevd er at rettshaver har latt den ligge “unytta” i full hevdstid. Kravet er her strengt, der selv sporadisk bruk fra rettmessig eier kan avskjære frihevd. Begrunnelsen for dette er at en rett ikke skal falle bort kun fordi en rettshaver ikke benytter seg av den med like mye intensitet. Hva slags intensitet en retthaver utviser er avhengig av flere faktorer, hvor blant annet behov og øvrige omstendigheter i livet spiller inn på hvor aktivt en rett benyttes.

2.3.2 Hevdstid § 2

Ved frihevd er hevdstiden på 20 år etter § 2, og heller ikke her innfortolkes det en henvisning til § 8.

3.0 Avsluttende bemerkninger

Dersom vilkårene for hevd er innfridd, er veirett hevdet. Virkningene av slik hevd vil være en rettmessig bruk samt rettsvern etter tingl. § 21. Dette kan utledes av tingl. § 21 annet ledd der tinglysning har “ingen betydning” ved rettserverv ved hevd. Rettsvern etableres ved fullført hevd og inntrer fra det tidspunktet hevdsvilkårene er oppfylt jf. HR-2021-1773-A avsnitt 34.

 

Del 3

1.0 Innledende bemerkninger

Varemerker reguleres av lov av 12.juni 2020 nr.67 om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven eller vml.). For at noe skal anses som et varemerke må det etter vml. § 2 bestå av “tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres”. Videre eksemplifiserer lovgiver med ord, ordforbindelser, tall, bokstaver osv. Dersom et varemerke inneholder en av disse er det å anse som et varemerke etter varemerkeloven. For slike varemerker kan det oppnås varemerkevern eller varemerkerett som det heter i loven.

2.0 Stiftelse av varemerkevern

Stiftelse av varemerkeretten reguleres av vml. § 3. Det oppstilles i denne to alternativer til hvordan man kan oppnå varemerkevern; registrering og innarbeidelse. Dette vil drøftes videre etter at det sees hen til hva en slik rett vil innebære.

2.1 Varemerkerettens innhold

Varemerkerett gir etter vml.§ 4 en enerett som innebærer at “ingen uten samtykke” fra merkehaver (innehaver av varemerkeretten) i forbindelse med varer eller tjenester i næringsvirksomhet kan bruke tegn som nevnt i bokstav a og b.

2.2 Registrering

Det fremgår av vml. § 3 første og annet ledd at varemerkerett kan oppnås ved registrering. Første ledd regulerer varemerkerett nasjonalt og annet ledd regulerer internasjonal registrering.

2.2.1 Nasjonal registrering

Det fremgår av vml. § 3 at lovens kapittel 2 regulerer nasjonal registrering. For å registrere et varemerke i Norge må det etter vml. § 12 leveres inn en skriftlig søknad til Patentstyret. Av vml. § 12 følger det visse krav til denne søknaden der den må oppgi søkerens navn og adresse (bokstav a), en klar og tydelig gjengivelse av merket (bokstav b), og en liste over de varer eller tjenester som merket søkes registrert for (bokstav c).

Av vml. § 12 annet ledd er det særskilte vilkår for søknad om registrering av fellesmerker eller garanti- eller kontrollmerke. Videre følger det av tredje ledd at søknaden skal oppfylle de krav som er fastsatt i forskrift, og at det skal betales fastsatt gebyr for søknaden.

Det fremgår av vml. § 14 at et varemerke som skal registreres må bestå av et tegn som nevnt i § 2, og som kan gjengis i varmerkeregisteret slik at myndighetene og allmennheten klart og tydelig kan avgjøre den beskyttelse merkehaveren gis.

Videre må merket ha særpreg som kjennetegn for slike varer eller tjenester som det gjelder. I dette ligger det et visst krav til distinktivitet.

Det fremgår ytterligere av vml. § 14 annet ledd at et varemerke ikke kan registreres dersom det “utelukkende eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg, består av tegn eller avgivelser” som nevnt i bokstav a og b. Disse vilkårene knytter seg til om et merke er å anse som deskriptivt. Et merke vil anses som deskriptivt der det gir et for tydelig uttrykk for den aktuelle varen eller tjenester. For eksempel vil ett varemerke kalt “Ost” være svært
deskriptivt dersom det er varemerke for varen ost.

Er de øvrige vilkårene i vml. § 14 infridd både på søknadsdag og registreringsdag kan et varemerke anses som registrert etter varemerkeloven.

Videre følger det visse hindere for registrering i vml. §§ 15 og 16 som det ikke skal redegjøres for nærmere.

2.2.2 Internasjonal registrering

Internasjonal registrering reguleres av varemerkelovens kapittel 10. Også ved internasjonal registrering sendes det inn søknad til Patentstyret jf. vml. § 67, men dette gjøres imidlertid på engelsk. Varemerkeloven §§ 67 til 76 regulerer slik internasjonal registrering særskilt.

2.3 Innarbeidelse

Det fremgår av vml. § 3 tredje ledd at varemerkerett kan oppnås uten registrering dersom merket er innarbeidet i tråd med vilkårene som videre oppstilles i andre punktum.

Et varemerke anses som innarbeidet “når og så lenge det” i “omsetningskretsen her i riktet for slike varer eller tjenester” det gjelder, er “godt kjent” som noens “særlige kjennetegn”. Av formuleringen “når og så lenge det” følger det en begrensning av varemerkeretten. Retten vil kun bestå så lenge det fremdeles anses som innarbeidet

2.3.1 “Omsetningskretsen”

Videre er utgangspunktet for vurderingen av om et varemerke er tilstrekkelig innarbeidet om det er godt kjent i “omsetningskretsen (…) for slike varer og tjenester”. Det fremgår av forarbeidene at det ved vurderingen skal tas utgangspunkt i gjennomsnittsforbukeren innenfor det aktuelle bruksområdet.

2.3.2 “Godt kjent”

Ordlyden i “godt kjent” trekker i retning av at det ikke er tilstrekkelig at noen vet om varemerket. Dette underbygges videre av forarbeidene der det uttales at varemerket må være kjent av en så stor andel av omsetningskretsen at det har fått en “påtakelig goodwill-verdi”.

2.3.3 “Særlige kjennetegn”

I “særlige kjennetegn” ligger det et visst krav til distinktivitet. Det fremgår av forarbeidene at det må foreligge visse særpreg som er kjennetegn for de varer eller tjenester som de gjelder for. Dette sees i sammenheng med vilkåret om “særpreg som kjennetegn for slike varer eller tjenester som det gjelder” i vml. § 14. Det ble uttalt i Rt-2005-1601 Gule Sider at det skal “meget til for at et deskriptivt merke kan bli tilstrekkelig innarbeidet som varemerke” jf. avsnitt 48.

Er disse vilkårene innfridd vil et varemerke anses som innarbeidet etter vml. § 3. Det fremgår videre at innarbeidelse som kun gjelder en del av riket, kun vil ha enerett i dette området jf. vml. § 3 siste punktum. Et varemerke som er “godt kjent” som noens “særlige kjennetegn” i “omsetningskretsen (…) for slike varer eller tjenester det gjelder” i en liten bygd i Norge vil dermed kun være innarbeidet på dette området. Varmemerket kan dermed benyttes av andre utenfor dette området uten at dette vil stride med det innarbeidede merkets varemerkerett.

3.0 Avluttende bemerkninger

Registrering kan sies å være det tryggere alternativ sett opp mot innarbeidelse ettersom innarbeidelse kun vil gjelde der innarbeidelsen er skjedd. På den andre siden koster det å registrere et varemerke som kan gjøre innarbeidelse et enklere alternativ for mange.

Grunnen til at loven åpner for innarbeidelse som et alternativ er at varemerker som av andre grunner ikke er registrert ikke skal straffes for dette da de har opparbeidet seg et varemerke. Videre incentiverer et slikt alternativ til skapervilje og innovasjon.