“Gjør rede for læren om motstrid mellom rettsregler i lys av Høyesterettspraksis.”
1.0 Innledning
1.1 Generelt om veien til en rettsregel
En rettsregel er ikke selve lovteksten som står i loven. For at en skal komme frem til en rettsregel må rettsanvender med hjelp av juridisk metode og gjennom rettsanvendelsesprosessen, for å komme til en rettsregel. En rettsregel er regelen rettsanvender kommer frem at gjelder på typetilfelle etter å ha først identifisert bestemmelsen som skal utgjøre det primære rettsgrunnlaget. Det primære rettsgrunnlaget må inneholde de vilkår som kan innfri ønsket rettstilstand. Deretter må bestemmelsen tolkes i lys av rettskildeprinsipper, jf. relevans, slutning og vekt. Den vurderes således om den er relevant i typetilfelle, hvilke argumenter som skal trekkes ut fra bestemmelsen, og til slutt hvilken vekt dette har i gitt sak. I teorien er rettskildeprinsippene inndelt på ulik måte, jf. Nygaard og Eckhoff. Dette nevnes kort, og behandles ikke videre da det faller utenfor oppgavens ramme.
Bestemmelsene kan også tolkes ved innskrenkende tolkning, det vil si at den får et snevrere anvendelsesområde. Ved at bestemmelsen, eller ett vilkår, tolkes utvidende så vil den få et større anvendelsesområde, og kan i visse tilfeller nesten grense til å falle helt utenfor, jf. analogisk anvendelse. Ved presiserende tolkning kan være at rettsanvender finner det nødvendig å presisere hva vilkåret eller bestemmelsen innebærer, f.eks. hvis lovteksten er gammel.
Etter at bestemmelsen som inneholder de vilkår en ønsker innfrid (eller ikke), er ferdig tolket, så utgjør det en rettsregel. Rettsanvenderen sikter å finne frem til å finne den best mulig rettsregelen for tilfelle han står for. Rettsregelen må således anvendes på faktum (det som har skjedd i gitt tilfelle), og ved at rettsregelen er så god som mulig, er det godt utgangspunkt for å oppnå ønsket konklusjon i saken. Rettsanvendelsesprosessen består dermed nemlig av å finne frem til primært rettsgrunnlag, tolke den bestemmelsen (eller prinsipper dersom det er på ulovfestet område), og deretter anvende rettsregel på faktum. Selv om rettsanvenderen kommer frem til en god rettsregel på en god og legitim juridisk metode, er det ikke sikkert at den er i tråd med en annen rettsregel, og det kan oppstå motstrid mellom disse. At der foreligger motstrid går ut på at reglene motsier hverandre logisk. Hvilken regel som skal gjelde, må ses i lys av lex- prinsippene samt Høyesteretts praksis på område. Dette kommer oppgaven nærmere inn på senere.
1.2 Generelt om Høyesterett
Høyesterett har sin autoriserte forankring i Grunnloven (grl.) § 88, og dømmer i siste instans. Høyesterett anses som en prejudikatdomstol, det vil si at det Høyesterett fastslår i en dom, anses som bindende for underinstanser og andre rettsanvendere. Dette gjelder likevel ikke Høyesterett selv. Høyesterett vil i de fleste tilfeller likevel holde fast til sine tidligere avgjørelser. Det kan også diskuteres om Høyesterettsdommere har en såkalt plikt til å følge tidligere avgjørelser, men det kan det neppe sies at foreligger. Høyesterett har ved flere anledninger gått mot tidligere avgjørelser, og det kan ligge flere grunner for dette. Dette kan skje i lys samfunnsendringer, endring i oppfatningen av rettssystemet, eller at det rett og slett, i gitt tilfelle, vil stride med alminnelig oppfatning å komme frem til et gitt resultat, bare fordi Høyesterett gjorde dette tidligere. Høyesterett kan også sies å ha en rettsskapende og rettsutviklende rolle, da de dømmer i siste instans og har ”siste ordet”. Nygaard mener f.eks. at Høyesterett kun har en rettsutviklende rolle, men dette behandles ikke nærmere. Høyesterett plikter videre å ta stilling rettsspørsmålet som er reist for dem, samt konkludere. Partene velger selv om de ønsker at tvisten bringes inn for domstolen. Høyesterett har derimot ikke en videre plikt til å ta stilling til problemstillinger som er utenfor det partene selv har anført.
1.3 Oppgaven videre
Oppgaven vil i det følgende ta for seg hvordan motstrid mellom rettsregler løses, og dette i lys av Høyesterettspraksis samt kort om lex-prinsippene. Videre tolkes oppgaven slik at det gjelder både gjelder motstrid mellom norske rettsregler i strid med hverandre, samt norske rettsregler i strid med folkerettslige regler. For å runde av oppgaven kommer det avsluttende bemerkninger om hvordan Høyesterett har klart å løse denne oppgaven.
2.0 Hoveddel
2.1 Kort om Lex-prinsippene/motstrid mellom norske rettsregler
Lex-prinsippene er prinsipper som anvendes av rettsanvendere, samt Høyesterett for å løse motstrid som oppstår mellom rettsregler. Prinsippet lex- superior går ut på at ulike lover og bestemmelser har en høyere eller lavere rang. Lex-specialis går ut på at en mer spesiell lov går foran en ”vanlig” lov. Hvor til slutt Lex-posterior går ut på at en nyere lov går foran en eldre.
Det vil si at Grunnloven ligger på toppen av denne rangeringen i det norske rettssystemet, deretter følger loven under, således forskrifter osv. Enkelt betyr dette at dersom det er motstrid mellom en trinnhøyere regel og en trinnlavere regel, gis den trinnhøyere regelen forrang f.eks. Grunnloven mot forvaltningsloven, jf. lex-superior.
Dersom det foreligger motstrid mellom regler av ulik rang, kan dette løses på to måter; for det første å tolke den trinnlavere bestemmelsen annerledes for å samsvare den med trinnhøyere. Dette vil være i tråd med lex-superior prinsippet. Den andre måten er å tolke trinnhøyere regelen snevrere for å samsvare med trinnlavere regel. Sistnevnte metode vil omgå lex-superior prinsippet.
Foreligger det derimot motstrid mellom regler av samme rang gjør motstrid seg gjeldende f.eks. hvis den uskrevne regelen er eldre enn den skrevne. Er det derimot motstrid mellom en yngre regel og en spesiell, så vil tolkningen av den yngste regelen få betydning da den reiser spørsmål om den er ment å endre eller oppheve den andre.
2.2 Kort om motstrid mellom norske rettsregler og folkerettslige regler
Utgangspunktet er dualisme som vil si at folkerettslige regler ikke vil få direkte virkning, slik at norsk regel går foran. Likevel, dersom det foreligger motstrid mellom en norsk regel og en folkerettslig regel, som f.eks. en norsk regel mot en EØS bestemmelse, eller en EMK bestemmelse, så løses disse av forrangsbestemmelser, jf. EØS-loven § 2 og mrl. § 3.
Presumsjonsprinsippet er prinsippet om at en går ut ifra at norske regler er i samsvar med deres folkerettslig forpliktelser, slik at det foreligger harmonisering, så langt det lar seg gjøre. Presumsjonsprinsippet anses likevel ikke som en kollisjonsnorm, da den går ut på å harmonisere reglene, så langt det er mulig. Om dette ikke lar seg gjøre vil det foreligge en motstrid mellom reglene og presumsjonsprinsippet ha utspilt sin rolle.
Effektivitetsprinsippet går ut på at det norske rettsystemet skal ha en rolle som åpner for at folkerettslige regler skal bli effektivt gjennomført. Her gjelder prinsippet både på en materiell side og prosessuell, jf. Rt. 2005 s. 597 Allseas og Rt. 2008 s. 453 vorspiel. Altså at folk skal ha tilgang og bli kjent med de rettslige virkemidlene de kan benytte seg av.
2.3 Høyesterettspraksis
Som nevnt innledningsvis er Høyesterett domstolen i Norge som dømmer i siste instans, og det er særlig Høyesteretts praksis vi anser som gjeldende rett. Da er det nærliggende å se hen til deres praksis og se på deres løsning av det gitte rettsspørsmålet i typetilfellet. Rettsanvendere er bundet av å følge Høyesteretts resultater, gitt at den dommen eller resultatet har en relevans til typetilfelle. For vårt tilfelle gjelder problemstillingen motstrid mellom rettsregler, sett i lys av Høyesterettspraksis. Det klassiske norske eksemplet fra Høyesterett hva gjelder motstrid kan sies å være Finanger-saken.
2.3.1 Rt. 2000 s. 1811 Finanger I
Finanger I gjaldt spørsmålet om erstatning etter bilansvarsloven § 7 og dels oppgjør ved ulykkesforsikring, da en passasjer ble varig skadet. Vedkommende hadde satt seg i en bil der sjåføren var alkoholpåvirket. At sjåføren var alkoholpåvirket visste vedkommende som satt seg i bilen, selv om hun også var alkoholpåvirket.
Det sentrale spørsmålet i saken var om det foreligger motstrid mellom bal. § 7 (3) bokstav b og tre direktiver om motorvognforsikring i EØS-retten. Videre måtte Høyesterett ta stilling til hvor langt bal. § 7 kunne tolkes innskrenkende for å unngå motstrid med EØS-retten, gitt at Stortinget uriktig har forutsatt at bestemmelsen er i samsvar med direktivet.
Spørsmålet for Høyesterett ble derfor om den norske regelen skulle gå foran EØS-retten, som Norge folkerettslig er bundet av, jf. EØS-avtalen. Det problematiske for Høyesterett var hvordan de skulle løse en slik motstrid.
Høyesterett tar for seg først stilling til om A kan nektes erstatning etter bal. § 7. Som nevnt var vedkommende klar over at sjåføren var alkoholpåvirket, spørsmålet var likevel om bestemmelsens krav til hennes kunnskap er oppfylt. Høyesterett bemerker seg at det er en mulighet for å tilkjenne erstatning såfremt ”særlige grunner” taler for det. Verken loven eller forarbeidene er veiledende for å besvare dette spørsmålet, så Høyesterett viser til tidligere rettspraksis. Selv om A fikk betydelige og varige skader for livet kommer Høyesterett likevel frem til at hun ikke kan kreve erstatning, jf. bal. § 7.
Høyesterett går så videre for å se på om det foreligger motstrid mellom direktivene og bal. § 7. Slik som nevnt tidligere, er Høyesterett vår prejudikatdomstol og dømmer i siste instans. Dette trekker i retning av at Høyesterett tar selvstendig stilling til spørsmål som reises for dem. Selv om utgangspunktet er dualisme i det rettssystemet i Norge, slik at norsk regel i utgangspunktet går foran, ser vi i vårt tilfelle at Høyesterett ser til EFTA- domstolens uttalelse i forhold til saken de står for. At Høyesterett har myndighet og plikt til selvstendig å ta stilling til om uttalelsen skal legges til grunn følger av førstvoterende i saken. Førstvoterende velger likevel å tillegge uttalelsen vesentlig vekt. I lys av uttalelsene til EFTA-domstolen kommer Høyesterett frem til at bal. § 7 er i motstrid med de tre EØS-direktivene. Dette skulle i utgangspunktet tale for at EØS-retten går foran.
Direktivene var for lengst vedtatt da Norge gikk inn i EØS-avtalen. I vårt tilfelle hvor det foreligger motstrid mellom en norsk regel og en EØS-regel, så må en slik motstrid bli løst av forrangsbestemmelser. I dette tilfelle vil forrangsregelen i EØS-loven § 2 gjør seg gjeldende. Den tjener til at Norge oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Ved konflikt skal bestemmelser for som tjener til slik oppfyllelse går foran ved motstrid. Bal. § 7 kan likevel ikke gå foran slik lagmannsretten påpekte da det har blitt unnlatt å endre bestemmelsen. Unnlatelsen har ført til at Norge ikke har oppfylt sin plikt etter EØS-avtalen.
Slike direktiver vil likevel ikke få direkte virkning for Norge og deres borgere som sådan, så vil de likevel spille en rolle som tolkningsmomenter. Som nevnt må den norske regelen tolkes i samsvar med forpliktelsene så vidt det er mulig, jf. presumsjonsprinsippet. I dette tilfelle gjelder prinsippet om direktivkonform tolkning.
Høyesterett går så videre til både forarbeider til bal. § 7 som i noen grad sier at bestemmelsen er i samsvar med EØS-retten, men likevel gjelder det ikke alle punkter.
Videre behandles presumsjonsprinsippet, hvor det i dette tilfellet ikke gir fullstendig uttrykk for hvor langt prinsippet gjelder. Som nevnt tidligere er presumsjonsprinsippet ikke en kollisjonsnorm, slik at løsningen av motstrid må bero på tolkningsprinsipp. Lovgiver hadde i dette tilfelle vurdert forholdene til direktivene og fant at bestemmelsen i bal. § 7 skulle forbli uendret. Lovgiver har med andre ord ikke oversett forholdet. Lovgiver har imidlertid ikke uttrykkelig forklart om bestemmelsen måtte vike dersom den er i strid med direktiver.
Høyesterett har som sagt plikt til å fatte selvstendige konklusjoner i saker, likevel kan Høyesterett i dette tilfelle ikke legge til grunn at bestemmelsen ikke gjelder når lovgiver ikke har gitt forklart seg uttrykkelig om hva som gjelder i en slik situasjon. Når lovgiver velger å opprettholde bestemmelsen, selv om de ikke visste helt at den var i strid, så vil ordlyden i bal. § 7 sette en grense for Høyesteretts anvendelse av presumsjonsprinsippet. Dette er med hensyn til maktfordelingsprinsippet, at Høyesterett ikke går i en annen retning enn det lovgiver har ment. Når lovgiver har latt bal. § 7 så uendret, må Høyesterett legge dette til grunn, selv om det foreligger mostrid. Motstriden kan heller ikke løses ved tolkningsprinsipper. Selv om bal. § 7 er i motstrid med EØS-direktivene, så er det likevel etter Høyesteretts oppfatning en lovgiver oppgave å bringe loven i overensstemmelse med EØS. Dette er et eksempel på at Høyesterett ikke i all sin praksis er rettskapende, da det er tilfeller de legger opp til at det er en oppgave for lovgiver, og ikke Høyesterett i gitt tilfelle, jf. maktfordelingsprinsippet.
2.3.2 Rt. 1997 s. 580 OFS-saken
Saken gjaldt gyldigheten av et streike- og blokadeforbud ved provisorisk anordning. Den ankede part har i foreliggende tilfelle anført at streikeforbudet er i strid med norges folkerettslige forplikter, og viser blant annet til FN- konvensjonen om sivile og politske rettigheter, EMK osv. Staten på sin side hevder derimot at streikeforbudet var gyldig da forbudet ikke er i strid med hverken, Grunnloven, lov eller folkerettslige regler som er bindende for Norge.
OFS anfører blant annet at folkeretten anerkjenner og beskytter foreningsfriheten, samt deres rett til å føre kollektive forhandlinger, og viser til ILO-konvensjonen blant annet. Høyesterett går nærmere inne på konvensjonen samt Philadelphiaerklæringen. Likevel finner ikke førsvoterende grunn til å ta stilling om en rett til streik kan utledes av erklæringen og ILO-konvensjonene nr 87 og 98, heller ei ILO-organnes etterfølgende regelforståelse. Videre slår førstvoterende fast at Stortinget og Kongen i Statsråd har gitt tilkjenne at Norge ikke har forpliktet seg til å unnlate å bruke nettopp tvungen lønnsnemd. Deretter legges det vekt på Stortingets og regjeringens forutsetninger, noe som er i tråd med maktfordelingsprinsippet.
Hva gjelder retten til streik, har verken EMK eller FN-konvensjonen egne bestemmelser om. Det må således ses hen til prinsippet om organisasjonsfrihet og da viser førstvoterende til EMK artikkel 11 og tolker den i lys av EMDs praksis på område. Det er klart at EMD er den ledende domstolen hva gjelder saker med grunnlag i EMK. I tilfellene Høyesterett viser til så finnes det ikke eksempler hvor artikkel 11 ble krenket. I lys av dette kan ikke førstvoterende se at det foreligger folkerettslig forpliktelse å begrense bruken av tvungen lønnsnemd etter overnevnte konvensjoner, samt EMD og FN.
Norge har likevel ratifisert bestemmelsene i menneskerettighetskonvensjoner og gjelder i utgangspunktet som norsk lov. Likevel kan EMDs avgjørelser, bestemmelser om menneskerettighter og prinsipper får internrettslig virkning, selv om utgangspunktet er dualisme. Dette fordi det antas at norsk rett er i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, jf. presumsjonsprinsippet. Høyesterett har likevel i flere tilfeller, slik som tilfelle over med Finanger I, lagt betydelig vekt på Stortingets mening eller antydning om en gitt tilfelle. Høyesterett vil stort sett bøye seg for det Stortinget sier. I OFS-saken viser førstvoterende til Stortingets utenrikskomite som gjaldt behandling av lov om gjennomøring i norsk rett uttalte at norske domstoler i visse tilfeller må anvende lover. Her påpekte Stortinget at dette gjaldt selv om det medfører brudd på folkerettslige forpliktelser.
Høyesterett kommer derfor frem til at anken ikke fører frem. Dette var det ingen tvil om. Høyesterett kommer frem til at selv om streikeforbudet skulle ha vært i strid med folkerettslige bestemmelser, så bøyer de seg for Stortingets mening – i dette tilfelle at den provisoriske anordningen om tvungen lønnsnemd er gyldig.
2.3.3 Rt. 2005 s. 833 Sedelighetsforbrytelse
I saken er A tiltalt for å ha hatt samleie med ei jente på 13 år. A erkjente straffskyld. Vedkommende ble dømt i tingretten, men Lagmannsretten opphevde dommen på bakgrunn av uskyldspresumsjonen i EMK og Høyesteretts kjennelse. Spørsmålet som da reises for Høyesterett i saken er om bestemmelsen i strl. § 195 (3) er i strid med uskyldspresumsjonen.
Det er vanskelig for førstvoterende å finne eksemler fra EMDs praksis for uskyldspresumsjonen har blitt krenket. Og går således for å se hen til ordlyden av artikkel 6. Av ordlyden følger det at det må føres bevis for skyld, og således motbevise uskyldspresumsjonen. Presumsjonen er et viktig krav i å få oppfylt retten til en rettferdig rettergang etter konvensjonens bestemmelse.
Et moment i vurderingen av forholdet mellom villfarelsesregelen i § 195 og EMK, er det viktig å se hen til § 195 utelukker As subjektive forhold ved avgjørelsen om han er skyldig eller ei. Videre gir den heller ikke en mulighet for forsvar. Likevel vil en anvendelse av § 195 på grunnlag av sin ordlyd være i strid med uskyldspresumsjonen. Uskyldspresumsjonen er en av folkets fundamentale rettssikkerhetsgarantier. At Høyesterett skal komme til et resultat som er i strid med en så fundamental rettsikkerhetsgaranti er så og si utelukket. Loven må således tolkes slik at den åpner rom for en aktsomhetsvurdering, slik at den vil være i tråd med uskyldspresumsjonen i EMK. Tredje ledd i § 195 må følgelig innfortolkes slik at det gjelder en tilsvarende reservasjon som i § 196 tredje ledd. Høyesterett løser derved motstriden basert på tolkningsprinsipper, slik at Norge til slutt ikke bryter med deres folkerettslige forpliktelser.
3.0 Avsluttende bemerkninger
Helt avslutningsvis finner jeg det nødvendig å gi plass til bemerkninger angående disse dommene. For det første er det verdt å nevne at Høyesterett har i disse saker behandlet problemstillingene på en god måte som er i samsvar med god og legitim juridisk metode. De tar stilling til det som er anført av partene, og forklarer eventuelt hvorfor disse ikke tas ytterligere stilling til. Kort fortalt oppfyller Høyesterett sin plikt etter grl. § 88 på en legitim måte, som er i samsvar med grunnleggende rettsstats verdier.
Videre vil jeg påpeke likheter mellom de utvalgte dommene. Spesielt da Finanger I og OFS-saken. Nærmere sagt, Høyesteretts respekt for lovgiver og maktforedelingsprinsippet. I begge dommene er det klart at Høyesterett har tatt stilling til Stortingets oppfatning/syn på tilfelle. Dette selv om Stortinget i Finanger I kan sies å være ganske passiv, da de for så vidt ikke sier uttrykkelig noe om bal. § 7. Likevel er det deres passivitet Høyesterett vektlegger, og dette – etter mitt syn – med rette. At det kommer frem at Stortinget har vurdert bal. § 7 i forhold til EØS-retten, og likevel velger å ikke gjøre noe (i tro at den er i samsvar med EØS-retten). Så finner jeg ingen grunn til at Høyesterett skal fravike dette, selv om de kommer frem til at den norske bestemmelsen er i strid med motorvogndirektivene. Riktignok etter EFTA-domstolens uttalelser. At Høyesterett påberoper seg den muligheten å innhente deres uttalelser svekker ikke deres avgjørelse på noen måte, da det er hensiktsmessig å se til deres praksis hva gjelder EØS-retten. Dette i likhet med sistbehandlede dom, hvor Høyesterett ser til EMDs praksis om hva gjelder bestemmelsene i EMK.
Ettersom Høyesterett klarer å løse problemet angående motstrid, i OFS-saken og sistbehandlede straffesak, vier jeg ytterligere plass til Høyesteretts konklusjon i Finanger I.
Høyesterett kommer som nevnt frem til at det foreligger motstrid mellom den norske bestemmelsen og direktivene. Med rette velger Høyesterett likevel å ikke gi direktivene anvendelse fremfor den norske bestemmelsen. Dette fordi Stortinget tolket bal. § 7 dithen i samsvar med EØS-retten, og unnlot å endre den. At Høyesterett da skal fravike Stortingets syn i dette tilfelle, og da spille rollen som rettsskapende slik at de på en måte ”tar over” lovgiverjobben, vil være enhver kritikkverdig. Det vil også stride med deres konstitusjonelle plikt som dømmende makt.
Ytterligere må det nevnes at Høyesterett har gjennom god juridisk metode prøvd å løse denne motstriden i alle dommene som er behandlet ovenfor. De starter med å behandle den norske bestemmelsen først, og behandler den etter typisk norsk lovgivningsteknikk hvor ordlyden veier tungt. Ytterligere ser de hen til andre rettskilde som kan bidra til tolkningsbidrag eller støttemoment, blant annet forarbeider og rettspraksis. I forhold til behandlingen av de internasjonale rettskildene (direktivene og konvensjonsbestemmelsene i EMK) så har Høyesterett her også prøvd å løse motstriden med den metode som gjelder for internasjonal tolkning, ved at de blant annet viser til forrangsbestemmelsene i EØS-loven § 2 og mrl. § 3. Utgangspunktet for tolkning av internasjonalt rettskildemateriale er Wienkonvensjonen art. 31-33. Likevel vil det på EØS- rettens område legges mer vekt på formålsbetraktninger, jf. homogenitetsprinsippet og rettsenhet. Samt EFTA/EU-domstolens praksis. Dette har Høyesterett klart ivaretatt da de både i Finanger I ser hen til prinsippet om direktiv konformtolkning, EFTA-domstolens uttalelser, og relevant praksis fra domstolen. Dette gjelder tilsvarende når de viser til EMDs praksis i straffesaken som ble behandlet sist.
I lys av dette kan det sies at Høyesterett – i lys av disse dommene – løser motstridsproblemet på en god og legitim måte, som igjen er i samsvar med vår juridiske kulturarv. Ytterligere klarer Høyesterett å gjenskape denne legitime metoden på internasjonalt område, og som er i samsvar med den metoden. Og dette riktignok på en svært god måte. Grunnen til dette kan være den store internasjonaliseringen vi står overfor.