JUR-207, Rettshistorie og komparativ rett, eksamen vår 2023

Eksamen JUR 207

Antall ord: 3500

Normproduksjon i Norge, Tyskland og Frankrike  1. Innledning

Norge, Tyskland og Frankrike er alle europeiske rettskulturer som bygger på demokratiske verdier, og er inspirert av maktfordelingsprinsippet. En rettskultur blir av Sunde definert som: «ideas of and expectations to law made operational by institutional (-like) practices».^[1] Sitatet viser at rettskulturen er dynamisk ved at det er den rådende rettsoppfatningen som utgjør den. Institusjonene skal sette i kraft denne rettsoppfatningen, og det klare utgangpunktet for oppdelingen av institusjonene er maktfordelingsprinsippet. Prinsippet går ut på at det skal være en maktbalanse mellom de tre institusjonene; lovgivende, dømmende og utøvende makt. Maktfordelingsprinsippet og de demokratiske verdiene vil være sentrale elementer for å begrunne og sammenligne normproduksjonen.

Oppgaven vil se på institusjonenes posisjon som normgivende organer i samfunnet, med en løpende sammenligning gjennomgående i teksten. Den andre delen vil omfatte en drøftelse på hvordan normproduksjonen påvirker lovtekstens rolle i rettsanvendelsen i de tre landene. Utgangspunktet for sammenligningen vil være den rettskulturelle modellen (LCM) og COMPASS-formelen. Den rettskulturelle modellen er et analytisk verktøy, og den baserer seg på tanken om at en rettskultur består av 6 strukturelle elementer. Verktøyet skiller mellom institusjoner som produserer normer, og de som anvender rett for å løse rettstvister^[2]. Det vil hovedsakelig fokuseres på det strukturelle elementet normproduksjon og intellektuelle elementer. Videre vil deler av COMPASS-formelen benyttes for sammenligningen. Oppgaven oppstilles tematisk. Norge vil være utgangspunktet for sammenligningen. Tysk rett vil sammenlignes mot den norske retten før den franske sammenlignes mot begge.

 

2. Hoveddel

2.1 Lovgivende og utøvende myndighet som normgiver

2.1.1 Norge

En av Norges største normprodusenter er Stortinget. Stortinget vedtar lover, og de folkevalgte representantene henter sin demokratiske legitimitet fra folket. Stortinget har myndighet til å delegere makt til underordnede forvaltningsorganer. Slik henter regjeringen og

forvaltningsorganene sin jurisdiksjon. Den utøvende makt har kun myndighet til å vedta forskrifter. Den begrensede myndigheten gjør at det kan bli uklart hvilke jurisdiksjon de har som normgivende organ, da mange avgjørelser må gjennom en demokratisk prosess og godtas av Stortinget før de kan gjøres gjeldende.^[3] Norsk lovgivning er kjent for å være fragmentarisk. Dette vil si at Norge har mange enkeltlover, noe som fører til at rettsanvendere har større rammer for å utvise skjønn. Den fragmentariske lovgivningsmetoden skaper også rom for de andre rettskildene.

Denne utviklingen følger av at det i Norge aldri ble utført en koherent kodifisering av retten.

Det ble imidlertid forsøkt flere ganger å skape lovbøker. Først i 1687 ble det forsøkt med Den Norske Lov (NL), som hentet sterk inspirasjon fra Den Danske Lov. Forsøket falt ikke i god jord hos den norske befolkningen. Dette kan begrunnes i at Norge i mange år var underlagt et dansk styre. Da prosjektet om NL ble satt i gang hadde Norge endelig fått et selvstendig styre, selv om de var i union med Sverige, og dermed ble ikke den dansk inspirerte lovboken gjort gjeldende. Det eneste som er igjen av lovboken er seks artikler. Kodifisering ble også forsøkt i 1843, ved å gjenskape den franske modellen med en sivilrettslig og strafferettslig lovbok. Prosjektene ble gått bort i fra i 1845.^[4] Det er derfor ingen lovbok i norsk rett, men en samling av uavhengige lovverk.

2.1.2 Tyskland

Den største normprodusenten i Tyskland er det føderale og de statlige parlamentene. Fordi Tyskland er en føderal stat har de både statlige og nasjonale regler. Dette gjør at de ulike delstatene har noe rettslig frihet i lovgivningen sin. Det føderale parlamentet står for de felles lovene. I Norge finner vi en slik sammenlignbar friheten til en viss grad i kommuners selvstyrerett som er hjemlet i Grunnloven § 49 (2).^[5] Både Norge og Tyskland har en oppfatning om at retten skal komme fra folket, og at denne demokratiske

lovgivningsprosessen gir legitimitet.^[6] Oppfatningen er en av grunnene til at Tyskland følger lover relativt slavisk.

Den demokratiske tankegangen har vært sentral i europeisk rettstenkning, og blomstret i mellomkrigsårene etter andre verdenskrig. Demokratiet ble sterkt svekket i Tyskland da Adolf

Hitler kom til makten i 1933. Tyskland sto overfor et grovt maktmisbruk fra staten, som førte til et diktatorisk rettssystem. Tysklands store fokus på lovtekst, og parlamentene som normgivere kan dermed forklares delvis på grunnlag av denne historiske bakgrunnen. På grunnlag av denne splittede politiske enheten ble det et ledende ideal i tysk rett at et perfekt rettssystem innebar at rettsanvendelsen skulle være sterkt preget av lovtekst. Et koherent og lovregulert rettssystem ville føre til rettsenhet, og dermed bærer tysk rett preg av at de hadde som mål å kodifisere alle områder av retten. De mente også at et lovregulert rettssystem skulle hindre maktmisbruk. BGB ble den viktigste lovboken innen privatretten, og var et forsøk på å systematisere loven.^[7]

2.1.3 Frankrike

Lovgivningen i Frankrike er delt mellom parlamentet og myndighetene, noe som gjør disse til de primære normprodusentene. Lovgiver er den formelle primære regelprodusenten, men i realiteten er det regjeringen som har kontroll på normproduksjonen.^[8] Sentralt for fransk rett er traktater og EU-rett, som er rangert over de nasjonale reglene. Disse har høyere rang enn de franske lovene i normhierarkiet, og kan dermed endre dem. Dette fører til at internasjonale forpliktelser er en stor normgivende kilde i fransk rett.

Likt for Frankrike og Tyskland er at de begge har utfyllende lovbøker. Napoleon dannet fem lovbøker mellom 1804 og 1810. Disse var oversiktlige, da de var kortet ned for å overlate tolkningen til domstolene. De fem lovbøkenes oppbygning inspirerte den tyske sivillovboken, og den er nå bygd opp på samme måte. Måten å utforme lover på gjenspeiles i den norske generalklausulen som ble tatt inn i den norske avtaleloven § 36 sin lovendring i 1983.^[9]Bestemmelsen har en prosessøkonomisk slagside, som vil si at en må ta stilling til hva begrepet «urimelig» betyr.^[10]Frankrike har i dag 73 lovbøker.^[11]

2.2 Domstolene som normgiver

2.2.1 Norge

Høyesterett er en av de store normgivende organene i Norge. Høyesterett skaper prejudikater som er nærmest bindende for senere avgjørelser i Høyesterett og for lavere instanser.

Teoretisk er det ingen prejudikatslære i Norge, men i praksis har avgjørelser bindende effekt. Måten domstolene avgjør saker på kan gjenspeiles i den aktuelle rettskulturens

rettferdighetsideal. I Norge er dette hovedsakelig forutberegnelighet, men det blir supplert av rimelighet.^[12] Når en snakker om forutberegnelighet i et norsk perspektiv er det viktig å få frem at fokuset er både på prosessforutberegnelighet og resultatforutberegnelighet. Reelle hensyn, også kalt rimelighetshensyn, er spesielt for den norske rettskulturen. Det som gjør at reelle hensyn skiller seg markant, er anerkjennelsen av hensynene som egen rettskilde.

En av grunnene til at domstolene har fått en så sentral rolle som normprodusent i samfunnet, kan for det første begrunnes i at norsk befolkning har stor tiltro til domstolene. Dette kan igjen begrunnes historisk ved at staten ikke har utført maktmisbruk, som vil si at staten ikke har gitt grunn til mistillit fra folket. En annen forklaring kan være domstolenes uavhengighet. Det ble fastsatt under grunnlovsrevisjonen i 2014 i Grunnloven § 95 at «Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol».^[13] En politisk nøytral og uavhengig domstol skaper tillit fra folket, ved at det bidrar til rettferdig rettergang. Faktorer som spiller inn på domstolenes rolle som normgivere er landets lange historie med å publisere dommene offentlig, det single domstolshierarkiet og de begrensede antall saker Høyesterett tar på seg.

2.2.2 Tyskland

Domstolene i Tyskland skal fungere mer som rettsvitere enn normprodusenter. Dette vil si at tysk rett forutsetter at det kun finnes ett riktig svar til rettsspørsmålet, og at domstolene skal komme frem til dette. Det er naturlig at rettferdighetsidealet som da herjer i tysk rett er resultatsforutberegnelighet og rettssikkerhet. Domstolene i Tyskland kan da i hovedsak ikke skape normer, med unntak av den føderale konstitusjonsdomstolen FCC er den eneste domstolen som kan binde underrettene, jf. Bundesverfassungsgerichtsgesetz § 31 (1).^[14] Selv om domstolen kan avsi bindende dommer er det ikke alle dommer herfra som blir presedenser. Under 10% av avgjørelsene fra domstolen blir bindende.^[15] En av grunnene til at det er få presedenser kan være den store saksmengden Høyesterettene og FCC behandler. Domstolene spiller dermed en liten rolle for normproduksjon i Tyskland sammenlignet med

Norge.

Dette kan også forklares med den systematiserte kodifiseringen av retten i Tyskland, og behovet for politisk enhet på 1900-tallet. Tyskland hadde som nevnt en splittet politisk enhet med mangel på sentrale lovgivningsorgan og en felles Høyesterett.^[16] Tysk rettssystem er komplekst og spesialisert. Det er derfor en ledende oppfatning i den tyske rettsvitenskapen at det som fører til mest forutberegnelige resultater er at Høyesterett viser lite skjønn og følger lovteksten til størst mulig grad. Dommere var derfor tilbakeholdne med å utvikle retten. Dersom dommerne dømt utenom lovteksten ble dette ikke prejudikater, men kun en rettsavgjørelse for den gjeldende saken.  Historisk har Tyskland opplevd maktmisbruk av nazistene da de regjerte i Tyskland. Dette har ført til mekanismer som skal beskytte rettskulturen, noe som fører til at domstolene får mindre betydning i normgivning.

2.2.3 Frankrike

Frankrike har et hyperspesialisert domstolsystem, med to hoved domstols hierarkier. En for sivile og straffesaker, og en for administrativ rett. Rettspraksis er ikke en formell rettskilde i Frankrike, og har dermed ingen bindende effekt. Det blir derfor ikke dannet prejudikater, men franske underdomstolene velger ofte allikevel å følge tidligere domsavgjørelser. BragdøEllenes drar frem to sentrale grunner til dette. Den første er at dommen har mindre sannsynlighet for å bli reversert ved anke, og den andre grunnen er at egenskapene kontinuitet og konsistens er ettertraktet i franske domstolsavgjørelser.^[17] Domstolenes begrensede funksjon som normprodusent kan forklares med mistilliten som vokste frem hos den franske befolkningen rettet mot korrupte dommere i årene før revolusjonen.

De faktiske forholdene er ikke helt representative for den formelle rettsoppfatningen. Det er nemlig slik at presedenser fra domstolene har en praktisk viktig betydning for å fylle inn lovtomme områder og for å regulere retten. Eksempler på slike rettsområder i Frankrike er administrativ rett og konstitusjonell rett. I den franske Høyesteretten Cour de cassation ble det i 2017 løst ca. 28 000 saker, mens det i Counceil d´État ble løst i overkant 10 000 saker.^[18] De fleste Høyesterettsdommene blir publisert, og de viktigste som inneholder obiter dictum uttalelser blir kringkastet over medier.

Mengden saker som behandles av de Franske Høyesterettene kan sammenlignes med de tyske domstolene. Den sentrale forskjellen på rettskulturene er at på tross av den store saksmengden

klarer Frankrike å ha en oversikt over domsavgjørelsene, og bruker presedens fra domstolene bevisst i senere avgjørelser. Dette gjør ikke Tyskland, noe som gjør at rettspraksis spiller enda mindre rolle der. Saksmengden i begge landene skiller seg betraktelig fra Norge, som kun har litt over 100 saker i året.^[19] Dette gjør at Norge i mye større grad kan bruke rettsavgjørelsene til rettsutvikling.

2.3 Rettsvitenskap – spesielt for den tyske normproduksjon

Rettsvitenskap har en viktig normskapende effekt i Tyskland. Der hvor forarbeidene spiller en stor rolle i norsk rett, er det i tysk rett juridisk teori som gjør seg gjeldende. Dette er det flere grunner til. For det første er lovtekstene til Norge utformet slik at de må ses i lys av forarbeidene, mens de tyske lovtekstene er mer utfyllende. Rettsvitenskap i Tyskland er også et mye bredere felt med mange juridiske forfattere, mens det i Norge er begrenset med litteratur. En forklaring på dette kan være Tysklands store populasjon, og det kan forklares historisk.

Det er slik at det har vært mye vanligere å drive rettsvitenskap i Tyskland enn i mange andre land, slik som i Frankrike og spesielt Norge. Rettsvitenskapen i Tyskland har vært med å forme den rettslige kulturen, og har vært viktig for den rettskulturelle utviklingen. Koch fremstiller et godt eksempel på rettsvitenskapens betydning for tysk rett i Comparing Legal Cultures. Her refererer han til professor Carl Friedrich von Savigny som kritiserte kodifiseringen av retten. Kritikken påvirket den rettslige diskusjonen så mye at utformingen av lovboken ble utsatt i nesten 70 år.^[20] I mellomtiden rakk rettsvitenskapen å utvikle seg, og den påvirker i dag retten på mange områder.

2.4 Internasjonalisering

Norge er et lite land, og det er derfor naturlig at det historisk har fått sterk innflytelse fra andre nasjoner. 30% av gjeldende rett kommer fra kilder utenfor norsk jurisdiksjon.^[21] Som eksempler ser en at tysk rett har vært hovedinspirasjonskilde til norsk rett på 1500-tallet, og at Norges Grunnlov har hentet inspirasjon fra andre lands retter, herav den franske.^[22]

Norge har bundet seg til flere internasjonale avtaler, som forplikter de til å gjennomføre noen av direktivene og traktatene i norsk rett. Det er imidlertid slik at Norge har et dualistisk system, som vil si at for å gjennomføre internasjonale regler i nasjonal lov må de transformeres eller inkorporeres. Dette er med unntak av dommer avsagt av den europeiske menneskerettsdomstolen, EFTA-domstolen og den europeiske domstolen.^[23]

Det kan diskuteres om det her er Stortinget som fungerer som normgiver eller om normproduksjonen følger direkte av internasjonaliseringen. På den ene siden gjør Norges dualisme at reglene ikke gjøres gjeldende før en har tatt de inn i nasjonal rett, mens på den andre siden er det slik at Norge ofte har lite spillerom til å endre direktiver fra EU, som følge av EØS-avtalen og dermed er bundet av dens lovgivning.

Tyskland har et mye større geografisk område enn Norge, og dette har periodevis vært med å begrense den internasjonale innflytelsen til landet. Fra starten av 1900-tallet til berlinmurens fall i 1989 var det lite internasjonalisering, og Tyskland var et delvis lukket nasjonalt rettssystem.^[24] Det er likevel slik at Tyskland bygger på sterk innflytelse fra andre lands retter og internasjonale avtaler. Da Tyskland ble med i FN, skapte organisasjonen mye rettspraksis i nasjonen. Det samme skjedde med EU-retten. Tyskland har med likhet til Norge et dualistisk system som vil si at de må implementere internasjonal rett. Tyskland har mer eller mindre alltid vært åpen for internasjonalisering, men det er et viktig prinsipp i tysk rett om at internasjonale regler ikke kolliderer med nasjonale regler. Dette er også uttrykket i Basic Law.^[25] Det er derfor kun generelle prinsipper i internasjonal lov som får direkte virkning på tysk rett, resten må implementeres av parlamentet.

Frankrike skiller seg fra de to overnevnte landene ved at de har en blanding av dualisme og monisme. Landet rangerer internasjonale traktater over egen lovgivning, og de eneste nasjonale reglene som er over de internasjonale er Grunnloven, Bloc de constitutionnalité. Avgjørelser fra menneskerettighetsdomstolen og den europeiske unions domstol får direkte virkning i fransk rett. Andre internasjonale traktater må implementeres gjennom

folkeavstemning. Historisk har landet fungert mer som en eksportør av normer enn en importør i motsetning til Norge og Tyskland.^[26]

Tyskland og Norge har tidvis hatt sterk påvirkning fra andre lands retter, mens Frankrike har fungert mer som en eksportør av regler. Norge har i forhold til Tyskland og Frankrike et mye bedre utgangspunkt for å tilpasse internasjonale lover med de nasjonale grunnet deres fragmentariske lovgivningsmetode. Det er mye tenkelig at internasjonal rett vil ha mye større innflytelse fremover på de rettslige kulturene som følge av globaliseringen.

2.5 Maktfordelingsprinsippets variasjoner

Tankene om maktfordeling hadde opphav hos den franske Montesquieu. Frankrikes institusjonelle struktur bygger, i likhet med Norge og Tyskland, på maktfordelingsprinsippet. Idéen går ut på at en fordeler statsmaktene på tre separate og uavhengige institusjoner, slik at de kan overprøve hverandres avgjørelser. Det utspiller seg imidlertid ulikt i de forskjellige nasjonene. Videre gjør disse forskjellene at normproduksjonen utspiller seg ulikt i de forskjellige landene.

I Norge er den lovgivende og utøvende makt tett knyttet opp mot hverandre, og det er i noen tilfeller vanskelig å skille mellom institusjonenes jurisdiksjon. Tyskland har et lignende system hvor lover også her må godkjennes og vedtas enten av det statlige eller føderale Parlamentet. Frankrike har en enda mer dominant utøvende makt. Her har utøvende makt med presidenten i spissen myndighet til å sette i verk lover uten godkjenning av parlamentet.

Spesielt for Norge er at domstolene har en sentral rolle i normproduksjonen, mens den ikke er en av Frankrikes og Tysklands primære regelprodusenter. Som nevnt tidligere er de faktiske forholdene slik at de franske domstolene har en større normgivende effekt enn Tyskland. Det at de formelt sett ikke vil anerkjenne dette kan ha tilknytning til maktfordelingen. Å gi den dømmende makt normgivende effekt ville gitt de en rettsskapende rolle, og denne rollen er det kun lovgiver som skal ha ifølge maktfordelingsprinsippet.

3.1 Normproduksjon og rettsanvendelse

Rettsanvendelsesprosessen er fremgangsmåten rettsanvendere bruker for å komme frem til et svar på et rettslig spørsmål. Målet er å komme frem til en rettsregel, som kan anvendes direkte på faktum. Den rettslige fremgangsmåten utspiller seg ulikt i de forskjellige nasjonene, og like faktum kan ende opp med forskjellige løsninger. Normproduksjonen kan påvirke den juridiske metoden på mange måter. I det følgende vil det fokuseres på hvordan normproduksjonen påvirker lovteksten i rettsanvendelsesprosessen.

3.2 Norge

I Norge er den primære normproduksjonen fordelt mellom Storting, delegert myndighet fra Stortinget og domstolene. Stortinget utformer lover for å regulere fremtidige samfunnstvister, mens domstolene skaper normer ved å regulere rettsspørsmål på lovtomt område. Lovgiver kan også skape lovtekst på oppfordring av domstolene, i de tilfellene domstolene mener det er utenfor sin jurisdiksjon å skape nye normer.

Lovtekstene som dannes av Stortinget er fragmentariske. Lovtekstene er korte og åpne for å ha egenskapene til å tilpasse seg samfunnets endringer. De lite utfyllende bestemmelsene gjør slik at det er mer plass til andre rettskilder i rettsanvendelsen. Det vil si at selv om lovtekst er det klare utgangspunktet for rettsanvendelsen, er de ofte tvetydige eller vage og rettsanvendere må dermed tolke lovtekstene ved hjelp av andre rettskilder.

Domstolene har stor påvirkning på normproduksjonen, og det er ofte disse som tolker lovtekstenes innhold. Det er slik at om det finnes lover som regulerer et rettsspørsmål skal dette brukes som det primære rettsgrunnlaget. Domstolene har kompetanse til å endre lovtekstens innhold til en viss grad. Tolkningsprosessen svekker lovtekstens plass i rettsanvendelsen.

 

3.3 Tyskland

For å forklare lovtekstens sentrale rolle i rettsanvendelsesprosessen, i Tyskland kan begrepet rettsregel (rechtsregel) utgjøre et bra eksempel. Der man i Norge beskriver en rettsregel som sluttproduktet av en rettsanvendelsesprosess, er det i Tyskland betegnelsen på skreven rett.^[27] Dette kan tolkes dithen at tysk rett har en oppfatning om at rettsregelen er det som følger

direkte av lovteksten. Tyskland har en sterk systematisering av retten, og koherens er viktig for lovverkene. Dette førte til gjennomgående lovkoder som regulerte store deler av rettskulturen. Lovbøkene inneholder utfyllende lovtekster, som gjør at lovverket har en sterk posisjon i den juridiske metoden. I Tysk rett er lovtekst en så sterk rettskilde at de ønsker å bruke lovtekst selv på lovtomt område, ved å bruke den blant annet analogisk.

 

Lovtekstens sterke rolle i den tyske rettsanvendelsen kan forklares ved at den historiske normproduksjonen i Tyskland har vært sterkt preget av rettsvitenskap og profesjonalisering.

Tyskland har et stort felt for rettsvitenskap, og slik har det vært siden 1900-tallet. I forhold til

Norge har Tyskland en mer avansert og mindre åpen lovgivningsprosess mye på grunn av Tysklands status som en føderal stat.^[28] Dette har ført til at utfyllende lovtekster, som styrker lovens posisjon i rettsanvendelsen.

 

3.3 Frankrike

Frankrike utøver en streng form for maktfordeling som gjør at det, i likhet med Tyskland, er systematiserte lovbøker som regulerer rettsområdene. Dette gjør at både tysk og fransk rett følger lovteksten ganske slavisk i rettsanvendelsen. Idéen om at retten skal komme fra folket, er slått fast i blant annet den franske konstitusjonen, hvor det står at Regjeringen skal bli styrt av folket, til folket og for folket.^[29] Det som er spesielt, er den internasjonale rettens […] til å endre nasjonal lovgivning. Denne myndigheten gjør at internasjonale rettskilder trumfer vanlig lovtekst i rettsanvendelsen, og dermed svekker dens posisjon i rettsanvendelsen.

4. Avsluttende bemerkninger

Den primære normprodusenten i alle landene er til en viss grad den lovgivende makt, supplert av den utøvende. Det er denne institusjonen som leder demokratisk legitimitet. Ved å la lovtekster og rettslige normer utgå fra dem, er det med på å styrke demokratiet. De demokratiske samfunnsidealene er hjørnestenene i alle tre rettssamfunnene. Dette gir legitimitet til å bruke lovtekst som primær rettskilde i rettsanvendelsen. Det gjør også at det i tolkningen av lovteksten skal vektlegges både det objektive og det subjektive formålet.

Lovgivers vilje er sentral i tolkningen, da dette henter stor demokratisk legitimitet.

Bibliografi:

Artikler:

• Bragdø-Ellenes, S. C., (2020). An introduction to French Legal Culture. Comparing

Legal Cultures. s. 471-509

• Holmøyvik, E. (2010). A little bit of This and a little bit of That – the complexity of

Legal Reception s. 45-59

• Kjølstad, M.M., Koch, S. og Sunde, J.Ø., (2020). An introduction to Norwegian Legal

Culture. Comparing Legal Cultures. s. 105-145

• Koch, S. (2020). Managing the unmanageable – An Essay Concerning Legal Culture as an analytical Tool. Comparing Legal Cultures. 23-39
• Koch, S. (2020). An introduction to German Legal Culture. Comparing Legal

Cultures. s. 221-267

Bokkilder:

• Helland, I. og Koch, S. (2014) Nordic and Germanic legal methods 267-322 – Koch, Søren og Sunde, J. Ø. (2020). Comparing Legal Cultures (2. utg.). Fagbokforlaget
• Sunde, J. Ø. (2005). Speculum Legale – rettsspegelen.

Internettartikler:

• Juridika (2020, 12. oktober. (17:25)). Hva er rettskulturell kunnskap- og hvorfor jurister trenger det.https://juridika.no/innsikt/rettskulturell–kunnskap
• Berg, O. T. (2019, 01. november). Frankrikes politiske system. Store norske leksikon.

https://snl.no/Frankrikes_politiske_system

Lover:

• Den franske Grunnlov art. 5
• Den Tyske Grunnloven (Bundesverfassungsgerichtsgeset)
• Kongerikets Norges Grunnlov 17. mai 1814
• Lov 31. mai 2018 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer