Oppgave 1 (teller ca. 2/3)
Peder Ås (55 år gammel) eide en stor villa i Kanonveien i Lillevik kommune, som han hadde bygget med sine egne hender på midten av 1990-tallet. Her hadde han sammen med kona Turid Ås oppfostret to barn, som nå var voksne og hadde flyttet ut for noen år siden. Peder og Turid bodde nå alene i villaen, som hadde mange trapper og som stadig trengte mer vedlikehold.
Peder hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom i en svært ung alder av 38 år. Fra små symptomer i starten, som at han snublet lettere enn før, var sykdommen nå blitt langt fremskreden. Han hadde mye stivhet i muskulaturen, slet med å reise seg opp, og hadde dårlig balanse. Han hadde en krokete kroppsholdning og en subbende gange, og klarte ikke å komme seg rundt uten rullator.
Villaen i Kanonveien var de siste par årene blitt en verkebyll for Peder og Turid. Peder klarte ikke lenger å gå i trappene, slik at han og Turid hadde innrettet livet sitt i husets hovedetasje. Peder behøvde dessuten mye hjelp til de fleste praktiske gjøremål. Turid hadde også sine plager etter mange år i et fysisk anstrengende yrke, og hun slet med å bistå Peder med fysisk tunge oppgaver; eksempelvis i forbindelse med dusjing eller at Peder skulle reise seg opp fra sengen. Turid var dessuten bekymret for at Peder skulle skade seg grunnet hans dårlige balanse. Det hendte stadig vekk at han tippet fremover og falt i gulvet, men han hadde så langt unngått store skader.
Etter hvert besluttet Turid og Peder å søke om en institusjonsplass til Peder. Aller helst ønsket de en omsorgsleilighet hvor de kunne bo sammen, men hvor Peder ville ha nærhet til nødvendig helsehjelp og praktisk bistand.
Etter noen uker fikk Peder et vedtak i posten, hvor det ble slått fast at han oppfylte kriteriene for langtidsplass på sykehjem. Han var blitt satt på venteliste til en plass på enerom ved Lilleviktunet sykehjem, og ventetiden ble anslått til å være rundt 6 måneder. Peder fikk også innvilget hjemmesykepleie to ganger i døgnet med umiddelbar virkning, i påvente av plassen. I tillegg fikk han innvilget en trygghetsalarm som han kunne bære på armen som et armbånd. Dersom det skulle oppstå et akutt behov for hjelp, f.eks. på grunn av et fall, kunne han trykke på en knapp på armbåndet. Nødvendig hjelp ville da komme i løpet av ca. 30 minutter.
Peder var svært skuffet over vedtaket, og det ble avtalt et møte med saksbehandler Marte Kirkerud allerede dagen etterpå.
I møtet ga Peder uttrykk for at han var fortvilet over at det var planlagt at han skulle flytte på enerom på sykehjem. Han hadde levd sammen med Turid i over 30 år, og kunne ikke se for seg at de skulle bo fra hverandre nå. Peder og Turid var fremdeles forholdsvis unge, og de var innstilt på at de hadde mange gode år igjen sammen. Tross Peders funksjonsnedsettelse var han kvikk i hodet, og han kunne ikke se for seg et godt liv i institusjon sammen med gamle, syke og demente mennesker. En omsorgsleilighet i et senter med heldøgns bemanning var en mye bedre løsning mente Peder; da kunne han og Turid leve et så normalt liv som mulig i fellesskap. Turid skjøt inn at hun visste at det fantes tilbud om både sykehjemsplasser og omsorgsleiligheter i kommunen. Hun hadde også fått inntrykk av at det var god kompetanse i omsorgssentrene, og at Peder dermed ville bli godt ivaretatt. Marte bekreftet at det var god nok kompetanse i omsorgssentrene. Grunnet Peders tilstand var det imidlertid noe mindre ressurskrevende for kommunen å la ham bo på sykehjem, og kommunen hadde derfor valgt denne løsningen for Peder. Marte minnet om at Lillevik kommune nettopp hadde bygget en kjempeflott kunstlåve utenfor sentrum, og at kommuneøkonomien var så som så.
Turid var bekymret for de neste seks månedene. Hun var sliten etter å ha anstrengt seg i flere år for å hjelpe Peder, og visste ikke om hun ville klare et halvt år til. Riktignok ville Peder få hjelp av hjemmesykepleien to ganger i døgnet, og da ville han få god hjelp til påkledning, dusjing og til å legge seg. Men Peders funksjonsnedsettelse omfattet så mange flere sider av livet hans, og han kunne trenge hjelp til veldig mye mellom morgen og kveld. Eksempelvis behøvde han hjelp når han skulle på do, eller til å reise seg fra stolen sin når han skulle opp og gå. Turid var også bekymret for hvor lenge Peder måtte påregne å vente på hjelp dersom han trykket på trygghetsalarmen etter f.eks. et fall. Marte svarte at hun ikke kunne se noen annen løsning enn at Turid tok i et tak det neste halvåret. Hun tilbød også Peder å låne en rullestol til å komme seg rundt i, for å minske risikoen for fall. Til dette svarte Peder at det ville begrense livskvaliteten hans betraktelig om han ikke fikk gå tur med rullatoren sin. Han hadde også fått beskjed fra nevrologen sin om at sykdommen ville kunne utvikle seg raskere dersom han ikke sørget for fysisk aktivitet hver dag.
Spørsmål A: Vurder Peders rettigheter (og Lillevik kommunes motsvarende plikt) med hensyn til valg av type institusjonsplass.
Spørsmål B: Vurder om kommunen kan la Peder vente før han får institusjonsplass.
Oppgave 2 (teller ca. 1/3)
Gjør kort rede for hensynene bak helsepersonells taushetsplikt, og gjør deretter kort rede for innholdet i helsepersonelloven §§ 21 og 31.
Spørsmål A
Den overordnede problemstillingen er hvilke rettigheter Peder har, og hvilke plikter kommunen har, av hensyn til valg av type institusjonsplass.
Peder ønsker å få plass i en omsorgsleilighet slik at han kan fortsette å bo sammen med konen sin Turid, og ha et tilnærmet normalt liv. Kommunen viser til mindre ressursutfordringer, og mener at den beste løsningen er at Peder flytter inn på sykehjem.
Lov 2. juli 1999 om pasient- og brukerrettigheter (pbrl.) kommer til anvendelse da Peder “oppholder seg i riket”, jf. pbrl. § 1-2. Peder anses som “pasient”, da han har henvendt seg til kommunen med anmodning om helsehjelp, jf. pbrl. § 1-
3 bokstav a, c og d.
Pbrl. § 2-1 a regulerer retten til helsehjelp fra kommunen. Det følger av bestemmelsens annet ledd at pasienten har rett til “nødvendige” helse- og omsorgstjenester. Bestemmelsen samsvarer med kommunens plikt etter lov 24. juni 2011 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m (hol.) § 3-1.
Kommunen tilbyr helse- og omsorgstjenester, og loven kommer følgelig til anvendelse, jf. hol. § 1-2.
Hol. § 3-1 regulerer kommunens overordnede ansvar for helsehjelp og gir uttrykk for kommunens “sørge for-ansvar”. Det følger av bestemmelsens første ledd at kommunen skal “sørge for” at pasienter tilbys “nødvendige” helse- og omsorgstjenester.
En naturlig språklig forståelse av “nødvendig” tilsier at det må foreligge et behov. Det følger av forarbeidene at det må foretas en konkret helsefaglig vurdering. I foreliggende tilfelle har Peder påvist Parkinson sykdom, som påvirker hans hverdag betraktelig. Han trenger bistand med enkle oppgaver, og er avhengig av rullator. Det legger til grunn at Peder har behov for nødvendig helsehjelp fra kommunen, og er dermed en rettighetspasient.
Videre regulerer hol. § 3-1 hvilke tjenester kommunen skal tilby for å oppfylle kravet til nødvendig helsehjelp etter § 3-1. Det følger av bestemmelsens første ledd nr. 6 at kommunen skal tilby andre helse, og omsorgstjenester. Dette omfatter plass i institusjon, herunder sykehjem, jf. bokstav c.
Det følger av pbrl. § 2-1 e (1) at pasienten har rett til opphold i sykehjem dersom det etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det “eneste tilbudet” som kan sikre nødvendig og forsvarlig helsehjelp. Dette samsvarer med kommunens plikt etter hol. § 3-2 a. Bestemmelsen regulerer kommunens ansvar for tilbud om opphold i sykehjem. Dette skal tilbys dersom det etter tilsvarende vurdering som etter pbrl. § 2-1 e (1) er det “eneste tilbudet” som kan sikre forsvarlige tjenester, jf. første ledd.
Det er på det rene at kommunen har tilbudt Peder plass i sykehjem. Spørsmålet er om Peder kan velge velge å heller bo i en omsorgsbolig.
Innbakt i retten til nødvendig helsehjelp etter pbrl. og plikten til kommunen etter hol., er kravet til forsvarlighet. Forsvarlighetskravet er et grunnleggende prinsipp innenfor helseretten. Dersom helsehjelpen som ytes ikke er forsvarlig, vil ikke pasientens rett til nødvendig helsehjelp være oppfylt. Dette samsvarer med formålet i pbrl. om å sikre kvalitet i tjenestene, jf. pbrl. § 1-1.
En naturlig språklig forståelse av “forsvarlig” tilsier at den helsehjelpen som ytes må tilfredstille visse krav, og imøtese pasientens behov. Det følger av forarbeidene at forsvarlighetskravet er en rettslig standard. Det vil si at innholdet i kravet fastlegges ut fra faglige og etiske normer utenfor lovverket. Innholdet i forsvarlighetskravet vil kunne endres i takt med samfunnsutvikling og moraloppfatninger. Det følger av ØSK art. 12 at staten skal anerkjenne retten til “den høyst oppnåelige helsestandarden både fysisk og psykisk.” Bestemmelsen gir uttrykk for helserettens sentrale rolle innenfor samfunnet, og de kravene som stilles til den hjelpen som gis. Det oppstilles imidlertid ikke usannsynlig høye krav til kommunen.
Rt. 1990 s. 874 (Fusa-dommen) gjaldt en eldre handicapet kvinne som mottok et vedtak fra kommunen om begrensinger i hjemmehjelpen hun sårt hadde behov for. Begrensningene var blant annet begrunnet i kommunens ressurser og økonomi. Høyesterett fastslo at det foreligger en minstestandard til den helsehjelpen kommunen tilbyr. Denne minstestandarden kan ikke underskrides, uavhengig av kommunens økonomi og øvrige ressurser. Dommen er av prinsipiell betydning, og setter en nedre grense for den helsehjelpen kommunen tilbyr. Dersom kravene til minstestandarden er innfridd, står kommunen friere til å foreta prioriteringer.
Hva som ligger i forsvarlighetskravet til kommunen er ytterligere presisert i hol. § 4-1. Her heter det i første ledd at helse- og omsorgstjenester som tilbys skal være “forsvarlige”.Videre skal kommunen tilrettelegge tjenestene. Bestemmelsen gir uttrykk for et systemansvar som er tillagt kommunen.
Bokstav a-d utgjør kumulative vilkår over de kravene som stilles til kommunenes tjeneste. Vilkårene i bokstav a, c og d er ikke problematisert, og det legges til grunn at disse er innfridd.
Etter hol. § 4-1 (2) bokstav b skal den enkelte pasient eller bruker gis et “verdig” tjenestetilbud. Plikten samsvarer med pasienten rett til et verdig helsetilbud etter pbrl. § 2-1 a (3). En naturlig språklig forståelse av “verdig” tilsier at den helsehjelpen som ytes må tilpasses pasientens behov, ikke bare med tanke på selve helsehjelpen, men også med tanke på andre behov som hygiene, mellommenneskelig kontakt og relajsonsutvikling. Kommunens helsetjenester skal ikke bare tilfredstille pasientenes grunnleggende behov, men gi pasientene mulighet til å leve et liv som er verdt og leve. Dette samsvarer med lovens formål om å tilrettelegge tjenesten for de enkeltes integritet og verdighet, jf. hol. § 1-1 nr. 6. Vilkåret om verdig helsehjelp ble inntatt i loven på bakgrunn av utfordringer som hadde vist seg innenfor eldreomsorgen, da mange eldre på sykehjem ikke ble møtt med den verdighet og respekt de har krav på. I dette tilfellet befinner vi oss dermed i vilkårets kjerneområde.
Kommunen mener at det er forsvarlig å plassere Peder på et sykehjem, da dette vil være den beste løsningen for kommunen. Det vises til at mange økonomiske ressurser gikk med til å bygge en kunstlåve, og dette fører til at kommunen må gjøre andre prioriteringer. Det følger av Fusa-dommen at slike prioriteringer ikke kan gjøres med mindre minstestandarden er innfridd. I foreliggende tilfelle vil Peder få tilbud om en plass på sykehjem hvor han vil bli tatt hånd om og få hjelp med de behovene han har. Dette trekker i retning av at minstestandarden er innfridd, og kommunen har mulighet til å foreta en slik prioritering.
På den andre siden er det flere faktorer som spiller inn ved vurderingen av om det er forsvarlig å plassere Peder på et sykehjem, og om dette utgjør et verdig tjenestetilbud. Peder er kun 55 år gammel, og er dermed ikke innenfor den alderen man anser som “normalt” på et sykehjem. Han sier selv at han ikke ønsker å leve livet rundt eldre og demente mennesker, når han selv er helt frisk i hodet. Dette trekker i retning av at tjenestetilbudet ikke er verdig.
Videre ønsker Peder å kunne bo sammen med sin kone, Turid. De har bodd sammen i over 30 år i en villa Peder selv hadde bygd. Peder og Turid har antakeligvis levd fullgode og fine liv i fellesskap. Det er nærliggende at ekteparet ikke hadde sett for seg å måtte flytte fra hverandre i en såpass ung alder. Dette vil redusere livskvaliteten til Peder, og Turid for den saks skyld, betraktelig, og det kan tenkes at helsehjelpen som tilbys ikke vil tilfredstille Peders sosiale og mellommenneskelige behov. Dette trekker ytterligere i retning av at helsetilbudet ikke er verdig.
Lovens formål er å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og ha en meningsfylt tilværelse sammen med andre, jf. hol. § 1.1 nr. 5. Dette formålet vil ikke bli innfridd for Peder sin del dersom han blir innlagt på sykehjem og må bo alene med mennesker han ikke til vanlig ville tilbragt tid med.
Det legges til grunn at tilbudet om plass på sykehjem ikke er verdig, og dermed ikke kan forsvares fra kommunen sin side. Peder har rett til å velge å bo i omsorgsbolig.
Videre vil det foretas noen ytterligere vurderinger som også er av betydning ved hvorvidt tjenestetilbudet er forsvarlig.
Det må bemerkes at selv om minstestandardene er innfridd, står ikke kommunen helt fritt til å foreta de prioriteringer de ønsker. Prioriteringene som gjøres må alltid kunne forsvares for å være lovlige. Det må foretas en forholdemessighetsvurdering, eller kost/nytte-vurdering mellom tiltaket og dets innvirkning på kommunens ressurser.
I foreliggende tilfelle mener kommunene at det vil være “noe mindre” ressurskrevende å la Peder bo på sykehjem. Dette tilsier at de ressursene kommunen eventuelt sparer, ikke vil være av særlig betydning for kommunen. Sett opp mot den store påvirkningen dette har på Peder sitt videre liv, vil ikke en forholdsmessighetsvurdering kunne forsvare kommunens prioritering.
Det følger også av pbrl. § 3-1 at kommunens tjenester skal utformes i samarbeid med pasienten. Bestemmelsen gir uttrykk for en medvirkningsrett. Dette innebærer at pasientens eget ønske skal tas med i betraktningen når et tjenestetilbud utformes. I foreliggende tilfelle har ikke Peders ønske blitt hørt, og kommunen avvfeier dette uten å gi en tilstrekkelig begrunnelse. Dette trekker ytterligere i retning av at helsehjelpen som gis ikke er forsvarlig.
Konklusjonen er at Peder i dette tilfellet har rett til å selv velge type institusjonsplass, og kommunen plikter å innfri dette.
Spørsmål B
Den overordnede problemstillingen er om kommunen kan la Peder vente før han får institusjonsplass.
Det følger av hol. § 3-1 (3) at kommunens sørge for-ansvar etter første ledd innebærer en plikt til å “planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten”, slik at innholdet i tjenesten er i samsvar med loven. Dette tilsier at kommunens ansvar innebærer tilstrekkelig gjennomarbeidelse av rutiner og gjennomføringsmetoder slik at pasientene får den hjelpen de har krav på.
Videre følger det av hol. § 3-2 a (2) at kommunen skal gi forskrift med kriterier for tildeling av sykehjemsplass. Dette skal også skal omfatte pasienter som med “forsvarlig hjelp” kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold. Bestemmelsen tilsier at kommunen kun kan la pasienter med behov for langtidsopphold vente, dersom det er forsvarlig at de bor hjemme.
Det vises til ovenstående drøftelse rundt plikten til å yte nødvendig og forsvarlig helsehjelp. Dette vil utgjøre utgangspunkt for den foreliggende vurderingen. Det er på det rene at Peder er best tjent med langtidsopphold. Spørsmålet blir om det er forsvarlig å la Peder bo hjemme.
Det skal først vurderes om Peder har mulighet til å få forsvarlig hjelp.
En naturlig språklig forståelse tilsier at Peder må kunne få tilstrekkelig hjelp til å innfri sine behov, enten om det er i form av bistand fra kommunen, eller fra andre pårørende. Peder har mange utfordringer i hverdagen, og en rekke behov han trenger hjelp med. Dette er alt fra enkle oppgaver som å komme seg opp av sengen, til mer omfattende oppgaver som å dusje o.l. Turid til en viss grad har mulighet til å hjelpe Peder med mye. Peder har også fått tilbud om hjemmesykepleie to ganger i døgnet, og en trygghetsalarm. Hjemmesykepleien kan hjelpe Peder med de mer omfattende oppgavene når de er på besøk, og at Turid kan hjelpe Peder med de enklere oppgavene ellers i døgnet. I tillegg vil Peder alltid være forsikre tom at noen kommer og bistår i nødstilfeller. Turid var bekymret for at dette ville ta for lang tid. Likevel må det kunne tenkes at dersom det skulle skje noe alvorlig, vil Turid være i stand til å hjelpe Peder frem til bistanden ankommer. Dette trekker i retning av at Peder har mulighet til å få forsvarlig hjelp.
På den andre siden fremgår det av faktum at Turid hadde jobbet i mange år. Det er ingen holdepunkter som tilsier at Turid har sluttet i jobben hennes, og dersom Turid er omtrent like gammel som sin mann, er det også lite sannsynlig at hun nå er pensjonert. Det vil si at det vil være store deler av dagen Turid ikke er til stede for å kunne hjelpe mannen sin. Det vil være urimelig at Turid må slutte i jobben eller jobbe mindre for å utfylle et manglende behov fra kommunen sin side. Dette trekker i retning av at Peder ikke har mulighet til å få forsvarlig hjelp.
Videre har Turid utfordringer med å hjelpe Peder grunnet fysiske problemer. Peder trenger ofte hjelp med oppgaver som innebærer tunge løft, og dette sliter på Turid og hennes hjelpeevne. Dette problemet vil gjøres gjeldende overfor Turid ved flere anledninger, da hjemmesykelpeien kun ankommer to ganger daglig. Dersom Peder skal leve et verdig liv, må han kunne reise seg opp og sette seg ned, gå korte turer o.l i løpet av en dag. Dette vil kreve stor og tung innsats fra Turid sin side. Dette trekker i retning av at Peder ikke har mulighet til å få forsvarlig hjelp.
Turid og Peder har vært gift i mange år, og det er nærliggende at Turid hadde ønsket å bistå Peder så godt hun kan, selv om dette er en fysisk og psykisk påkjenning for henne. Det at hun selv anfører at hun er usikker på om hun i det hele tatt vil klare å hjelpe Peder et halvt år til, trekker sterkt i retning av at Peder ikke har mulighet til å få forsvarlig hjelp.
Hol. § 3-6 regulerer kommunens ansvar overfor pårørende. Det legges til grunn at Turid er pårørende, jf. pbrl. § 1-3 (1) bokstav b. Av hol. § 3-6 fremgår det at til pårørende med “særlig tyngende” omsorgsarbeid skal det tilbud nødvendig støtte, herunder opplæring og veiledning, avlastningstiltak og omsorgsstønad. Bestemmelsen gir uttrykk for kommunen sørge for-ansvar, og viser til at manglende tilbud hos kommunen ikke skal gå hardt ut over pårørende. Dette må ses opp mot forsvarlighetskravet, slik at dersom denne plikten er brutt vil det trekke i retning av at hjelpen som tilbys er uforsvarlig.
På bakgrunn av ovenstående drøftelse er det på det rene at Turid har et “særlig tyngende” omsorgsarbeid. Det følger av Prop. 49 L (2016-2017) s. 29 at bestemmelsen ikke gir rett til en bestemt tjeneste. Hva som er nødvendig og forsvarlig må vurderes ut fra fra faglig skjønn i det konkrete tilfellet. I foreliggende tilfelle har kommunen tilbudt både hjemmehjelp, alarm og rullestol for å avlaste Turid. Det at Peder selv ikke ønsker å benytte seg av rullestolen kan ikke tilegges nevneverdig vekt, da han tilstand kan gjøre dette nødvendig for egen sikekrhet. Dette trekker i retning av at plikten er oppfylt.
Plikten til kommunen må ses i sammenheng med medvirkningsretten etter pbrl. § 3-1. Pårørende må i samsvar med forsvarlighetskravet ha adgang til å medvirke for utforming av hjelpetjenester som skal bistå pasienten, jf. forarbeidene.
Turid har gitt klart uttrykk for den store belastningen hun utsettes for, og at hun trenger mer bistand enn det som er tilbudt. Det er også verdt å nevne at Turid vil gå i en “konstant frykt” for at mannen hennes kan falle og skade seg, og at han må ligge å vente på hjelp i 30 minutter, potensielt lenger dersom han ikke rekker å trykke på knappen og blir bevisstløs. Dette vær skape en stor psykisk påkjenning for Turid, og må ta med i betraktningen av hvorvidt tilbudet er tilstrekkelig. Selv om Peder ha fått tilbud om rullestol har kan fått beskjed av legen om å bevege seg hver dag for at ikke sykdommen skal utvikle seg negativt. Han vil derfor tilbringe mye av sin tid utenfor rullestolen hvor Turid må gå og bekymre seg. Marte sier at hun ikke kan se noen annen løsning enn at Turid tar i et tak. Marte får ikke tilbud om opplæring, kursing eller økonomisk bistand for å lette på omsorgsarbeidet. At kommunen mener at dette er en tilstrekkelig løsning kan ikke anses forsvarlig.
Det legges til grunn at Peder ikke har mulighet til å få forsvarlig hjelp. Dermed er det ikke forsvarlig å la Peder bo hjemme.
Konklusjonen er at kommunen ikke kan la Peder vente før han får institusjonsplass.
Oppgave 2
1. Innledning
Gjennom menneskerettskonvensjoner har Norge bundet seg til å sikre en rekke menneskerettigheter. Blant disse er retten til privatliv som fremgår av EMK art. 8 og Grunnloven § 102 av stor betydning. For at staten skal kunne sikre denne rettigheten er det avgjørende at det foreligger lovreguleringer som ivaretar grunnleggende hensyn bak retten til privatliv. I Norge er helseretten er viktig rettsområde, og i henhold til ØSK art. 12 stilles det strenge krav til den hjelpen som ytes. Rettsområdet er regulert gjennom en rekke helselover, som utleder rettigheter for pasienter, og tilsvarende plikter for tjenesteytere.
Helsepersonells plikter reguleres i stor grad av lov 2. juli 1999 om helsepersonell (hpl.). En sentral plikt i denne loven, og innenfor forvaltningen generelt, er taushetsplikten. Oppgaven tar sikte på å redegjøre for hensynene bak helspersonells taushetsplikt. Videre vil det redegjøres for innholdet i to sentrale bestemmelser, henholdsvis hpl. §§ 21 og 31.
2. Hoveddel
2.1 Hensyn
Av formålsbestemmelsen i hpl. § 1 kan det utledes tre hovedformål med loven. Dette er å skape “sikkerhet”, “kvalitet”, og “tillit”. Disse formålene er igjen begrunnet i grunnleggende rettigheter som legalitetsprinsippet, rettssikkerhet og retten til privatliv. Av størst betydning for taushetsplikt er hensynet til tillit til helsepersonell og andre tjenesteytere. Taushetsplikten skal bidra til å ivareta pasientenes integritet. Videre er autonomihensynet, eller retten til selvbestemmelse, et grunnleggende prisnipp innenfor helseretten, og lovgivningen skal bidra til å ivaret adette hesnynet. Taushetsplikten forutsetter at det er pasienten selv som må bestemme om taushetsbelagte opplysninger skal gis videre, og underbygger selvbestemmelsesretten.
Formålet med taushetsplikten innenfor helseretten er at pasienter skal kunne oppsøke helsetjenesten ved behov, uten å være redd for at de opplysningene som blir gitt blir formidlet videre. Et klassisk eksempel er en pasient som har begått et lovbrudd. Dersom pasienten henvender seg til helsetjenesten, skal vedkommende være trygg på at helsepersonellet ikke kontakter politiet. Dersom pasienter holder tilbake opplysninger av frykt for at disse bringes videre, kan det føre til at helsepersonellet ikke har et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag når det skal bestemmes hvilken helsehjelp som må gis. Dette kan føre til at helsehjelpen som gis ikke er tilstrekkelig, og kan gi svært uheldige utfall for pasienten. På bakgrunn av dette er det avgjørende at all helsepersonell forholder seg til taushetsplikten, og kun gjør unntak fra dette der det er hjemmel i lov eller annet rettsgrunnlag.
2.2 Helsepersonelloven
Helsepersonelloven er en pliktlov som gjelder for “helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket”, jf. hpl. § 2. Hpl. § 3 gir en definisjon på disse begrepene. Helsepersonelloven gir uttrykk for et individansvar som tilkommer enhver som omfattes av loven i kraft av å være helsepersonell. Dette står i motsetning til systemansvaret som fremgår av hol. Helsepersonell er underlagt lovens plikter, og dermed også å yte forsvarlig helsehjelp etter hpl. § 4. Forsvarlighetskravet setter en overordnet retningslinje for den helsehjelpen som ytes. Taushetsplikten er et viktig aspekt ved dette forsvarlighetskravet. Dersom helsepersonell ikke overholder taushetsplikten vil dette også kunne føre til et brudd på forsvarlighetskravet.
2.3 Hpl. § 21
Hovedregelen om taushetsplikt fremgår av hpl. § 21. Her heter det at helsepersonell skal “hindre” at andre får adgang eller kjennskap til taushetsbelagte opplysninger som de får vite om “i egenskap av” å være helsepersonell. Bestemmelsen gir både uttrykk for en passivitetsplikt til å tie, samt en aktivitetsplikt til å hiindre at uvedkommende får kjennskap til opplysningene. Vilkårene må tolkes strengt på bakgrunn av formålet om å sikre tillit, samt retten til privatliv.
Aktivitetsplikten innebærer en forsvarlig håndtering av slike opplysninger, og trygg oppbevaring, jf. forarbeidene. Det kan stilles spørsmålstegn ved hvor langt aktivitetsplikten rekker. Dette ble behandlet i Rt. 2013 s. 1442 (narkotikapose- dommen). En lege ble anmeldt for bevisforspillelse da han gnidde en pose med narkotia mellom hendene for å fjerne fingeravtrykk. Politiet fikk dermed ikke identifisert posen med en av pasientene på sykehuset. Legen mente at dette var hans plikt for å overholde taushetsplikten, og fikk medhold av Høyesterett. Helsepersonells taushetsplikt skal avverge at politiet får kjennskap til taushetsbelagte opplysninger, med mindre dette kan hjemles i et unntak. Dette vil det redegjøres for under punkt 2.4. Narkotikapose-dommen kaster lys over hvor langt taushetsplikten rekker, og gir uttrykk for helsepersonellets plikt til å aktivt forhindre informasjonsflyt.
I HPN/2009-150 kom nemnda til at en leges oppbevaring av taushetsbelagte dokumenter førte til at uvedkommende hadde adgang til disse. På bakgrunn av dette, samt flere pliktbrudd, fikk legen tilbakekalt sin autoriasjon etter hpl. 57. Høyesterett gar uttalt at praksis fra helsepersonellnemda tillegges rettskildemessig betydning og vekt i den grad det gir uttrykk for samstemt praksis over tid. Praksis omkring aktivitetsplikten ved taushetsplikt anses som slik samstemt praksis, og har dermed rettskildemessig verdi. Avgjørelsen gir uttrykk for betydningen av oppbevaring av dokumenter, og er en praktisk regel som ethvert helsepersonell må innrette seg etter daglig da det i stor grad vil være mange dokumenter som innehar personlige opplysninger på et sykehus.
Et siste vilkår for at taushetsplikten skal inntre er at opplysningene som helsepersonellet mottar, mottas i egenskap av å være helsepersonell. Det må altså foreligge en årsakssammenheng mellom at informasjonen gis, og at vedkommende er helsepersonell. Dette fritar imdilertid ikke helsepersonell fra taushetsplikten utenfor tjeneste. Dersom helsepersonell mottar opplysninger utenfor jobb, i privat sammenheng, vil opplysningen fortsatt være underlagt taushetsplikt så lenge de gis på bakgrunn av vedkommendes stilling. Her kan det være vanskelig å trekke grensene mellom hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt, og hvilke som ikke er det.
På bakgrunn av at vilkårene tolkes strengt og hensynet til pasienten, kan det legges til grunn at i tvilstilfeller må taushetsplikten anses å gjøres gjeldende.
2.4 Unntak fra taushetsplikten – hpl. § 31
Hpl. § 31 gir uttrykk for en opplysningsplikt, og utgjør et unntak til taushetsplikten. Bestemmelsen omhandler opplysninger til nødetater og lyder som følger: “[h]elsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette
er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.” Bestemmelsen gir uttrykk for nødrettsbetrakninger, og tilsier at opplysninger skal bringes videre til nødetater, dersom dette er nødvendig. Bestemmelsen har likhet med straffeloven § 196 som fastlegger en plikt til å avverge straffbare forhold.
Bestemmelsens ordlyd tilsier at det må foreligge en konkret fare, og at nødetater må kontaktes for å avverge denne faren. I HPN/2009-139 kom nemda til at hpl. § 31 var overtrådt da en lege ikke hadde varslet politiet da han fikk opplysninger fra en pasient om at vedkommende i flere år hadde forgrepet seg seksuelt på et mindreårig familiemedlem. Nemda kom til at legen skulle vurdert det slik at det forelå fare for gjentakelse, og at hensynet til barnet måtte veie tyngre enn taushetsplikten i dette tilfellet. Dette tilsier at det ved vurderingen m å foretas en avveining mellom hensynet til taushetsplikten, og den faren som foreligger. Ofte vil det være tale om hensynet til samfunnets sikkerhet, veid opp mot hensyn til pasienten selv.
2.4.1 Forholdet til hpl. § 23 nr. 4
Unntaket i hpl. § 31 anes ikke å gå lenger enn begrensingen som fremgår av hpl. § 23 nr. 4, jf. forarbeidene. Her heter det at opplysninger kan gis videre når “tungtveiende” private eller offentlige interessert gjør dette rettmessig. Bestemmelsen gjøres i stor grad gjeldende der helsepersonell får opplysninger om straffbare handlinger pasienten har tenkt til å begå. Her må det foretas en vurdering av om trusselen er reell. På bakgrunn av situasjonen må det vurderes om trusselen er “skikket til at fremkalde alvorlig Frygt”, jf. Rt. 2008 s. 1491. Høyesterett uttalte i den forbindelse at hensynet til fortrolighet mellom pasienten og psykiater må veies opp mot hensynet straffebudet skal beskytte. Dommen gjaldt spørsmål av overtredelse av daværende straffelov § 227, men vil ha overføringsverdi da vurderingmomentene er de samme.
Både hpl. §§ 31 og 23 nr. 4 gir uttrykk for hvor sterkt taushetsplikten står på bakgrunn av de høye tersklene ordlydene oppstiller. Dersom en pasient anses å utgjøre en fare, men denne faren avverges, vil ikke unntakkene gjøres gjeldende. Satt på spissen vil dette kunne føre til at personer som har vært en trussel tidligere, vil “gå fri” dersom det ikke foreligger holdepunker for at vedkommende vil utgjøre en trussel igjen. Dette kan skape vanskelige situasjoner og vurderinger, der allmennhetens interesser stilles opp mot individet selv.
2.5 Øvrige unntak
Et annet viktig unntak til taushetsplikten er dersom pasienten samtykker til at taushetsbelagte opplysninger bringes videre, jf. pbrl. § 22. Samtykket må skje uttrykkelig, og helsepersonellet må forsikre seg om at vekdommende ikke går utenfor de rammene som er satt av pasienten. I Rt. 2006-799 (NRK-dommen) kom Høyesterett til at pasienten ikke hadde avgitt tilstrekkelig informert samtykke, og at legen brøyt taushetsplikten ved å fortelle om pasientens tilstand under et TV-intervju. Dommen baserer seg på gammel lovgivning, men er relevant da forarbeidene presiserer at den nye lovgivningen er en videreføring av gjeldende rett. NRK-dommen kaster lys oiver hvilke vilkår som stilles til det samtykket som gis, og underbygger hovedregelen om taushetsplikt og pasietnens selvbestemmelsesrett.
Dette unntaket er viktig da videreformidling av opplysninger kan være avgjørende for at helsepersonellet skal kunne yte nødvendig og forsvarlig helsehjelp. Ofte vil samarbeid mellom personell og institusjoner være avgjørende for å kunne yte tilstrekkelig hjelp, og pasienten har da mulighet til å samtykke til dette. Her er også hpl. §§ 25, 25 a, 26 verdt å nevne. Alle nevnte bestemmelser omfatter god kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell.
2.6 Kort om reaksjoner
Avslutningsvis vil det redegjøres kort for hvilke reaksjoner som kan inntre ved helspersonells brudd på taushetsplikten. Hpl. kapittel 11 gjøre gjeldende. Ved brudd på taushetsplikten kan helsepersonell bli gitt et faglig pålegge tter hpl. § 56. Dette omfatter “tiltak for å heve sin kompetanse” og blir gitt der helsepersonell “forsettelig eller uaktsomt overtrer plikter etter loven, som er egnet til å medføre fare for sikkerheten, påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller i vesentlig grad å svekker tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten. Ved grovere pliktbrudd kan helsetilsynet tilbakekalle autorisasjonen etter § 57, og gi begrenset autorisasjon etter §§ 58 og 59 der dette er nødvendig. Det er viktig å presisere at reaksjoner etter hpl. ikke er ment for å straffe personellet, men for å hindre gjentakende pliktbrudd og dermed fremme sikkerhet for pasienter og tillitt til helsepersonellet, jf. Rt. 2008 s. 218. Hpl. har en egen straffebestemmelse i hpl. § 69 som har likhet med straffeloven § 287.