Praktisk oppgave. Anslått tidsbruk: 4 timer
Peder og Kari Ås eide eiendommen «Måka» på Akerøy, ytterst i skjærgården i Lillesund kommune. På eiendommen stod en gammel og uisolert hytte fra 1960-tallet og ca. 50 meter foran hytta hadde de en liten og slitt brygge som tjente som eneste adkomst til eiendommen samt båtplass. Det lå til sammen 25 eldre hytter og gårdsbygninger («fritidsboliger») på Akerøy som var et populært utfartssted for båtfolket om sommeren. Lillesund kommune hadde derfor regulert øya til et landbruks-, natur og frilufsformål samt reindrift jf. lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (heretter: pbl.) § 11-7 nr. 5 i kommunedelplanens arealdel, med underformål b) areal for spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse mv, jf. pbl. § 11-7 nr. 5 b). Det forelå ingen reguleringsplan som omfattet Akerøy.
Ekteparet Ås hadde et sterkt ønske om å oppgradere hytta til helårsbruk, samt utvide brygga slik at de kunne få mer nytte av den. Slik den stod nå, var den bare i bruk til adkomst og båtplass. Ekteparet Ås hadde derfor i april 2022 søkt om tillatelse til rivning av den gamle hytta, oppføring av en ny og isolert hytte på samme grunnmur som den gamle samt en ny og større brygge med hjemmel i pbl. § 20-3 jf. § 20-1. De hadde også måtte søke dispensasjon etter pbl. § 19-2 fra reguleringsformålet i § 11-7 nr. 5 med underformål b) samt § 1-8.
I byggesaksavdelingen i Lillesund kommune så de positivt på at grunneier ønsket å ta vare på eiendommen «Måka» og gav både byggetillatelse og dispensasjon til ekteparet Ås.
De nærmeste hyttenaboene til «Måka» var blitt varslet om søknadene, men hadde ikke hatt innsigelser. Andre hyttenaboer, deriblant Ole Olsen som hadde hytte tre eiendommer øst for «Måka», hadde fått vite om ekteparet Ås’ planer først da arbeidene var godt i gang og ekteparet i begynnelsen av november 2022 begeistret hadde postet flere bilder av nesten ferdig hytte og en stor brygge på Facebook-gruppen «Akerøys venner». Ole Olsen var leder av velforeningen på Akerøy som engasjerte seg sterkt i å legge til rette for fellesskap og friluftsliv som inkluderte både hytte- og båtfolk. Velforeningen hadde derfor lenge ønsket seg én stor og felles brygge som kunne gi adkomst til alle hytteeierne øya. En slik brygge ville innebære langt mindre inntrykk av privatisering enn det mange mindre, private brygger gjorde. Samtidig ville en slik brygge måtte bli ganske stor, slik at både hytte- og båtfolk kunne legge til der og ikke minst bruke en slik brygge som møteplass.
Velforeningen påklaget dispensasjonen 28. november 2022, og anførte at hele dispensasjonssøknaden skulle vært avslått. Å bygge en helt isolert fritidsbolig som skulle brukes året rundt, ville være et større inngrep enn en sommerhytte, og ville øke inntrykket av privatisering samt slitasje i terrenget. Og private brygger burde ifølge velforeningen «forbys». – Det virket altfor privatiserende å la hver hytte ha egen brygge når velet hadde planer om å søke om å få oppføre en fellesbrygge, og de som hadde gamle brygger burde hvert fall ikke få bygge nye og større.
Statsforvalteren var klageinstans, jf. pbl. § 1-9 femte ledd og delegasjonsvedtak fra departementet til statsforvalteren. Hos statsforvalteren var det saksbehandler Marte Kirkerud som skulle avgjøre klagen. Ekteparet Ås hadde uttalt seg om klagen og opplyst om at arbeidene var så godt som ferdigstilte. Marte Kirkerud synes dette gjorde saken svært vanskelig. Hun var i utgangspunktet i tvil om vilkåret i § 19-2 andre ledd andre punktum var oppfylt med tanke på at begge tiltakene lå i et LNF-område og midt i 100-metersbeltet, men når hun trakk inn i vurderingen at det var en klar fordel å hindre den sløsingen det ville innebære å tilbakestille tiltakene, fikk hun «regnestykket» i § 19-2 andre ledd andre punktum til å gå opp. Videre mente hun at et vilkår som reduserte ulempene ved den store brygga ville blir en god mellomløsning i dette tilfellet. For tiltaket brygge satt hun derfor som vilkår at annenhver bordplanke skulle fjernes slik at det ikke ble mulig å sette ut bord, stoler o.l. og dermed vanskeliggjøre varig opphold på brygga. Dette ville minske inntrykket av privatisering, mente hun.
Ekteparet Ås ble sjokkerte og skuffet over vilkåret som var stilt. De skaffet seg advokat og tok ut stevning mot statsforvalteren ved Lillesund tingrett. Der anførte de prinsipalt at vilkåret var ulovlig og at dispensasjonen derfor skulle bli stående uten vilkår. Vilkåret ville jo nærmest gjøre brygga ubrukelig for dem ettersom hundene deres, som ikke kunne komme seg i land andre steder, ikke kunne gå på en brygge med så store gap mellom bordplankene. – Da ville de tråkke mellom og brekke beina eller skade seg alvorlig. Heller ikke Peders far, som var blitt avhengig av gåstol, ville kunne bevege seg på en slik brygge og dermed hindres i å være på «Måka» som han i sin tid hadde kjøpt og var så takknemlig for å kunne reise til sammen med Peder og Kari. Ekteparet tenkte jo også at det ikke var lenge til de også ville være avhengig av en skikkelig brygge for å gå i land – de ble jo ikke yngre, de heller. Med dette vilkåret om endring av brygga ville deres nytte og glede av hytta blir betydelig redusert nettopp i alderdommen når de så for seg å være der mye mer enn nå.
Ekteparet mente videre at de at de skulle vært varslet om vilkåret og gitt anledning til å uttale seg om dette før statsforvalteren traff vedtaket. – Da kunne de jo ha opplyst saksbehandler Marte Kirkerud om de betydelige ulempene det medførte for dem. Statsforvalteren mente på sin side at alle lovens krav til kontradiksjon var oppfylt siden ekteparet hadde blitt varslet om klagen og fått kopi av denne fra byggesaksavdelingen i Lillesund kommune, samt hadde fått og benyttet seg av anledning til å uttale seg om klagen.
Subsidiært anførte ekteparet Ås at hele statsforvalterens vedtak var ugyldig. Ekteparets advokat hadde funnet frem til flere innsigelser, og nå anførte ekteparet også at velforeningen manglet rettslig klageinteresse og at statsforvalteren derfor ikke skulle ha behandlet klagen. – Akerøy velforening var en «kaffeklubb» med 17 medlemmer blant eierne av de 25 fritidsboligene. Det viktigste foreningen gjorde var å arrangere dugnader, men denne praktiske virksomheten kunne ikke føre til en rett til å klage over et vedtak som gjaldt «Måka», anførte Kari og Peder. Og i alle tilfeller mente de at velforeningens klage var fremsatt altfor sent og at klagen skulle vært avvist også av denne grunn. Velforeningen burde jo fulgt med på synlig arbeid på øya og skulle påklaget vedtaket lenge før, mente de.
Heller ikke Akerøy velforening var fornøyd med statsforvalterens vedtak og tok ut stevning ved Lillesund tingrett. Foreningen anførte at vilkårene for dispensasjonen etter pbl. § 19-2 ikke var oppfylt og at hele vedtaket derfor var ugyldig. Blant annet argumenterte foreningen med at statsforvalteren hadde brukt loven feil da det ble vektlagt at det var en fordel å slippe å tilbakeføre tiltakene, slik et avslag på dispensasjonssøknaden ville medført. En slik forståelse av loven ville jo føre til at det ble lettere å få tilgivelse enn tillatelse, som ville undergrave virkningene av loven. Velforeningen mente også at statsforvalteren hadde oversett åpenbare brudd med formålet for LNF-området og strandvernet samt ulemper ved helårsbruk av hytta.
Når det gjaldt rettslig klageinteresse, så anførte statsforvalteren i sitt tilsvar til tingretten at velforeningen hadde rett til å klage på vedtaket, blant annet fordi det fremgikk av vedtektene til foreningen at den hadde som formål å «vedlikeholde fellesområdene på Akerøy, arbeide for godt sosialt samvær og ellers ivareta fellesinteressen til grunneierne på øya». Videre anførte statsforvalteren at klagefristen var overholdt og viste til at Ole Olsen hadde forklart at han ikke kunne klage tidligere fordi han i likhet med de fleste hytteeierne kun tilbragte skoleferiene på øya, men akkurat i 2022 hadde han vært i Frankrike i høstferien. Han hadde dermed ikke kjent til de omfattende arbeider på «Måka» før han hadde sett bildene på Facebook.
Ved besvarelse av spørsmålene i oppgaven skal eventuelle problemstillinger knyttet til byggetillatelsen ikke drøftes.
Plan- og bygningsloven inneholder ikke saksbehandlingsregler som er relevante for spørsmålene som skal drøftes og besvares.
1. Hadde velforeningen rettslig klageinteresse?
2. Var velforeningens klage fremsatt rettidig?
3. Skulle ekteparet Ås ha vært gitt anledning til å uttale seg om vilkåret statsforvalteren satt til vedtaket, før vedtaket ble truffet?
4. Var vilkårene for dispensasjon etter pbl. § 19-2 andre ledd oppfylt i vedtaket truffet av statsforvalteren?
5. Er vilkåret om å fjerne annethvert bord i brygga lovlig?
6. Var hele eller deler av statsforvalterens vedtak ugyldig?
Teoretisk oppgave. Anslått tidsbruk: 2 timer
Redegjør for hovedtrekkene ved den kvalitative (materielle) og prosessuelle retten til et godt miljø som følger av internasjonale menneskerettigheter og denne rettens mulige anvendelse på klimaproblemet. Regler som følger av Grunnloven skal ikke behandles.
Spørsmål 1
Den overordnede problemstillingen er om velforeningen hadde rettslig klageinteresse.
Det følger av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, heretter: fvl.) § 1 at loven gjelder den “virksomhet” som drives av “forvaltningsorganer”. Som forvaltningsorgan regnes “et hvert organ for stat eller kommune”. Statsforvalteren er et organ for staten som driver virksomhet. Forvaltningsloven kommer følgelig til anvendelse.
Videre er vedtaket bestemmende for ekteparet Ås sine rettigheter og plikter, og er å anse som et enkeltvedtak, jf. fvl. § 2 (1) bokstav a og b. Loven kapittel IV-VI får dermed anvendelse, jf. fvl. § 3 (1).
Reglene om klage reguleres av fvl. kapittel VI. Det følger av § 28 (1) at enkeltvedtak kan påklages av en “part” eller annen med “rettslig klageinteresse” i saken. Det er på det rene at statsforvalteren er “klageinstansen”. Vedtaket gjelder ikke velforeningen direkte, og de er følgelig ikke å anse som “part”, jf. fvl. § 2 (1) bokstav e.
Det springende punkt er om velforeningen har “rettslig klageinteresse” etter fvl. § 28 (1).
En naturlig språklig forståelse tilsier at vedkommende må være berørt av saken og dets utfall. For å utpensle hva som videre ligger i begrepet kan man se hen til tvisteloven § 1-3, som regulerer hvem som kan reise sak for domstolene. Her heter det i annet ledd at den som reiser saken må påviser et “reelt behov” for å få kravet avgjort. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av “kravets aktualitet” og “partenes tilknytning til det”. Loven får ikke direkte anvendelse for klagesaker i forvaltningen, men det må antas at terskelen for å påklage en sak til statsforvalteren må være lavere enn ved å reise sak for domstolen. Motsatt vil være lite effektivt, da folk heller tar saker rett til domstolene før klagemuligheter er uttømt. Bestemmelsen i tvisteloven vil dermed kunne kaste lys over hvilke momenter som er av betydning, og hvor terskelen ligger.
I Rt. 1980 s. 569 kom Høyesterett til at Norges Naturvernforbund hadde rettslig interesse til å reise søksmål i en sak som gjaldt utbygging og regulering av Alta- elven. Det ble i den forbindelse uttalt at NN måtte kunne opptre som saksøker dersom det foreligger rettslige feil som har betydning i forhold til naturverninteresser. Det ble også uttalt at en ikke kan anse å ha den nødvendige interesse dersom påstand om ugyldighet “ene og alene begrunnes med anførsler som bare knytter seg til andre forhold enn naturverninteresser”. Det kan utledes fra dommen at for å ha rettslig interesse i å reise søksmål er det ikke tilstrekkelig at man er uenig i vedtaket, men man må kunne påse feil som berører eller har betydning for egen interesse.
I Rt. 1965 s. 181 kom Høyesterett til at en fagforening hadde rettslig interesse i saker osm omhandlet deres medlemmer, mens det i Rt. 1954 s. 500 ble fastslått rettslig interesse av blant annet geografiske forhold.
Velforeingen på Akerøy består av 17 medlemmer som alle har fritidsbolig på øya. De påklaget vedtaket med påstand om at å bygge helårshytte ville øke inntrykket av privatisering. Videre ville dette føre til slitasje i terrenget. Foreningens formål om å legge til rette for “fellesskap og friluftsliv” svært vid, og det er flere interesser som vil berøres av dette. Det er ingen automatisk sammenheng mellom velforeningens formål, og det å forhindre at folk bygger helårshytter og brygger. Tvert imot slik utbygging kunne styrke fellesskapet da det vil være fler folk på øya til enhver tid, og hyttene vil ha mulighet til å benytte båten sin mer hyppig når de kan gå i land ved egen hytte. Dette tilsier at velforeningens formål ikke nødvendigvis svekkes av vedtaket, og trekker i retning av at de ikke har rettslig klageinteresse.
Velforeningen hadde blant annet planer om å søkte om å få oppføre en fellesbrygge, og mente derfor at de som hadde gamle brygger ikke burde få bygge nye og større. Det er mulighet for at dersom flere private hytter får anlegge egen brygge, vil dette påvirke velforeningens planer om å bygge egen felles brygge. Likevel er dette bare en plan velforeningen har, og ikke en søknadsprosess som er iverksatt. Det kan virke urimelig at velforeningens perifere planer om øya skal stå i veien for at hyttefolket skal kunne utbedre egne eiendommer. Dette trekker ytterligere i retning av at velforeningen ikke har rettslig klageinteresse.
Rt. 2003 s. 833 gjaldt spørsmål om rettslig klageinteresse etter tvistemålsloven. I dommen ble organisasjonens vedtekter framholdt, da det ikke konkret framgikk miljøinteresser. Til tross for dette kom Høyesterett til at organisasjonens formål var vist gjennom organisasjonens “mangeårige virksomhet og dens representativet” og at dette utgjorde en tilstrekkelig tilknytning til saken.
Velforeningen engasjert i øya, og ønsker å legge til rette for fellesskap og friluftsliv blant hytte- og båtfolk. Det fremgår av deres vedtekter at formålet er å “vedlikeholde fellesområdene på Akerøy, arbeide for godt sosialt samvær og eller ivareta fellesinteressen til grunneierne på øya. Det er klart at det å bygge helårshytter på en liten øy som fører til at folk er der hele året, vil i større grad gi inntrykk av fastboende, og privatisering. Dette vil kunne stride med velforeningens formål om å legge til rette for fellesskap. Hensikten bak å kunne påklage saker innad i forvaltningen er at man skal kunne overprøve vedtak som direkte angår egne interesser. En velforening sitt arbeid er å kontrollere tiltak i området og sørge for at alt går riktig for seg. I foreliggende tilfelle vil vedtaket påvirke velforeningens arbeid, og det trekker i retning av velforeningen har rettslig klageinteresse.
Etter en konkret vurdering foreligger det noe tvil, men det må legges det avgjørende vekt på at velforeningens formål er å sikre øyas og innbyggernes felles interesser, og at de burde kunne ha noe å innvende i saker som vil få påvirkning på dette. Det legges til grunn at rettspraksis har vist en relativt lav terskel for at noen skal kunne bringe en sak inn for domstolen, og det må antas at terskelen er enda lavere i forvaltningssaker.
Konklusjonen er at velforeningen hadde rettslig klageinteresse.
Spørsmål 2
Den oveordnede problemstillingen er om velforeningens klage er fremsatt rettidig.
Det følger av fvl. § 29 (1) at “fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part”. I foreliggende tilfelle at naboene rundt Måka fått nabovarsel, men dette omfattet ikke lederen av velforeningen. Velforeningens klagefrist reguleres dermed av fvl. § 29 (2). Her heter det at “for den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunktet han har fått eller burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket”. Videre heter det at for vedtak som går ut på å tilstå noen rettigheter, “skal klagefristen for andre likevel senest løpe ut når det er gått 3 måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet”.
I foreliggende tilfelle søkte ekteparet Ås om dispensasjon i april 2022. Det fremgår ikke av faktum når vedtaket ble truffet, slik at det må legges til grunn at velforeningen har holdt seg innenfor fristen på tre måneder. Dette kan underbygges av at mange området innenfor forvaltningen generelt har lang saksbehandlingstid, og det er nærliggende at Ås ikke har fått tillatelse før i august.
Ole Olsen fikk kjennskap til vedtaket i begynnelsen av november 2022. Det fremgår ingen bestemt dato, slik at det legges til grunn at det er tale om rundt 7. november, 3 uker før klagen ble fremsatt (innenfor fristen).
Spørsmålet blir således om velforeningen “burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket” tidigere.
En naturlig språklig forståelse tilsier at det er tale om det tidspunktet folk flest ville ha fått kjennskap til vedtaket. Dette kan være ved at det er svært tydlig i form av utbygging og andre synlige tiltak, eller at det har blitt offentlig kunngjort i på sosiale medier, i aviser o.l. Ole anfører at han kun tilbragte skoleferiene på øya, og at han hadde vært i Frankrike i høstferien, og dermed ikke fått med seg det pågående arbeidet. Det er naturlig at det på en liten øy med mange hytter vil ta lenger tid før man oppdager endringer ved området, da man ikke er til stede året rundt. Det kan heller ikke oppstilles som et krav at hytteeierne må være til stede i alle ferier for å få med seg hva som skjer og hvem som bygger hva.
Likevel er det ikke Ole Olsen som alene påklager vedtaket, men hele velforeningen. Det er nærliggende at noen fra velforeningen har vært til stede på øya i høstferien, og har fått med seg det pågående arbeidet. Det kan også tenkes at noen av nabohyttene som fikk forhåndsvarsel, er medlemmer av velforeningen. Dette er nærliggende da det er 25 hytter, og 17 medlemmer i velforeningen. Velforeningens medlemmer har derfor hatt foranledning til å ta kontakt med hverandre, og eventuelt sende en melding til velforeningsleder for å informere om forholdene. Da det er velforeningen for fremmer klagen kan det dermed ikke unnskyldes med oversittet frist på bakgrunn av at lederen var bortreist.
Det legges til grunn at velforeningen “burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket tidligere”. Klagefristen på 3 uker etter fvl. § 29 er dermed oversittet.
Det følger imidlertid en unntaksregel i fvl. § 31. Her heter det at fristoppreinsing kan gis dersom parten ikke kan “lastes”, eller det av “særlige grunner” er rimelig at klagen blir prøvd.
I foreliggende tilfelle hadde ikke Ole mulighet til å skaffe seg kjennskap til vedtaket av eget initiativ. Likevel hadde velforeningen mulighet til dette, slik at velforeningen kan “lastes”.
Når det gjelder “særlige grunner” følger det av rettspraksis at det foreligger en svært høy terskel. Det følger også av annet ledd at det ved vurderingen skal legges vekt på om endring av vedtaket “kan medøfre skade eller ulempe for andre”. I foreliggende tilfelle vil det være til ugunst for Marte og Peder, slik at det ikke kan anses å foreligge tilstrekkelig særlige grunner.
Unntaksregelen i fvl. § 31 kommer ikke til anvendelse.
Konklusjonen er at velforeningens klage ikke er fremsatt rettidig.
Spørsmål 3
Den overordnede problemstillingen er om ekteparet Ås skulle ha vært gitt anledning til å uttale seg om vilkåret statsforvalteren satt til vedtaket, før vedtak ble truffet.
Vedtaket retter seg direkte mot ekteparet Ås, og de er følgelig å anse som “part”, jf. fvl. § 2 (1) bokstav e. Partsrettighetene reguleres av fvl. kapittel IV. Her heter det i § 16 (1) at part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles “før vedtak treffes” og “gis høve til å uttale seg” innen en nærmere angitt frist. Reglene om forhåndsvarsling er svært viktig for å sikre det kontradiktoriske prinsipp, og for å sette partene i en posisjon der de kan ivareta egne rettigheter.
Statsforvalteren anfører at alle lovens krav til kontradiksjon var oppfylt, da ekteparet hadde blitt varslet om klagen og fått kopi av denne fra byggesaksavdelingen. De hadde dermed fått uttalt seg om klagen. Ved denne uttalelsen kunne ekteparet fremlagt viktigheten av brygga, og at den vil bli brukt både av hunder og gåstol. Dette ville kunne påvirket vilklårsfastsettelsen, og kan tilsi at det kontradiktoriske prinsipp er innfridd.
Det følger imidlertid av fvl. § 16 (2) at forhåndsvarselet skal gjøre greie for hva saken gjelder, og ellers inneholde “det som anses påkrevd” for at parten “på forsvarlig måte” kan “vareta sitt tarv”. Dette tilsier at det ikke er tilstrekkelig med en generell forhåndsvarsel som gir partene rett til å uttale seg. Varselet må inneholde konkrete opplysninger som det er nærliggende at partene ønsker og burde uttale seg om. Ordlyden “påkrevd” og “forsvarlig måte” er imidlertid vid, slik at det en vanskelig å fastsette akkurat hva som kreves av forhåndsvarselet.
I Rt. 2000 s. 450 kom Høyesterett til at innvendinger mot et patentkrav ikke i tilstrekkelig grad hadde vært forelagt patentsøker til eventuell uttalelse. Dette har likhet til foreliggende sak, da ekteparet Ås har kjennskap til vedtaket generelt, men innvendinger i form av tilleggsvilkår er ikke forelagt ekteparet, slik at de ikke har fått mulighet til å uttale seg om dette.
Reglene om forhåndsvarsling henger tett sammen med forvaltningens utredningsplikt som følger av fvl. § 17. Hovedregelen er at “forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes”. I foreliggende tilfelle var Marte informert om hvordan arbeidet lå an, men det kan tenkes at hun pliktet å forhøre seg om bryggen og hvilke behov denne skulle dekke, for hun fastslo et vilkår. Om det ikke foreligger et direkte brudd på utredningsplikten, vil det i alle fall kunne være et moment som burde gitt statsforvalteren insentiv til å sende forhåndsvarsel.
I foreliggende tilfelle fikk ikke ekteparet ivaretatt sine rettigheter. Det er nærliggende at en eventuell forhåndsuttalelse ville endret på vilkåret, slik at dette måtte være å anse som “påkrevd” informasjon. Dette må anses som et brudd på forsvarlig saksbehandling.
Konklusjonen er at ekteparet Ås skulle ha vært gitt anledning til å uttale seg om vilkåret statsforvalteren satt til vedtaket, før vedtak ble truffet.
Spørsmål 4
Den overordnede problemstillingen er om vilkårene for dispensasjon etter lov 27. juni 2008 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven, heretter: pbl.) § 19-2 andre ledd var oppfylt i vedtaket truffet av statsforvalteren.
Domstolenes prøvingskompetanse beror på om vilkårene er underlagt forvaltningsskjønn eller rettsanvendelsesskjønn. Det det er tale om rettsanvendelsesskjønn, kan domstolen prøve vilkårene fullt ut. Ved forvaltningsskjønn er domstolen prøvingskompetanse begrenset til kun å prøve om det foreligger såkalt myndighetsoverskridelse.
For å identifisere om det kompetansen er diskresjonær eller lovbundet, må lovhjemmelen tolkes. Der det er tale om svært skjønnsmessige vilkår, vil dette ofte være underlagt forvaltningens skjønn. Dette gjelder også ord og uttrykk av faglig eller teknisk standard. Motsatt vil vilkår som i stor grad er rettslig eller moralske tilsi at det er tale om rettsanvendelsesskjønn, da slike vilkår er velegenet for overprøving. Det følger av naturfredningsdommen at det det skal presumeres rettsanvendlsesskjønn med mindre det foreligger særlig holdepunkter for noe annet.
Det følger av forarbeidene til pbl. at bestemmelsen i pbl. § 19-2 (2) er underlagt rettsanvendelsesskjønn. Problemstillingen av hva slags kompetanse det er snakk om vil således ikke komme på spissen i denne sak.
Da vilkårene i pbl. § 19-2 (2) er underlagt rettsanvendelsesskjønn, kan domstolene prøve bestemmelsen fullt ut. I bestemmelsen heter det at dispensasjon kan ikke gis, dersom “hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesse, blir vesentlig tilsidesatt”. Videre skal “fordelene” ved å gi dispensasjon være “klart større” enn “ulempene”.
Det legges til grunn at nasjonale eller regionale interesser ikke gjør seg gjeldende. Det første som skal vurderes er om hensynene bak bestemmelsen og lovens formålsbestemmelse blir vesentlig tilsidesatt.
En naturlig språklig forståelse tilsier en viss terskel, jf. “vesentlig”. Ikke enhver fravikelse fra et formål vil omfattes. For å identifisere hvilke hensyn som gjør seg gjeldene, må først selve bestemmelsen tolkes. Det følger av tredje ledd at det ved dispensasjon skal legges “særlig vekt” på dispensasjonens konsekvenser for “helse, miljø, jordvern, sikkerhet og tilgjengelighet”. Dette gir en klar føring på hvilke formål som gjør seg gjeldende.
Videre følger det av formålsbestemmelsen i pbl. § 1-1 at loven skal fremme “bærekraftig utvikling” til beste for “den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner”. Dette gir en klar indikasjon på at miljøet står sterkt, og er et overordnet hensyn. Dette samsvarer godt med de sektorovergripende prinsippene om miljø, som føre-var-prinsippet, som er inntatt fra EU/EØS- retten. Videre i formålsbestemmelsen fremkommer det av fjerde ledd at planlegging og vedtak skal sikre “åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning” for “alle berørte interesser”.
Samlet sett kan en si at et overordnet hensyn som pbl. § 19-2 og loven generelt skal ivareta, er i all hovedsak miljøet. Likevel vil private interesser være av betydning, da særlig når det kommer til medvirkning. Også “tilgjengelighet” er et formål som i stor grad gjør seg gjeldende i denne sak, og som skal ivaretas gjennom pbl.
I forleggende tilfelle vil dispensasjon være i strid med øyas arealplan, som tar sikte på å ivareta landbruk, natur og friluft. Tiltakene ligger midt i 100- metersbelte, noe som er et område som i utgangspunktet nyter sterkt vern. Videre er det et faktum at oppussing og utbygging vil føre til slitasje på naturen. Helårsbruk av hytta vil også føre til økt utslipp og generelt mer slitasje på miljøet. Da lovens hensyn til miljø står så sterkt som det gjør, trekker dette i retning av at hensynene blir vesentlig tilsidesatt.
På den andre siden vil ikke underfomålet om “spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse” bli svekket av at hytta oppgraderes og brygga utvides. Hytta vil fortsatt ha samme plass, og det kan neppe tenkes at en litt større brygge vil føre til tettere bebyggelse. Videre er det ikke kun hensyn til kommunens arealdel og miljøet som er av betydning. Pbl. skal også ivareta behov overfor den enkelte så langt det går. I foreliggende tilfelle er eneste atkomstvei til hytta den slitte brygga, slik at tilgjengeligheten for ekteparet Ås er svært begrenset. Da dette også er et hensyn av betydning kan man også snu på det og anse dette hensynet som tilsidesatt uten dispensasjon.
Selv om vedtaket det kan ha en viss påvirkning på miljøet, når
ikke konsekvensene opp til den høye terskelen som “vesentlig tilsidesatt” tilsier. Det legges til grunn at hensynene bak bestemmelsen og lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt.
Videre skal det vurderes om “fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene”.
Ordlyden i pbl. § 19-2 (2) gir indikasjon på en avveining, og kan begrunnes i at dispensasjon er et unntak fra planene kommunen har utarbeidet. Det må dermed foreligge sterke holdepunkter for at det skal gis. Det er imidlertid ingen klare holdepunkter som tilsier hva slags fordeler og ulemper som kan vektlegges. Også her må lovens formål fungere som et tolkningsbidrag, og ofte vil det være hensynet til miljøet på den ene siden, og hensynet til privatpersonens interesser på den andre siden. Det må foreligge interesseovervekt, jf. “klart større”.
Som redegjort for tildigere er ulempene ved dispensasjonen relativt vage. Det er tale om perifere konsekvenser for miljø, og det kan virke som at det er de “politiske” årsakene i form av privatisering som velforeningen er mest opptatt av. Dermed står ulempene dispensasjonen fører til i form av privatisering, overfor fordelene dispensasjonen har for ekteparet Ås i form av helårsbruk og lettere tilgjengelighet. Dette er to ulike størrelser som kan være vanskelig å sammenlikne og avveie mot hverandre.
Velforeningen anfører at det var feil å vektlegge fordelene med å slippe å tilbakeføre tiltakene, og at en slik forståelse ville føre til at det ble lettere å gå tilgivelse enn tillatelse. Dette ville undergrave virkningene av loven, anføres det.
Det er klart at en slik innfallsvinkel vil kunne føre til problemer med at tiltak iverksetter tidlig for å kunne få medhold i en eventuell klagesak. På den andre siden hadde ekteparet Ås fått tillatelse fra kommunen, og det kan neppe oppstilles som et krav at man må vente flere måneder med å iverksette tiltak. Den sene klagen må her anses som et moment. Det kan ikke forventes at alle som får dispensasjon skal “sitte på gjerdet” i tilfelle klagesak. Her er det heller forvaltningen som har et ansvar om å informere om når tiltak kan iverksettes, og når de må settes på vent. I forleggende tilfelle vil det være en stor ulempe for ekteparet Ås og reversere en nesten ferdig hytte. Det vil også være en ulempe for miljø og natur, da ressursene som gikk med ville vært “forgjeves”.
Det følger også av fvl. § 34 at klageinstansen skal prøve alle sider av saken, og også “ta hensyn til nye omstendigheter”. Det at byggingen er påbegynt er klart en ny omstendighet som må inntas i vurderingen. Dette svekker velforeningen sin anførsel om at en slik forståelse ikke kan legges til grunn.
Det er også av betydning at dispensasjon kan settes på visse vilkår, og dette kan ha betydning for avveiningen mellom fordeler og ulemper da det kan avbøte ulempene. I foreliggende tilfelle er dette en “middelvei” som forvaltningen kan og burde benytte. Gyldigheten av det konkrete vilkåret vil imidlertid behandles i oppgave 5.
Etter en samlet vurdering legges det vekt på at de nye omstendighetene i saken fører til at fordelene ved dispensasjon veier tyngre enn de eventuelle ulempene vedtaket har for miljø og natur.
Det legges til grunn at “fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene”.
Konklusjonen er at vilkårene for dispensasjon etter pbl. § 19-2 andre ledd var oppfylt i vedtaket truffet av statsforvalteren.
Spørsmål 5
Den overordnede problemstillingen er om vilkåret om å fjerne annethvert bord i brygga er lovlig.
Forvaltningens kompetanse til å sette vilkår og rekkevidden av disse beror på en tolkning av kompetansegrunnlaget. En forutsetning er at det er tale om diskresjonær kompetanse. Det er lagt til grunn i oppgave 4 at vilkårene for å gi dispensasjon etter annet ledd er underlagt rettsanvendelsesskjønn. Det følger imidlertid av første ledd at kommunen “kan” gi varig eller midlertidig dispensasjon. Et slikt “kan”-skjønn gir forvaltningen mulighet til å velge om de vil benytte seg av muligheten eller ikke, og er følgelig å anse som forvaltningsskjønn. Det er dermed klart at det er tale om diskresjonær kompetanse.
Videre følger det av pbl. § 19-2 (1) at “det kan settes vilkår for dispensasjonen”. Det er imidlertid ikke presisert hvilke vilkår som kan settes, og vilkårsadgangen må dermed suppleres av den ulovfestede vilkårslæren som går ut på at det ved begunstigende vedtak kan stilles vilkår, så lenge vilkårene er saklige og ikke uforholdsmessig tyngende.
Det er på det rene at dispensasjon er et begunstigende vedtak. Spørsmålet blir således om vilkåret om å fjerne annethvert bord i brygga er saklig.
En saklighetsvurdering er en vurdering av vilkårets formålsmessighet. Det må være tilstrekkelig sammenheng mellom vilkåret og tillatelsen, samt lovens formål forøvrig. Det følger av faktum at formålet med vilkåret er å redusere ulempene ved den store brygga. Det er her tale om ulemper i form av inntrykk av privatisering ved varig opphold på brygga, som er en følge av vedtaket. På den ene siden er ikke et slikt formål om å forhindre privatisering noe som fremgår eksplisitt av pbl. Dette trekker i retning av at vilkåret ikke er saklig.
På den andre siden er pbl. ment å ivareta samfunnsmessige interesser, og det må kunne utledes fra formålsbestemmelsen at en må finne løsninger som tilgodeser flere. Det er på det rene at utbygging av brygga vil føre til økt bruk, og at de problemene dispensasjonstilltatelse vil bli mer fremtredende. Det er klart at det vilkåret som er satt vil være med på å begrense bruken betraktelig, og således ha saklig sammenheng med formålet.
Det legges til grunn at vilkåret om å fjerne annethvert bord i brygga er saklig.
Det skal således vurdere om vilkåret er uforholdsmessig tyngende.
I Rt. 1979 s. 994 kom Høyesterett til at et vilkår for drosjeløyve var av “så dyptgripende innhold” at det måtte anses ugyldig”. Det samme var tilfellet i Huttiheita-dommen, der et drosjesjåfør ble pålagt å ha sin drosjesentralt så langt unna sivilisasjon at det i realiteten førte til at han ikke fikk noen kunder. Vilkåret ble ansett ugyldig.
Det følger av faktum at vilkåret ville nærmest gjøre brygga ubrukelig for ekteparet Ås. Hverken deres hund, eller Peders far, ville kunne benytte seg av brygga. Det ville også bli et problem når ekteparet ble eldre. På den ene siden kan det argumenteres for at det er ekteparet selv om får dispensasjon, og at det ikke er av betydning om vilkåret anses uforholdsmessig for deres nærstående. Det at det vil være ufhroldsmessig for dem i fremtiden kan også tenkes å være for fjerntliggende, og at det er realiteten nå som må legges til grunn.
På den andre siden fører vilkåret til potensielt farlige situasjoner. Dersom hunder, barn og eldre skal benytte seg av brygga, kan de snuble og falle mellom plankene. Det følger av faktum at brygge er eneste atkomstvei til hytta, slik at alle besøkende må benytte seg av denne. Det vilkåret det her er tale om kan neppe anses nødvendig, og det kan heller være andre, mindre farlige, tiltak som kan begrense bruk av brygga og føre til mindre inntrykk av privatisering. Her burde det heller være fokus på tiltak som kan skape fellesskap og føre til at hytteeiere har felles samlingspunkt, enn å iverksette tiltak som kan virke “ødeleggende” for private.
Det legges til grunn at vilkåret er uforholdsmessig tyngende. Vilkåret innfrir dermed ikke kravene etter den ulovfestede vilkårslæren.
Konklusjonen er at vilkåret om å fjerne annethvert bord i brygga er ulovlig.
Spørsmål 6
Den overordnede problemstillingen er om hele eller deler av statsforvalterens vedtak var ugyldig.
Det fremgår ikke direkte av faktum hva statsforvalterens vedtak gikk ut på. Det utledes imidlertid at statsforvalteren ga ekteparet Ås dispensasjon, på et gitt vilkår. På bakgrunn av ovenstående argumentasjon er det kommet til at det hefter feil ved vedtaket. Både ekteparet Ås, og velforeningen har tatt ut stevning. For ryddighetens skyld vil ugyldighetsspørsmålet reist av de ulike partene behandles separat.
Ekteparet Ås anfører prinsipalt at dispensasjonen skulle bli stående uten vilkåret, da vilkåret var ulovlig.
Det følger av ulovfestet rett at ugyldighet på bakgrunn av ugyldige vilkår ikke går lenger enn vilkåret tilsier. Det vil si at som utgangspunkt faller vilkåret bort, mens resten av vedtaket blir stående. Det kan imidlertid tenkes unntak fra dette utgangspunktet dersom det er tale om såkalte bristende forutsetninger, jf. juridisk teori. Dette vil være tilfellet dersom vedtaket ikke ville blitt gitt uten vilkåret.
Det følger av faktum at Marte anså vilkåret som en “god mellomløsning”, og at hun derfor traff det vedtaket hun gjorde. Dette taler for at vedtaket ikke hadde blitt truffet uten vilkåret.
Det må imidlertid oppstilles en høy terskel for å tilsidesette et helt vedtak som følge av ugyldig vilkår. Det må kunne forutsettes at forvaltningen setter korrekte vilkår i første omgang, og ugyldighet kan ikke være en “sikkerhetsventil” slik at de kan “prøve seg” på for inngripende vilkår. Hensynet til privatpersoner og deres tillit til forvaltningen, samt hensynet til forutberegnelighet må her være
avgjørende. Det er heller ingen sterke holdepunkter for at vedtaket ikke under noen omstendigheter ville blitt gitt uten det aktuelle vilkåret.
Det legges til grunn at vedtaket er gyldig, men at vilkåret anses ugyldig. Videre forutsettes det at vilkåret blir stående.
Ekteparet Ås anfører subsidiært at hele vedtaket var ugyldig.
For at et vedtak skal anses ugyldig må det foreligge personelle, prosessuelle eller materielle feil som kan ha virket inn på vedtaket. Dersom ugyldighet er til ugunst for parten må det også foretas en konkret rimelighetsvurdering. De prosessuelle feilene består av at klagen ikke er fremsatt rettidig og manglende forhåndsvarsel. Disse vil behandles først.
Spørsmål om virkningen av feil ved behandlingsmåten av et vedtak reguleres av fvl. § 41. Her heter det at der reglene ikke er overholdt ved saker som gjelder enkeltvedtak, er vedtaket “likevel gyldig” når det er “grunn til å regne med” at feilen “ikke kan ha virket bestemmende” på vedtakets innhold. Ordlyden oppstiller en lav terskel, da det kun er tale om “grunn til å regne med”. Det følger av rettspraksis at det er tilstrekkelig at det er en potensiell fjerntliggende mulighet for at feilen kan ha virket inn.
Det vil først tas stilling til spørsmålet om oversittet klagefrist kan ha virket inn på vedtakets innhold.
Det følger av fvl. § 31 at ved oversittet klagefrist kan klagen tas til behandling på gitte vilkår. Det vil si at dersom vilkårene ikke er innfridd, skulle ikke klagen bli tatt til behandling. I foreliggende tilfelle har klagen likevel gjort det, noe som i alle tilfeller vil virke inn på vedtakets innhold.
Det legges til grunn at oversittet klagefrist kan ha virket inn på vedtakets innhold.
Videre skal det vurderes om manglende forhåndsvarsling kan ha virket inn på vedtakets innhold.
Det følger av faktum at ekteparet hadde fått uttalt seg om klagen, og de hadde opplyst om at arbeidene var så godt som ferdigstilte. Dette kan tilsi at det ikke ville vært av betydning dersom de hadde fått uttalt seg ytterligere.
På den andre siden er vilkåret avgjørende for at ekteparet ønsker å kjenne vedtaket ugyldig, og uten vilkåret ville vedtaket etter deres ønske bli stående. Spørsmålet beror dermed i stor grad på om manglende forhåndsvarsling har virket inn på vilkårsfastsettelsen, noe det i stor grad må anses å ha gjort.
På bakgrunn av den lave terskelen legges det til grunn at manglende forhåndsvarsling kan ha virket inn på vedtakets innhold.
Det følger av den ulovfestede ugyldighetslæren at der det foreligger feil som kan ha virket inn på vedtaket, skal det likevel vurderes om vedtaket skal være gyldig. I foreliggende tilfelle er det ekteparet Ås som har anført ugyldighet, slik at dette vil være til gunst for dem. Denne vurderingen er dermed ikke av betydning.
Den subsidiære konklusjonen er at hele vedtaket er ugyldig.
En går så over til å vurdere velforeningens anførsel om at vedtaket er ugyldig da vilkårene for dispensasjonen ikke var oppfylt. Da vilkårene er underlagt rettsanvendelsesskjønn, kan domstolen prøve disse fullt ut. Det er lagt til grunn i at vilkårene var oppfylt.
Hvorvidt dispensasjon skulle gis eller ikke er imidlertid underlagt forvaltningens skjønn. Domstolen kan dermed prøve om det foreligger såkalt myndighetsoverskridelse da dispensasjon ble gitt.
Myndighetsoverskridelseslæren oppstiller et generelt krav til likhet, saklighet og forsvarlighet. Læren går ut på at domstolen kan prøve om det har blitt tatt utenforliggende hensyn, om avgjørelsen er vilkårlig, om det foreligger usaklig forskjellsbehandling og om vedtaket er grovt urimelig/uforholdsmessig tyngende.
Velforeningen anfører at statsforvalteren hadde brukt loven feil da det ble vektlagt at det var en fordel å slippe å tilbakeføre tiltakene, slik at avslag på dipensasjonssøknaden ville medføre.
Spørsmålet blir om statsforvalteren har tatt utenforliggende hensyn.
I Rådhushospits-dommen kom Høyesterett at det var utenforliggende å ta hensyn til at en hotelleier ikke lot sine ansatte organisere seg, ved avgjørelsen av om hotellet skulle få skjenkebevilling. I en annen dom kom imidlertid Høyesterett til at kommunen kunne vektlegge næringspolitiske hensyn når det var snakk om to steder som søkte om skjenkebevilling. Dommene har liten overføringsverdi i foreliggende sak, men det kan utledes at hensyn som knytter seg til personlige meninger innenfor forvaltningen er usaklige. Motsatt vil hensyn som begrunnes i et samfunnsmessig perspektiv ofte være legitime.
I foreliggende tilfelle er det tatt hensyn til at tilbakestilling av tiltakene ville innebære “sløsing”. Dette er å anse som et miljøhensyn. I Lunner Pukkverk kom domstolen til at et miljømessig hensyn som hovedregel vil være legitimt. Dette underbygges av pbl. § 19-2 (3) samt lovens formålsbestemmelse. Da hensynet som ble tatt ikke var lå utenfor det som kan anses legitimt, er ikke hensynet usaklig.
Det legges til grunn at statsforvalteren ikke har tatt utenforliggende hensyn.
Velforeningen anfører at statsforvaltren hadde oversett åpenbare brudd med formålet for LNF-området og strandvernet, samt ulemper ved helårsbruk av hytta. Når det er tale om “åpenbare brudd” kan det virke som at velforeningen sikter til at avgjørelsen var vilkårlig.
Spørsmålet blir om statsforvalterens vedtak er vilkårlig.
Dersom en avgjørelse er vilkårlig vil dette ofte være utslag av at enkelte hensyn er tillagt usaklig mye vekt, slik at resulatet fremstår vilkårlig. Det er lite utbredt i rettspraksis at et vedtak kjennes ugyldig på grunn av vilkårlighet, men det er en viktig regel at forvaltningen skal foreta tilstrekkelig avveininger ved sine avgjørelser.
Det følger av faktum at Marte var usikker da hun skulle ta avgjørelsen. Hun anså det problematisk at begge tiltakene lå i et LNF-område og midt i 100-metebeltet. Likevel anså hun ulempene ved å reversere tiltakene som større enn andre ulemper. Dette indikerer at det har blitt gjort en forsvarlig avveining av ulike hensyn. Det følger av rettspraksis at så lenge alle sentrale hensyn er vurdert, er det opp til forvaltningen hvordan de innbyrdes hensynene vektes. I så fall må det være tale om en så uforsvarlig vekting at vi beveger oss over i spørsmål om grov urimelighet, som oppstiller en svært høy terskel.
Det legges til grunn at statsforvalterens vedtak ikke var vilkårlig. Konklusjonen er at statsforvalterens vedtak var gyldig.
Subsidiært forutsettes det at det har blitt tatt utenforliggende hensyn, og at vedtaket var vilkårlig.
Slike feil kategoriseres som tilblivelsesfeil, i form av skjønnsmangler ved saksforberedelsen. Ved vurderingen av om slike feil fører til ugyldighet foreligger det en ulovfestet regel om innvirkning.
Spørsmålet blir om skjønnsmanglene har virket inn på vedtaket.
Der det har blitt tatt utenforliggende hensyn, eller et vedtak er vilkårlig, vil dette som oftest ha innvirkning på vedtaket. Eksempler der en kan tenke seg unntak er der et helt kommunestyre fatter et vedtak, men noen av medlemmene har vektlagt utenforliggende hensyn. Dersom det er såpass få medlemmer det gjelder, kan man komme til at det ikke hadde innvirkning, og at resultatet ville blitt det samme.
I foreliggende tilfelle vil Marte ha vektlagt hensyn til reversering av tiltak som ligger utenfor lovens formål. Dersom hun ikke kunne vektlagt dette er det nærliggende at utfallet ville blitt noe annet. Det samme gjelder dersom Marte hadde vektlagt hensynene annerledes, slik at utfallet ikke fremsto vilkårlig. Resultatet hadde da antakeligvis blitt et annet.
Det legges til grunn at skjønnsmanglende har virket inn på vedtaket. Dette vil dermed føre til at vedtaket er ugyldig. I foreliggende tilfelle vil en slik ugyldighet være til gunst for velforeningen, slik at en vurdering av om vedtaket skal være gyldig likevel ikke vil gjøres gjeldende.
Den subsidiære konklusjonen er at statsforvalterens vedtak var ugyldig.
Teoretisk oppgave
1.1 Innledning
Miljøretten er en del av den spesielle forvaltningsretten, og reiser en rekke problemstillinger både i forbindelse med saksbehandling, og ved innholdet i forvaltningsrettslige avgjørelser. Klimaproblematikk er et høyaktualisert problem i dagens samfunn. Vi befinner seg på et punkt i historien der vi er avhengig av å foreta store beslutninger for å forebygge og begrense klimaproblemer som har oppstått og vil fortsette å oppstå. Klimaproblematikken kan oppfattes stor og uoversiktlig, og det kan være vanskelig å systematisere og konkretisere problematikken og motstående hensyn. På bakgrunn av dette er det avgjørende at det foreligge rettslige internasjonale føringer som sier noe hva hva de ulike landene skal og bør foreta seg for å bidra i klimakampen. Norge har forpliktet seg til en rekke rettsregler i form av internasjonale konvensjoner, herunder EMK og ØSK og EU/EØS-retten. Dette gjør at Norges rettsregler må utformes på en måte som ivaretar Norges internasjonale forpliktelser.
1.2 Videre fremstilling
I denne oppgaven skal det redegjøres for hovedtrekkene ved den kvalitative (materielle) og prosessuelle retten til et godt miljø som følger av internasjonale menneskerettigheter og denne rettens mulige anvendelse på klimaproblemet. Oppgaveteksten avgrenser mot regler som følger av Grunnloven.
Det vil først foretas en kort begrepsavklaring. Deretter vil oppgavens problemstilling deles i to, der en først vil gå inn på den materielle og prosessuelle retten, og dermed hvordan dette kan få anvendelse på klimaproblemet. Ved den første delen vil det fokuseres på hvor reglene stammer fra, hvordan de får
1.3 Begrepsavklaring
Med kvalitativ rett menes innholdet i retten. En kan se dette i sammenheng med forvaltningsrettens “materielle feil” som ofte utgjør en innholdsmangel. Dette er i motsetning til prosessuelle feil, som ofte utgjør tilblivelsesmangler. Dette er fordi den prosessuelle retten går ut på hvordan man skal gå frem når man skal gjøre noe. Selv om begrepene kan defineres ulikt vil de i stor grad påvirke hverandre, ved at den prosessuelle delen leder opp til den materielle. Noe tydelig skille kan være vanskelig å identifisere.
2. Hoveddel
2.1 Miljøretten i et internasjonalt perspektiv
Innenfor norsk rett er det en rekke rettsregler som omhandler retten til et godt miljø. Mange av disse reglene er innhentet fra internasjonal rett. Selv om oppgaven avgrenser mot å redegjøre for regler som følger av Grunnloven anses det hensiktsmessig å nevne at Grunnlovens kapittel E omhandler menneskerettigheter, og har gitt disse rettighetene en konstitusjonell rang, og at disse er lex superior. Av disse rettighetene står også retten til et godt miljø sentralt.
Det følger av fortalen til EØS-loven at landene skal “bevare, verne og forberede miljøets kvalitet og sikre en forsiktig og fornuftig utnyttelse av naturressursene”. Her blir føre.var-prinsippet fremholdt, som det vil redegjøres for senere i oppgaven. I den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) som Norge har inkorporert gjennom menneskerettsloven, fremgår det av art. 12 nr. 1 at konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til den “høyst oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk”. Videre følger det an nr. 2 bokstav b at dette omfatter tiltak som er nødvendige for å forbedre alle sider ved hygienen i miljø.
Samlet sett gir dette uttrykk for at miljø er en sentral rettighet som alle land plikter å ivareta på et overordnet nivå. Den nærmere fastleggelsen av hvilke rettsregler som må utarbeides for å ivareta dette er imidlertid med vrient å utlede fra de generelt utformede lovene og konvensjonene. Her må en se hvilke generelle prinsipper som er utarbeidet, og som får betydning for den kvalitative/materielle retten i Norge.
2.2 Generelle prinsipper
Det er gjennom internasjonal rett utarbeidet en rekke overordnede prinsipper som legger føringer på nasjonal lovgivning. Disse vil redegjøres for kort, da oppgaven kun tar sikte på å redegjøre for “hovedtrekkene”, og det vil ikke foretas en grundig vurdering av de ulike prinsippene.
Føre-var-prinsippet
Et av de viktigste miljøprinsippene er føre-var-prinsippet. Prinsippet er utarbeidet gjennom EU/EØS-retten, og er nedfelt i naturmangfoldsloven § 9. Selv om dette gjelder for naturmangfoldet spesifikt, er prinsippet sektorovergripende, og er av betydning i all rettsanvendelse, særlig innenfor forvaltningsretten. Prinsippet går ut på at der det foreligger et usikkert kunnskapsgrunnlag og hvilke virkninger noe kan ha for miljøet, skal man sikte på å unngå vesentlig skade. Nærmere bestemt vil det si at man skal komme miljøskade “i forkjøpet”, og ikke vente til det er for sent. Dette er et prinsipp av viktighet, da forskningen alltid vil kunne sprike i ulike retninger. Det oppstilles dermed ikke noe krav om at man må være “helt sikker” for å iverksette tiltak, tvert imot skal tiltak iverksettes dersom man er usikker, men det foreligger en mulighet for miljøulempe.
Prinsippet er bindende for forvaltningsvirksomheten, men det kan diskuteres i hvor stor grad det faktisk benyttes. I avgjørelser som angår miljøet skal forvaltningen vise til føre-var-prinsippet, og hvordan det har blitt vektlagt i den konkrete saken. Noe ytterligere plikt om hvilken vektig det skal få kan imidlertid vanskelig utledes fra rettsreglene, og forvaltningen står relativt fritt. Likevel vil domstolene kunne fungere som en kontrollorgan, og kan konstatere at forvaltningen har gått utenfor sine skjønnsrammer dersom miljøhensyn ikke er tilstrekkelig vektlagt.
Prinsipper om beste tilgjengelige teknikker
Dette prinsippet er også inntatt fra EU/EØS-retten, og nedfelt i naturmangfoldsloven § 12. Prinsippet går ut på at hvert land skal ta i bruk de teknikkene som er mest skånsomt for miljøet. Dette vil si at det oppstilles et krav til fornyelse der det er mulig og nødvendig. Dette er et viktig prinsipp, da fravikelse vil kunne ha negativ innvirkning på prinsippet om fri flyt av varer og tjenester innenfor EU/EØS. Dersom et land godtar “dårligere” teknikker fordi det er mindre kostbart, kan dette tiltrekke seg bedrifter, og skape skjevhet i det indre marked. Det er derfor viktig at alle EU/EØS-landene innretter seg etter prinsippet, slik at både miljømessige hensyn og andre hensyn blir ivaretatt.
2.3 Litt om den prosessuelle retten
I forvaltningsloven er det et helt kapittel som er viet til saksbehandlingsregler. Dette er viktig for tillit til forvaltningen, og for at saksbehandlingen skal kunne være forsvarlig og overprøves ved behov. De fleste reglene om saksbehandling er hentet fra EU/EØS-retten. Av betydning for miljøretten er særlig reglene om konsekvensutredning. Dette henger tett sammen med utredningsplikten i fvl. § 17, men stiller seg spesielt sterkt i saker som omhandler miljø. Plikten fremgår også til dels av plan- og bygningsloven og forurensningsloven. Bakgrunnen for plikten til konsekvensutredning er å “klargjøre virkningene av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn, jf. Ot. prp. nr. 24 (1994-1996).
I Rt. 2009 s. 661 kom Høyesterett til at det ikke var foretatt pliktig konsekvensutredning i forbindelse med en omregulering. Høyesterett kom imidlertid til at denne feilen ikke kunne anses bestemmende på innholdet etter fvl. § 41, og vedtaket ble ikke kjent ugyldig. Dommen har i senere fått kritikk av blant annet Hans Christian Bugge. Det har blitt fremholdt at dommen ikke må anses som en rettesnor i fremtidige saker, og at manglende konsekvensutredning så og si alltid vil kunne ha innvirkning på vedtaket. Bugge mener at Høyesterett foretok en feil vurdering, og at vedtaket burde blitt kjent ugyldig. Dersom Bugges syn blir fastlagt i senere avgjørelse kaster dette lys over hvor sterkt et slikt prinsipp kan få utslag, og hvordan internasjonal miljørett i stor grad påvirker nasjonal saksbehandling.
2.4 Miljørettens anvendelse på klimaretten
Som kort nevnt i innledningen står verden overfor store klimautfordinger. Dette er blant annet i form av stigende temperaturer, ekstremvær o.l. Det triste og ironiske ved klimakrisen er at det er de landene som gjør minst for å ødelegge miljøet, som rammes hardest av klimaproblematikken. Derfor har FN iverksatt tiltak som skal forsøke å avhjelpe problemet. Et viktig aspekt ved dette er at det stilles ulike krav til ulike land når det kommer til hva som forventes for å forebygge miljømessige problemer. Norge, som er ressurssterkt land, har mer omfattende plikter en fattige land i verdensdeler som Afrika. Dette viser hvordan internasjonal miljørett konkret stiller krav til de ulike landene, som kan få konkrete virkninger på klimaproblemet.
Klimaproblemet kan virke stort, og på et samfunnsnivå kan det nesten virke som at “ingenting” fungerer når det kommer til klimatiltak. Dette stemmer imidlertid ikke. Slik det er nå ser en lite til konkrete endringer ved miljøet som følge av de internasjonale tiltakene som er iverksatt, men en tror at det om ikke så mange år vil begynne å synes endringer som følge av de tiltakene som er iverksatt de siste årene. Dette viser at klimaproblematikken ikke løses “over natten”, men man må ha is i magen og systematisk følge de reglene som blir satt. Nettopp derfor er miljøretten så viktig i et klimaperspektiv. Uten sikkerlig reguleringer kan det være lett å “gi opp” når man ikke ser umiddelbare virkninger. Men den miljøretten som utarbeides av internasjonale konvensjoner, og inkorporeres i medlemslandene, forplikter landene seg til å gjennomføre miljørettslige tiltak. Dette gjelder både ved innholdet i nasjonal rett og ved saksbehandling. Det at miljøhensyn alltid vil være av betydning vil på sikt føre til bærekraftige løsninger som vil kunne ha innvirkning på klimaproblemet.
3. Avsluttende bemerkninger
Avslutningsvis vil det fremholdes noen korte bemerkninger om hvordan klimaproblematikken kan stå i motsetning til andre menneskerettigheter. Den dagsaktuelle Fosen-saken er av betydning, da vindkraftutbygging, som ivaretar klimahensyn, står i strid med urfolks rettigheter, nærmere bestemt samenes rett til reindrift. Dette kan skape konflikter som er vanskelig å avgjøre, og Høyesteretts dom i Fosen-saken viser hvordan klimaproblematikk ikke alltid vil “trumfe” andre menneskerettigheter.
Et annet problem i forbindelse med miljøretten knyttet opp mot rettigheter er forholdet til legalitetsprinsippet, samt forutberegenlighet. Miljøretten gir forvaltningen relativt vide fullmakter til å pålegge plikter. Eksempelvis kan “den ansvarlige” i forurensningsloven § 7 omfatte også de som ikke har forurenset, og de kan bli pålagt opprydning i form av store summer. Dette kan anses å stride med legalitetsprinsippet som er en viktig rettighet i en rettsstat.
Problemstillingene kaster lys over miljørettens forhold til andre rettigheter, og samlet sett kan en si at miljøretten ikke nødvendigvis trumfer menneskerettighetene, men at det må foretas en avveining, og at miljørettens gjennomslagskraft vil kunne gå på bekostning av andre rettigheter.