JUR202, Velferdsrett, eksamen vår 2023

(Karakter: B) 

Oppgave 1:

Det rettslige spørsmålet er om Peder har rett til dagpenger, og eventuelt når han tidligst kan få det utbetalt.

Det er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd, herunder ftrl kapittel fire, som regulerer rettsspørsmålet.

Det følger av ftrl. § 4-9 at det “kan” ytes dagpenger når “medlemmet” har vært “arbeidsløs” og “stått tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten” som “reell arbeidssøker” i minst tre av de siste fem dagene. Ordlyden legger opp til at alle vilkårene må være oppfylt for å få dagpenger. Bestemmelsen er imidlertid en “kan” bestemmelse, og det er dermed opp til forvaltningens skjønn å vurdere dette. Det er dermed ikke en automatisk rettighetsbestemmelse.

Det vurderes først om Peder er medlem av folketrygden.

Etter folketrygdloven er personer som er “bosatt i Norge”, pliktige medlemmer av folketrygden jf. ftrl. § 2-1. Det legges til grunn at Peder er bosatt i Storevik og dermed i Norge.

Videre følger det en særbestemmelse i folketrygdloven kapittel 4, om at medlemmet må “oppholde seg i Norge” for å ha rett til dagpnger, jf. ftrl. § 4-2.

En naturlig språklig forståelse av “oppholde seg i Norge”, vil si at vedkommende er i landet store deler av kalenderåret. Det legges også til grunn at dette vilkåret er oppfylt.

Peder er medlem av folketrygden.
Peder er klart “arbeidsløs” da han står uten arbeid, jf. ftrl. § 4-9.

Videre må Peder være “tilmeldt Arbeids- og velferdsstaten” som “reell arbeidssøker” i minst tre av de siste fem dagene.

For å ha rett til dagpenger må medlemmet “melde seg” som arbeidssøker i Arbeids- og velferdsetaten, jf. ftrl. § 4-8 (1). Det fremgår av faktum at Peder meldte seg som arbeidssøker hos nav den 25. april.

Vilkåret om å være tilmeldt Arbeids- og velferdsstaten er oppfylt. Det springende punkt er om han er “reell arbeidssøker”.

For å ha rett til dagpenger må man være “reell arbeidssøker”, jf. ftrl. § 4-5 (1). Det følger av samme bestemmelse at reell arbeidssøker er en som er “arbeidsfør”, samt er villig til å ta a) “ethvert arbeid”, b) “hvor som helst i norge”, c) på “heltid og deltid” og d) deltar på “arbeidsmarkedstiltak”. Vilkårene er kumulative, slik at alle vilkår må være oppfylt for å ha rett til dagpenger.

Formålet bak bestemmelsen er å avverge at mennesker som kan jobbe, ikke skal misbruke velferdsgodene og stå uten arbeid fordi man ikke orker eller ikke har en gyldig grunn til å ikke arbeide.

Det fremgår av faktum at Peder registrerte seg hos NAV, men at han krysset av på at han ikke kunne ta seg jobb hvor som helst i Norge. Det legges dermed til grunn at vilkårene a, c og d i ftrl. § 4-5 (1) er oppfylt.

Det springende punkt er om Peder er reell arbeidssøker selv om han ikke vil ta seg arbeid “hvor som helst i Norge”, jf. bokstav b.

Utgangpunktet er at vilkårene ikke oppfylt, da de er kumulative.

Det følger imidlertid et unntak i bestemmelsens andre ledd, hvor man kan anses som reell arbeidssøker, dersom “tungtveiende sosiale hensyn” knyttet til omsorgsansvar for “pleietrengende i nær familie” tilsier at vedkommende kun kan ta seg arbeid i et begrenset geografisk område. Bestemmelsen er en sikkerhetsventil som skal ta hensyn til familie som trenger ekstra behov for pleie og omsorg, slik at de får et verdig liv uavhengig av sine helsemessige utfordringer.

Ordlyden legger opp til en årsakssammenheng mellom behovet for pleie av nære familiemedlemmer, og begrunnelsen for at man bare søker arbeid innenfor et begrenset geografisk område.

Det fremgår av faktum at Peder ikke kunne flytte fra sin gamle og syke far, fordi han ofte besøker og steller han. Faren til Peder er klart “nær familie”, og det foreligger dermed årsakssammenheng mellom pleie av familien og begrunnelsen for å arbeidet innenfor et begrenset geografisk område. Dette trekker for at Peder likevel er “reell arbeidssøker”.

Det må videre vurderes om pleie av faren. er “tungtveiende sosiale hensyn”.

Ordlyden legger opp til en høy terskel, hvor ikke ethvert hensyn eller behov er nok, jf. “tungtveiende”. Det må foreligger en ekstraordinær situasjon, eller sterke grunner som tilsier pleien er helt nødvendig. I R04-00 ble det også uttalt at ikke ethvert sosialt behov er nok for at vilkåret skal være oppfylt. Vilkåret må dermed vurderes konkret, hvor både objektive og subjektive forhold er relevante ved vurderingen.

Det fremgår av faktum at Peders far er syk og gammel. Det legges også til grunn at faren bor alene, da konen er død og han ikke har andre barn enn Peder. Det er dermed ikke andre fra kjernefamilien som kan pleie og stelle med faren når han er syk. Det trekker for at det foreligger “tungtveiende sosiale hensyn”.

På den andre siden fremgår det ikke at faren til Peder har alvorlige sykdommer, er funksjonsnedsatt eller er i livets siste fase. Det er heller ikke uvanlig at mennesker som blir eldre ofte blir syke og trenger ekstra pleie og omsorg. Dette trekker mot at det foreligger “tungtveiende sosiale hensyn”. Dette støttes videre av formålet og intensjonen til lovgiver om at ikke enhver person skal kunne begrense arbeidsmuligheten sin, med begrunnelse i at familien har behov pleie eller stell.

I tillegg finnes det andre helse- og omsorgsmuligheter faren kan ta i bruk, som for eksempel den kommunale hjemmesykepleien. Faren kan dermed bli stelt og tatt vare på av helse og omsorgstjenesten i kommunen, dersom han blir syk og trenger stell.

Videre vil det ikke være samfunnsmessig lønnsomt at personer som kan ta del i arbeidslivet får velferdsgodene til de som absolutt ikke kan stå i arbeid, f.eks. dem som har funksjonsnedsettelse eller er sterkt psykisk syke. Dette støttes også opp av formålet i folketrygdloven om å gi “hjelp til selvhjelp” slik at den enkelte kan forsørge seg selv og klare seg best mulig daglig, jf. ftrl. § 1-1 (3).

Etter en helhetsvurdering vil ikke Peder være “reell arbeidssøker” jf. ftrl. § 4-5 (1). Det legges avgjørende vekt på den høye terskelen av “tungtveiende sosiale hensyn”, samt formålet bak loven.

Konklusjon: Peder er ikke reell arbeidssøker, og har ikke rett til dagpenger.

Subsidiær drøftelse:
Det legges til grunn at Peder er reell arbeidssøker.

Spørsmålet er når han tidligst kan få utbetalt dagpenger.

Det følger av ftrl. § 4-9 at dagpengene løper fra “dagen etter” ventetiden er avsluttet etter første punktum, jf. tredje punktum. Ventetiden starter fra det tidspunktet “medlemmet er innvilget” dagpenger, jf. siste punktum.

Det vil si at Peder må avvente godkjenning dagpenger, og deretter vente noen ca. fem dager før han får de utbetalt.

I ftrl. § 4-10 følger det likevel et unntak ved forlenget ventetid, dersom vedkommende enten har “sluttet uten rimelig grunn”, jf. bokstav b.

Spørsmålet er om Peder har sluttet “uten rimelig grunn”. Ordlyden legger opp til at det må foreligge en god begrunnelse for å avslutte arbeidet, og at kke enhver begrunnelse er tilfredsstillende.

Peder avsluttet arbeidsforholdet på grunn av stygge ulykker og mangel på sikkerhet ved arbeidsplassen. I utgangspunktet vil dette være en god begrunnelse for å si opp arbeidsplassen sin fordi man ikke vil utsette seg selv for skader og uhell.

Likevel må det tas i betraktning at en arbeidstaker har en medvirkningsplikt på arbeidsplassen og skal sørge for å ha bidratt til å gjøre arbeidsplassen bedre, eller eventuelt ta opp forhold som ikke er forsvarlige. Dette følger av arbeidsmiljøloven § 2-3.

Det kan tas i betraktning at arbeidsgiver muligens ikke var samarbeidsvillig og tenkte kun på penger og egen økonomi. Likevel har ikke Peder forsøkt å ta dette opp eller løse problemet, men tvert imot bare sluttet å møte på jobb. Det legges avgjørende vekt på at Peder burde forsøkt å løse situasjonen fremfor å bare ikke møte på jobb. Han har dermed sluttet “uten rimelig grunn”.

I ftrl. § 4-10 (2) fremgår det at forlenget ventetid løper fra “tidspunktet” det er søkt stønad, og fastsettes til “atten uker” første gang et forhold i første ledd inntreffer. Dermed kan Peder tidligst få utbetalt dagpenger 18 uker etter at han har søkt om stønad.

Det er som tidligere nevnt en kan bestemmelse, og ikke en rettighetsbestemmelse. Det må dermed vurderes videre om det er andre vilkår i loven som må være oppfylt for at Peder kan få rett på dagpenger.

Det følger et krav i ftrl. § 4-3 at vedkommende har “tapt arbeidsinntekt” “på grunn av” arbeidsløsheten. Ordlyden legger dermed opp til at vedkommende ikke har en inntekt fordi man står uten arbeid, det må dermed foreligge en årsakssammenheng mellom den tapte arbeidsinntekten og arbeidsløsheten.

Ettersom Peder ikke er i arbeid lenger, er det naturlig at han også tapte arbeidsinntekten sin. Faktum legger ikke opp til at det er andre grunnlag for tapt arbeidsinntekt. Dette trekker for at Peder har rett til dagpenger.

På den andre siden regnes det ikke som “tapt inntekt” hvis vedkommende hadde “krav på lønn” i det tidsrommet han søkte dagpenger, jf. frtrl. § 4-2 (1) tredje pnk.

Spørsmålet er om Peder hadde “krav på lønn” da han søkte dagpenger den 25. april.

Det fremgår av faktum at Peder ikke møtte opp på jobb fra 20. april, og søkte om dagpenger fem dager senere. Videre fremgår det at Peder ikke fikk lønn, slik at utgangspunktet ville tilsi at han har “tapt inntekt”. Likevel legger ordlyden av “krav på lønn” etter ftrl. § 4-2, opp til at man skal vurdere om han hadde rettslig krav på dette. Dette må dermed vurderes konkret etter arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Det legges til grunn at Peder er Arbeidstaker som “utfører arbeid i annens tjeneste”, jf. aml. § 1-8 (1). Videre legges det til grunn at Smelteverket v/Ronny er “arbeidsgiver”, jf. aml. § 1-8 (2).

Det foreligger ingen avtale som regulerer oppsigelsestiden, og man må dermed falle tilbake på bakgrunnsretten. Det følger av aml. § 15-3 nr. 1 at oppsigelsesfristen er “en måned”. Videre løper oppsigelsesfristen fra “første dag i måneden” etter oppsigelsen “fant sted”, jf. aml. § 15-3 nr. 4.

Utgangspunktet er dermed at oppsigelsestiden løper fra 1. mai frem til 31. Mai. Det er dermed et krav om at arbeidstaker møter opp og jobber ut oppsigelsesperioden, og dermed får utbetalt siste lønning. Det betyr i utgangspunktet at Peder ikke har “tapt inntekt”, da han hadde “krav på lønn”, jf. ftrl. § 4-2, jf. aml. § 15-3 nr. 1, jf. nr. 4.

Det fremgår likevel av faktum at Peder ikke sendte inn noe oppsigelse, men bare sluttet å møte opp til jobb. Det følger av aml. § 15-4 nr. 1 at oppsigelse skal
skje “skriftlig”. Ettersom formkravet ikke er oppfylt tilsier det at oppsigelsen ikke er gyldig.

Det må også tas i betraktning at Peder ikke oppfyller arbeidsoppgaven sin, ved å ikke møte opp til jobb.Det følger av arbeidsmiljølovens bestemmelser at man skal få lønn for arbeidstiden, og det er den perioden man “står til disposisjon” for arbeidsgiver, jf. aml. § 10-1..

Av hensyn til Arbeidsgiver vil det være urettferdig å utbetale lønn til enhver som bare avslutter arbeidet sitt uten å gi beskjed, samt ikke møter opp i oppsigelsestiden. Dermed har ikke Peder “krav på lønn” fra 20. april.

Peder har ikke “krav på lønn” i tidsrommet han søker dagpenger, jf. ftrl. § 4-3 (1) tredje pnk.

I ftrl. § 4-3 (3) må arbeidstiden være redusert med “minst 50 prosent” for å ha rett til dagpenger. Ettersom Peder er helt arbeidsløs, er vilkåret oppfylt. Det trekker for at han har “rett på dagpenger”, og støttes opp av formålet med loven om å gi dagpenger til dekning av bortfall av arbeidsinntekt for arbeidsløse, jf. ftrl. § 4-1.

Videre er det krav om minsteinntekt på 1,5G de siste tolv månedene
før “søknadstidspunktet”, jf. ftrl. § 4-4 bokstav a. Det fremgår av faktum at Peder får 50.000kr i måneden før skatt. I utgangspunktet ville dette tilsvare 600.000kr i året, og oppfylle kravet om 1,5G.

Bestemmelsen legger likevel opp til at dette må være utbetalt i forkant, jf. av ordlyden “ha hatt utbetalt”.

Peder hadde kun jobbet hos smelteverket i fire måneder, og vært uten arbeid i noen år før dette. Dermed har han ikke en minsteinntekt på 1,5G utbetalt. “de siste tolv” månedenene før han søkte dagpenger.

Det er heller ikke relevant å vurdere ftrl. § 4-4 bokstav b, da det legges til grunn at han ikke har vært i arbeid på noen år.

Peder oppfyller ikke kravert til minsteinntekt, jf. ftrl. § 4-4 bokstav a.

Subsidiær konklusjon: Peder oppfyller ikke vilkårene for rett til dagpenger, og har dermed ikke rett til å få dette utbetalt.

Oppgave 2:

Innledning

I en velferdsstat som Norge har lovgiver alltid vært opptatt av å kompensere befolkningen med en inntekt for arbeidsløshet som skyldes sykdom. Et av formålene med folketrygdloven er å gi økonomisk trygghet og sikre inntekt for sykdom, skade eller uførhet, jf. ftrl. § 1-1 (1).

Hovedhensikten er at de som ikke kan arbeide på grunn av medfødte eller senere oppståtte sykdommer eller skader skal få et verdig liv, med nok inntekt uavhengig av deres helseårsaker. Dette skal bidra til å utjevne forskjeller og gi alle mennesker like muligheter.

I denne oppgaven vil det redegjøres for årsakskravet ved sykdomsytelser, samt pekes på ulikheter i vilkårene for sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Oppgaven avgrenses mot særbestemmelser om alder og andre grunnlag som kan ha medvirkning for retten eller stønadsgrunnlaget.

Hoveddel

Årsaksskravet etter sykepenger, jf. ftrl. § 8-4

Det vil først foretas en drøftelse av årsakskravet for sykdomsytelser.

I ftrl. § 8-4 fremgår det at sykepenger ytes til den som er arbeidsufør “på grunn av” en funksjonsnedsettelse som “klart skyldes” sykdom eller skade.

Bestemmelsen legger dermed opp til at det både skal være årsakssammenheng mellom uførheten og funksjonsnedsettelsen, samt at uførheten klart har sammenheng med sykdommen eller skaden.

For det første må en person “på grunn av” funksjonsnedsettelsen ikke kunne stå i arbeid, og være dermed være arbeidsufør. Ordlyden av “på grunn av” er ikke særlig streng, men krevet en simpel årsakssammenheng mellom arbeidsuførheten og funksjonsnedsettelsen. Det er tilfeller hvor en person for eksempel ikke kan arbeide fordi vedkommende har blitt alvorlig skadet etter et uhell på arbeidsplassen. Vedkommende har for eksempel brukket en arm og kan ikke utføre jobben sin.

Videre er det krav om at funksjonsnedsettelsen “klart skyldes” en sykdom eller skade. Ordlyden av “klart skyldes” legges opp til en strengere årsakssammenheng, hvor det må foreligge en konkret medisinsk sykdom eller skade som er årsaken til uførheten. Det må dermed være klar sannsynlighetsovervekt for at det er sykdommen eller skaden som skyldes uførheten, og ikke andre omstendigheter. Det er dermed ikke mulig å anføre at man ikke kan arbeide fordi man sosiale problemer på arbeidsplassen. Har man for eksempel kranglet med en collega på jobb etpar ganger eller fikk noen sår eller små skader etpar ganger mens man jobbet med en bil på verkstedet, er ikke dette i seg selv nok til å ha rett på dagpenger.

Det har også vært en rettsutvikling på hva som anses som “sykdom”. Tidligere var for eksempel psykiske lidelser eller psykososiale tilfeller ikke nok til å innfri vilkåret om “sykdom”. Senere har det kommet flere høyesterettsdommer, herunder Spiseforstyrrelsesdommen og narkomani dommen som har åpnet for at sterkt rusavhengige eller mennesker med tunge spiseforstyrrelser kan anses som arbeidsuføre på grunn av “sykdom”. Dette skyldes utviklingen i samfunnet, hvor det er forsket mer på psykiske lidelser som kan eskalere seg og utvikle seg til både fysiske og psykiske sykdommer.

I HR-2019-2336-A hadde en person fra Sri-lanka søkt sykepenger med grunnlag i at han hadde ryggsmerter. Høyesterett kom likevel frem til at dette ikke var nok for å anse han som arbeidsufør. Dette ble blant annet begrunnet av hensyn til medisinsk sakkyndiges vurdering. Dermed vil også medisinsk sakkyndige ha stor innvirkning på vurderingene når sykepenger skal vurderes.

Årsakskravet for arbeidsavklaringspenger (AAP), jf. ftrl. 11-5

Det følger av ftrl. § 11-5 at vilkår for rett til AAP er at “sykdom, skade eller lyte” må være “vesentlig medvirkende årsak” til den nedsatte arbeidsevnen, jf. ftrl. § 11-5 (1).

Ordlyden legger opp til at sykdom/skade/lyte må være hovedårsaken til nedsatt arbeidsevne. Det fremgår av forarbeidene at andre årsaker og kan tas i betraktning ved vurdering av retten til AAP i en helhetsvurdering, jf. ot.prp.nr. 4 (2008-2009), men at sykdom/skade/lyte skal være hovedårsaken. Terskelen for årsakskravet er likevel høyt, jf. “vesentlig”. Formålet med AAP er å sikre inntekt til de som trenger det i en lenger periode enn sykepenger fordi de for eksempel lider av en langvarig sykdom/skade/lyte. Samtidig skal AAP bidra til at man har en midlertidig inntekt for den perioden man trenger behandling, deltar på arbeidsrettet tiltak eller annen oppfølging. Målet er uansett at vedkommende skal komme tilbake til arbeid eller beholde arbeidet man har, jf. ftrl. § 11-1.

Hensikten bak AAP er å sikre en inntekt, men likevel gjøre det lønnsomt å være i arbeid. Det skal dermed kun bidra til å ha et verdig liv, men komme tilbake til fellesskapet og klare seg på egenhånd senere. Bestemmelsen er ment å ivareta de som for eksempel får uventede sykdommer i lang tid, og trenger tid for rehabeletering, behandling eller hjelp under sykdomsfasen. Dette støttes videre av formålet med folketrygdloven om hjelp til selvhjelp, jf. ftrl. § 1-1.

Årsakskravet ved uføretrygd, jf. ftrl. § 12-6

Det fremgår av ftrl. § 12-6 at vilkåret for uføretrygd er at det foreligger “varig” sykdom/skade/lyte, jf. første ledd. Det fremgår av trygderetten at “varig” skal forstås som minst 7 år, jf. TRR-2011-333. Trygderettens avgjørelser er ikke bindende, men ofte vil man likevel innrette seg etter deres avgjørelser likevel.

I tredje ledd fremgår årsakskravet som presiserer at den medisinke lidelsen “må ha medført” en varig funksjonsnedsettelse, slik at det er “hovedårsaken” til nedsettelse av inntektsevne.

Sykdomsbegrepet skal være vitenskapelig baset og alminnelig kjent i medisinsk praksis, jf. ftrl. § 12-6 (2). Det vil si at det må være en sykdom som er anerkjent, og ikke hvilke som tilflle vil være nok. Det er redegjord for sykdomsbegrepet tidligere og vil derfor ikke redegjøres inngående her.

Videre må den foreliggende sykdommen være “hovedårsaken” til nedsettelse av inntektsevnene. Det er dermed en streng regel, som tilsier at ikke andre hensyn eller omstendigheter kan gjøres gjeldende for uføretrygd.

Ulikheter i vilkåret for sykepenger, arbeidsavklaringpenger og uføretrygd.

Det kan konkluderes at alle sykdomsytelsene krever ganske klare holdepunkter og sannsynlighetsorvervekt for at sykdommen/skaden eller lyten er grunnlaget for ytelsen man søker.

Likevel er det ulike vilkår for å få utbetalt de ulike ystelene. Etter uføretrygden må det foreligge “varig” skade, i motsetning til sykepenger og AAP. Det kreves dermed en periode på minst 7 år for at vilkåret skal være oppfylt. Dette skyldes formålet med loven og lovgivers intensjon om at flest mulig skal arbeide og delta i fellesskapet. Dersom enhver kunne fått uføretrygd ville også velferdsstaten ikke holdt seg, da man ikke ville fått inn skatteavgifter av arbeidstakere.

Sykepenger er videre ment som kompensasjon for de dagene eller ukene man ikke kan være i arbeid. Det er dermed en veldig kortvarig og midlertidig løsning for dem som plutselig blir syke eller skadet enten på jobb eller fritiden slik at de ikke kan arbeide. Bestemmelsen omfatter dermed i utgangspunktet ikke de som er medfødt funksjonsnedsatt og aldri kan ut i arbeid. Dette støttes også av ftrl. § 8-2 (1) som legges til grunn at rett til sykepenger kun gjelder de som har vært i arbeid minst fire uker rett før man ble arbeidsfør. I tillegg har ikke sykepenger en konkret prosentvurdering av hvor mye funksjonsevnen må være redusert for å ha rett på dette. En person som for eksempel sliter med migrene og må være sengeliggende i et mørkt og stille rom i flere dager, har rett på dette selv om man ikke vil lide av sykdommen i veldig land tid. Det tas i betraktning at arbeidsgiver ofte utbetaler sykepenger den første perioden, men en arbeidsgiver kan og fraskrive seg dette slik at folketrygden må være ansvarlig.

Videre vil man ha rett til sykepenger i kun 248 dager, med visse unntak, jf. ftrl. § 8-12. Det er dermed en begrenset periode man får dette, før man deretter må søke AAP eller andre stønader i folketrygdne.

Neste skritt dersom man fortsatt er syk eller skadet etter å ha mottatt sykepenger er ofte at man søker AAP. Her vil perioden vare opp til 3 år, men kan forlenges med inntil to år til dersom vilkårene i ftrl. § 11-12 (2) eller (3) er oppfylt. Formålet er å hjelpe de som trenger det med å komme tilbake i arbeid, men samtidig få en god oppfølging, hjelp og veiledning for å komme tilbake. Det underbygges også av formålet og hensikten med trygdelovens bestemmelser.

I motsetning til sykepenger må en som søker AAP oppfylle kravet om at arbeidsevnen er redusert med “minst halvparten”, jf. ftrl. § 11-5. Det vil si at det må foreligge over 50% redusert arbeidsevne. I HR-2020-1993-A kom høyesterett frem til at den nedsatte evnen også måtte ha en viss varighet, men ikke av varig art. Slik at når Trygderetten i sin tidligere kjennelse hadde lagt til grunn at det måtte være varig, ble dette kjent ugydlig av HR avgjørelse.

Ved rett til uføretrygd vil personen aldri eller ikke før om lang tid kunne gå tilbake til arbeid. Uføretrygd er ofte den siste muligheten, og det skal begrenses hvor mange som får rett på dette. Det skal alltid lønne seg å være i arbeid, og vilkårene er dermed noe strengere for uføretrygd enn de tidliger nevnte sykdomsytelsene, jf. at sykdommen skal anses “varig”. Som tidligere nevnt er det krav om at det foreligger minst 7 år nedsatt evne på grunn av sykdommen.

Det kan videre nevnes avslutningvis at uføretrygden er satt til 66% av grunnlaget etter ftrl. § 12-11, jf. ftrl. § 12-13. Det er dermed ikke en svært høy lønn i forhold til det man ville fått ved å beholde arbeid. Dette er også intensjonen til lovgiver, om at det skal lønne seg å være i arbeid. Man ser dermed at folketrygden bidrar til å hjelpe sårbare personer i nødtilfeller og uforutsatte eller medfødte lidelser. Det skal bidra til å kompansere for tapt arbeidsinntekt, men likevel vil det i lengden lønne seg å gå tilbake til arbeid og skaffe egen inntekt gjennom å arbeide selv.

TIDSNØD, Jeg skulle skrive mer om penge grunnlaget for AAP og sykepenger.