Oppgave 1

Gi en oversikt over forskjellige metoder for å identifisere ulovfestet rett.

Forventet tidsbruk: 30 minutter til 1 time.

Oppgave 2

Analyser HR-2019-781-A («Unique Digital»-dommen) i et rettskildeperspektiv.

Forventet tidsbruk: 3 – 3 1⁄2 timer.

Oppgave 1

Denne oppgaven skal redegjøre for forskjellige metode for å identifisere ulovfestet rett. Innledningsvis vil det gjøres rede for en generell rettsanvendelsesprosess. Videre vil oppgavebesvarelsen snevre det inn til det mer spesifikke der det skal redegjøres for nødvendigheten av ulovfestet rett. Etter dette skal det gjøres rede for ulovfestet rett som er autorisert av lovgiver og Høyesterett, enkeltanalogi, induksjonsanalogi, sedvanerett og til slutt regeldanning.

Rettsanvendelsesprosess

En rettsanvendelsesprosess er en argumentasjonsprosess der rettsanvneder løser et rettslig spørsmål i henhold til den juridiske metoden. Den juridiske metoden er dermed en essensiell del av det Norske rettssystemet. Den juridiske metoden, hvilket er utviklet av rettsfellesskapet, vil gi retningslinjer som veileder rettsanvenderen i hvordan å løse et rettsspørsmål. Metodens hensikt er å ivareta en sikker og rettferdig rettsanvendelsesprosess og derfor er retningslinjene utarbeidet med utgangspunkt i rettsstatens verdier. Noen av de viktigste verdiene en rettsstat skal ivareta er demokratisk legitimitet og autoritet, forutberegnelighet, samt rimelighet- og rettferdighet.

En rettsanvendelsesprosess består av to hovedsteg: identifisering av primært rettsgrunnlag og fortolkning av det primære rettsgrunnlaget. En lovtolkningsprosess vil dette være mindre krevende enn ved en tolkningsprosess der ulovfestett rett er primært rettsgrunnlag. Dette er fordi en lovbestemmelse vil være enklere å trekke slutning fra enn å fastsette innholdet og eksistensen av ulovfestet rett.

Det kan videre stilles spørsmål om når det er nødvendig med bruk av ulovfestet rett.

Utgangspunktet er at en lovbestemmelse skal utgjøre det primære rettsgrunnlaget. En lovbestemmelse kan noen ganger være uklar og det må dermed foretas presiserende, korrigerende eller antitetisk tolkning. Der det ikke er rom for verken presiserende, korrigerene eller antitetisk tolkning må det da foretas en analogisk anvendelse av lovregel. Analogisk anvendelse av lovregel betinger altså fravær av antitetisk tolkning også kalt motsetningstolkning. Det er også viktig å presisere at bruk av ulovfestet rett er betinget av at rettsanvendelsesprosessen ikke er på legalitetsprinsippets område – altså der det rettslige grunnlaget må klar lovhjemmel.

I noen tilfeller vil lovgiver kunne autorisere en analogisk anvendelse av en lovregel, men dette er svært uvanlig. Dersom det skal trekkes slutning fra en slik autorisering vil den ulovfestet retten som oftest fremkomme fra lovforarbeider og det tas slutning fra forarbeidene. Lovgiver er imidlertid begrenset til å foreta en slik autorisering da det i utgangspunktet skal utformes en adekvat lovbestemmelse.

I andre tilfeller kan også Høyesterett autorisere en analogisk anvendelse av en lovregel og det trekkes da slutning ut ifra høyesterettsavgjørelsen. Til forskjell fra lovgivers autorisering av ulovfestet rett, er Høyesteretts autorisering av ulovfestet rett svært vanlig.

Videre kan det stilles spørsmål til hvordan kan rettsanvender anvende en lovregel analogisk der den verken er autorisert av Høyesterett eller lovgiver.

Enkelte tilfeller vil det verken være rom for en vanlig lovtolkningsprosess eller en autorisering av ulovfestet rett fra lovgiver eller Høyesterett. Rettsanvender kan da likevel anvende en lovregel med «hud og hår» til å gjelde det rettsspørsmålet som er fremsatt, dette er kalt enkeltanalogi. I slike tilfeller vil det aktuelle faktum F2 skille seg fra F1, det vil si faktumet som er lovregulert, men likevel kan ta bruk av lovbestemmelsen. Betingelsene for å kunne anvende en slik lovregel ligger i formålslikheter og faktiske likheter. Rettsanvenderen kan da bruke positivert rett til å løse rettsspørsmålet.

Eksempel på en slik rettsanvendelsesprosess er en dom der A hadde drept B og fortsatt hadde rett til å sitte i uskiftet bo. Spørsmålet var om A skulle fratas rettigheten til uskiftet bo. Høyesterett kom frem til at denne rettigheten kan fratas ved å anvende arvelova (1972) § 73 analogisk. § 73 regulerer tilfeller der arven blir fratatt dersom arvingen har forårsaket døden til arvelateren. I denne sak ble det sett på formålslikheter og faktiske likheter og kommet frem til at resultatet ville ha vært urimelig dersom A skal ha rett til å sitte i uskiftet bo.

Induksjonsanalogi er lignende enkeltanalogi da det er snakk om analogisk anvendelse, og er vanskelig å skille. Imidlertid kan det tenkes et tilfelle der en lovbestemmelse ikke tjene til enkeltanalogi, men lovens virkeområde ligger fortsatt innenfor samme rettstanke som det aktuelle rettsspørsmålet. Igjen er det slik som ved enkeltanalogi gravitert mot positivt rettsstoff.

Sedvanerett

Sedvanerett skiller seg fra de øvrige metodene for ulovfestet rett. Sedvanerett betegnes ofte som festnet rettsoppfatning og er en mellommenneskelig atferd som er praktisert over lengre periode. For å kunne kategorisere en atferd som sedvanerett forutsettes det at de involverte partene har hatt en tro om at de er forpliktet til det og det må ha foregått over lengre tid. Enkelte sedvanerettslige regler er i ettertid blitt omgjort til lov. Eksempelvis kan det ses til hvordan det å drepe et menneske har blitt til en straffbar handling. Før var ikke dette lovregulert, men folk flest gikk med forståelsen av at de var forpliktet til å ikke drepe og dette var en norm som samfunnet utviklet med tiden. Det kan antas at dette ble sedvanerett som i senere tid ble lovregulert.

Regeldanning

Avslutningsvis kan det nevnes regeldanning som er den siste metoden for å identifisere ulovfestet rett. Regeldanning skjer bare i de tilfeller der det ikke er autorisert ulovfestet rett fra lovgiver eller Høyesterett, samt at det ikke er mulig med analogisk anvendelse. Grunnen til dette ligger i at regeldanning ikke er forankret i positiv rett, og er dermed i større grad avhengig av skjønnsbetonte vurderinger. Slik regeldanning kan ha svak legitimitet, men likevel kan det antas at det er akseptert med tanke på domstolens tvisteløsningsfunksjon. Supplerende er det ikke forventet at lovgiver skal regulere alle mulige rettslige spørsmål og det er dermed rom for rimelighetsbetraktninger.

Oppgave 2

1.0 Innledning
1.1 Oppgavens omfang

Denne oppgaven skal redegjøre for en domsanalyse av vedlagt dom, HR- 2019-781-A, i et rettskildeperspektiv. Følgende vil inneholde en kort presentasjon av faktum, med etterfølging av redegjørelse for rettslig spørsmål, rettslig grunnlag og en generell rettsanvendelsesesprosess.

Hoveddelen vil deretter utgjøre oppgavens sentrale punkt, altså en analyse av Høyesteretts argumentasjon i henhold til bruk av rettskilder og rettskildeprinsipper. På grunn av at dette er en dissensdom vil det derfor gjøres slik at alle rettskildene presenteres, og innenfor de ulike rettskildene vil det redegjøres for først- og annenvoterendes uttalelser. Avslutningsvis vil foretas en vurdering av Høyesteretts argumentasjon samt dommens rekkevidde.

1.2 Sakens omfang

Saken er en viderført anke fra lagmannsretten og omhandler en eventuell kompensasjon fra leietaker, Unique Digital, for utbedring av lokaler. Magic Properties, hvilket er utleieren, hevder at leietaker er pliktig til å tilbakelevere lokalene i samme stand som ved overtakelsen. Det ble tilkalt en takstmann som konkluderte med at tilbakeleveringskostnadende ville blir 294 500 kroner, og Magic Properties krevde derfor 305 814 kroner, inkludert takstmannens honorar, fra leietakeren. Supplerende oppstod det tvister om andre krav der leietakeren ble krevd kompensasjon for. Kravet blir bestridt av Unique Nordic.

1.3 Sakens parter

Sakens parter er Unique Digital Nordic AS og Magic Properties AS. I det følgende vil Unique Digital kunne omtales som ankende part eller leietaker, på den andre siden vil Magic Properties kunne omtales som ankende motpart eller utleier.

1.4 Rettslig spørsmål

I en sak som det foreliggende vil det være et rettsspørsmål som tvisten omhandler, og som et rettsgrunnlag skal utforme en rettsregel for å svare på. Primært presenteres det overordnede rettslige spørsmål i første avsnitt og lyder som følgende: «Spørsmålet er om utleier kan kreve kompensasjon etter husleieloven § 10-3 annet ledd fra leietaker for utbedring av lokalene uavhengig om det foreligger økonomisk tap».

Det springende punktet i saken er tolkningen om lovbestemmelsen åpner for utbedring av lokalene som leietaker skal dekke for. Sagt på en annen måte er tolkningsspørsmålet om «økonomisk tap» er et vilkår som må være oppfylt for at utleier skal få kompensasjon.

1.5 Rettslig grunnlag

Der det oppstår et rettsspørsmål vil svaret på spørsmålet være betinget av et rettslig grunnlag. Et rettslig grunnlag kan være i form av lov, ulovfestet rett og kontrakter. Når det fremmes en ønsket rettsvirkning vil også krav fremstilles. For å kunne få medhold for de fremstilte kravene, må vilkårene i det primære rettsgrunnlaget være oppfylt. Det er viktig å skille mellom rettsregel og rettslig grunnlag da det opereres med de i ulike faser av rettsanvendelsesprosessen. Det primære rettsgrunnlaget betegnes derfor som «startstedet» på en rettsanvendelsesprosess, mens rettsregelen vil være «sluttproduktet».

I den foreliggende saken blir det opplyst om at det foreligger en leiekontrakt, og denne skal i utgangspunktet da fungere som det primære rettsgrunnlaget, jf. (26). Likevel sidesettes kontrakten da den ikke nærmere regulerer partenes rettigheter og plikter, og derfor vil husleieloven § 10-3 annet ledd fungere som primært rettsgrunnlag, jf. (26).

Det rettslige grunnlaget vil som oftest presenteres i begynnelsen av premissene. Det vil også være aktuelt å knytte jus opp mot faktum ved en formulering av rettslig spørsmål, og dermed kan rettslig grunnlag også trekkes ut fra rettslig spørsmål. Det vises til punkt 1.4 der rettslig spørsmål ble presentert.

Det avgrenses i det følgende mot ulovfestet rett da dette er en lovtolkningsprosess.

1.6 Rettsanvendelsesprosess

En rettsanvendelsesprosess er en argumentasjonsprosess der rettsanvender, som i denne sak er Høyesterett, løser et rettslig spørsmål i henhold til den juridiske metoden. Den juridiske metoden er dermed en essensiell del av det Norske rettssystemet. Den juridiske metoden, hvilket er utviklet av rettsfellesskapet, vil gi retningslinjer som veileder rettsanvenderen i hvordan å løse et rettsspørsmål. Metodens hensikt er å ivareta en sikker og rettferdig rettsanvendelsesprosess og derfor er retningslinjene utarbeidet med utgangspunkt i rettsstatens verdier. Noen av de viktigste verdiene en rettsstat skal ivareta er demokratisk legitimitet og autoritet, forutberegnelighet, samt rimelighet- og rettferdighet.

Rettsfellsskapet har derfor utviklet tre hovedprinsipper som en rettsanvender skal følge; relevans-, slutning- og vektprinsippet. Med relevansprinsippet menes det å veilede rettsanvenderen i hvilke rettskilder som er legitime på bakgrunn av et legetimeringsgrunnlag. Videre vil slutningsprinsippene si noe om hvordan trekke ut legitime argumenter, og vektingsprinsippet opplyser om hva man skal gjøre ved eventuell motstrid mellom to rettskilder. Innenfor vektingsprinsippet kan det nevnes eksempelvis lex-prinsippene; lex superior, lex posterior og lex specialis.

Juridisk metode i det generelle veileder en rettsanvender til å foreta en legitim rettslig argumentasjon. Legitimitet er en betegnelse som ofte går igjen og derfor er det viktig å påpeke at dette betyr aksept og anerkjennelse fra samfunnet. Det er viktig at en stat er legitim – altså anerkjent og akseptert – for at borgerne skal kunne følge lover og regler. En forutsetning for at en rettsstat skal anses som legitim er at rettsregelen er forankret i rettskilder. Svaret på rettsspørsmålet skal altså ha sitt grunnlag i rettskilder. Rettskilder kan enten fungere som primært rettsgrunnlag, jf. 1.5, men kan også fungere som tolkningsbidrag eller støtteargument. Dette er fordi at i en rettsanvendelsesprosess vil det være to hovedsteg som må gjennomføres for å få en rettsregel. Den første er identifisering av primært rettsgrunnlag, og den andre vil være tolkning av det primære rettsgrunnlaget. Rettskilder som da fungerer som tolkningsbidrag eller støtteargument vil være aktuelle i del to av rettsanvendelsesprosessen.

Videre vil hoveddelen redegjøre for rettsanvenderens rettskildebruk i henhold til de nevnte rettskildeprinsippene og generell metodelære.

2.0 Hoveddel

2.1 Høyesteretts argumentasjon

2.1.1 Problemutvikling

Domsavgjørelsen redegjør ikke eksplisitt hva som er det problematiske, men heller implisitt. Det som er det problematiske er om § 10-3 annet ledd skal forstås slik at «økonomisk tap» er et vilkår for å få kompensasjon.

2.1.2 Lovtekst

I domsavgjørelsen blir lovteksten presentert som primært rettsgrunnlag, hvilket utgjør dette til en lovtolkningsprosess. Lovtekst er rettskilden med størst demokratisk legitimitet og autoritet, samt ivaretar den forutberegnelighetshensyn. Dette er noen av de viktigste verdiene i en rettsstat og derfor er lovteksten en svært tungtveiende rettskilde. Relevansen kan begrunnes ut ifra dette. En lovtekst er vedtatt av det folkevalgte organet, Stortinget, og derfor kan det sies at lovteksten uttrykker «folkets vilje». I Grunnloven § 49 konstanteres det at «folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget», og dermed vil anerkejennelse av loven være solid. Videre vil også loven sikre forutberegnelighet, hvilket er svært viktig rettsstatsverdi. Ved at loven er tilgjengelig for alle kan borgerne til enhver tid lese og opplyse seg om Norges lover og regler. Dette gjør at borgerne kan forutse sin rettsstilling i nåtid og fremtid, uten at en eventuell rettsavgjørelse skal komme som en overraskelse. Forutberegnelighetshensyn er en verdi som samfunnet verdsetter svært høyt. Dette ligger i en historisk forklaring da det før var et føydalssamfunn der borgerne ikke kunne forutse sin rettsstilling, og en rettsavgjørelse kunne komme som en negativ overraskelse.

På grunn av legitimeringsgrunnlagene er lovteksten rangert høyt i lovpyramiden, med Grunnloven øvert og lovteksten som nummer to. En rettsanvendelsesprosess skal derfor alltid, dersom det er mulig, ta utgangspunkt i den naturlige ordlydsforståelsen av en lovbestemmelse. Unntakene er dersom lovbestemmelsen innholder fagterminologi, eller ordlyden er knyttet til et bestemt tidspunkt (vedtakelsestidspunktet).

Førstvoterende

I kjennelsen tar førstvoterende utgangspunkt i den naturlige ordlydsforståelsen i avsnitt 28. Dette er i henhold til slutningsprinsippene god juridisk metode, og Høyesterett kan honoreres for dette. Førstvoterende Bull konkluderer så i avsnitt 29 med at bestemmelsen kan leses som en erstantingsbestemmelse, der vilkårene for erstanting er gjeldende, så langt bestemmelsen ikke gir uttrykk for noe annet. Dette peker for at økonomisk tap må anses som et vilkår.

I enkelte tilfeller er ordlyden vag- eller tve-/flertydig og dermed vil det være aktuelt å foreta seg en kontekstuell analyse. Dette begrunnes ved at det skal være en sammenheng i rettssystemet, og at kontekst kan gi veiledning til hvordan ordlyden skal tolkes. En form for kontekstuell analyse er at den aktuelle ordlyden ses i lys av den aktuelle lovbestemmelsen eller i lys av øvrige lovbestemmelser. Slike analyser skal skje med en naturlig språklig forståelse. I denne sak ses førstvoterende ordlyden i annet ledd i lys av tredje ledd og holder seg dermed innenfor den aktuelle lovbestemmelsen. Dette gjøres på grunn av at ordlyden er noe uklar og førstvoterende ser derfor hen til andre ledd.

Annenvoterende

I avsnitt 47 redegjør annenvoterende for ordlydsforståelsen. Her gjøres det uttrykk for at ordlyden må tolkes innskrenkende, videre opplyses det om at ordlyden ikke gir noen holdepunkter for at det skal gjelde et vilkår om økonomisk tap.

2.1.3 Forarbeider

Det blir betydelig lagt vekt på forarbeider i kjennelsen. Forarbeider er dokumentene som blir produsert i forveien av en lovvedtaket. Forarbeider som en rettskilde fremhever tungtveiende argumenter, men vekten kan ikke legges på linje med lovtekstens vekt. Dette ligger i forklaringen at forarbeidere er ikke autorativt vedtatt. Forarbeiders legitimeringsgrunnlag er likevel demokratisk legitimitet og

forutberegnelighet, og relevansen kan begrunnes ut ifra dette. Legitimeringen kan også begrunnes ut ifra at forarbeidene er utarbeidet av sakkyndige personer som har full oversikt over fagområdet og lovens virkeområde, og dermed kan det skapes tillit til at dette er velutviklede dokumenter.

Det følger av alminnelig norsk lovgiverteknikk å vedta korte, konsise og konkrete lovbestemmelser. Det ligger et viktig effektivitetshensyn i dette. Dersom det skulle vedtas lange og utfylldige lovbestemmelser ville lovverket vært utholdelig stort og vanskelig å håndtere. Forutberegnelighetshensynet vil også være svekket da borgere ikke vil kunne ha lett oversikt over ulike bestemmelser. Forarbeidene fungerer derfor fint som rettskilde da det gjennom uttalelser og forklaringer fremmer hvordan lovbestemmelsen skal forstås og hvilke momenter som er viktige.

Da det trekkes slutning fra forarbeider skal det, på linje med lovteksten, forstås ut ifra alminnelig språklig forståelse. Her vil også et viktig slutningsprinsipp være at rettsanvenderen skal se ulike forarbeidsuttalelser i sammenheng og dokumentet i sin helhet. Dette er for å forstå konteksten og da at det blir lettere å tolke forarbeidene samt den aktuelle lovbestemmelsen.Det er viktig å presisere forarbeiders spesielle vekt der ordlyden er vag og uklar. Dette er fordi forarbeidene gjerne vil ha en nærmere utdypning av lovbestemmelsen. I § 10-3 annet ledd er ordlyden noe uklar og derfor går Høyesterett til forarbeidene for å se om de løser spørsmålet om økonomisk tap er et vilkår for krav.

Førstvoterende

I henhold til god juridisk metode ser førstvoterende hen til både NOU, hvilket er utarbeidet av et utvalg utpekt av departementet, og proposisjonen til Stortinget hvilket er nærmere utarbeidet av departementet. Dette viser at Høyesterett har sett til ulike uttalelser i forarbeidene i tillfelle de kanskje opplyser noe om lovbestemmelsens tolkning. I henhold til vektingsprinsippene vil det dokumentet som er nærmest lovvedtaket veie tyngre enn eksempelvis NOU, som er det første utarbeidede dokumentet. Likevel er det slik i denne sak at proposisjonen til Stortinget ikke har kommentert spørsmålet om økonomisk tap. Det ses dermed til nærmeste uttalelse som beskriver kravet om en ubetinget pengeforpliktelse, hvilket er i NOU, jf. (33).

I avsnitt 36 trekkes det en slutning etter å ha sett forarbeidsuttalelser i sammenheng, og Høyesterett konkluderer med at det er et vilkår at utleier hadde lidd et økonomisk tap. Dette vil dermed peke i retning for at Unique Digital frifinnes.

Annenvoterende

I avsnitt 50 fremmer annenvoterende forarbeidende, men legger mindre vekt på det som en rettskilde enn førstvoterende. Dette begrunnes i meningen om at lovgiver ikke har sett konflikten med forholdet mellom utbedringsutgifter og tap. Annenvoterende mener dog etter en tolkning av forarbeidene at § 10-3 annet ledd ikke skal ses som et erstantingskrav men et pengekrav uten hensyn til om misligforhold har påført utleier tap. I henhold til god juridisk metode blir det lagt noe vekt på forarbeider selv om det ikke i er i like stor grad som førstvoterende.

2.1.4 Juridisk litteratur

Juridisk teori anses som en rettskilde i juridisk metode. Styrken og legitmiteten ved bruk av juridisk teori som en rettskilde er ikke så sterk som ved bruk av lovteksten, forarbeider eller tidligere høyesterettsavgjørelser. Juridisk teori kan være eksempelvis være bøker eller artikler, der forfatteren har tatt utgangspunkt i et rettslig spørsmål og tar et standpunkt med en begrunnelse. Dette er ikke særlig tungtveiende, men begrunnelsen som forfatteren legger til grunn kan bidra i en rettsanvendelsesprosess. I kjennelsen tar førstvoterende i bruk ulike lovkommentarer først fra Kobbe, Berle og Pind og deretter fra Wyller, jf. (37)

Det er ønskelig å nevne at forskjellen mellom tolkningsbidrag og støtteargument er svært vagt og det er vanskelig å sette skille. Tolkningsbidrag vil jeg forstå slik at det gir en videre veiledning i hvordan en lovbestemmelse skal tolkes, mens støtteargument gir bredde i en argumentasjonsrekke og styrker denne. Ved å nevne de ulike lovkommentarene vil jeg påstå at dette er støtteargumenter ettersom at begge lovkommentarene støtter opp det førstvoterende har sitert fra NOU 1933: 4 side 175. Høyesterett tar også i bruk en bok: Wyller 2009, Boligrett, som jeg vil anta er brukt som tolkningsbidrag da det gir en nærmere tolkning av bestemmelsen.

Annenvoterende derimot velger å ikke legge vekt på dette da det ikke klart redegjør for forholdet mellom utbedringsutgifter og tap, jf. (52).

2.1.5 Andre myndigheters praksis

Monsen bruker denne betegnelsen til en kategorisering av både underrettsdommer og praksis fra andre myndigheter enn domstolen. I kjennelsen blir det i avsnitt 38 fremmet enn lagmannsretts dom, og det avgrenses derfor mot å si noe om tingrettsdommer og praksis fra andre myndigheter. En dom fra lagmannsretten vil kunne fungere som et tolkningsbirdag da det eventuelt kan si noe hvordan en lignende sak har blitt avgjort tidligere. Vekten av praksisen vil bero på hvor fast og langvarig denne praksisen er, og en slutning vil kunne foretas slik som en slutning fra Høyesterett. Rettsanvenderen skal ta en naturlig språklig forståelse og se dommen i en helhet. Dersom praksisen fra lagmannsretten er fast og langvarig vil det være overraskende dersom resultatet er annerledes og forutberegneligheten vil bli svekket.

I kjennelsen presiseres det at det anførelsene fra de ulike partene har vist til både avgjørelser fra tingretten og lagmannsretten, og at avgjørelsene peker i retning av at det må foreligge et økonomisk tap. Høyesterett trekkes også inn LB-2014-55677 som evnetuelt vil peke i en annen

retning, men her er problemstillingen anderledes og dermed kan det ikke tas stilling til avgjørelsen.

Annenvoterende ønsker ikke å legge vekt på underrettspraksis, jf. (52).

2.1.6 God regel

Annenvoterende presiserer i avsnitt 53 at det skal legges betydelig vekt på at det er en bedre regel dersom utleieren gis krav på dekning av utbedringsutgifter, enn om bestemmelsen tolkes som en erstantingsregel. Annenvoterende gjør dette i henhold til god juridisk metode. Det overordnede siktemålet til en rettsanvender er å komme frem til en god regel, relevansen av den uttalelsen som er gitt kan begrunnes i dette.

3.0 Avslutning
3.1 Vurdering av Høyesteretts argumentasjon

Høyesterett har i denne saken argumentert godt med utgangspunkt i rettskildeprinsippene. Etter personlig mening ivaretar de rettsstatens verdier, og begrunner godt for deres resultater.

En skal være svært forsiktig ved kritisering av Høyesterett, og det er derfor vanskelig å si noe om kjennelsen. Imidlertid ønsker jeg å presisere at jeg kan si meg mer enig i annenvoterendes argumenter enn ved førstvoterendes. Dette kan begrunnes i at jeg vesentlig er mer enig i annenvoterendes forståelse av ordlyden. Dette var en infløkt tvist der det primære rettsgrunnlaget var uklart og forarbeidene ga lite veiledning. Det er derfor ikke uvanlig at høyesterettsdommerne kom til ulike resultater.

3.2 Dommens rekkevidde

En høyesterettsdom vil som hovedregel fungere som prejudikat. Det vil si at høyesteretts rettsoppfatning vil være bindende for rettsanvendere i lignende saker. Likevel er det noe som svekker prejudikatsverdien i denne saken og det er at det er en dissens dom. Begge er kommet til like resultater, men deres argumentasjon er ulik. I senere saker vil det fortsatt være vanskelig å ta stilling til om lovbestemmelsen har implisitt et vilkår om «økonomisk tap». Ratio decidendi argumentene – altså de argumentene som har vært avgjørende for domsresulatet – vil likevel kunne bidra som tolkningsbidrag eller støtteargument i senere saker.