Norske og internasjonale rettslige institusjoner, eksamen 2019

Oppgave 1a

Det overordende spørsmålet er om Colas skip var i “uskyldig gjennomfart” gjennom Pepsis territorialfarvann.

Det legges til grunn at havrettskonvensjonen kommer til anvendelse.

Bestemmelsene angående uskyldig gjennomfart fremgår av Havrettskonvensjonen avsnitt 3, underavsnitt A som gjelder alle skip.

Det fremgår av Havrettskonvensjonen(heretter HK.) art. 17 er at “skip” har rett til “uskyldig gjennomfart” gjennom sjøterritorium. Dette er hvis gjennomfarten ikke er uforenelig med HK. ellers jf. art. 17.

Det er klart at Melanka og slagskipene er å anse som “skip” etter HK. art. 17.

Videre blir vurderingen om skipene til Cola oppflyller vilkårene for “uskyldig gjennomfart”.

Det fremgår av HK. art. 18 at gjennomfarten må ikke gå inn i “indre farvann” samt skje “uavbrutt og raskt”.

Skipene til Cola har ikke seilet inn i Pepsis indre farvann og det er ikke noe som tilsier at skipene oppholder seg unødig lenge i Pepsis territoriale sone. Gjennomfarten strider således ikke med kravene i HK. art. 18.

Videre må gjennomfarten være “uskyldig” jf. HK. art. 19.

Det fremkommer av HK. art. 19 at “Gjennomfarten er uskyldig” såfremt den ikke er til skade for “kyststatens fred, orden eller sikkerhet”.

En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det ikke er tillat med aktiviteter som på noen måte forstyrrer eller truer kyststatens fred, orden eller sikkerhet” Videre i HK. art. 19 er dette eksemplifisert gjennom HK. art. 19 andre ledd bokstav a-l.

Det er klart at Colas skip driver med bombardement utenfor Pepsis territorialsone. Imidlertid fremgår det av faktum at skytingen avtar da skipene seiler inn i territorialfarvannet til Pepsi. Colas skip driver følgelig ikke med “øvelse med våpen” etter HK. art. 19 andre ledd bokstav b.

Videre fremgår det av HK. art. 19 andre ledd boktav e at “start, landing eller ombordtaking av ethvert luftfartøy” ikke er å anse som en “uskyldig gjennomfart”.

Da flåten befant seg 2 nautiske mil fra Pepsis landterritorium, og følgelig innefor Pepsis territorialfarvann, landet seks jagerfly på Melanka.

Gjennomfarten. var dermed ikke “uskyldig” jf. HK. art. 19.

Konklusjonen er at Colas skip ikke var i “uskyldig gjennomfart” gjennom Pepsis territorialfarvann.

Oppgave 1b)

Det overordende spørsmålet er om Pepsis forkjøpsangrep er i strid med folkeretten.

Utgangspunktet i folkeretten er et forbud mot bruk av makt mot andre stater. Dette fremkommer av FN-paktens art. 2(4).

Det fremgår av FN-paktens bestemmelser at bruk av makt mot andre stater er lovlig i de tilfellene FNs-sikkerhetsråd fatter bindende resolusjoner jf. FN-pakten art. 42 eller at retten til selvforsvar er trigget jf. FN-pakten art. 51. Videre er det også ansett som folkerettslig sedvane at en stat kan benytte seg av makt i en annen stat ved samtykke.

Spørsmålet som reises i foreliggende sak er om Pepsis bruk av makt mot skipene til Cola er hjemlet i retten til selvforsvar etter FN-pakten art. 51.

Det fremgår av art. 51 at retten til selvforsvar forekommer hvis staten er rammet av et “armed attack”. En ordlydstolkning tilsier at det må dreie seg om et angrep av et viss omfang og intensivitet. Denne tolkningen blir støttet av ICJ som la til grunn en tilsvarende tolkning i Nicuargana-saken.

Det er videre klart at det ikke har forekommet et “armed attack” mot Pepsi. Retten til selvforsvar etter FN-pakten art. 51 gjør seg derfor ikke gjeldende.

Det må videre vurderes om det i folkeretten åpnes for en rett til preventivt selvforsvar.

FN formål er å “maintain international peace and security” jf. art 1(1). Ved å åpne for ytterligere unntak for maktforbudet vil formålet til FN stille svakere. Flere unntak vil på den måten uthule formålet til FN og åpne for flere tilfeller med maktbruk mot andre stater. Dette taler mot at det skal åpnes for en slik rett.

Videre er statenes suvernitetsprinsipp et sentralt prinsipp i folkeretten. Denne er blant annet nedskrevet i FN-pakten art. 2(1). Det at en stat er suveren innebærer retten til å forsvare sitt territorium og sin befolkning fra andre stater. Hvis staten har sikker informasjon om at et angrep skal forekomme, taler dette for en rett til preventivt selvforsvar.

En slik rett kan imidlertid misbrukes ved at en stat kan begrunne et eget angrep med at den andre staten skulle til å angripe. Militært overlegne stater kan bruke dette til å øke sin makt ved ytterligere maktbruk. Dette kan føre til en lavere terskel for maktbruk og at fredelige løsninger blir nedprioritert når en slik rett er folkerettslig. Dette vil igjen stride mot et sentralt prinsipp i FN om fredelig tvisteløsning jf. art 2(3). Faren for maktmisbruk taler mot en rett til preventivt selvforsvar.

Det kan videre disktueres om en stat må sitte på gjerdet og vente til det faktisk har forekommet et “armed attack” før de selv kan gripe inn i situasjonene. Det å kunne forebygge angrep kan være med å redde uskyldige mennesker da angrepet blir stoppet før det finner sted. Dette taler for en rett til preventivt selvforsvar.

Ved hensyn til statenes suvernitet og hensyn til menneskeliv legges det til grunn at retten til preventivt selvforsvar kan benyttes i folkeretten.

Preventivt selvforsvar kan imidlertid ikke skje uten en begresning. Det er derfor nærliggende at samme vilkår som gjør seg gjeldende i retten til selvforsvar etter art. 51 også gjør seg gjeldende ved preventivt selvforsvar.

På bakgrunn av FN formål om opprettholdeses av den internasjonale freden burde det oppstilles en høy terskel for å benytte seg av millitær makt.

ICJ utalte i nevnt Nicuaraga-saken at reaksjonen må komme umiddelbart etter angrepet samt oppstilte ICJ et proposjonalitetskrav til selvforsvarsretten.

Det vil i preventivt selvforsvar ikke forekomme et angrep men det er nærliggende å oppstille et krav om at det forekommende angrepet er lite tvilsomt.

Vurderingen vil derfor være om Colas angrep mot Pepsi er “lite tvilsomt”.

Det fremgår av faktum at pesiske etterretningsstyker har overhørt meldinger fra president Duck om at styrkene til Cola foreberedte et angrep. Meldingene fra Duck var at “Our forces are the best. Turn the ships around! Let`s go”. Dette kan isolert sett tale for at et angrep fra Cola er “lite tvilsomt”.

Samtidig som disse meldingene blir plukket opp av pepsiske etterrettningsstyrker snur skipene til Cola. Kapteinen på Pepsis hangarskip oberservere også at kanonen på Colas skip blir ladet og jagerflyene om bord blir klargjort til flyvning. Dette trekker i retning om at et angrep er “lite tvilsomt”.

Kravet om at det kommende angrepet må være “lite tvilsomt” anses som oppfylt.

Videre må det vurderes om reaksjonen til Pepsi ved å senke Melanka samt tre andre slagskip anses som proposjonalt.

Skipene som ble senket befant seg en nautisk mil utenfor Pepsis grunnlinje. Det er tidligere i oppgavene lagt til grunn at skipene ikke oppfylt kravene til “uskyldig gjennomfart” jf. HK. art. 19. Det å krenke en annen stats suvernitet gjøres således på eget ansvar. Isolert sett vil ikke et brud på HK. art. 19 forsvare at skipene blir senket, men er et argument for at det anses som proposjonalt.

Videre blir dette underbygget av at skipene har ladet kanonen og flyene på Melanka gjør seg klar til utflyvning. Det er mye som tyder på at det er Pepsi sine skip som blir senket dersom Mutti ikke gir ordre om angrep. Dette er også forståelsen til Mutti ved utalelsen “før vi selv blir utslettet”. Mutti ser i denne situasjonen ingen andre alternativ enn å selv angripe. Dette taler for at angrepet var proposjonalt.

Videre er Melanka hangarskipet og mye av den militære styrken til Cola. Ved å kun ha senket denne kunne Pepsi sent en klar beskjed til Cola om tilbaketrenkning uten at de andre skipene med manskap ble senket. Dette ville minsket tapet av menneskeliv samt tatt ut den sentrale delen av marinen til Cola. Dette taler mot at angrepet var proposjonalt.

Det er imidlertid Cola som her sender sin marine til kysten til Pepsi med de beskjedene om “Our forces are the best”. Trusselen fra Cola kan også underbygges med at president Donald Cuk vant valgkampen med slagordet “Make Pepsi Cola again!”. Det å ta ut Melanka og tre andre slagskip kan følgelig anses som å være en proposjonal reaksjon.

Konklusjonen er at Pepsis forkjøpsangrep ikke er i strid med folkeretten.

Oppgave 2 

Redegjør for de spørsmål EØS-avtalens regler om den frie varbevegselse reiser i tilknytning i dette punktet i arbeidsprogrammet.

Det rettslige utgangspunktet i EØS-avtalen er fri flyt av varer etter art. 1.

Problemstillingen som oppgaven reiser er om MDG sitt forbud mot bensin- og dieselbiler strider mot EØS-avtalenes regler om den frie varebevegelsen.

Regler angående det frie varebytte fremkommer i EØS-avtalens del 2.

Det fremgår av EØS-loven art. 8 at “artikkel 10 til 15” får anvendelse “bare for produkter med opprinnelse i avtalepartene”.

En naturlig språklig forståelse av “produkt” tilsier en fysisk gjenstand som er egnet for salg.

Det er klart at diesel- og bensinbiler er å anse som “produkt” etter EØS-loven art. 8.

Videre må “produktet ha “opprinnelse i avtalepartene”.

En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at det må dreie seg om produkter som er produsert i land som er med i EU eller EØS.

Forbudet skiller ikke mellom EU land og resten av verden. Det flere land i EU som produsere biler som drives av fossile brennstoff som vil bli rammet av dette.

Det kan derfor legges til grunn at “produktet” har “opprinnelse i avtalepartene”.

Følgelig får “artikkel 10 til 15” anvendelse jf. art. 8.

Det fremgår av EØS-loven art. 11 at “kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning” er forbudt mellom avtalepartene.

Norge som medlem av EØS er ikke direkte bundet av avgjørelser gjort av EU domstolen. Videre er ordlyden i TEUV art. 34 som regulere det samme for EU identisk med EØS-loven art. 11. Dette tilsier at praksis fra EU-domstolen også er relevant med tolkning av EØS-lovens art. 11.

Det første som må vurderes er om det foreligger et “tiltak”.

En ordlydstokning tilsier at alle private og offentlige tiltak som er egnet til å forhindre vareflyten faller inn under bestemmelsen.

Hvis MDG ønsker å forby import av biler som drives av fossile brennstoff må dette gjøres med lov. Det er klart at lov er å anse som et “tiltak”.

Videre må det vurderes om det er “kvantitative importrestriksjoner […] med tilsvarende virkning” etter EØS-loven art. 11.

Ordlyden er vag og tilsier en vid tolkning av bestemmelsen.

Ordlyden ble presisert av EU-domstolen i Dassonville-saken og utalte at ordlyden var oppfylt hvis tiltaket “aktuelt eller potensielt og indirekte eller direkte” førte til en begrensning i den frie handelen. EU-domstolen utalte også i Cassis dijon-saken at tiltak som forbøy produkter som var lovlig i andre EU land var å anse som en restriksjon etter art. 11. Denne dommen har ikke direkte overføres til denne saken da EU regelverket har en mer overnasjonal karakter enn EØS-avtalen. Prinsippet fra dommen har imidlertid overføringsverdi med at det vil være en restriksjon mot den frie handelen innenfor EØS og EU. Noe av formålet bak EØS avtalen er nettopp det å opprette et dynamisk og ensartet Europeisk samarbeid. Lojalitetsprinsippet fremgår også av EØS-lovens art. 3.

EU-domstolen har gjennom Keck-saken lagt til grunn en sneverer tolkning når det gjelder “bestemte former for salg”. Dette er ikke aktuelt i foreliggende tilfelle da forbudet ikke regulerer “bestemte former for salg”.

Problemstillingen er om forbudet er egnet til å “aktuelt eller potensielt og indirekte eller direkte” føre til en restriksjon etter EØS-loven art. 11.

MDG ønsker å opprette et totaltforbud mot import av biler som drives av fossilt brennstoff. Det er lite som tilsier at dette ikke fører til en restriksjon etter art. 11.

Forbudet er følgelig egnet til å “aktuelt eller potensielt og indirekte eller direkte” føre til en restriksjon etter EØS-loven.

Videre fremkommer det av BASF-dommen at restriksjonen ikke kan være avledet og fjern, EU domstolen oppstiller her et nærhetskrav til restriksjonen. Dommen omhandlet at tyske patenter måtte skrives på tysk, og det ble reist sak om dette var en importrestriksjon da det ville vanskeliggjøre andre medlemsland patent i Tyskland. Domstolen kom til at denne restriksjonen var for avledet og kunne følgelig ikke anses som en restriksjon.

Spørsmålet er om restriksjonen er av avledet eller fjern karakter.

Det er ikke tvilsomt at hvis MDG realiserer forbudet vil importen av nye bensin- og dieselbiler stoppe helt da dette i foreliggende sak dreier seg om et totalforbud.

Restriksjonen er ikke av en avledet eller fjern karakter.

Det fremgår videre i EØS-loven art. 13 at restriksjoner etter art. 11 og 12 kan likevel være lovlige hvis de er begrunnet i hensynene nevnt i art. 13. Listen er uttømmende. Dette kan ikke brukes til “vilkårlig forskjellsbehandling” etter art. 13 siste pkt.

Norge har ikke noe eget marked for bilproduksjon som da gjør at vi må importere biler for å tilfredstille forbrukernes behov innenfor bilmarkedet. Det er videre klart at alle land vil rammes likt av forbudet og det vil ikke dreie seg om “vilkårlig forskjellsbehandling”.

Videre er det oppstilt er ulovfestet lære etter Cassis dijon-saken når importrestriksjonen er av en indirekte karakter. Læren består av å kunne begrunne restriksjonen i andre hensyn enn de som fremgår av art. 13, herunder miljøhensyn. Læren avgrenser mot å legge vekt på statens økonomi.

Den første vurderingen vil være om restriksjonen er indirekte.

Forbudet som MDG ønsker å innføre vil forby er import av nye biler som drives av bensin eller diesel. Dette er en nøytralt forbud som ville ramme alle parter i EU likt ved at ingen får importere nye biler som drives av bensin eller diesel til Norge. Bilprodusenter vil fremdeles kunne importere el-biler ol. til Norge.

Restriksjonen er derfor av en indirekte karakter.

På bakgrunn av at restriksjonen er av en indirekte karakter kan den ulovfestede læren etter Cassis-dijon saken anvendes på foreliggende sak. Vuderingen videre vil være om Norge kan begrunne forbudet mot fossildrevne biler til Norge med miljøhensyn. Momenter i vurderingen vil være forbudets egnethet til å oppnå formålet, om forbudet er konsistent og om forbudet er nødvendig. I tvilstilfeller vil det også være relevant med en forholdsmessighetsvurdering i snever forstand.

Første spørsmål vil være om forbudet er egnet til å oppnå formålet med miljøhensyn

Et forbud mot nye biler som drives av bensin eller diesel vil tvinge bilkjører og velge elbiler som er mer miljøvennlige. Forbudet vil få økt betydning i tråd med tiden da forbrukere som ønsker nye biler må kjøpe elbiler. Da elbiler er en mer miljøvennlig måte å kjøre bil på er det klart at forbudet er egnet til å oppnå formålet med miljøhensyn.

Videre må hensynet om miljø være konsekvent oppretthold i Norge. Kravet om konsistent behandling fremgår av Kelloggsdommen. I saken ville ikke Norge ta imot cornflaks med jerntilsetninger. Siden Norge gjorde dette med brunosten var ikke restriksjonen konsistent.

Norge har ingen importrestriksjoner mot båter som drives av fossile brennstoff. Videre er det lovlig med både bensindrevne mopeder og motorsykler. Dette taler for at miljøhensynet ikke blir konsekvent oppretholdt.

Videre er teknologien med biler drevet av elektrisitet kommet mye lengre enn de nevnte fremkomstmidlene i forrige avsnitt. Det er pdd ikke utbredt med verken motorsykler, mopeder eller båter som er drevet av strøm. Dette tilsier at teknologien ikke tillater et slikt forbud da det ikke finns noen erstatninger. Spørsmålet vil videre komme på spissen hvis teknologien var kommet like langt her også. Men på bakgrunn av forskjellene ved den teknologiske utviklingen legges det til grunn at forbudet er konsekvent behandlet.

Videre er spørsmålet om forbudet er nødvendig. I vurderingen må det ses hen til om andre mindre inngripende tiltak er egnet for å fremme samme formål.

I Norge har det over lang tid blitt satt igang en rekke tiltak for å minske biltraffikken. Stadig kommer det flere bomstasjoner som det pdd er gratis å passere hvis du kjører el bil. Likevel opplever ikke Norge en bastant reduksjon av fossildrevne biler. Dette kan skyldes at flertallet av befolkningen i Norge har en stabil økonomi og at slike tiltak derfor ikke oppnår ønsket effekt. Dette taler mot at det finnes andre mindre inngripende tiltak.

Videre har det blitt opprettet egne felt som kan benyttes av taxier og busser slik at disse kan komme seg fortere frem i traffikken. Dette er særlig aktuelt i området med mye trafikk. I enkelte sånne felt kan også elbiler kjøre, som gir det enda en fordel å velge miljøvennlig. Med dette tatt i betraktning kan det ikke sies at å påvirke salget av fossildrevne biler nevneverdig. Dette taler mot at det finns mindre inngriepende tiltak.

Det må imidlertid sies at et totalforbud er et veldig inngripende tiltak. Dette vil på sikt, når de gamle bilene byttes ut, resultere i at alle som ønsker å importere biler til Norge må produsere elbiler.

Det er dog utalt i EU-domstolen at beskyttelsesnivået til statene er noe domstolen vil være forsiktig med å overprøve da det er opp til den enkelte stat å bestemme dette.

Etter en helhetsvurdering legges det avgjørende vekt på at mindre inngripende tiltak ikke har oppnådd ønsket effekt.

Forbudet er derfor å anse som nødvendig.

Videre må det vurderes om forbudet er forholdsmessighet i snever forstand. Her vil det være relevant og veie opp de nasjonale interessene for et slikt forbud mot restriksjonen dette innebærer for det frie markedet.

Det er ikke tvilsomt at dette vil innebære en stor importrestriksjon for nasjoner som produsere biler. Alle nye biler som er fossildrevne vil ikke kunne selges på det norske markedet. Det er i tillegg kort frist før forbudet trer i kraft som gir næringsdrivende kort tid på å endre. Dette tilsier at den frie vareflyten burde komme foran nasjonale interesser.

Videre er miljøhensynet er hensyn som får økt betydning verden om. Flere og flere forskere konstantere om at miljøspørsmålet må tas på alvor. Samtidig her flere land inngått avtaler om å redusere utslipp på sikt. Dette taler for at de nasjonale interessene til Norge også er av interesse for resten av EU og EØS. Det vil derfor få en negativ effekt om Norge ikke kan begrunne forbudet i hensynet til miljø. Dette taler for at de nasjonale interessene til Norge skal komme foran den frie vareflyten.

Det legges her avgjørende vekt på at miljøhensynet er noe som ikke bare gagner Norge, men også resten av EU.

Forbudet er forholdsmessig.

Norge kan derfor begrunne forbudet mot bensin- og dieseldrevne biler med hensynet til miljøet.

Konklusjonen er at MDG sitt forbud mot bensin- og dieselbiler ikke strider mot EØS-avtalens regler om den frie varebevegelsen.

Oppgave 3

Redegjør for hovedtrekkene i læren om “lite inngripende” myndigshetsoverføring.

For å svare på spørsmålet er det nødvendig å redegjør for de ulike tilfellene Norge kan overføre myndighet til andre stater eller organisasjoner. Det rettslige utgangspunktet vil her være at Norge er en suveren stat jf. Grunnloven(heretter Grl.) § 1.

Da Grl. ble dannet i 1814 ble det åpnet for myndighetsoverføring i tilfeller som falt inn under ordlyden i § 115. Det kan også i noen tilfeller forekomme etter Grl. 121.

Videre anses det nødvendig å definere hva som ligger i begrepet myndighetsoverføring. Myndighetsoverføring vil innebære at Norge gir andre land eller organisasjoner tillatelse til å utøve myndighet som ellers er særegent for den norske stats myndighet etter Grunnloven. Med andre ord vil dette innebære og overføre kompetanse gitt til ulike norske insitusjoner gjennom Grunnloven til andre stater eller internasjonale organisasjoner.

I oppgaven vil det kort redegjøres for myndighetsoverføring etter Grl. 115. Dette for å vise hvorfor læren om “lite inngripende” ble ansett som nødvendig. Videre vil det redegjøres for læren som tar utgangspunkt i Grl. § 26 (2).

Det fremgår av Grl. § 115 at Stortinget kan overføre myndighet hvis det er for å sikre “internasjonal fred og sikkerhet” eller “fremme internasjonal rettsorden”. Videre fremgår det av bestemmelsen at det må gjelde et “saklig begrenset omrdået” og kan kun gis til “internasjonale sammenslutninger” som Norge har eller skal slutte seg til. Videre må 3/4 av Stortinget samtykke dette.

Som det fremgår av bestemmelsen oppstiller Grl. § 115 opp strenge vilkår og en høy terskel for at Norge skal kunne overføre myndigheter til en internasjonal organisasjon. Dette kommer av det utgangspunktet at Norge er en suveren stat jf. Grl. §1.

Det er i dagens samfunn mer og mer aktuelt med ulike internasjonale samarbeid for å fremme ulike formål. Dette blir særlig aktuelt for Norge som er en del av EØS avtalen og har dermed et halvt bein inne i EU. EØS avtalen innebærer et Europeisk samarbeid som Norge må lojalt etterleve jf. EØS-avtalen art. 3. I lys av dette kan det forekomme ulike mindre inngripende myndighetsoverføringer som er nødvendige for å fremme det Europeiske samarbeidet. Det var i tråd med nettopp denne utviklingen at læren om “lite inngripende” myndighetsoverføring ble ansett som nødvendig. Læren har blitt kritisert i teorien fordi den bare krever 2/3 flertall for at Stortinget skal samtykke, den krever også mindre mtp oppmøte jf. Grl. § 73. Det er likevel bred enighet blant teoritikere og læren er praktisert i Norge.

Læren om “lite inngripende” myndighetsoverføring tar utgangspunkt i Grl. § 26(2) som omfatter “traktater”. Ordlyden tilsier isolert sett tilfeller der Norge inngår traktater. Det har videre blitt lagt til grunn en utvidende tolkning til også å gjelde saker som gir Norge internasjonale forpliktelser. Læren tar ordlyden enda litt lengre og er således dannet på ulovfestet grunnlag.

Læren sier at Norge kan avsi myndighet til andre internasjonale organisasjoner i noen tilfeller der Grl. §115 ellers ikke åpner for dette.

Spørsmålet i vurderingen er følgelig om myndighetsoverføringen er å anse som “lite inngripende”.

Vurderingen vil bero på en helhetsvurdering der en rekke momenter er av relevanse. Momentene vil bli behandlet fortløpende.

Hvilket området myndighetsoverføringen omhandler vil være av betydning. For det første må på lik linje som Grl. § 115 omhandlet et “avgrenset området”. Området der det overføres myndighet må følgelig ha klare yttergrenser for hvor myndigheten starter og stopper. Videre vil områdes art og betydning politisk og av samfunnet ellers vil være av betydning. Typisk her vil Norge ha vanskelig for å overføre myndigheter til å domfelle norske borgere i norge til andre organisasjoner. På bakgrunn av det prinsippet at du skal dømmes av likemenn vil dette være noe som norske borgere og samfunnet vil reagere på.

Et annet moment i vurderingen vil være om det er tale om en ensidig myndighetsoverføring eller om overføringen er gjensidig. En ensidig myndighetsoverføring vil følgelig tale mot myndighetsoverføring.

Videre er det av relevanse om Norge kan delta i beslutningsprossesen. Hvis Norge aktivt kan være med å bestemme og være en sentral del av de som overtar myndigheten, taler dette for en overføring. Dette på bakgrunn at Norge kan lettere kan avbøte uheldige konsekvenser med overføringen. Hvis Norge ikke har noen makt ovenfor de som overtar myndigheten, taler dette da mot en myndighetsoverføring. Dette begrunnes med samme argument bare motsatt, Norge kan da vanskelig avbøte uheldige konsekvenser med overføringen.

Det vil også være av betydning hvor lenge myndigheten overføres, samt om Norge har mulighet til å trekke seg. En myndighetsoverføring som binder Norge over en lengre periode og som ikke åpner for at Norge kan trekke seg, vil følgelig tale mot at Norge overfører myndigheten.

Stortingets egne synspunktet vil i tvilstilfeller også være relevant. Dette begrunnes i hensynet til demokratisk legitimitet. Stortinget er det folkevalgte organet som er velgt inn til å representere borgerne i Norge. På bakgrunn av dette vil synspunkter i Stortinget være av betydning når det skal vurderes om Norge skal overføre myndighet.

Det vil i tråd med at Norge hyppig deltar og erkjenner flere internasjonale organisasjoner og traktater være behov for mer myndighetsoverføring. En slik internasjonalisering er det som begrunner læren om “lite inngripende” myndighetsoverføring. Dette med hensyn til effektiviteten til disse organisasjonen og virkningen av traktatene. Et mothensyn her vil alltid være hensynet til Norge som en suveren stat som også er nedfelt i Grunnlovens § 1 og Grunnlovslojalitet med å ikke fraskride Grl. § 115 i for stor grad.