Pengekravsrett, eksamen vår 2021

OPPGAVE 1 – PRAKTIKUM

Spørsmål 1. 

Tvistens parter er Peder Ås og Bydrift AS. Det overordnede rettsspørsmålet er om Bydrift AS kan kreve kr. 130.000 tilbakebetalt fra Peder Ås.

Bydrift AS krever tilbakebetaling ettersom det er utbetalt for mye lønn til Peder i perioden januar 2020 til påsketider 2021, et krav Peder bestrider.

Det er ikke grunnlag for Bydrift AS å kreve tilbakebetaling basert på avtale mellom partene. Vurderingen av tilbakesøkningskravet må derfor baseres på condictio indebiti, som er en ulovfestet lære utviklet gjennom langvarig rettspraksis og juridisk teori.

Tradisjonelt har læren om condictio indebiti vært avgrenset til situasjoner hvor betaling har skjedd i villfarelse om betalingspliktens eksistens eller omfang. I vår sak er det ingen misforståelse knyttet til Bydrift AS sin plikt til å betale Peder lønn for utført arbeid. Således foreligger ikke her en tradisjonell betalingsvillfarelse som faller innenfor kjerneområdet av condictio indebiti.

Likevel har læren om condictio indebiti gjennom nyere års høyesterettspraksis blitt myknet opp, jf. eksempelvis Rt. 1985 s. 290 (Birgo) og Rt. 1998 s. 989 (Fearnley & Eger). I dag kan “inngangsvilkåret” for å benytte condictio indebiti anses for å være at det har skjedd en betaling av en pengesum som betaleren ikke skyldte betalingsmottakeren. Det avgjørende for at læren kommer til anvendelse synes derfor å være at det har funnet sted en uriktig betaling, hvilket er tilfellet i gjeldende sak.

Etter dette får læren om condictio indebiti anvendelse.

Det følger av Birgo-dommen at hver sak skal vurderes “konkret og under hensyn til rimelighet” (s. 294). Det finnes ikke en “hovedregel” å falle tilbake på, slik det gjør ved spørsmål om tilleggsbetaling. Utfallet av et tilbakebetalingsspørsmål vil bero på en individuell og helhetlig rimelighetsvurdering, hvor hensynet til et endelig oppgjør (oppgjørshensynet) må veies opp mot hensynet til at det bør foretas en oppgjørskorreksjon (korreksjonshensynet).

Av rettspraksis kan det utledes en rekke momenter som kan få betydning i vurderingen. Disse er blant annet partenes subjektive forhold, objektive feil, partenes profesjonalitet, forbehold tilknyttet betalingen, fordringens karakter, om det foreligger betalingspress, og tidsaspektet. Vurderingsmomentene vil vektes i den grad de gjør seg gjeldende for vår konkrete sak.

Når det gjelder subjektive forhold, er det relevant å vurdere om den uriktige betalingen kan bebreides en av partene. Feilbetalingen som har funnet sted i vår sak er at Peder har fått fastlønn for tre dager ukentlig, i tillegg til at han har ført timelister i henhold til arbeidsavtalen. Lønnen har i noen tilfeller blitt dobbelt så stor som den skulle være. Ettersom Peders avtale med Bydrift AS innebærer at han skulle føre timelister for utførte vakter, tilsier det at feilen – å gi fastlønn i tillegg – ligger på Bydrift AS sin side. Marte ga Peder beskjed om at hun ville ordne med ny arbeidskontrakt med økt stillingsprosent til inntil tre dager ukentlig, og det er antakelig dette som er grunnlaget til den feilaktig utbetalte fastlønnen. Utbetalingen av kr. 130.000 i fast lønn er det altså Bydrift AS som styrer, og det taler for at det ikke vil være rimelig med tilbakebetaling.

Innunder de subjektive forhold, kan det videre vurderes om noen av partene er å bebreide for å ikke ha oppdaget feilen i lønnsutbetalingene. Marte anfører at Peder burde ha oppdaget feilutbetalingene på lønnsslippen for lengst, mens Peder mener han ikke hadde sjans til å oppdage at han fikk for mye lønn.

På den ene siden kan det påpekes at kr. 130.000 er en stor pengesum, særlig for en deltidsjobb, slik at Peder burde ha oppdaget avviket. Peders anførsel om at han ikke hadde sjans til å oppdage kan trolig ikke føre noen vei, da han klart hadde mulighet til å kontrollere lønnsslippene. Det må antas at det å føre en jevn oversikt over egen økonomi, herunder inntekter og utgifter, er vanlig.

På den annen side burde også Bydrift AS ha lagt merke til den høye summen som ble gitt Peder i lønn. Feilen lå som sagt hos Bydrift, og de kan således sies å ha vært nærmest å oppdage den. Ettersom arbeidsgiveren er den som vil tape på at det utbetales for mye i lønn, er det videre grunn til å tro at en virksomhet vil ha enkelte mekanismer for å føre kontroll med utgiftene og hindre at slikt skjer. Det kan videre sies at feilen burde vært oppdaget på et tidligere tidspunkt, før det nådde hele kr. 130.000.

Videre er det i gjeldende sak Bydrift AS som er den profesjonelle part i forholdet. Profesjonalitetshensynet tilsier at det kan stilles høyere aktsomhetskrav til en virksomhet enn en privatperson, hvilket gjør seg gjeldende her. I tillegg taler profesjonalitetsmomentet i seg selv for at det er mer rimelig å belaste den sterkere part med byrden, enn den svakerestilte part. Ettersom Peder her er forbruker, og lønnsmottaker, vil det være tyngre for ham å bære et tilbakebetalingskrav, enn om Bydrift AS, som er et eget aksjeselskap opprettet under Kristiansand kommune, blir belastet tapet. Samlet sett taler de subjektive forhold, herunder partenes profesjonalitet, for at det ikke vil være rimelig å kreve oppgjørskorreksjon gjennom tilbakebetaling.

I vår sak er det ikke tatt forbehold om mulig feil ved lønnsutbetalingene. At det ikke ble gitt signal om at det potensielt kunne være feil i lønnen, tilsier derfor at Peder ikke hadde noen særlig grunn til å følge ekstra med på lønnsslippene.

Fordringens karakter er i denne saken lønnsutbetalinger, som for den enkelte lønnsmottaker normalt er inntekt som går til dekning av nødvendige levekostnader og løpende utgifter. Lønnsinntekt er således en jevn pengestrøm som ofte vil være forbrukt innen forholdsvis kort tid, slik som Peder også anfører. Fordringens karakter, i form av lønnsinntekt, innebærer at innrettelseshensyn gjør seg særlig gjeldende. Det vil gjøre det vanskelig for Peder å tilbakebetale pengene, og trekker i retning av oppgjørshensynet.

Endelig er tidsaspektet et sentralt moment ved vurderinger etter condictio indebiti, og et moment som ofte får avgjørende betydning i saken. Det er vanlig å dele tidsaspektet opp i to vurderinger; tidsforløpet fra den uriktige utbetalingen fant sted til feilen ble oppdaget, og tiden som har gått fra oppdagelse til fremsettelse av tilbakebetalingskrav.

I Rt. 1985 s. 290 (Birgo) ble det gitt medhold i tilbakebetalingskravet, der det hadde gått 19 måneder fra utbetalingen til krav ble fremsatt. Det tyder på at tilbakebetaling kan komme på tale også hvor det har gått nokså lang tid. I vår sak dreier det seg om for mye utbetalt lønn fra januar 2020 til anslagsvis april 2021, som er en tidsperiode på omtrent 16 måneder. Tidsperioden frem til oppdagelse er nokså lang, og taler med en viss tyngde for at det ikke bør gjøres tilbakebetaling.

I Rt. 2001 s. 1580 (Sundre Borettslag) la Høyesterett stor vekt på en hurtig reaksjon etter oppdagelsen av feilbetalingen. Lojalitetshensyn tilsier at det bør handles raskt, og dersom kravet fremsettes kort tid etter at man fikk kjennskap til feilen, taler det for korreksjonshensynet. I gjeldende sak oppdaget Marte et avvik i lønnsutgiftene i mars 2021, men hun foretok likevel ikke nærmere undersøkelser før etter påskeferien (antatt april). Et opphold på noen uker, eller omkring en måneds tid, taler ikke i Bydrift AS’ favør, ettersom det kunne vært gjort nærmere undersøkelser tidligere. Det kan ikke forventes at Marte skulle varslet Peder allerede ved oppdagelsen av avviket, da det ikke var tydelig hvor i den berørte avdelingen feilen lå, og det krevdes nærmere undersøkelser. Derimot kan det innvendes kritikk mot Bydrift AS for ikke å ha gjort de nødvendige undersøkelsene hurtigere. Oppholdet fra oppdagelse til det ble fremsatt krav mot Peder, taler etter dette med noe vekt for at oppgjørshensynet bør føre frem.

Etter en helhetsvurdering legges det vesentlig vekt på Bydrift AS sine subjektive forhold, herunder deres profesjonalitet, og den totale tiden som har gått fra utbetalingen til kravet ble fremsatt. Dette må føre til at oppgjørshensynet samlet sett veier tyngst i gjeldende sak.

Følgelig kan ikke tilbakebetalingskravet til Bydrift AS få medhold.

Konklusjonen er at Bydrift AS ikke kan kreve kr. 130.000 tilbakebetalt fra Peder Ås.

 

Spørsmål 2. 

Overordnet rettsspørsmål er om Bydrift AS kan kreve forsinkelsesrenter fra Peder Ås, og i så fall hvilket tidspunkt forsinkelsesrenter kan kreves fra.

Etter lov 17.12.1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (forsinkelsesrenteloven, rentel.) § 1 gjelder loven for “pengekrav på formuerettens område” når ikke annet følger av avtale eller lov.

Bydrift AS sitt tilbakebetalingskrav er et “pengekrav på formuerettens område”, og det er ikke holdepunkter for at en avtale regulerer spørsmålet om forsinkelsesrente. Forsinkelsesrenteloven får dermed anvendelse, jf. § 1.

Det følger av § 2 (1) første punktum at vilkåret for å kreve forsinkelsesrente er at “kravet ikke innfris ved forfall”.

Ordlyden av “ikke innfris ved forfall” tilsier at pengefordringen ikke er betalt til forfallstid. Dette har støtte i lovens tittel, jf. “forsinket betaling”.

Forsinkelsesrente er følgelig en standardisert misligholdsbeføyelse fordringshaveren har anledning til å benytte så lenge vilkåret i § 2 (1) første punktum er oppfylt. Det stilles ikke krav til at det har skjedd et økonomisk tap på fordringshaverens hender. Dette kan begrunnes i lovens to primære hensyn, reparasjonshensynet som skal dekke kreditors rentetap, og prevensjonshensynet, som skal gi debitor et incentiv til å betale tidsriktig.

Det må vurderes når Bydrift AS’ tilbakebetalingskrav forfalt til betaling.

Av gjeldsbrevet Peder underskrev fremgår det en betalingsplan, slik at det skal foretas deloppgjør. Avtalen er at det skal betales avdrag på minimum kr. 50.000 per kvartal årlig, slik at det blir totalt tre avdrag, frem til beløpet er innfridd. Avdragene forfaller derfor til betaling ved hver kvartalslutt,.

Peder betalte i henhold til gjeldsbrevet frem til og med første kvartal i 2022. Imidlertid betalte han ikke ved utgangen av andre kvartal i 2022, slik at det er kr. 30.000 utestående per 31. mai 2022.

Følgelig forfalt siste betalingsavdrag på kr. 30.000 den 31. mai 2022.

Det fremgår at Peder ikke hadde økonomien til å betale avdraget den 31. mai, og det kom derfor ingen innbetaling.

Kravet er ikke “[innfridd] ved forfall”, jf. § 2 (1) første punktum. Bydrift AS kan som utgangspunkt kreve forsinkelsesrenter.

Spørsmålet blir videre når forsinkelsesrenten inntrer.

Etter fl. § 2 (1) annet punktum løper renten “fra forfallsdag” når denne er “fastsatt i forveien”.

At “forfallsdag” er “fastsatt i forveien” viser til at forfallsdag er avtalt mellom partene, eller fremsatt ensidig fra kreditor, i forkant.

Ifølge Rt. 1995 s. 1549 gjelder forfallsrente “hvor det er gjort klart på hvilken dato oppgjøret skal skje”.

Det er i gjeldsbrevet avtalt at betaling skal skje “pr. kvartal i året” inntil kravet er innfridd i sin helhet. Det er alminnelig kjent at et kalenderår kan deles inn i fire deler – kvartaler – hvor hvert kvartal har en sluttdato før neste kvartal begynner. Følgelig må det sies å være gjort klart på hvilken dato oppgjøret skal skje.

Siste avdrag skulle betales innen 31. mai 2022, og denne datoen utgjør følgelig en “forfallsdag” som er “fastsatt i forveien”, jf. ordlyden i gjeldsbrevet.

Dermed løper det forsinkelsesrente for siste avdrag på kr. 30.000 fra 31. mai 2022, jf. fl. § 2 (1).

Konklusjonen er at Bydrift AS kan kreve forsinkelsesrente fra Peder Ås fra 31. mai 2022.

 

Spørsmål 3. 

Spørsmålet er hvilken type gjeldsbrev Peder Ås har underskrevet i forbindelse med tilbakebetalingsplanen.

Det er på det rene at dokumentet Peder underskrev er et gjeldsbrev, da det er i overensstemmelse med vilkårene som fremgår av forarbeidene til lov 17.02.1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gjeldsbrevloven, gbl.) (Utkast 35, s. 13). Disse er at det må gjelde et skriftlig og i det ytre selvstendig løfte om betaling av penger.

Det videre spørsmålet er hvilken form for gjeldsbrev som foreligger.

Gjeldsbrevloven skiller mellom henholdsvis omsetningsgjeldsbrev, jf. § 11, og enkle gjeldsbrev, jf. § 24.

Etter gbl. § 24 (1) annet punktum, er et enkelt gjeldsbrev et “namnegjeldsbrev” som ikke faller innunder gbl. § 11 (2) nr. 3 og 4.

Gjeldsbrevet Peder har undertegnet inneholder både skyldnerens og fordringshavers navn, ved at både “Peder Ås” og “Bydrift AS” er uttrykkelig nevnt i brevet. Dermed er det et “namnegjeldsbrev” i lovens forstand.

Ved at kreditors navn fremgår, utelukkes kategorien “ihendehavergjeldsbrev” etter gbl. § 11 (2) nr. 1, og ettersom brevet ikke uttrykkelig er kalt et omsetningsgjeldsbrev på tross av at kreditors navn fremgår, utelukkes også § 11 (2) nr. 4. For øvrig er det klart at brevet ikke er beheftet med pant eller ordretillegg etter § 11 (2) nr. 2 eller 3.

Gjeldsbrevet Peder har underskrevet er et enkelt gjeldsbrev, jf. § 24 (1) annet punktum.

Det undertegnede gjeldsbrevet fastsetter videre at “gjelden kan inndrives uten søksmål eller tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a.”

Spørsmålet blir om gjeldsbrevet er et såkalt eksigibelt gjeldsbrev.

Det følger av lov 26.06.1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsl.) § 7-2 (1) bokstav a at et gjeldsbrev kan fungere som “tvangsgrunnlag for utlegg”, dersom det “lyder på en bestemt pengesum” og “inneholder vedtakelse av at gjelden kan inndrives uten søksmål”. Som et tredje vilkår må skyldnerens underskrift være “bekreftet av to myndige vitner”.

Bestemmelsens ordlyd viser at gjelden kan tvangsinndrives uten at det kreves rettslige skritt, dersom bestemmelsens tre, kumulative vilkår er innfridd.

De to første vilkårene er klart oppfylt, da brevet erklærer skyld av “en bestemt pengesum” og Peder ved sin signatur har vedtatt at “gjelden kan inndrives uten søksmål” i henhold til tvangsl. § 7-2 bokstav a. Uten andre holdepunkter i faktum, forutsettes det videre at “to myndige vitner” har bekreftet Peders signatur.

Vilkårene i tvangsl. § 7-2 (1) bokstav a er oppfylt.

Dermed er det enkle gjeldsbrevet i tillegg et eksigibelt gjeldsbrev.

Konklusjonen er at gjeldsbrevet er et enkelt gjeldsbrev i medhold av gbl. § 24 (1) annet punktum, og at det er et eksigibelt gjeldsbrev i tråd med tvangsl. § 7-2 (1) bokstav a.

 

Spørsmål 4. 

Partene i tvisten er Bydrift AS og Hans Tastad. Det overordnede rettsspørsmålet er om Bydrift plikter å godta at Hans Tastad betaler dem kr. 30.000 på vegne av Peder.

Dette er et spørsmål om intervensjonsbetaling, som må løses på bakgrunn av ulovfestede pengekravrettslige regler.

Marte Kirkerud ved Bydrift AS mener at Peder selv er ansvarlig for å betale beløpet, og gjør gjeldende at Hans ikke kan “kjøpe Peder ut av en slik situasjon”.

Utgangspunktet er at kravsforholdet står mellom kreditor og debitor, og at det er debitor som skal innfri kravet. Likevel har kreditor som hovedregel ikke rett til å motsette seg at en annen enn hoveddebitor betaler fordringen. Dette er begrunnet i at kreditor sjeldent har en beskyttelsesverdig interesse i å avslå, da han uansett vil få betaling.

Imidlertid er det et visst behov for å begrense hvem som har rett til å gjøre intervensjonsbetaling. Derfor stilles det som vilkår at betaleren har en “aktverdig grunn” for å intervenere i kravsforholdet mellom kreditor og debitor.

Ordlyden av “grunn” tilsier at betaleren må ha en begrunnelse for å ønske å betale i skyldnerens sted. Når årsaken må være “aktverdig”, oppstiller dette en terskel for hvilke grunner som kan aksepteres. Denne terskelen er imidlertid ikke meget høy.

Spørsmålet blir om Hans Tastad har en “aktverdig grunn” for å betale kravet på vegne av Peder Ås.

Et typetilfelle som er ansett for å falle innenfor “aktverdig grunn”-vilkåret er når betaleren har en legitim egeninteresse i å intervenere. Dette går gjerne ut på at betaleren selv ser en personlig fordel – eller ønsker å unngå en ulempe – ved at kravet blir innfridd på skyldnerens vegne når denne ikke betaler selv.

I vår sak har Hans en tilknytning til Peder gjennom å være en nær venn av Peders far. I tillegg mener Hans at Peder kan bli en god ressurs for Hans sitt selskap, Consult AS, etter endt jusstudium. Muligheten for å ansette Peder etter studiene blir imidlertid vanskeliggjort dersom Peder får økonomiske utfordringer i studietiden. Det kan i verste fall medføre at han må avbryte studiet, og får problemer med livsopphold.

Ettersom Hans har en personlig tilknytning til Peder og ønsker ham vel, samt at Hans ser at han selv kan få nytte av Peders egenskaper i fremtiden, må dette sies å kvalifisere til en “aktverdig grunn”, herunder i form av en legitim egeninteresse.

Hans Tastad har etter dette en “aktverdig grunn” for å betale de kr. 30.000 til Bydrift AS på vegne av Peder. Dermed har ikke Bydrift AS rett til å motsette seg intervensjonsbetalingen fra Hans.

Konklusjonen er at Bydrift AS plikter å godta at Hans Tastad betaler dem kr. 30.000 på vegne av Peder.

 

Spørsmål 5. 

Sakens parter er Hans Tastad og Peder Ås, og rettspørsmålet er om Hans kan kreve regress fra Peder som følge av intervensjonsbetalingen.

Retten til å kreve regress følger av sedvanerett, basert på samstemt rettspraksis og reelle hensyn. I Rt. 2010 s. 664 er det uttalt at det ikke kreves særlig hjemmel for regressrett – det er tilstrekkelig at man har dekket en annens forpliktelse. Høyesterett uttalte i tillegg i Rt. 1997 s. 1029 (Mofrakt) at det er avskjæring av regressretten som krever særskilt hjemmel.

Ved intervensjonsbetaling er hovedsynspunktet at en som av en “aktverdig grunn” har betalt på debitors vegne, har rett til å kreve regress fra debitor. Bak denne hovedregelen ligger rimelighetshensyn, hvor det ville være urimelig å la betaleren bære tapet når det er debitor som ikke har oppfylt sin forpliktelse.

Det er allerede fastslått i spørsmål 4 at Hans har hatt en slik “aktverdig grunn” til å betale for Peder. Det foreligger ikke forhold som er egnet til å avskjære denne regressretten. Basert på rimelighetshensyn og den alminnelige adgangen til å kreve regress når man har dekket en annens forpliktelse, har Hans derfor regressrett mot Peder.

Konklusjonen er at Hans kan kreve regress fra Peder som følge av intervensjonsbetalingen.

 

OPPGAVE 2 – TEORI

Foreldelse

Denne oppgaven vil redegjøre for foreldelse. Under pkt. 1 vil det innledningsvis redegjøres for hva foreldelse er, hvor man finnes regler om foreldelse, og hva som danner bakteppet for reglene. I pkt. 2 vil vi gå nærmere inn på foreldelsesloven. Denne delen av oppgaven vil ta for seg foreldelsesfristens utgangspunkt, foreldelsesfristens lengde, avbrudd av foreldelsesfrist, og virkningene av foreldelse. Hovedtyngden av fremstillingen vil påhvile de mest sentrale bestemmelsene i foreldelsesloven, hvor de mer perifere og mindre problematiske lovbestemmelsene bare kort vil nevnes.

1. Innledning 

1.1. Hva er foreldelse? 

Foreldelse betyr at en fordring, som er gyldig stiftet, ikke lenger kan kreves oppfylt, utelukkende på bakgrunn av at det har gått for lang tid siden det skulle ha blitt innfridd. Foreldelse er på denne måten en opphørsgrunn for fordringer, hvor forpliktelsen bortfaller ene og alene som følge av fordringens alder. Derimot er det ikke en oppgjørsgrunn, ettersom kravet rent faktisk ikke gjøres opp, men kun faller bort.

 

1.2. Foreldelsesloven og dens anvendelsesområde

Foreldelse er regulert i en egen lov, lov 18.05.1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven, fl.).

Etter lovens § 1 foreldes “fordring på penger eller andre ytelser” etter reglene i loven, dersom ikke annet følger av andre lovbestemmelser. Med “fordring på penger” menes rett frem alle pengekrav, eksempelvis lånegjeld, vederlagskrav, erstatningskrav og bankinnskudd. Ordlyden “andre ytelser” omfatter en rekke andre fordringer, herunder på varer, gjenstander og fast eiendom. Følgelig har loven et bredt virkeområde.

Etter lovens § 30, i samsvar med ordlyden i § 1, viker foreldelseslovens bestemmelser for særlovgivning. Imidlertid gjelder foreldelsesreglene fremdeles “i den utstrekning ikke annet følger av den annen lov eller av forholdets egenart”, og følgelig har bestemmelsene i tillegg en utfyllende funksjon.

 

1.3. Bakgrunnen for at det er gitt lovregler om foreldelse

Foreldelsesreglene er kommet i stand etter et behov for å balansere hensynet til skyldner og fordringshaver. For fordringshaverens vedkommende er foreldelse i utgangspunktet en ulempe, ved at han har en gyldig fordring som bortfaller og ikke lenger kan kreves betalt. Derimot er det en rekke hensyn på skyldnerens side som begrunner behovet for å sette en yttergrense for hvor lenge krav kan gjøres gjeldende.

Avviklingshensynet tilsier at det må finnes et tidsmessig begrensning for at gamle, uoppgjorte fordringer gjøres gjeldende. Etter hvert som tiden passerer kan pengefordringen være glemt eller lagt til grunn som frafalt. Dermed må fordringshaver gjøre sin rett gjeldende før det er gått for lang tid.

Bevishensynet sikter til at det med tiden er vanskeligere for en fordringshaver å bevise at et krav eksisterer, og for skyldneren å dokumentere at kravet er betalt. Foreldelsesreglene kan da beskytte skyldneren mot å måtte betale samme fordring flere ganger, eller å måtte betale en fordring som aldri har finnes. Det kan for eksempel være problematisk å oppdrive en kvittering på et kjøp gjort 15 år tidligere.

Innrettelseshensynet innebærer at skyldneren på et eller annet tidspunkt må kunne innrette seg etter at en fordring ikke kan kreves betalt. Eksempelvis kan skyldneren ha brukt opp pengene, og kan få økonomiske problemer dersom han hadde innstilt seg på at kravet hadde bortfalt.

Endelig har det vært lovgivers intensjon å gi lovregler som er enkel å forstå og forholde seg til. Reglene i foreldelsesloven er i hovedsak objektive, hvilket gir lite rom for subjektive tilpasninger.

2. Hoveddel: Nærmere om foreldelseslovens bestemmelser 

2.1. Foreldelsesfristens beregning 

Avgjørende for når foreldelse inntrer, er når foreldelsesfristen springer fra. Dette er regulert i fl. § 3 nr. 1-4.

 

Fl. § 3 nr. 1

Hovedregelen fremgår av fl. § 3 nr. 1, hvor det heter at foreldelsesfristen regnes fra “den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse”. Dette er som nevnt under pkt. 1.3 et objektivt fristutgangspunkt, hvor det ikke har betydning hvorvidt fordringshaveren har kjennskap til kravet sitt. Hvis et krav har en fastsatt forfallsdag, løper foreldelsesfristen fra den angitte forfallsdatoen. I tilfeller hvor forfallet er betinget av at fordringshaveren sender påkrav, jf. gbl. § 5 (1) annet punktum, starter fristen å løpe den dagen fordringshaveren hadde mulighet til å fremsette påkrav – ikke når kreditor faktiske krevde betaling, jf. “tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse”. Det innebærer at foreldelsesfristens utgangspunkt for påkravstilfeller, gjerne er ved stiftelsen av fordringen.

 

Fl. § 3 nr. 2

Det følger av § 3 nr. 2 at for “krav som oppstår ved mislighold”, regnes foreldelsesfristen fra “den dag da misligholdet inntrer”. Det fremgår av lovens forarbeider (Ot.prp.nr.38 (1977-1978) s. 53) at bestemmelsen i § 3 nr. 2 er ment som en presisering av fristberegningen i nr. 1, og ikke en særregel eller et unntak. Ordlyden av “misligholdet inntrer” kan sies å være flertydig, og kan vise til enten avtaleinngåelsen, eller den dagen der misligholdet viser seg. Høyesterett har i sin praksis tatt stilling til når fristen beregnes fra i ulike tilfeller.

Der det overleveres en vare, gjenstand eller eiendom, hvor det senere viser seg en skjult mangel, regnes misligholdet for å ha inntrådt allerede ved overlevering av varen, da rådigheten og risikoen gikk over. Dette er i tråd med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Det er konstatert av Høyesterett i eksempelvis Rt. 2006 s. 1705 (Asker politistasjon) og Rt. 2007 s. 1236 (Bussdommen), som begge gjaldt elektrisk svikt som følge av en skjult mangel, og som førte til brann.

Utgangspunktet for foreldelsesfristen ved rene rådgivende tjenester har en annen vinkling. I Rt. 2000 s. 679 (Ideal) og Rt. 2002 s. 286 (KPMG), som angikk finansiell rådgivning, konkluderte Høyesterett med at misligholdet først inntrådte da rådgivningen materialiserte seg i et tap. Dette var fordi rådene som ble gitt, ikke fikk noen virkning før et tap oppstod, og før tapet ble konstatert hadde ikke fordringshaveren “krav på å få oppfyllelse”, jf. § 3 nr. 1, jf. Ideal-dommen.

 

Fl. § 3 nr. 3 og 4

I fl. § 3 nr. 3 er det gitt bestemmelser for førtidig forfall ved og heving som følge av vesentlig mislighold og antesipert mislighold. I disse tilfellene regnes foreldelsesfristen fra “den dag da fordringshaveren varsler skyldneren om at han gjør hevnings- eller forfallsgrunnen gjeldende”.

Fl. § 3 nr. 4 regulerer foreldelsesfristens beregning når en selger, tidligere salgsledd eller tjenesteyter har gitt garanti, i form av avhjelp eller annet ansvar. Foreldelsesfristen løper i slike tilfeller fra den dag garantien blir gjort gjeldende.

 

2.2. Fristens lengde 

2.2.1. Vanlig foreldelsesfrist (§ 2)

Den vanlige foreldelsesfristen er “3 år”, jf. § 2. Det er denne fristen som får anvendelse på de fleste typer fordringer, jf. “den alminnelige foreldelsesfrist”, og den man faller tilbake på dersom det ikke er opplyst om noe annet.

 

2.2.2. Særskilte foreldelsesfrister (§§ 4-9) 

Bankinnskudd (§ 4)

Bankinnskudd har ifølge § 4 en foreldelsesfrist på “20 år”. Denne lovregelen henger tett sammen med lov 15.06.1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 22, og må sammenholdes med denne bestemmelsen for utgangspunktet for fristberegning.

 

Gjeldsbrev, fordringer i verdipapirsentral og pengelån (§ 5)

For gjeldsbrev, fordringer i verdipapirsentral og pengelån gjelder en foreldelsestid på “10 år”. Dette fremgår av § 5 nr. 1 og 2. Begge regler presiserer at “senere forfalt rente”, utbytte mv. ikke er omfattet.

 

Pensjon og underholdsbidrag (§ 6)

Pensjon, livrente, føderåd, underholdsbidrag^​ eller annen lignende ytelse foreldes etter “10 år” fra “den dag da siste ytelse ble betalt”.

 

Foreldelse av kausjon (§ 7)

I fl. § 7 er det bestemt at foreldelse for kausjon eller tilsvarende garanti følger “de samme regler som gjelder for hovedfordringen”. Det innebærer at garantiansvar foreldes uavhengig av hovedfordringen, men likevel i henhold til de samme utgangspunkt og frister som fordringen det garanteres for. Normalt løper fristene dermed parallelt. Dette er såkalt “selvstendig foreldelse”, ettersom de tross alt er uavhengige av hverandre, men regelen må ses i sammenheng med fl. § 25 nr. 2 (nedenfor).

 

Regressoppgjøret hvor to eller flere er skyldig samme fordring (§ 8)

Det følger av fl. § 8 første punktum at det gjelder en tilleggsfrist på “1 år etter innfrielsen” av et krav for den innfriende skyldneren å rette regresskrav mot medskyldneren. Dette er betinget av at innfriende skyldner betalte før kravet mot vedkommende var foreldet.

Etter § 8 annet punktum foreldes kravet mot medskyldneren uansett ikke før utløpet av den foreldelsesfristen som kreditor hadde mot vedkommende. Bestemmelsen gir uttrykk for et subrogasjonssynspunkt, hvor den innfriende skyldneren gis rett til å tre inn i kravet til kreditor overfor medskyldneren.

I enkelte tilfeller risikerer den innfriende skyldneren å selv måtte stå for hele regresskravet, dersom dennes egne forpliktelse overfor kreditor var foreldet ved betaling, jf. § 8 tredje punktum. Forutsetningen for innfriende skyldners rett til å gjøre regresskrav gjeldende, er da at medskyldneren er blitt “varslet innen rimelig tid om innfrielsen”, slik at hans innrettelsesbehov er ivaretatt.

Fl. § 8 siste punktum fastsetter at når foreldelsesfristen forlenges, enten gjennom erkjennelse av forpliktelsen etter § 14 eller gjennom avtale om fristforlengelse etter § 28 (bestemmelsene er beskrevet nedenfor), må medskyldneren også varsles om dette “innen rimelig tid”.

 

Krav på skadeserstatning (§ 9)

Etter § 9 nr. 1 gjelder en relativ frist for skadeserstatning. Fordringen foreldes “3 år” fra den dag skadelidte “fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap” om skaden og skadevolder. Dette gir skadelidte rom for å fremme krav først når vedkommende har fått de opplysninger som er nødvendig for å fremsette kravet.

Imidlertid begrenses dette av en absolutt frist på “20 år” i nr. 2, riktignok med unntak i bokstav a og b for personskade av mindreårige, når det gjelder skade voldt i virksomhet, og når det var fare for liv eller helse.

Fl. § 9 nr. 3 fastsetter at denne bestemmelsen ikke får anvendelse for skadeerstatningskrav som “springer ut av kontrakt”, med unntak for personskade. For erstatningskrav som følger av kontrakt eller oppstår mellom kontraktsparter, er man henvist til de alminnelige reglene, jf. §§ 2 og 3.

 

2.2.3. Tilleggsfrist 

I enkelte tilfeller er det behov for en tilleggsfrist for å gjøre kravet gjeldende. For å ivareta dette behovet, når foreldelsesreglene generelt sett er såpass objektive, er det gitt adgang til tilleggsfrist etter § 10. I denne bestemmelsen er det særlig nr. 1 som er av stor betydning.

Det fremgår av § 10 nr. 1 at dersom kreditor ikke har gjort fordringen gjeldende “fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren”, inntrer foreldelse tidligst “1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.” Ordlyden av “nødvendig kunnskap” viser at en del opplysninger er utelukket – bare den kunnskapen som er nødvendig å kjenne til for å fremme kravet kvalifiserer. Dette er eksempelvis opplysninger om fordringens eksistens eller skyldnerens kontaktinformasjon. Etter sin ordlyd viser “fikk eller burde skaffet seg” til at kreditor har en viss undersøkelsesplikt, noe som er bekreftet i rettspraksis, jf. Rt. 1993 s. 911.

 

2.2.4. Beregning av frister (§ 29)

I enkelte tilfeller kan den rent faktiske beregningen av foreldelsesfristens utgangspunkt virke problematisk. I den forbindelse gir lovens § 29 regler for beregning av frister, herunder hvilken dato foreldelse inntrer, og hva som skjer ved utskutt forfall, sml. gjeldsbrevloven § 5 (2).

 

2.3. Avbrytelse av foreldelsesfristen 

Avbrytelse av foreldelsesfristen kan for det første skje ved erkjennelse av forpliktelsen etter fl. § 14. Dette må skje “overfor fordringshaveren”, enten “uttrykkelig eller ved (…) handlemåte”, eksempelvis “ved løfte om betaling” eller “ved å betale rente”. Virkningen av slik erkjennelse er at det begynner å løpe ny foreldelsesfrist, etter de samme regler, jf. § 20.

En annen måte å avbryte fristen på, er ved å ta rettslige skritt mot skyldneren. Dette er regulert i fl. §§ 15-19. Kreditor må da gå inn for å få dom eller lignende avgjørelse. Det skjer ingen foreldelse under den rettslige forfølgelsen – hvilket innebærer at foreldelsesfristen fremdeles løper, uten at kravet foreldes mens saken pågår, jf. § 21 nr. 1. Blir  fordringen bindende fastslått, begynner en ny foreldelsesfrist på “10 år”, jf. § 22 nr. 2.

Virkningene av at det er tatt rettslige skritt etter disse bestemmelsene varer etter § 22 i “1 år”.

 

2.4. Virkninger av at foreldelse inntrer 

Virkningen av foreldelse er stadfestet i fl. § 24 nr. 1 – “Ved foreldelse taper fordringshaveren sin rett til oppfyllelse”, slik som ble nevnt innledningsvis i pkt. 1.1. Når kravet foreldes, foreldes i tillegg “rente, utbytte og lignende tilleggsytelse”, jf. § 24 nr. 2.

Noen øvrige bestemmelser finnes i §§ 25 og 26. Fl. § 25 nr. 1 slår fast at foreldelsens inntreden overfor en av flere samskyldnere, er uten betydning for kreditors rett til å gjøre kravet gjeldende overfor de resterende skyldnerne.

Etter fl. § 25 nr. 2 medfører hovedfordringens foreldelse at også kausjon og lignende garanti foreldes. Selv om utgangspunktet etter § 7 derfor er selvstendig foreldelse, fastsetter § 25 nr. 2 at aksessorisk foreldelse vil skje dersom rettslige skritt ikke er iverksatt overfor kausjonisten, eller noe annet følger av avtale.

Fl. § 26 oppstiller en særbestemmelse for motregning. Som utgangspunkt vil motregningsadgangen bortfalle dersom et av kravene foreldes, men kreditor beholder sin motregningsrett dersom et av to alternative vilkår foreligger. Etter bokstav a kan slik motregningsrett være “avtalt”. Ifølge bokstav b kan det fremdeles motregnes dersom kravene er konnekse, dvs. “springer ut av samme rettsforhold”, “og” kravet oppstod “før denne fordring ble foreldet”. I slike tilfeller (bokstav a og b) vil det nemlig være mest rimelig overfor partene å ivareta motregningsretten, slik at partene stilles likt.

Hva gjelder pant, er det i fl. § 27 nr. 3 bestemt at foreldelse som hovedregel ikke har innflytelse på pantesikkerhet. De formene for pant som likevel bortfaller ved foreldelse av hovedkravet er listet opp i § 27 nr. 1 og nr. 2.

 

2.5. Lovens fravikelighet (§ 28)

Som utgangspunkt er loven ufravikelig når det er til ugunst for debitor, jf. § 28 nr. 1 første punktum. Skyldneren skal ikke gis dårligere rettigheter, enn det loven gir, herunder kortere frister, eller at ingen foreldelse skjer. Der dette likevel avtales, er denne delen av avtalen ugyldig. For øvrig er man henvist til avtaleloven § 36 der en avtale anføres urimelig.

Etter lovens § 28 nr. 1 annet punktum er det gitt en viss adgang til å avtale forlengelse av foreldelsestiden. Avtale kan skje etter at fordringen er oppstått, og forlengelse kan avtales for inntil 3 år av gangen, maksimalt 10 år til sammen, regnet fra dagen foreldelsesfristen opprinnelig ville utløpt. Dette er en praktisk unntaksregel, hvor det er behov for å klarlegge forholdene, særlig der det er ønskelig at partene kommer til enighet utenom rettssystemet.

3. Kildeliste

Fremstillingen er inspirert av Bergsåker, Trygve. Pengekravsrett (2020, 4. utgave). Oslo: Gyldendal.