JUR-109, Rettshistorie, eksamen høst 2022

(Karakter: A)

Oppgave 1:

Normproduksjon og konfliktløsning i Norge på 1100-tallet og 1200-tallet.

Normproduksjon og konfliktløsning er to av seks elementer som inngår i begrepet “rettskultur”. Det er dermed hensiktsmessig å først redegjøre for rettskulturbegrepet, ettersom dette kan bidra til å kaste lys over hvordan normproduksjon og konfliktløsning henger sammen med og påvirker hverandre og andre deler av rettskulturen. Det opplyses om at oppgaven baseres på det som fremgår av “Speculum Legale – Rettsspegelen” av Sunde.

Norsk rett og rettskultur.

Det er vanskelig å tale om norsk rett før 1000-tallet, ettersom det var da statsdanningen skjedde ved Harald Hårfagre. Før dette var rettskulturen en blanding av alle som oppholdt seg på det geografiske området som i dag er Norge, og kan derfor ikke omtales som “norsk” rettskultur.

Norsk rettskultur er et vidt begrep, som vanskelig lar seg definere. Sunde definerer det likevel som de forventninger og forestillinger til retten som realiseres gjennom operasjonelle praksiser. For å forklare dette nærmere kan rettskultur-begrepet deles inn i to strukturer; en institusjonell og fysisk struktur, og en intellektuell og mental struktur.

Den institusjonelle strukturen handler om de institusjonelle praksiser som praktiserer forventninger vi har til retten. Konfliktløsning og normproduksjon plasseres i den institusjonelle strukturen.

Den intellektuelle strukturen innebærer de forventninger og forestillinger vi har til retten, som operasjonaliseres i den institusjonelle strukturen. Den intellektuelle strukturen består dermed av rettferdighetsideal, juridisk metode, internasjonalisering og profesjonalisering.

De to strukturene kan ikke ses adskilt, men opptrer i en tett sammenheng og påvirker hverandre gjensidig. Den norske rettskulturen er dynamisk og endrer seg kontinuerlig og i stor grad ubevisst.

Utviklingen og trekkene til den norske rettskulturen deles inn i ulike epoker, og denne oppgaven handler om epoken rettslig førorden fra år 1000-1260, og starten av rettsorden fra 1260 til 1590. Ettersom oppgaven spør etter 1100- og 1200-tallet vil ikke oppgaven omhandle hele rettsorden-epoken.

Konfliktløsning på 1100-tallet.
Denne tiden er preget av borgerkrig, hevn, selvtekt, ætta, gildet, domen og ting.

Ætta er en utvidet slektsgruppe som omfattet både familie og venner. Ætta har en hierarkisk struktur med en høvding som øverste leder, som tok beslutninger på vegne av Ætta. Ætta var et eget rettssubjekt som stilte seg bak andre medlemmer av ætta når de havnet i konflikt med noen fra en annen ætt. Siden ætta var eget rettssubjekt, kunne ætta som fellesskap bli erstatningsansvarlig dersom et ættemedlem hadde drept noen fra en annen ætt. Ordningen med Ætta er på bakgrunn av at det ikke fantes noen samfunnsordninger som bidro til konfliktløsning.

Gildet overtok etterhvert ætta sine oppgaver. Dette er også en gruppe av mennesker, men de er ikke koblet sammen på bakgrunn av slektskap, men på bakgrunn av religiøse sammenslutninger og yrke. F. eks. i byene var handelsmenn ofte i samme gildet. Gildet fungerte som en trygdeordning, hvor de ulike medlemmene tok vare på hverandre, f. eks. hvis noen var syke eller ikke klarte å ta vare på seg selv.

På denne tiden var konfliktløsningsmodellene selvtekt og hevn. Dette henger tett sammen med borgerkrigene i Norge fra 1130-1240, hvor samfunnet var svært preget av vold, kriminalitet og død. Selvtekt og hevn henger også tett sammen med rettferdighetsidealet i rettslig førorden, som var likevektsprinsippet.

Likevektsprinsippet handler om at rettens oppgave er å gjenopprette harmoni når det har oppstått ubalanse. Prinsippet stammer fra verdenssynet på denne tiden, om at kosmos er en enhet bestående av ulike deler som henger sammen; dag, natt, sol, måne osv. Dersom den ene falt bort, oppstod det ubalanse som måtte gjenopprettes.

Likevektsprinsippet preget konfliktløsningen, ved at retten måtte gjenopprette balansen mellom partene. Eksempelvis kommer prinsippet til uttrykk i en regel i den eldre gulatingslova, hvor det fremgår at dersom man firer en mann ned en fjellknaus i et tau, og man slipper tauet så mannen faller og dør, må man betale full erstatning til familien. Ettersom de etterlatte har mistet et familiemedlem, er det kun full erstatning som kan gjenopprette balansen mellom partene. Likevektsprinsippet innebærer dermed at den skadelidte får sin fulle rett. En tok ikke hensyn til skadevolder før i rettsorden når metoden gikk over til differensiering.

Etter borgerkrigene tok slutt på starten av 1200-tallet var det ønskelig å få bukt med selvtekt og hevn i samfunnet, og starte med mer fredelig konfliktløsning. Dette henger sammen med kirken og kongens fredsprosjekt som førte til at domen og tingets, som hadde vært i bruk lenge, fikk mye større plass.

Domen er et forhandlingsorgan satt sammen av partene selv med 6 menn hver, for å løse en konflikt eller uenighet. Domen ble altså satt sammen av partene i fellesskap, når det var behov. Skildomens oppgave var å gjennomføre bevisvurdering for å slå fast saksfakta. Når saksfakta var klart fulgte som regel rettsvirkningen automatisk, på grunn av at de brukte analogi som juridisk metode på denne tiden. Sættardomens oppgave var å komme frem til en passende straff ved uenighet om f. eks. størrelse på boten. Dette var basert på hva som var rimelig.

Dersom partene ikke ble enige i domen, kunne de legge saken frem for Tinget. Tinget er et konfliktløsningsorgan, og det fantes flere ting på ulike nivåer i samfunnet. F. eks. byting, bygdeting, heradsting og fylkesting. Tinget var ikke et fast organ, men en kollegial voldgiftsdomstol som ble kalt sammen ved behov for løsning av konflikt.

Tinget bestod av alle våpenføre menn i regionen, tanken var at man skulle dømmes av lokalsamfunnet. Avgjørelser/dommer ble avsagt ved avstemning, ved at mennene slo på skjoldet. Det var krav om større flertall i vanskelige saker enn mindre alvorlige saker, men dersom ting-mennene ikke ble tilstrekkelig enige kunne de sende saken videre til et annet ting med mer kunnskap og autoritet, f. eks. lagtinget som hørte til deres region. Det fantes fire lagting i Norge, et i hvert lovlandskap (et geografisk område med egen
jurisdiksjon); Frostating, Gulating, Eidsivating og Borgarting.

Tinget hadde ingen tvangsmakt, og det var tingmennenes makt og posisjon i samfunnet som sikret at de dømte ikke turte å gjøre noe annet enn å følge dommen som ble avsagt. Følgelig var det sakens parter og kompleksitet som bestemte hvilket ting som skulle behandle saken. Dersom partene var mektige i samfunnet hadde ikke tingmennene på bygdetinget nok autoritet, og dermed måtte saken heller behandles på f. eks. lagtinget.

Det var ingen skriftkultur på 1100-tallet, derfor får tinget en lagmann som har som oppgave å akkumulere kunnskap fra tidligere saker og gi råd til ting- mennene. Rollen som lagmann gikk i arv på denne tiden, så sønner av lagmenn ble lært opp i tidligere saker før de selv fikk rollen. De hadde dermed opparbeidet mye kunnskap og hadde mye makt i konfliktløsningen. Lagmannen ble en kongelig tjenestemann på 1100-tallet, som innebærer at kongen blir en større del av den dømmende makt.

Tinget dømte på bakgrunn av sedvane og saksfaktaanalogi, som var den juridiske metoden.

Analogi handler om å sammenligne tidligere liknende saker. Formålet er å se om saksfakta er tilstrekkelig likt til at man kan bruke rettsregelen fra den tidligere saken på foreliggende sak. Analogi som juridisk metode har opphav i tanken om at like tilfeller skal behandles likt. Dette henger sammen med normproduksjonen på 1100-tallet.

Normproduksjon på 1100-tallet.

På 1100-tallet hadde vi ikke lovgivning som var resultat av lovgiverviljen eller lovgivningsaktivitet av lovgivende myndighet. Grunnen til dette var blant annet at vi ikke hadde en skriftkultur før 1100-tallet. Det var altså landskapslovene som gjaldt, dette var nedtegnet sedvanerett fra lovlandskapene. Ettersom tinget dømte på bakgrunn av saksfaktaanalogi og sedvane, var tinget det normskapende organet på 1100-tallet.

I 1153 blir Nidaros erkebiskopsete, og Dekretium Gratiani kommer til Norge. Dette er en bok som systematiserte og strukturerte den tidligere uhåndterlige kanoniske (kirkelige) retten, og ble skrevet av Gratian. På denne måten får Norge innblikk i pavens lovgivning, og kirken gir lover som stadig utvider kirkens jurisdiksjon. Dette er med på å sette i gang tanker om at den norske kongen skal gi lover for å hindre kirkens ekspansjon.

Disse tankene preges også av rettsstudiet i Bologna som kom på 1100-tallet. Der ble det undervist i romersk (og kanonisk) rett. Studentene fikk innblikk i romersk rett gjennom å studere Corpus Juris Civilis. Dette er en tekstsamling, bestående av blant annet Codex og Digesta. Codex er en samling av keiserlige lover, og Digesta er en samling av juridiske og rettsvitenskapelige skrifter. Romerriket var den mest vellykkede statsdanningen en visste om på denne tiden, og Keiser Justitian var dermed et stort forbilde og preget kongeidealet på denne tiden. At keiseren hadde gitt egne lover var et uttrykk for den enorme makten og autoriteten han hadde, og inspirerte Norges normproduksjon.

Innblikk i kanonisk og romersk rett samt pavens og keiserens lovgivning preger norsk normproduksjon ved at Kong Håkon V Håkonsson gir en lov i 1260. Denne loven er viktig fordi Kongen nå fremstår som lovgiver, og viderefører arbeidet med fredelig konfliktløsning og markerer overgangen til rettsorden.

Konfliktløsning på 1200-tallet.

Loven av 1260 preger konfliktløsningen, ved at kongen setter sin tvangsmakt bak lagmannens avgjørelser.

Etter lagmannen ble kongelig tjenestemann på 1100-tallet begynte han å reise rundt til ulike by- og bygdeting for å gi råd til ting-mennene, og avsi dommer uten at tinget var samlet i det hele tatt. Dette medførte at lovstevne ble en alternativ løsning til domen og bygdeting. Lovstevne innebar at partene kunne bli enige om å ta saken inn for lagmannen, som dømte som enedommer. Ulempen med denne løsningen var at partene måtte være enige, dersom den ene ikke ville trengte de ikke møte. Dette problemet ble løst i loven av 1260, når kongen setter sin tvangsmakt bak lagmannens avgjørelser. Partene trenger ikke lenger være enige om å møte, det var nok at den ene parten stevnet den andre. Dersom noen ikke møtte, ville de få bøter. Dette endrer konfliktløsningen fordi partene i konflikten får i mindre grad bestemme hvem som skal behandle saken.

Denne utviklingen videreføres i Magnus Lagabøtes Lands- og bylov av 1274-
76. Blant annet blir ikke dómene nevnt, og deres oppgaver overtas av nemnda, som består av nemnd-folk oppnevnt av sysselmannen (en kongelig tjenestemann). Videre blir lovstevne en fast ordning, Kongen blir formelt øverste domsinstans, og partene får mulighet til å appellere avgjørelser de ikke er fornøyd med. Dette innebærer at dersom bygdetinget har avsagt en dom som en av partene ikke er fornøyd med, kan vedkommende appellere saken videre til lagtinget. Dersom partene ikke er enig i lagmannens avgjørelse i lovstevne, går saken videre til lagtinget for behandling. Utfordringen med dette var at lagtinget bestod av lagmannen og meddommere, men lagmannens mening var bindende for meddommerne. At saken ble appellert videre til lagtinget hadde i realiteten dermed ingen funksjon, ettersom det kun var Kongen som kunne endre lagmannens mening i en sak. Kongen var som nevnt øverste domsinstans formelt sett, men denne rollen ble utøvd av Herredsretten.

Konfliktløsningsordningen slik den er etter Magnus Lagsabøtes lands- og bylov fremstår som en instansordning, men den skal ikke forstås slik. Organene var ikke hierarkisk ordnet, men var sidestilt hverandre. De skulle dermed ikke overprøve hverandres avgjørelser, men sikre at en dom ble avsagt i det hele. Det var heller ingen fast instansordning, så det var ikke krav om at saken måtte tas inn for bygdetinget eller lovstevne før saken kunne forelegges lagtinget. Det var fortsatt partenes status og sakens kompleksitet som preget beslutningen om hvem som skulle behandle saken, og partene kunne i stor grad selv legge saken frem for dem de ville. Dette endres ikke før instansbrevet i 1590, som markerer overgangen til rettssystem.

Slik ser vi at konfliktløsningen på 1200-tallet i stor grad av preget av mer ordnede forhold, og at Kongen får en mye større del av den dømmende makt.

Normproduksjon på 1200-tallet.

Normproduksjonen på 1200-tallet er preget av reell lovgivning som resultat av lovgivervilje. Særlig Magnus Lagabøtes Lands- og bylov av 1274-76 er svært viktig. Loven er i stor grad en revidering av de eldre landskapslovene, men inneholder en del endringer og nye regler. Dette var første gang kongen fremstod som både retterbøter og lovgiver, og tillegg til at kongen gav en landsdekkende lov som gjaldt hele riket.

Arbeidet med utarbeidelsen av Magnus Lagabøtes lands- og bylov var i stor grad preget av jurisdiksjonskrigen med kirken. Ved revideringen av de eldre landskapslovene måtte det enkelte lovlandskap godkjenne revideringen, men kongen ønsket å innføre regler om straffebøter ved brudd på kirkelige regler, som skulle deles mellom kirken og kongen. Kirken ønsket ikke dette, ettersom bøter var en stor inntektskilde, og erkebiskop Jon Raude fikk Gulating til å ikke godkjenne endringen. Jon Raude henviste til Augustins to hus-lære, om at kongen skulle gi regler om verdslige saker, mens de åndelige sakene var kirkens jurisdiksjon til å gi regler om. Det ble behov for å avklare hvilke saker som var åndelige, og hvilke som var verdslige. Dette ble løst med forlik på riksmøtet i Bergen. På denne tiden var det svært mange saker som var ansett som åndelige, så kongen hadde forholdsvis liten jurisdiksjon.

Til tross for forliket innførte Kongen en del regler i landsloven som gjaldt saker som kirken tidligere hadde regulert. Blant annet var det regler om hor, som hørte til kirkens jurisdiksjon. Kongen plasserte disse reglene innimellom regler om verdslige saker, og lovlandskapene godkjente loven mens erkebiskopen var på besøk hos paven i Roma. Blant annet inneholdt lovgivningen regler om at kirkens jurisdiksjon ble bestemt av lovgivning. På denne måten klarte kongen å utvide sin jurisdiksjon gjennom lovgivningen av 1274-76. Kirken ble dermed mer passiv, og hadde nok med å opprettholde sin jurisdiksjon, i stedet for å utvide den.

Magnus Lagabøtes Lands- og bylov av 1274-76 var et stort lovgivningsprosjekt, men inneholdt likevel lovtomme rom. Dette medførte at dommerne kunne fylle rommene med sine avgjørelser, basert på hva som var rimelig. Dermed ser vi at rettskildelæren består av både lovgivning og det rimelige som rettskilde på 1200- tallet. Norge fikk innblikk i prinsippet om det rimelige gjennom romersk rett, og tanken stammer fra Aristoteles i antikken som mente at retten måtte justeres opp mot det rimelige for å være god. Dette fungerte som presedens i senere saker.

Det rimelige som rettferdighetsideal henger tett sammen med den juridiske metoden differensiering, som kom frem i Gratians Dekret. Metoden innebærer at man må skille tilsynelatende like saker fra hverandre, for å komme frem til en rimelig løsning ut i fra Guds fire døtre; fred, sannhet, godhet og rimelig. Dette fremgår av både Kongspegelen av 1250 og av loven av 1260. Dermed får både prinsippet om det rimelige og differensiering betydning for normproduksjonen utover 1200-tallet.

Avslutning

Normproduksjon og konfliktløsning hang tett sammen på 1100-tallet og 1200- tallet. De begge utvikles og påvirkes av hverandre og ved resepsjon av både kanonisk og romersk rett. Slik ser vi at de ulike elementene i rettskulturen påvirker hverandre gjensidig og opptrer i samspill. Dette påvirker også rettskulturen etter 1200-tallet.

 

Oppgave 2:

Naturrett og hvordan naturretten påvirket norsk rett og rettskultur i rettssystemet.

Denne oppgaven er en redegjørelse av naturrett og hvordan det påvirket norsk rett og rettskultur i rettssystem fra år 1590-1994.

Naturrett

Naturrett er en filosofi og tanker om en rett om hva som er rett og galt, som gjelder uavhengig av menneskene. Tankene stammer opprinnelig fra antikken, og bygger videre på romersk rett etter denne ble resipert i tysk rett når de fikk gode universiteter på 1300-tallet. Ettersom naturrett har fantes i såpass lang tid har det utviklet seg, følgelig har det vært ulike typer naturrett.

Den første “versjonen” av naturrett var tanker om at det finnes et skille mellom rett og galt, uavhengig av tid og sted som gjelder for alle mennesker til enhver tid. Naturretten var allmenngyldig og universell. Likevel ble denne retten sett på som noe overnaturlig, som menneskene ikke kunne skiple og få grep om.

Senere ble naturretten koblet til Gud. Hva som var rett og galt var nå tett knyttet opp til hva som var Guds vilje. Gud hadde gitt mennesker evne til å vurdere hva som var rett og galt, men denne evnen ble mistet under syndefallet. Derfor måtte vi se til Gud for å finne ut hva som var rett og galt.

Etter reformasjonen i 1537 ble det moralsk panikk i samfunnet, fordi kirken ble delt inn i en katolsk og en protestantisk kirke. Kirken hadde vært en konstant og fast institusjon i samfunnet i flere hundre år, og splittelsen førte til stor uro i samfunnet. Det ble stort fokus på hva som var umoralsk, og i den moralske panikken var det vanskelig å forstå hvordan naturretten kunne være allmenngyldig når det nå fantes mer enn én Gud. Derfor ble naturretten skilt fra Gud, og handlet ikke lenger om Guds vilje. Dette førte til den rasjonelle naturretten.

Den rasjonelle naturretten er tett knyttet opp mot fornuften. Det innebærer at rett og galt handler om hva som er fornuftig og hva som kan sikre fredelig sameksistens i samfunnet. Målet med naturretten var dermed å sikre fredelig sameksistens, hva som var rett og galt var følgelig knyttet opp mot hva som kunne sikre dette. Dette måtte menneskene finne gjennom å bruke fornuften, som ble sett på som menneskets høyeste intellektuelle evne.

Den rasjonelle naturretten har sammenheng med rettferdighetsidealet som regjerte fra 1600-tallet; forutberegnelighet. Forutberegnelighet handler om at rettssubjekter har mulighet til å forutberegne sin rettsstilling. I denne sammenheng ble systematikk og orden svært viktig i rettssystemet. Dette preget lovgivningsidealet i Europa på 16-og 1700-tallet, hvor rettssystemet skulle være et enhetlig hele med rettsregler som var samordnet og stod i sammenheng med hverandre. Det skulle ikke være motstrid, men harmoni mellom rettsreglene. Dette ville sikre forutberegnelighet.

Kong Kristian Vs norske lov av 1687 er svært preget av idealet om forutberegnelighet. Loven var svært omfattende fordi den ble laget for å regulere ethvert tenkelig tilfelle. Rettskildelæren gikk ut på at loven ikke skulle tolkes, men ordlyden skulle leses rett av. Dommeren skulle derfor være en nullitet, og kun gjenfortelle lovens ordlyd, det var ikke åpnet for skjønnsmessige vurderinger. Tanken var at dersom partene kunne forutse hvordan en konflikt ville løses, ville det bli mindre kriminalitet og vold i samfunnet, dette ville bidra til forutberegnelighet og fredelig sameksistens i samfunnet.

Loven fungerte dessverre ikke som den var tenkt. Det store omfanget av regler medførte at det ble svært vanskelig å orientere seg i. I tillegg var det lovtomme rom, og mye motsigende regler som ikke kunne harmoniseres. Loven var dermed ikke så systematisk og ordnet som idealet i Europa tilsa at den burde være. Videre var ikke alle reglene i tråd med naturretten. Ettersom den rasjonelle naturretten var allmenngyldig og universell, gjaldt naturrettens regler ved siden av og uavhengig av norske lover. Problemet med dette var at den strenge rettskildelæren ikke åpnet for at dommerne kunne harmonisere regler eller fylle lovtomme rom med sin avgjørelse. Dette ville være i strid med kongens lov av 1687 og dermed være å gå i mot kongen, og kunne gi grunnlag for å miste dommerembetet.

Løsningen kom med Holberg og hans bok av 1715. Ettersom naturretten var allmenngyldig og gjaldt uavhengig av de norske lovene, kunne ikke de norske lovene være i strid med naturretten. Han mente derfor at man skulle anta at norske regler var gitt i tråd med naturretten. Dermed ville ikke norsk rett være i motstrid. Videre mente Holberg at lovtekst kunne suppleres med hva som var rimelig, for å fylle lovtomme rom. Dermed medførte den rasjonalistiske naturretten at det rimelige større plass igjen i norsk rettskildelære.

Den rasjonelle naturretten og tanken om fredelig sameksistens og fornuft, henger tett sammen med den naturettslige juridiske metoden deduksjon, som kom til Norge fra midten til slutten av 1700-tallet. Det er Rene Descartes som har æren for deduksjon som metode. Han var optiker og hadde erfaring med at alt slett ikke var som det så ut som. Han kjedet seg på fronten et sted i Europa under krig, og begynte å plukke fra hverandre et lommeur. Han undersøkte dermed hver del, og satt det sammen igjen for å få det til å funke. Han mente at for å komme frem til en sikker løsning, må man bruke sikre fremgangsmåter. Dette var opphavet til den deduktive metoden, som preget norsk rettskultur fra midten av 1700-tallet.

Deduksjon handler om å ta en konflikt fra hverandre, undersøke hver del nøye og deretter sette den sammen igjen. Kun på denne måten kunne man forstå konflikten skikkelig. Deduksjon henger sammen med induksjon, som går ut på å slutte et begrep fra kasus. Altså bruker man saksfakta/kasus og slutter et begrep. Et kjent eksempel på induksjon Sunde bruker er at geiter og kyr har fire ben og gjeter i flokk, og dermed danner begrepet “firfotet kreatur”. Det er nå skapt et induktivt begrep. Videre for å dedusere, bruker man begrepet for å slutte på kasus. Eksempelvis kan en se at en katt også har fire bein, men man anerkjenner at den avgjørende faktoren for å være firfotet kreatur er at dyret gjeter i flokk. Ettersom katter ikke gjeter i flokk, omfattes ikke katt av “firfotet kreatur”. Dette er den naturrettslige metoden om induksjon og deduksjon.

Bruk av deduksjon skaper mer sammenheng og systematikk i rettsreglene. I stedet for å ha en regel som innebærer fengelsstraff for å stjele fra ens hus, stabbur, låve, våningshus osv, kan en heller lage en generell regel mot ran. Dermed blir det færre rettsregler og enklere å navigere og orientere seg i, noe som skaper forutberegnelighet.

Videre utvikler naturretten seg til å bli partikulær. Tankene har opphav fra Montesquieu, som mente at lovene var generelle, men at sakene som lovene skulle brukes på var spesielle. Man måtte derfor tilpasse det generelle til det spesielle, for å komme frem til gode løsninger. Dette innebar at den generelle naturretten må justeres opp mot lokale geografiske og typografiske forhold. Deretter kan man bruke naturretten som et aksiom for å sikre at den lokale retten ikke er ufornuftig. Et aksiom er en grunnsetning som en kan utlede rettsregler fra. Et eksempel på et aksiom er en formålsbestemmelse, som man kan bruke som et utgangspunkt når man utleder rettsregler, for å kontrollere at man ikke går utenfor formålet. F. eks. under deduksjon er det nyttig å ha aksiom for å kontrollere at man ikke har dedusert seg for langt vekk fra utgangspunktet.

Disse tankene kommer til Norge gjennom Peder Ancher på starten av 1800- tallet, og innebærer at sedvane fikk større vekt som rettskilde i Norge, ved siden av lover som justeres opp mot det rimelige. Dette var fordi sedvanerett vokste frem som lokal praksis og dermed springer ut av lokale forhold. At man i norsk rett begynte å ta i bruk norske sedvanerettsregler førte til tanker om at Norge var annerledes enn Danmark (som vi var i union med), og at vi trengte egne regler tilpasset Norge. Det er rimelig å anta at dette førte til flere tanker om Norge som selvstendig stat, og dermed bidro til løsrivelsen fra Danmark og utarbeidelsen av Grunnloven i 1814.

Noe som er interessant er at Grunnloven av 1814 ikke er utarbeidet etter den systematikken og ordningen med aksiom som var viktig etter naturretten. Det ser man ved at f. eks. Grunnloven § 3 henger sammen med §§ 49 og 88, i stedet for at samme innhold i disse reglene ble plassert i tre bestemmelser etter hverandre. Likevel ble Grunnloven utarbeidet i hastverk og i stor grad hemmelighet, noe som kan forklare dette.

Fokuset på at Norge måtte ha egne regler utvikler også rettskildelæren, og trekker i retning av rettspositivisme, hvor vi begynte å se hen til positiv rett, altså rettskilder en kunne ha sikkert grep om. F. eks. dommer var nedskrevet, sedvanerett hadde grunnlag langt tilbake i tid osv. Dette var sikre rettskilder.

Ut over 1800-tallet fører naturretten til at det utvikles tanker om menneskerettigheter i Europa. Grunntanken i naturretten om at det gjelder en rett uavhengig av tid og sted, og videreutviklingen i naturretten om at den skal sikre fredelig sameksistens, fører til at det utvikles tanker om
grunnleggende rettigheter som gjelder for alle mennesker i kraft av å være menneske. Dette skjer særlig etter den franske revolusjonen, og får betydning for norsk rettskultur og lovgivning fremover.

Ut over 1900-tallet øker tankene om menneskerettigheter mer og mer. Særlig etter andre verdenskrig i 1945 er det stort fokus på at alle mennesker har grunnleggende rettigheter i kraft av å være mennesker. Dette munner ut i FN konvensjoner og internasjonale traktater om menneskerettigheter som gjelder enda i dag og som preger både normproduksjon, konfliktløsning og juridisk metode i den norske rettskulturen.