Tidligere eksamener var beregnet for tredjeklassinger

Ektefellene Åge og Ørnhild hadde barna Yngve og Yvonne sammen. Under ekteskapet arvet Åge etter

sine foreldre. De hadde ved flere anledninger sagt at det Åge kom til å arve, skulle være hans særeie.

De hadde gjentatt dette i et felles testament som var opprettet i henhold til arveloven § 49 første

ledd, med Yngve og Yvonne som testamentsvitner. Åge var ikke så begeistret for foreldrenes ønske.

Han ønsket å sikre at Ørnhild hadde tilgang til verdiene, dersom han skulle dø før henne. Åge solgte

derfor unna alle eiendelene og plasserte hele formuen i et aksjefond, som han regnet med ville

trygge fremtiden for ham selv og Ørnhild på deres gamle dager. Han ville likevel beholde

fondsandelene for seg selv dersom de skulle bli skilt. Åge og Ørnhild opprettet derfor en ektepakt i

henhold til formkravene i ekteskapsloven § 54, der de avtalte at aksjefondsandelene skulle tilhøre

Åges særeie, men at særeiebestemmelsen ikke skulle gjelde dersom Åge døde.

 

Åge døde brått i 2010, etter å ha fått meningitt (hjernehinnebetennelse). Ørnhild ønsket å overta

aksjefondsandelene i uskifte med Yngve og Yvonne. Barna ønsket derimot at fondet ble skiftet. De

mente at aksjefondsandelene måtte anses som Åges særeie. Ektepaktens bestemmelse om at særeie

ikke skulle gjelde dersom Åge døde kunne ikke være gyldig, da den var i strid med det

besteforeldrene hadde bestemt i sitt testament. Videre hadde alle, inkludert Ørnhild, vært klar over

at arven skulle være Åges særeie. Det skulle ikke bare komme Åge til gode, men også hans barn: At

foreldrene ønsket at arven skulle være Åges særeie, innebar at den ikke skulle kunne overtas i uskifte

av Ørnhild, og at hun heller ikke skulle få en del av den dersom det skulle skiftes etter

ekteskapslovens regler. Dette kunne ikke Åge gyldig endre på, og det måtte gjelde selv om han først

plasserte arven i aksjefond. Ørnhild innrømmet at hun hadde kjent til hva Åges foreldre hadde

ønsket, men mente at det ikke kunne spille noen rolle. Hun mente for det første at Åge stod fritt til å

gjøre som han ville med arven etter foreldrene, da de ikke på gyldig måte hadde gitt noen påbud som

begrenset hans råderett. Hun mente at testamentet var ugyldig, og den eneste måten Åges foreldre

kunne ha begrenset hans råderett på, var ved et gyldig testament. Subsidiært mente hun at Åges

foreldre bare hadde bestemt særeie for det Åge faktisk arvet etter dem. De hadde ikke sagt noe om

hva de ønsket skulle gjelde dersom han solgte unna eiendelene og kjøpte andeler i aksjefond. Det var

dermed under ingen omstendighet truffet et gyldig særeiepåbud for andelene.

 

 

Oppgave 1

Kan Ørnhild overta aksjefondsandelene i uskifte?

Drøft og avgjør spørsmålet ut fra både primære og subsidiære anførsler.

 

Av hensyn til familiefreden valgte Yngve og Yvonne til slutt ikke å bestride ektepakten, og Ørnhild

overtok fondsandelene i uskifte sammen med den øvrige formuen. En tid etter Åges død traff

Ørnhild igjen sin første forelskelse Willy, som flyttet inn til henne i januar 2013. Ørnhild rådet da

over en formue på 10 000 000 kroner, herunder boligeiendommen «Utsikten» som var verdt

4 000 000 kroner. Willy eide verdier for 2 000 000 kroner, i hovedsak i form av et bankinnskudd

som var oppgjør for salg av hans leilighet. Den trengte han ikke lenger da han skulle flytte

sammen med Ørnhild. De valgte ikke å gifte seg, for å slippe at hun måtte skifte med Yngve og

Yvonne. I stedet opprettet Willy og Ørnhild en samlivsavtale, som inneholdt følgende punkter:

 

Alt Ørnhild eier i dag, skal være hennes eneeie, med unntak av «Utsikten».

«Utsikten», som i dag er verdt kr. 4 000 000, skal heretter være i sameie mellom oss, slik at vi

eier ó hver.

Alt Willy eier, som i dag er verdt kr. 2 000 000, skal heretter være i sameie mellom oss, slik at vi

eier ó hver.

Alt vi senere måtte bli eiere av, skal vi eie med ó hver.

Dersom samlivet brytes, skal Ørnhild overta «Utsikten» mot å betale Willy

Dersom Willy dør, skal Ørnhild arve hans ó av «Utsikten».

 

I tråd med punkt 2 utstedte Ørnhild et skjøte på ó av eiendomsretten til «Utsikten» til Willy, som

ble tinglyst. Ørnhild og Willy fortalte ikke om avtalen til Yngve og Yvonne, som hadde reagert

sterkt da moren lot Willy flytte inn til seg uten å skifte med dem. Yngve og Yvonne ble allerede i

februar 2013 klar over at ó av eiendomsretten til «Utsikten» var overført til Willy, da de sjekket

opplysninger i tinglysingsregisteret (grunnboken). De bestemte seg for at de ville kreve at deres

mor skiftet med dem. Ved et søk på internett fant de imidlertid ut at når en gjenlevende ektefelle

sitter i uskifte med avdødes arvinger, kan de kreve skifte av boet når et samboerskap har vart i

minst to år eller samboerne venter barn sammen, jf. arveloven § 24. De antok derfor at de måtte

vente til januar 2015.

 

 

I desember 2014 omkom imidlertid Ørnhild i en ulykke. Under skifteoppgjøret oppstod det en del

uenighet mellom Willy på den ene siden og Yngve og Yvonne. Barna, som først nå ble klar over

detaljene i samlivsavtalen, krevde overføringen av ó av «Utsikten» omstøtt. De anførte for det

første at avtalen ikke var foretatt i testaments form, og det måtte den ha vært for at den skulle

kunne være gyldig overfor arvingene. De støttet det på at avtalen ikke kunne anses som oppfylt,

og heller ikke var ment å skulle oppfylles, så lenge Ørnhild levde. Det kunne ikke være

tilstrekkelig at Willy hadde fått et tinglyst skjøte på halvparten av «Utsikten». Riktignok gjorde det

at Ørnhild ikke kunne overdra eller pantsette hele «Utsikten» uten at Willy var enig i det, men da

avtalen ble inngått, var det svært lite sannsynlig at slike disposisjoner ville bli foretatt. Moren

hadde videre blitt boende på «Utsikten» og levd akkurat som før avtalen ble opprettet. Det kunne

heller ikke spille en rolle at medeierskap for Willy innebar forpliktelser for ham i form av

vedlikehold og økt sannsynlighet for at han ville bidra til utbedringer og lignende. Det samme

gjaldt det faktum at Ørnhild og Willy hadde betalt like mye av forsikring, eiendomsskatt og

kommunale avgifter knyttet til «Utsikten» etter overføringen. Willy hadde heller ikke

gjeldsforpliktelser da avtalen ble inngått, slik at Ørnhild ikke løp noen reell risiko for at «Utsikten»

kunne bli beslaglagt av hans kreditorer. Barna viste dessuten til at dersom Willy og Ørnhild hadde

gått fra hverandre, skulle Ørnhild overta «Utsikten» kun mot å betale tilbake det hun mottok i

henhold til avtalen, og dersom Willy skulle dø først, skulle hun arve hans del.

 

Willy mente derimot at det måtte være tilstrekkelig at han hadde fått utstedt et skjøte som var

tinglyst. Det innebar ikke bare at Ørnhild ikke lenger kunne råde alene over hele «Utsikten», men

også at han kunne råde over sin egen eierandel, og at hans eventuelle kreditorer om nødvendig

kunne tatt beslag i den. Selv om dette var lite sannsynlig, kunne man ikke utelukke slike

muligheter.

 

Dersom samlivsavtalen måtte anses oppfylt mens Ørnhild levde, anførte barna at gjennom

overføringen innebar den en gave som deres mor ikke hadde rett til å foreta. Riktignok fikk

Ørnhild noe tilbake ved at også Willys eiendeler ble i sameie mellom dem, men forskjellen mellom

verdien av halve «Utsikten» og halve Willys formue var stor, noe Ørnhild hadde vært klar over.

Ørnhild hadde ikke vært nødt til å inngå samlivsavtalen, og det kunne ikke spille en rolle at det

også hadde vært i hennes interesse at Willy fikk et eierforhold til «Utsikten». Willy måtte videre ha

forstått at Ørnhild ikke hadde rett til å overføre halve «Utsikten» til ham slik forholdet var.

Willy mente derimot at Ørnhild måtte kunne gjøre som hun ville, selv om hun satt i uskifte,

inkludert å gi gaver. For det andre kunne ikke samlivsavtalen anses å inneholde en gave så lenge

Ørnhild fikk noe tilbake i form av eierskap til halvparten av hans formue. Dessuten hadde Ørnhild

ønsket at han skulle bli medeier av «Utsikten» for å gi ham grunn til å bidra både økonomisk og

med egeninnsats til vedlikehold og utbedringer av den i fremtiden. Videre kunne det ikke spille

noen rolle om samlivsavtalen mot formodning inneholdt en gave, da det ikke kunne sies å være

et tilstrekkelig misforhold mellom størrelsen på gaven og på uskifteformuen. Partene var enige

om at dersom avtalen inneholdt et gaveelement, måtte det tilsvare kr. 1 000 000, altså forskjellen

mellom halve «Utsiktens» verdi og halve Willys formue. Til slutt anførte Willy at kravet under

enhver omstendighet var fremsatt for sent. Han mente at barna måtte ha reagert innen ett år etter

at de ble klar over overføringen. Barna mente derimot at de ikke kunne ha reagert tidligere, da de

ikke kunne kreve skifte før Willy og Ørnhild hadde bodd sammen i to år. Under enhver

omstendighet kunne det ikke være tilstrekkelig at de hadde funnet ut at halve «Utsikten» var

overført, for det betydde jo ikke nødvendigvis at overføringen var en gave. De hadde heller ikke

mulighet til å finne ut av det, i og med at de ikke lenger var på talefot med moren.

 

 

Oppgave 2

Kan barna kreve overføringen av «Utsikten» omstøtt?

Drøft og avgjør spørsmålet ut fra både primære og subsidiære anførsler.

1.
Det overordnede spørsmålet er om Ørnhild kan overta aksjefondsandelene i uskifte.

Hovedregelen i ekteskap er at ektefeller har avtalefrihet om hvordan formuen skal deles ved skilsmisse eller død. Det finnes imidlertid en del unntak fra dette.

I vår sak er det tvist om en ektepakts bestemmelse om at særeie i aksjefondsandeler ikke skal gjelde ved den ene ektefelles død, er ugyldig fordi det strider mot et testament.

Etter ekteskapsloven (lov 4. juli 1991 nr. 4, heretter: el.) § 48 foreligger det en alminnelig rett for en giver eller arvelater å bestemme «en ordning som nevnt i §§ 42 til 44 som vilkår for arven eller gaven» og videre at for arv så må slik ordning fastsettes i «testament», jfr. andre punktum. Som forklart har foreldrene fastsatt at aksjefondsandelene skal være unntatt fra deling, jfr. el. § 42 første ledd.

Ørnhild anfører herunder at vedkommende testament ikke er gyldig, og at Åge derfor kunne gjøre avtaler om formuesordningen som han ville. I vår sak har Åge gjennom ektepakt bestemt en ordning som nevnt i el. § 42 tredje ledd.

Spørsmålet er således om testamentet som foreldrene til Åge opprettet, er gyldig. Rettsvirkningen av at testamentet er gyldig er at Ørnhild bare kan overta særeie i uskifte dersom Yngve og Yvonne (heretter: Y&Y) samtykker, jfr. arveloven (lov 3. mars 1972 nr. 5, heretter: al.) § 9 andre ledd.

Problemstillingen er om testamentet er ugyldig.

Det fremgår av al. § 60 at et testament kjennes ugyldig dersom det er i strid med reglene i «kapitla VIII og XI», som gir regler om hvordan testamenter skal utformes.

Det fremgår av faktum at foreldrene til Åge hadde opprettet et «felles testament» i henhold til al. § 49 første ledd. Hjemmelen til å fastsette felles testament fremgår av § 49 tredje ledd, men faktum tolkes dithen at de har fulgt formkravene etter første ledd. Utgangspunktet er således at testamentet er gyldig.

Det problematiske er imidlertid at Y&Y var testamentsvitner. Etter al. § 61 første ledd første punktum er disposisjoner i testament som er «til føremon for eit av testamentsvitna» ugyldig.

Spørsmålet er om testamentet er til fordel for Y&Y, jfr. al. § 61 første ledd første punktum.

En naturlig språklig forståelse av ordlyden taler for at testamentsvitner ikke kan være vitner til testamenter som gir dem en direkte fordel når en person dør. Dette er også naturlig, da testator kan bli satt under utilbørlig press ved at testamentsvitnene får en fordel av disposisjonen.

Det kan herunder settes tvil om bestemmelser om formuesordningen kan anses å omfattes av «fordel»-begrepet. Bestemmelser om formuesordningen gir jo ikke fordeler i den forstand at de umiddelbart får verdier som selv kan råde over. Av hensyn til rimelighet og kontroll for den som ikke blir tilgodesett, er det imidlertid nærliggende å la slike disposisjoner omfattes av bestemmelsen, da det rent faktisk vil gi virkninger når disposisjonen settes i liv. Her kan en også se til el. § 54 første ledd fjerde punktum, hvor den ene ektefellen ikke trenger å medvirke til inngåelsen av ektepakt dersom disposisjonen «bare er til fordel» for han eller henne. Høyesterett har om denne bestemmelsen fastsatt at ordninger om formuesordningen også omfattes av begrepet. Dersom den ene ektefellen eksempelvis bestemmer en formuesordning etter el. § 42 tredje ledd så trenger som hovedregel ikke den andre ektefellen å medvirke. Dette har også Lødrup og Sverdrup støttet seg til. Denne parallellen gis ikke avgjørende vekt, da rimelighetsbetraktninger klart taler for at ordninger om formuesordningen omfattes av «fordel»-begrepet.

Slik det fremgår av faktum ser det i utgangspunktet ut som Y&Y får en fordel av disposisjonen, dette anfører de også. Det at de selv føler at de får en fordel ved at aksjefondet skal holdes utenfor et eventuelt delingsoppgjør trekker klart i retning av testamentet er til ugyldig.

Det er videre på det rene at de rent faktisk vil få en fordel ved at aksjefondet holdes utenfor delingen, da verdiene tilfaller dem ved at det holdes utenfor et eventuelt uskiftebo, jfr. al. § 9 andre ledd, eller delingen ved et sammensatt skifte etter reglene i ekteskapsloven kap. 12, jfr. § 77. Disse verdiene vil de kunne forbruke som dem vil, ved videre investeringer. Dette trekker i retning av at testamentet er ugyldig.

På den andre siden fremgår det av faktum at alle visste at arven skulle være Åges særeie, til og med Ørnhild. Dette hadde foreldrene til Åge ved flere anledninger gitt uttrykk for. Rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger taler herunder for at det må lempes på hvor strengt loven skal tolkes. Dersom alle var klar over at arven skulle være Åges særeie var det nærmest tatt for gitt at Y&Y ville fått en fordel, hvem som stiller som testamentsvitne kan således ikke ha stor effekt på innholdet i disposisjonen. Dette trekker klart i retning av at testamentet er gyldig.

Det foreligger således et motsetningsforhold mellom en klar lovtekst på den ene siden, og reelle hensyn, herunder rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger, på den andre. Det avgjørende for resultatet blir imidlertid at loven er såpass klar. Dersom en disposisjon er «til føremon» for testamentsvitnene, må den kjennes ugyldig. Dette støttes ytterligere av hensyn til forutberegnelighet og andre rettskildemessige prinsipper.

Testamentet vil således være til fordel for Y&Y, jfr. al. § 61 første ledd første punktum.

Under tvil blir derfor konklusjonen at testamentet er ugyldig.

Ettersom det således foreligger en gyldig ektepakt, blir rettsvirkningen at Ørnhild har rett til å sitte i uskifte med aksjefondets verdier, jfr. al. § 9 første ledd.

Resten av det overordnede spørsmålet vil drøftes subsidiært, forutsatt at testamentet ikke var ugyldig på grunn av habilitetsfeil.

Ørnhild anførte subsidiært at Åges foreldre bare hadde bestemt særeie for det Åge faktisk arvet, da de ikke hadde sagt noe om hva som skulle gjelde dersom han solgte unna eiendelene og kjøpte andeler i aksjefond. Særeiepåbudet måtte således ikke være gyldig for andelene. Y&Y bestred dette og sa at ektefellene ikke kunne bli enige om en ektepakt med et slikt innhold, selv om han brukte arvemidlene på å kjøpe andeler i aksjefond.

Problemstillingen er om særeiepåbudet også gjelder for aksjeandelene.

Hovedregelen er at ektefeller har full råderett over det han eller hun eier eller senere erverver, jfr. el. § 31. Utgangspunktet er således at Åge selv kan bestemme hva han vil gjøre med sine egne midler.

Som forklart innledningsvis har imidlertid foreldrene hans fastsatt en særeieklausul som vilkår for arven etter el. § 48. Dette kan ikke han endre, så fremt det ikke er «særskilt hjemlet eller klart forutsatt av giveren eller arvelateren», jfr. siste punktum.

Det fremgår intet testament av faktum, så det er vanskelig å skulle konstatere at foreldrene til Åge klart forutsatte at han ikke kunne fravike særeiepåbudet. Det er imidlertid nærliggende å anse at deres vilje klart nok var at det han kom til å arve, skulle være hans særeie. Om dette også skal gjelde for ombyttede midler, fremgår ikke klart. Når det ikke fremgår noe annet av faktum vil ombytningsprinsippet kunne anvendes, altså at den ene ektefellen kan ombytte midler som han vil, uten at det skal få negativ virkning for ektefellen, herunder virkning i formuesordningen eller adgangen til å skjevdele.

 

Det fremgår imidlertid av el. § 48 at adgangen til å fravike et særeiepåbud som er satt som vilkår for arven, kan fravikes dersom det er «særskilt hjemlet». En slik særskilt hjemmel finner vi i el. § 49, som regulerer ombytning og avkastning av formue som er særeie.

I bestemmelsen står det at «[d]et som trer i stedet for eiendom som er særeie, blir særeie hvis ikke ektefellene ved ektepakt har bestemt noe annet, eller det er fastsatt av giver eller arvelater». Som forklart så er det ikke holdepunkter i faktum for å slå fast at foreldrene til Åge har fasatt noe om ombytningsadgangen. Av faktum fremgår det imidlertid at ektefellene gjennom ektepakt har fastsatt at andelene i aksjefondet skulle gjøres til felleseie dersom Åge døde. Ettersom andelene i aksjefondet klart nok var særeie, vil bestemmelsen kunne anvendes.

Åge og Ørnhild har således gyldig fraveket særeiepåbudet gjennom ektepakt, jfr. el. § 48, jfr. § 49.

Konklusjonen er at særeiepåbudet ikke gjelder for aksjeandelene.

Konklusjonen på det overordnede spørsmålet er således at Ørnhild kan overta aksjefondsandelene i uskifte.
2.

Det overordnede spørsmålet er om barna kan kreve overføringen av «Utsikten» omstøtt.

Det fremgår av faktum at Y&Y prinsipalt krever halvparten av «Utsikten» omstøtt ettersom samlivsavtalen ikke var foretatt i testaments form. Det er her tale om samlivsavtalen var en livs- eller en dødsdisposisjon.

Dersom samlivsavtalen er en dødsdisposisjon, må den i så fall fastsettes gjennom testaments form, jfr. al. §§ 35 og 53. Dersom det i så fall ikke er gjort det, må den således kjennes ugyldig, og Y&Y kan da omstøte overføringen. I vår sak er det nærliggende å ta utgangspunkt i § 53, da denne gir uttrykk for at formkravene i al. kap. VIII kommer til anvendelse dersom vilkårene i bestemmelsen er til stede.

Det fremgår av al. § 53 at reglene i al. kap. VIII gjelder for «gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død, og gåve som er gitt på dødsleiet». Det er ingen indikasjoner på at samlivsavtalen er skrevt «på dødsleiet».

Problemstillingen er om samlivsavtalen er en «gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død».

Bestemmelsen oppstiller to kumulative vilkår: før det første så må det være tale om en «gåve» og for det andre må gaven være ment å skulle oppfylles «etter at givaren er død».

Første spørsmål er om samlivsavtalen er å anse som en «gåve», jfr. al. § 53.

Gavebegrepet er nøye gjennomgått i teori og praksis. Tradisjonelt må det være tale om en overføring, gjerne vederlagsfritt, som er gitt med hensikt for å berike mottakeren. Her er det viktig å presisere at også gavesalg omfattes av bestemmelsen, således at det kan være tale om en formuesforskyvning, hvor den ene yter betydelig mer enn den andre, i den hensikt å berike mottakeren. Dersom man ikke kan påvise en berikelseshensikt må man objektivisere vurderingen, hvor en bygger på en objektiv gavmildhetsakt. I underettspraksis er det arugmentert for at betydelige misforhold i ytelsene nærmest skaper en presumsjon for gavmildhet.

Det er på det rene at både Ørnhild og Willy yter sin del gjennom samlivsavtalen. Det fremgår imidlertid ikke noe av samlivsavtalen som tilsier at Willy yter noe for å overta en sameieandel i «Utsikten». Det at også hans verdier skulle deles på to, kan ikke anses for å være noe vederlag for å overta eiendommen med 1/2. Det fremgår herunder av faktum at Willy først og fremst solgte sin bolig for å flytte sammen med Ørnhild, da han ikke trengte den mer. Det fremstår således ikke som at han ytet vederlag for å bo hos henne.

Videre er det får holdepunkter i faktum som sier noe om Ørnhilds intensjoner med overføringen, foruten at hun ved å gjøre ham til sameiepart ikke trengte å foreta et skifte med Y&Y. Det er således nærliggende å anse at hun overførte halvparten av «Utsikten» til Willy i den hensikt å berike ham. Når han i tillegg får overført verdier tilsvarende 2 millioner kroner vederlagsfritt, vil det også være en presumsjon for at hun gjør det med berikelseshensikt.

Samlivsavtalen er således å anse som en «gåve», jfr. al. § 53.

Neste spørsmål er om samlivsavtalen var «meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død», jfr. al. § 53.

Det er uttalt i rettspraksis at vurderingen beror på om overføringen innebåret, eller var ment å innebære, en realitet for giveren eller mottakeren etter giverens død. Vurderingen må bero på en konkret helhetsvurdering av virkningen for giveren, jfr. Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589. Dersom overføringen således først fikk virkning etter at Ørnhild døde, må overføringen anses for å være en dødsdisposisjon.

Det fremgår av faktum at Willy hadde fått utstedt skjøte på at han nå eide halvparten av «Utsikten», på den måte at Ørnhild ikke kunne ha samme juridiske rådighet over hele eiendommen som hun hadde før overføringen. I utgangspunktet kan ikke slike formaliteter være avgjørende for om noe er å anse som en livsdisposisjon, da det i alle tilfeller er de reelle forhold som må være avgjørende.

Det er lite holdepunkter i faktum som tilsier hvordan forholdet mellom samboerne var før avtalen fant sted. Det er således vanskelig å se hvor reell overføringen var for dem.

Y&Y kan imidlertid ikke høres med anførselen om at pantsettelse eller avhendelse av hele «Utsikten» uansett ikke ville blitt foretatt, ettersom hun uansett ville blitt boende på eiendommen. Det blir i så fall spekulasjon. I rettspraksis har slike anførseler ikke blitt gitt medhold.

De anførte videre at det ikke spilte noen rolle at medeierskap også fulgte med en del underholdsforpliktelser i forbindelse med eiendommen for Willy. Det fremgår herunder av faktum at Willy hadde vært med på å betale forsikring, eiendomsskatt og kommunale avgifter knyttet til eiendommen etter overføringen. Om han også gjorde dette før overføringen fremgår ikke, det er således nærliggende å anslå at dette først ble reellt etter overføringen. Det at man nedbetaler ulike forpliktelser sammen med den andre sameier, trekker i retning av at overføringen ikke var ment å oppfylles etter Ørnhild sin død.

Det at Willy ikke hadde noen gjeldsforpliktelser da avtalen ble inngått, slik at Ørnhild ikke løp noen reell risiko for at «Utsikten» kunne bli beslaglagt av hans kreditorer, kan heller ikke gis noen avgjørende vekt for at avtalen er en dødsdisposisjon. Uansett ville det ikke gjort noe med realiteten av samlivsavtalen om kreditorer tok beslag i hans sameieandel.

Barna viste til slutt til samlivsavtalens punkter om at dersom Willy og Ørnhild hadde gått fra hverandre, skulle Ørnhild overta «Utsikten» kun mot å betale det hun mottok i henhold til avtalen, og dersom Willy skulle dø først, skulle hun arve hans del. Anførselen peker dithen at overføringen ikke ville vært noen realitet dersom samlivet på en eller annen måte ville blitt brutt. Rent isolert så er dette riktig, da hun uansett vil være på samme sted økonomisk som hun var dersom samlivsavtalen ikke ble underskrevet, ved et eventuelt brudd.

Det er imidlertid den nåværende realitet som er av betydning, da vilkåret for at det er en dødsdisposisjon er om gaven var «meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død» (min kursivering). Samboerne kan i fellesskap selv råde over eiendommen som dem vil slik det står nå. Det at man videre sikrer seg ved et eventuelt brudd er svært naturlig i samboer- og ekteskapsforhold.

Til tross for at det er få holdepunkter i faktum, så fremstår det som at overføringen var ment å innebære en realitet for Ørnhild og Willy, da han i alle tilfeller var med på å dekke diverse utgifter ved boligen. I rettspraksis har også dette vært et moment som trekker i retning av at det er foretatt en livsdisposisjon, iallfall der dette ikke har vært gjort før gaven ble gitt. Et sterkt moment under dette var at hun var motivert av at hun nettopp kunne bidra økonomisk og ved egeninnsats. Av hensyn til Ørnhild er også dette et rimelig resultat.

Konklusjonen er at samlivsavtalen ikke er en dødsdisposisjon. Den er således ikke en «gåve som er meint å skulle oppfyllast etter givarens død», jfr. al. § 53.

Y&Y anførte videre at selv om samlivsavtalen måtte anses oppfylt mens Ørnhild levde, måtte overføringen innebære en gave som hun ikke hadde rett til å foreta.

Hovedregelen er at gjenlevende ektemake rår i levende live som ein eier «over alt som høyrer til buet», jfr. al. § 18 første ledd. Utgangspunktet er således at hun har både faktisk og juridisk rådighet over alt som hører til boet. Bestemmelsen gir imidlertid unntak for disposisjoner som «særskilt er fastsette», jfr. al. § 18 første ledd.

Et slikt unntak finner vi i al. § 19.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at gjenlevende ektemake som sitter i uskiftet bo, må «ikkje utan samtykke frå arvingane gi bort fast eigedom, eller gi andre gåver som står i mishøve til formuen i buet». Ettersom hun gjorde Willy til sameier i eiendommen tilsvarende en halvpart av verdien, er det vilkåret om at hun ikke må gi gaver som står i et misforhold til formuen i boet som er relevant. Dersom hun så har gitt slik gave uten samtykke, «kan kvar av arvingane få gåva omstøytt ved dom», jfr. al. § 19 andre ledd.

Problemstillingen er om samlivsavtalen var en gave «som står i mishøve til formuen i buet», jfr. al. § 19 første ledd. Som allerede drøftet ovenfor, så er samlivsavtalen å anse som en «gåve».

En naturlig språklig forståelse av ordlyden taler for at man ikke skal kunne overføre verdier som langt overstiger formuen til resten av boet. I juridisk teori har det vært uenighet om hvor stort misforholdet skal være for at en skal tale om at gaven står i et misforhold. Det synes imidlertid å være konsensus til Asland sitt utgangspunkt om at dersom en gaveoverføring overstiger 30 pst av verdien til resten av boet, vil den bare unntaksfritt kunne være gyldig. Uansett er det enighet i at det må bero på en konkret vurdering.

I vår sak er partene enige om at misforholdet står på 1 million, altså forskjellen mellom halve verdien av «Utsikten» og Willys formue. Forskjellen står seg altså på 50 prostent. Det er således tale om et betydelig misforhold. Når det er tale om et såpass stort misforhold, anses disposisjonen for å være ugyldig etter al. § 19.

Konklusjonen er at gaven står i et misforhold til boet, jfr. al. § 19 første ledd. Utgangspunktet er således at de kan kreve «Utsikten» omstøtet etter § 19 andre ledd..

Det fremgår videre i bestemmelsen et unntak det som er drøftet ovenfor dersom «gåvemottakaren skjøna eller burde ha skjøna» at giveren ikke hadde rett til å gi gaven. Det er altså krav om aktsom god tro fra gavemottaker. I juridisk teori og praksis er det oppstilt at han ikke kan være i ond tro angående at giveren sitter i uskifte og at gaven står i et misforhold til verdien av boet.

Problemstillingen er om Willy var i aktsom god tro, jfr. al. § 19 andre ledd.

Det er på det rene at Willy kjenner til at Ørnhild sitter i uskifte, noe som vil trekke i retning av at han ikke er i aktsom god tro. Det er imidlertid ingen holdepunkter i faktum som tilsier at han er i ond tro hva angår gavens størrelse, dette gir han også uttrykk for at han ikke er, da han gjentatt gir uttrykk for at gaven ikke står i et misforhold.

Konklusjonen er at Willy var i aktsom god tro, jfr. al. § 19 andre ledd.

Til slutt ble det anført at barna reagerte for sent. Dette bestred barna, i all den tid de ikke kunne krevd skifte før Willy og Ørnhild hadde bodd sammen i to år.

Søksmålsfristen for å omstøte fremgår av § 19 andre ledd siste punktum. Der er det gitt en tidsfrist på «eitt år» etter at arvingen fikk kunnskap om «gåva».

Det at Y&Y anfører at de måtte vente i to år på å kreve skifte har ikke betydning for § 19, da den oppstiller frist for å kreve omstøtelse. Dette er noe arvinger kan gjøre til tross for at samboere ikke har vært sammen i over to år. Deres anførsel kan ikke føre frem.

Det fremgår ytterligere av faktum at Y&Y i februar 2013 var klar over at halvparten av «utsikten» var overført til Willy. Det er gått mer enn ett år.

De hadde fremsatt for sent

 

De kan ikke kreve omstøte

*
Det følgende er ikke skrevet på eksamen eller en del av oppgaven.

Som du ser så hadde jeg ikke tid til å fullføre konklusjonen og et par setninger mot slutten av oppgaven. Regner med at du forstår hva som skal stå der!