(OBS! Hjemmeeksamen)
Peder Ås studerte jus på tredje året ved Universitetet i Storevik. Nå som det var hjemmeeksamen, hadde han fått sin venninne Marte Kirkerud som gikk på femte året på master i rettsvitenskap, til å hjelpe seg under eksamen. Peder mente dette var den enkleste måten å få god karakter på. – Det ville krevd mye mer tid og planlegging om han faktisk skulle forberedt seg nok til å få en god karakter på egenhånd. Gjennomføringen av hjemmeeksamenen gikk som smurt. De to hadde samarbeidet godt og Marte mente oppgaven var «barnemat».
Da eksamen var overstått hadde Peder møtt medstudenter til en koronasikker feiring i Storevik- parken. De andre studentene fortalte hvordan de hadde fått tidsnød under eksamen og flere fryktet at de hadde gjort det skikkelig dårlig. Peder begynte å kjenne på dårlig samvittighet. Utover kvelden, med stadig mer alkohol «innabords», betrodde Peder seg til studiekameraten Hans Tastad. Hans var i godt lag og synes ikke dette gjorde så mye. Han trodde selv han hadde gjort det riktig godt, og hvorvidt Peder også gjorde det godt selv om det var ved hjelp av fusk, betydde lite fra eller til for Hans.
Da sensuren falt, viste det seg at Hans Tastad hadde det gjort det heller dårlig på eksamen. Både Peder og Hans hadde søkt stilling som hjelpelærer. Da de ettersendte resultatet fra siste eksamen til den emneansvarlige som vurderte søkerne til stillingen, ble Peder foretrukket fordi han hadde bedre karakter enn Hans på denne eksamenen. Hans kjente hvordan følelsen av å ha blitt forbigått på feil grunnlag, vokste til bitterhet og sinne. Det endte med at Hans ringte til konsulent Adam Mårsen ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Storevik og fortalte om Peders eksamensfusk.
Adam Mårsen startet umiddelbart arbeidet med å forberede en sak om annullering av Peders eksamen og utvisning av Peder fra universitetet på grunn av fusk. Adam syntes saken virket åpenbar, men skulle gjerne hatt mer dokumentasjon for fuskingen. Adam kontaktet Hans og spurte om det var andre som kunne underbygge opplysningene om fusk. Hans fortalte da at det var Marte Kirkerud som hadde hjulpet Peder, og at hun kanskje ville være villig til å «lette på sin samvittighet». Adam ble forskrekket. Marte var hans kusine. De hadde riktignok hatt svært lite kontakt opp igjennom, men tross alt – familieforholdet ville jo alltid binde dem sammen. Dessuten møtte foreldrene til Adam og Marte hverandre jevnlig i en felles vinklubb, og på den måten ble Adam holdt ganske oppdatert om hvordan det gikk med kusinen. Ved å ha medvirket til eksamensfusk, risikerte også Marte utestengning fra universitetet. Adam gjorde derfor ikke noe med opplysningene om Marte, og sendte saken over til universitetsstyret.
Universitetsstyret er en del av universitetet, og som øverste instans på universitetet var det styret som avgjorde blant annet fuskesaker. Adam hadde i sin forberedelse av saken for styret skrevet forslag om at styret skulle treffe vedtak om annullering av eksamen og utestenging fra universitetet i ett år, jf. universitets- og høyskoleloven §§ 4-7 første ledd bokstav b) og 4-8 tredje ledd.
Spørsmål 1: Har universitetet så langt i saksbehandlingen overholdt forvaltningslovens krav til habilitet, varsling, plikt til å nedtegne opplysninger og tilstrekkelig opplysning av saken?
Journalisten Petra Fransen i avisen Storevik Tidende hadde fått med seg at bruken av hjemmeeksamener som følge av koronarestriksjoner, hadde ført til mer eksamensfusk blant studentene. Hun ønsket å lage et oppslag om dette og ba om innsyn i universitetets fuskesaker fra siste semester. Universitetet svarte at det ikke var aktuelt å gi innsyn i disse sakene. For det første inneholdt sakene taushetsbelagte opplysninger og for det andre arbeidet administrasjonene allerede sene kvelder på grunn av den store økningen i fuskesaker og kunne derfor ikke kunne påta seg anonymisering av de taushetsbelagte opplysningene, anførte universitetet.
Spørsmål 2: Hadde Petra Fransen krav på innsyn i fuskesakene fra siste semester?
Petra Fransen samlet det hun fant av informasjon om fuskesaker fra internett. Hun kom over Facebook-profilen til Hans Tastad. Der hadde Hans nylig lagt ut hele historien om Peders eksamensfusk på Facebook-siden sin. Petra tok skjermdump av Hans’ Facebook-side og sendte den til Universitetet i Storevik sammen med en anmodning om innsyn i Peders fuskesak. Universitetet avslo igjen.
Spørsmål 3: Hadde Petra rett til innsyn i Peders fuskesak?
Da Petra ikke fikk innsyn i saken, tok hun kontakt med Hans Tastad som sa seg villig til å bidra til en avisartikkel. To dager senere stod hele historien om hvordan Peder hadde fått hjelp av Marte under eksamen og hvordan Hans var blitt forbigått til stillingen som hjelpelærer, på trykk.
Internt på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Storevik var det blitt oppstyr da Adam Mårsen under lunsjen hadde fortalt sine kolleger om den pågående fuskesaken Peder Ås var part i. Den emneansvarlige som hadde ansatt Peder som hjelpelærer, ble skuffet og sint. Da den emneansvarlige senere leste Hans Tastads historie i Storevik Tidende, mente hun at noe måtte gjøres. Ikke bare så Peder ut til å ha blitt ansatt på feil premisser, men på grunn av avisartikkelen ville «alle», og ikke minst de yngre studentene, få vite at hjelpelæreren var involvert i eksamensfusk og likevel hadde fått en ettertraktet stilling ved universitetet. Tilsettingsvedtaket ble derfor omgjort og Hans fikk stillingen.
Peder var blitt rasende da han hadde lest avisartikkelen. Han ble om mulig enda sintere da han forstod at universitetet hadde opprettet en fuskesak mot ham – uten at han var blitt varslet. Nå gjaldt det å beholde stillingen som hjelpelærer. Peder hevdet at det ikke var grunnlag for omgjøring fordi fuskesaken var ikke avgjort. Peder mente selv at han åpenbart ikke ville bli utestengt når styret bare hadde Hans’ påstand om fusk å bygge saken på. Peder ville nekte for fusk, og da ville det bli Hans’ ord mot Peders. – Og hvem trodde på alt som stod i avisen? En avisartikkel var ikke bevis for noe som helst, mente Peder. Den emneansvarlige ved Det juridiske fakultet mente oppslaget i avisen og den pågående fuskesaken gav god nok grunn til omgjøring av ansettelsen.
Spørsmål 4: Var det hjemmel for å omgjøre ansettelsesvedtaket etter det ulovfestede grunnlaget for omgjøring som det vises til i forvaltningsloven § 35 femte ledd?
Spørsmål 5: Brøt Adam Mårsen taushetsplikten etter forvaltningsloven?
(OBS! Hjemmeeksamen)
(Karakter: A)
Oppgave 1:
Den overordnede problemstillingen er om universitetet har overholdt forvaltningslovens regler om habilitet, varsling, plikt til å nedtegne opplysninger og tilstrekkelig opplysning av saken.
Universitet i Storevik må anses som et «organ for (..) stat», jf. lov 10. februar om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, heretter fvl.), § 1. Forvaltningsloven kommer følgelig til anvendelse.
Det fremkommer av fvl. § 3 at kapitlene IV-VI får anvendelse ved saker som gjelder “enkeltvedtak”.
Spørsmålet blir følgelig om vedtak om annullering av Peders eksamen og utestenging fra universitetet gjelder et “enkeltvedtak”.
Et enkeltvedtak er en “avgjørelse” som utøves av “offentlige myndighet” som er bestemmende for “rettigheter eller plikter” til “en eller flere bestemte personer”, jf. Fvl. § 2 bokstav a og b.
Ordlyden av en “avgjørelse” tilsier at det er tale om en disposisjon som har ført til en beslutning. Det er klart at dersom vedtaket fører frem vil dette være en beslutning.
Videre er det klart at vedtaket er utført av Universitet som er å anse underlagt offentlig myndighetsutøvelse.
Det springende punkt er om utvisningen er “bestemmende” for “rettigheter og plikter” for Peder.
Etter en alminnelig språklig forståelse av “rettigheter” må dette forstås som en vid formulering. Denne tolkningen støttes av forarbeidene. Forarbeidene presiserer at begrepet ikke kun omfatter sammensatte posisjoner, men også enkeltstående krav. “Rettigheter” kan også forstås som “rettsstilling”, jf. Ot.prp. Nr. 3 (1967-77). Avgjørelsen må således være “bestemmende” for noens “rettsstilling”.
Formuleringen “bestemmende” tilsier at det foreligger en rettslig bindende disposisjon. Det kan omhandle avgjørelser som går ut på å stifte, oppheve eller begrense en rett eller plikt. Det avgrenses fra prosessledende beslutninger i forbindelse med en bestemt sak.
Det fremkommer av faktum at Peder vil i verste konsekvens få eksamen annullert og bli utestengt fra universitet. Dette vil være et inngripende vedtak som fører til at Peder vil bli forsinket i sitt utdanningsløp, og således fratatt retten til et års utdanning. Det er klart at vedtaket er «bestemmende» for Peders «rettigheter og plikter».
Ettersom vedtaket ikke er truffet må utrykket “saker som gjelder enkeltvedtak” i § 3, tolkes slik at reglene om saksforberedelse får anvendelse i saker som kan resultere i enkeltvedtak.
Det er tale om et «enkeltvedtak» og reglene i IV-VI får følgelig anvendelse, jf. Fvl. § 3.
Spørsmålet blir således om Universitetet har brutt reglene om habilitet.
Reglene “om ugildhet” fremkommer av kapittel II og er ikke underlagt begrensinger om enkeltvedtak etter fvl. § 3.
Habilitetskravene følger av fvl. § 6. Bestemmelsen fastslår at en “offentlig tjenestemann” er inhabil til å “tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse” eller til å “treffe avgjørelse” i en forvaltningssak.
Adam vil ikke gå under betegnelsen «offentlig tjenestemann». Fvl. § 10 utvider kretsen til “enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan”. Det er klart at Adam utfører arbeid for Universitetet, som er et forvaltningsorgan i lovens forstand, jf. § 1.
Det er videre klart at vedkommende skal “tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse”, jf. § 6 (1).
Fvl. § 6 (1) oppstiller en rekke tilfeller som fører til automatisk inhabilitet. Disse kommer ikke til anvendelse i det foreliggende.
Det fremkommer av § 6 (2) at en offentlig tjenestemann er inhabil dersom “særegne forhold” foreligger som er “egnet til å svekke tilliten” til hans upartiskhet.
Spørsmålet videre er om Adams håndtering av opplysningene om Marte faller under “særegne forhold”.
Ut ifra en alminnelig språklig forståelse av “særegne forhold” foreligger det en høy terskel for anvendelse. Det vil hovedsakelig være tale om forhold som er utenom det vanlige, jf. ordvalget “særegne”. Det må således foreligge en spesiell situasjon som rent objektivt sett kan svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet. Riktignok har sivilombudsmannen presisert at forholdene ikke behøver å være av unik karakter.
Det fremkommer av faktum at Marte var kusinen til Adam. Dette kan være en antydning til at Adam kan opptre upartisk ettersom de er i slekt. Dessuten fremkommer det av faktum at Adam ble «oppdatert med hvordan det gikk med kusinen». Dette taler for at det foreligger særegne forhold.
På den annen side fremgår det av faktum at de hadde «lite kontakt». Ettersom vilkåret henviser til at tilfelle må være «særegent» kan dette tale for at det ikke er nok til å konstatere inhabilitet.
Likevel møtte «foreldrene til Adam og Marte» hverandre jevnlig. Ettersom foreldrene har en nær tilknytning kan dette være med på å forsterke forholdet mellom Marte og Adam. Dette kan tale for at det foreligger særegne forhold.
Spørsmålet blir således om Adams forhold til Marte er «egnet til å svekke tilliten» til hans upartiskhet.
Videre fremkommer det av ordlyden at vedkommende må være “egnet til å svekke tilliten” til hans upartiskhet. Det avgjørende i vurderingen vil være om de ytre forholdene objektivt sett er egnet til å svekke tilliten. Rettssikkerhetshensyn og god forvaltningsskikk fastslår at forvaltningen skal behandle saker med et objektivt syn.
Det fremkommer av faktum at Adam “ikke gjorde noe med opplysningene om Marte”. Dette er en sterk indikasjon på at forholdene er egnet til å svekke tilliten til Adam. Dersom han hadde formidlet opplysningene videre kunne dette således bidratt til å ikke konstatere inhabilitet. Ettersom Adam velger å utelate opplysninger som er relevant i henhold til saken, taler dette for at han er «egnet til å svekke» tilliten til hans upartiskhet.
Ut ifra en samlet vurdering basert på Adams og Martes forhold, samt hans handlinger taler dette for at Adam er inhabil etter fvl. § 6.
Underkonklusjonen er at Adam er inhabil etter § 6. Spørsmålet videre er om reglene om varsling er overholdt.
Hovedregelen om forhåndsvarsling fremkommer av fvl. § 16. Bestemmelsen fastslår at en “part” som ikke allerede ved søknad eller annen måte har “uttalt seg i saken skal varsles”.
Spørsmålet er følgelig om Peder er part i saken.
Det fremgår av fvl. § 2 bokstav e at en “part” er en person som avgjørelsen “retter seg mot” eller “direkte gjelder”.
Ordlyden av “direkte gjelder” tilsier at avgjørelsen må ha en direkte rettsvirkning for vedkommende. Forarbeidende har imidlertid presisert at en kan få partsstatus dersom vedtaket får sterk påvirkning for personene.
Det er på det rene at vedtaket fører til en rettsvirkning for Peder, og han er således «part» i saken.
Det fremkommer av § 16 (1) at en part skal få «uttalt seg i saken». Ut ifra ordlyden vil dette tolkes slik at en part som ikke allerede har fått redegjort for sine synspunkter skal få mulighet til dette.
Bestemmelsen oppstiller et «skal» vilkår, og det er dermed ikke anledning til å avvike fra saksbehandlingsregelen.
Det fremkommer av faktum at Peder ikke får noen form for varsling eller ei mulighet til å uttale seg om opplysningene som er fremkommet. Hensynet til kontradiksjon og rettssikkerhet tilsier at begge parter i saken skal ha mulighet til å forsvare påstander om seg, samt belyse sine sider av saken. Dette er imidlertid ikke overholdt av universitetet.
Underkonklusjonen er at varslingsplikten etter § 16 ikke er overholdt.
Spørsmålet er således om plikten til å nedtegne opplysninger er overholdt av universitet.
Det fremkommer av fvl. § 11 bokstav d (2) at «opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen» skal såvidt mulig «nedtegnes» eller «protokolleres».
Det springende punkt er om opplysningene er nedtegnet eller protokollert.
Ut ifra en ordlydstolkning vil «betydning for avgjørelsen» tilsi at det kun er opplysninger som har en påvirkning på utfallet som skal nedtegnes eller protokolleres. Sivilombudsmannen har lagt til grunn at det kun er opplysninger som er avgjørende eller av relevans som skal nedtegnes.
Det fremkommer av faktum at Adam kontaktet Hans og fikk
således opplysninger om at Marte hadde hjulpet Peder. I tillegg foregikk det en samtale mellom Adam og Hans om Peders eksamensfusk. Det fremkommer ingen holdepunkter for at dette er nedtegnet eller protokollert. Det vil ut ifra informasjonens karakter være å anse som vesentlig for saken, og dermed omfattes av plikten etter § 11 (2) bokstav d.
Plikten etter § 11 bokstav d må anses som ikke overholdt. Spørsmålet er videre om saken er tilstrekkelig opplyst.
Forvaltningens utredning- og informasjonsplikt fremkommer av fvl. § 17. Bestemmelsen fastslår at saken skal være så “godt opplyst som mulig”.
Spørsmålet er følgelig om saken er så “godt opplyst som mulig”.
En ordlydstolkning tilsier at organet må belyse alle mulige sider av saken før vedtaket treffes. Det må imidlertid tas høyde for forvaltningens mulighet og kapasitet til å opplyse saken, jf. formuleringen “som mulig”. Dette må ses i henhold til hensynet om effektivitet og ressursbruk.
Forarbeidende presiserer at det må oppstilles et rimelighetskrav ut ifra sakens karakter. Det følger av isene-dommen (Rt-1981-745) at begrunnelsesplikten etter fvl. § 25 skjerpes ved inngripende saker. Dette har overføringsverdi til fvl. § 17 ettersom det stilles høyere krav til sakens utredning ved inngripende og omfattende vedtak.
Sakens karakter kan ikke anses som alvorlig ettersom det er tale om utestengelse av universitet.
Forvaltningens utredningsplikt kan på bakgrunn av dette ha noe lavere krav enn ved et vedtak som i Isene-dommen. Dette taler for at saken er så «godt opplyst som mulig».
På den annen side fremkommer det av faktum at Adam skulle hatt mer «dokumentasjon for fuskingen». Etter han fikk opplysningene om Marte, valgte han imidlertid å ikke gjøre noe med dette. Rettssikkerhetshensynet gjør seg gjeldende. Forvaltingen har plikt til å undersøke samtlige opplysninger og relevante momenter som det bør bli tatt stilling til under
saksbehandlingen. Dette kan tale for at saken ikke er så godt opplyst som mulig.
Dessuten må hensynet til kontradiksjon gjøre seg gjeldende i denne sammenheng. Forvaltningsorganet har plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig. I dette ligger det en forutsetning om at den annen part skal ha mulighet til å forsvare uttalelser som er sagt om vedkommende. Det er i tråd med god forvaltningsskikk å belyse begge sider av saken, noe som forvaltningen ikke har overholdt i det foregående.
Ut ifra det foreliggende må det være nærliggende å anse saken som ikke så “godt opplyst som mulig”.
Underkonklusjonen er at plikten til tilstrekkelig opplysning av saken ikke er overholdt.
Konklusjonen er at Universitetet ikke har overholdt forvaltningslovens plikt etter § 6, § 16, § 11 bokstav d og § 17.
Oppgave 2:
Den sentrale problemstillingen er om Petra Fransen kan kreve innsyn i fuskesakene fra siste semester.
Det er kun en “part” som kan få innsyn etter forvaltningsloven, jf. Fvl. § 18 (1). Det er klart at Petra Fransen ikke går under denne beskrivelsen, og har dermed ikke innsynsrett etter forvaltningsloven.
Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (heretter offl.) gir en utvidet adgang til innsyn.
Lovens virkeområde fremkommer av offl. § 2. Universitetet er underlagt staten, jf. Offl. § 2 bokstav a.
Spørsmålet er således om Petra har rett til innsyn etter offentleglova.
Hovedregelen om innsyn fremkommer av offl. § 3. Bestemmelsen fastslår at “alle” kan kreve innsyn i “saksdokument, journalar og liknande register”.
Ut fra en alminnelig språklig forståelse av “alle”, kan enhver person kreve innsyn etter bestemmelsen. Forarbeidene har presisert at begrepet skal tolkes bokstavelig. Det er på det rene at Petra kan kreve innsyn etter denne formuleringen.
Videre er det tale om “saksdokumenter”. Det springende punkt er om fuskesakene er et “saksdokument (..) for organet”.
Definisjonen av et saksdokument fremgår av offl. § 4 (1) som fastslår at det er en “logisk avgrensa informasjonsmengd” som er lagra på et “medium for seinere lesing, lytting, framsyning, overføring eller liknande”. Definisjonen er teknologinøytral. Fuskesakene vil således omfattes av denne beskrivelsen.
Videre fastslår offl. § 28 at innsynskravet må gjelde “i rimeleg utstrekning saker av ein bestemt art”. Det springende punkt er om innsynskravet gjelder i rimelig utstrekning av en bestemt art.
Ut ifra en alminnelig språklig forståelse vil «rimelig utstrekning» rette seg til at innsynskravet ikke er ubegrenset slik at man kan be om uendelig innsyn i forvaltningens dokumenter. Kravet må begrenses slik at det er oppnåelig for forvaltningen å selektere informasjonen og bruke ressurser på saken.
Det fremkommer av faktum at Petra ønsker innsyn i «fuskesaker fra det siste semesteret». Dette vil naturligvis være skjønnsmessig og variere fra skole til skole. Likevel er det nærliggende å fastslå at det ikke vil være tale om «urimelig» mye mengder, da fuskesaker ikke oppstår regelmessig. Det må dermed være hensiktsmessig å fastslå at innsynskravet er i rimelig utstrekning av en bestemt art.
Videre anfører universitetet at dokumentene inneholder «taushetsbelagte opplysninger». Spørsmålet blir således om innsynskravet må vike for de taushetsbelagte opplysningene.
Det fremkommer unntak fra innsynsretten i offl. § 13 som fastslår at «opplysninger som er underlagt taushetsplikt i (..) lov» er unntatt fra innsyn. Det må videre bli sett hen til fvl. § 13 om reglene for taushetsplikt.
Det fremgår av fvl. § 13 bokstav a at opplysninger om noens «personlige forhold» vil være unntatt fra innsyn.
Det springende punkt er om fuskesakene inneholder opplysninger av denne kategorien.
Ut ifra en alminnelig språklig forståelse av “noens personlige forhold” tilsier dette opplysninger som er private eller sensitive. Det må foretas en objektiv vurdering om hva folk flest ønsker å unnta offentligheten. Hvilke personopplysninger utover de som fremkommer av andre ledd beror på en konkret vurdering av opplysningenes art og beskyttelsesbehov til den som opplysningen gjelder.
Det er klart at informasjon om hvem som er blitt tatt for fusk er å anse som en «sensitiv» opplysning. Dette er noe de aller fleste vil ha unntatt fra offentligheten ettersom det vil være av privat art og kreve et beskyttelsesbehov fra andre medstudenter for de som er blitt tatt i fusk.
Opplysningene som fremkommer av dokumentet vil dermed inneholde noens «personlige forhold», og dermed være unntatt fra innsyn.
Videre anfører universitet at det vil være meget ressurskrevende å fjerne alle de taushetsbelagte opplysningen fra dokumentet.
Spørsmålet er følgelig om Universitetet kan unnta resten av dokumentene fra innsyn, jf. Offl § 12.
Det fremkommer av offl. § 12 (1) bokstav b at kommunen kan gjøre unntak fra resten av dokumentet dersom det vil være “urimelig arbeidskrevende” for organet å skille ut de taushetsbelagte opplysningene som kan unntas etter fvl. § 13.
Ut ifra en ordlydstolkning av “urimelig arbeidskrevende” vil formuleringen tilsi en høy terskel for anvendelse. Det kan tolkes som at det må være belastende for organets tids- og ressursbruk for at unntaket skal komme til anvendelse. Det følger av juridisk teori at om dokumentmengden er stor og opplysningene er spredt utover, kan dette være nok til at vilkåret er oppfylt.
Formålet bak offentlegloven er at forvaltningen skal være “open og gjennomsiktig” for å styrke informasjons- og ytringsfrihet, den demokratiske deltakelsen, rettssikkerheten for enkelte og tilliten til det offentlige. Det kan dermed antas at en unntaksadgang vil være snever i lys av dette.
På en side vil formålet tale for at Petra Fransen skal få innsyn i resten av dokumentet da dette er med på å styrke hensynene bak loven.
På den annen side anfører universitetet at det er blitt en stor økning i fuskesaker og at administrasjonen allerede jobber sene kvelder på bakgrunn av dette. Ut ifra hensynet til forvaltningens ressursbruk, taler dette for at universitet kan unnta resten av dokumentet fra innsyn da dette vil være «urimelig arbeidskrevende».
På bakgrunn av økning i fuskesaker, samt forvaltningens ressurser på nåværende tidspunkt taler dette for at Petra ikke kan få innsyn i resten av dokumentet.
Konklusjonen blir at Petra ikke har rett til innsyn i fuskesakene.
Oppgave 3:
Den overordnede problemstillingen er om Petra har rett til innsyn i Peders fuskesak.
Petra Fransen er ikke part i saken, jf. Oppg 2. Offentlegloven kommer følgelig til anvendelse.
Videre vil virkeområde etter offl §§ 2 være oppfylt, jf. Tidligere drøftelse.
Hovedregelen fremkommer av offl. § 3. Bestemmelsen fastslår at “alle” kan kreve innsyn i “saksdokument, journalar og liknande register”.
Det er videre på det rene at Petra krever innsyn i “en bestemt sak”, jf. offl. § 28.
Det fremstilles et unntak fra hovedregelen i offl. § 3. Det følger av offl. § 13
at opplysninger som er «underlagt taushetsplikt i lov» er unntatt fra innsyn. Fvl. § 13 oppstiller beskyttelse for noen «personlige forhold».
Det er klart at fuskesaken til Peder er å anse som noen personlige forhold, jf. Tidligere drøftelse.
Således fremkommer det av fvl. § 13 bokstav a nr. 3 at opplysninger som er «alminnelig kjent» eller «alminnelig tilgjengelig andre steder» ikke behøver å hemmeligholdes.
Spørsmålet er følgelig om de taushetsbelagte opplysningene om Peders fuskesak er «alminnelig kjent».
Ordlyden tilsier at de taushetsbelagte opplysningene må ha blitt offentliggjort og tilgjengelig for samfunnet.
Det fremkommer av faktum at Hans har publisert historien til Peders fuskesak på plattformen Facebook. Plattformen er et medium som er tilgjengelig for alle og enhver, og dette kan dermed tale for at opplysningen er alminnelig kjent.
På en annen side må det i tråd med rimelighetshensyn vektlegges at det er en annen person som har publisert opplysningene, og ikke Peder selv. Dette kan tale for at det vil være urimelig å anse opplysningene som alminnelig kjent da Peder ikke selv har samtykket til dette.
Videre må det vektlegges om det kun er vedkommendes nærmeste som har fått kjennskap til opplysningene. Dersom opplysningene kun er utgitt til relativt kjente i miljøet kan dette tale for at opplysningene ikke er alminnelig kjent.
Det fremkommer av faktum at Hans utga opplysningene gjennom sin Facebook. Det må antas at mediet brukes til å opprettholde vennskap med bekjente og da særlig fra hjemstedet til personen. Dette kan tale for at det kun er et fåtall som har fått kjennskap til opplysningene, og dermed ikke «alminnelig kjent».
På bakgrunn av at opplysningene er utgitt på plattformen Facebook, i tillegg til at det er Hans som har utgitt informasjonen kan ikke vilkåret om at opplysningene er «alminnelig kjent» anses som oppfylt, jf. § 13 bokstav a nr. 3.
Konklusjonen blir at Petra Fransen ikke har krav på innsyn i Peders fuskesak.
Oppgave 4:
Den sentrale problemstillingen er om det er hjemmel til å omgjøre ansettelsesvedtaket etter det ulovfestede grunnlaget for omgjøring, jf. § 35 (5).
Fvl. § 35 gir anledning til å omgjøre enkeltvedtak som ikke er påklaget. Det følger av fvl. § 35 (5) at begrensingene i 1-3 ledd gjelder ikke når endringsadgangen følger av “alminnelig forvaltningsrettslige regler”.
De ulovfestede reglene om omgjøring fremkommer av teori og praksis. Det blir gjort adgang til å omgjøre et vedtak i situasjoner der det er klar og vesentlig interesseovervekt. Det må legges avgjørende vekt på om tungtveiende allmenne hensyn veier opp for den private parts interesse i at det opprinnelig vedtaket opprettholdes.
I vurderingen må det foretas en interesseavveining hvor de ulike hensynene veies opp mot hverandre. De nærmere vurderingsmomentene er utviklet gjennom praksis og teori; innrettelse, behov/interesse og endring i faktiske forhold.
Spørsmålet blir således hvilke hensyn som taler for omgjøring.
Det fremkommer av faktum at emneansvarlig ønsker å omgjøre vedtaket ettersom Peder, hjelpelæreren, var involvert i en fuskesak. Det er klart at ansettelsen av Peder svekker integriteten og tilliten til emnet ettersom han er involvert i en fuskesak. Universitetet har interesser om et forsvarlig fagmiljø noe som Peder kan bidra til å svekke dersom han blir skyldig i fuskesaken.
I tillegg er opplysningene om Peders fuskesak fremkommet etter selve ansettelsen, noe som tilsvarer «nye omstendigheter». Opplysninger som er kommet frem etter vedtaket er avgjort skal illegges vekt, jf. Juridisk teori.
Den emneansvarlige ansatte Peder på et grunnlag om redelige karakterer og resultater. Det er klart at emneansvarlig ikke hadde fått kjennskap til opplysningene før ansettelsen var gjennomført. Dette taler for omgjøring ettersom det er fremkommet nye opplysninger.
Det skal videre vurderes hvor relevante og vesentlige de nye opplysningene er.
Ordlyden tilsier at de nye opplysningene må ha en viss betydning for vedtaket. I dette tilfelle vil det være ansettelsen.
Stillingsbeskrivelsen av en hjelpelærer tilsier som regel at studenten er fremdragende og har ofte gode karakterer. En eventuell fuskesak på et av resultatene som har fått betydning for selve ansettelsen, vil i høyeste grad være å anse som vesentlig. Dette taler for omgjøring.
Spørsmålet blir følgelig hvilke hensyn som taler mot omgjøring.
Peder anfører at det ikke er grunnlag for omgjøring ettersom fuskesaken ikke er avgjort. Dessuten henviser han til at kilden til påstanden ikke er holdbar.
Det er som avklart tidligere, på det rene at Peder ikke har fått mulighet til å forsvare sine interesser etter fvl §§ 16 og 17. I saken er det kun en side som har fått belyst sine argumenter, nemlig Hans Tastad og Universitetet. Dette taler for at fuskesaken ikke bygger på rett grunnlag, og dermed mot omgjøring.
Dessuten må det vektlegges at selve fuskesaken enda ikke er kommet til en endelig avgjørelse, noe som tilsier at saken kan snu retning til fordel for Peder. Det kan dermed være en forhastet avgjørelse å omgjøre vedtaket før saken er avklart.
Videre vil hensynet til samfunnets tillit ovenfor forvaltningen være av betydning. Det er klart at Peder har innrettet seg etter vedtaket, og det vil være nærliggende å tolke Peders anførsler slik at han var fornøyd med den nye stillingen. Dersom forvaltningen velger å omgjøre vedtaket er dette i strid med forutberegnelighetshensynet. Dessuten vil rettssikkerheten til den enkelte svekkes dersom offentlige institusjoner uvilkårlig kan endre vedtak. Dette taler således mot omgjøring.
Det må foretas en helhetsvurdering. Det er klart at det foreligger argumenter for begge sider. Likevel er det en høy terskel for anvendelse av omgjøring etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Interesseovervekten må av den grunn være «vesentlig» til fordel for en part. Det foreligger ikke en slik vesentlig vekt til en av partene i det foregående. Følgelig er det ikke omgjøringsadgang.
Konklusjonen er at det ikke er hjemmel for å omgjøre ansettelsesvedtaket etter den ulovfestede regelen for omgjøring.
Oppgave 5:
Den overordnede problemstillingen er om Adam Mårsen brøt taushetsplikten etter fvl.
Forvaltningsloven kommer til anvendelse, jf. Tidligere drøftelse.
Hovedregelen om taushetsplikt fremkommer av fvl. § 13. Bestemmelsen fastslår at enhver som “utfører (..) arbeid for et forvaltningsorgan” plikter å “hindre” at andre får kjennskap til det vedkommende “i forbindelse med (..) arbeidet” får vite om noens «personlige forhold», jf. Bokstav a.
Det fremkommer av faktum at Adam Mårsen er konsulent ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Storevik. Adam er utfører dermed «arbeid» for et «forvaltningsorgan».
Videre fremgår det av bestemmelsen at en skal «hindre» at andre får kjennskap til opplysningene. I dette vilkåret ligger det ikke kun en plikt til å tie, men også et klart krav om at tjenestemannen skal passe på at uvedkommende ikke får tilgang til dokumenter, systemer og andre steder der opplysninger kan oppholdes.
Det fremkommer av faktum at Adam forteller om fuskesaken som Peder Ås var part i foran sine kollegaer i lunsjen. Det er dermed klart at vedkommende ikke gjør noe for å «hindre» at opplysningene blir kjent.
Spørsmålet videre er om opplysningene er kommet til vedkommende i forbindelse med arbeid.
Ordlyden tilsier at de aktuelle opplysningene må ha blitt kjent til den offentlige ansatte gjennom arbeidsstillingen. Det avgjørende vil ikke være at tjenestemannen har fått opplysningene i forbindelse med arbeidstiden, men heller på bakgrunn av kunnskap, erfaring og innflytelse vedkommende besitter, jf. Rt. 1989 s. 1363.
Det fremkommer av faktum at Adam er konsulent for det juridiske fakultet og forbereder fuskesaken. Det er videre på det rene at Adam har fått opplysningene gjennom Hans Tastad i jobbsammenheng.
Videre vil fuskesaken være å anse som personlige forhold ettersom det er opplysninger av sensitiv og privat karakter, jf. Tidligere drøftelse.
Videre oppstilles det et unntak fra taushetsplikten i fvl.§ 13 bokstav b nr 3. Bestemmelsen fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene blir kjent for «tjenestemenn innen organet eller etaten».
Det fremkommer av faktum at Adam informerte om fuskesaken til sine kollegaer ved fakultetet. Dette kan tale for at han ikke har brutt taushetsplikten da kollegaene vil være “tjenestemenn innen organet”.
På en annen side er det fremstilt et krav i § 13 b nr. 3 at opplysningene kan gis ut i den utstrekning som trengs for er hensiktsmessige «arbeids- og arkivordning». Det fremkommer av faktum at emneansvarlig fikk først beskjed om fuskesaken gjennom uttalelsen fra Adam. Disse opplysningene vil være relevante for ansettelsen av hjelpelærer. På et vis kan dette tale for at vilkåret er oppfylt.
Likevel vil ikke opplysningene være direkte nødvendige for arbeidsordningen til emneansvarlig. Dessuten fremkommer det av faktum at det var flere kollegaer tilstede, dermed i flertall, noe som uansett vil vær brudd på unntaket i § 13 bokstav b nr 3.
Unntaket vil dermed ikke kunne anvendes.
Konklusjonen blir at Adam Mårsen brøt taushetsplikten.