Redegjør for arbeidsgivers ansvar for arbeidstakers forsettlige skadeforvoldelse, og sammenlign tre Høyesterettsdommer etter eget valg som belyser dette, og som viser hvilke hensyn som vektlegges ved avgjørelsene.

  1. Innledning

1.1. Oversikt over og utgangspunktet for arbeidsgiveransvaret

Etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven, skl.) § 2-1 (1) første punktum står «arbeidsgiver» ansvarlig for skade som «arbeidstaker» volder «forsettlig eller uaktsomt» under sin «utføring av arbeid», idet hensyn tas til om «de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt». Arbeidsgiveransvaret gjelder likevel ikke «skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet», jf. siste punktum.

 

Arbeidsgiveransvaret innebærer altså at arbeidsgiver blir objektivt ansvarlig for skadevoldende handling som arbeidstaker er skyld i. Ansvaret avgrenses likevel mot de for fjerntliggende tilfeller, jf. § 2-1 (1) siste punktum. Bakgrunnen for ansvaret er at bedrifter som – gjennom sine ansatte og ved sin virksomhet – utsetter samfunnet for en skaderisiko, anses som nærmest til å bære risikoen de ganger denne materialiserer seg.

 

1.2. Oppgavens innhold og avgrensning

Oppgavens hovedfokus vil være å redegjøre for arbeidsgivers ansvar for arbeidstakers forsettlige skadeforvoldelse. Herunder vil tre høyesterettsdommer som belyser temaet og viser hvilke hensyn som vektlegges ved avgjørelsene, sammenlignes. De valgte høyesterettsavgjørelsene er Rt. 2000 s. 211 (DnB), Rt. 2008 s. 755 (Hjemmehjelp) og Rt. 2012 s. 1420 (Bilutleie). Disse vil presenteres, redegjøres for og sammenlignes fortløpende i oppgavens hoveddel.

 

  1. Hoveddel 

2.1. Forståelsen av skl. § 2-1 (1)

Etter sin ordlyd, fastsetter skl. § 2-1 (1) første punktum at skade voldt «forsettlig» av den ansatte omfattes av arbeidsgiveransvaret. Hvorvidt dette skal tas på ordet i alle tilfeller, har det imidlertid vært knyttet noe usikkerhet til. Særlig har det blitt omdiskutert hvorledes det er rimelig at arbeidsgiver må stå inne for sin ansattes skadevoldende handlinger, når disse er begått med viten og vilje, samt i strid med arbeidsgivers interesser.

 

Det er i flere høyesterettsdommer tatt til orde for at § 2-1 (1) må ses i sin helhet. Klart nok vil det anses urimelig å holde arbeidsgiveren ansvarlig når arbeidstakerens skadeforvoldelse har liten eller ingen vesentlig forbindelse med virksomheten og arbeidet, jf. at «arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med». De konkrete vurderingene vil likevel kunne variere etter virksomhetens art og arbeidets karakter, ettersom ordlyden åpner for å trekke dette inn i drøftelsen. Sett opp mot hovedregelen og utgangspunktet etter regelens første punktum, vil bestemmelsens siste punktum dermed tilby arbeidsgiver en slags ekstra sikkerhet.

 

I lovens forarbeider (NUT 1964:3, s. 45) presiseres det at dersom den ansatte forsettlig forvolder skade eller har handlet klart i strid med konkrete pålegg fra arbeidsgiver, «vil dette gjennomgående innebære at han har forholdt seg slik at arbeidsgiveren ikke blir ansvarlig». Hovedinntrykket, ifølge forarbeidene, synes derfor å være at arbeidstakers forsettlige skadevoldende handling ikke vil medføre ansvar for vedkommende arbeidsgiver.

 

Derimot må det påpekes at forarbeidene heller ikke klart utelukker at arbeidsgiveransvar kan pålegges i forsettlige skadetilfeller. I forbindelse med skl. § 2-1 (1) siste punktum, uttales det i NUT 1964:3 (s. 45) at «det bør atskillig til av ‘uregelmessig’ oppførsel av arbeidstakeren, for at arbeidsgiveren skal kunne gå fri for ansvar». Ettersom regelen i § 2-1 (1) skal ses i sammenheng, kan uttalelsene i forarbeidene sammenholdt derfor tyde på å heller oppstille en høy terskel for de forsettlige handlinger, enn å utelukke dette.

 

På denne bakgrunn må det kunne sies at både bestemmelsen i skl. § 2-1 og skadeserstatningslovens forarbeider forholder seg åpent til at arbeidsgiver kan måtte hefte for den ansattes forsettlige handling. Med dette vender vi blikket mot utviklingen i rettspraksis og gjeldende rett.

 

2.2. Utviklingen i Høyesterettspraksis

2.2.1. Retningsgivende avgjørelse i DnB-dommen

Dommen i Rt. 2000 s. 211 (DnB) dreide seg om en kriminell handling begått av flere, deriblant en ansatt i DnB, hvor skadevolderne underslo 17,2 millioner kroner fra banken. Den ansatte hadde hos DnB stillingstittel som banksjef og kunderådgiver, og hadde en meget delaktig rolle i bedrageriet.

 

Før retten vurderte den konkrete saksforholdet, ble det som et bakteppe for vurderingen vist til dommene inntatt i Rt. 1982 s. 1349 (Rengjøringsbyrå-dommen) og Rt. 1996 s. 385 (Vaktmester-dommen), som «står sentralt ved spørsmålet om arbeidsgiveransvarets omfang der ansatte har begått straffbare handlinger». Det fremholdes i disse dommene at forsettlig voldt skade gjennomgående vil tale mot å holde arbeidsgiver ansvarlig, i overensstemmelse med uttalelsen i de nevnte forarbeider. Begge avgjørelsene var enstemmige og fant at vilkårene for arbeidsgiveransvaret ikke var til stede.

 

Motsetningsvis ble det enstemmige resultatet i DnB-dommen at banken måtte svare for den ansattes bedrageri og selv bære kostnaden. Selv om Høyesterett uttalte at kriminelle handlinger utført av flere i samvirke i utgangspunktet ikke kan anses omfattet av arbeidsgiveransvaret, var det rom for unntak.

 

For det første ble det vektlagt at det forelå «betydelig nærhet og sammenheng mellom [den ansattes] arbeidsfunksjoner og de handlingene som førte til at 17,2 millioner kroner uberettiget ble uttatt fra DnB». Etter rettens syn fremstod det ikke som upåregnelig for DnB at ansatte i bankvirksomhet tidvis kan fristes av anledningen til å ta ut penger uberettiget og drive underslag. For det andre vektla førstvoterende at arbeidsgiver hadde hatt anledning til å iverksette praktiske og preventive kontrolltiltak for å hindre slik skadeforvoldelse. På denne måten kunne DnB, som jo var både skadelidte og arbeidsgiver i foreliggende tilfelle, vernet seg mot skadeverk, noe de ikke hadde gjort i tilstrekkelig grad.

 

Avgjørende for at arbeidsgiveransvar ble pålagt var altså at det var nær sammenheng mellom den ansattes arbeidsoppgaver og skadehandlingen, slik at skadeforvoldelsen måtte være påregnelig, og at banken burde ha innført kontrolltiltak for sin egen beskyttelse. Den konkrete vurderingen resulterte derfor i at DnB var nærmest til å bære tapet, hvilket innebar en viss kursendring i arbeidsgiveransvaret for forsettlig skadeforvoldelse.

 

2.2.2. Klare vurderingsmomenter i Hjemmehjelp-dommen

Saken i Rt. 2008 s. 755 (Hjemmehjelp) gjaldt forsettlige tyverier av penger og sølvtøy i en eldre kvinnes hjem, begått av hennes kommunale hjemmehjelp. Høyesterett fant at vilkårene for å pålegge kommunen arbeidsgiveransvar forelå, og kommunen måtte derfor stå ansvarlig for hjemmehjelpens forsettlige skadeverk.

 

Avgjørelsen er ofte henvist til i etterfølgende rettspraksis, ettersom den tydelig sammenfatter de hensyn som må vektlegges i vurderingen. Etter en gjennomgang av foreliggende rettspraksis på feltet, herunder den nevnte Rengjøringsbyrå-dommen, DnB-dommen og Rt. 2007 s. 1665 (Vekter), kom førstvoterende med en prinsipiell uttalelse. I dommens avsnitt 45 heter det at det ut fra høyesterettspraksis er «intet til hinder for at også tyverier og andre forsettlige skadegjørende handlinger foretatt av en ansatt i strid med arbeidsgivers interesser kan føre til ansvar for arbeidsgiveren, forutsatt at det foreligger tilstrekkelig nærhet mellom arbeidsoppgavene og handlingen». Med dette utsagnet fortsatte således den rettslige kursendringen som ble lagt til grunn i DnB-dommen.

 

Til forskjell fra DnB-dommen, var det her ikke en vesentlig eller nær sammenheng mellom arbeidstakerens arbeidsoppgaver og skadehandlingen. Hjemmehjelpen hadde nemlig ingen arbeidsoppgaver tilknyttet til den gamle kvinnens økonomi – det var «ikke meningen at hjelpen skulle håndtere penger». Likevel fantes en viss forbindelse til den gamle kvinnens penger og verdisaker, som en konsekvens av hjemmehjelpens oppgaver, blant annet å handle mat for damen og vaske i leiligheten hennes.

 

I samme avsnitt som referert til ovenfor, viste førstvoterende videre til de momenter som måtte vektlegges i vurderingen. Det ble uttalt at «[e]t viktig moment synes å være om skaden mer skyldes den særegne risikoen ved den enkelte ansatte, enn risikoen for at handlingen kan skje. Det må særlig legges vekt på skadelidtes mulighet til kontroll, og hvem som er nærmest til å bære risikoen for at skade oppstår.»

 

I denne saken var det «ikke den særegne risikoen ved den enkelte ansatte, men ved selve situasjonen, som [utgjorde] problemet». Det var for kommunen ikke anledning til å på forhånd sile ut de ansatte som kan komme til å forsøke å stjele fra brukerne av hjemmehjelpstjenestene. Følgelig var det arbeidssituasjonen som utgjorde risikofaktoren, og ikke den enkelte arbeidstaker, hvilket talte for at kommunen var nærmest til å bære risikoen for den forsettlige skadevoldende handlingen.

 

Ved vurderingen av skadelidtes kontrollmuligheter uttalte Høyesterett at «mange brukere av hjemmehjelpstjenester vil ha begrensede muligheter til å (…) følge med». Ved slike tilfeller var det i tillegg praktisk ikke mulig «for privatpersoner å forsikre seg mot tyveri fra personer med lovlig tilgang til boligen». Skadelidte var i denne saken en 92 år gammel, sterkt bevegelseshemmet kvinne, og hennes manglende anledning til å føre kontroll måtte vektlegges i retning kommunens disfavør.

 

På dette punktet skiller dommen seg igjen fra DnB-dommen, hvor det var praktisk gjennomførbart for banken å sette inn de nødvendige kontrolltiltak for å beskytte seg selv. Selv om det ble uttalt i Hjemmehjelp-saken at kommunens muligheter for oppfølgning av hjemmehjelpen var begrenset, ble dette ikke tillagt avgjørende vekt. Dette måtte ses i lys av at det gjaldt en tjeneste som ytes av det offentlige, for å bistå de svakere og mer pleietrengende i samfunnet. En konkret vurdering av hvem som er nærmest til å bære tapet, ledet derfor til en plassering av ansvaret hos arbeidsgiver.

 

2.2.3. Særegen risiko og frifinnelse i Bilutleie-dommen

Saksforholdet i Rt. 2012 s. 1420 (Bilutleie) var at stasjonslederen i et bilutleiefirma i Stavanger uberettiget solgte en av deres leasing-biler under markedspris til en kunde. Bilutleieselskapet ble etter en konkret vurdering frifunnet for arbeidsgiveransvar for den ansattes forsettlige skadeforvoldelse.

 

Ved innledningen av drøftelsen presiserte førstvoterende at man ut fra den foreliggende høyesterettspraksis må forstå regelen i skl. § 2-1 (1) «slik at det (…) ved forsettlig skadeforvoldelse i strid med arbeidsgivers interesser gis anvisning på en bredere vurdering av hvor risikoen bør plasseres». I likhet med DnB-dommen og Hjemmehjelp-dommen, tas utgangspunktet for vurderingen her i «nærheten mellom arbeidstakerens funksjoner og skaden».

 

Retten poengterte at det er ved arbeidstakers utførelse av sine arbeidsoppgaver hvor den vanligste og mest påregnelige risiko for skade ligger. DnB-saken ble ansett belysende på dette punktet, hvor det understrekes at et av hensynene bak arbeidsgiveransvaret finnes i «prevensjonstanken – at skadevoldersituasjoner vil kunne forebygges». I foreliggende sak var bedriften alene innrettet for leasing av biler, og «bilsalg lå (…) langt fra [stasjonssjefens] arbeidsoppgaver og virksomheten». På dette punkt skiller saksforholdet seg altså fra DnB-dommen, men har visse likhetstrekk med saken i Hjemmehjelp-dommen.

 

Høyesterett fant ikke grunnlag for kritikk av bilutleiefirmaet, hverken for måten salgssjefen ble ansatt på eller arbeidsgiverens oppfølgning av ham. Førstvoterende hadde «vanskelig for å se hva arbeidsgiveren kunne ha gjort for å avverge bedrageriet, som i realiteten ble gjennomført helt utenom alle etablerte rutiner og systemer i utleievirksomheten». Således var arbeidsgivers kontrollmuligheter begrenset, på lik linje med Hjemmehjelp-saken.

 

Derimot måtte skadehandlingen i denne saken sees som et «utslag av den særskilte risiko som var forbundet med [den ansatte]». Den særegne risikoen var her stasjonssjefens «åpenbare dragning mot bedragerier, hans betydelige gjeld og hans hang til å spille på hester», som kunne forklare bakgrunnen for den forsettlige opptreden. En slik risikofaktor hang ikke sammen med arbeidssituasjonen, og ville være vanskelig for bilutleiefirmaet å verne seg mot. Dette vurderingsmomentet talte altså mot at arbeidsgiver skulle bære risikoen.

 

Med henvisning til Hjemmehjelp-dommen og Rengjøringsbyrå-dommen, vil det videre tale mot arbeidsgiveransvar «at skadelidte selv kunne ha unngått eller avverget skaden». I DnB-dommen tilsa bankens kontrollmuligheter at de hadde anledning til å redusere eller eliminere skaderisikoen ved å innføre tilsynstiltak. Derimot hadde kvinnen i Hjemmehjelp-dommen tilnærmet ingen reelle kontrollmuligheter.

 

Skadelidtes forhold, herunder hvilke muligheter kunden hadde til å verne seg selv mot tap, måtte ilegges vesentlig vekt i denne saken. Den ansattes opptreden og salget av leiebilen måtte for skadelidte i «det hele ha fremstått som temmelig ekstraordinært». Tilnærmet alle forhold ved virksomheten og bilsalget i seg selv ga ikke skadelidte rimelig grunn til å tro at hans kjøp av leasing-bilen var reelt og lovlig. At skadelidte da ikke vernet seg slik skadevolder med rimelig grunn må kunne forutsette, talte for at skadelidte selv var nærmest til å bære tapet.

 

I motsetning til de øvrige høyesterettsdommene det er redegjort for, ble det altså i denne saken ikke pålagt arbeidsgiveransvar, med den begrunnelse at det utslagsgivende moment knyttet seg til den ansatte som person. Det fantes altså en særegen og utpreget risiko ved den enkelte ansatte, og det ble vektlagt at arbeidsgiver vanskelig kunne verne seg mot dette. Videre måtte skadelidtes opptreden her anses som et vektig moment, og noe som talte for at kunden selv måtte bære risikoen.

 

  1. Avsluttende bemerkninger 

Høyesterettspraksisen er på området for ansattes forsettlige skadeforvoldelse nokså konsekvent i sin fastsettelse og vektlegging av hensyn. Momentene som vektlegges er gjennomgående tilknyttet den ansattes arbeidsoppgaver sett opp mot skadehandlingen, hvorvidt det er arbeidstakeren eller arbeidssituasjonen som utgjør en utpreget risiko for skade, og endelig foretas en interesseavveining, ut fra skadelidtes og arbeidsgivers kontrollmuligheter, av hvem som er nærmest til å bære tapet.

 

Med hensyn til begrunnelsen for arbeidsgiveransvaret, må grensen mellom når arbeidsgiveren må hefte for sin arbeidstakers handlinger og når den ansatte selv må bære ansvaret, kunne trekkes et sted. I lys av de nevnte dommer og de hensyn disse vektlegger, må skillet kunne sies å trekkes der arbeidstakeren har ytt et for særpreget, stort og upåregnelig årsaksbidrag, som har en for uvesentlig tilknytning til den ansattes arbeid. Der dette er tilfellet, vil det ikke lenger kunne anses rimelig at arbeidsgiveren bærer risikoen.

 

I det hele, fremstår det som særegent og bemerkelsesverdig at høyesterettsavgjørelsene som gjelder arbeidstakers forsettlige skadeforvoldelse jevnt over er preget av enstemmighet og lite dissens, noe som kan sies å skille seg fra majoriteten av rettspraksisen på erstatningsrettens område for øvrig. Dette tilsier at gjeldende rett er klar i sin tale, om at forsettlig skadeforvoldelse vil kunne omfattes av arbeidsgiveransvaret, gitt at de nevnte vurderingsmomenter er vektet, og samlet sett taler i denne retning.