Erstatningsrett, eksamen vår 2021

(Minner om at eksamen ble gjennomført som hjemmeeksamen, det vil ikke bli forventet like mye på en skoleeksamen)

 

Første spørsmål er om Lillevik klatrepart er erstatningsansvarlig overfor Lars Holm.

Utgangspunktet er at et tap blir der det rammer. Det følger imidlertid av samstemt og langvarig rettspraksis at påstått skadevolder kan holdes erstatningsansvarlig dersom tre kumulative vilkår er innfridd. For det første må det foreligge en erstatningsrelevant skade. Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag og en årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden.

Det økonomiske tapet som følger av personskade er erstatningsrettslig vernet, jf. forutsetningsvis Skadeerstatningsloven (heretter: skl) § 3-1. Lars Holm fikk kroniske smerter og svimmelhetsanfall som gjorde han 100% ufør. Beregnet beløp er satt til 2 millioner og dette utgangspunktet er ikke bestridt av partene. Det er dermed tale om en erstatningsrelevant skade.

Videre må det foreligger et ansvarsgrunnlag. Holm har går til erstatningssøksmål mot Lillevik klatrepark med anførsel om ansvar etter både arbeidsgiveransvar og ulovfestet objektivt ansvar.

Anførsel om arbeidsgiveransvar behandles først.

Det følger av skl. § 2-1 «Arbeidsgiver» svarer for «skade» som «voldes forsettlig eller uaktsomt» «under arbeidstakers utføring av arbeid» (…) for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om «de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt».

Bestemmelser pålegger arbeidsgiver et objektivt ansvar for arbeidstakers forsettlige eller uaktsomme skadeforvoldelse, gitt at øvrige vilkår er innfridd.

Det er på det rene at Lillevik klatrepark er arbeidsgiver og at de aktuelle ansatte er arbeidstakere, jf. skl. § 2-1 nr.2 og nr.3.

Det foreligger «skade», jf. drøftelse over.

En alminnelig språklig forståelse av «under arbeidstakerens utføring av arbeid» tilsier at det må være en sammenheng mellom skadeforvoldelsen og arbeidet. Dette vilkåret anses oppfylt da skaden skjer under normal drift av klatreparken og at de aktuelle arbeidstakerne er på jobb og utfører sitt arbeid.

Videre er det klart at de ansatte ikke har handlet med forsett. Det springende punkt er dermed om de ansatte i klatreparken kan sies å ha opptrådt «uaktsomt».

En alminnelig språklig forståelse tilsier at vedkommende må ha handlet klanderverdig. I Ot.prp.nr.48 (1965-66) s.77 fremgår det at det siktes til en alminnelig aktsomhetsvurdering etter culpanormen.

I aktsomhetsvurderingen må det tas stilling til om “de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten” er tilsidesatt. Ordlyden tilsier at det må oppstilles en terskel for hvilken aktsomhet som kan forventes av den aktuelle virksomheten. Videre er det i forarbeidene forutsatt at formuleringen er ment til å oppfange både anonyme og kumulative feil.

Det er særlig det faktum at tauene som bar preg av slitasje ikke ble byttet ut som fremstår som det umiddelbart mest kritikkverdige forholdet. Identiteten til denne ansatte er ikke kjent, men på bakgrunn av at bestemmelsen er ment å dekke anonyme feil, er ikke dette avgjørende.

Klatreparken har anført at en god del «fall og blåmerker» er noe man må forvente når man frivillig oppsøker en slik aktivitet.

Dommen i HR-2019-318-A (rib-tur) omhandlet en kvinne ble påført et brudd i ryggen under en RIB-tur. Førstvoterende karakteriserte RIB-kjøring som «kommersiell opplevelsesturimse med klare risikoelementer» (avsnitt 35). Når samfunnet likevel har valgt å tillate slik aktivitet, må aktiviteten i utgangspunktet anses som rettmessig, så lenge den skjer i samsvar med fastsatte krav til utøvelse, og påbudt sikkerhetsinformasjon til passasjerene er gitt. Den høye skadeevnen medførte likevel at det gjaldt et strengt aktsomhetskrav.

Dommen har overføringsverdi til vår sak. Utgangspunktet er at den den generelle risikoen som man godtar ved å bli med på slike aktiviteter, må tillegges vekt. Det må imidlertid gjelde et strengt aktsomhetskrav for klatreparken, idet hovedansvaret til de som arbeider der er å sørge for at aktiviteten er så sikker som mulig. Følgelig må det oppstilles en relativt lav terskel for uaktsomhet.

Culpa er det alminnelige ansvarsgrunnlaget i norsk rett. Regelen er ikke lovfestet, men den følger av langvarig og samstemt rettspraksis. Det sentrale i vurderingen er om skadevolder kunne og burde handlet annerledes. Det er gjennom rettspraksis utarbeidet tre vilkår for at uaktsomhetskravet skal være oppfylt, det må være en tilstrekkelig nærhet mellom skadevolder og risikokilden, det må foreligge en kvalifisert risiko og det må foreligge et effektivt og praktisk gjennomførbart handlingsalternativ.

Det er ikke tvilsomt at den aktuelle ansatte har tilstrekkelig tilknytning til risikokilen, idet han har unnlot å bytte de aktuelle tauene.

Videre må det tas stilling til om det foreligger kvalifisert risiko.

Høyesterett legger historisk sett betydelig vekt på hvor stor skadeevne handlingen har. Dette kommer blant annet til uttrykk i Rt. 1957 s.1011, som omhandlet en bil som – på glatt føre – kjørte utfor en bro slik at en av passasjeren omkom. Føreren av bilen krevde erstatning av staten for tap av forsørger, med den begrunnelsen at staten burde ha satt opp rekkverk på broen og sørget for sandstrøing. Føreren fikk ikke medhold. Høyesterett uttalte om skadeevnen at «(jeg) kan ikke se at det her for en bilfører var vanskeligere eller farligere forhold enn det ofte er på veiene i vårt land» (s.1013).

Risikoen avhenger av de faktiske forholdene på handlingstiden og risikoens størrelse må vurderes ut fra skaderisikoen i sin alminnelighet, ikke risikoen for at en konkret skade skal oppstå. Dette kom allerede til uttrykk i Rt. 1877 s. 828, som omhandlet stor hund som knuste en speilglassrute på Karl Johans gate. Høyesteretts flertall la vekt på at det var nærliggende og sannsynlig at hunden kom til å gjøre skade, og at det dermed ikke var avgjørende at arten og omfanget av den konkrete skade som oppstod var usannsynlig (s.830).

Det sentrale er sannsynligheten for at en skade skal skje, og omfanget av skade som kan inntreffe som følge av handlingen. Vurderingen må bygge på de faktiske forholdene slik de fremsto for skadevolder, det vil si at skadeevnen må ha vært synbar for skadevolder på tidspunktet for skadeforvoldelsen.

Spørsmålet er dermed om den ansatte i klatreparken burde innsett at det å ikke bytte tau innebar en fare for at skade kunne oppstå og dermed reagert på risikoen.

Lillevik klatrepark har anført at de ikke tidligere hadde noen alvorlige ulykker. Dommen i I Rt. 2004 s. 2015 ble det ansett som uforsvarlig av en gymlærer å ikke ha sørget for et sikrere mattearrangement under høydehopptrening. Eleven satset feil og havnet utenfor tjukkasen, noe som medførte alvorlig skade. Selv om risikoen for skade statistisk sett var svært liten, mente førstvoterende som talsmann for flertallet at skaden tross var påregnelig for læreren.

Sannsynligheten for skade kan anses som liten dersom det ikke tidligere har vært alvorlige ulykker. Statistikken tilsier at det ikke var fare for noen alvorlig skade i klatreparken. Det må imidlertid skilles mellom de tilfeller der klatreparken og tauene som benyttes er tilstrekkelige og nye, kontra de tilfeller slik som i denne sak hvor tauene åpenbart bar preg av slitasje.

Slitasje i tauene medfører en betydelig økning i sannsynligheten for skade. På bakgrunn av at det nettopp er tauene som skal sikre at de besøkende ikke faller ned, og at det dermed må anses som det sikkerhets momentet som er mest kritisk for nettopp å minke sannsynlighet for skade, er det påregnelig at skade kunne skje når tauene ikke ble byttet.

Videre er det gjennom rettspraksis stilt strenger krav til aktsomhet dersom allmennheten blir utsatt for risiko kontra spesielt kyndige.

Dommen i Rt. 1950 s. 1091 (rulledommen) omhandlet en 2 år gammel gutt, som var med sin mor i rulleboden i et større boligbygg, da mistet to fingrer ved å stikke hånden opp i tannhjulsdrevet på en elektrisk varm-rulle. Det ble uttalt at det var sentralt at rullen «ble produsert for salg, ikke bare til vaskerier som ble drevet som næring med fagutdannede arbeidere eller iallfall under en fagmessig ledelse, men også til bruk for private husholdninger i større og mindre boligbygg» (s.1093).

Dommen har til en viss grad overføringsverdi til vår sak. Når tauene først bar preg av slitasje slik at en ulykke var mer nærstående, er det grunn til å legge vekt på at det er mennesker uten erfaring med klatring som også befinner seg i parken. Disse vil i mange tilfeller ikke ha tilstrekkelig kunnskap eller evne til å minimere eller unngå risikoen når ulykken først er rammet dem.

Vurderingen av sannsynlighet må imidlertid nyanseres med utgangspunkt i de forventninger skadevolder med rette kunne stille til omgivelsene.

Det er på det rene at parken hadde satt opp et skilt som tydelig viste at den aktuelle løypa var tiltenkt barn i alderen 6-10 år. Dommen i Rt.1991 s. 1124 (knallskudd) omhandlet en fenrik hadde tatt med seg noen knallskudd hjem og disse ble gjenglemt utendørs i hagen til søsteren. Den påfølgende dag var det en gutt på 12 og et halvt år som fant posen og tente på et knallskudd. Gutten fikk øyeskader. Flertallet (4-1) frifant fenriken. Det var av betydning at knallskuddene lå på et skjermet sted på et privat område. Gutten hadde også blitt bortvist fra hagen og som 12 åring burde han kunnet tatt hensyn til bruksanvisningen. Det helt dominerende trekk ved hendelsesforløpet var guttens egen opptreden, som tross alderen måtte betegnes som i høy grad uaktsom. (s. 1128).

I det foreliggende tilfellet er det tale om en voksen mann og ikke et barn på 12 år. Når Høyesterett la vekt på at gutten på 12 år burde tatt hensyn til bruksanvisningen, er det nærliggende å legge til grunn at Holm burde tatt betydelig mer hensyn til skiltet og forstått at anlegget ikke var ment for en så stor mann.

I knallskudd-dommen ble det også vektlagt at gutten hadde blitt bortvist fra stedet. Holm får beskjed av Hans Tastad at han ikke skal klatre opp i anlegget. Dette trekker i retning av at klatreparken måtte kunne forvente at Holm ikke klatret opp, på bakgrunn av skiltet og beskjeden han fikk.

Dette må imidlertid igjen nyanseres. Det er i rettspraksis lagt vekt på at Skadevolderen må innrette seg etter forholdene slik de er, ikke slik de burde vært. Utslag fra dette er å finne i dommen i Rt.2001 s. 1221 (alpinbakke 2). En skiløper var blitt skadet da hun falt ned i en snø sprekk. Eieren av alpinbakken ble holdt ansvarlig for ikke å ha merket sprekken bedre, til tross for at den befant seg utenfor preparert område. Selv om plikten til å forebygge risikomomenter ikke kan være like omfattende utenfor preparert område, var eieren klar over at området der sprekken befant seg ble brukt av et betydelig antall utøvere, og fremsto som en naturlig nedfart.

I denne konkrete sak fremstår det som naturlig at man starter på det laveste nivået når man er i klatreparken for første gang. Det at skiltet sier «6-10 år» betyr nødvendigvis ikke for den alminnelige bruker at anlegget kun er ment for denne aldersgruppen. Det er mer nærliggende basert på ordlyden at det heller er ment slik at dette er et anlegg som passer denne aldersgruppen, men ikke utelukker andre. På bakgrunn av at denne løypen ikke var så høy, fremstår den som et naturlig alternativ for de som ikke har erfaring eller lider av høydeskrekk. Følgelig må skiltets uklare formulering tilskrives klatreparken, og ikke brukerne av parken.

Det legges dermed til grunn at anlegget fremstod som et naturlig alternativ for Holm og andre uerfarne brukere, og at slitasjen i tauet medførte en stor sannsynlighet for skade.

Hva gjelder omfanget av skade som kan oppstå, må det legges til grunn at skadepotensialet var alt fra mindre skader til alvorlige skader og i verste fall død.

På bakgrunn av høy sannsynlighet for skade og et omfattende skadepotensial, legges det til grunn at skadeevnen var stor. Det er heller ikke tvilsomt at denne skadeevnen var synbar for de ansatte i klatreparken.

De ansatte i klatreparken burde innsett at det å ikke bytte tau innebar en fare for at skade kunne oppstå og dermed burde de reagert på risikoen.

Høyesterett har lagt stor vekt på om et annet handlingsalternativ var praktisk gjennomførbart og rimelighet, og hvor hensiktsmessig og effektivt tiltaket ville vært for å unngå skaden.

I dommen i Rt. 2000 s. 1991 (alpinbakke 1) gjaldt erstatningskrav for personskade oppstått i et preparert område utenfor det ordinære alpinanlegget.

Skadeevnen var betydelig, samtidig som stedet enkelt kunne vært sikret «uten nevneverdige omkostninger, for eksempel ved sidemerking eller varsling på annen måte» (s.1995).

Det samme gjaldt i Rt. 2001 s. 1221 (alpinbakke 2). Høyesterett kom til at eieren av en alpinbakke kunne bebreides for ikke å ha varslet tydeligere om faren for en snøsprekk. Det ble lagt vekt på at kostnaden av å sette opp et skilt som tydelig varslet om faren, ikke ville medføre nevneverdige kostnader.

Det er på det rene at det å bytte tau både var praktisk gjennomførbart og rimelig. Klatreparken skulle for det første byttet tau slik rutinene tilsa. For det andre ville det vært svært enkelt å sette opp et skilt som tydelig ga utrykk for at anlegget «kun» var ment for de i alderen 6-10 år. For det tredje ville hendelsen vært unngått dersom Tastad tydeligere hadde gitt uttrykk for at anlegget kun var ment for barn.

Alle disse hendelsene hadde vært både hensiktsmessige og effektive for å unngå skaden som oppstod.

Det er heller ikke grunnlag for å oppstille noen unnskyldningsgrunn for den ansatte som ikke skiftet tau. Det at den ansatte ikke hadde rukket å bytte tau før helgen er ikke en gyldig unnskyldningsgrunn. Dette er spørsmål om prioritering og en så kritisk feil burde blitt prioritert. Subsidiært burde det aktuelle anlegget ha blitt stengt.

Den aktuelle ansatte som ikke byttet tau anses isolert sett for å ha handlet uaktsomt. Subsidiært foreligger det uaktsomhet på bakgrunn av en samlet bebreidelse fra Tastad som ikke varsler tydelig nok, den aktuelle ansatte som ikke bytter tau og det faktum at skiltet ikke er tydelig nok.

De ansatte i parken har handlet uaktsomt og Lillevik klatrepark er dermed ansvarlig for skaden på Holm, jf. skl. § 2-1 nr.1.

Subsidiært under forutsetning av at det ikke foreligger arbeidsgiveransvar.

Holm har anført at Lillevik klatrepark er ansvarlig med grunnlag i ulovfestet objektivt ansvar.

Spørsmålet er derfor om Lillevik Klatrepar er ansvarlig på objektivt grunnlag for den skaden Holm ble påført da tauet i anlegget røk.

Det ulovfestede objektive ansvaret er utviklet gjennom omfattende rettspraksis. Rekkevidden av ansvaret må derfor ta utgangspunkt i de momentene og retningslinjene som er oppstilt av Høyesterett.

Utviklingen startet på 1800-tallet hvor skadevolder ble pålagt ansvar for såkalt «farlig bedrift». Dommen i Rt. 1905 s. 715 som omhandlet vannskader forårsaket av rørbrudd på en kommunal vannledning, utvidet ansvaret til også å omfatte skade som følge av «en stadig Resiko for Omgivelserne».

Det ulovfestede objektive ansvaret bygger nå på risikobetraktninger og interesseavveininger. Dommen HR-2019-52-A (spinningssykkel) oppsummerer rekkevidden av det ulovfestete objektive ansvaret i dag. Saken omhandlet en kvinne som ble skadet da setebolten på en spinningssykkel brakk. Høyesterett kom til at treningssenteret ikke var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag fordi sannsynligheten for skade ved bruk av spinningssykkel var lav.

Førstvoterende uttalte at det har i «rettspraksis vært lagt vekt på om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær» (avsnitt 35). Videre må det foretas en interesseavveining, denne «helhetsvurderingen av hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen, blir først aktuell hvis det foreligger en særlig risiko (…). Kravet om en slik risiko er derfor et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for ulovfestet objektivt ansvar» (avsnitt 36)

Det må dermed vurderes om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. Dersom disse kumulative vilkårene er innfridd, må det foretas en bred interesseavveining av hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen for ulykken.

Første spørsmål blir dermed om risikoen ved anlegget er ekstraordinær.

Vurderingstemaet er om risikoen ved den skadevoldende virksomhet eller innretning er «vesentlig større» enn dagliglivets risiko. Dagliglivets risiko er den risiko man generelt møter i samfunnet. Det sentrale i vesentlighetsvurderingen er risikoens skadeevne, det vil si sannsynligheten for skade og mulig skadeomfang, jf. spinningssykkel-dommen avsnitt 35.

«Det relevante vurderingstemaet er imidlertid ikke denne generelle risikoen. Skadeevnen skal vurderes i relasjon til det forhold som utløste skaden», jf. avsnitt 38.

I denne konkrete sak er det knyttet til bruk av hinderet og konkret til sannsynligheten for skade og mulig skadeomfang som følge av at tauet røk.

I dommen Rt. 1958 s. 674 (Britannia hotell) hadde skadelidte vist til 6-8 uhell i en bratt kjellertrapp. Dette var ikke nok til å pålegge objektivt ansvar. Førstvoterende pekte på at det at «folk faller i en trapp, er noe som av og til inntreffer, uten at det skyldes mangler ved trappen». Dessuten dreide det seg i et par av tilfellene om «meget gamle mennesker, og i et par andre må det antas at fallene skyldes nærliggende personlige grunner hos dem som er falt» (s. 675).

I denne konkrete sak skyldes fallet mangler ved tauet. Selv om det statistisk sett forelå svært få alvorlige skader, medførte tauets svakhet en stor sannsynlighet for skade. Det må imidlertid legges noe vekt på at Holm veier 100 kg og at dette kan ha vært den utløsende faktoren. Dette blir imidlertid ren spekulasjon idet man ikke har svar på hvor mange kilo det aktuelle tauet tålte. Dessuten må det antas at dersom flere barn hadde brukt hinderet til samme tid, så ville tauet røket av den samlede vekten.

Sannsynligheten for skade var dermed stor.

Hva gjelder de mulige skaders omfang er dette allerede gjennomgått. Likevel kan det vises til Rt-1991-1303 (gulvluke-dommen). Dommen gjaldt en gjest på en restaurant som falt 4,5 meter ned gjennom en usikret luke i gulvet i et gjennomgangsrom i annen etasje. Det ble uttalt at «Den ankende part har anført at det ikke tidligere har forekommet skader av denne art og at skaderisikoen er meget liten, selv om det erkjennes at den sannsynlige skadefølgen ville være alvorlig – slik som i dette tilfellet – dersom risikoen realiserte seg. Jeg peker på at hyppigheten av mulige skader ikke alene er avgjørende for spørsmålet om objektivt ansvar. Man må i denne forbindelse vurdere både sannsynligheten for at skade skal inntre og de mulige skadenes omfang» (side 1306).

Dommen viser at lav sannsynlighet ikke er en utelukkelsesgrunn dersom omfanget av skaden kan bli stor. Skadepotensialet i å falle ned fra hinderet er stor.

Skadeevnen må imidlertid sammenholdes med dagliglivets risiko.

I spinningssykkeldommen uttalte førstvoterende at «Mindre til moderate skader som skyldes trening og fritidsaktiviteter, er vanlig og en del av den generelle risiko som er knyttet til disse livsområdene. Også andre områder av dagliglivet byr på mange helt vanlige risikomomenter, som både i art, omfang og hyppighet er større enn risikoen som var knyttet til bruk av spinningsykkelen i saken her» (avsnitt 43).

Alvorlige skader som følge av klatring i en profesjonell klatrepark, kan ikke anses som vanlig og en del av den generelle risiko som er knyttet til slik bruk. Fall fra høyder slike høyder må anses for å overstige dagliglivets risiko med god margin. En slik risiko er ikke noe «den vanlige mann i gaten» utsetter seg for med mindre det foreligger et tilstrekkelig og profesjonelt sikkerhetsnivå knyttet til aktiviteten.

Det at tauet dermed skulle ryke var upåregnelig for Holm og for de andre klatrerne. Det må forventes at det legges inn en høy sikkerhetsmargin i slike parker, og når uhellet først var skjedd var det uunngåelig for Holm å unngå skaden.

Risikoen ved hinderet var dermed «vesentlig større» enn dagliglivets risiko. Risikoen var dermed ekstraordinær.
Videre må det vurderes om risikoen var typisk og stadig for hinderet.

I juridisk teori er det uttalt at det som kreves er at «risikoen knytter seg til faktorer som er karakteristiske for den skadevoldende innretning eller virksomhet, og at den er av et slag som ikke er utbredt i samfunnet ellers» (Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett. 2. utgave. s. 201).

Det kan også vises til Dommen i Rt. 1948 s. 719 (Stagbolt-dommen) som omhandlet en bolt som sviktet i havnevesenets fortøyningsbøye. Svikten av bolten skyldtes en skjult materialfeil og høyesterett kom frem til at dette ikke var noe som særpreget havnevesenets bedrift, men at det var noe man erfaringsmessig måtte regne med. Likevel ble det ansett som enkeltstående uhell.

I det foreliggende tilfellet er det ikke tale om en skjult materialfeil. Det er kjent at parken må bytte tauene hvert år da de slites. Følgelig må risikoen for at tauet ryker være en typisk risiko som er knyttet til hinderet og klatreparken som helhet.

Det er en nær sammenheng mellom vurderingen av stadig og typisk risiko. I Stagbolt-dommen uttalte Høyesterett at «skadesituasjonen ikke må ha karakter av sporadiske, innbyrdes uavhengige enkeltfenomener, men må fremtre som erfaringsmessige uunngåelige konsekvenser av en stadig virksomhet eller innretning» (s.721). Dette vil si at risikoen må være vedvarende og ikke bære preg av en enkeltstående fare.

Det at tauene slites og blir mindre motstandsdyktige er en uunngåelig konsekvens av hinderet som innretning. Dette er en vedvarende risiko og fare som særpreger klatreparken som virksomhet.

De tre kumulative vilkårene er dermed innfridd.

Videre må det som nevnt foretas en interesseavveining av hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen for ulykken. Dommen i Rt. 2003 s. 1546 (Røykedommen) gjaldt en tobakksprodusents erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Skadelidte døde etter å ha røyket samme tobakksmerke siden 1954. Høyesterett kom til at skadelidte selv måtte bære risikoen for skaden, da det var alminnelig kjent at røyking var svært helseskadelig.

Om interesseavveiningen uttale førstvoterende at «Det må skje en helhetsvurdering, hvor både hensynet til partene i den aktuelle sak og mer overordnede interesser av samfunnsmessig karakter trekkes inn» (avsnitt 65).

De hensynene som gjennom rettspraksis har blitt tillagt vekt er interessehensynet, pulveriseringshensynet, prevensjonshensynet og hensynet til konkret rimelighet.

Spørsmålet blir dermed hvem som er nærmest av Holm og Klatreparken til å bære den økonomiske risikoen for skaden.

Interessehensynet går ut på at den part som har fordelen av at et tiltak settes i verk, også skal bære de omkostninger som skapes dersom tiltaket volder skade.

Rt. 1983 s. 758 (granatdommen) omhandlet skader på et kaianlegg som følge av at en minedykkertropp fra staten skulle uskadeliggjøre granater fra andre verdenskrig. Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for objektivt ansvar, da fjerning av de udetonerte granatene hadde karakter av «bistandshandling i forhold til vannverket, selv om den også var nødvendig for å vareta allmenhetens sikkerhet» (s.766).

Det ble altså ansett for å være i vannverket sin interesse å få fjernet granatene.

Det er klatreparken driver en profesjonell virksomhet med det formål å tjene penger på besøkende. Det er dermed de som har den økonomiske fordelen av klatreparken som virksomhet. Holm vil følgelig av fordelen av å kunne besøke og benytte seg av et tilbud, men denne fordelen kan ikke likestilles med Lillevik klatrepark sin økonomiske fordel. Interessehensynet taler dermed i retning at klatreparken er nærmest til å bære risikoen.

Pulveriseringshensynet går ut på at ansvar bør tillegges den part som har mulighet for å spre tapet.

Hensynet kom til uttrykk i blant annet Rt.1978 s. 521. Skadelidte hevdet at NSB måtte være ansvarlig på objektivt grunnlag som følge av påkjørsel av rein. NSB ble frikjent (dissens 3-2). Mindretallet uttrykte imidlertid at «NSB kan fordele tapet på de som bruker jernbanen, mens reineierne ikke har noen mulighet for en pulverisering av sitt tap. Jeg kan da ikke se noen grunner til at ikke NSB skal bære tapet» (s.532).

Overfør til denne sak vil Klatreparken ha mulighet til å spre tapet gjennom besøkende. Det må imidlertid tillegges vekt at det er tale om et betydelig krav og at inntjeningen til selskapet ikke var solid.

Her kan imidlertid forsikringshensynet tillegges vekt. Den som hadde hadde en rimelig foranledning eller mulighet til å tegne forsikring burde bære tapet. Det fremgår av faktum at klatreparken ikke hadde tegnet forsikring fordi de ønsket å redusere kostnader. En slik kalkulert risiko er de nærmest å bære ansvaret for.

Prevensjonshensynet går ut på at den som kunne redusert risikoen gjennom målrettede tiltak burde bære ansvaret. Klatreparken kunne redusert denne risikoen betraktelig dersom de hadde utarbeidet bedre rutiner. Tauet burde vært byttet og prevensjonshensyet trekker da også følgelig i retning av at Klatreparken er nærmest til å bære den økonomiske risikoen for skaden.

Ettersom alle hensyn peker i retning av ansvar for klatreparken er det også rimelig og naturlig at de bærer tapet.

Konklusjonen på subsidiær drøftelse er at Lillevik klatrepark er ansvarlig for skaden på Lars Holm på bakgrunn av ulovfestet objektivt ansvar.

Videre må det foreligge en årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget.

Årsakskravet ble formulert i Rt. 1992 s. 64 (p-pilledom 2). Spørsmålet i saken var om en produsent av en P-pille kunne holdes ansvarlig for en hjernetrombose. Problemet i saken knyttet seg til det faktum at det også var andre mulige årsaksfaktorer som kunne bidratt eller forårsaket trombosen.

Førstvoterende formulerte at «Årsakskravet mellom en handling eller en unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer» (s.69). Videre må handlingen eller unnlatelsen være «så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den».

Det er skadelidte som har bevisbyrden. Dette ble uttrykt i Rt. 2001 s. 320 (psykoinvaliditet) som omhandlet en mann som utviklet gradvis flere sykdomssymptomer etter en bilulykke. Førstvoterende uttalte at det i rettspraksis er «lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte».

Det må anses som sannsynlig at skaden ikke hadde skjedd dersom Klatreparken hadde byttet tauene. Unnlatelsen av å bytte tauene anses dermed som en nødvendig betingelse for at skaden på Holm oppstod.

Det foreligger faktisk årsakssammenheng
Det er ingen holdepunkter for en rettslig avgrensning i årsakssammenhengen.

Følgelig er alle kumulative vilkår for erstatning innfridd. Utgangspunktet er dermed at Lillevik Klatrepark gir Lars Holm erstatning tilsvarende 2 millioner kroner.

Lillevik klatrepark har imidlertid anført at beløpet må settes ned på bakgrunn av Lars sin oppførsel og parken sin økonomiske situasjon.

På bakgrunn av tidligere drøftelse anses ikke Lars Holm for å ha «medvirket» til skaden «ved egen skyld», jf. skl. § 5-1 nr.1.

Problemstillingen blir dermed om et er grunnlag for lemping i henhold til skl. § 5-2.

Det følger av bestemmelsen at lemping kan foretas der ansvar virker «urimelig tyngende» for skadevolder. Bestemmelsen oppstiller en rekke momenter og vurderingen må ta utgangspunkt i disse.

Ordlyden av «urimelig tyngende» oppstiller en høy terskel. Dette støttes i rettspraksis. Dommen i Rt. 1997 s. 883 (skalle) omhandlet en mann som skallet ned en annen på bakgrunn av at skadelidte hadde kalt skadevolder sin samboer for en «hore». Høyesterett uttrykte da at «Hovedregelen om at skadelidte skal ha full erstatning ligger fast. Lempningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 har en snever rekkevidde. Innføringen av lempningsregelen i 1973 ble begrunnet i hensynet til skadevolderen, hvis økonomi kan bli belastet i en slik grad at det vil være urimelig å pålegge ham å betale full erstatning». (s.890). Retten kom likevel fram til at kravet skulle lempes. Skadelidtes provokasjon og skadevolders økonomiske bæreevne ble vektlagt.

Av bestemmelsen følger det at den ansvarliges økonomiske bæreevne skal vektlegges. I forarbeidene er det lagt til grunn at «Lemping bør kunne innrømmes i tilfelle hvor full erstatningsplikt vil ramme den ansvarlige meget hardt, for eksempel hvis den ansvarlige og hans pårørendes økonomiske livsgrunnlag trues eller hvis en næringsvirksomhet settes sterkt tilbake», jf. Innst.O.nr.92 (1984.85) s. 2-3.

Lillevik klatrepark går så vidt i balanse og følgelig vil et erstatningskrav på 2 millioner ramme virksomheten særlig hardt. Det er grunn til å tro at et slikt krav kan medføre at Klatreparken må slå seg selv konkurs, i det minste at næringsvirksomhetens settes sterkt tilbake. Dette trekker i retning av at lemping bør foretas.

På den annen side skal forsikringsmuligheter tillegges vekt. I forarbeidene er det lag til grunn at «Dersom den ansvarlige har unnlatt å tegne ansvarsforsikring som dekker skaden når dette ellers er vanlig eller naturlig i den situasjonen han var i, vil dette være et moment som taler mot ham i vurderingen av om ansvaret er urimelig tyngende», jf.ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 66.

En klatring er en form for risikosport. Det må anses som vanlig at tilbydere av slike tjenester har forsikret seg mot denne typer skader. Videre er det svært kritikkverdig at Klatreparken sin begrunnelse ikke er knyttet til at de hadde få skader, men at de unnlot å tegne ansvarsforsikrings fordi de ønsket å spare utgifter. Dette trekker i retning av at Klatreparken burde hatt forsikring og at det ikke er rimelig å lempe kravet.

Hva gjelder skaden størrelse er denne omfattende. Lars Holm blir 100% ufør og får kroniske smerter. Skalle-dommen presiserte at det må legges «betydelig vekt på skadelidtes interesse» (s.891). I det foreliggende tilfellet medfører skaden betydelige skader for Holm, noe som også gjør at han ikke vil ha mulighet til å jobbe. Dette trekker sterkt i retning av at kravet ikke skal lempes.

Skyldgraden er et annet moment som skal tillegges vekt. Lemping er mer aktuelt der skadevolders skyldgrad er lav. Det kan imidlertid ikke sies å være tilfelle i denne saken. Klatreparken har forsømt å bytte en kritisk del av sikkerheten i anlegget, til tross for at de var klar over at tauet led av slitasje. Klatreparken sin anførsel om at det er Lars sin uvettige bruk som gjør at ulykken inntreffer kan følgelig ikke tillegges vekt.

Det kan argumenteres for at Lars har vært simpelt uaktsom, likevel må unnlatelsen av å bytte tauet anses som et markert avvik fra forsvarlig handlemåte, sett i lys av de forventninger offentligheten må kunne stille til sikkerhetspersonellet.

Samlet sett legges det vekt på klatreparken sin skyldgrad og det at de unnlot å tegne forsikring som må anses som svært vanlig i slik virksomhet. Den økonomiske bæreevnen, som tross alt er svak, kan ikke rettferdiggjøre lemping i denne sak.

Ansvar anses ikke som «urimelig tyngende» for klatreparken, jf. skl. § 5-2.

Konklusjonen er at Lillevik klatrepark må betale erstatning tilsvarende 2 millioner til Lars Holm.

Neste spørsmål er om Lillevik Klatrepark også er erstatningsansvarlig overfor Lars sin arbeidsgiver Solution AS.

Det er på det rene at det foreligger ansvarsgrunnlag, jf. tidligere oppgave. Videre er det klart at Solution har lidd et tap på 350 000.

Det må også legges til grunn at det foreligger faktisk årsakssammenheng og at tapet er påregnelig for Klatreparken.

Det er her tale om et tredjemannstap. Utgangspunktet er at det i norsk rett er en snever adgang til å kreve tredjemannstap erstattet. Dommen i Rt. 2005. s 65 (KILE) gjaldt et nettselskap som ble påført økte KILE-kostnader som følge av strømbrudd forårsaket av at en entreprenør hadde sprengt over en av selskapets strømførende kabler. Det ble i dommen uttalt at det «skal mye til for at et tredjemannstap har erstatningsrettslig vern. Det forutsetter at det foreligger en konkret og nærliggende interesse i forhold til den skadete gjenstand» (avsnitt 69).

Spørsmålet blir dermed om Solution AS hadde en konkret og nærliggende interesse til Lars Holm

Dommen i Rt. 2004 s. 1816 (Skiltmaker) gjaldt spørsmålet om en trafikkskadd person kunne kreve at erstatningen skulle omfatte tapt aksjeutbytte fra et aksjeselskap det han arbeidet og var hovedaksjeeier. Kravet bygde på at skadelidte var en «nøkkelmedarbeider» og at hans innsats tilførte verdier i selskapet som oversteg hans lønn.

Førstvoterende uttalte at «Det er nok slik at det er arbeidsgivaren som lettast vil kunne organisere arbeidet i ei form som gjer at han blir minst mogeleg utsett for tap» (avsnitt 36). Det ble altså lagt vekt på at det ville være urimelig om forsikringsselskapet skulle bære konsekvensene av hvordan aksjeselskapet hadde lagt opp driften sin. Selskapet var nærmest til å organisere arbeidet slik at de minst mulig ble utsatt for tap, og da måtte de bære konsekvensene av å gjøre seg avhengig av en enkelt person.

Dommen har overføringsverdi til vår sak. Lars anses som en nøkkelmedarbeider i virksomheten og følgelig vil Solution AS tape på at han ikke kan arbeide. Imidlertid må det anses som arbeidsgiver risiko at de gjør seg avhengig av en enkeltperson.

Solution AS burde ha organisert arbeidet slik at de ikke var avhengig av Lars Holm. Dommen i Rt-1973-1268 gjaldt et kabelbrudd. Under en militærmanøver brøt et fly ved uaktsomhet en kraftledning, og et stort antall abonnenter ble uten strøm. Strømbruddet medførte skade på et anlegg for oppdrett av regnbueørret ved at en elektrisk pumpe ble satt ut av drift. Høyesterett kom imidlertid i denne sak frem til at det ikke forelå nødvendig nærhet i årsaksforholdet. Skaden var avledet og indirekte. Videre var skadelidte nærmest til å bære risikoen, blant annet på bakgrunn av at han enkelt kunne avverget skaden ved enkle og billige midler når han var klar over at hans bedrift var særdeles sårbar for tilfelle av strømstans.

Solution As kunne med enkle midler forsikret seg mot en så stor konsekvens ved å legge om driften sin. Arbeidstakers helse er også et usikkert moment, slik at det er påregenlig at Holm kunne måtte trappe ned eller slutte i jobben.

Konklusjonen er at Solution AS ikke har en konkret og nærliggende interesse i Lars Holm sin helse.

(Tidspress her)