Forvaltningsrett I, eksamen vår 2019

Spørsmål 1

Overordnet problemstilling er om Marte har klagerett på godkjenningen av vindmølleparken.

Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven, fvl.) kommer til anvendelse, da Vann- og energidirektoratet (VED) er et “organ for stat”, jf. § 1 annet punktum.

Forvaltningslovens kapittel VI regulerer klage og omgjøring. Kapittelet kommer kun til anvendelse i saker “som gjelder enkeltvedtak”, jf. § 3.

Det må dermed vurderes om saken “gjelder et enkeltvedtak”.

I § 2 (1) bokstav b defineres et enkeltvedtak som et “vedtak” som gjelder “rettigheter eller plikter” til en eller flere “bestemte personer”. Et vedtak er en “avgjørelse” som treffes under “utøving av offentlig myndighet” og som er “bestemmende” for “rettigheter eller plikter” til “private personer”, jf. § 2 (1) bokstav a.

Det er på det rene at Peder er en “bestemt”, “privat(e) person(er)”, jf. § 2 (1) bokstav b, jf. bokstav a.

Det er klart at det er tatt en “avgjørelse”, ettersom godkjenning av en søknad innebærer en endelig beslutning med realitetsendringer. Avgjørelsen er truffet under “utøving av offentlig myndighet”, da det er særegent for det offentlige å ta stilling til og godkjenne søknader om vindkraftutbygging.

Ordlyden i “rettigheter eller plikter” tilsier isolert sett et rettskrav. Forarbeidene presiserer imidlertid at ordlyden skal tolkes utvidende, slik at det forstås som rettsstilling. Her omfattes endringer i rettsstilling som medfører både fordeler og ulemper, men det må trekkes en grense nedad mot bagatellmessige goder og ulemper. Med “bestemmende” for “rettigheter eller plikter” menes dermed at avgjørelsen må ha klar og konkret innvirkning på ens rettsstilling.

At en bedrift vil utplassere 15 vindmøller på Peders eiendom, og at leieavtalen vil gjelde i 60 år, medfører en endring i Peders rettsstilling. Peder har riktignok gitt samtykke til utbyggingen av vindmølleparken, og vil nyte fordel av utbyggingen. Det er ikke en bagatellmessig fordel da det vil lette Peders arbeid med sauehold i mange år fremover.

Avgjørelsen er altså “bestemmende” for Peders “rettigheter”.

Saken gjelder et enkeltvedtak. Forvaltningslovens kapittel VI om klage og omgjøring kommer dermed til anvendelse.

Av § 28 (1) fremgår det at et enkeltvedtak kan påklages av en “part” eller annen med “rettslig klageinteresse”.

Første spørsmål blir om Marte er “part” i saken. En part er en person som en avgjørelse “retter seg mot” eller som saken “ellers direkte gjelder”, jf. § 2 (1) bokstav e.

Det er klart at avgjørelsen ikke “retter seg mot” Marte, så det må vurderes om saken “ellers direkte gjelder” Marte.

Ordlyden i “direkte gjelder” tilsier en sterk og klar sammenheng mellom personen og saken – sakens utfall må altså ha direkte innvirkning på vedkommende. Det er klart at det ikke foreligger en sterk og klar sammenheng mellom Marte og vindmølleutbyggingen. Hun blir ikke direkte berørt av sakens utfall.

Saken kan ikke anses å “direkte gjelde(r)” Marte. Marte er altså ikke “part” i saken etter § 2 (1) bokstav e.

Neste spørsmål er om Marte har “rettslig klageinteresse”.

Ordlyden i “rettslig klageinteresse” tilsier at personen må ha en interesse i saken, og at interessen må være sterk nok til at det vil ligge naturlig å gi vedkommende klageadgang.

Ifølge forarbeidene skal uttrykket “rettslig klageinteresse” anses som et motsvar til begrepet “rettslig interesse” i tvistemålsloven § 54. Dette er i dag videreført i tvisteloven (tvl.) § 1-3, og selv om ordlyden er endret vil meningsinnholdet være det samme. Bestemmelsen angir søksmålsadgangen for domstolene, og det vil derfor være naturlig å se den i sammenheng med klageadgangen for forvaltningssaker etter § 28. Ifølge tvl. § 1-3 må det påvises et “reelt behov” for å få kravet avgjort, og i vurderingen må “kravets aktualitet” og “partenes tilknytning” trekkes inn.

I tråd med vurderingstemaet etter tvl. § 1-3 må det tas stilling til om Martes “tilknytning” til saken er sterk nok til at hun kan anses å ha et “reelt behov” for å kunne påklage vedtaket.

Det fremgår av faktum at fem av vindmøllene vil være synlige fra Martes bolighus. Fem av vindmøllene utgjør en tredjedel av vindmøllene som skal settes opp, som er en vesentlig andel. Det må ikke undervurderes at vindmøllene er svært store. I tillegg har Marte selv takket nei til utbygging av vindmøller på sin egen tomt, ettersom hun blant annet mener at vindmølller er fremmedelementer i landskapet. Det må ilegges noe vekt at flere av vindmøllene vil være synlige for Marte. Synligheten av vindmøllene trekker derfor i retning av at Martes tilknytning til saken er sterk nok.

Videre mener Marte at støyen fra vindmøller er ødeleggende for dyr og menneskers trivsel. I tillegg har hun fått informasjon fra en ekspert om at hun, avhengig av vindretningen, vil måtte regne med å høre en lavfrekvent dur av vindmøllene fra boligen sin. Selv om vindmøllene ikke medfører betydelig bråk, er en jevntgående during ikke spesielt ønskelig å høre både fra utsiden og innsiden av huset.

Enda et moment vil være at én av vindmøllene vil ligge bare seks hundre meter fra Martes bolighus. Riktignok er dette mer enn en halv kilometer, men sett i forhold til at dette gjelder en nokså stor vindmølle, og at avstanden ikke gjelder fra vindmøllen til hennes tomt, men til hennes bolig, trekker dette i retning av at hun har “tilknytning” til saken.

Samtidig gjelder dette kun én vindmølle. De øvrige vindmøllene ligger mellom to og fem kilometer unna Martes bolig, så betydningen av bråket fra denne ene vindmøllen vil være begrenset. Dette taler mot sterk “tilknytning” til saken og et “reelt behov” for klageadgang.

Tidsperspektivet bør her trekkes inn. Det er tale om at vindmøllevirksomheten vil vedvare de neste seksti år, etter leiekontrakten mellom Peder og Vindenergi AS. Det vil medføre at Marte vil kunne se noen av vindmøllene samt høre potensielt støy fra dem i lang tid fremover. Tidsmomentet taler dermed for at hun har et “reelt behov” for klageadgang.

Det fremgår av faktum at vedtaket ble sendt til Peder, Vindenergi AS og Marte. Dette er et moment som kan tyde på at VED anser Marte som å berøres nok av saken til at hun bør varsles om sakens utfall. Likevel har Marte sendt VED et brev hvor hun la frem sitt syn på vindkraftutbyggingen, som kan ha gjort at VED ønsker å holde henne opplyst om saken. Dette momentet trekker altså ikke særlig i noen retning.

Hensynet bak klageadgangen er å ivareta borgernes rettssikkerhet. Rettssikkerhetsprinsippet taler for at Marte har et “reelt behov” for å få avgjort kravet. Derimot ville det ha stor betydning for forvaltningens effektivitet om den rettslige klageadgangen skulle være svært vid, slik at klager på vedtak kunne komme fra alle mulige hold.

Etter en samlet helhetsvurdering vil det legges vesentlig vekt på at Marte både vil kunne se og høre vindmøllene hver dag, samt avtalens varighet. Disse argumentene vil samlet sett tale for at Marte har en “tilknytning” til saken som er sterk nok til at hun vil ha et “reelt behov” for å få kunne påklage vedtaket. Marte anses dermed å ha “rettslig klageinteresse”.

Ettersom Marte har “rettslig klageinteresse” vil hun kunne klage på vedtaket etter § 28.

Konklusjonen er at Marte har klagerett på godkjenningen av vindmølleparken.

Spørsmål 2

Overordnet problemstilling er om Marte har krav på innsyn i alle saksdokumentene.

Innsyn etter forvaltningsloven forutsetter at personen har partsstilling, jf. § 18. Som avklart i spørsmål 1, er ikke Marte “part” i saken. Marte har derfor ikke innsynsrett etter forvaltningsloven.

 Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova, offl.) gir en bredere innsynsadgang enn det som følger av forvaltningsloven. Offentleglova gjelder for “staten”, og kommer derfor til anvendelse, jf. § 2.

 Hovedregelen om innsyn, offl. § 3, gir “[a]lle” rett til å kreve innsyn i “saksdokument”.

 Ordlyden i “alle” tilsier alle og enhver, og skal ifølge forarbeidene tolkes bokstavelig.

 Offl. § 28 fastsetter at innsynskravet må gjelde “ei bestemt sak” eller i “rimeleg utstrekning saker av ein bestemt art”. Det er her klart at Marte ber om innsyn kun i saksdokumentene i saken om vindmølleutbygging, og hennes krav om innsyn gjelder da “ei bestemt sak”.

 I utgangspunktet har Marte krav på innsyn i alle sakdokumentene, jf. § 3, jf. § 28.

 VED gjør det imidlertid gjeldende at Marte ikke har krav på innsyn i saken, og i alle fall ikke Peders brev som inneholder opplysninger om hans helsesituasjon.

Dersom Marte allikevel ikke skulle gis rett til innsyn, må dette hjemles i lov.

Etter offl. § 13 er “[o]pplysninger” som er “underlagde teieplikt i lov” unntatt fra innsyn. Det vises i denne sammenheng til forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt.

Ifølge fvl. § 13 (1) nr. 1 plikter ansatte ved forvaltningsorganet å “hindre at andre får adgang eller kjennskap” til “noens personlige forhold”.

Ordlyden i “noens personlige forhold” sikter til at alle er beskyttet, jf. “noens”, og at det må gjelde private og eventuelt sensitive opplysninger. En generell retningslinje er at det må gjelde informasjon man ikke ønsker at andre skal få vite om.

Spørsmålet blir dermed om brevet til Peder inneholder informasjon om hans “personlige forhold”.

Det er nokså naturlig at informasjon om noens fysiske og psykiske helse vil falle innenfor rammene av “personlige forhold”. Da brevet inneholder forklaringer om Peders helsesituasjon og hvordan anleggsveiene vil være avgjørende for at han skal kunne fortsette med saueholdet, vil dette falle innenfor ordlyden.

Peders brev inneholder informasjon om hans “personlige forhold”. Således er brevet beskyttet av lovens regler om taushetsplikt.

Når det gjelder VEDs anførsel om at Marte ikke har krav på innsyn i saken forøvrig, finnes det ikke noen hjemmel i lov som beskytter de øvrige saksdokumentene fra innsyn. Dermed gjelder hovedregelen om innsyn, for en bestemt sak, jf. § 3, jf. § 28.

Konklusjonen er at Marte har krav på innsyn i saksdokumentene, unntatt Peders brev da dette er underlagt taushetsplikt.

Spørsmål 3

Overordnet problemstilling er om Marte har krav på innsyn i powerpoint-presentasjonen.

Offentleglova kommer til anvendelse, som slått fast i spørsmål 2.

Som redegjort for i spørsmål 2, er hovedregelen at “[a]lle” kan kreve innsyn i sakens dokumenter, jf. § 3.

VED gjør det imidlertid gjeldende at powerpoint-presentasjonen er et internt dokument, som foredragsholderen utarbeidet til støtte for sin muntlige presentasjon. På dette grunnlaget nekter de innsyn.

Ifølge § 14 “kan” et organ gjøre unntak fra innsyn for “dokument” som organet har “utarbeidd for si eiga interne saksførebuing”.

Ordlyden i “kan” angir en adgang til å gjøre unntak fra innsyn, men ikke en plikt. Bestemmelsen oppfordrer altså til en konkret vurdering av om adgangen skal benyttes.

Med “dokument” siktes her til “ei logisk avgrensa informasjonsmengd”, jf. § 4 (1). Videre angir bestemmelsen at adgangen til å unnta dokumentet fra innsyn, gjelder dokumentet i sin helhet, og ikke bare visse opplysninger.

En naturlig ordlydstolkning av “utarbeidd for si eiga interne saksførebuing” tilsier at dokumentet skal være utarbeidet for forvaltningsorganet selv, og ikke er ment til å presenteres utenfor organet – særlig ikke for offentligheten. Hensikten med bestemmelsen er å skjerme organinterne dokumenter, hensynet bak bestemmelsen beskytte både avgiver og mottaker av dokumentet. Således bortfaller hensikten dersom dokumentet presenteres utenfor organet.

Det er her klart at powerpoint-presentasjonen omfattes av ordlyden i “dokument”, jf. § 4 (1).

Det må tas stilling til om powerpointen er “utarbeidd for si eiga interne saksførebuing”.

At foredragsholderen har utformet powerpointen som støtte til sin muntlige presentasjon, tilsier at dokumentet er utarbeidet som et organinternt dokument.

Samtidig ble powerpointen presentert under et informasjonsmøte om vindkraft ved rådhuset i Lillevik. Selv om powerpointen i så fall sannsynligvis ble vist til andre kommunalt eller statlig ansatte, er den presentert utenfor organet selv. Lovbestemmelsen skjermer altså ikke tilfellene hvor dokumentet er presentert utad, da hensikten faller bort.

Powerpointen er ikke “utarbeidd for si eiga interne saksførebuing”.

Powerpoint-presentasjonen kan ikke unntas fra innsyn etter § 14.

Konklusjonen er at Marte har krav på innsyn i powerpoint-presentasjonen. 

 Subsidiært må merinnsyn i dokumentet etter § 11 drøftes.

Ifølge § 11 “skal” organet vurdere å gi “heilt eller delvis innsyn” selv om det er mulighet til å gjøre unntak. Det fremgår av annet punktum at organet “bør gi innsyn” dersom hensynet til offentlig innsyn veier tyngre enn behovet for unntak.

Ordlyden i “skal” angir en plikt for forvaltningsorganet – merinnsyn skal vurderes. Bestemmelsen sier likevel ikke at merinnsyn “skal” gis. Av annet punktum fremgår det at det “bør” gis merinnsyn dersom en interesseavveining resulterer i at hensyn til offentlig innsyn veier tyngre.

Det fremgår av faktum at powerpointen inneholdt den ansattes private bilder, og VED anførte at det kunne bli vanskelig å få ansatte til å holde foredrag dersom de i etterkant måtte sendte ut powerpoint-presentasjonen.

At powerpointen inneholdt private bilder, kan tyde på at merinnsyn kan unnlates. Hensynet til offentlig innsyn veier ikke tyngre enn hensynet til å beskytte den ansattes privatliv. Likevel behøver ikke powerpoint-presentasjonene å inneholde private bilder, så at det kan bli vanskelig å måtte sendte ut powerpointene i etterkant vil ikke ilegges vesentlig vekt her.

Formålsbestemmelsen i § 1 legger til grunn at offentlig virksomhet bør være “open og gjennomsiktig”, for å styrke en rekke viktige samfunnsmessige hensyn. Dette taler for at innsyn, og merinnsyn, bør gis.

Konklusjonen på den subsidiære drøftelsen er at VED burde ha gitt Marte merinnsyn etter § 11.

Spørsmål 4

Hovedproblemstillingen er om Hans er inhabil.

Som tidligere fastslått kommer forvaltningsloven til anvendelse, jf. spørsmål 1.

Reglene for inhabilitet finnes i forvaltningsloven kapittel II, som gjelder alle former for avgjørelser da kapittelet ikke er begrenset av § 3. Habilitetskravene fremgår av § 6.

I § 6 (1) listes en rekke forhold som fører til at en “offentlig tjenestemann” er inhabil til å “tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse” eller til å “treffe avgjørelse” i en forvaltningssak. Disse forholdene gjelder tjenestemannens forhold til saken eller til en part i saken, og leder automatisk til inhabilitet hvis de foreligger.

Det er klart at Hans Tastad er en “offentlig tjenestemann”, da han i sin stilling ved Energidepartementet er en “ansatt i statens … tjeneste”, jf. § 2 (1) bokstav d.

Da Hans ikke oppfyller kriteriene i § 6 (1) bokstav a til e, kommer ikke første ledd til anvendelse.

Etter § 6 (2) er tjenestemannen likevel inhabil når andre “særegne forhold” foreligger som er “egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet”.

Ordlyden i “særegne forhold” tilsier en høy terskel. En naturlig språklig forståelse tyder på at det må være tale om forhold utenom det vanlige. Sivilombudsmannen har likevel uttalt at forholdet ikke behøver å være unikt. Dette senker terskelen noe.

Med “egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet” tilsiktes at det ikke kreves en påvist årsakssammenheng. Det er tilstrekkelig at forholdet fra et objektivt, utenforstående perspektiv kan svekke tilliten til tjenestemannen. Hovedhensynene bak bestemmelsen er å sikre folkets tillit til en forvarlig saksbehandling i forvaltningen, samt å skjerme tjenestemannen fra en vanskelig situasjon.

Spørsmålet blir dermed om Hans sin arbeidsrelasjon samt private forhold til Peders datter Line utgjør et “særegent forhold” som kan være egnet til å “svekke tilliten til [Hans sin] upartiskhet”.

Det fremgår av faktum at Line har arbeidet i Energidepartementet i fem år, og at Hans er hennes nærmeste overordnede. Et arbeidsforhold som innebærer instruksjonsmyndighet er ikke et forhold utenom det vanlige. Arbeidsforholdet mellom Line og Hans er ikke spesielt særegent, men fra et utenforstående perspektiv kan det klart anses som en relasjon som kan medføre svekket upartiskhet. Dette taler for at det foreligger et “særegent forhold”.

I tillegg har Hans og Line vært kjærester i et halvt års tid. Arbeidsforholdet sett i sammenheng med deres private forhold, skiller seg fra de fleste situasjoner. Line og Hans sitt kjæresteforhold varte imidlertid ikke lenge, og det er en vesentlig aldersforskjell dem imellom. Sett sammen med at Line oppfattet Hans som for umoden til at forholdet kunne vare i lengden, kan ikke deres kjærlighetsrelasjon isolert sett anses som et “særegent forhold”. Sett utenfra kan det likevel anses som et “særegent forhold”.

Ifølge faktum hender det fortsatt at Line og Hans møtes utenom jobb for å gå på utstillinger og liknende sammen. Det tyder på at de fremdeles har et nært forhold, selv om de ikke lenger er kjærester. At de omgås som venner med relativt hyppig kontakt, samt at deres vennskap har vart en stund, kan dette tyde på at det foreligger et “særegent forhold”.

I vurderingen skal det blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære “særlig fordel” for noen tjenestemannen har “nær personlig tilknytning til”.

I saken er det Lines far, Peder, som vil få en “særlig fordel” av at vedtaket opprettholdes i klagesaken. Det er ikke en “nær personlig tilknytning” mellom Hans og Peder.

I tvilstilfeller skal det legges vekt på om inhabilitetsinnsigelse er reist av en part i saken, jf. § 6 (2) siste punktum. Marte hadde ikke partsstilling i det opprinnelige vedtaket, jf. spørsmål 1, men da hun hadde “rettslig klageinteresse” og påklagde vedtaket etter § 28, har hun partsstilling i klagesaken.

Det er Marte som reiste inhabilitetsinnsigelse. Siden dette er et tvilstilfelle, vil dette momentet trekke i retning av at det foreligger “særegne forhold” som er egnet til å “svekke tilliten til [Hans’] upartiskhet”.

Selv om de to forholdene hver for seg ikke utgjør et særegent forhold, må det vurderes om forholdene samlet sett kan anses som “særegne forhold”.

Etter en samlet helhetsvurdering vil det ilegges vesentlig vekt at Hans og Line både har hatt et arbeidsforhold i flere år, samt at de har vært kjærester. Disse forholdene vil samlet sett anses som “særegne forhold” som kan være egnet til å “svekke tilliten til [Hans’] upartiskhet”, jf. § 6 (2).

Konklusjonen er at Hans er inhabil.

Spørsmål 5

Den overordnede problemstillingen er om departementet skulle varslet Peder om oversendelse av avisutklippet.

Som tidligere fastslått kommer forvaltningsloven til anvendelse, jf. spørsmål 1.

Peder gjør det gjeldende at han burde fått anledning til å uttale seg om avisutklippet.

Av § 17 (2) fremgår det at dersom det “under saksforberedelsen” mottas “opplysninger om en part”, og parten etter §§ 18 og 19 har rett til å gjøre seg kjent med disse opplysningene, “skal de forelegges ham til uttalelse”.

Ordlyden i “under saksforberedelsen” tilsier at det ennå ikke har blitt truffet en avgjørelse i saken.

En naturlig språklig forståelse av “opplysninger om en part” antyder at det må være informasjon om en av partene i saken. Ordlyden gir ikke mer direkte anvisning på begrepet. Det stilles altså ikke spesifikke krav til hva slags opplysninger.

Peder har partsstilling og har etter §§ 18 og 19 rett til å gjøre seg kjent med slike opplysninger.

Spørsmålet blir om Energidepartementet “under saksforberedelsen” av klagesaken mottok “opplysninger om en part”.

Ifølge faktum sendte Marte brevet med bildet før klagesaken var avgjort, og informasjonen kom altså “under saksforberedelsen”.

Brevet med avisutklippet inneholdt et litt uklart sort/hvitt bilde som viste Peder som løp i mål under et orienteringsløp. Samt underteksten som leste “imponerende prestasjon av Peder Ås som er kåret til årets orienteringsløper i Lillevik idrettsforening”. Det er altså informasjon om Peder som vil falle innunder ordlyden “opplysninger om en part”.

I tillegg fremgår det av faktum at Marte klippet vekk overskriften “Minneboken”, som avslørte at bildet var ti år gammelt og hentet fra arkivet. Dette er relevant informasjon, da opplysningene som fremstilles i brevet ikke er representative for Peder i dag. Kontradiksjonshensynet taler for at Peder må få mulighet til å motsi eller korrigere opplysningene Energidepartementet har mottatt, da de utgjør deler av grunnlaget for vedtaket.

Energidepartementet mottok altså under forberedelsen av klagesaken opplysninger om Peder. Etter § 17 (2) hadde de i utgangspunktet plikt til å varsle Peder om disse opplysningene slik at han hadde hatt anledning til å uttale seg. Også kontradiksjonshensynet og det forvaltningsrettslige prinsippet om forsvarlig saksbehandling trekker i denne retningen.

I § 17 (2) siste punktum listes imidlertid en rekke unntak fra hovedregelen i første punktum. Disse må tas stilling til.

Ifølge § 17 (2) bokstav b gjelder ikke regelen etter første punktum dersom “rask avgjørelse i saken” er “påkrvd” av hensyn til andre parter eller offentlige interesser. Det er ingen holdepunkter i faktum som tilsier at saken hastet, av hensyn til hverken andre parter eller offentlige interesser. Dette unntaket kommer ikke til anvendelse.

Etter § 17 (2) bokstav c kan forvaltningsorganet unnlate å varsle parten om opplysningene, dersom opplysningene “ikke har avgjørende betydning for vedtaket”.

I brevet stilte Marte spørsmål ved om Peders helseproblemer var reelle. Det fremgår av faktum at det i vedtaket ble pekt på de samfunnsmessige effektene av miljøvennlig kraftproduksjon, samt at det var positivt for Peder å kunne fortsette saueholdet selv om han slet med slitasjegikt.

Opplysningene som Marte sendte til Energidepartementet hadde altså avgjørende betydning for vedtaket, og unntaket i § 17 (2) bokstav c kan heller ikke anvendes.

Ettersom Energidepartementet under forberedelsen av klagesaken mottok opplysninger om Peder, hadde de etter § 17 (2) plikt til å varsle Peder om disse opplysningene slik at han hadde hatt anledning til å uttale seg.

Konklusjonen er at departementet skulle varslet Peder om oversendelse av avisutklippet.
 

Spørsmål 6

Overordnet problemstilling er om departementets vedtak i klagesaken er gyldig.

Forvaltningsloven kommer til anvendelse, som fastslått i tidligere drøftelse, jf. spørsmål 1.

I forvaltningsloven kapittel VIII finnes § 41, som regulerer virkningen av feil ved behandlingsmåten. Bestemmelsen gjelder når reglene om behandlingsmåten “i denne lov” ikke er overholdt ved behandlingen av en sak “som gjelder enkeltvedtak”.

Det er klart at det foreligger et enkeltvedtak, når vedtaket etter klagebehandlingen er opphevet, og saken sendes til ny behandling i underinstansen.

Ifølge § 41 er et enkeltvedtak “likevel gyldig” når det er grunn til å regne med at feilen “ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold”. Dette gjelder når reglene om behandlingsmåten “i denne lov” ikke er overholdt ved behandlingen av en sak “som gjelder enkeltvedtak”.

Med “ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold” oppstilles ikke krav til faktisk årsakssammenheng, det er nok at det er “grunn til å tro” at feilen ikke kan ha hatt innvirkning.

I vår sak har forvaltningsorganet unnlatt å varsle Peder om nye opplysninger i saken etter § 17 (2), i tillegg til at det i klagesaken foreligger inhabilitet etter § 6 (2). Ingen av disse rettslige feilene medfører automatisk ugyldighet.

Inhabilitet kan virke bestemmende på et vedtaks innhold. Tjenestemannen kan oppleve at han står i en vanskelig posisjon, og kan dermed følge sin samvittighet ved avgjørelse av saken. Selv om det ikke nødvendigvis er grunn til å tro at det faktum at Hans Tastad var saksbehandleren av klagesaken faktisk virket bestemmende på vedtakets innhold, er det tilstrekkelig at det kan ha hatt innvirkning.

Videre er det grunn til å tro at vedtakets innhold kunne ha blitt et annet om Peder hadde hatt mulighet til å uttale seg i saken etter § 17 (2). Opplysningene som ble lagt til grunn var avgjørende for opphevingen av vedtaket, og de var antakelig feilaktige. Peder, som part i saken, skulle hatt mulighet til å motsi dette etter kontradiksjonsprinsippet. Det er altså grunn til å tro at denne feilen kan ha virket bestemmende på vedtaket innhold.

Etter en helhetsvurdering, legges det vesentlig vekt på at det foreligger to saksbehandlingsfeil, og at begge feilene har potensiale til å virke bestemmende på vedtakets innhold.

Departementets vedtak i klagesaken er ugyldig etter gyldighetsregelen i § 41.

Så må vedtakets gyldighet drøftes etter den ulovfestede ugyldighetsregelen.

Den ulovfestede ugyldighetslæren oppstiller en todelt vurdering for ugyldighet. Først må vurderes om det er en “ikke helt fjerntliggende mulighet” for at feilen kan ha virket inn på vedtaket. Videre må relevante vurderingsmomenter i saken tas stilling til, blant annet om ugyldighet er til skade eller gagn for parter eller andre og graden av innrettelse.

Gyldighet vil være til gagn for Marte, men til skade for Peder.

Graden av innrettelse vil ikke ilegges vesentlig vekt da det ikke er holdepunker i faktum for at hverken Peder eller Marte har innrettet seg.

Det foreligger en “ikke helt fjerntliggende mulighet” for at de to rettslige feilene kan ha virket inn på vedtaket. Særlig at vedtakets gyldighet vil være til skade for Peder vil tillegges vekt.

Departementets vedtak i klagesaken er ugyldig etter den ulovfestede gyldighetsregelen.

Konklusjonen er at departementets vedtak i klagesaken er ugyldig.