(A) Domsanalyse av Rt. 2010 s. 684.

I denne oppgaven vil jeg sette Rt. 2010 s. 684 inn i et rettskildemessig perspektiv, altså en domsanalyse. Dommen dreier seg om to rettsspørsmål. Det første rettsspørsmålet er om båten har “motor som fremdriftsmiddel” når motoren ikke kan benyttes på̊ grunn av mangel på̊ drivstoff. Det andre rettsspørsmålet er om båten kan ha en “fører” når den driver for vær og vind. I saken er det to parter, det er Den offentlige påtalemyndighet som har tatt ut tiltale mot A. Rettsanvendelsesprosessen som gjør seg gjeldene i dette tilfelle er en lovtolkningsprosess, om A kan straffes for sin handling etter § 33 i fritids- og småbåtloven (småbåtloven, heretter “småbåtl”.) 26.juni 1998. I dommen kom Høyesterett frem til at A kan straffes for sin handling, båten har “motor som fremdriftsmiddel” og A må̊ anses som “fører av båten”.

Legalitetsprinsippet- som hjemmelskrav og tolkningsprinsipp

Denne saken omhandler strafferetten, det vil si at det foreligger et særlig hjemmelskrav. I norsk finnes det to typer hjemmelskrav- det alminnelige hjemmelskravet og det særlige hjemmelskravet. Innenfor det særlig hjemmelskravet er det hovedsakelige legalitetsprinsippet på̊ strafferettslig- og forvaltningsrettslig område. Det er viktig å merke seg at det også̊ finnes særlige hjemmelskrav innenfor privatretten, for eksempel er erstatning av ikke-økonomisk skade et særskilt hjemmelskrav jf. Rettspraksis. Dette har sin begrunnelse i at erstatning for ikke-økonomisk skade har et strafferettslig preg.

Det alminnelige hjemmelskravet setter krav til at det aktuelle rettsgrunnlaget kan forankres i et rettsgrunnlag. Det særskilte hjemmelskravet krever forankring i en skriftlig kilde, det må̊ finnes lovhjemmel for den aktuelle handlingen. Dette er legalitetsprinsippet som hjemmelskrav. Den aktuelle dommen omhandler legalitetsprinsippet innenfor strafferett, dette kan hjemles i Grunnloven 17.mai 1814 (heretter “Grl.”) § 96. Legalitetsprinsippet innenfor forvaltningen kan hjemles i Grl. § 113, tidligere var dette prinsippet hjemlet i konstitusjonell sedvanerett. Det er rettssikkerhetsmessige årsaker til at vi har et særskilt hjemmelskrav. Hjemmelskravet skal forhindre myndighetene i vilkårlig inngripen i borgernes rettsaffære, og på̊ den måten virker det særlige hjemmelskravet beskyttende for borgerne. Et eksempel på̊ hvor høyt rettsstaten verdsetter legalitetsprinsippet er Telefonsjikanedommen, hvor Høyesterett ikke fant hjemmel for å straffe en borger som bedrev “telefonterror”. Vedkommende kunne ikke straffes ettersom han ikke oppfylte vilkårene: “Forstyrre alminnelig ro og orden” eller “nattesøvnen”. Etter dommen kom det riktignok en lovbestemmelse for nettopp slik “telefonterror”, men vedkommende kunne ikke straffes, ettersom ingen lov må̊ gis tilbakevirkende kraft jf. Grl. § 97.

Legalitetsprinsippet utelukker bruk av ulovfestet rett- herunder analogisk anvendelse av en lovregel. Hovedregelen er at utvidende tolkning må̊ forankres i en rettskilde som har demokratisk legitimitet. Med andre ord er det ikke tillatt å forankre en utvidende tolkning i reelle hensyn.

Legalitetsprinsippet benyttes også̊ som et tolkningsprinsipp, riktignok kun benyttes på̊ legalitetsprinsippets område. Denne siden av prinsippet går ut på̊ at det må̊ foreligge et relativt rimelighetskrav, det kan også̊ nevnes at Boe omtaler dette som “jo-jo” -prinsippet. Prinsippets innhold er at jo mer inngripende handlingen er i borgerens rettsaffære- desto klarere må̊ lovhjemmelen være. Et eksempel på̊ dette kan være Sårstelldommen fra 2010. Denne dommen var innenfor det forvaltningsrettslige legalitetsprinsippet, og omhandlet en pasient som ikke var særlig hygienisk av seg, og nektet blant annet å skifte bandasje. Sykehjemmet hadde ikke hjemmel til å bruke “tvang” mot pasient, allikevel kom Høyesterett frem til at sykehjemmet kunne kreve en viss form for personlig hygiene. Dette illustrerer det relative rimelighetskravet på̊ en god måte. I dette tilfelle forelå det ikke en inngripende handling i pasientens rettsaffære. Derfor ble det ikke stilt et strengt krav i henhold til lovhjemmel. Allikevel må̊ det nevnes at denne dommen har blitt kritisert for nettopp dette i etterkant. Det kan også̊ nevnes at rettsutviklingen innenfor strafferett har gjort at vi i dag nærmest har et “absolutt” hjemmelskrav. Med dette menes at det må̊ foreligge helt klar og tydelig lovhjemmel for at noen skal kunne straffes. Dette har sin grunn i at straff er det mest inngripende myndighetene kan gjøre i en borgers rettsaffære. Et eksempel på̊ at rettsutviklingen har funnet sted er for eksempel Passbåtdommen 2. Denne dommen har i senere tid blitt sterkt kritisert for sin “utvidende tolkning” av ordet «skip». Dette sier litt om hvor sterkt det straffe rettslige legalitetsprinsippet står i dagens rettssamfunn.

Rettsanvendelsesprosessen hovedsteg

En rettsanvendelsesprosess er retningslinjer for hvordan et rettsspørsmål skal løses, og består hovedsakelig av identifisering av primært rettsgrunnlag og fortolkning av primært rettsgrunnlag. Det overordnede siktemålet er å komme frem til den rettsregelen som er god, konkret og generelt for typetilfellet, altså̊ det rettsregelen som har de beste rettskildemessige grunner for seg.

I Rt. 2010 s. 684 var spørsmålet om forbudet i småbåtl. § 33 mot å føre småbåt i alkoholpåvirket tilstand får anvendelse når en motorbåts motor ikke kan anvendes fordi den er gått tom for drivstoff. Høyesterett delte deretter inn i to rettsspørsmål. Det første rettsspørsmålet er om båten har “motor som fremdriftsmiddel” når motoren ikke kan benyttes på̊ grunn av mangel på̊ drivstoff. Det andre rettsspørsmålet er om båten kan ha en “fører” når den driver for vær og vind. Et rettsspørsmål er spørsmål som omhandler juridiske rettigheter eller forpliktelser, og som i alminnelighet kan håndheves av statens maktapparat. Et rettsspørsmål er betinget av et rettsgrunnlag.

Høyesterett benyttet § 33 i småbåtl. som primært rettsgrunnlag. Et primært rettsgrunnlag er en rettsdannelse i form av lov, forskrift, Grunnlov, avtale eller ulovfestet rett som inneholder de vilkår som skal til for å oppfylle det rettslige kravet som er fremsatt. I Norge legger vi stor vekt på̊ privatautonomien, og individets avtalefrihet. På̊ bakgrunn av dette kan en avtale gå foran lov som primært rettsgrunnlag dersom det ikke strider mot noen av ugyldighetsgrunnene som er nevnt i lov om avslutning av avtaler, om fullmakt og om ugyldige viljeserklæringer 31. mai 1918 (Avtaleloven) kapittel 3.

Innenfor strafferetten har vi som nevnt et legalitetsprinsipp, men dersom det er en sak som kun et betinget av et alminnelig hjemmelskrav, vil ulovfestet rett kunne benyttes som primært rettsgrunnlag. I midlertid må̊ en rettsanvender først og fremst søke etter primært rettsgrunnlag i lov på̊ bakgrunn av hvor høyt demokratisk legitimitet settes. Dersom det der ikke finnes et primært rettsgrunnlag, vil rettsanvenderen kunne benytte ulovfestet rett dersom det er fravær av antitese fra lov. Allikevel må̊ en rettsanvender alltid vurdere om taushet er uttrykk for et negativt standpunkt fra lovgiver. Det kan være nyttig å se hen til om lovbestemmelsen er uttømmende eller ikke. Et eksempel på̊ en uttømmende lovbestemmelse er lov om kjøp 13.mai 1988 (Kjøpsloven) § 67. Rettspraksis viser også̊ at kasuistisk lovregulering også̊ kan bli forstått som uttømmende, et eksempel fra rettspraksis er vederlagskrav for stell og pleie i samboerforhold. Her ble ekteskapsloven ansett som kasuistisk når det gjelder vederlag for stell og pleie.

Det neste steget som Høyesterett foretok i Rt. 2010 s. 684, var fortolkning av det primære rettsgrunnlaget. Når det gjelder fortolkning finnes det visse retningslinjer som rettsanvenderen må̊ forholde seg til. Disse rettskildeprinsippene kan deles inn i tre. Relevansprinsipper som forteller rettsanvenderen hvilke kilder som anses legitime i en rettslig diskurs. Slutningsprinsipper som gir retningslinjer for hvordan han skal trekke ut argumenter fra den legitime kilden. Til slutt er det vektprinsipper som harmoniserer argumentene som et trukket ut fra legitime rettskilder. Vektprinsippene blir særlig benyttet dersom det foreligger motstridende argumenter.

Ettersom det i den aktuelle dommen foreligger to rettsspørsmål, velger jeg også̊ å dele det opp på̊ samme måte som høyesterett har gjort. Jeg vil først gå innpå̊ vilkåret som omhandler “motor som fremdriftsmiddel”, deretter om tiltalte kan anses for å ha vært “fører av båten”.

Lov- motor som fremdriftsmiddel.

I henhold til relevansprinsipper vil lovtekst være en legitim argumentkilde i rettslig diskusjon ettersom det ivaretar forutberegnelighet, alle har tilgang til lovtekst og den er på̊ mange måter “stilet” til borgerne. I tillegg har stortinget autoritet til å vedta lover gjennom Grl. § 75 a jf. § 76. Lovtekst nyter også̊ demokratisk legitimitet, ettersom vi i Norge har indirekte demokrati, derav velger vi hvem som skal vedta lover jf. Grl. § 49.

I Rt. 2010 s. 684 har Høyesterett trukket slutning fra lov. I avsnitt 10 gjør Høyesterett det klart at tiltalte var påvirket av alkohols i lovens forstand jf. småbåtl. § 33 (2). Deretter la de til grunn hvilke rettsspørsmål som var aktuelle for den rettslige tvisten.

I avsnitt 11 kan en tydelig se at Høyesterett starter i ordlyden. En lovtekst skal som hovedregel forstås i samsvar med den naturlige språklige forståelsen. Dette vil bidra til å forsterke forutberegnelighet for borgerne. Det finnes to unntak fra dette slutningsprinsippet. Det første unntaket er at fagterminologi skal forstås i henhold til den aktuelle fagterminologien, dette gjør seg særlig gjeldene innenfor bygge bransjen. Det andre unntaket er at språket i en lov skal forstås i samsvar med språkets betydning på̊ vedtakelsestidspunktet. Et kjent eksempel er at “bør” i Grunnloven skal forstås som “skal”. I avsnittet gjør Høyesterett rede for at ordlyden i småbåtloven. I følge Høyesterett vil ikke en motor skifte karakter på̊ bakgrunn av at motoren er tom for drivstoff, dette faller innenfor den naturlige språklige forståelsen.

Lovforarbeider og lovformål- motor som fremdriftsmiddel

I henhold til relevansprinsippene vil lovforarbeider være en legitim rettslig kilde på̊ bakgrunn av avledet autoritet fra stortinget. I tillegg vil de ha avledet demokratisk legitimitet. I tillegg er det som regel en sakkyndig som har med utredelsen av forarbeider å gjøre. Det kan også̊ nevnes at lovforarbeider har større vekt innenfor nyere lovområdet. Dette er fordi det på̊ nyere områder ikke foreligger store mengder av rettspraksis.

For å trekke slutning fra et lovforarbeid er det viktig å ikke fintolke bestemte avsnitt, som rettsanvender skal du se sammenhengen i teksten. Det er kun lovtekst som skal fintolke, dette handler om demokratisk legitimitet. I tillegg er det tross alt lovteksten som er vedtatt lov- det er ikke forarbeidene.

I avsnitt 12 ser vi at Høyesterett ser på̊ muligheten for en innskrenkende fortolkning av småbåtl. § 33. Høyesterett uttaler at det i så fall blir et spørsmål om bestemmelsen hadde innskrenkende fortolkning av vilkåret.

Vilkåret som blir vurdert er om en småbåt har motor som fremdriftsmiddel dersom den er tom for drivstoff jf. småbåtl. § 33 punkt 1. Innenfor legalitetsprinsippets område er det kun tillatt å tolke på̊ tvers av lovteksten dersom dette kan forankres i en rettskilde med demokratisk legitimitet, dette er en av grunnene til at Høyesterett søker til lovforarbeider.

Høyesterett viser også̊ til lovformålet. Av pedagogiske hensyn kan det være nyttig å skille mellom regelformål og lovformål. Regelformål er det formålet som ulovfestet rett har. Lovformål er det formålet som en lov har. Som regel vil man kunne finne lovformålet i forarbeider eller i en egen formålsparagraf. Et eksempel på et rettsområde med en tilhørende formålsbestemmelse er lov 7.juni 1991 om fornøyelsesinnretninger. Dersom en formålsparagraf finner sted, vil legitimeringsgrunnlaget være det samme som for lov.

I småbåtloven finnes det ingen formålsparagraf, dette er årsaken til at Høyesterett går til forarbeidene for å undersøke lovgivers vilje. Ettersom dette formålet finnes i lovforarbeidene, vil legitimeringsgrunnlaget være det samme som for forarbeider.

Hovedsakelig kan det skilles mellom et objektivt og et subjektivt lov-/regelformål. I denne saken har vi å gjøre med et subjektivt formål. Dette er et formål som stammer fra Høyesterett eller lovgiver. Et objektivt formål vil være det formålet som en rettsanvender med rimelighet kan anses som et formål med for eksempel den spesifikke loven. Selv om det er tydelige forskjeller mellom disse to formålene, er det vanskelig å finne spor i rettspraksis på̊ at det er et nevneverdig skille mellom disse to.

Høyesterett trekker en slutning som vedrører at lovforarbeidene og lovformålet ikke strekker til med tanke på̊ en forankring av innskrenkende tolkning av det nevnte vilkåret i småbåtl. § 33 punkt 1.

I avsnitt 13-16 foretar Høyesterett en kontekstuell tekstanalyse for å undersøke om lovgiver har drøftet promillegrense for båtbruk der risikoen er særlig lav. Jeg forstår det slik at de forsøker å se hen til en begrunnelse av lovgivers tanke med småbåtl. § 33 som omhandler eksplisitt småbåter ved å se på̊ NOU 1993:21 og Ot. prp. nr. 51 (1997-1998). Med andre ord ser Høyesterett forarbeidene til småbåtloven i sammenheng med Straffelovrådet i NOU 1993:21.

I de nevnte avsnittene kommer det frem at lovgiver har drøftet promillegrense ved båtbruk der risikoen er særlig lav. I NOU 1993:21 er det tydelig at lovgiver ser at de mindre båtene som kun oppnår en beskjedenhastighet, er en langt mindre risiko enn de større båtene. Allikevel valgte lovgiver å inkludere småbåter. Lovgiver har lagt vekt på̊ rettstekniske grunner og allmennpreventive hensyn som avgjørende for bestemmelsens rekkevidde. Denne diskusjonen foregikk i NOU 1993:21. Forarbeidene til Småbåtloven legger vekt på̊ det samme, i tillegg ønskes det fra lovgiver lette konstaterbare kriterier for å sikre forutberegnelighet og for å lette på̊ handhevelsene.

Høyesterett- motor som fremdriftsmiddel

I avsnitt 17 trekker Høyesterett en slutning fra en tidligere dom. Det er hovedsakelig autoritet gjennom Grunnloven som begrunner legitimiteten til Høyesterett. Denne autoriteten har hjemmel i Grl. § 88. Ettersom Høyesterett dømmer i siste instans vil de bidra til rettsavklaring. I tillegg vil Høyesterett forsterke forutberegnelighet, ettersom borgerne vet at når Høyesterett har avsagt sin dom, vil det være gjeldene rett. Det foreligger også̊ prosessøkonomiske hensyn. Som et eksempel på̊ prosessøkonomi og hvor bindende et prejudikat er, vil jeg nevne Røstad- og Skjelsvikdommen. Dette var to like saker som skulle opp til retten på̊ samme dag. Ettersom Høyesterett hadde avsagt dom i Røstadsaken, var det tilkommet et nytt prejudikat. Dette prejudikatet ble benyttet i Skjelsvikdommen- kun noen timer etter avsagt dom i Røstadsaken.

Når det trekkes slutning fra Høyesterettspraksis, vil man heller ikke kunne fintolke teksten, på̊ bakgrunn av at Høyesterettspraksis ikke er demokratisk forankret. Tradisjonell lære er at det kun er ratio decidendi som er bindende for en senere rettsanvender. Ratio decidendi er det som var avgjørende for resultatet i den konkrete dommen. Obiter dictum er en uttalt rettsoppfattelse som ikke anses som nødvendig for

domsresultatet. Dersom man er enig i Høyesterett sin avgjørelse, vil ikke grensedragningen mellom obiter dictum og ratio decidendi ha så mye å si. Til syvende og sist munner dette ut i skillet mellom anført og konstruert ratio decidendi. Anført ratio decidendi er de premissene som du tydelig kan se at Høyesterett legger vekt på̊ ved avgjørelsen. Konstruert ratio decidendi er det en senere rettsanvender gjennom en dyptgående analyse finner ut at var de mer spesifikke grunnene til at dommen fikk det resultatet som den fikk Det kan være aktuelt å konstruere ratio decidendi dersom rettsanvenderen er uenig i Høyesterett sin anførte ratio decidendi. Det kan være lurt å se hen til betraktninger som rokker ved prejudikatets verdi, for eksempel om Høyesterett har utelatt et svært viktig reelt hensyn. Det skal svært mye til for å gjøre dette, autoritetsbetraktninger fra Grunnloven står sterkt, Høyesterett skal ikke undermineres.

Høyesterett benytter i dette tilfelle Rt. 1994 s. 1055. Fra denne dommen trekker de ut et argument som vedrører at det når som helst kunne kommet forbi en annen båt med tilgjengelig drivstoff. Gjennom å trekke en slik slutning fastsetter Høyesterett at grunnen til at motoren ikke ble benyttet var bare av en utpreget midlertidig karakter.

I avsnitt 18 konkluderer Høyesterett med at båten som ble benyttet hadde “motor som fremdriftsmiddel”.

Lov- fører av båten.

I avsnitt 20 starter Høyesterett nok en gang i ordlyden av § 33. Høyesterett foretar også̊ en kontekstuell tekstanalyse i henhold til sjøloven § 143 for å avgjøre om en må̊ anses som fører av båten selv om den driver for vær og vind. En kontekstuell tekstanalyse faller innenfor en naturlig språklig forståelse. En kontekstuell tekstanalyse vil bidra til likhet for loven og sammenheng i rettssystemet.

Forarbeider- fører av båten

Høyesterett trekker også̊ en slutning fra lovforarbeider for. Forarbeidene peker også̊ klart i retning av at den ansvarlige må̊ anses som fører av båten selv om motoren har sviktet jf. Ot. prp. nr. 51 (1997-1998) s. 18. Gjennom å trekke slutning fra forarbeider vil Høyesterett forsikre seg om at de følger lovgiverviljen.

I avsnitt 23 konkluderer Høyesterett med at tiltalte anses som fører selv om båten drev for vær og vind.

Lovtolkningsresultat

Høyesterett kom frem til at begge vilkårene som må̊ til for å straffe tiltalte er oppfylt. Spørsmålet er hvilket lovtolkningsresultat Rt. 2010 s. 684 retter seg mot.

Bokstavelig tolkning er en konstaterende form for tolkning, og er den tolkningen som oftest blir benyttet. Det kan være svært vanskelig å kjenne igjen slike tilfeller, ettersom dette ofte blir gjort i en konstaterende form, og gjerne litt “skjult”. Når en tolker bokstavelig foreligger det en klar lovtekst, som ikke trenger presiseringer. Et eksempel på̊ en presiserende tolkning kan være legaldefinisjon. Et eksempel kan være småbåtl. § 33 og betydningen av ordet “småbåt”. En definisjon på̊ dette finnes i småbåtl. § 1 punkt 1.

En presiserende tolkning er når det foreligger vag- eller tve/flertydig lovtekst. En vag lovtekst inneholder som regel en klar ordkjerne men en noe uklar randsone. Et kjent eksempel “hvor mange trær inneholder en skog?”. Et eksempel på̊ presiserende tolkning fra rettspraksis er en dom vedrørende bruk av bilbelte. En kvinne ble stoppet i beltekontroll. Hun “brukte” belte, men hun hadde det ikke forskriftsmessig korrekt på̊. Høyesterett foretok i den aktuelle dommen en presiserende tolkning forankret i lovformålet. “Bruk” av bilbelte måtte tolkes som “forskriftsmessig korrekt”, altså̊ det var ikke den semantiske betydningen av ordet “bruk” som ble tillagt vekt.

En antiteseslutning er en motsetningsslutning fra lov. Et eksempel kan være lov om omsetning av alkoholholdig drikke 2. juni 1989 (alkoholloven) § 1-5 som omhandler aldersgrenser. Salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk i gruppe 3 jf. § 1-3 (2) må̊ ikke skje til noen som er under 20 år. En antiteseslutning av dette vil være at salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk kan skje til noen som er 20 år eller eldre.

Det er også̊ to måter man kan tolke på̊ tvers av en lovtekst. Innskrenkende tolkning er når du gir ordlydens randsone en snevrere tilnærming enn hva en naturlig språklig forståelsen vil tilsi. Et eksempel kan være Sterilitetsdommen fra 1921, hvor en mann i utgangspunktet var forpliktet til å betale barnebidrag, ettersom han hadde samleie med en kvinne som skulle bli mor. Ettersom mannen var steril, ble det benyttet innskrenkende fortolkning med forankring i reelle hensyn.

Utvidende tolkning er det motsatte av en innskrenkende tolkning. Det vil si at ordlyden randsone får en videre betydning enn hva en naturlig språklig forståelsen vil tilsi. Et eksempel kan være passbåtdommen 2, hvor ordet “skip” ble tolket utvidende til å også̊ gjelde en liten båt. Denne dommen har blitt sterkt kritisert i ettertid.

Høyesterett gjør tidlig i dommen rede for at lovbestemmelsen muligens skal tolkes innskrenkende, særlig i henhold til vilkåret “motor som fremdriftsmiddel”. Høyesterett avfeier tidlig at det ikke finnes hjemmel i rettskilder med demokratisk legitimitet for en slik fortolkning. Ettersom det på̊ legalitetsprinsippets område som hovedregel kun kan tolkes på̊ tvers av lovtekst med forankring i rettskilder som har demokratisk legitimitet, utelukker det en innskrenkende- og utvidende fortolkning i dette tilfellet. Det kan også̊ utelukkes at Høyesterett i dette tilfellet har trukket en antiteseslutning.

Etter min oppfatning har Høyesterett en bokstavelig tolkning av lovteksten. Det foreligger ingen vag eller fler- /tvetydig lovtekst. Innenfor begge vilkårene gjør Høyesterett rede for at ordlyden tilsier at båten har motor som fremdriftsmiddel, og at en ikke slutter å være fører av en båt, selv om båten blåste med vær og vind.

Har Høyesterett gjort en god jobb?

Først og fremst savner jeg at Høyesterett diskuterer rundt om det faktisk er en småbåt i den aktuelle tvisten. Allikevel kan jeg forstå̊ at det på̊ mange måter kan være “selvsagt”, men Høyesterett kunne vist til legaldefinisjonen av en småbåt i småbåtl. § 1. Det er liten tvil om at det er et vilkår at A faktisk har forsøkt eller ført en “småbåt”.

Det er liten tvil om at Høyesterett vil ha det til å se ut som om de har foretatt en bokstavelig tolkning av småbåtl. § 33. En må̊ ha i bakhodet hvor strengt legalitetsprinsippet er innenfor strafferettens område. Ut i fra en naturlig språklig forståelsen er det liten tvil om at A må̊ anses som fører av båten, selv om den drives for vær og vind. Dette kan også̊ forankres i lovformålet gjennom forarbeidene samt den kontekstuelle tekstanalysen.

Jeg vil rette et kritisk blikk mot Høyesterett sin handteringa av vilkåret “motor som fremdriftsmiddel”. Jeg føler dette vilkåret blir svært lite drøftet og tatt stilling til. Vilkåret “drukner” på̊ mange måter i avsnitt 13-16, hvor Høyesterett ser på̊ tidligere diskusjoner vedrørende småbåt og promillegrense. Denne diskusjonen vil på̊ mange måter være irrelevant, ettersom Høyesterett kort og konsist kunne vist til legal definisjonen i § 1. I tillegg er det ikke betydningsfullt om lovgiver har diskutert promillegrense på̊ småbåt, når vilkåret som blir lagt frem er om båten anses for å ha en motor som fremdriftsmiddel.

En skal være forsiktig med å rette skarp kritikk mot Høyesterett ettersom de er landets ledende jurister. Allikevel føler jeg at de undergraver vilkåret, og går “rundt grøten”. Det kan være at Høyesterett anså det som svært selvsagt at båten hadde motor som fremdriftsmiddel, men de kunne allikevel tatt tak i vilkåret i større grad enn hva som ble gjort.