TEORIOPPGAVE

I 1950, to år etter FNs verdenserklæring om menneskerettighetene («Universal Declaration of Human Rights»), vedtok en rekke (vest-)europeiske stater den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Da EMK i 1999 ble inkorporert gjennom menneskerettighetsloven ble denne et supplement til en svært fragmentarisk og, sett med moderne øyne, ufullstendig menneskerettighetskatalog i Grunnloven. I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 gjennomgikk Grunnlovens rettighetskatalog en omfattende revisjon og modernisering. Kapittel E ble omstrukturert, og en rekke nye rettighetsbestemmelser innført.

Har EMK dermed utspilt sin rolle som ledd i vernet om menneskerettighetene i norsk rett, eller bidrar den fortsatt til et sterkere vern? Foreta en rettsvitenskapelig analyse av EMKs betydning (eller manglende sådan) for menneskerettighetsvernet i Norge i dag.

 

PRAKTIKUM

Lars Holm er i 50-årene, middels høy og i god fysisk form. Han bor alene i en liten leilighet som han leier i 1. etasje litt utenfor sentrum av Lillevik. Han lider av kronisk psykose og har blitt tvangsinnlagt til psykiatrisk behandling flere ganger tidligere.

Hans pårørende er bekymret: Han har forårsaket skader der han bor og han krangler med naboene, som han mener spionerer på ham døgnet rundt. Han kommer til å miste leiligheten i slutten av juni, blant annet fordi utleieren har mottatt klager fra naboene.

I slutten av april slår overlegen ved Lillevik Distriktspsykiatriske Senter (DPS) fast at han må tvinges inn til legeundersøkelse.

Marte Kirkerud, en saksbehandler fra Lillevik Distriktspsykiatriske Senter, står nå utenfor døra til Lars sammen med en kollega ettersom det har vist seg umulig å få ham i tale per telefon. De har prøvd å snakke ham ut av leiligheten og få ham med frivillig til legen. Nå svarer han ikke lenger hverken på mobil eller ved døra, og de innser at forsøket var forgjeves. De ringer politiet og ber om hjelp. Politiet nekter å hjelpe til. De viser til den anstrengte budsjettsituasjonen og påpeker at de må prioritere oppdrag der det er fare for liv og helse. Siden Lars Holm ikke har brukt vold tidligere mener de at dette ikke er tilfelle i denne saken. De anbefaler at Marte og kollegaen ringer en låsesmed slik at de kan ta seg inn i leiligheten og ta med seg Lars Holm til undersøkelse. Marte og kollegaen er svært ukomfortable med en slik løsning, siden Lars Holm virket aggressiv og paranoid i samtalen med dem, og naboene tidligere har meldt om hissige verbale utbrudd. De drar derfor tilbake uten å ha fått undersøkt Lars Holm.

De pårørende er bekymret for at situasjonen skal bli verre for hver dag som går, og ringer helsetjenesten flere ganger i uken. Marte, som ansvarlig saksbehandler ved det distriktspsykiatriske senteret, oppsøker Lars Holm en rekke ganger de neste ukene, og forsøker å overtale ham til å følge med til undersøkelse frivillig. Hun har også hatt flere samtaler med politiet der hun har bedt om bistand. Hun har forsøkt å forklare at Lars Holm nå har vært ubehandlet for lenge, og at det er grunn til å tro at tilstanden hans stadig forverrer seg, men politiet holder fast ved at de ikke kan prioritere slik bistand.

Det er mandag morgen. Marte, som sist var ved Lars Holms bopel for fire dager siden, har nettopp blitt oppringt av familien. Han har plaget naboene mye i løpet av helgen og de er redde for at han snart «klikker» helt. Marte Kirkerud tar opp saken med noen gode kolleger fra en annen avdeling i løpet av en kaffepause: De fra DPS-akutt-teamet er ikke tilgjengelige, og noe må gjøres – helst med en gang. Hun vil at Holms tilstand sjekkes så fort som mulig. Det går ikke an å la ham gå lenger uten behandling, både av hensyn til ham selv og omgivelsene. Hun forklarer at hun har et påtrengende behov for å få Lars ut av leiligheten og føre ham til legeundersøkelse, men at hun er redd for å dra alene – selv om Lars Holm aldri har vært voldelig har han hatt noen voldsomme verbale utbrudd i det siste, og hun er urolig for hvordan han vil reagere på at noen tar seg inn i leiligheten hans mot hans vilje. To kolleger, som begge er fysisk godt trente, Hans Tastad og Peder Ås, stiller opp på sparket. De pleier ellers ikke drive med oppsøkende virksomhet, men de ser jo at det haster å få avklart situasjonen og har forståelse for at Marte ikke vil gå alene. De drar noen minutter senere. Marte har ikke hatt tid til å få godkjent operasjonen av sjefen, men det kan vel gjøres i etterkant.

Når Marte Kirkerud, Hans Tastad og Peder Ås kommer frem til Lars Holms leilighet ringer de på. Denne gangen svarer faktisk Lars Holm, med døra åpnet på gløtt og et unnvikende blikk. Når Marte forklarer at de er her for en tvungen legeundersøkelse, ser han mistenkelig på dem. Han sier at han ikke vil snakke med dem, og nekter å slippe dem inn. Han lukker døra og låser den. De får likevel snakket med ham gjennom døra, nok til at de får vurdert at grunnlaget for å bruke tvang er til stede. Dette får de også formidlet til ham, men han nekter fortsatt å bli med. Teamet hører lyder fra leiligheten. Lars høres veldig urolig ut. Marte ringer straks politiet og ber om hjelp med døren. Politiet sier nok en gang at de ikke vil komme, men gir henne nummeret til en låsesmed. Mens Marte er på telefonen med låsesmeden, oppdager Martes kolleger Lars Holm med en stor sekk på ryggen, som klatrer ut av vinduet og løper bort fra leiligheten. Hun legger på og ringer i stedet politiet i all hast. Denne gangen sier politiet at de skal komme, og Marte holder kontakt med politiets operasjonssentral per telefon.

Imens bestemmer Hans Tastad og Peder Ås seg for å følge etter Lars for å ikke miste ham av syne. Lars Holm er både redd og rasende: hans verste mareritt har gått i oppfyllelse: Han blir fulgt av ukjente menn og han har hørt politiet er på vei. Alle er mot ham. De vil ta ham og sperre ham inne i en underjordisk celle for alltid. Natt og dag vil de holde ham fastlåst i sengen med belte og de vil prøve å få ham til å røpe alle sine hemmeligheter. Han må finne en utvei. Men gaten og veien er trafikkert, og nå er han blokkert ved veikrysset og trafikklyset står på grønt. Han snur seg og går til angrep mot de to mennene som hadde klart å ta ham igjen. Marte er litt lengre unna med mobiltelefon i hendene og forteller politiet hvor de er. Han sparker Hans Tastad hardt i magen, Peder Ås får et hardt slag i hodet. De er rystet, men gjør et nytt forsøk på å nøytralisere Lars Holm. Til slutt klarer de å få kontroll på ham med hjelp av noen tilfeldige forbipasserende. Noen minutter senere ankommer politiet, som hadde blitt forsinket på grunn av biltrafikken, og de får pasienten innlagt på sykehuset.

Hans Tastad og Peder Ås (den ene med hjernerystelse, og begge to med flere blåmerker og skrubbsår på kroppen) mener at politiet ikke har gjort jobben sin. Dette hadde ikke skjedd dersom staten hadde vært mer proaktiv og bistått Marte tidligere. DPS mente også at situasjonen ville vært unngått om Marte hadde fått hjelp av politiet til å få med seg Lars til legen allerede ved første eller andre forsøk. Tastad og Ås saksøker politiet for ikke å ha vernet dem mot en krenkelse av deres rett til privatliv, jf. Grl. § 102 og EMK art. 8. Etter et rundskriv fra 2012 som setter rammene for samarbeidet mellom politiet og helsetjenesten, og hvis hovedformål er å klargjøre ansvars og oppgavefordeling samt rammer for samarbeid mellom helsetjenesten og politiet i forhold til psykisk syke, er det helsetjenesten som skal vurdere om hjelp fra politiet er nødvendig.

Politiet mener på sin side at det er de som skal vurdere om det er nødvendig med hjelp i en konkret situasjon – og det er det de har gjort hele tiden, siden de stilte flere spørsmål til helsevesenet hver gang disse tok kontakt med dem, og vurderte fortløpende om det var nødvendig å bistå eller ikke. Dessuten utfører politiet tusenvis av oppdrag med bistand hvert år og alvorlige oppdrag må prioriteres. Det var uansett ingenting som tydet på at det forelå akutt fare for liv og helse i denne saken.

Ta stilling til om de to helsetjenestemennenes menneskerettigheter er krenket, og om staten i tilfelle kan holdes ansvarlig.

[Obs: Det forventes ikke at kandidaten setter seg inn i politiloven, politiinstruksen eller psykisk helsevernloven.]

Teorioppgave

1.0 Innledning

Når Norges Grunnlov ble vedtatt i 1814, inneholdt den ikke den menneskerettighetskatalogen som finnes i dag. Etterhvert som samfunnet utviklet seg, så ble det lagt større vekt på menneskerettighetene, og slik oppsto det et ønske om å revidere Grunnloven for å innta flere rettighetsbestemmelser. Den store revisjonen kom i 2014, hvor man blant annet innførte en bestemmelse om staten sin sikringsplikt i Grunnlovens § 92. Flere rettigheter som ble innført var blant annet retten til liv, og forbudet mot tortur i Grunnlovens § 93, bevegelsesfirheten i Grl. § 106 og barns rett til opplæring i Grl. § 109. Legalitetsprinsippet, som fastslår et krav om hjemmel i lov for inngrep fra myndighetene, var tidligere basert på konstitusjonell sedvanerett men ble i 2014 forankret i Grunnlovens § 113.

Ved innføring av nye rettigheter og revidering av de gamle menneskerettighetene i Grunnloven, har man brukt EMK som en kilde for inspirasjon for hvordan bestemmelsene skulle utformes. Det kommer til uttrykk i blant annet retten til privatliv og familieliv i Grunnloven § 102 første ledd, som er identisk formulert som EMK art. 8.1.

I den videre fremstillingen vil det foretas en analyse av EMKs betydning for menneskerettighetsvernet i Norge i dag, hvor det vil vurderes om EMK har utspilt sin rolle som ledd i vernet om menenskerettighetene i norsk rett, eller om den fortsatt bidrar til et sterkere vern.

2.0 Hoveddel

2.1 Statens sikringsplikt

Etter Grunnlovens § 92 har staten en plikt til å både “respektere” og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven, men også “i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter”. Bestemmelsen viser til at Norge også har forpliktet seg til å repsektere menneskerettighetene i blant annet EMK, og dette fremkommer også i EMK art. 1.

Bestemmelsen har vært omdiskutert i norsk rett, og problemstilling har dreiet seg om hvordan bestemmelsen skal forstås. Dette ble avgjort i HR-2016-2554-P (Holship) hvor Høyesterett kom fram til at Grunnlovens § 92 ikke skal forstås som en inkorporasjonsbestemmelse som gir EMK grunnlovsrang. Det skal heller være en oppfordring for staten til å “håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett” (avsnitt 70). Høyesterett poengterte i avsnitt 60 at menneskerettighetskatalogen i Grunnloven, og menneskerettsloven av 1999, ville blitt overflødige hvis Grunnlovens § 92 skulle forstås som en inkorporasjonsbestemmelse. EMK vil dermed ikke være “viktigere” enn Grunnloven, men vil likevel ha betydning siden Norge må respektere rettighetene etter EMK.

2.2 Statens mulighet for inngrep

I den norske Grunnloven har man ikke en generell inngrepshjemmel, som åpner for at myndighetene kan utføre inngrep i menneskerettighetene. Det ble foreslått å innføre en generell inngrepshjemmel, men lovgiver valgte å ikke vedta en slik hjemmel. I enkelte bestemmelser er det spesfikt åpnet for inngrep, f.eks. retten til frihet i Grl. § 94. Bestemmelsen åpner for at inngrep kan skje i “lovbestemte tilfeller” så lenge det er “nødvendig” og ikke utgjør et “uforholdsmessig inngrep”. Disse vilkårene kan derimot ikke anvendes på andre grunnlovsbestemmelser, og åpner dermed ikke for inngrep i andre menneskerettigheter.

Det at det ikke finnes en generell inngrepshjemmel, skal derimot ikke forstås som at alle menneskerettigheter er absolutte. Dette kommer fram i Rt. 2015 s. 93 (Maria-dommen). I dommen er det adgang til inngrep i Grunnlovens § 102 som vurderes, og det blir sett hen til den tilsvarende bestemmelsen i EMK art. 8. Etter EMK er det visse kriterier som kan forsvare et inngrep i menneskerettighetene – det må foreligge lovhjemmel, inngrepet må være forholdsmessig og formålsmessig. De samme kriteriene ble innfortolket i Grunnloven, jf. Maria-dommen og Rt. 2014 s. 1105 (Acta). EMK har dermed fungert som en inspirasjonskilde når det gjelder statens mulighet for inngrep i menneskerettighetene.

2.3 Ytringsfirheten

Ytringsfirheten er nedfelt i Grunnlovens § 100 og EMK art. 10, som begge fastslår at utgangspunktet er at alle har ytringsfrihet. EMD har uttalt i Handyside at ytringer som kan sjokkere og forstyrre befolkning, vil bli vernet av ytringsfriheten i EMK art. 10. Det skal dermed mye til for at en ytring ikke er vernet etter EMK art 10, og det har blitt antatt at hvis en ytring er vernet etter art. 10 så vil den også være det etter § 100 i Grunnloven.

Et område bestemmelsene skiller seg på er når det gjelder politiske ytringer. EMK har ikke et eksplitt skille på ytringene, og tillegger alle verneverdige ytringer tilnærmet like mye vern. Etter Grunnloven har derimot politiske ytringer et særlig sterkt vern, ettersom de anses for å ligge i hoveddelen av ytringsfriheten. Dette vernet kommer fram i bestemmelsens tredje ledd som fastslår at det kun kan settes grenser på slike ytringer hvor det foreligger “særlig tungtveiende hensyn”. Høyesterett har gått særlig langt i å verne slike ytringer, se blant annet Boot Boys dommen (til tross for at den har blitt kritisert i etterkant).

Ettersom EMK ikke har det samme “synet” på politiske ytringer slik man har etter Grunnloven, vil borgere ha sterke vern etter Grunnloven enn det de ville hatt etter EMK når det gjelder politiske ytringer. Slik kan det tolkes som at EMK ikke har hatt like stor betydning på ytringsfrihetens området.

2.4 Retten til frihet

Både EMK og Grunnloven inneholder bestemmelser som skal sikre individets rett til frihet. I EMK art. 5.1 er det en liste over hvilke formål som kan begrunne frihetsberøvelse. Det er sikker rett at denne listen skal anses uttømmende. I Grunnlovens § 94 om retten til friheten, finner man ingen tilsvarende formålsliste. Dette var et bevisst valg fra lovgiver ettersom det hadde ført til at bestemmelsen ble for lang i forhold til hva man ønsket, og det ville heller ikke vært nødvendig ettersom man har en liknende rettighetsbestemmelse i EMK. Lovgiver la dermed opp til at bestemmelsen i Grunnloven skulle tolkes i lys av EMK art. 5.

2.5 Domstolsprøving

Når et individ anser sine menneskerettigheter krenket, vil det prøves foran en uavhengig domstol. I visse tilfeller vil menneskerettighetsvernet være sterkere etter grunnloven, som f.eks. ytringsfirheten når det gjelder politiske ytringer. På den andre siden finnes det situasjoner hvor EMK oppstiller et sterkere vern, og da har individet muligheten til å påberope seg EMK foran en norsk domstol. Slik kan EMK ha en sterk betydning innenfor norsk rett når det gjelder menneskerettighetsvernet.

3.0 Avsluttende kommentar

EMK kan sies å ha mistet noe av betydningen sin etter at Grunnlovens kapittel E ble utarbeidet, ettersom individet i visse tilfeller vil ha sterkere vern etter Grunnloven enn de ville hatt etter EMK. På den andre siden kan det ikke påstås at EMK har blitt ubetydelig når det gjelder vernet av menneskerettighetene. Det følger av sikker rett at mange av Grunnlovens bestemmelser skal tolkes i lys av EMK, og dermed vil konvensjonen og praksis fra EMD fortsatt være relevant for menneskerettighetene.

Praktikumsoppgave

Overordnet problemstilling er om de to helsetjenestemennenes menneskerettigheter er krenket, og om staten i tilfelle kan holdes ansvarlig.

Staten er forpliktet til å respektere og “sikre” menneskerettighetene etter Grunnloven § 92 og EMK art. 1. Det relevante vil være den positive siden ved sikringsplikten, som vil si at staten må hindre at brudd på menneskerettighetene oppstår.

I gjeldende tilfelle er det tale om politiet. Det følger av sikker rett at staten skal identifiseres med sine tjenestemenn, og derfor vil staten bli holdt ansvarlig hvis politiet ikke har overholdt sikringsplikten.

Det fremgår av både EMK art. 8.1 og Grl. § 102 første ledd at “enhver har rett til respekt for sitt privatliv”. Siden rettighetene er formulert likt, så vil bestemmelsene drøftes sammen.

Først vurderes det om det foreligger en krenkelse av Hans Tastad og Peder Ås sitt “privatliv”.

Ordlyden er svært vag, og det anses vanskelig å definere hva som ligger i begrepet.

I Rt. 2015 s. 93 (Maria-dommen) har det blitt vist til at EMD praksis har vektlag blant annet den enkeltes fysiske integritet (avsnitt 58).

I gjeldende tilfelle hadde angrepet fra Lars Holm ført til at Hans Tastad og Peder Ås hadde blitt utsatt for fysiske skader, hvor den ene hadde fått hjernerystelse og begge blåmerker og skrubbsår på kroppen. Holm kan ikke sies å ha handlet i selvforsvar e.l. og var dermed ikke berretiget til å ty til fysisk angrep på denne måten. Dette kan anses som en krenkelse av deres fysiske integritet.

Det foreligger dermed en krenkelse av Hans Tastad og Peder Ås sitt “privatliv”, jf. Grl. § 102 og EMK art. 8.

Det blir anført at krenkelsen ikke hadde oppstått hvis politiet hadde reagert tidligere, ettersom Marte ringte politiet to ganger uten at de ville bistå henne. Dette er en henvisning til staten sin positive sirkingsplikt, hvor staten også kan bli ansvarlig hvis de har unnlatt å sikre menneskerettighetene.

Spørsmålet er om staten kan holdes ansvarlig for å ha unnlatt å sikre menneskerettighetene til Hans Tastad og Peder Ås.

Etter Osman-dommen (1998), eller osman-formelen, er det flere momenter som må vurderes for å avgjøre om staten kan holdes ansvarlig.

Først må det vurderes om risikoen var “real and immediate”, jf. dommens avsnitt 116.

Det er tidspunktet for når staten eventuelt kunne handlet annerledes som vil være avgjørende, som i dette tilfelle vil være første eller andre gang Marte ringte for å få bistand.

Politiet anførte at det ikke var noe som tilsa at det forelå akutt fare for liv eller helse i denne saken.

Det fremgår av faktum at Lars Holm aldri hadde vært voldelig tidligere, noe som kan tale for at risikoen for at han skulle bli voldelig ikke var “real and immediate”.

På den andre siden hadde han forårsaket skader der han bor, og kranglet med naboene ved flere anledninger. Han virket aggresiv og paranoid når Marte snakket med ham. I tillegg var det flere tilfeller hvor Holm hadde hatt hissige verbale utbrudd. Dette er momenter som taler for at risikoen var “real and immediate”

Ettersom Holm hadde gått ubehandlet over lenger tid, var det også grunn til å tro at tilstanden kunne forverre seg. Ved en forverring er det mulighet for at det utvikles en voldelig atferd.

Risikoen var dermed “real and immediate”.

Deretter må det vurderes om staten, altså politiet i dette tilfelle, kjente til at risikoen for voldelig atferd var real and immediate.

Holm har som tidligere nevnt aldri vært voldelig før, som kan tale for at politiet ikke kjente til risikoen for voldelig atferd. Det at Holm har hatt hissige utbrudd før, kan ikke være ensbetydende med at han også var voldelig.

Det legges til grunn at politiet ikke kjente til at risikoen for voldelig atferd var real and immediate.

En må derimot også vurdere om politet burde kjent til at risikoen var real and immediate. Det foreligger ikke et krav til positiv kunnskap, jf. “burde kjent”

På den ene siden hadde ikke Holm hadde problemer med voldelig atferd tidligere.

Politiet var derimot kjent med at Holm hadde hatt hissige verbale utbrudd tidligere. Holm hadde i tilegg virket aggresiv og paranoid. En kombinasjon av aggresjon og paranoia kan i visse tilfeller føre til at plutselig forandring i atferd, blant annet hvor vedkommende kan ty til voldelige handlinger til tross for at dette ikke har skjedd tidligere. Det kan antas at politiet, som selv informerer at de har gitt bistand mange ganger, burde være kjent med denne risikoen, ettersom det ikke er svært uvanlig. Det taler for at politiet burde kjent til at risikoen var real and immediate.

Videre hadde Marte gitt uttrykk for at hun fryktet at tilstanden kunne forverre seg, og ettersom hun jobber innenfor psykisk helse vil hennes oppfatning av situasjonen være av betydning for politiet. Ettersom en som har kjennskap til psykisk helse gir uttrykk for at situasjonen kan eskalere så burde det gi politiet en antydning om at det er en reell fare.

Staten, altså politiet, burde ha kjent til at risikoen var real and immediate. Deretter må en vurdere staten sin handlemåte i den konkrete situasjonen.

I gjeldende tilfelle valgte politiet å ikke bistå Marte før hun ringte dem for tredje gang. På det tidspunktet hadde Holm klatret ut av vinduet fra hjemmet sitt, og løpt vekk fra leiligheten sin. For å ikke miste han ut av synet bestemte Hans Tastad og Peder Ås og løpe etter.

Deretter må det vurderes om det staten kunne handlet annereledes og om det var “within their powers”, jf. Osman.

Marte hadde allerede ringt to ganger tidligere, hvor politiet valgte å ikke bistå henne. De kunne såklart valgt å hjelpe Marte enten første eller andre gangen hun ringte. Det at politiet begrunnet valget deres om å ikke bistå Marte med at det forelå en anstrengt budsjettsituasjon, kan ikke anses som en gyldig unnskyldning ettersom sikringsplikten ikke kan unngås grunnet manglende ressurser. Det forelå dermed handlingsalternativer som var “within [statens] powers”.

Neste vurderingsmoment er om en med rimelighet kan anta at handlingsalternativet ville avverget risikoen.

Hvis politiet hadde hjulpet Marte de to første gangene hun ringte, så hadde ikke hun vært nødt til å be Hans Tastad og Peder Ås om hjelp. De hadde dermed ikke blitt involvert i situasjonen, og hadde heller ikke blitt skadet.

Hadde politiet i tillegg hjulpet de første gangene, så hadde Holm fått legeundersøkelsen i tide. Han hadde ikke klatret ut av vinduet og løpt vekk fra leiligheten, og da hadde det heller ikke vært behov for at Tastad og Ås måtte løpe etter Holm. Slik ville helsetjenestemennene heller ikke blitt skadet.

Man kan med rimelighet anta at handlingsalternativet ville avverget risikoen.

Avslutningsvis må det vurderes om det var rimelig å forvente at staten skulle handlet annerledes.

Relevante momenter i denne vurderingen er blant annet hvor inngripende handlingsalternativet er overfor vedkommende, graden av oppfordning til å handle annerledes, risikoens art, grad, o.l.

Bistand fra politiet til å få Lars Holm ut av leiligheten kan oppfattes som noe inngripende. På den andre siden hadde MArte forsøkt å ringe Holm og snakke med han på telefonen, i tillegg til at hun prøvde å snakke med han gjennom døra. Dette var til ingen nytte. Bistand fra politiet var dermed nødvendig og kan ikke anses som inngripende i gjeldende tilfelle.

Politiet mente at det var de som skulle vurdere om det er nødvendig med hjelp i en konkret situasjon, og at de hadde tatt denne vurderingen ettersom de stilte flere spørmsål når de ble oppringt av helsevesenet, og vurderte forltøpende om det var nødvendig å bistå eller ikke. Det følger derimot av et rundskriv fra 2012 som sier at det er helsetjenesten som skal vurdere om hjelp fra politiet er nødvendig.

I gjeldende tilfelle er det Marte som hadde hatt kontakt med Lars Holm, og sett hva slags atferd han utviste. Marte jobber innenfor psykisk helsevern og har dermed omfattende kunnskap om hvordan menneskers atferd kan forandre seg. Hun vil dermed være best egnet til å vurdere om hjelp fra politiet var nødvendig i denne situasjonen. Når Marte ringer politiet flere ganger og ber om bistand, så bør dette være en klar oppfordning til at politiet er nødt til å handle raskt, og taler for at de skulle handlet annereldes.

Marte prøvde også å forklare at tilstanden til Holm kan forverres. Ettersom han allerede var aggresiv og paranoid, vil det ikke være uvanlig at en forverring kan føre til voldelig atferd. Risikoens art taler dermed for at politiet skulle handlet annerledes. Det at Holm allerede var aggresiv tilsier at tilstanden hans var ikke langt unna voldelig atferd. Dermed vil risikoens nærhet også tale for at politiet skulle handlet annereldes.

Det var rimelig å forvente at staten skulle handlet annerledes.

Staten kan holdes ansvarlig for å ha unnlatt å sikre menneskerettighetene til Hans Tastad og Peder Ås.

Konklusjonen er at de to helsetjenestemennenes menneskerettigheter er krenket, og staten kan holdes ansvarlig.