JUR-115, Juridisk metode 2, eksamen vår 2022

DOMSANALYSE

Antall ord:3516(3500)

1.0 Innledning

1.1 Oppgavens omfang

Den følgende besvarelsen vil ta sikte på en analyse av HR-2021-2532-A i et rettskildeperspektiv. En slik analyse innebærer identifisering og analysering av Høyesteretts argumentasjon, herunder rettskildebruk og anvendelse av rettskildeprinsippene.

1.2 Sakens omfang

Saken omhandler et tilfelle hvor det har blitt inngått en arbeidsavtale som inneholder en klausul om at arbeidsgiver kan trekke arbeidstaker i lønn for å korrigere tidligere feilutbetalinger. Under henvisning til denne klausulen, foretok arbeidsgiver lønnstrekk fra arbeidstaker.

Partene i saken er Eltel Networks AS (heretter arbeidsgiver) mot A (heretter arbeidstaker). Arbeidsgiver av arbeidstaker, å kunne foreta lønnstrekk som følge av for mye utbetalt diettgodtgjørelse.

Dommen er avsagt av Høyesterett i avdeling. Dette er en dissensdom (4-1) hvor dommer Falch (heretter førstvoterende) representerer flertallet, og dommer Høgetveit Berg mindretallet (heretter annenvoterende). Flertallet kom til at anken ikke førte frem.

1.3 Rettslig spørsmål

Det omtvistede i saken og dermed det overordnede rettsspørsmålet, er hvorvidt arbeidsgiver har rett til å trekke en arbeidstaker i lønn for å korrigere tidligere feilutbetalinger.

1.4 Rettsanvendelsesprosessen

rettsgrunnlag. I tillegg søker den å ivareta rettsstatens grunnverdier, som demokratisk legitimitet, forutberegnelighet, rettferdighet og rimelighet. Disse verdiene utgjør et legitimeringssystem for rettskildene, som den rettslige argumentasjonen må være forankret i for å anses legitim. Rettskildeprinsippene gir retningslinjer for hvilke rettskilder som er

Rettsanvendelsesprosessen består av to hovedsteg; identifisering og fortolkning av primært

relevante å trekke inn, herunder relevans- slutnings og vektprinsipper. Førstnevnte angir hvilke argumentkilder som er legitime, mens slutningsprinsipper gi retningslinjer for hvilke argumenter som legitimt kan trekkes ut fra kildene. Vektprinsipper gir retningslinjer ved motstrid av argumeneter (Monsen, 2012, s. 27-28).

Den videre analysen vil ta for seg identifisering og fortolkning av de ulike rettskilder og rettskildeprinsipper som gjør seg gjeldende i dommen. Ettersom dette er en dissensdom, vil flertallet og mindretallets argumentasjon bli analysert atskilt og knyttes opp mot hverandre avslutningsvis.

1.5 Rettslig grunnlag

Når det gjelder det primære rettsgrunnlaget i saken, er dette lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven, heretter aml.) § 14-15 andre ledd bokstav c. Det er en unntaksbestemmelse fra lønnstrekkforbudet, med krav om at det «på forhånd» er «fastsatt ved skriftlig avtale». Det er tale om et lovtolkningsspørsmål.

Legitimeringsgrunnlaget til lovtekst baseres på at de er gitt med hjemmel i Grunnloven §§ 76 flg.. Grunnloven bygger på demokrati og maktfordeling, og gir lovtekst en demokratisk legitimitet og autoritet.

Med primært rettsgrunnlag menes en rettsdannelse i form av ulovfestet rett eller en lovbestemmelse, som inneholder vilkårene som må være oppfylt for at en ønsket rettsvirkning skal inntre. Uten et påvist relevant rettsgrunnlag kan det ikke gis medhold i et fremsatt krav, noe som betegnes som et alminnelig hjemmelskrav.

 

2.0 Hoveddel del I: Førstvoterende

2.1 Den rettslige argumentasjonen

Høyesterett bygger opp sin rettslige argumentasjon ved å nokså kronologisk ta for seg hver av de aktuelle rettskildene. Det vil av den grunn være naturlig å strukturere den videre analysen deretter, hovedsakelig i samsvar med dommens argumentasjonsrekkefølge.

2.1.2 Problemutvikling

Det foretas en problemutvikling i avsnitt 25-30. Førstvoterende presenterer innledningsvis spørsmålet om arbeidsgiver hadde adgang til å trekke arbeidstakeren i lønn i henhold til arbeidsavtalen. Basert på en ordlydstolkning konstateres det raskt at arbeidsgiveren hadde rett til å utføre lønnstrekkene ettersom partene var enige om de uriktige utbetalingene, jf. (26).

Videre påpekes det at arbeidsavtalen anses som gyldig til tross for uenighet vedrørende tilbakebetalingen, jf. (27). Førstvoterende har i tråd med god juridisk metode raskt avklart det uproblematiske; at arbeidsavtalen i seg selv er gjeldende.

Førstvoterende presenterer så det mer problematiske, som er hvorvidt trekkgangen er avskåret etter aml. § 14-15 andre ledd bokstav c, jf. (28). Sistnevnte avklarer raskt i avsnitt 29 at det var inngått skriftlig avtale på forhånd, som er kravet for unntaket i nevnte paragraf. Det problematiske, herunder den rettslige problemformuleringen, er om det etter loven er tilstrekkelig at avtalen gir arbeidsgiver en generell trekkgang ved fremtidige feilutbetalinger, eller om det kreves at avtalen regulerer en mer konkret trekksituasjon, jf. (30). Førstvoterende fremsetter her to tolkningsalternativer; at det er tale om en «generell» eller «konkret» trekkgang.

2.1.3 Ordlydstolkning

Førstvoterende tar innledningsvis i avsnitt 31 stilling til ordlyden i lovbestemmelsen. Hovedregelen for slutningsprosessen er at skriftlige kilder skal tolkes i samsvar med en naturlig språklig forståelse av ordlyden, av hensyn til forutberegnelighet. Førstvoterende har i tråd med god juridisk metode først forsøkt å tolke ordlyden, men det gir ikke et klart svar.

Spørsmålet førstvoterende reiser er så om ordlyden i aml. § 14-15 andre ledd bokstav e, kan sees i sammenheng med bokstav c, jf. (32). Det påpekes at erkjennelser i tilfeller omfattet av bokstav e må være helt konkrete, og at dette «kaster lys» over hvordan avtalealternativet i bokstav c skal forstås. En kan tolke uttalelsen som at ettersom bokstav e stiller et konkret krav til skriftlig erkjennelse, er det naturlig å tenke at bokstav c implisitt gjør det samme.

Dersom en skal stille seg kritisk til førstvoterendes slutning fra lovteksten, kan det være at en beveger seg for langt bort fra ordlyden i bokstav c. Det er etter min mening naturlig å tenke at lovgiver hadde uttrykt seg på lignende måte i c, som i e, dersom det var hensikten at de skulle forstås likt.

2.1.4 Tidligere lov

Spørsmålet blir så hvordan førstvoterende anvender tidligere lov som rettskilde. Sistnevnte viser til fabrikktilsynsloven (1892), herunder at dens § 30 krevde arbeidstakernes «udtrykkelige Samtykke», jf. (33). Førstvoterende trekker trolig frem dette vilkåret i bestemmelsen, som et støtteargument for det synspunktet som også gis uttrykk for i avsnitt 32; at det må være tale om en konkret erkjennelse før arbeidsgiver kan utføre lønnstrekk etter aml. § 14-15 andre ledd bokstav c. En kan på bakgrunn av lovens alder problematisere legitimiteten og vekten av dette som et støtteargument. Imidlertidig bør det at lovbestemmelser om arbeidsgivers begrensende rett til lønnstrekk har eksistert så lenge, vektes som følge av verdien av en samstemt, langvarig rettsoppfatning.

2.1.5 Lovforarbeid & Lovformål

Neste spørsmål blir hvordan førstvoterende trekker argumenter ut fra forarbeidene og lovformålet. Førstvoterende påpeker i avsnitt 34 at dagens § 14-15 er en videreføring av det som tidligere var arbeidsmiljøloven 1977 § 55, og at det ved vedtakelsen av denne var et spørsmål om regulering av lønnstrekk skulle tillates i tariffavtale og i reglement.

Departementet, med støtte fra komiteflertallet i Stortinget, var imot dette ettersom «lønnen er arbeidstakerens levebrød, og adgangen til å gjøre innhogg i den må være minst mulig», jf. (34-35). Til tross for at disse uttalelsene ikke direkte berører det aktuelle spørsmålet i saken, kan det virke som at førstvoterende ser en viss overføringsverdi fra dette. Herunder en rettsoppfatning om at innhogg i arbeidstakers lønn skal unngås i størst mulig grad.

Videre trekker førstvoterende i avsnitt 36 frem noen unntaksbestemmelser som ble tilføyd arbeidsmiljølovens § 55 i 2009. Formålet som her fremkommer av forarbeidene, er at unntakene fra lønnstrekkforbudet burde begrenses mest mulig. Ettersom formålet er å begrense «spillrommet» til unntaksbestemmelsene, taler det imot arbeidsgivers rett til anvendelse av arbeidsavtale om lønnstrekk på generelt grunnlag. Førstvoterende anvender trolig dette overordnede formålet uttrykt i forarbeidene, som et tolkningsbidrag for å tolke sakens aktuelle lovbestemmelse innskrenkende.

Avsnitt 37 vil bli redegjort for i pkt. 3.1.6.

Førstvoterende påpeker i avsnitt 38 at ingen uttalelser fra lovarbeidene direkte berører det aktuelle spørsmålet. Dette medfører at forarbeidene ikke tildeles fullt så mye vekt som det ville gjort dersom de hadde tatt stilling til det konkrete rettsspørsmålet. Det er imidlertidig vanlig at førstvoterende siterer flere uttalelser fra forarbeidene, som sammenlagt gir uttrykk for én rettsoppfatning, jf. Rt. 1998 s.258. Forarbeidene kan dermed fortsatt tildeles vekt i denne saken, hvorpå de anses som legitime argumentkilder ettersom lovens demokratiske legitimitet og autoritet kan sies å smitte over på de.

Førstvoterende uttrykker så sin oppfatning av lovformålet, som er at «arbeidstakerne skal motta lønnen mest mulig ubeskåret, og at lønnen skal være forutsigbar for dem», jf. (38).

Oppfatningen samsvarer med lovformålet uttrykt i forarbeidene i avsnitt 36, og bør vektes deretter – altså som lovgivers subjektive oppfatning. Hvorpå den demokratiske legitimiteten er svært sterk.

Det påpekes videre at lovformålet klart trekker i retning av en restriktiv tolkning av unntakene i bestemmelsen, herunder at avtalen om lønnstrekk må gi arbeidstaker «rimelig grad av forutsigbarhet» for lønnsutbetalingene, jf. (39). Her begrunner altså førstvoterende en innskrenkende tolkning med lovformålet, men også mer spesifikt hensynet til rimelighet og forutberegnelighet.

Lovformålet har fremkommet direkte, jf. (36), men også mer indirekte, jf. (34) og ettersom det er uttrykt i lovforarbeid i denne saken, baseres legitimeringsgrunnlaget på avledet autoritet og demokratisk legitimitet. Legitimeringen av lovformål bygger på et synspunkt om lovgiverlojalitet, herunder at rettsanvender bør velge den løsningen på rettsspørsmålet som best fremmer og ivaretar lovformålet. Ved at førstvoterende velger å vektlegge lovformålet såpass mye, som er et uttrykk for lovgiverviljen, ivaretas dermed hensynet til demokratisk legitimitet.

2.1.6 Samspill i lovverket

Det neste spørsmålet er hvordan hensyn til samspill i lovverket vektlegges av førstvoterende. Det vises til skipsarbeidsloven § 4-3 første ledd, da bestemmelsen inneholder en regel som er «svært lik» aml. § 14-15 andre ledd, jf. (40). Forarbeidene til førstnevnte fremstår dog noe tvetydig, ettersom det står at en arbeidsavtale kan regulere arbeidsgivers trekkadgang ved feilutbetaling, noe som taler imot førstvoterendes syn. Samtidig åpnes for en innskrenkende tolkning dersom lønnstrekkene bygger på «generelle forhåndsavtaler», jf. (41). Førstvoterende vektlegger trolig sistnevnte uttalelse, da den aktuelle lovbestemmelsen bygger på slike «generelle forhåndsavtaler» og kan ifølge nevnte forarbeider tolkes innskrenkende.

En kan problematisere førstvoterendes anvendelse av dette, da en annen lovs forarbeider gjerne ikke har noen direkte tilknytning den aktuelle lovbestemmelsen og tildeles ofte ikke særlig vekt. Imidlertidig, som førstvoterende også påpeker i avsnitt 41, skal skipsarbeidsloven § 4-3 anvendes i samsvar med aml. § 14-15 og uttalelsene fra bestemmelsens forarbeider vil dermed få vekt. Dette bidrar til å ivareta rettsenhetshensynet, altså at det skal være et samspill i lovverket. På denne måten vil like tilfeller behandles likt, og likebehandlingshensynet vil sann sett ivaretas.

2.1.7 Andre myndigheters praksis

Videre blir spørsmålet om andre myndigheters praksis, herunder sivilombudet, kan tillegges vekt. Førstvoterende viser til sivilombudets uttalelser gjennom flere år om aml. § 55 nr. 3 bokstav c, jf. (42-43). Disse uttalelsene er samstemte, og omhandler at avtale om lønnstrekk må inngås etter at feilutbetaling har funnet sted. Dessuten støtter også en uttalelse fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet opp under dette, da de uttrykte enighet vedrørende at en standardklausul i arbeidsavtalen ikke danner grunnlag for lønnstrekk, jf. (43). Denne rettsoppfatningen støtter opp under førstvoterendes syn på saken om at arbeidstakeres lønn skal være mest mulig forutsigbar, og fungerer sann sett som støtteargument.

Når det gjelder vekten av dette, er sivilombudets oppgave å føre kontroll med forvaltningen og det er uttalelser om forvaltningsrettslige spørsmål som vil gi rettskildeverdi. I denne saken befinner vi oss derimot på privatrettens område, herunder arbeidsretten, og uttalelsene mister derfor mye av sin vekt. Førstvoterende påpeker dessuten selv at privat sektor «neppe» er påvirket noe særlig, og det kan etter min mening stilles spørsmålstegn til førstvoterendes henvisning til sivilombudets uttalelser i det hele tatt.

2.3 Vekting

Neste spørsmål blir hva førstvoterende har vektlagt i sin avgjørelse. Det er utvilsomt lovformålet som tildeles størst vekt i denne dommen, da «lovteksten er relativt åpen» og forarbeidene «ikke direkte omtaler» det aktuelle spørsmålet, jf. (44). Dette vil utdypes nærmere i pkt. 4.2.

2.4 Tolkningsresultat

Videre blir spørsmålet hvilket tolkningsresultat som har ført til dommens avgjørelse. Det fremkommer klart av dommen at førstvoterende har utført en innskrenkende tolkning, jf. (44- 45). Sistnevnte har innfortolket vilkårene i lovbestemmelsen, og valgte med dette å gå for tolkningsalternativet «konkret trekkgang», jf. pkt. 2.1.2.

Det skal tungtveiende grunner til for å kunne tolke inn en bestemmelse slik, men forankringen i andre legitime rettskilder, hovedsakelig lovformål, gir etter min mening grunnlag nok for innskrenkende tolkning.

2.5 Rettsregel

Et sentralt spørsmål blir så hvilken rettsregel førstvoterende har kommet frem til. En kan argumentere for at rettsregelen fremkommer flere steder i dommen, som i avsnitt 39 siste setning. Riktignok fremkommer den etter min mening tydeligst i avsnitt 45. Der står det at «bestemmelsen må tolkes slik at den avtalen lønnstrekket bygger på, må konkretisere det aktuelle lønnstrekket i en slik grad at arbeidstakeren beholder forutsigbarhet for sine lønnsutbetalinger». Det er dette som helt konkret besvarer det omtvistede, herunder den rettslige problemformuleringen som ble presentert i avsnitt 30.

Førstvoterende begrunner rettsregelen i avsnitt 46-47 og peker især på Sivilombudets lovtolkning, men dette kan som nevnt i pkt. 2.1.7 kritiseres. Derimot kan reelle hensyn, som det også pekes på her, vektlegges som argumentkilde. Dette drøftes nærmere i pkt. 3.1.4.

2.6 Subsumsjon

Videre fremkommer subsumsjonen i avsnitt 48-49. Dette ettersom førstvoterende anvender nevnte rettsregel på det konkrete faktum i saken, herunder at arbeidsavtalen ikke gir trekkgrunnlag etter aml. § 14-15 andre ledd bokstav c.

3.0 Hoveddel del II: Annenvoterende

3.1 Den rettslige argumentasjonen

Spørsmålet blir så hva uenigheten bygger på. Annenvoterende er enig med førstvoterende om at selve arbeidsavtalen er gyldig, men uenig i spørsmålet om det avtalte lønnstrekket er avskåret etter aml. § 14-15 andre ledd bokstav c, jf. (73).

Den rettslige problemformuleringen som er utgangspunktet for annenvoterendes rettslige argumentasjonen, er spørsmålet «om avtala fyrst kan inngåast når motkravet er konkretisert, som ved feilutbetaling av løn i praksis ikkje kan skje før ved feilutbetalinga», jf. (74).

3.1.2 Ordlydstolkning

Spørsmålet blir så hvordan annenvoterende stiller seg til en ordlydstolkning av bestemmelsen. Det fremkommer av avsnitt 75-78 at annenvoterende i motsetning til førstvoterende mener ordlyden er klar. Herunder at det ikke er noe i bestemmelsens ordlyd som tilsier at avtalen må være inngått etter kravet om korreksjon, eller at dette kravet må være konkretisert.

Annenvoterende presiserer dessuten i forbindelse med bestemmelsens ordlyd, det han mener er lovgiverviljen. Herunder at dersom meningen med bestemmelsen var at den skulle gjelde for konkrete avtaler, ville ordlyden enkelt vært formulert annerledes, jf. (77).

I forlengelse av dette, påpekes det i avsnitt 78 at ordlyden må sees i sammenheng med bokstav e, slik også førstvoterende har gjort i avsnitt 32. Derimot trekkes det ulike slutninger her. Annenvoterende ser ut til å mene at ettersom ordlyden i bokstav e er såpass konkret og bokstav c ikke er det, kan det gi støtte til en motsetningsslutning. Altså at grunnet svært ulik formulering, kan ikke c forstås på samme måte som e, slik førstvoterende mener, men heller tvert imot.

Annenvoterende trekker etter mitt syn en god slutning her, da lovgiver trossalt enkelt kunne formulert seg tydeligere dersom bestemmelsen var forbeholdt visse vilkår, jf. pkt. 2.1.3 andre ledd.

3.1.3 Forarbeid

Videre blir spørsmålet hvordan annenvoterende i avsnitt 79-81vektlegger forarbeid. Det er enighet mellom først- og annenvoterende om at forarbeidene ikke direkte besvarer det aktuelle rettsspørsmålet. Annenvoterende mener derimot at vilkåret om konkretisering enkelt kunne vært omtalt i forarbeidene, dersom dette var hensikten med bestemmelsen.

Etter min mening er dette en god slutning å trekke. Dette ettersom den norske lovgivningsteknikken som er basert på korte og konsise lovbestemmelser, medfører utdypende uttalelser i lovforarbeidene. Uteblivelsen av dette kan dermed tenkes å ikke være helt tilfeldig.

En ytterligere uenighet er at annenvoterende mener forarbeidene til skipsarbeidslova § 4-3 første ledd, omfatter en innskrenkende tolkning av forhåndsavtaler og ikke av selve loven, slik førstvoterende har tolket det, jf. (80-81). Her trekkes det altså svært ulike slutninger fra samme uttalelse, i tillegg til at annenvoterende omtaler disse som «etterarbeid», jf. (82).

Argumentene som først- og annenvoterende trekker ut fra disse, vil dermed vektes ulikt. Etterarbeid har nemlig ikke autoritetsgrunnlag, noe som medfører mindre rettskildemessig vekt enn forarbeider, som førstvoterende omtaler og anvender det som. Dette minsker vekten av argumentene annenvoterende viser til fra «etterarbeidene».

Der førstvoterende tolker forarbeidsuttalelsene som at lovbestemmelsen må tolkes innskrenkende, mener altså annenvoterende at de gir grunnlag for bokstavelig tolkning.

3.1.4 Reelle hensyn

Spørsmålet blir så hvordan annenvoterende anvender reelle hensyn. Sistnevnte peker på forutberegnelighetshensynet i avsnitt 83 og 85 i den forstand at det er forutberegnelig for arbeidstaker med en generell forhåndsavtale om lønnstrekk, og henviser blant annet til en rapport til ILO (2012). Mens førstvoterende mener at forutberegnelighetshensynet ivaretas ved at arbeidsgiver derimot går i dialog med arbeidstaker etter at feilutbetalingen har inntruffet.

Med et kritisk blikk på førstvoterendes tolkning, ivaretas forutberegnelighetshensynet best etter min mening ved annenvoterendes tolkning. En arbeidstaker vil på denne måten være klar over at lønnstrekk kan forekomme og kan innrette seg deretter.

Imidlertidig baseres legitimeringsgrunnlaget til reelle hensyn på en oppfatning om at rettsanvenderen skal komme frem til en løsning på rettsspørsmålet som er rimelig og rettferdig. En innskrenkende tolkning av arbeidsgivers rettigheter til fordel for arbeidstaker som den svake part, kan i mine øyne anses som mest rimelig og rettferdig.

3.1.5 Lovformål

Videre blir spørsmålet hvilken vekt lovformålet tildeles. Det understrekes at det foreligger enighet om forståelsen av selve formålet, jf. (86). Uenigheten omhandler derimot relevansen lovformålet har for rettsspørsmålet. Annenvoterende mener, i motsetning til førstvoterende, at lovformålet ikke peker på et klart lovtolkningsalternativ. Her trekker altså først- og annenvoterende svært motstridende slutninger fra lovformålet; førstvoterende anvender dette som sitt hovedargument for en innskrenkende tolkning, mens annenvoterende ikke tillegger det nevneverdig vekt.

3.1.6 Avsnitt 37 VS. 87

Et sentralt spørsmål knytter seg til førstvoterendes argumentasjon i avsnitt 37 og annenvoterendes i 87. Etter min mening er det mest hensiktsmessig å se disse opp mot hverandre, da først- og annenvoterende foretar svært motstridende slutninger. Det fremkommer av avsnittene at adgangen til avtalebasert lønnstrekk ble endret i 2009 for å være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.

Uttalelsene fra høringsinstansene, akademikerne og LO i den forbindelse, kan forstås som at bestemmelsens ordlyd er for vid og generell. Herunder at adgangen til å inngå forhåndsavtaler om lønnstrekk burde innskrenkes, jf. (37). Selv om en utredning av disse uttalelsene aldri fant sted slik departementet «lovte», kan det at de så behovet for en utredning overhodet forstås som at påstanden om misbruket av avtalegrunnlaget ble ansett som et reelt problem. Herunder at konkretisering av bestemmelsen ville vært ytterligere i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Førstvoterende trekker tilsynelatende inn dette som et støtteargument for sitt syn om en innskrenkende tolkning av bestemmelsen.

Annenvoterende anvender derimot tilsynelatende disse uttalelsene for å illustrere et poeng om at de ikke hadde funnet sted dersom det gjaldt/gjelder et vilkår om konkretisering av lønnstrekket. Dersom bestemmelsen var slik å forstå, ville det ikke vært et ønske om å tilføye bestemmelsen grenser for adgangen til å avtale lønnstrekk.

3.1.7 Andre myndigheters praksis

Det neste spørsmålet retter seg mot annenvoterendes bruk av andre myndigheters praksis, herunder Sivilombudet. Annenvoterende gjør det klart i avsnitt 88-89 at Sivilombudets uttalelser ikke kan vektlegges, i motsetning til førstvoterendes vektlegging av det i stor grad, jf. (47). Annenvoterende viser i mine øyne til gode argumenter, som blant annet at sivilombudets uttalelser heller har vekt på forvaltningsrettslige spørsmål, som også påpekt tidligere, jf. (pkt. 2.1.7).

3.1.8 Tolkningsresultat & Rettsregel

Det siste spørsmålet retter seg mot annenvoterendes tolkningsresultat og rettsregel. Sistnevnte påpeker at ordlyden er såpass klar at det ikke er noen grunn til innskrenkende tolkning, jf. (90). Annenvoterendes rettslige argumentasjon har altså resultert i en bokstavelig tolkning av lovbestemmelsens vilkår som følge av en ordlydstolkning, hvorpå rettsstatens verdier om demokratisk legitimitet og forutberegnelighet best ivaretas.

Rettsregelen fremkommer tilsynelatende implisitt i avsnittets første setning; at avtale om lønnstrekk kan inngås på forhånd, uten krav til konkretisering. Annenvoterende anvender denne i siste setning, herunder i subsumsjonen, som er at det avtalte lønnstrekket i saken er i tråd med aml. § 14-15 andre ledd bokstav c.

4.0 Avslutning

4.1 Dommens betydning

Ettersom den rettslige problemstillingen som reises ikke tidligere har blitt behandlet, har høyesterett opptrådd rettsavklarende og rettsanvendere kan i fremtiden se til denne dommen ved relevante tilfeller.

Derimot ville prejudikatverdiden vært større dersom dommen var enstemmig, da en dissensdom gir uttrykk for ulike rettsoppfatninger. Det kan følgende være vanskelig å vite hvilken rettsoppfatning som er den «riktige», og som dermed skal vektlegges i fremtidige avgjørelser.

4.2 Vekting & Vurdering

Det fremkommer tydelig av dommen at først- og annenvoterende har vektlagt rettskildene svært ulikt. Førstvoterende har, i motsetning til annenvoterende, valgt å ikke vektlegge ordlyden. Det har dermed blitt sett hen til andre rettskilder, især lovformålet, som er i tråd med juridisk metode når ordlyden ikke gir et klart svar. Annenvoterende har på sin side også handlet i tråd med god juridisk metode, men med sin ordlydstolkning av bestemmelsen.

Sistnevntes tolkning må derimot sies å være mer forenelig med rettsstatens grunnleggende verdier. Herunder forutberegnelighetshensynet, ved at bestemmelsen har blitt tolket slik den den er tilgjengelig for og forstås av en alminnelig person. I tillegg til hensynet til legitimitet og autoritet, ved at annenvoterende med en bokstavelig tolkning har opptrådd lojalt overfor lovgiverviljen.

Når det er sagt, er hensynet til rettferdighet og rimelighet desto viktig. Etter min mening ivaretas dette i større grad ved førstvoterendes tolkning, da arbeidstakers rettsstilling styrkes ved at arbeidsgivers rett til forhåndsbestemt lønnstrekk innskrenkes. De to står i et skjevt styrkeforhold i utgangspunktet, og ved å tolke bestemmelsen til fordel for den svake part, ivaretas dermed rettferdighets- og rimelighetshensynet.

Min subjektive mening vedrørende hvilken avgjørelse som best ivaretar rettsstatens grunnleggende hensyn, er med andre ord delt. Avslutningsvis konkluderes det følgende med at både først- og annenvoterende har utført en rettslig argumentasjon i tråd med god juridisk metode, men på hver sin respektive måte.

5.0 Referanseliste

1. Monsen, E (2012) Innføring i juridisk metode og oppgaveteknikk (1.utgave, 4.opplag). Oslo: Cappelen Damm.