Karakter A
Oppgave 1
Etter et stort snøfall den siste natten måtte Peder Ås måke ut bilen sin for å komme seg til jobb. Peder hadde ikke våknet av vekkerklokken denne morgenen, og hadde derfor hastverk. Han spadde så fort han kunne, og kastet snøen over hodet og bak ryggen. Snøen landet da i gaten, som nok uansett ville bli brøytet om kort tid.
Samtidig kom Johannes Jensen gående nedover gaten sammen med hunden sin, Kalle. Han gikk morgenrunden med hunden, slik han pleide å gjøre før han dro på jobb. Johannes gikk i dype tanker, og ante fred og ingen fare. Samtidig kastet Peder mengder med snø bak ryggen sin, uten å se seg for. En liten haug med snø kom i full fart rett mot Johannes. Det ble en fulltreffer, som dekket ansiktet og nakken til Johannes med snø.
«Unnskyld!» – utbrøt Peder, og hjalp straks Johannes med å børste bort snøen. Når snøen var borte så Peder til sin forskrekkelse at ansiktet til Johannes var begynt å hovne opp og få utslett. Det viste seg at Johannes hadde fått kuldeurtikaria (kuldeutløst elveblest); noe han iblant slet med om vinteren. Dette var ingen alvorlig tilstand, men den var upraktisk: Johannes var selvstendig næringsdrivende og tok oppdrag som modell, og de neste to dagene hadde han et oppdrag for den store kleskjeden Pennes & Mjauritz. Johannes var ikke presentabel for et modelloppdrag med elveblest i ansiktet, og ville dermed måtte avlyse oppdraget.
Som selvstendig næringsdrivende hadde Johannes rett til sykepenger først fra 17. sykedag. Han hadde ikke tegnet sykepengeforsikring hos NAV, fordi dette var svært kostbart (mellom 2,5 og 9 % av næringsvirksomhetens forventede årsinntekt). Følgelig var inntekten de neste to dagene – som utgjorde rundt 20 000 kroner – tapt.
Selv om Johannes likte sin nabo Peder, så syntes han at Peder hadde vært fryktelig hensynsløs. Han bestemte seg derfor for å kreve inntektstapet erstattet.
Peder var enig i at han hadde vært hensynsløs, og han erkjente at vilkårene for culpaansvar nok var oppfylt. Han mente derimot at han ikke kunne ha forutsett at konsekvensen av å kaste litt snø skulle bli så alvorlig, og at det av den grunn var urimelig at han skulle betale erstatning.
Skulle det komme på tale å betale erstatning mente Peder at Johannes i alle fall måtte ta en del av ansvaret selv: Han mente det var uforsvarlig av Johannes å unnlate å tegne sykepengeforsikring; særlig fordi han var utsatt for å få kuldeurtikaria. Johannes viste da til hvor dyr forsikringen var. Han påpekte også at oppdraget var uvanlig godt betalt, og at sykepengene uansett bare ville ha utgjort rundt 5 500 kroner for disse to dagene.
Til slutt påpekte Peder at ansvaret ville være urimelig tyngende for ham: Han var bare en alminnelig lønnsmottaker, og en plutselig utgift på 20 000 kroner ville være mye å håndtere. Han viste også til at økonomien ble trangere og trangere med raskt økende i lånerenter og priser den siste tiden. Til dette svarte Johannes at han av de samme grunnene også var helt avhengig av å få lønnen sin.
Drøft og avgjør de erstatningsrettslige problemstillingene som oppgaven reiser.
Oppgave 2
Mikkel var en 25 år gammel student, som hadde sesongjobb som juletreselger hos Crazy Pete’s Tree Lot (CPTL) sentralt i Lillevik. Her jobbet Mikkel hver jul, for å spe på inntekten ut over støtte fra Lånekassen. Hos CPTL solgte Mikkel haugevis av gran, ulike sorter edelgran, samt en og annen furu til de som insisterte på at det var nettopp furu som ga mest juleglede. Jobben krevde en del fysisk aktivitet og man måtte være glad i å stå ute i kulda, men det var ingen spesielt tung fysisk jobb.
Tidlig i desember fikk CPTL en helt uvanlig ordre: Storevik kommune ville ha et enormt grantre som de kunne ha utenfor rådhuset sitt; det skulle være 14-15 meter høyt. Mikkel var med innehaveren Pete – som var amerikaner – til hugstfeltet. Her fant de et passende tre, som de la ned på lastebilen sin med en kranbil. Da de skulle stroppe treet fast på lasteplanet, etter at kranbilen hadde kjørt sin vei, oppdaget de at treet burde sentreres bedre på lasteplanet. Pete visste ikke helt hva han skulle gjøre: Kranbilen var nok nesten fremme ved rådhuset, og ordføreren var kjent for å være utålmodig. Pete kviet seg for å be kranbilen om å komme tilbake.
«Dette fikser jeg», sa Mikkel til Pete. Mikkel var sterk, og tenkte at han ville klare å flytte treet litt mot midten. Men det var trangt mellom veggene på lasteplanet og trestammen, og Mikkel måtte stå i en krokete og fremoverbøyd stilling for å klare å få tak rundt trestammen. Idet han tok i for å løfte trestammen pådro han seg en kjempemessig muskelstrekk i korsryggen. Mikkel hadde så vondt at han knapt klarte å stå oppreist. Resten av arbeidssesongen var ødelagt.
Mikkel fikk sykepenger fra NAV, men jobben hans var så godt betalt at han ikke fikk dekket inntektstapet sitt fullt ut. Mikkel krevde derfor det resterende tapet dekket fra CPTL sitt yrkesskadeforsikringsselskap Lillebrand ASA. Dette tapet hadde Lillebrand ASA imidlertid ingen intensjoner om å dekke.
Lillebrand ASA anførte at bedriftsvilkårene ikke var oppfylt: Det var salgsområdet i Lillevik som måtte anses som Mikkels arbeidssted. Skaden hadde derimot funnet sted på hugstfeltet, som lå flere mil unna. Dette var Mikkel uenig i: Selv om han vanligvis pleide å jobbe i salgsområdet, så hadde han rent faktisk utført arbeid for arbeidsgiveren på hugstfeltet. Det var CPTL som eide hugstfeltet, og arbeidet Mikkel hadde utført her hadde tilknytning og nærhet til hans ordinære arbeid. Videre anførte Lillebrand ASA at skaden ikke skyldtes noen ytre hendelse som Mikkel hadde vært utsatt for i arbeidet. Dette mente Mikkel at det umulig kunne stilles krav om. Mikkel mente at han normalt ikke hadde problemer med å håndtere tunge løft, og at han hadde pådratt seg skaden som følge av den vanskelige arbeidsstillingen.
Vurder om vilkårene for yrkesskadedekning er oppfylt.
Karakter A
Oppgave 1
Den overordnede problemstillingen er om Johannes har krav på å få inntektstapet erstattet av Peder.
Det følger av samstemt og langvarig rettspraksis at tre grunnvilkår må være oppfylt for å få tilkjent erstatning. Det må foreligge en erstatningsrelevant skade, et ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget.
Det første som må vurderes er om det foreligger en erstatningsrelevant skade.
Det følger av sikker rett, og forutsetningsvis lov 13. juni 1969 om skadeerstatning (skadeerstatningsloven, heretter: skl.) § 3-1, at økonomisk tap som følge av en personskade er erstatningsrettslig vernet. I foreliggende tilfelle fikk Johannes kuldeutløst elveblest, som medførte et inntektstap. Det følger imidlertid av faktum at dette ikke var en alvorlig tilstand, men den var upraktisk. Det kan dermed stilles spørsmålstegn ved hvorvidt det foreligger en personskade.
Det følger imidlertid av rettspraksis, og forutsetningsvis skl. § 4-1 at også formueskader nyter erstatningsrettslig vern. Et inntekstap vil utgjøre et formuestap. Det vil dermed foreligge en erstatningsrelevant skade uavhengig av om elveblesten karakteriseres som en personskade eller ikke.
Det legges til grunn at det foreligger en erstatningsrelevant skade.
Partene er enige om at vilkårene for culpaansvar er til stede, slik at vilkåret om at det må foreligge et ansvarsgrunnlag er oppfylt.
Videre må det vurderes om det foreligger årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden.
Kravet til årsakssammenheng kan deles inn i rettslig og faktisk årsakssammenheng. Utgangspunktet i norsk rett er betingelseslæren. Den går ut på at handlingen må ha vært en nødvendig betingelse for at skaden inntrer, jf. Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II).
I foreliggende tilfelle er det klart at Johannes ikke ville fått utløst elveblesten dersom Peder ikke hadde spadd snøen bak seg mens Johannes gikk forbi. Dersom han ikke hadde fått utløst elveblesten, ville han kunne ha påtatt seg modelloppdraget, og inntekstapet ville ikke oppstått. Peders skadevoldende handling er dermed en direkte betingelse for skaden, og det foreligger faktisk årsakssammenheng.
Videre må det vurderes om det rettslige årsakskravet er oppfylt i dette tilfellet.
Det rettslige årsakskravet går ut på at det må foreligge adekvat årsakssammenheng. Kravet til adekvat årsakssammenheng er definert negativt i Rt. 2007 s. 172(Shizofrenidommen) hvor Høyesterett uttalte at “sentralt i adekvansvurderingen står spørsmålet om skaden er en så upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den”.
Nærhetskriteret innebærer at det ikke må være for mangle ledd mellom den skadevoldende handlingen og skaden. I dette tilfellet skjedde formuestapet som en følge av elveblesten, som var en følge av den skadevoldende handlingen. Selv om det er et ledd mellom skadehendelsen og inntektstapet, vil ikke dette utgjøre en for fjern og avledet skadefølge. Utslettet skjedde som en umiddelbar følge av at snøen traff Johannes, og nærhetskriteriet et oppfylt.
Peder anfører at han ikke kunne ha forutsett at konsekvensen av å kaste litt snø skulle bli så alvorlig. Spørsmålet blir om skadefølgen var påregnelig.
Påregnelighetsvurderingen gjøres i et tilbakeskuende perspektiv. Spørsmålet blir om det på skadetidspunktet var påregnelig med et slikt utfall det er tale om. I Schizofrenidommen var falt en elektriker ned fra en lift og senere utviklet paranoid schizofreni. Høyesterett kom til at det ikke var upåregnelig at en dramatisk fallulykke vil kunne føre til psykiske skadevirkninger. Den sykdommen som skadelidte utviklet her var imidlertid en svært sjelden og uventet skadefølge, og årsakssammenhengen var dermed ikke adekvat.
Motsatt var tilfellet i Rt. 2001 s. 320 (Psykonvaliditet). En mann utviklet gradvis flere sykdomssympotmer etter en bilulykke. Det var antatt at den lidelsen det ar snakk om hadde en sansynnlighetsgrad på mindre enn 1/1 770. Høyesterett kom likevel til at selv om skadeforløpet var sjeldent, kunne ikke skaden falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken.
Begge de overnevnte dommer skiller seg fra foreliggende sak da det er tale om alvorlige personskader. De kaster imidlertid lys over påregnelighetsvurderingen, ved at selv svært sjeldne og uforutseelige skadefølger kan anses påregnelig. Det som skiller de to dommene fra hverandre er at det i Schizofrenidommen ble antatt at sykdomsutviklingen i “ikke uvesentlig grad” også ble påvirket av et samlivsbrudd. I foreliggende tilfelle er den skadevoldende handlingen den eneste årsaken til skaden, slik at dette vil være av betydning for vurderingen.
På den ene siden kan det stilles spørsmålstegn ved hvor vanlig det er å få kuldeutløst elveblest. Det kan i alle fall diskuteres for vanlig det er at elveblesten utløses med en gang man kommer i kontakt med snø. Dersom en beveger seg ute på vinteren vil det være mange tilfeller man risikerer å havne i kontakt med snø, for eksempel ved snøras fra tak/trær, dersom en faller, eller dersom noen leker i snøen og kaster snø rundt seg. Det er dermed en tilstand det kan være vanskelig å beskytte seg helt mot, og en tilstand det vil være vanskelig for en eventuell skadevolder å forutse. Selv om Peder burde regnet med at det ville kunne oppstå skader som følge av den hensynsløse måkingen, kan det neppe anses som en påregnelig skadefølge at en forbipasserende ville få utløst elveblest og lide et inntektstap på 20 000 kr. som følge av dette. Dette trekker i retning av at skadefølgen er upåregnelig.
På den andre siden kan ikke kuldeutløst elveblest anses å være en svært sjelden tilstand. Det er vanlig å reagere på kulde, og det kan ikke anses upåregnelig at noen som dynkes ned av snø vil kunne få uheldige virkninger av dette. I rettspraksis har Høyesterett tilkjent erstatning for skadefølger som er av en lang mer sjelden karakter. Dette trekker i retning av at skadefølgen er påregnelig, og dermed at årsakssammenhengen er adekvat.
Som ledd i vurderingen vil sårbarhetsprinsippet kunne være av betydning. Dette går ut på at skadevolder må ta skadelidte som han eller henne er, jf. Papegøye- dommen. Johannes var sårbar ved at han slet med kuldeutløst elveblest, og ved at yrket hans gjorde at han var særlig avhengig av utseendet. Det oppsto dermed en skadefølge som ikke ville oppstått hos folk flest. De færreste ville fått utløst elveblest, og dersom dette hadde skjedd ville de færreste hatt et inntektstap som følge av dette. Det kan følgelig anses som at Peder har hatt litt “uflaks”. På bakgrunn av sårbarhetsprisnieppet vil dette imidlertid ikke være av betydning, da det er skadevolder som bærer risikoen for sårbarhet hos skadelidte.
Det følger imidlertid at rettspraksis at sårbarhetsprinsippet er mer avledet ved tings- og formuesskader. Dersom skadelidte for eksempel har hatt oppfordring til, men latt være å informere skadevolder om sårbarheten, kan dette trekke i retning av at skadevolder må bære risikoen selv, jf. Raderplate-dommen. I dette tilfellet var det imidlertid ikke mulig for Johannes å informere Peder om hans sårbarhet, verken i forbindelse med elveblesten, eller hvordan dette ville påvirke hans inntekt. Sårbarhetsprinsippet gjøres dermed gjeldende, og sårbarhet hos Johannes kan ikke trekke i retning av at årsakssammenhengen ikke er adekvat.
Ved vurderingen av om et tap er adekvat, har det i tillegg til påregnelighet og nærhet, også vært av betydning hva som fremstår som rimelig i det enkelte tilfellet, jf. Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne-dommen). Dette kan for eksempel være tilfellet der en relativt liten handling fører til et stort økonomisk tap.
Peder anfører at grunnet skadens upåregnelige karakter var det urimelig at han skulle betale erstatning. I foreliggende tilfelle var Peders måking gjort mens han hadde hastverk, og han trodde at eneste skadefølgen ville være at snøen lå i gaten frem til det ble brøytet. Det kan anses urimelig at Peder må betale erstatning for skadefølger utover det han med rimelighet kunne forvente.
Tapets omfang kan imidlertid ikke anses å være veldig stort. Det inntektstapet Johannes lider er kun et inntektstap for to dager. Dersom Johannes hadde fått større skader av snøen, for eksempel dersom han hadde falt og slått seg, ville han potensielt vært ute av arbeid mye lenger, og tapet ville vært større. Selv om dette ikke utgjør et argument i seg selv, vil det kunne ha betydning da Peders opptreden potensielt kunne medført store skader.
De to hovedhensynene innenfor erstatningsretten er reperasjons- og prevensjonshensynet. I foreliggende tilfelle har Peder utført en culpøs handling som kunne medført store skader. Å ilegge han erstatning for det tapet Johannes har lidt som følge av dette må anses å bygge opp under begge hensynene. For det første vil Johannes få gjenopprettet det tapet han har lidt, som er i tråd med rettferdshensyn og hensynet til den alminnelige rettsfølelsen. Videre vil Peder få en “lærepenge” ved at han mest sannsynlig vil være mer oppmerksom og forsiktig neste gang han skal måke snø eller foreta liknende handlinger. Dette trekker i retning av at det er rimelig å ilegge erstatning.
Etter en konkret helhetsvurdering er det kommet til at skaden ikke er åpenbart påregnelig, men den er heller ikke av en så sjelden karakter at det var umulig å forutse. Videre tilsier rimelighetshensyn at det skal tillegges erstatning. Kravet til adekvat årsakssamenheng er følgelig innfridd, slik at det foreligger årsakssammenheng i rettslig forstand.
Det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom skaden og ansvarshendelsen.
Da de tre grunnvilkårene for erstatning er oppfylt, har Johannes krav på erstatning fra Peder for hans inntektstap. Utgangspunktet er at skadelidte skal få full erstatning, jf. blant annet Rt. 1993 s. 1524 (Ølberg-dommen).
Peder anfører at Johannes måtte ta en del av ansvaret selv, da han ikke hadde tegnet sykeforsikring. Spørsmålet blir således om beløpet skal avkortes grunnet Johannes sin medvirkning.
Det følger av skl. § 5-1 (1) at dersom skadelidte har “medvirket” til skaden “ved egen skyld”, “kan” erstatningen settes ned. Som medvirkning regnes også der skadelidte har latt være “i rimelig utstrekning” å “fjerne eller minske” risikoen for skade, jf. tredje ledd. En naturlig språklig forståelse tilsier at der skadelidte ikke har tatt rimelige forhåndsregler, kan dette få betydning for erstatningen.
Det første som skal vurderes er om Johannes har medvirket “ved egen skyld”.
Det følger av forarbeidene at vilkåret “ved egen skyld” sikter til den alminnelige culpanormen. Culpanormen er utviklet i samspill mellom Høyesterett og juridisk teori, og går ut på at man foretar en sammenlikning mellom skadevolders handling, og hvordan en normalt fornuftig person ville handlet i tilsvarende situasjon. Culpanormen er i utgangspunktet objektivisert, jf. Sykkel-dommen, og normen er relativ slik at den må tilpasses det aktuelle livsområdet.
Ved culpavurderingen er det flere momenter som er av betydning, herunder om det foreligger brudd på skrevne eller uskrevne handlingsnormer, tilknytning til risikoen, risikoens skadeevne, risikoens synbarhet og om det forelå nærliggende handlingsalternativer.
I foreliggende tilfelle er den skadevoldende handlingen det er tale om en unnlatelse, ved at Johannes har unnlatt å tegne sykeforsikring. Det legges til grunn at Johannes har tilstrekkelig tilknytning til risikoen, da det er han som har skapt den ved å ikke tegne forsikring. Videre legges det til grunn at det ikke foreligger brudd på noen handlingsnormer, da det ikke finnes noen regler som sier at man “må” tegne sykepengeforsikring.
Når man skal vurdere handlingens skadeevne må man se på sannsynligheten for at skade inntreffer, og det eventuelle skadeomfanget, jf. Hårføner-dommen. Jo høyere skadeevne, jo strengere krav stilles til aktsomheten.
I foreliggende tilfelle var kuldeutløst elveblest noe Johannes “iblant slet med” om vinteren. Det er imidlertid klart at den kan bli utløst i kontakt med snø, og som redegjort for ovenfor vil det kunne oppstå mange situasjoner der man kommer i kontakt med snø eller kulde. Videre er det et poeng at det var tale om “en liten haug med snø”, slik at elveblesten antakeligvis blir utløst selv ved mindre omfattende skadehendelser. Det forelå dermed relativt stor sannsynlighet for at skaden kunne inntre. Dette trekker i retning av at skadeevnen er stor.
Når det gjelder skadeomfanget kan dette i utgangspunktet ikke anses å være veldig stort. Tilstanden var ikke alvorlig, og antakeligvis ikke noe som varer veldig lenge. Likevel må culpanormen tilpasses det aktuelle livsområdet, og i dette tilfellet er det tale om en modell, hvor inntekten er basert på utseende. Dersom det skjer noe med utseende kan dette medføre et stort økonomisk tap. Det forelå dermed et relativt stort potensielt skadeomfang basert på gjeldende livsområde. Samlet sett må skadeevnen anses å være stor, noe som trekker i retning av at Johannes har utvist skyld.
Skadens synbarhet er ikke åpenbar. Det er ikke veldig vanlig at det skjer ting som “forandrer” ansiktet. Dette må i så fall være i tilfeller der man får en ball e.l. i ansiktet, slik at man får blåveis eller brekker nesa. Likevel var Johannes utsatt for elveblest, og for folk flest i tilsvarende situasjon vil det være relativt synbart at denne kan utløses på vinteren, uavhengig av om man er i kontakt med snø eller ikke. Skadens synbarhet må følgelig anses å være relativt høy, noe som trekker i retning av at Johannes har utvist skyld.
Culpamomentene er ikke tydelig atskilt, men sklir over i hverandre. Dersom det foreligger høy skadeevne og synbarhet, skjerper dette kravene til å benytte seg av eventuelle handlingsalternativer. Ved vurderingen av om handlingsalternativer burde blitt benyttet må det sees hen til alternativets effektivitet og kostnad, jf. henholdsvis Klepp skyttelag-dommen og Alpinbakke II. Videre følger det av rettspraksis at det ved unnlatelser vil være av betydning dersom vedkommende hadde en særlig oppfordring til å handle annerledes, jf. Rt. 2011 s. 769.
Johannes sine handlingsalternativer i dette tilfellet var å tegne sykepengeforsikring. Dette ville vært et effektivt handlingsalternativ som ville begrenset skaden. Da Johannes er selvstendig næringsdrivende, vil han ha hatt særlig oppfordring til å handle annerledes. Han er ikke beskyttet at reglene i arbeidsmiljøloven, og er særlig utsatt for inntekstap ved sykdom. Dette trekker i retning av at Johannes burde ha handlet annerledes.
Johannes anfører imidlertid at forsikringen var svært kostbar. Det oppstilles dermed mildere krav til å benytte seg av dette alternativet. Videre anføres det at sykepengene bare ville ha utgjort rundt 5 500 kroner, slik at det ikke ville begrenset skaden betydelig. Selv om det forelå et nærliggende handlingsalternativ, stilles det dermed relativt lave krav til å benytte seg av dette. Dette trekker i retning av at Johannes ikke har utvist skyld.
Selv om culpanormen i utgangspunktet er objektivisert, vil også subjektive momenter kunne være av betydning. I foreliggende tilfelle vil det kunne ha betydning hva Johannes kunne forvente av de rundt seg. Selv om Johannes var utsatt for elveblest, er det han selv som er nærmest å passe på at denne ikke blir utløst. Det kan tenkes at Johannes er svært forsiktig med å bevege seg ute når det er veldig kaldt, og at han i alle fall holder seg unna snøen. I dette tilfellet var Johannes på tur med hunden sin, noe han pleide å gjøre før han dro på jobb. Det er nærliggende at han kan forvente at naboene hans ikke måker snø ut i veien uten å se seg om, særlig når de er klar over at folk lufter hunder i gata. Hans berettigede forventinger til de rundt seg trekker i retning av at han ikke har utvist skyld.
Etter en samlet vurdering trekker handlingens skadeevne og synbarhet i retning av at Johannes har utvist skyld. Eventuelle handlingsalternativer og subjektive momenter trekker i motsatt retning. Det må imidlertid legges mest vekt på den høye sannynlighet for at skaden ville inntruffet, og at dette skjerper kravet til aktsomhet og til å foreta seg alternative handlinger. Sammenholdt med risikoens synbarhet, foreligger det skyld fra Johannes sin side.
Det legges til grunn at Johannes har medvirket “ved egen skyld”.
Videre oppstiller skl. § 5-1 et krav om årsakssammenheng, jf. “medvirket”.
Med utgangspunkt i betingelseslæren, er det klart at Johannes unnlatelse førte til det økonomiske tapet, da han ville ha fått dekket dette dersom han tegnet forsikring. Tapet er heller ikke for fjernt eller upåregnelig.
Det er imidlertid kun 5 500 kr. som ville blitt dekket av sykepengene, slik at det ikke foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom Johannes sin unnlatelse og det resterende beløpet. Dersom en kommer til at beløpet skal avkortes etter skl. § 5-1, er det kun de 5 500 kr som står i adekvat årsakssamneheng til unnlatelsen, som kan avkortes.
Selv om vilkårene for medvirkning etter skl. § 5.1 er oppfylt, må det foretas en konkret helhetsvurdering av om beløpet skal avkortes, jf. “kan”. Det følger av bestemmelsen at det ved vurderingen skal tas hensyn til hva som er rimelig ut fra “atferden, og dens betydning for at skaden skjedde”, “omfanget av skaden” og “forholdene ellers”.
Ved atferdsvurderingen må det foretas en sammenlikning mellom partenes årsaksbidrag. I dette tilfellet har Peder hatt et sterkt årsaksbidrag, ved at skaden ikke ville oppstått dersom han hadde handlet mer aktsomt. Johannes sitt årsaksbidrag er mer moderat, da det kun medførte et tap på 5 500 kr.
I Rt. 2005 s. 1714 fikk en jente varig skade da hun falt ned fra et verandarekkverk etter at en gutt tok tak i henne. Ved spørsmål om medvirkning kom Høyesterett til at jenta skapte en risiko ved å sette seg på rekkverket, men den skade som oppsto var ikke et utslag av denne risikoen. Det avgjørende var at skadevolders grep om henne ikke var noe hun kunne klandres for ikke å ta i betraktning.
Saken stiller seg til dels annerledes enn ved foreliggende sak, da Johannes måtte kunne ta i betraktning at han ville kunne bli syk eller utsatt for andre hendelser som utgjorde et behov for sykepenger. Da det ville ha begrenset skaden dersom han hadde tegnet sykepengeforsikring, må hans årsaksbidrag også være av betydning. Partenes atferd trekker følgelig i retning av at beløpet kan avkortes, men i et begrenset omfang.
Når det gjelder omfanget av skaden kan det ikke anses å være veldig stort. Johannes er ute av jobb i to dager, og lider kun tap for disse to dagene. Dette trekker på den ene siden i retning av at beløpet kan avkortes, da Johannes ikke vil stå på “bar bakke” uten å få dekket tapet. På den andre siden vil dette føre til at det ikke er urimelig overfor skadevolder å betale erstatning, da summen ikke er altfor høy. Momentet kan følgelig trekke i begge retninger.
Det følger av juridisk teori at “forholdene ellers” er en sekkepost hvor mange hensyn vil kunne gjøres gjeldene. Dette vil være hensyn som hvem som er nærmest å bære ansvaret, prevensjonshensyn, forsikrings- og pulveriseringshensyn, samt hensyn til konkret rimelighet.
Som redegjort for tidigere vil prevensjonshensyn tale for å ilegge fullt erstatningsansvar overfor Peder. Det kan også argumenteres for at det er han som er nærmest å bære ansvaret, da det var han som skapte en risiko da han måkte snø uten å se seg for.
På den andre siden viser rettspraksis at det ofte vil være et sentralt moment dersom skadelidte har unnlatt å tegne forsikring. Dette taler med tyngde for at beløpet skal avkortes. Det følger av faktum at forsikringen ville utgjøre mellom 2,5 og 9% av næringsvirksomhetens forventede årsinntekt. Selv om dette kan utgjøre en høy sum, kan det ikke anses urimelig høyt. Det kan utledes fra faktum at Johannes utfører godt betalte jobber, og han har dermed økonomisk mulighet til å forsikre seg. Rimelighetshensyn tilsier at Peder ikke skal bære ansvaret for at Johannes vil “spare” penger på sykeforsikring.
Etter en konkret helhetsvurdering legges det avgjørende vekt på at Johannes bevisst har unnlatt å tegne sykeforsikring, og at han må bære risikoen for dette. Likevel er det bare 5500 kr. som står i årsakssammenheng med unnlatelsen, slik at det er dette beløpet som avkortes. Det er mest vanlig å avkorte beløpet i brøk, jf. Alpinbakke II, slik at det her er nærliggende å avkorte beløpet med cirka 1/4.
Det legges til grunn at beløpet avkortes med cirka 1/4 grunnet Johannes sin medvirkning.
Til slutt anfører Peder at ansvaret ville vært urimelig tyngende for han. Spørsmålet blir således om ansvaret skal lempes, jf. skl. § 5-2.
Det følger av skl. § 5-2 at erstatningsansvaret “kan” lempes når retten under hensyn til “skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikring og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers” finner at ansvaret virker “urimelig tyngende”. Det følger av Rt. 1997 s. 883 at lemping er en snever unntaksregel, da hovedregelen er at skadelidte skal få full erstatning. Regelen gjøres særlig gjeldende dersom skadevolder har svært dårlig økonomi, slik at det blir urimelig å pålegge full erstatning.
Peder anfører at han bare var en alminnelig lønnstaker, og at en slik utgift vil være mye å håndtere, særlig når økonomien ble trangere og trangere. Det følger av bestemmelsen at skadens størrelse og den ansvarliges økonomiske bæreevne er av betydning, slik at disse forhold som Peder påberoper seg kan tale for at det er rimelig å lempe erstatningssummen.
På den andre siden er ikke disse forholdene av en betydelig karakter. For det første er ikke skadens størrelse særlig stor. Det bemerkes at det etter avkortning etter skl. § 5-1 kun er tale om 14 500 kr å betale for Peder. Dersom en likevel skulle kommet til at Johannes ikke hadde medvirket, vil heller ikke 20 000 kr kunne anses som skade av stor størrelse. For det andre vil Peder som alminnelig lønnsmottaker kunne ha mulighet til å betale dette beløpet, selv om det griper inn i hans økonomi.
Saken hadde stilt seg annerledes dersom Peder var ufør eller av andre grunner ikke var i arbeid, slik som tilfellet i Rt. 1997 s. 833. Her ble erstatningssummen lempet grunnet skadevolders dårlige økonomiske stilling. Når dette er tilfellet her, kan ikke skadens størrelse eller Peders økonomiske bæreevne trekke i retning av at det er rimelig å lempe erstatningen.
Også skyldforhold og forholdene ellers trekker i retning av at beløpet ikke skal lempes. Selv om Peder ikke har utvist grov uaktsomhet, har han opptrådt utenfor det som er å anse forsvarlig. Selv om han hadde dårlig tid under måkingen, kan ikke dette anses å være tilstrekkelig unnskyldningsgrunn som gjør det rimelig å lempe erstatningen. Heller ikke prevensjonshensyn taler for et slikt utfall.
Det legges til grunn at ansvaret ikke skal lempes, jf. skl. § 5-2.
Konklusjonen er at Johannes har krav på å få erstattet cirka 3/4 av inntekstapet av Peder.
Oppgave 2
Den overordnede problemstillingen er om vilkårene for yrkesskadedekning er oppfylt.
Mikkel krever erstatning av yrkesskadeforsikringsselskapet Lillebrand ASA. Yrkesskadeforsikringsansvaret er et lovfestet objektivt ansvarsgrunnlag som reguleres av lov 16. juni 1989 om ykresskadeforsikring (ykresskadeforsikringsloven, heretter: ysfl.) Ansvaret bygger på den forutsetning om at alle arbeidsgivere plikter å tegne yrkesskadeforsikring, som gir arbeidstaker rett til full erstatning uavhengig av om noen har skyld i skaden, jf. ysfl. § 3 (1).
Det følger av samstemt og langvarig rettspraksis at tre grunnvilkår må være oppfylt for å få tilkjent erstatning. Det må foreligge en erstatningsrelevant skade, et ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget.
Det er på det rene at Mikkel har blitt påført økonomisk tap som følge av en “personskade”, jf. ysl § 1. Dette nyter erstatningsrettslig vern, jf. sikker rett og forutsetningsvis skl. § 3-1 og ysfl. § 12. Vilkåret om at det må foreligge en erstatningsrelevant skade er oppfylt.
Videre må det vurderes om det foreligger et ansvarsgrunnlag etter yrkesskadeforsikringsloven.
Det følger av lovens § 1 at loven gjelder de personskader som er påført “arbeidstakere hos arbeidsgivere” i riket. Det er på det rene at CPTL er arbeidsgiver, og at Mikkel er arbeidstaker, jf. ysfl. § 2 bokstav a og b. Loven kommer følgelig til anvendelse.
Ansvarets deksningsområde reguleres av ysfl. § 10. Her heter det at yrkesskadeforsikringen skal dekke skader som arbeidstakere påføres “i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden” (bedriftsvilkårene). En naturlig språklig forståelse tilsier at det må foreligge tilstrekkelig sammenheng mellom skaden og arbeidssituasjonen.
Det er på det rene at skaden oppstod “i arbeid” og “i arbeidstiden”. Partene er imidlertid uenige om skaden oppstod “på arbeidsstedet”.
Lillebrand ASA anfører at salgsområdet i Lillevik var Mikkels arbeidssted, mens skaden hadde skjedd på hugstfeltet flere mil unna. Mikkel bestrider dette, da han faktiske utførte arbeid på hugstfeltet.
I Rt. 2000 s. 220 omkom en installasjonsinspektør ved et elverk i en trafikkulykke på vei i egen bil i arbeidstiden. Høyesterett kom til at ykresskadedekningen ikke gjelder på reise til og fra arbeidsstedet, selv når reisen finner sted i arbeidstiden. Liknende var tilfellet i Rt. 2000 s. 2028. Dommene har lite overføringsverdi da Mikkel ikke var på vei til jobb, men den sier noe om rekkevidden av hva som er å anse som “på arbeidsstedet”. Dersom Mikkel hadde kjørt sin private bil til hugstfeltet, og skaden oppstod på veien, ville den antakeligvis ikke blitt dekket av yrkesskadedekningen.
I Rt. 2004 s. 487 (Gravøldommen) ble en ansatt påført en skade i korsryggen i forbindelse med en sosial utflukt for ansatte i et forsikringsselskap. Høyesterett kom til at bedriftsvilkårene ikke var oppfylt, da det ikke forelå tilstrekkelig nærhet til det ordinære arbeid. Utflukten var blottet for faglig innhold, og hadde dermed ikke tilstrekkelig nærhet med arbeidet. Høyesterett uttalte imidlertid prinsipielt at selv om bedriftsvilkårene er kumulative, er det en innbyrdes sammenheng mellom dem. Videre ble det uttalt at “er således arbeidstakeren utenfor sitt ordinære arbeidssted og likevel anses for å være «i arbeid», må man se det slik at arbeidsstedet er flyttet dit arbeidet foregår”.
I dette tilfellet skjedde skaden som følge av arbeid Mikkel utførte for arbeidsgiveren. Da Mikkel i realiteten utførte arbeid som var å forvente av han, i tillegg til at arbeidsgiveren eide det aktuelle arbeidsstedet, må vilkåret om at skaden må ha oppstått “på arbeidsstedet” anses oppfylt. Følgelig er alle bedriftsvilkårene etter ysfl. § 10 oppfylt.
Videre må det vurderes om skaden er å anse som en yrkesskade, jf. ysfl. § 11 (1) bokstav a.
Her heter det at ykresskadeforsikringen skal dekke skade “forårsaket” av “arbeidsulykke. Ordlyden tilsier at det må foreligge et ulykkesmoment, og at det oppstilles et årsakskrav, jf. “forårsaket”.
Hva som menes med en arbeidsulykke er nærmere definert i folketrygdloven § 13-3 (2). Her heter det at det må være tale om “en plutselig eller uventet ytre hending” som medlemmet har vært “utsatt for i arbeidet”. Videre følger det av annet pkt. at som arbeidsulykke regnes også “en konkret tidsbegrenset ytre hending” som medfører en “påkjenning eller belastning” som er “usedvanlig” i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid. Det følger av juridisk teori at begrepet i ysfl. skal forstås på samme måte, slik at rettspraksis tilhørende folketrygdloven vil være relevant.
Ordlyden i folketrygdloven § 13-3 tilsier at ulykken må skje som følge av noe utenfra, og at det er ikke tilstrekkelig at arbeidstakeren selv forårsaker ulykken. Videre følger det av Rt. 2009 s. 1485 at for at det skal foreligge en arbeidsulykke må det foreligge et ulykkesmoment. Lillebrand ASA anfører at skaden ikke skyldes en slik ytre hendelse som Mikkel hadde vørt utsatt for i arbeidet.
I Rt. 2005 s. 1757 ble en arbeidstaker påført en kneskade på jobb. Høyesterett uttalte i den forbindelse at folketrygdloven § 13-3 andre ledd “forstås slik at det i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment”.
I foreliggende tilfelle kom muskelstrekken som følge av en vanskelig arbeidsstilling. Den stillingen Mikkel inntok for å utføre det konkrete løftet var ikke noe han vanligvis gjorde i sitt arbeid. Jobben var fysisk, men ikke spesielt tung, og hendelsen oppstod som følge av en helt uvanlig ordre. Det forelå dermed en hendelse som medførte en usedvanlig belastning som skiller seg fra det Mikkel normalt utførte på arbeid.
Formålet med yrkesskadedeknigen er å kompensere for den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører, jf Gravøl-dommen. I dette tilfellet må hendelsen Mikkel ble utsatt for anses å være i kjerneområdet av dette formålet, da han ble utsatt for en særlig risiko da han utførte arbeid for arbeidsgiveren. Dette trekker i retning av at det er tale om en yrkesskade som gir rett til erstatning.
Videre må det foreligge et årsakskrav, jf. “forårsaket”. I dette tilfellet er det på det rene at dette er oppfylt, da skaden ikke ville oppstått dersom arbeidet ikke hadde ført til at Mikkel inntok den vanskelige arbeidssituasjonen. Årsakskravet er følgelig innfridd.
Det legges til grunn at skaden er å anse som en yrkesskade, jf. ysfl. § 11 (1) bokstav a.
Det foreligger et ansvarsgrunnlag etter yrkesskadeforsikringsloven.
Videre må det vurderes om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng. Det er på det rene at arbeidsstillingen var en nødvendig betingelse for skaden. Det er hele ikke tale om en uvesentlig, upåregnelig, fjerne eller avledet skadefølge. Det foreligger dermed rettslig og faktisk årsakssammenheng.
Da alle de tre vilkårene for erstatning er oppfylt, kan Mikkel kreve erstatning fra Lillebrand ASA.
Det kan problematiseres hvorvidt Mikkel har medvirket til skaden etter ysfl. § 14, da han ikke ba kranbilen komme tilbake, men heller forsøkte å fikse problemet selv. Dette er imidlertid ikke anført av Lillebrand ASA. Det presiseres også at det oppstilles en høy terskel for avkortning av erstatningssummen etter yfsl. § 14, jf. “forsettlig eller grovt uaktsomt”. Mikkels avgjørelse kan ikke anses å utgjøre “grov uaktsomhet” slik at medvirkningsspørsmålet ikke kommer på spissen.
Konklusjonen er at vilkårene for yrkesskadedekning er oppfylt.