Oppgave: Analyser HR-2024-87-U i et rettskildeperspektiv.
(Karakter A)
- Innledning
1.1 Oppgavens omfang
I det følgende vil det foretas en analyse av HR-2024-87-U, i et rettskildeperspektiv. Oppgaven vil ta sikte på å identifisere og analysere Høyesteretts rettskildebruk, samt anvendelse av rettskildeprinsipper. Det vil innledningsvis redegjøres for faktum. Videre vil hoveddel I ta for seg en struktur av Kjennelsens struktur, påfølgende av en analyse av Høyesteretts rettskildebruk. Rettskildene vil behandles hver for seg, så langt det lar seg gjøre. Avslutningsvis vil det redegjøres for rettens tolkningsresultat, samt kjennelsens rekkevidde. Det vil løpende reises normative betraktninger ved den rettslige argumentasjonen, dersom det er holdepunkter for dette.
1.2 Faktum
Partene i saken er A mot B og C. Saken gjaldt krav og motkrav i et husleieforhold med A på den ene siden og B og C på den andre. B og C fremmet hvert sitt sakskostnadskrav. Oslo tingrett la til grunn at B og C, etter det samlede utfallet, hadde vunnet saken. Videre la tingretten til grunn at begrensningen i tvisteloven § 10-5 andre ledd gjelder separat for hver part. A anket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett som forkastet anken. A har videre anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
1.3 Rettsspørsmål, primært rettsgrunnlag og rettsanvendelsesprosessen
Et rettsspørsmål formuleres for å avgjøre om det kan gis medhold i et fremsatt krav. I søken etter en løsning på rettsspørsmålet vil det utledes en rettsregel. Dette er sluttproduktet av en rettsanvendelsesprosess der et primært rettsgrunnlag er startpunktet. I forlengelse av dette er det verdt å nevne at rettsregelen er tuftet på det totale rettskildebildet. En rettsanvendelsesprosess kan i hovedtrekk beskrives gjennom identifisering og fortolkning av et primært rettsgrunnlag. Et primært rettsgrunnlag er en rettsdannelse som inneholder de vilkår som må innfris for at en ønsket rettsvirkning skal inntre. For å finne en løsning som kan anses som legitim er rettsanvendelsesprosessen betinget av å være i tråd med den juridiske metode. Et rettsspørsmål aktualiserer dermed den juridiske metodelæren. Dette innebærer at rettsanvendelsesprosessen dikteres av rettskildeprinsipper om relevans, slutning og vekt. Disse prinsippene peker hen på hvilke rettskilder som er legitime, hvordan de skal tolkes og videre samordnes ved motstrid. Rettskildeprinsippene kan anses som retningslinjer som sikrer en rettsanvendelse i tråd med den juridiske metode. Hensikten med metoden er å ivareta og fremme rettstatens grunnverdier, herunder demokratisk legitimitet, autoritet, forutberegnelighet mv.
Som følge av det alminnelige hjemmelskravet i norsk rett er medhold i et fremsatt krav betinget et relevant primært rettsgrunnlag. Alminnelige relevansprinsipper peker på at det på lovfestet område, er krav om at det primære rettsgrunnlaget er i form av en lovbestemmelse, herunder forskrift og Grunnlov. Dette kan knyttes opp mot det faktum at Stortinget er den primære regelprodusenten i samfunnet og hensynet til forutberegnelighet gjør seg gjeldene. At lovtekst tjener som primært rettsgrunnlag legger videre føringer for rettsanvendelsesprosessen, som følgelig vil være i form av en
lovtolkningsprosess. Dette skiller seg fra en rettsanvendelsesprosess tuftet på ulovfestet rett eller avtale, ved at rettsanvenderen har en autorativ tekst og se hen til. I lys av alminnelige slutningsprinsipper innebærer dette at det er rom for rettsaanvenderen å fintolke lovteksten.
Det er verdt å nevne at i foreliggende sak er det tale om en
Høyesterettsavgjørelse i form av en kjennelse. Dette innebærer at Høyesterett tar stilling til et prosessuelt spørsmål, og ikke realitetsspørsmålet i saken. Dette uttrykkes i avsnitt 12. Her presiseres det at Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset til å prøve spørsmålet om den “generelle lovtolkningen og saksbehandlingen”, jf. avsnitt 12 siste setning.
Det rettslige spørsmålet i nærværende sak er om begrensningen til retten til erstatning i tvisteloven § 10-5 andre ledd gjelder for det samlede sakskostnadsansvaret eller for de separate partene i saken, jf. avsnitt 13 siste setning. Rettsspørsmålet knyttes direkte opp mot det primære rettsgrunnlaget; nemlig tvisteloven § 10-5. Ettersom vi er på lovfestet område, vil det følgelig være tale om en lovtolkningsprosess.
- Hoveddel
- Struktur
2.1.1 Problemutvikling
I avsnitt 13 foretar Høyesterett en problemutvikling. Her legges de uproblematiske vilkårene til grunn, og problemstillingen snevres ned til det konkrete; hvorvidt tvisteloven § 10-5 setter begrensninger for det totale erstatningsansvaret eller for hver part. Dette gjøres på grunnlag av at den ankende part ikke har bestridt spørsmålene om at B og C har vunnet saken i det vesentlige, jf. § 20-2 andre ledd, eller at de i utgangspunktet har rett på full erstatning etter § 20-2 første ledd. Det ryddes dermed plass for den videre argumentasjonen.
Det kan videre bemerkes at en problemutvikling klargjør hvilket spørsmål Høyesterett tar stilling til. Dette må ses i lys av Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol. Ved å klargjøre det faktiske spørsmålet, vil det være lettere å anvende rettsoppfatningen for fremtidige rettsanvendere. Samtidig er det nyttig å snevre det ned til det konkrete med hensyn til Høyesteretts oppgave om rettsavklaring.
2.1.2 Normformulering
Normformuleringen er den avsluttende delen av rettsanvendelsesprosessen der Høyesterett utleder en rettsregel tuftet på det totale rettskildebildet. I foreliggende sak kan rettsregelen utledes fra avsnitt 18. Her fremkommer det at en part kan bli “erstatningsansvarlig overfor flere parter”, jf. andre setning. Dette må suppleres med siste setning som sier at det ikke kan treffes en felles avgjørelse om sakskostnader.
2.1.3 Subsumsjon og konklusjon
Subsumsjonen er besvarelsen på rettsspørsmålet, der rettsregelen anvendes på faktum. I nærværende sak skjer subsumsjonen sammenfallende med konklusjonen i avsnitt 21. Som følge av at en part kan bli erstatningsansvarlig overfor flere parter, og at det ikke kan treffes en felles avgjørelse om sakskostnader, vil ikke anken føre frem.
Konklusjonen er dermed at anken må forkastes, jf. avsnitt 21.
2.2 Analyse
2.2.1 Lovtekst og lovformål
Det er ikke tvil om at lovtekst er en legitim rettskilde i rettslig argumentasjon.
Som følge av å være vedtatt av Stortinget i henhold til Grunnloven §§ 76 flg. nyter lovtekst demokratisk legitimitet. Dette er på bakgrunn av at Stortinget er den folkevalgte lovgiver, konstituert i Grunnloven § 49. Konstitusjonen gir dermed lovteksten autoritetsgrunnlag, noe som gir lovtekst stor rettskildemessig verdi. Som følge av at det uttrykkes et subjektivt lovformål i tvisteloven § 10-1 inkluderes lovformål som rettskilde i sammenheng med lovtekst i denne fremstillingen. Legitimeringsgrunnlaget til lovformål kan i denne sammenhengen søkes i autoritetsbetraktninger, som følge av å være eksplisitt uttrykt i lovtekst. Dette legitimeringsgrunnlaget kan peke i retning på økt vekt, til sammenligning med objektivt lovformål eller lovformål uttrykt i lovforarbeider.
Alminnelige slutningsprinsipper for lovtekst peker på at lovteksten i utgangspunktet skal tolkes etter en naturlig språklig forståelse. Dette må ses i sammenheng med at lovteksten egner seg til å fremme hensynet om forutberegnelighet. I avsnitt 15 viser ankeutvalget til tvisteloven § 10-1 som fastsetter at “småkravprosessen er den ordinære behandlingsmåten for små krav i saker for tingretten”. Lovbestemmelsen peker videre hen til det subjektive lovformålet om at behandlingen i småkravsprosessen må være tilpasset tvisten. Etter mitt skjønn ligger det her en antakelse om at det foreligger et proporsjonalitetsprinsipp, som lagmannsretten også pekte på, jf. avsnitt 19. Dette innebærer at de kostnader knyttet til behandlingen i småkravsprosessen må stå i balanse til størrelsen må tvisten.
Som del av å sikre denne balansen er det dermed innført begrensinger i § 10-5 andre ledd, som i nærværende sak utgjør det primære rettsgrunnlaget. Det naturlige her ville i utgangspunktet være å foreta en isolert tekstanalyse, med utgangspunkt i en naturlig språkforståelse. Det fremkommer klart av lovteksten at erstatningskravet aldri skal overgå mer enn “kr 50 000”. Det fremstår derimot uklart om dette gjelder individuelt for hver motpart, eller som en begrensning for det totale erstatningsansvaret. Til tross for denne uklarheten unnlater ankeutvalget å foreta en selvstendig tolkning av ordlyden. Høyesterett viser således til tvisteloven § 20-5, som regulerer dekning av nødvendige kostnader. Dette kan oppfattes som om ankeutvalget ønsker å vise sammenheng i retten, der en lovbestemmelse gjerne må forstås i sammenheng med loven for øvrig. Dette omtales gjerne som en kontekstuell tekstanalyse. Likevel vil det ikke være treffende å omtale dette som en kontekstuell tekstanalyse på bakgrunn av at retten ikke tar direkte tak i ordlyden, men snarere viser til en øvrig bestemmelse som bekrefter relevansen av § 10-5 .
Ankeutvalget legger til grunn at det ikke er “gitt nærmere regler om sakskostnader i småkravprosessen”.
I avsnitt 18 viser Høyesterett til tvisteloven § 20-6 som regulerer saker med flere parter på samme side. Hensikten med dette kan antas å klargjøre at en part kan bli erstatningsansvarlig overfor flere separate parter. Ordlyden i § 20-6 er på dette punktet klar. Imidlertid gir dette ingen videre anvisning på rettsspørsmålet om det samlede erstatningsansvaret fordelt på flere parter kan overstige “kr 50 000”, jf. tvisteloven § 10-5 andre ledd.
I avsnitt 19 er det etter mitt skjønn rom for å reise et kritisk blikk mot den rettslige argumentasjonen. Av interesse er avsnittets siste setning som konstaterer at øvrige rettskilder ikke “kan etablere unntak fra den klare ordlyden i tvisteloven § 20-6”. Selv om ordlyden i § 20-6 fremstår som klar, gir den som nevnt ingen føringer for om begrensningen på “kr 50 000” gjelder separat eller samlet. Likevel vil formålsbetraktninger og reelle hensyn normalt ikke tillegges avgjørende vekt dersom ordlyden er klar. Spørsmålet som likevel gjør seg gjeldene er om øvrige rettskilder kan avskrives av en klar ordlyd i en lovbestemmelse som hverken tjener som primært rettsgrunnlag eller avklarer meningsinnholdet i det primære rettsgrunnlaget. Dette må ses i lys av det subjektive lovformålet uttrykt i tvisteloven § 10-1 første ledd. Der ordlyden er uklar i hva som angår “kr 50 000”, vil en feil slutning av meningsinnholdet stå i direkte motstrid til lovgiverviljen. Dette vil følgelig gå på løsningens demokratiske legitimitet. Spørsmålet som da kan reises er om domstolens lovgiverlojalitet er overholdt.
Avslutningsvis viser ankeutvalget på nytt til tvisteloven § 20-5, jf. avsnitt 20. Essensen i argumentasjonen er at retten har tatt stilling til om de krevde erstatningene faktisk er nødvendige. Det bemerkes videre at det i visse tilfeller ikke vil være nødvendig å “bruke forskjellige prosessfullmektiger”. Dette har ingen betydning i nærværende sak, men kan betegnes som obiter dicta. Dette innebærer at det er tale om uttalelser som ikke er avgjørende i den konkrete sak, men kan gjøre seg gjeldene for typetilfellet eller der faktum er annerledes.
2.2.2 Lovforarbeid
Det er uomtvistet at lovforarbeider utgjør en legitim rettskilde i norsk rett.
Legitimeringsgrunnlaget kan søkes i demokratiske- og autoritetsbetraktninger. Dette er som følge av å vel del av lovgivningsprosessen. En kan dermed si at lovforarbeider nyter avledet demokratisk legitimitet og autoritet fra lovtekst. I foreliggende kjennelse er det lovforarbeider i form av en NOU og en proposisjon som gjør seg gjeldende. En proposisjon vil normalt ha økt vekt, idet dokumentet er utarbeidet nærmere lovvedtaket. Det kan følgelig nevnes at en NOU normalt vil ha vekt som følge av at særlig kyndige står bak.
I vårt tilfelle vises det til “NOU 2001:32 B side 764-765” og “Ot.prp.nr.51 (2004– 2005) side 402” for å peke på at tvisteloven kapittel 20 kommer til anvendelse. Forarbeidene får dermed ingen fremtredende rolle i den rettslige argumentasjonen.
Også her kan det etter mitt skjønn reises normative betraktninger mot ankeutvalgets argumentasjon. Forarbeidene peker her direkte på reelle hensyn i form av grunnleggende rettsverdier som normalt tillegges betydelig vekt. I NOU 2001:32 B side 764 vises det til at “omkostningsrisikoen” er for “stor og uforutsigbar” som “etter all sannsynlighet” gir den uheldige konsekvens av at få krav blir bragt for de alminnelige domstolene. Dette kan anses som et rettssikkerhetsproblem. Det fremkommer videre et klart, subjektivt lovformål om at det er behov for å “begrense omkostningene” og gjøre kostnaden
“forutsigbar”. Dette blir ikke tatt til følget av ankeutvalget og det kan igjen stilles spørsmål ved domstolens lovgiverlojalitet.
Normalt vil en vag lovtekst kunne klargjøres av utfyllende lovforarbeider for å sikre en demokratisk løsning som er “god”, jf. juridiske metodelære. Dette må ses i sammenheng med den norske lovgiverteknikken der lovteksten ofte er utarbeidet kortfattet og konsis, med utfyllende uttalelser i lovforarbeider.
2.2.3 Høyesterettspraksis
Høyesterettspraksis har stor rettskildemessig verdi i rettslig argumentasjon. Legitimeringsgrunnlaget kan søkes i autoritetsbetraktninger, som følge av å være tildelt kompetanse til å dømme i “siste instans”, jf. Grunnloven § 88. Dette er tilstrekkelig begrunnelse for Høyesterett som rettskilde. Høyesterettspraksis spiller ingen fremtredende rolle i nærværende sak.
Imidlertid vises ankeutvalget til HR-2023-909-U, jf. avsnitt 18, for å konstatere at det ikke er rom for å treffe en felles avgjørelse om sakskostnader.
2.2.4 Reelle hensyn
Reelle hensyn kan anses som “godhetsvurderinger” og legitimeres gjennom rasjonalitets- og rimelighetsbetraktninger i søken etter en “god” rettsregel. “God” må i denne sammenheng ses i lys av saklig, rasjonell, rimelig og rettferdig argumentasjon. Videre er slike idealer godt forankret i den juridiske kulturarven.
Reelle hensyn anvendes ikke eksplisitt som en betydelig rettskilde i kjennelsen. Likevel kan det hevdes å være underliggende reelle hensyn i vurderingene gjennomgående i den rettslige argumentasjonen.
Det pekes først på innholdet det subjektive lovformålet uttrykt i tvisteloven § 101, som er redegjort for i punkt 2.2.1. Dette kan underbygges av at ankeutvalget eksplisitt nevner at et “viktig hensyn har vært å sikre at behandlingen av saken er tilpasset betydningen av tvisten”. Det er her tale om alminnelige reelle hensyn som gjør seg gjeldene på tvers av ulike rettsområder. Videre er det reelle hensyn som ligger til grunn i de nevnte forarbeidene, som er redegjort for i punkt 2.2.2. Også her er det tale om alminnelige reelle hensyn, og det kan antas at disse forarbeidene ligger til grunn for hvordan tvisteloven videre ble utformet, herunder lovformålet som ble uttrykt.
Av særlig interesse er avsnitt 19, idet det er tale om reelle hensyn. Her påpekes lagmannsrettens dissens. Essensen i mindretallets argumentasjon er at åpenbare rettssikkerhetshensyn i form av tilgang til domstolene og hensynet til proporsjonalitetsprinsippet taler for at § 10-5 andre ledd kun bør gjelde det samlede erstatningsansvaret. Dette må ses i sammenheng med lovforarbeidene som uttrykkelig taler for at kostnadene for tvisteløsning bør begrenses. Ettersom lovteksten skal sikre forutberegnelighet, er det dernest viktig at A, i dette tilfelle, kan se i lovteksten og forutsi sin rettsstilling. Dersom det er tvetydig lovgivning som regulerer erstatningsansvar i skala på “kr 50 000”, er det aksiomatisk å anta at det vil fremstå som svært urimelig, og komme overraskende på, dersom dette kan multipliseres i tråd med hvor mange parter som er involvert.
Samtidig er det verdt å nevne at det er parter på begge sider av denne tvisten. Det er dernest av lik interesse for B og C å kunne forutsi sin rettsstilling etter lovteksten. Det ville således virke urimelig for B og C dersom A’s erstatningsansvar ble begrenset til “kr 50 000” i samlet erstatningsansvar.
Det skal nevnes at ankeutvalget anerkjenner at argumentene til lagmannsrettens mindretall har en viss vekt. På sin side viser Høyesterett til reelle hensyn for å trekke ned vekten av disse argumentene. Her viser ankeutvalget til urimelighetshensyn ved at lagmannsrettens argumentasjon kan føre til et “urimelig resultat” dersom det er “parter med motstridende interesser på en side”.
- Avslutning
Et tolkningsresultat sier noe om hvilken slutning rettsanvenderen har kommet til ved anvendelsen av en rettskilde. Høyesteretts ankeutvalg har kommet til et presiserende tolkningsresultat ved å klarlegge at begrensningen i tvisteloven § 10-5 andre ledd gjelder for hver av de separate partene, og ikke det samlede erstatningsansvaret.
Selv om det er oppstilt en rekke normative betraktninger i denne besvarelsen er det viktig å presisere at en skal være forsiktig med å kritisere Høyesterett. Det skal videre bemerkes at der lovteksten er vag for A, er det likeså for B og C. Dette taler for at retten totalt sett, muligens kom frem til den løsningen som fremmer forutberegneligheten best, i lys av alle involverte parter.
Det vil tillegges kjennelsen betydelig prejudikatverdi som følge av å være fersk, samt være avsagt enstemmig. Kjennelsen er imidlertid avsagt i Høyesteretts ankeutvalg som er Høyesteretts “svakeste” sammensetning. Dette vil tale for at prejudikatverdien ikke er like sterk som ved øvrige sammensetninger i Høyesterett. Samtidig er det verdt å nevne at det er tale om en generell rettsavklaring som kan gjøre seg gjeldene i typetilfelle. Rettsregelen har med andre ord et teoretisk tilsnitt, som peker på at prejudikatet omhandler tolkning av en lovbestemmelse. Dette vil gjøre prejudikatet lett anvendelig for fremtidige rettsanvendere.