Peder Ås kjøpte i 1975 eiendommen Lyngen, i naturskjønne omgivelser i Valdres, av bonden Lars Holm. I den øvre delen av eiendommen lå en gammel seter som Peder ønsket å ha som fritidsbolig. Det var fin atkomst med bil fra hovedveien opp til våningshuset, men seteren var uten en skikkelig veiforbindelse. Partene tok derfor inn i avtalen en klausul om at Peder Ås skulle ha rett til å bruke en gammel traktorvei fra hovedveien over Lars Holms eiendom opp til seteren de neste 3 årene, inntil Peder selv fikk opparbeidet sin egen vei til seteren fra motsatt side. Bare ett år senere, i 1976, døde imidlertid Peder, og hans datter Marte Ås arvet Lyngen. Noen ny vei var ennå ikke påbegynt, og Marte kjente ikke til avtalen mellom Peder og Lars om at retten til å bruke veien over Lars sin eiendom bare var for tre år.

Marte benyttet derfor den gamle veien som fast vei til seteren. Lars så at Marte benyttet veien, men han syntes Marte var en tiltrekkende kvinne og ville ikke være vanskelig. I 1995 var Marte lei av den humpete veien som slet på bilen hennes. Hun hadde dessuten hatt gode år på børsen, og hun sørget derfor for at veien ble asfaltert. Da Lars så dette, tenkte han at det fikk da være grenser for å ta seg til rette. Han tenkte han skulle ta det opp med Marte ved første anledning, men kort tid etter – i en alder av 55 år – ble han rammet av et hjerneslag og måtte flytte på institusjon. Etter dette orket han ikke ta opp veisaken med Marte.

Høsten 2018 døde Lars Holm, og hans sønn Knut Holm arvet gården hans. Ved gjennomgang av diverse dokumenter etter faren, kom Knut over avtalen mellom Lars og Peder. Han skrev umiddelbart til Marte og ga beskjed om at hun ikke hadde anledning til å bruke veien.

Marte svarte at hun ikke ville slutte å bruke veien. Hun hadde tvert imot planer om å skille ut og selge 10 hyttetomter ved siden av seteren, og hun tenkte at disse tomtene kunne bruke veien hun selv brukte. Da hun mottok henvendelsen fra Knut, tok hun umiddelbart kontakt med en advokat. Advokaten skrev til Knut og gjorde gjeldende at Marte hadde hevdet veirett, og at hun nå også kom til å la nye tomter få rett til å bruke veien.

Knut svarte at Marte ikke hadde hevdet en veirett. Marte burde ha visst om avtalen mellom fedrene deres, og uansett måtte hevdstiden være 50 år, blant annet fordi veien ikke hadde vært nødvendig for Marte, siden det hadde vært en enkel sak å anlegge en vei fra andre siden, slik man hadde tenkt, selv om det ville ha vært kostbart.

For det tilfelle at Marte skulle ha hevdet en rett til å bruke veien, mente Knut at det ikke kunne komme på tale at andre enn eieren av Lyngen skulle kunne bruke den, selv om det riktignok ikke ville påføre ham noen særlig økt ulempe at flere benyttet veien.

Uansett hvor mange som skulle få rett til å ta seg over eiendommen hans, ønsket Knut å flytte veien. Han hadde planer om å dyrke grønnsaker der traktorveien gikk, fordi akkurat der var det jord som grønnsaker ville trives i. Marte protesterte og sa at Knut ikke hadde noe krav på å få flyttet veien uten at hun gikk med på det. Dersom veien skulle legges om slik Knut foreslo, ville det bety at hun måtte forsere en nokså bratt bakke hvor det ville være nødvendig med firehjulsdrift om vinteren, noe Marte ikke hadde på bilen sin.

Spørsmål 1: Har Marte hevdet en rett til å bruke den gamle traktorveien?

Spørsmål 2: Forutsatt at Marte har hevdet en rett til å bruke den gamle veien, kan veien også brukes av kjøpere av de planlagte 10 hyttetomtene?

Spørsmål 3: Kan Knut kreve at veien blir lagt om?

I januar 2019 åpnet kommunen en avrusningsstasjon på en kommunal tomt med grense til Martes eiendom. Her hadde det tidligere vært et kommunalt rehabiliteringssted for eldre med kroniske sykdommer. Flyttingen var en del av kom​munens rasjonaliseringsplan for helsesektoren, og man beregnet å spare 2 millioner kroner på flyttingen.

I løpet av 2019 økte kriminaliteten i området der Marte bodde sterkt, og politiet kunne bekrefte at økningen skyldtes avrus​ningsstasjonen. Marte fant av og til brukte sprøyter i hagen sin. Som følge av alt dette, sank eien​doms​prisene drastisk, så mye som 28% beregnet et meglerfirma.

Marte hevdet at avrusningsstasjonen var ulovlig; den var en belastning for henne som var både urimelig og unødvendig. Belastningen var langt større enn kommunens gevinst, hevdet hun. Hun pekte på at det var uvanlig at en avrusningsstasjon ble plassert midt i et slikt fredelig strøk, og det kom som lyn fra klar himmel at noe slikt skulle legges til akkurat det strøket.

Kommunen bestred at stasjonen var ulovlig. De negative forholdene Marte viste til, skjedde utenfor avrusningsstasjonen, og det var snakk om handlinger begått av personer som bare besøkte de innlagte ved stasjonen, og disse besøkende var kommunen ikke an​svar​lig for.

Kommunen viste også til at det dreide seg om virksomhet i samfunnets interesse, og den viste til andre tilfeller der slike stasjoner var plassert i et liknende strøk. Uansett måtte man være forberedt på at et slikt tiltak kunne komme til dette området, siden rehabiliteringshjemmet for eldre hadde ligget der lenge før privatfolk hadde bosatt seg i området. Det var bare snakk om en naturlig om​disponering til et annet kommunalt formål, mente kommunen.

Spørsmål 4: Er etableringen av avrusningsstasjonen i strid med naboloven § 2? (Rettsvirkninger av en eventuell ulovlighet drøftes ikke.)

Spørsmål 1

Det overordnede spørsmålet er om Marte har hevdet rett til å bruke den gamle traktorveien.

Etter Hevdslova § 1 kan det “vinnast hevd på eigedomsrett eller bruksrett til ting”. I vår sak er det tale om en bruksrett, ettersom det er spørsmål om Marte har hevdet rett til å bruke veien.

Hevd av bruksrett er regulert i § 7. Det følger av bestemmelsen at “den som brukar eller har tingen som om han var bruksrettshavar hevdar bruksrett”. Videre er det bestemt at “dette gjeld og for særlege bruksrettar som vegrett og anna”. Det følger av § 7 (2) at bestemmelsene §§ 2-6 gjelder tilsvarende.

Av disse bestemmelsene kan det sammenfalles fire vilkår for hevd; det må være utøvet en viss rådighet, hevderen må være i aktsom god tro, vilkårene må foreligge i full hevdstid, og pretendenten må ikke ha en rett fra før.

En betingelse for at hevd skal kunne foreligge er at hevdspretendenten ikke har en rett fra før. Dette er uttrykkelig fastslått i hevdsloven § 5.

I den foreliggende sak er det klart at det forelå en avtale mellom Martes rettsforgjenger Peder og Lars Holm, om veirett. Denne avtalen var tidsbestemt og gjaldt fra 1975 til 1978. Utgangspunktet er derfor at hevdstiden begynner i 1978.

Det må videre bringes på det rene hvor lang hevdstiden vil være. Utgangspunktet er at hevdstiden er 20 år, jf. § 2. Det oppstilles imidlertid en modifisering av dette i § 8, hvor det er fastslått at for bruk som “ikkje visar seg av ei fast tilstelling, er hevdstida 50 år”. Det er videre bestemt at dette ikke gjelder “rett til naudsynt veg eller oppslagsplass”.

Ettersom bruken avbrytes av Knut Holm i 2018, vil hevdstiden ikke være oppfylt dersom hevdstiden er 50 år.

I vår sak viser Martes bruk seg av den faste tilstellingen.

Det forelå dermed “ei fast tilstelling” fra 1995, og hevdstiden vil være 20 år fra 1995.

Forutsatt at det ikke var “ei fast tilstelling”, må det vurderes om det var tale om “ein naudsynt veg” slik at hevdstiden likevel var 20 år.

En naturlig språklig forståelse av “naudsynt veg” gir anvisning på en vei som var avgjørende for å komme frem til ønsket destinasjon.

I Rt. 1951 s. 217 tok Høyesterett til orde for at en vei som ble betraktet som en “snarvei”, ikke oppfylte vilkåret, da pretendentene hadde mulighet til å benytte en annen “rimelig adkomstvei”. Det vil dermed ikke kunne sies å foreligge en “naudsynt veg” dersom det fantes rimelige alternativer til adkomst.

I den foreliggende sak anfører Knut Holm at det ville være en “enkel sak” å anlegge en vei fra den andre siden, selv om det ville være kostbart. Dette taler for at det ikke var snakk om en naudsynt veg.

På den andre siden har Lagmannsretten åpnet i RG 2012 s. 897 uttalt at det var nok at den omtvistede veien var den mest “hensiktsmessige og sentrale”. Til tross for at dette er underrettspraksis, er denne saken betraktelig nyere enn den tidligere nevnte Høyesterettsavgjørelsen. Dommen trekker derfor i retning av at traktorveien var en “naudsynt veg”.

I en helhetlig vurdering legges det vekt på at det ville være svært kostbart å bygge ut en vei fra den andre siden. I henhold til Lagmannsrettens uttalelser, vil det også være tilstrekkelig at veien var den “mest hensiktsmessige”. Det legges dermed til grunn at traktorveien var en “naudsynt veg”. Hevdstiden vil dermed være 20 år.

Spørsmålet er dermed om bruken viste seg “av ei fast tilstelling”, slik at hevdstiden var 20 år.

En naturlig språklig forståelse av “fast tilstelling” gir anvisning på noe som er fast, og som ikke dukker opp i ny og ne. Vilkåret må også sees i sammenheng med hensynet bak bestemmelsen. Dersom hevdstiden skal være 20 år og ikke 50 år, må bruken være såpass utpreget og synbar at rette eier har blitt foranledning til å gripe inn i den.

I teorien har Falkanger tatt til orde for at spor fra egen ferdsel ikke utgjør noen innretning (Falkanger s. 375). Det må dermed kreves noe mer enn en synlig bruk.

I den foreliggende sak har Marte brukt veien som fast vei til setra. Utifra det som er nevnt over, vil dette ikke være nok til å kunne sies å være “ei fast tilstelling”.

I 1995 asfalterer hun imidlertid opp veien, for å lette sin adkomst til veien. Det å asfaltere veien, må kunne gi rette eier en rimelig anledning til å gripe inn i bruken, og taler for at det er snakk om en fast tilstelling.

Lagmannsretten har i LE-1993-01851 tatt til orde for at bruk av parkeringsplasser på naboens grunn, markert opp ved bruk av nummerskilter, var en “fast tilstelling”. Saksfaktumet skiller seg imidlertid fra vår sak, men kan ta til orde for at en “fast tilstelling” vil foreligge der pretendentens bruk viser seg av den faste tilstellingen.

Ettersom det er tale om en “fast tilstelling”, vil hevdstiden uansett være 20 år.

Den faste tilstellingen kom opp i 1995, og bruken til Marte viste seg dermed ikke av den faste tilstellingen før på dette
tidspunktet. Hevdstiden løper dermed fra 1995 til 2018, og oppfyller kravet om full hevdstid, jf. § 8.

Videre må det foreligge en viss rådighet for at bruksrettshevd skal kunne sies å være hevdet.

Rådighetsvilkåret følger av hevdsloven § 7, men må sees i sammenheng med vilkårene i § 2.

Det kan ikke oppstilles et krav til eksklusivitet, men bruken må være utøvd med en viss intensitet og kontiunitet.

Spørsmålet er dermed om Marte bruker tingen “som om hun var bruksrettshavar”, jf. § 7.

En naturlig språklig forståelse av vilkåret gir anvisning på at bruken må være av en slik art og omfang at hevdspretendenten gir signaler til utenforstående om at hun/han har en bruksrett.

En slik forståelse står også i samsvar med hensynene bak hevdsreglene. Bruken skal være såpass synlig og utbredt at den gir rette eier anledning til å gripe inn i den urettmessige bruken.

I RG. 2012 s. 897 (Killingendommen), tok retten til orde for at bruken må korrespondere med det omfang og intensitet som vil være naturlig for den type bruksrett.

I den foreliggende sak er det klart at Marte bruker veien som den faste veien til seteren. Ut ifra hva ordlyden og rettspraksis legger til grunn, må det her være klart at Marte har brukt veien “som om hun var bruksrettshaver”. Vilkåret er følgelig oppfylt.

Etter § 2 kreves det at bruken er skjedd “20 år i samanheng”. Som tidligere nevnt, bruker Marte veien som den faste veien til setra. Det er dermed ingen holdepunkter i faktum for å rette tvil til hvorvidt Martes bruk av traktorvegen er usammenhengende. Det må videre legges til grunn at bruken er utøvd med den rådighet og kontinuitet som kreves.

Hevd av bruksrett til traktorveien er videre også betinget av at pretendenten Marte var i aktsom god tro.

Det er her et krav om at hun er i aktsom god tro gjennom hele hevdstiden.

Det følger av § 4 at den som vet at han har ikke en rett, hevder ikke. Videre er det bestemt at “det same gjeld” den som ikke vet det fordi han ikke har “vore så aktsam som han burde etter tilhøva”.

Spørsmålet er videre om Marte var i aktsom god tro om at hun ikke hadde bruksrett til veien.

Det følger av forarbeidene i Rådsegn 6 s. 25 at god tro presumeres. Det er dermed rette eier som må føre bevis for at rettighetsforholdet eventuelt er anderledes.

En naturlig språklig forståelse av “aktsom god tro”, tilsier at Marte må ha opptrådt som en alminnelig fornuftig person gjennom sin gode tro. Dette er også gitt støtte for i rettspraksis. I Bottenvollensaken slo Høyesterett fast at pretendenten var i aktsom god tro. Det ble lagt vekt på at han hadde gått hederlig og fornuftig frem.

Videre gjøres kravene strengere dersom vedkommende besitter en særlig kompetanse, eller er særlig kyndige på området, jf. Rt. 1952 s. 1007. I Kjelsbergdommen Rt. 2000 s. 604 tok imidlertid Høyesterett til orde for at kjøperen av eiendommen hadde vært i aktsom god tro. Det ble vist til at han ikke hadde noen særlige grunn til å gjøre nøyere forundersøkelser.

Det er i vår sak klart at Marte ikke kjente til avtalen mellom Peder og Lars. Hun kunne dermed ikke kjenne til at det var avtalt noe om veirett. Dette taler for at Marte var i aktsom god tro.

I lys av 1952-dommen er det heller ingen holdepunkter for at Marte var særlig kyndig på området, eller at hun hadde noen særlig grunn til å undersøke forholdene nærmere, jf. Kjelsbergdommen.

Forholdene underbygges ytterligere av at Lars hadde utvist en slik passivitet med å gripe inn på bruken hennes. Ved fraværet av innsigelser fra Lars sin side, trekker dette ytterligere i retning at at Marte var så aktsom som hun burde, og følgelig var i aktsom god tro.

Det legges dermed til grunn at Marte var i aktsom god tro, jf. § 4.

Da Marte i aktsom god tro, brukte veien som en bruksrettshaver i 20 år, gjennom en fast tilstelling, er utgangspunktet at Marte har hevdet veirett.

Det må imidlertid trekkes inn at hevd er avskåret dersom Marte har en annen rett til å sitte med tingen, jf. § 5.

Som allerede fastslått, forelå det en tidsbestemt avtale frem til 1978, og har avskjært brukshevd før avtalens utløp. Høyesterett har imidlertid tatt til orde for at hevd også vil være avskåret etter § 5 der bruken er tålt.

Spørsmålet er videre om tålt bruk foreligger, slik at hevd er avskåret

Ordlyden i “tålt bruk” tilsier at bruken har vært akseptert av rette eier, slik at han har latt være å gripe inn i den.

I juridisk teori og rettspraksis er “tålt bruk” beskrevet som et forhold hvor rette eier har vært “velvillig” og latt pretendenten bruke tingen, uten at han griper inn. Han skal dermed ikke straffes med at pretendenten vinner frem med hevd.

Det må her gjøres en helhetlig vurdering av forholdene, og vurderes om rette eier har utvist en velvillighet til bruken slik at det kan sies å være tålt.

En av de mest kjente og illustrerende sakene om tålt bruk er Lågensaken. Her drøftet Høyesterett om noen fiskere hadde ervervet fiskerett ved uberettiget fiske etter lågåsild, gjennom alders tids bruk. Høyesterett drøftet her om fisket var “tålt” av grunneierne, eller om grunneierne hadde utvist en slik konsekvent passivitet slik at utøvelsen hadde fått stor “fasthet og stabilitet” (Stavang og Stenseth s. 134).

I den foreliggende sak har Lars Holm ved flere tilfeller vurdert å gripe inn i bruken, men har likevel unnlatt å si ifra til Marte. En slik adferd vil isolert sett kunne sies å vise passivitet, og taler for at det ikke var snakk om en “tålt bruk”.

På den andre siden følger det av faktum at Lars hadde tenkt å ta dette opp med Marte ved første anledning, men ble rammet av hjerneslag. Dette kan gi anvisning på at Lars utviste en velvillighet til å la Marte bruke veien, men hadde planer om å gripe inn nå som det var gått for langt. Dette taler likevel for at bruken var tålt.

Det opplyses videre i faktum at Lars ble rammet av hjerneslag i en alder av 55 år. Han måtte flytte på institusjon og “orket ikke” ta saken videre.

Slike subjektive forhold, kan på den ene siden tilsi at Lars velvillighet fortsetter, men på den andre siden er dette er forhold som belyser hans passivitet ytterligere.

Imildertid må hensynet bak regelen likevel trekkes inn. Rette eier skal ikke stilles dårligere fordi han har utvist velvillighet til bruken. I Lågensaken uttales det at en bruk som er utslag av en “velvillig holdning” fra grunneiers side må anses tålt. Til tross for at Lars utviste noe passivitet, må det likevel legges vekt på hensynet bak regelen, og Lars skal ikke stilles dårligere av å ha utvist velvillighet.

Det legges dermed til grunn at Lars ikke utviste “konsekvent passivitet”, men viste en velvillig holdning. Bruken anses dermed tålt. Marte hadde dermed en rett fra før, jf. § 5

Konklusjonen er at Marte ikke har hevdet rett til å bruke den gamle traktorveien.

Det legges til grunn at det ikke er grunnlag for erverv gjennom alders tids bruk. Da oppgaven uttrykkelig spør om hevd, vil det heller ikke drøftes om det er grunnlag for erverv av eiendomsrett gjennom ulovfestet ekstinskjon.

Spørsmål 2

Det overordnede spørsmålet er om kjøperne av hyttetomtene kan bruke veiretten.

Ved hevd av en bruksrett, sier rettspraksis at det er selve rådighetsutøvelsen ved hevden som danner grunnlaget for senere spørsmål som knytter seg til rettighetens innhold.

Det er ingen holdepunkter i Martes rådighetsutøvelse som kan løse spørsmålet.

Spørsmålet må løses etter bakgrunnsretten.

Det forutsettes at Marte har veirett til den gamle veien. Servituttlova gjelder for “særrettar over framand eigedom til einskilde slag bruk eller anna utnyttingsrådvelde”, jf. servl. § 1.

Retten til å ahvende servitutter til andre, følger av servl. § 9. Det følger av bestemmelsen at servitutthaver, herunder Marte kan “avhende hele eller noko av retten til stil kven han vil når det ikkje fører til annan auke i tyngsla enn det ellers var høve til”. Det bestemmes videre i 2.ledd at rett som ligger til fast eiendom må avhendes sammen med eiendommen. Det er ikke tvilsomt at veiretten avhendes sammen med eiendommen i den foreliggende sak.

Marte kan dermed avhende “hele eller noko av retten sin” til hvem hun vil, så frem det ikke fører til “annan auke i tyngsla enn det ellers var høve til”.

Det springende punkt blir dermed om avhendelse av veiretten til de senere hytteeierne medførte en slik “auke i tyngslag enn det ellers var høve til”.

Ordlyden tilsier Marte ikke skal kunne avhende retten slik at bruken overskrider det Marte selv har kompetanse til som bruksrettshaver.

I Sirdaldommen er uttalte Høyesterett at vurderingen av om de utparsellerte eiendommer skal få veirett, må bero på en vurdering av om tålegrensen i servl. § 2 er overskridet.

I Rt. 1973 s. 229 (Bråten i Hurum) er det uttalt det vurderingen må bero på en konkret helhetsvurdering, hvor det også må tas hensyn til at utbygging av hytter til en viss grad på sees på som en naturlig utvikling i lys av samfunnsutviklingen.

Det følger av servl. § 2 at hverken bruksrettshaver eller grunneier må bruke “rådeveldet sitt over eigedomen” på en slik måte at det er “urimelig eller uturvande til skade for den andre”.

I 2.ledd er det bestemt at det ved vurderingen av om noe er urimelig må legges vekt på hva formålet med retten er og hva som er rimelig i lys av samfunnsutviklingen.

Knut anfører at det ikke kunne komme på tale at andre enn eieren av Lyngen skulle bruke den, han viser videre til at det riktignok ikke ville medføre han noen særlig økt ulempe at flere benyttet veien.

Det at Knut selv viser til at dette ikke vil medføre en økt ulempe, trekker klart i retning av at Marte vil kunne avhende retten videre til hytteeierne.

På den andre siden vil en såpass økt bruk, kunne medføre belastning for de andre som oppholder seg i området.

Ved vurderingen skal det legges vekt på hva “formålet med retten” er. Her vil formålet med retten være å gi Marte en rimelig adkomst til eiendommen. Dette trekker imidlertid i retning av at hytteeierne ikke skulle få veirett.

Etter Deinbolldommen skal det ved vektleggingen av det opprinnelige formål, utvises et “visst romslig syn”. I den nevnte sak var veirett for over 30 utskilte tomter i tråd med servituttlova. Det fremgår videre av Skedsmodommen at det ved vurderingen må legges vekt på om utviklingen skaper et “reelt og påtrengende behov”. I lys av en objektiv vurdering vil også de utparsellerte være avhengig av en slik adkomst, på lik linje med Marte. Dette taler likevel for at formålet med retten gjør seg gjeldende også for hytteeierne

I lys av premissene i de to dommene taler dette for å gi eierne av hyttetomtene veirett.

I lys av vilkåret “tida og tilhøva”, legges det også vekt på uttalelsene i Rt. 1973 s. 229, hvor Høyesterett ga uttrykk for at utbygging av hytter må anses som en del av utviklingen. Dette trekker ytterligere i retning av at eierne av hyttetomtene skal ha veirett.

Det fremgår av Skedsmodommen at det ved vurderingen må legges vekt på om utviklingen skaper et “reelt og påtrengende behov”. I lys av en objektiv vurdering vil veiretten til de utparsellerte

Også hensynet til en effektiv utnyttelse av veiretten taler for at eierne av hyttetomtene skal få bruke veiretten. I følge Rådsegn 5 s. 35 mente lovgiver å legge vekt på at begge parter skulle ha mulighet til full utnyttelse av sine retttigheter. I en helhetsvurdering legges det avgjørende vekt på at Lars selv ikke anså det som en økt ulempe at hytteeierne tok i bruk veien. Det legges også betydelig vekt på at rettspraksis har vist å legge til grunn at også utskilte parseller har veirett.

Veiretten til de utparsellerte hyttene medførte dermed “ikke annan auke i tyngsla enn det ellers var høve til”, jf. § 9 (1).

Konklusjonen er dermed at kjøperne av hyttetomten kan bruke veiretten.

Spørsmål 3

Oppgaven reiser videre spørsmål om Knut kan legge veien om.
Det legges til grunn at servituttlova kommer til anvendelse, jf. tidligere redegjørelse.

Oppgaven gir anvisning på en drøftelse av reglene for omskiping. Etter servl. § 5 kan hver av partene kreve bruken endret, dersom ingen “avgjerande grunn” er i mot det, og endringen er “minst like god for motparten som den tidligare”.

Ordlyden av “avgjerandre grunn i mot” gir anvisning på at det det må være en betydelig grunn i mot.

Lagmannsretten har i RG 2013 s. 478 drøftet vilkåret, og kommet frem til at det ikke kreves noen rimelig grunn fra den som ønsker omskiping, det betydningsfulle er om det er noen “avgjørende grunn i mot”.

Det legges til grunn at det ikke er noen “avgjørende grunn i mot”.

Videre må endringen være “minst like god for motparten som den tidligere”. Dette vilkåret tilsier etter en naturlig språklig forståelse, at endringen ikke kan medføre noen ulemper for den andre part. I lys av tålegrensen som følger av § 2 må noen endringer kunne tåles av motparten.

Vilkåret kan sies å rette seg mot de endringer som ut ifra en objektiv vurdering er uproblematiske for den andre parten. Dette også i lys av at den som krever endring, har en utvidet adgang etter § 6.

Marte viser til at endring ville medføre en nokså bratt bakke, hvor det var nødvendig med firehjulsdrift om vinteren. Marte viser også til at hun ikke har firhjulsdrift på bilen sin.

I lys av Martes subjektive forhold, vil en slik endring ikke være “minst like god som den tidligere”.

Knut kan dermed ikke kreve omskiping etter servl. § 5.

Videre må det vurderes om Knut kan kreve omskiping etter servl. § 6.

Det følger av bestemmelsen at der det er “mykje om å gjera for ein part”, og “vinninga på hans side er monaleg større enn tapet på hi”, kan omskiping kreves selv om endringen ikke er like god for motparten.

Det første spørsmålet er om det er “mykje om å gjera” for Knut å legge om veien.

Ordlyden tilsier at det skal være snakk et behov av et visst omfang for Knut. Han viser til at han hadde planer om å dyrke grønnsaker der traktorveien gikk. Dette ble også underbygget av at det var jord der som grønnsakene ville trives i.Dette er forhold som tilsier at Knut hadde et betydelig behov for å legge veien om. Det legges til grunn at det var “mykje om å gjera” for Knut å legge om veien.

Videre må “vinninga på hans side være monaleg større enn tapet på hi”.

En naturlig språklig forståelse av vilkåret tilsier at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering mellom fordelene på Knut sin side, og ulempene som endringen vil medføre for Marte.

Knut har på sin side behov for å dyrke grønnsaker akkurat der veien skal gå. Han viser også til at det er nøyaktig det omstridte området hvor grønnsakene vil trives best. Utifra de forholdene som det opplyses om, er det ingen ting som tyder på at han kunne plassert dyrkingen sin på et mer egnet område. Dette tilsier at hans behov er stort.

Fra Martes side vil en omlegging av veien vil medføre at hun vil ha problemer med å komme seg frem, da hun ikke har firhjulstrekk. Ut i fra de øvrige opplysninger i faktum, kan forholdene tyde på at Marte har god økonomi, og kunne skaffet seg en bil med firhjulstrekk. Dette taler for at fordelene til Knut var større enn tapet for Marte.

Det må også være av betydning at Marte fremdeles vil ha en adkomstvei, den blir ikke borte for henne. Hun må selv gjøre noen enkle tiltak, som å skaffe seg en bil med firhjulstrekk. Det må også her være av betydning at Marte ikke vil kunne merke forskjell på omleggingen ellers i året.

I en samlet vurdering legges det vekt på at Knuts fordeler veier tyngre enn ulempene for Marte.

Konklusjonen er dermed at Knut kan legge om veien.

Spørsmål 4

Oppgaven reiser spørsmål om etableringen av avrusningsstasjonen er i strid med naboloven § 2.

Det følger av naboloven (eller grannelova) § 1 at loven gjelder der ikke annet følger av avtale eller særlige bestemmelser.

Det legges til grunn at det ikke er snakk om noen avtale eller øvrige bestemmelser.

For at naboloven skal komme til anvendelse må det være snakk om et naboforhold. Loven forutsetter også at det omstridte tiltaket er gjennomført på “granneeiendom”.

En naturlig språklig forståelse av “granneeigedom” gir anvisning på at et område som ligger tett opptil.

Det er imidlertid lagt til grunn i juridisk teori (Falkanger og Falkanger s. 427 og 428) at “granneeigedom” skal forstås som en eiendom som har tilknytning til området tiltaket iverksettes.

I den foreliggende sak er det satt opp en avrusningssentral på grensen til Martes eiendom. Det er dermed ikke tvilsomt at avrusningssentralen er satt opp på Martes “granneeigedom”.

Det følger av naboloven (eller grannelova) § 1 at loven gjelder der ikke annet følger av avtale eller særlige bestemmelser.

Det legges til grunn at det ikke er snakk om noen avtale eller øvrige bestemmelser.

Det følger av naboloven § 2 at “ingen må ha, gjera eller setje i verk noko” som er “urimelig eller utruvande” til “skade eller ulempe” på “granneeigedom”.

I vilkåret “ingen” ligger det at hverken eier eller annen tiltakshaver på en eiendom må gjennomføre det som bestemmelsen forbyr. Det er i den foreliggende sak snakk om at kommunen har åpnet en avrusningsentral. Det legges dermed til grunn at kommunen faller innenfor “ingen”.

Videre må ingen “ha, gjera eller setja i verk noko”. En naturlig språklig forståelse viser til alle former for aktive handlinger som kan iverksettes på en naboeiendom. Dette er også bekreftet i Falkanger & Falkanger s. 380.

Ettersom kommunen har åpnet en avrusningssentral legges det til grunn at de har “setja i verk noko” på naboeeindommen til Marte.

Videre må det vurderes om tiltaket er til “skade eller ulempe” for Marte.

En skade må forstås som noe du kan ta og føle på. Det legges til grunn at det ikke er snakk om en skade på eiendommen til Marte.

I Fanadommen er det lagt til grunn at en “ulempe” må forstås som støy, lukt støv og lignende. Vilkåret favner vidt, og vil omfatte enhver negativ effekt på naboeeindommen.

I Rt. 1983 s. 152 (Von Krog) har HR tatt til orde for at det er den kumulative effekten av tiltakene som er det avgjørende.

Slik det følger av faktum medførte kommunens oppføring av avrusningssentralen at boligprisene sank, som følge av at krimanliteten økte. Dette er forhold som utvilsomt medfører en negativ effekt på Martes eiendom.

Kommunen viste til at de ikke kunne stå ansvarlig, da det var snakk om handlinger som var begått av personer som var på besøk. Dette kan kommunen ikke høres med, da de kriminelle handlingene ikke ville ha funnet sted dersom avrusningssentralen ikke hadde kommet opp.

Det legges dermed til grunn at åpningen av avrusningssentrale medførte en “ulempe” på Martes eiendom.

Loven oppstiller implisitt et krav til årsakssammenheng mellom ulempen og tiltaket. Dette kan leses ut av vilkåret “er til” skade eller ulempe.

I faktum legges det til grunn at et meglerfirma slo fast at prisnedstigningen på 28 % skyldes den økte kriminaliteten. Det er også opplysninger om at polititet bekreftet at kriminaliteten skyldtes åpningen av avrusningssentralen. Det legges dermed til grunn at det var tale om en årsakssammenheng mellom ulempen og tiltaket.

Videre må det vurderes om ulempen var “urimelig eller uturvande”.

Vilkåret “uturvande” må etter en naturlig språklig forståelse tyde på å være tale om sjikanøse forhold.

Etter forarbeidene var meningen bak vilkåret å regulere to typetilfeller. Den ene hvor tiltaket var utført i sjikanehensikt, og det andre typetilfellet hvor tiltakshaver har et aktverdig formål men hvor ulempen eller skaden kunne vært unngått ved kostnader som er forholdsmessig til skaden eller ulempen.

I Sandvika Gjestgiveri-dommen ble det også uttalt at et tiltak hvor skaden eller ulempene kunne vært begrenset ved forholdsmessige kostnader, vil være “uturvande”.

Spørsmålet er dermed om kommunens oppføring av avrusningssentralen var “uturvande” til ulempe for Marte.

I § 2 (2) oppstilles det momenter som må trekkes inn ved vurderingen av om et tiltak er uturvande. Det må etter ordlyden i bestemmelsen legges vekt på hva som var “teknkisk og økonomisk mogleg”.

I Jernverketdommen ble det vurdert om plagsom røyk fra det nye stålverket kunne og burde vært redusert. HR la vekt på at jernverket hadde “fart frem som folk” og dermed ikke hadde noen rimelig grunn til å ha handlet annerledes.

I den foreliggende sak kunne det vært anført at kommunen kunne flyttet avrusningssentralen til et annet sted.

På den andre siden må det etter en vurdering av det kostnadsmessige, kunne anse det som økonomisk belastende for kommunen å kreve å flytte sentralen. Det følger imidlertid av faktum at kommunen sparte 2 millioner på å flytte sentralen til naboeeindommen til Marte.

Det kunne dermed ikke kreves at kommunen plasserte den et annet sted, jf. § 2 (2).

Det var ikke “uturvande til ulempe” for Marte at avrusningssentralen stod der den stod.

Videre må det vurderes om tiltaket var “urimelig” til ulempe for Marte.

En naturlig språklig forståelse gir anvisning på en nokså høy terskel for hva som skal sies å overskride tålegrensen til naboer. Det må gjøres en forholdsmessighetsvurdering, hvor ulempene for Marte må veies opp mot de fordeler som kommunen har av å oppføre dette.

Det må ved vurderingen av hva som er urimelig sees hen til samfunnsutviklingen.
Dette følger av Lillo Opsahl-dommen.

Ved vurderingen av hva som er uriemlig, gir naboloven § 2 (3) anvisning på noen vurderingstemaer. Det må ved vurderingen legges vekt på hva som var “venteleg etter tilhøva på staden”, og hva som er “vanleg for bruks-og driftsmåter på slike stader”.

Det beror dermed på en vurdering av hva som var venteleg i hele området, og hva som var sedvanlig for slike områder.

I flyplassdommen er det lagt til grunn at ved vurderingen av hva som er “venteleg” må det legges vekt på hva naboen visste da han eller hun flyttet til eiendommen. I den foreliggende sak er det ingen holdepuntker for at Marte visste at det skulle bygges en avrusningssentral på området da hun flyttet dit.

I vurderingen av hva som er sedvanlig i området må det legges vekt på hva som kunne forventes utifra de øvrige forhold i området. I Revefarmdommen og Grisehusdommen måtte naboen forvente utifra området som helhet, at det ville være noe

IImidlertid vil samfunsnforholdene og utviklingen trekke i den andre retnignen.

Samfunnsutviklignen taler for at det var nødvendig å bygge en slik avirnsng

I en helhetlig vurdering legges det vekt på at Marte ikke kunne regne med at utifra forholdene på stedet at det ville komme en slik avrusningssentral på området.

Konklusjone e r a

Subsidiært forutsatt at den var lovlig:

I § 2 (4) oppstilles det imidlertid en sikkerhetsventil.

Hensynet bak bestemmelsen er at det skal svært mye til for at man skal kunne høres med at tålegrensen er overskridet, dersom noe var ventelig.

Bestemmelsen fanger imidlertid opp de tilfeller som oppfattes som så urimelige at tålegrensen må sies å være overskridet.

Høy terskel bekreftes også i Lillo-Opsahldommen.

I Fornebusaken kom HR frem til at ulempene ikke nådde opp til sikkerhetsventilen i 4.ledd

I lys av at det er en snever sikkerhetsventil legges det til grunn at